Libra/Neo-Egypt

Nå for tida er jeg i Tromsø og har klart å skaffe meg bihulebetennelse, noe som ikke kan beskrives som noe annet enn usannsynlig kjipt. Da jeg kom hit i går var jeg i forholdsvis fin form, hadde vært litt forkjøla og småpjusk noen dager i forveien riktignok, men det var altså ikke før seint på kvelden, selvfølgelig etter at alle butikker hadde stengt så jeg ikke fikk kjøpt smertestillende, at det satte i gang for alvor. For dere som ikke har hatt bihulebetennelse før, kan jeg nevne at det kjennes som en kraftig forkjølelse, men med konstant hodepine, tannverk og en dundrende, trykkende smerte i kinna og hodet forøvrig i tillegg. Det var så vondt, og jeg var så tett at jeg ikke fikk sove i det hele tatt natt til i dag, så da hun jeg leier hos for anledninga stod opp i seks-tida, stod jeg også opp og spurte om hun kanskje muligens hadde noe smertestillende på lur som jeg kunne få, og det kunne jeg, så etter å ha fått i meg to ibux, klarte jeg å sovne. I sju-tida, riktignok, så jeg sov til klokka var elleve til tross for at skolen begynte kvart over ti.

Det var ei omstendelig innledning, dere! Egentlig trengte jeg bare å klage litt og forhåpentligvis høste litt sympati, for bihulebetennelse er skikkelig kjedelig og vondt. Det første jeg gjorde før jeg dro på skolen i morges, var å gå innom butikken og kjøpe smertestillende, så det går greit så lenge jeg har det, i det minste.

Da var forrigeuke litt mer spennende og mindre smertefull. Jeg var nemlig modell på ei internvisning i Adam og Eva, og har fått en veldig kul sveis.

Siden håret mitt i utgangspunktet var lilla, tok det en hel dag bare å få det fargeløst nok til at det var klart til å farges. Så i noen dager hadde jeg nesten helt hvitt hår:

Jeg har faktisk ganske lenge ønska meg en blond farge som er så godt som hvit, helt uten gultoner, så i begynnelsen syntes jeg nesten det var litt dumt at det skulle farges videre, men så blei sluttresultatet helt utrolig kult.

Temaet for visninga var stjernetegn, og her er alle modellene:

Fra venstre: Jomfruen, Tvillingene, Væren, Steinbukken, Fiskene, Krepsen, Vannmannen, Tyren, Skorpionen, Løven, Vekten og Skytten. Bildet, og de tre bildene under, er lånt fra dette innlegget på bloggen til Adam og Eva.

Meg, meg, meg og håret mitt:

Og som om ikke fancy hår var nok, så fikk jeg usedvanlig awesome sminke, noe som ikke syns på bildene over, men som syns veldig godt på denne sjølvien:

Får lyst til å sitere min venn Marius: "Klar til å spille hovedrollen i en b-film produksjon av Kleopatra satt i Neo-Egypt 3028".

For å se flere bilder fra visninga, sjekk ut dette blogginnlegget og dette blogginnlegget.

Kristian og Tobias møtes

Jeg er egentlig skikkelig opptatt for tida, forhåpentligvis får jeg smelt opp noen interessante blogginnlegg om noen dager, men inntil videre poster jeg bare et utdrag fra sideprosjektet mitt kalt Døden og gleden, fra en del som er ment til å foregå mens hovedpersonen er femten år. Dette er upussa og upolert, og skal redigeres, jeg har bare ikke kommet så langt ennå, men tenkte det var på tide å komme med et lite livstegn midt oppi alt som skjer. Jeg syns sjøl dette er veldig interessant å skrive på, ikke minst fordi det stilmessig er så veldig forskjellig fra Mjuke, svarte stjerner, som er hovedprosjektet mitt.



