Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet

Humørsvigningene mine som begynte for cirka to måneder siden fortsetter å herje med hjernen min, og det begynner å bli skikkelig slitsomt og faktisk vanskelig å fungere i hverdagen. Jeg sover nesten ikke, spiser nesten ikke, klarer ikke å sitte stille, klarer ikke å la være å tenke, klarer ikke å holde fokus, så den kreative minieksplosjonen jeg snakka om i innlegget fra februar har gitt seg. Trur jeg. Eller, det vil si, jeg skreiv ei dritrar novelle i går der jeg gjorde noen grep jeg har prøvd ut i en roman tidligere, men som jeg den gangen ikke fikk til å funke. Jeg veit ennå ikke hva jeg syns om den, men det gjorde godt å skrive den. Jeg prøver å roe meg ned ved å gå turer, men det gir bare midlertidig lindring. Kanskje jeg bare er nødt til å henge meg opp etter kroker igjen.

Oh, og The Destroyer, det nye albumet til TR/ST, er endelig her. Poorly Coward er så mmmmmmmperfekt.

Har lyst til å dele litt tekst med dere. Førstutkastet jeg fullførte for en måneds tid siden har fått arbeidstittelen Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet. Hele dette prosjektet var egentlig mest ment som et eksperiment for å se om jeg klarte å reindyrke en minimalistisk, antydende stil. I all oppriktighet trur jeg at jeg har fått det til å funke sånn mer eller mindre, ass.



Om Tarjei våkner av vekkeklokka mi, viser han det ikke. Jeg skrur den av, ruller over på ryggen og stirrer i taket, det er antydning til fuktskader der oppe. Tarjei puster tungt med munnen åpen ved siden av meg, han ligger i en forvridd stilling med den ene armen under puta og det ene beinet dratt opp til brystet, dyna har han dytta over på min side. Han har bare på seg bokser, men når jeg veldig forsiktig legger handa mi på kinnet hans, er han overraskende varm.
   Jeg står opp, hodet dunker litt etter vinen i går. Jeg går inn på kjøkkenet, åpner skapdørene etter tur. De er nesten tomme, bare noen gamle pakker med kjeks og pasta. Jeg kikker på emballasjen, det meste gikk ut på dato for flere år siden. Jeg finner ikke noe som kan minne om smertestillende, men i det borterste skapet finner jeg ei tilsynelatende uåpna flaske pálinka. Jeg tar fram et kjøkkenglass og heller oppi en passende shot. Jeg lener hodet bakover og drikker, skjærer en grimase og setter flaska tilbake inn i skapet.
   Badet har ingen lås eller nøkkel. Det har heller ingen varmeovn eller varmelampe eller varmekabler, linoleumsgulvet er kaldt under de nakne føttene mine. Jeg drar t-skjorta over hodet, drar av meg bokseren, huden på armene mine nupper seg. Jeg tenker at jeg burde hatt sandaler idet jeg trår inn i dusjen. Jeg nøler noen sekunder før jeg skrur på vannet, strålen er tynn og kald, jeg krymper meg instinktivt idet den treffer meg. Knærne mine er bøyd, armene mine er tett inntil overkroppen, men vannstrålen blir verken noe særlig varmere eller sterkere. Jeg bøyer meg ned og plukker opp såpeflaska Tarjei har plassert her inne, det er en kombinert hår- og kroppsvask, den lukter gymgarderobe og joggesko, jeg lener hodet bakover for å vaske den ut av håret idet døra går opp og jeg snur meg automatisk vekk, kryper liksom sammen i hjørnet av dusjen, svelger, holder pusten. Lyden av dosetet som blir slått opp, en pissestråle som treffer vann.
   ”Dårlig trykk i den dusjen der”, sier Tarjei mens han fortsatt pisser.
   ”Ja”, sier jeg, stemmen min høres fremmed ut i det kalde baderommet.
   ”Sovet godt?” sier han og drar opp, jeg hører ham gå over gulvet og så vaske hender.
   ”Ja. Du?” sier jeg, jeg har fortsatt sjampo i håret, noe av den renner nedover ansiktet mitt i ei stripe og inn i munnen, jeg prøver å spytte diskret ut. 
   ”Ja, faktisk, jeg hadde egentlig ikke regna med det, men jeg var vel så sliten i går at jeg bare slokna”, sier han, jeg hører ham skru av springen igjen.
   ”Jeg setter på kaffe, jeg”, sier han, ”eller nei, du drikker vel ikke kaffe, du. Det var sånn det var.”
   Jeg sier ikke noe, jeg kjenner kroppen min skjelve i det kalde vannet. Tarjei lukker ikke baderomsdøra ordentlig etter seg, den står på gløtt og jeg hører ham nynne på vei til kjøkkenet.

