Opplevelser: Burger på Døgnvill med Vibeke og Jørgen i anledning bursdagen min. Konsert med Ulver på Henie Onstad Kunstsenter. Bursdagen til Mari. Søndagsfisketur med Jørgen. Bokloppis på Deichman og vanlig loppis på Grünerløkka etterfulgt av sushi i parken. Sara med Mari, Marie, Martina og Renate. Tur til Gdansk med familien (mer om det neste gang).
Innkjøp: Lilla glitterleppestift! Og Incubus av Stig Sæterbakken, som var den eneste boka jeg kjøpte på loppisen til Deichman. Jeg har også trengt et par sommerlige sko ganske lenge nå, og var forholdsvis fra meg av begeistring da jeg fant sommerlige sko som glitrer. Ellers kjøpte jeg to bukser, en te og en lipgloss i Gdansk.
TV-serie: Nye sesonger av Westworld og The Handmaid's Tale! Men også: jeg skal se Nationaltheatrets oppsetning av Engler i Amerika om litt over ei ukes tid, og derfor har jeg i det siste varma opp med miniserien til HBO. Mangler bare å se den siste episoden nå. Og jeg er glad jeg gjorde det, for på én side har jeg jo nettopp spoila hele greia for meg sjøl, men på en annen side er det så utrolig, utrolig bra at det egentlig bare har gjort at jeg gleder meg enda mer. Snakka med Marie om at det faktisk minner litt om Six Feet Under, ikke så mye i handling, men i stemning. Fantastiske dialoger, fantastiske karakterer. Dette blir bra.
Film: Den eneste filmen jeg så i april, var visst Passengers. Jeg likte den sånn... passe godt? Begynnelsen likte jeg faktisk veldig godt, ensomheten og de etiske spørsmåla, men så blir den en slags... jeg veit ikke, romantisk komedie??? og så blir den en actionfilm, og i det hele tatt virker det litt som at denne filmen ikke helt klarer å bestemme seg for hva slags film den vil være. Og så er det enkelte problematiske sider ved den som også bidro til at jeg fikk en litt uggen bismak av den. Men den var fyktelig pen, da! Traileren er forresten ganske misvisende, men værsågod likevel:
Musikk: Dere, det fins et album der ute som er som skapt for meg. Det heter The Space Project, består av bidrag fra mange forskjellige artister og band, og jeg ramla over det ved hjelp av radiofunksjonen til Spotify'en min. The audio tracks that form the raw material for Space Project were recorded by the Voyager 1 and Voyager 2 space probes that NASA launched in 1977 and still uses to study the outer solar system. The satellites carry numerous instruments fine-tuned to record in different portions of the electromagnetic spectrum. The "sounds" recorded by the Voyager probes aren't sounds in the conventional sense; rather, they are electromagnetic radiation fluctuations in the magnetosphere of the planets, moons and large asteroids the Voyager probes traveled near. Each celestial body is composed of different elements, has its own size and mass, and therefore sounds unique.
Porcelain Raft, en artist jeg har likt ganske godt siden jeg så ham varme opp for M83 en gang for mange år siden, har æren av å åpne albummet, et album som utelukkende består av musikk jeg elsker. Hør, det er fantastisk:
I morra reiser jeg til Gdansk, men før det rekker jeg å slenge ut ei lita oppskrift på den typen mat som kanskje eeeegentlig passer bedre til høsten enn våren, men som likevel er kjekk å ha i bakhodet til de regnfulle dagene som unektelig kommer til å komme.
Som med nesten all maten jeg lager og poster her: oppskrifta er veiledende. Denne gangen hadde jeg noen slappe gulrøtter som sang litt på siste verset liggende som jeg trengte å få brukt opp heller før enn siden, men har man ikke det, er det bare å droppe det (men de tilfører en fin sødme). Kanskje har man andre grønnsaker som lider samme skjebne som gulrøttene mine, for eksempel brokkoli, blomkål, poteter eller selleri. Sleng dem oppi! Det er nesten ikke noe som ikke passer til linsesuppe.
Man kan også bruke andre typer linser, men personlig er jeg veldig glad i røde splittlinser, fordi man ikke trenger å bløtlegge dem og de har så vidunderlig kort koketid. Og om du trur du ikke liker linser: har du i det hele tatt smakt det? Disse røde splittlinsene smaker veldig lite, men de er næringsrike, gir en god og varig metthetsfølelse og gir suppa en tjukk og chunky konsistens. Det man egentlig smaker i denne suppa, er krydderne og grønnsakene.