Om det var akkurat dét jeg stod og tenkte på den dagen tre år seinere, husker jeg ikke. Sannsynligvis ikke, sannsynligvis hadde jeg mer enn nok med å prøve så godt jeg kunne å gjemme meg bak håret mitt, jeg likte ikke når folk så meg, og hvor tåpelig var ikke det i en verden full av mennesker, mamma hadde foreslått at jeg i det minste burde klippe meg, men jeg hadde ikke klart å gjøre det ennå, det ville føltes som et svik, et siste stort svik mot meg sjøl, den siste biten av meg jeg enda ikke hadde gitt slipp på. Kanskje kunne jeg ikke gå ut døra uten å være livredd for å bli sett, for å bli dømt, for å bli snakka til, men langt hår, det skulle jeg i det minste ha. Og jeg stod inne på en kiosk, det var kø, jeg hadde flere forskjellige typer sjokolade i henda, Twix, Snickers, Lion, Kvikklunsj. Jeg trøstespiste ganske ofte, men jeg blei ikke noe større. Tvert imot var det nesten så jeg blei mindre og mindre for hver dag, for hver gang jeg sa noe, for hver gang noen gikk forbi meg, for hver gang noen stirra på meg, og idet jeg møtte blikka deres, så de vekk. Det var ikke lenge siden helsesøster hadde dratt meg inn på kontoret sitt for å snakke om spiseforstyrrelser, men jeg hadde bare sittet der og prøvd å forsvinne, håpa at det ikke skulle bli noen grunn til å brette opp genserermene og blotte arra mine.
   Jeg stod i køen inne på kiosken, jeg prøvde å ikke svette så mye inne i henda, for det gjorde at det blei vanskeligere å holde all sjokoladen, og så var det noen som sa ”Hei du der nede.” Og jeg blei så redd, jeg blei så inderlig redd, jeg kunne jo ikke vite allerede da at den som sa det var Tobias, jeg hadde jo ikke engang møtt Tobias enda, det vil si ikke før da, jeg var bare femten år og ville være noen andre, hvem som helst andre, og Tobias var ikke en del av livet mitt, ingen andre enn foreldra mine og søstera mi var en del av livet mitt, kanskje bortsett fra så vidt noen lærere og medelever i klassen min. Og jeg hadde da folkeskikk, det var det som var problemet noen ganger, jeg var altfor høflig til å gi angsten min all den respekten den fortjente, så jeg snudde meg, langsomt, det stod en gutt der, og jeg klarte ikke å si noe, for det første skjønte jeg jo ikke hva jeg skulle si til noe sånt, det kunne vært hvem som helst som sa det, som så ut på en hvilken som helst måte, og jeg ville ikke visst åssen det var forventa at jeg skulle reagere. Men han som stod der var høy og spinkel, kledd i mørke klær og med blå øyne. Ansiktet hans kunne vært nydelig, eller det var nydelig, avlangt og med ei tynn hake og rett nese. De lett innsunkne kinna definerte de høye kinnbeina hans.
   ”Jeg bare la merke til at vi tydeligvis har tenkt å kjøpe nøyaktig de samme sjokoladene”, sa han.
   Han var så maskulin, men med en udefinerbar eleganse, som gjorde ham til noe edlere enn en mann, noe tøffere enn ei dame. Han var sikkert femten centimeter høyere enn meg.
   ”Hei”, sa jeg. Og han kunne umulig høre det, for jeg hørte det nesten ikke sjøl engang, og var det i det hele tatt stemmen min som sa det, det kom fra min munn, gjorde det ikke, men det hørtes ut som noen andre, som noen jeg ikke kjente, som noen jeg aldri hadde møtt før, og jeg blei grepet av noe, noe jeg ikke visste om, men det var der, i hele kroppen min på én gang, en spenning, hele meg var helspent, høyspent, på nippet av noe fantastisk, ved et stup, foran et mysterium.
   ”Det var ikke meninga å forstyrre deg”, sa han, en forholdsvis mørk stemme, trøstende på et vis.
   Og jeg visste at jeg måtte si noe, noe morsomt, kanskje, eller bare hva som helst som ikke fikk ham til å tenke at jeg var en komplett idiot, bare sånn at han kunne fortsette å snakke, for vær så snill, bare la meg kunne fortsette å høre denne stemmen for alltid, vær så snill, så jeg spurte: ”Hvilken sjokolade liker du best?”
   ”Jeg veit ikke, det var derfor jeg bestemte meg for å kjøpe alle”, sa han, og det var helt sant, han hadde de samme sjokoladene som meg, Twix, Snickers, Lion og Kvikklunsj, en kosmisk tilfeldighet. Og jeg måtte si noe annet, sånn at jeg kunne høre stemmen hans enda en gang: ”Lønsj, eller?” Jeg ante ikke hvor mye klokka var, håpa den var rundt tolv eller noe.
   ”Ja, faktisk”, sa han, ”jeg burde sikkert heller kjøpt en baguett eller yoghurt eller noe, men jeg har så jævla lavt blodsukker.” Han tok en pause, men så fortsatt på meg, smilte litt til og med, kinnbeina hans blei enda tydeligere nå som han smilte.
   ”Jeg jobber der”, sa han og pekte på klesbutikken som lå på den andre sida av gata.
   ”Unnskyld?” sa en kvinnestemme bak meg, jeg snudde meg rundt igjen, det hadde blitt min tur. Jeg forta meg å betale, gikk raskt ut til sida, tok noen skritt bakover, jeg hadde ikke fått noen pose. Den andre gutten stod der og betalte nå, han hadde mørkt hår, nesten svart, som var kort i nakken og langt foran, det falt ned over ansiktet hans da han bøyde nakken for å leite fram penger.
   Han så på meg og smilte da han var ferdig, kom bort til meg igjen. Han åpna munnen, trakk pusten, blei stående sånn litt, så begynte han å le.
   ”Jeg bør komme meg tilbake på jobb”, sa han. Jeg ville komme på noe å si som fikk ham til å bli, men kom ikke på noe som ikke hørtes altfor åpenbart ut i tide. Han smilte raskt til meg, snudde seg og gikk, og nesten uten å vite det fulgte jeg etter, bare to skritt eller så, jeg kom meg ikke ut av kiosken engang, men stoppa et par meter fra utgangen, blei stående og se ut gjennom glassdøra på at han kryssa veien, til tross for at det ikke var noen fotgjengerovergang der, og gikk inn gjennom ei annen dør, og jeg husker jeg syntes det så ut som at bygningen slukte ham hel.