Mens vi venter på The Destroyer

(Denne musikkvideoen snakker til sjela mi.)

Flere podcaster jeg har hørt

Ja, dere. For litt over et års tid siden hadde jeg ganske nylig funnet ut at podcaster er ei greie, og at det egentlig er helt genialt når man for eksempel vil underholdes og/eller lære noe mens man er på jobb. Litt avhengig av jobben man har, selvfølgelig, men midt i blinken for akkurat min jobb. Siden den gang har jeg hørt enda flere podcaster, så dette er rett og slett et oppfølgerinnlegg til det jeg skreiv i februar 2018. Og til alle dere skeptikere der ute: jeg pleide å være en av dere. Nå syns jeg det er helt tragisk at jeg gikk rundt i så mange år og ikke visste om denne så godt som uendelige verdenen av innhold som bare lå der og kunne konsumeres gratis. Det er litt sånn som at du ikke veit hvor gøy Netflix er før du plutselig har det i livet ditt, liksom.



Pounded In The Butt By My Own Podcast

Ah, det er en herlig tilfredsstillende følelse å begynne dette innlegget med å skrive om den podcasten som jeg avslutta mitt forrig podcast-innlegg med. Jeg har så vidt vært innom Chuck Tingle på denne bloggen før, men hadde inntil denne podcasten kun fnist masse av titlene på bøkene hans, uten å faktisk ha lest dem. Vel, denne podcasten fungerer litt som ei best of Chuck Tingle-samling i lydbokformat, og hver episode består av en skuespiller som leser en av bøkene hans – det er faktisk det hele. Og veit dere hva? Den gangen da jeg utelukkende forbandt Chuck Tingle med fjasete boktitler og corny framsidebilder, hadde jeg ikke i min villeste fantasi (!) forestilt meg hvor, hva skal jeg kalle det, dype bøkene hans egentlig er. Det vil si, JA, de handler stort sett om ganske platt beskrevet sex mellom dinosaurer, enhjørninger, flymaskiner, abstrakte begreper og egentlig alt mulig annet mellom himmel og jord, men det er en viss rød tråd, eller kanskje heller et rødt nett, som binder bøkene hans sammen i et såkalt Tingleverse. Chuck Tingle er rett og slett overraskende god på worldbuilding, og det hele er rarere og mer metafysisk enn det kan se ut som ved første øyekast. Min foreløpige yndlingsepisode er episode nummer tre, Bigfoot Pirates Haunt My Balls, og det er mye på grunn av jobben Dane Terry gjør med å lese den inn. Fun fact: Dane Terry står bak en av de andre podcastene på denne lista, så nå forbinder jeg ham først og fremst med dét. Men! Da jeg hørte Bigfoot Pirates Haunt My Balls ante jeg ikke hvem Dane Terry var. Det var ikke før AKKURAT NÅ, da jeg skulle sjekke hvem som leste inn yndlingsepisoden min, at jeg oppdaga at oi, det er jo han som har Dreamboy-podcasten, jo. Og da var det jaggu ikke rart jeg likte måten han leste på, for jeg elsker stemmen hans i Dreamboy. Morsomt.



Good Morning Night Vale

Dette er en Welcome to Night Vale-recap-podcast bestående av tre medlemmer fra Night Vale-crewet, og jeg må innrømme at jeg har veldig lyst til å like dette bedre enn jeg egentlig gjør. Jeg syns vertene virker som en oppriktig sympatisk gjeng med mennesker, det er bare det at de klarer aldri å holde seg til temaet og sklir isteden ut i diskusjoner om ymse typer junkfood. Og dette hadde egentlig ikke vært et stort problem om det bare hadde vært interessant å høre på – og helt ærlig, en god podcast-vert kan få alt mulig til å være interessant å høre på – men det klarer de dessverre ikke. Det hender jeg humrer litt innimellom, men stort sett føles dette litt som å sitte i en samtale med tre bestevenner som har gått på skole sammen i fem år, mens du nettopp har møtt dem. Så er det jo rimelig å spørre om hvorfor jeg da hører på det? Og svaret er egentlig litt teit, men jeg føler liksom at jeg skylder vertene det nettopp fordi jeg har så lyst til å like dette. Og så er det også det at jeg liker Welcome to Night Vale så godt at jeg nærmest føler at jeg går glipp av noe derfra om jeg lar være å høre på dette. Dette gir antakelig bare mening i hodet mitt, men skitt au.



Last Podcast On The Left

Okei, jeg har et ganske rart forhold til Last Podcast On The Left. Jeg blei introdusert til det via My Favorite Murder, og da jeg leste beskrivelsen av det i iTunes ("The Last Podcast On The Left covers all the horrors our world has to offer both imagined and real, from demons and slashers to cults and serial killers, The Last Podcast is guaranteed to satisfy your blood lust.") skjønte jeg at dette var min kopp te. Men så begynte jeg å høre på det, og det er ikke riktig å si at jeg hata det, for da hadde jeg nok ikke fortsatt å høre, men jeg likte det ikke så veldig. Jeg syntes vertene var barnslige og slitsomme, men av en eller annen grunn fortsatte jeg å høre, og nå klarer jeg ikke å slutte. Vertene er fortsatt barnslige og slitsomme, men episodene har blitt mer strukturerte etter hvert, og er det ikke rart med det, at når man liksom har blitt litt kjent med noen, så begynner de tinga som man i begynnelsen irriterte seg over, umerkelig å ligne litt på... jeg veit ikke helt, ting man rett og slett liker? Og nå blir man riktignok ikke faktisk kjent med noen som man hører på podcasten til, men det føles liksom litt sånn likevel, i væffal når det gjelder enkelte typer podcaster. Både LPOTL-gutta og Georgia og Karen fra My Favorite Murder føles nå som vennene mine. Det sier kanskje mer om mitt triste liv enn jeg er villig til å innrømme, men likevel. I likhet med My Favorite Murder blander Last Podcast On The Left true crime og mørke temaer med humor, noe som garantert ikke er for alle. Men er man like føkka i huet som det jeg er, kan det godt være at dette er midt i blinken. I væffal hvis man klarer å komme seg gjennom de gjennomgående dårligere produserte første episodene.



This American Life

Etter å begynt i feil ende og hørt S-Town og Serial først, var det omsider på tide for meg òg å høre podcasten over alle podcaster. Og det er litt rart, for det første jeg kommer på å sammenligne This American Life med, er Norge Rundt. This American Life samler rare, spennende, morsomme og triste historier fra USA, og noen ganger resten av verden, og setter dem sammen til sammenhengende episoder med et overordna tema. Dette er rett og slett så proft som man kan få det, og jeg trur rett og slett det skal veldig mye til for å ikke like dette. Dette er undersøkende journalistikk på sitt aller beste, bestående av et mannskap som helt oppriktig har et ønske om å gjøre verden litt bedre. Det er mange temaer de har snakka om på This American Life som jeg i utgangspunktet har tenkt at interesserer meg særdeles lite, men så har jeg blitt fengsla likevel fordi – som nevnt tidligere – en god podcast-vert kan få hva som helst til å bli spennende for andre å høre på. Dette er den eneste podcasten på lista mi der jeg ikke hadde muligheten til å gi etter for tvangstanken min om å høre alt fra start til slutt, rett og slett fordi det bare er de nyeste episodene av This American Life som til enhver tid er tilgjengelig for nedlasting, men man kan streame alle episodene på hjemmesida deres, og uansett gjør det egentlig ingenting, for det er ingen direkte sammenheng mellom episodene, i tillegg til at de ofte har repriser. Dette er rett og slett såpass grundig og solid i alle ledd, og det er ikke uten grunn til at det er en av verdens mest populære podcaster. Om man kan snakke om klassikere i en såpass nytt medium som podcast, så er This American Life selvsagt. Et par anbefalinger til episoder jeg har likt spesielt godt: The Room of Requirement, veldig rørende om biblioteket og alt det kan brukes til, nesten obligatorisk å høre for alle som elsker å lese. The Feather Heist, skikkelig medrivende om en kriminell underverden jeg ikke ante at fantes, nemlig den som handler om fluefiskenerder som er villig til å gå ekstremt langt for å få tak i sjeldne fjær å binde fluer med.