Men hva spiser du egentlig? #6: Chili sin carne

Håper ikke dere mister fullstendig matlysta av ovnen vår som på bildet over burde vært vaska for lenge siden. Skjønner ikke helt hvorfor jeg ikke flytta gryta over på bordet for å ta bildet når ovnen så sånn ut, men jaja. Bær over med meg, det er uansett det som er oppi gryta som skal spises.

Chili sin carne er en vegetarisk variant av tex-mex-gryteretten chili con carne - det betyr altså "chili med kjøtt", mens chili sin carne betyr "chili uten kjøtt". Det er verdens mest geniale måte å bruke opp tacorester på, og i likhet med veldig mange andre gryteretter er det stort sett bare å hive oppi det du har liggende i kjøleskapet som du vil få brukt opp.

Denne oppskrifta holder til tre - fire personer.

Dette må du ha i chili sin carne:
En boks hakka tomater
En boks kidneybønner
En paprika skjært i biter eller strimler
En løk skjært smått
Et par - tre fedd hvitløk, finhakka
Spisskummenfrø
Fersk koriander (eller det kan sløyfes, men jeg anbefaler det virkelig)
Chilipulver eller en finhakka halv fersk chili uten frø
Paprikapulver

Dette kan du veldig gjerne ha i chili sin carne:
Noen spiseskjeer tomatpuré
En boks mais
Rester fra tacomiddagen dagen i forveien i form av for eksempel oppskjært, stekt sopp, oppskjærte tomater, det siste som er igjen av chilibønnene, resten av tacosausen, andre tacorester
Basilikum
Salt og pepper

Først begynner du med å varme litt olje i ei passelig stor gryte. Deretter hiver du oppi løk og hvitløk som du steiker i noen minutter, til løken har blitt mjuk og blank. Så tar du oppi en halv chili som er hakka smått, eventuelt kan du bruke chilipulver eller cayennepepper i krydderform. Ta også oppi spisskummenfrø og paprikapulver. Chilipulver eller cayennepepper bør has i gradvis og smakes til etter hvert, det er sterke saker, mens paprikapulveret kan du være raus med, det smaker mildt og godt. Ei spiseskje er fint. Vær også raus med spisskummenfrø, minst ei spiseskje med dét òg, det er det som gir den karakteristiske tacosmaken. Finner du ikke spisskummenfrø på butikken, kan du bruke malt spisskummen.