Flash Forward

Hvis du bare skal sjekke ut én av podcastene på denne lista, håper jeg virkelig at du vurderer Flash Forward, fordi den er skikkelig indie og muligens den på denne lista som har færrest lyttere, og den fortjener virkelig så mange flere, for det er SÅ BRA! Dette er rett og slett fryktelig proft gjort og godt produsert, og det hele er gjort av bare én person, Rose Eveleth. Rose Eveleth tar oss med inn i framtida og utforsker, ved hjelp av radioteater og intervjuer med faktiske eksperter innen aktuelle områder, hva som vil komme til å skje hvis det og dersom det. Hva skjer hvis alle biene blir utrydda? Hva skjer hvis alle jordas vulkaner har utbrudd samtidig? Hva skjer hvis alt helsepersonell blir bytta ut med roboter? Hva skjer hvis solas tyngdekraft plutselig tiltar noe vanvittig og suger jorda inn til seg? Framtidene som utforskes er noen ganger sannsynlige, andre ganger absurde. Men i likhet med ei nettside jeg er skikkelig fan av, What If, tar Rose Eveleth alle problemstillingene på ramme alvor og går imponerende grundig til verks for å finne ut hva som faktisk ville skjedd. Det er selvfølgelig mange naturvitenskapelige problemstillinger som undersøkes, men også for eksempel politiske. Jeg har veldig lyst til at Rose skal ha tida, motivasjonen og pengene til å fortsette å lage Flash Forward selv om den ikke har så mange abonnenter som enkelte andre podcaster på denne lista, så om du syns dette høres lovende ut, plis prøvehør det!



Dirty John

Nå har jo dette blitt både dokumentar og TV-serie på Netflix, og jeg har ennå ikke sett det, takket være Jørgen som har vært bortreist lenge, og jeg får meg liksom ikke til å se det aleine. Men dette var altså den første podcasten jeg sjekka ut fra Wondery, et podcastnettverk som har introdusert meg for noen av de mest fengslende true crime-historiene jeg har hørt. Dette er lagd av journalister som virkelig går i dybden, som tar jobben sin på ytterste alvor, og som antakelig presser seg sjøl til langt utafor komfortsona si. Dessuten er dette porsjonert ut med Dickensk stålkontroll, sånn sett slett ikke ulikt Serial. Dirty John er den sanne historien om John Meehan, som er alt Debra Newell har drømt om. De er tilsynelatende det perfekte paret; hun en suksessrik interiørdesigner, han en karismatisk lege som har jobba frivillig for Leger uten grenser. Men noe som virker perfekt ved første øyekast, er som regel alt annet, og Dirty John blir etter hvert et studium i hva en psykopat faktisk er i stand til, både hva angår intens manipulering man bare er i stand til å se fra et utenforstående perspektiv, og når det gjelder hensynsløshet. Dirty John er et ypperlig eksempel på hvorfor jeg syns true crime er så utrolig mye mer interessant enn fiktiv krim, og gjennom de seks episodene holdt den meg i et nervepirrende jerngrep Jo Nesbø bare kan se langt etter.



Aaron Mahnke's Cabinet of Curiosities

Aaron Mahnke er skaperen av Lore, som jeg snakka om i det forrige podcast-innlegget mitt. Og det som gjør Cabinet of Curiosities så genialt, er lengden på hver episode. Hver episode er omtrent ti minutter lang, så man rekker å høre en på en togtur inn til sentrum, for eksempel, eller i mitt tilfelle: i den tida på jobb der jeg nettopp har hørt ferdig en episode av Last Podcast On The Left, men ikke rekker å høre ferdig en ny episode før lønsj. Aaron Mahnke har sjøl beskrevet Cabinet of Curiosities som de interessante småhistoriene han snubler over i forbindelse med Lore-research, men som egentlig ikke er lange eller innholdsrike nok til å rettferdiggjøre å lage en hel Lore-episode om det. Dermed oppstår Cabinet of Curiosities; rare tilfeldigheter, pussige anekdoter og snodige sammentreff henta ut fra verdenshistorien, fortalt på den tida du bruker på å gå fra Nationaltheatret til Oslo S. De dårlige ordspilla og de litt i overkant Se og Hør-aktige formuleringene til Aaron Mahnke irriterer meg litt, men likevel ikke nok til å få meg til å slutte å høre. Ikke alle småhistoriene som blir fortalt er like interessante, men igjen så er episodene bare ti minutter lange uansett, så du har liksom likevel ikke kasta bort en betydelig del av livet ditt.



Dr. Death

Okei, dere. Jeg har en viss forkjærlighet for alt som er mørkt og skummelt, noe som til en viss grad gjenspeiles i for eksempel podcastene jeg hører på. Likevel er det sjeldent jeg blir ordentlig skremt. Dr. Death er et unntak. Dette er min andre Wondery-podcast, og til tross for at den altså gjorde meg redd på ordentlig, hindra det meg ikke fra å ville høre enda flere Wondery-podcaster. Dette er også en sann historie, om kirurgen Christopher Duntsch, som til tross for at flere av pasientene hans enten blei skada for livet eller døde etter å ha blitt operert av ham, fikk lov til å fortsette kirurgvirksomheten sin i årevis. Og dere, fins det noe skumlere enn å være så fullstendig hjelpeløs og avhengig av fremmede som det man er når man er under narkose for å få en operasjon, for så å oppleve at denne fremmede man legger livet sitt i henda på, utnytter tilliten du har til dem på det groveste? Jo, det er faktisk en ting som er skumlere. At det ikke får NOEN KONSEKVENSER og at denne kirurgen får lov å fortsette å operere og ødelegge liva til andre lenge etter hva som skjedde med deg. At sjukehusa er mer opptatt av sitt eget rykte enn rettighetene til pasientene sine. Man kan si at "heldigvis" er dette i USA og ikke i Norge, men at dette fikk fortsette så lenge som det gjorde er likevel et helt nytt nivå av hårreisende. Som med Dirty John er Dr. Death knallgodt produsert og proft utført av podcastere som faktisk har lyst til å bruke innflytelsen sin til å spre kunnskap og stille livsviktige spørsmål. Og det er bare seks episoder, hvis man ikke regner med bonusepisodene, så denne hører du i løpet av en arbeidsdag.



Dreamboy

Dreamboy er et hørespill som handler om drømmer, småkaker, romvesener, skumle speidere, sex og en morderisk sebra, men hovedgrunnen til at jeg hører på det, er stemmen til Dane Terry. Han er en helt fantastisk stemmeskuespiller, og før jeg begynte å høre på fortellende podcaster av denne typen, hadde jeg egentlig ikke tenkt så mye over hvor viktig stemmebruk er i et ikke-visuelt medium. Jeg trur jeg liksom bare hadde tenkt at hvem som helst klarer jo å lese en tekst, men alle stemningsnyansene som kommer fram utelukkende på grunn av måten Dane Terry framfører episodene på, gjør det helt åpenbart at sånn er det jo ikke. Jeg må helt ærlig innrømme at fra et reint fortellermessig perspektiv er det en del ting ved denne podcasten som ikke funker hundre prosent. Det er rotete fortalt, det blir lagt ut kimer til sidehistorier som aldri blir fulgt opp, og ikke engang i klimakset blir det noen gang ordentlig spennende eller engasjerende, men det er detaljer her jeg liker godt nok til å fortsette å høre på. Tivoliattraksjonen Jupiter's Lifeless Moons er blant det jeg liker aller best. Det aller meste som handler om denne berg-og-dal-banen som også er et slags interplanetarisk rollespill, både fascinerer og rører meg. Alt i alt virker Dreamboy litt upolert, men jeg har virkelig trua på at hvis den bare får noen flere sesonger på seg, kan dette bli noe helt unikt og vel verdt å følge med videre på.



Unobscured 

I likhet med Cabinet of Curiosities på denne lista, er Unobscured en podcast fra skaperen av Lore. Der Cabinet of Curiosities er fem minutter lange anekdoter fra verdenshistorien og Lore er halvtimesversjonen, er Unobscured timesvis-versjonen. Det vil si, hver sesong tar et dypdykk ned i ett spesifikt tema fra den mørkere delen av historien. Foreløpig er det bare én sesong, og den handler om heksejakta i Salem, New England på sekstenhundretallet. Temaet i seg sjøl er dritspennende, men – og dette kan like godt bare være min egen feil – uten tekst eller bilde å følge med på, er det ekstremt vanskelig å holde orden på alle navna og årstalla. Jeg er jo en eksepsjonelt ufokusert lytter i utgangspunktet, men jeg trur faktisk at når man kun har lyd til rådighet, er det desto viktigere å presentere stoffet på en så ryddig måte som det overhodet lar seg gjøre. Sorry, men podcaster er ikke formatet for lange digresjoner og store hopp i tid og sted. Som sagt: det er godt mulig det bare er meg, og om man er flinkere til å konsentrere seg enn det jeg er, vil man sikkert få utrolig mye ut av Unobscured, for det er godt researcha og proft produsert. Jeg kommer nok til å prøve meg på andre sesong òg, for jeg har jo veldig lyst til å klare å følge med, men dette er altså for viderekomne innen lydbasert innhold.