Etter at dette har fått frest noen få minutter, har du oppi de hakka tomatene. Har du rester av tacosaus stående, tar du også oppi den. Kanskje ser du allerede nå at gryta har blitt for tjukk for din smak, juster i så fall tjukkelsen med litt vann. Skyll kidneybønnene i et dørslag, hell dem over i gryta og ta oppi et par spiseskjeer med tomatpuré hvis du har et åpna glass stående i kjøleskapet som du trenger å kvitte deg med, eller hvis du foretrekker at gryteretter er fyldige og runde. Hakk opp en neve fersk koriander og la stilkene koke i gryta, toppene tar du vare på inntil videre. La gryta koke i cirka fem - ti minutter.

Nå som gryta straks er ferdig, tar du oppi paprikaen. Det er også nå du skal ta oppi tacorestene du har liggende, kanskje er det litt stekt sopp, et par sleiver med allerede kokte chilibønner, tomatbiter, maiskorn. Ha dem oppi, rør rundt noen ganger, smak til, kanskje vil du ha i litt mer chilipulver for å gjøre det enda hottere, eller kanskje litt basilikum, eller salt og pepper, eller enda mer spisskummen. Kanskje trenger du enda litt mer vann i gryta. La det hele koke i et par minutter til, så drar du gryta av plata og strør over ferske koriandertopper.

Serveres med det du måtte ha igjen av tacotilbehør - rømme, guacamole, salat, kanskje nachochips, eller kanskje har du fortsatt et par tacolomper igjen fra gårsdagen som du kan fylle med nykokt chiligryte. Ris egner seg også godt som tilbehør.

Denne gryta egner seg forresten forbilledlig til nedfrysing!

Mars 2016

Inspirert av Skoboksens ukesoppsummeringer, skal jeg i dag prøve å oppsummere mars måned etter beste evne. Jeg kan ikke love at dette blir noe jeg husker/gidder å gjøre mot slutten av hver eneste måned framover, men kanskje det i det minste kan bidra til en hakket mer årvåken hukommelse for min egen del.

Opplevelser: Oslo Poesisentrum på Cacadou med latterlig billig vin og den mest sirkusaktige tilnærminga til poesiopplesninger jeg veit om. Andre verdskrigen - natt i verda på Det Norske Teatret. Burrito og piña colada på Tijuana med gode venner. Taco på Taquería med Jørgen, etterfulgt av Elysium i Operaen. Lønsj med Tone på Bare Jazz. Filmkveld med Vibeke med Jupiter Ascending og grønnkålchips.

Innkjøp: Jernpanne, endelig! Gaver til bursdagsvenner. Aphex Twin - Selected Ambient Works 85 - 92 og Circe - musikk skrevet for The Show of Shows, komponert blant annet av to av tre Sigur Rós-medlemmer, samt Hilmar Örn Hilmarsson, begge platene på vinyl. Konsertbilletter til Kent i Spektrum. Denne strømpebuksa, som jeg riktignok ikke har fått ennå:

TV-serie: Les Revenants. Ligger på Netflix. Seriøst, se det. Fransk slags zombieserie, men helt uten splatterelementer. Mørk, tankevekkende, og ikke minst med musikk av Mogwai. 

Spill: Final Fantasy XIII-2. Er på siste innspurten nå, mangler bare ni av totalt 160 fragmenter!!!

Film: Jupiter Ascending og Hunger Games.

(Minn meg på at om jeg skal fortsette med dette, bør jeg bli flinkere til å huske på å ta bilder av det jeg gjør.)

Hjelp

Det er første påskedag, det regner, og jeg sitter og gruer meg til å søke på Samordna opptak. Jeg tenker at det er veldig lurt å søke, om ikke for annet, så for å unngå å jobbe heltid, noe jeg ikke klarer uansett. Men jeg syns alle studia virker ganske uoverkommelig skumle, og så er jeg så redd for å begynne på Universitetet og bare droppe ut igjen med én gang, sånn som jeg gjorde sist jeg begynte på Universitetet, bare fordi det er så aldeles for stort og uoversiktelig og folksomt og skummelt der. Og jeg veit jo at jeg ikke nødvendigvis trenger å begynne på et studium bare fordi jeg søker, det er fullt mulig å bare søke nå, og så ta den endelig avgjørelsen i sommer, i tilfelle, y'know, jeg av en eller annen grunn har funnet noe annet noenlunde nyttig å drive med framover i mellomtida. Men jeg gruer meg likevel til å søke, vil utsette det så lenge som mulig, bare fordi jeg blir nødt til å ta stilling til hvilket studium som virker minst jævlig, og dét er ikke noe jeg har lyst til å gjøre. Deler av meg har lyst til å bare glemme å søke. Hele meg har lyst til å bare gå forfatterstudiet for alltid.