Monstruo 

Monstruo tar true crime-historier og gjør dem om til immersive fiction, en sjanger jeg liksom ikke helt kommer på noe tilsvarende navn for på norsk akkurat nå. Ved hjelp av lydeffekter og en førstepersonsforteller, får vi som lyttere oppleve makabre historier sett fra morderen, og noen ganger offeret, sitt perspektiv. Første episode handler om Armin Meiwes, og er den klart beste episoden i første sesong. Seinere episoder syns jeg blir litt for rotete fortalt, og som nevnt i avsnittet om Unobscured oppi her, er det enda viktigere enn noen gang å være ryddig og strukturert når man bare har lyd å basere seg på, fordi man har ikke muligheten til å bare lese et forvirrende avsnitt om igjen. Hver historie er delt opp i to deler, før det kommer en tredje del der vertene diskuterer saken etterpå. Det er i væffal det som er meninga. Etter enkelte av episodene bruker de helt ærlig mest tid på å sutre over tilbakemeldingene de har fått fra lyttere som meg som syns at det hele blir litt for rotete til tider, eller til å rakke ned på andre populære podcaster innen lignende sjangere, som My Favorite Murder og Last Podcast On the Left. Helt ærlig: det er ganske usjarmerende. Noe som, y'know, er synd, fordi de i første episode beviste at dette har muligheten til å bli skikkelig bra om de bare forholder seg litt mindre arrogant til konstruktiv kritikk. Med det sagt: jeg skal gi dem en sjanse til, og jeg venter tålmodig på sesong to. Sjølve konseptet er jo skikkelig kult.



Over My Dead Body

Oh yes, enda et tilskudd fra Wondery på lista mi. Denne gangn er det historien om et ekteskap, en påfølgende skilsmisse, og et drap. Over My Dead Body er basert på en fortsatt uoppklart sak, så oppdateringer dukker løpende opp i feeden når man abonnerer. Jeg blei nok ikke like fengsla av akkurat denne saken som det jeg blei av for eksempel Dirty John og Dr. Death, men noe av grunnen til det, kan så klart være nettopp det at dette er ei pågående etterforskning. Mennesker elsker forklaringer og konklusjoner, og når det ikke foreligger, kan vi bli frustrerte. Mest spennende syns jeg faktisk denne saken er i de første episodene: den helt merkelige dynamikken mellom Dan og Wendi mens de fortsatt er gift, humørsvigningene ekteskapet deres har, Dans overøsende måte å vise sin kjærlighet for Wendi til omverdenen på. Og akkurat dét er jo for så vidt noe av det interessante med uløste saker: man veit ikke hvilke detaljer som har betydning, så man analyserer iherdig alle de bruddstykkene av informasjon man har tilgjengelig for å leite etter svar på spørsmål man ikke engang har formulert.



To Live and Die in LA

Apropos uoppklarte saker: her er enda en. Men To Live and Die in LA skiller seg fra Over My Dead Body i det at journalisten som forteller denne historien, spilte inn store deler av episodematerialet mens det hele skjedde. Sammen med en privatetterforsker banker han på dører i LA, snakker med venner og familie, og reiser rundt i både California og Colorado for å prøve å komme til bunns i spørsmålet om hva som egentlig skjedde med tjuefem år gamle Adea Shabani. I februar i fjor forsvant hun fra Los Angeles, og familien hennes mistenker at det har skjedd noe kriminelt. Podcastvert Neil Strauss er akkurat den typen journalist som verden trenger: denne saken betyr alt for ham, og sannheten er viktigere enn noe annet. Dette er som nevnt ei pågående etterforskning, og mye av grunnen til at podcasten i det hele tatt blei lagd, var for å skape oppmerksomhet rundt saken. Jeg har sjøl sterke meninger om hva jeg trur at har skjedd, noe jeg trur de fleste vil ha etter å ha hørt dette, og det er sikkert en teknisk bagatell som gjør at politiet faktisk ikke kan gjøre noe mer enn de allerede har gjort på dette tidspunktet, men jeg kjenner virkelig på frustrasjonen til familien og vennene til Adea når jeg hører på denne podcasten: det bør være helt mulig å finne ut av dette, for ledetrådene ligger jo der, men likevel har det aldri formelt sett blitt oppklart. Men også her kommer oppdateringene løpende etter hvert som de skjer. Dette er spennende og tragisk, og utrolig avhengighetsskapende.