Hører på denne sangen. Veit ikke om det gjør at jeg føler meg bedre eller verre, men vakker er den uansett.

De ekstremt motstridende følelsene som innebærer å ville at andre skal vite det og for alt i verden ville at de ikke skal vite det

I dag har jeg spist bittelitt og ellers ligget på sofaen.

Jeg er aleine i sokkelleiligheten vår på Hauketo. Og det er noe med å være aleine som gjør at jeg ikke klarer å bli distrahert fra massevis av tanker som sier for eksempel at jeg aldri kommer til å bli lykkelig uansett, og at det er så mye jeg gjerne skulle ha snakka med folk om, men så tenker jeg at jeg orker ikke, for de kommer ikke til å forstå uansett. Og liksom... noen ganger skulle jeg ønske at folk bare spurte meg direkte om ting sånn at jeg kunne forklart meg, siden jeg ikke tør å ta det opp uansett på eget initiativ, men jeg veit jo at siden de ikke veit, så kommer de heller ikke til å spørre.

Og bare... så deilig det hadde vært å være normalt fungerende og denslags.

Dette er en av de mest fantastiske sangene jeg veit om for tida:

Smakebit på søndag: "Fire hundre franske fornærmelser" av Øyvind Ellenes

Har nylig fått anbefalt Fire hundre franske fornærmelser av Øyvind Ellenes fra veilederen min på forfatterstudiet, som en inspirasjon til prosjektet jeg jobber med for tida. Den handler om en gjeng norske gutter som går på en internatskole i Rouen i Frankrike, der de drikker, studerer og lengter. Den er skrevet i en alltid like påfallende andrepersonsforteller, og til tross for at jeg ennå bare har kommet til side 14, virker det som om mange interessante rom er i ferd med å åpnes. Her er en ganske tilfeldig valgt smakebit fra side 10 og 11:

Det kan være det finnes et bilde av deg foran inngangen til skolen. Det er en mindre portal, med færre utsmykninger. En åpning i en høy mur. Det er en stor kuppel over inngangen. Muren går rundt hele kvartalet. Det er ikke innsyn fra noen av gatene rundt skolen. Innenfor ligger et avlangt, firkantet gårdsrom, omgitt av bygninger i samme stil, de har den samme strenge elegansen. Bygningene er gamle. Du vet ikke hvor gamle de er. De er fordelt over fem store gårdsplasser i tre nivåer. Bare fire av gårdsplassene ligger åpne. Den femte er bygget igjen. På den nederste gårdsplassen ligger matsalen, kapellet og auditoriene for biologi, fysikk og kjemi. Det første året spiser du tre måltider om dagen i matsalen. Det er tre retter til lunsj og tre til middag. Lukten i matsalen er alltid den samme. Måltidene smaker likt. Det er ris som har kokt for lenge. Grønnsaker som har kokt for lenge. Og ravioli, kokt i stykker, nesten oppløst. På en høyere gårdsplass ligger internatene og kontorene. Klasserommene ligger øverst. Der hvor det finnes noen få trær, og grus. Der foregår undervisningen i språk, filosofi, matematikk og fransk litteratur. I de tre etasjers bygningene rundt den plassen som kalles La Joyeuse, "den frydefylle". Overalt på skolen er det innskrifter. Det er innskrifter i muren. I treverket. På dørene til toalettene. På plaketter. Det er innskrifter under pultene. Bak på stolene. I noen av bøkene på biblioteket. Mange av innskriftene er gamle, nesten utvisket. Som på jesuittenes monogram over inngangen til skolens kapell. Det er uleselig. Englene er der fortsatt.

Her kan du lese flere smakebiter.