I'm dressed for space, now can I go?

Jeg oppdaga TR/ST for et par år siden, men det var altså ikke før radiofunksjonen til Spotify fant fram Grouch til meg at noe plutselig skjedde inni meg.



Morsomt nok var det jo også denne funksjonen som i sin tid gjorde at jeg oppdaga min forrige musikkdille av tilsvarende størrelse, Black Marble. Man skal visst ikke undervurdere algoritmenes kraft.

Og dere, Grouch er ei dritkul låt i seg sjøl, men enda viktigere var det at den fikk meg til å på nytt sjekke ut de TR/ST-låtene det var ganske lenge siden jeg hadde hørt. Og jeg veit jeg har snakka om dette fenomenet på bloggen før, men enkelte ganger er man liksom mer mottakelig for et visst kulturuttrykk enn andre ganger. Det er noe med tid og rom og situasjonen og humøret som gjør at hvis man bare finner den riktige filmen eller boka eller musikken (og så videre) akkurat når det er meninga at man skal, så treffer det blink, ass. Kanskje ville man ikke fått denne effekten hvis det skjedde på et annet tidspunkt – for jeg veit jo at jeg har hørt for eksempel Shoom før og likt den uten å elske den – men så prøver man igjen en annen gang, og da – DA! – sitter det. Og så klarer man ikke å skjønne åssen man unngikk å legge merke til hvor sinnssykt bra det egentlig er første gangen man prøvde seg.



Altså, Shoom består egentlig av tre deler, og det beste av alt er at når én del er slutt og man et lite øyeblikk trur sangen er over, så begynner en ny del og den er MINST LIKE BRA. Altså, det er så genialt, samtidig som jeg liksom ikke helt skjønner det. Jeg mener, dette kunne fint vært tre separate sanger, men så gir det likevel så mye mening at det hele er én sang. MGMT har gjort noe lignende når det gjelder for eksempel Siberian Breaks, men uansett hvor glad jeg er i Siberian Breaks, så fungerer ikke overgangene like sømløst der som i Shoom. Og det er så SYKT MØRKT og likevel SÅ FENGENDE. Det er SÅ DANSBART og likevel SÅ SEIGT. Denne sangen gir meg følelsen av å sitte fast i ei hengemyr omgitt av neonfarga blomster på en annen planet, og av en eller annen grunn er det en fantastisk følelse.

Og det er jo ikke bare Shoom! Jesus kristus for et låtarsenal TR/ST egentlig har. Jeg kan sikkert holde en moderat lang monolog bare om de kriblende synthene som kommer inn på cirka 0:43 i Unbleached. Det er like lekkert som på 0:15 i New Orders klassiker Blue Monday.


Eller for den saks skyld om hele den sexy affæren som er Bicep. Jepp, jeg krever retten til å omtale ei låt som sexy. Fra den hviskende vokalen innledningsvis til de ikke akkurat subtile tekstlinjene "I am naked, I am ravaged" fra refrenget... denne sangen GJØR TING MED MEG.



Og måten Robert Alfons synger på!! Jeg har aldri hørt noe lignende, ass. Det er noe litt Ian Curtis-aktig over vokalen hans, og en ting som er litt morsomt, er at første gang jeg hørte noe av Joy Division (som var første gang jeg så Donnie Darko og Love Will Tear Us Apart blei spilt under Halloween-festen) trudde jeg stemmen til Ian var manipulert på en eller annen måte, enten med en vocoder eller en effektpedal eller hva som helst. Det slo meg liksom ikke at noen faktisk kan synge sånn helt naturlig. Og da jeg hørte noe av TR/ST for første gang (som var da jeg gjorde et modelloppdrag for Redken og Are We Arc? stod på over høyttaleranlegget), antok jeg – igjen – at stemmen var digitalt manipulert eller noe lignende. Men så fant jeg en video der Robert Alfons framfører Sulk akustisk på piano, og liksom... dette er jo faktisk bare rein stemmeteknikk? Eller altså, noe reverb eller lignende er det jo som oftest i låtene, men sjølve stemmen hans er jo faktisk sånn. Og så er det også noe med måten han uttaler alle lydene i orda på som er skikkelig merkelig, han skaper liksom sin egen aksent som ikke ligner på noe annet, og det funker faktisk helt vanvittig bra. Jeg mener, fyren er jo helt rå. I denne framføringa er det forøvrig også tydelig hvor god han egentlig er til å synge og til å spille piano:



Den er forresten veldig bra – om enn veldig annerledes – i originalversjon òg:



Og apropos stemmen hans og måten han synger på; det er liksom noe med at når en person er i stand til å lage musikk som høres ut på denne måten og som synger som han gjør, så forventer jeg liksom at han som person er... på en viss måte. Og det er liksom også noe med måten han pleier å framstille seg sjøl på reint visuelt (og on a related note må jeg innrømme at han ser jo mildt sagt ekstremt bra ut), så forventer jeg liksom at han er en sånn sykt mørk og mystisk gothkid som til enhver tid er innhylla i tåke uansett hvor han beveger seg hen. En slags ung Peter Murphy fra det ytre rom. Og så finner jeg dette intervjuet på YouTube og bare... HAN ER SÅ SYKT ANNERLEDES FRA SÅNN SOM JEG HADDE SETT FOR MEG.



Det er ikke bare det at stemmen hans er mye lysere når han snakker enn når han synger, men han er jo så forbaska søt! Han virker jo som verdens nydeligste menneske, og ikke som den dystre, spøkelsesaktige figuren jeg antok at man måtte være for å kunne lage musikk som dette. Det er liksom et slags misforhold mellom måten Shoom nærmest kleber seg til huden din på og, ja... dette fullstendig elskverdige individet som har skrevet, sunget og produsert den. ÅSSEN SER HJERNEN HANS UT??? Jeg klarer liksom ikke helt å forstå det. Men jeg liker det, altså. Tanken på at denne musikken kommer fra et faktisk menneske og ikke et abstrakt gothkonsept, er faktisk skikkelig fin.

Jeeeeeg har forhåndsbestilt det nye albumet som skal komme 19. april. Jeg trur dette blir helt latterlig bra.

Mars 2019

Opplevelser: Burger på Tommi's og førpremiere på Lords of Chaos med Jørgen. Hundepass. Tur til Nes og bursdagen til Kolbjørn.

Innkjøp: Ingen verdens ting.

TV-serie: Jørgen har vært bortreist store deler av måneden, og det er som oftest han jeg ser på serier med. Men for ei ukes tid siden så jeg miniserien Ein engelsk skandale som ligger på NRK Nett-TV, og den var veldig bra! Med det sagt er jeg villig til å se hva som helst som involverer Ben Whishaw, da, men likevel. Politisk drama har muligheten til å være alt annet enn kjedelig. Jeg har også begynt å se på andre sesong av American Crime Story, som altså er The Assasination of Gianni Versace. Og dere, jeg liker American Crime Story så utrolig mye bedre enn American Horror Story, som jeg aldri helt klarte å se at var så bra som alle skulle ha det til. Og dere, Darren Criss er helt rå som seriemorder. Hvem skulle trudd det om Blaine fra Glee, liksom.



Spill: Jeg har mista litt motivasjonen til å spille Tomb Raider 3, helt ærlig, fordi jeg er nå på nest siste brett, og jeg husker fra sist jeg spilte det at siste brett egentlig er ganske kjedelig. Det er jo selvfølgelig ingenting i veien for å bare slutte nå og begynne å spille noe annet isteden, men jeg er manisk opptatt av å fullføre ting jeg har begynt på, så det er ikke bare-bare det heller. Oh well.

Film: The Normal Heart, Jurassic Park og Lords of Chaos. Og dere, jeg veit ikke, jeg snakka jo så mye om Lords of Chaos for et par uker siden at det er jo ikke noe vits med en reprise, og Jurassic Park (som jeg nå ENDELIG har fått sett etter å ha vært bitter i mange år fordi jeg ikke fikk lov å se den da jeg var liten) er jo... y'know, Jurassic Park. Hva kan vel jeg tilføye som ikke allerede har blitt sagt, liksom. Og The Normal Heart syntes jeg var så innmari HELT GREI at den ikke påkalte så mange følelser, verken i den ene eller andre retninga.

Bok: Er nå forholdsvis godt i gang med A Manual for Cleaning Women av Lucia Berlin, og jeg liker det godt så langt! Jeg liker det jordnære og hverdagslige i novellene som blandes sammen med en slags tragikomikk, som i dette fantastiske avsnittet:

Musikk: Den nye singelen til TR/ST er ganske fet, da. Robert Alfons har en sykt spesiell måte å synge på, og jeg liker det skikkelig godt.