Jeg lager ofte mat på slump, denne suppa er intet unntak, så måla jeg har oppgitt er omtrentlige. Det er helt i orden å justere mengder etter eget smak og behag.
Dette har jeg brukt til suppa på bildet over (nok til to – tre personer):
En skvett nøytral olje
En halv gul løk
Et stort hvitløksfedd
To – tre gulrøtter, litt avhengig av størrelse
Ei spiseskje paprikapulver
Ei teskje gurkemeie
Ei teskje grønnsaksbuljong
Ei halv teskje røkt paprikapulver
Ei halv teskje tyrkiske chiliflak (pul biber)
En boks (400 g) hakka tomater
Fem – seks dl vann
Et par dl røde splittlinser
Et par laurbærblad
Eventuelt salt og pepper
Varm opp olje i en kjele på middels varme, jeg bruker ofte solsikkeolje. Mens olja varmer seg opp, finhakker du løk og hvitløk. Ha løken og hvitløken i kjelen, la det surre mens du skjærer gulrøtter i små biter. Ha deretter også gulrøttene over i kjelen. Ha i paprikapulver, gurkemeie, røkt paprikapulver og tyrkiske chiliflak. De to sistnevnte kan være litt vriene å få tak i i vanlige kjedebutikker, men koster lite og er lett tilgjengelige på ymse frukt og grønt-butikker. Der får du også tak i tørka linser til godt under halvparten av prisen for hva de ville ha kosta på en Kiwi eller en Rema.
Når grønnsakene har fått surre litt sammen med krydderne, har du i boksen med hakka tomater. Fyll deretter hakka tomater-boksen med vann, ha grønnsaksbuljong over i vannet, og hell vannet over i kjelen – dermed får du med alt av tomatrester. Syns du dette blir for lite vann, kan du ha i litt mer ved å bruke samme metode. Ha i linsene og et par laurbærblad og la det koke opp. La det koke i et kvarter – tjue minutters tid. Gulrøttene skal bli mjuke, og linsene skal nesten gå i oppløsning – du kan bruke bildet over som referanse. Juster eventuelt til med mer vann om du syns suppa blir for tjukk, og smak til med salt og pepper. Plukk ut laurbærbladene før servering.
Godt med varme rundstykker eller grovbrød med smør til!
(Okei, så bakgrunnshistorien til dette bildet, er at jeg sendte en snap til noen for å vise at jeg feira levert manus til Gyldendal (!) med cola og burger, det er derfor jeg poserer med colaboksen sånn. Bare derfor, altså. Selv om cola er godt, er jeg ikke sånn superduperfan av Coca Cola Company.)
Jeg jobber nesten hver dag for tida, og når jeg først har tid til overs, prioriterer jeg å skrive. Skjønnlitteratur, altså, ikke blogginnlegg. Jeg gleder meg til den dagen i fjern, fjern framtid der jeg faktisk har tid til å gjøre alle de tinga jeg elsker, sånn som å lese og spille TV-spill, noe jeg ikke har gjort på månedsvis. Det er derfor det går litt i rykk og napp her inne om dagen, mener jeg. Føkk kapitalismen og så videre.
Jo, og så reiser jeg til Gdansk førstkommende helg! Det blir kanskje spennende.
Opplevelser: Hundepass. Førpremiere på 120 slag i minuttet med regissørmøte. God mat på Mr. India og kafébesøk med Vibeke. Spillkveld hos Linda. Søndagssteik på Egget og kino med Jørgen. Øl med forfattervenner.
Innkjøp: De nye Flamme-singlene og denne nydelige, gjennomsiktige plata med musikken som lages og spilles hos Fischer. Og! Så hadde jeg en liten shoppingspree, noe jeg nesten aldri har. Men jeg oppdaga plutselig at alle buksene mine, som er kjøpt cirka mellom 2005 og 2008, omsider er i ferd med å dette fra hverandre. Dermed dro jeg på Monki for å se meg om etter minst éi ny bukse. Og det blei alt annet enn bukser. Men nå kan jeg endelig være en space queen, så da får det bare være.
TV-serie: Mr. Robot, Girls og Looking. Jeg bingewatcha de to sesongene av Looking mens jeg var hundepasser i fem dager, og dere, det er så utrolig deilig de gangene jeg finner en sånn lett underholdningsserie som jeg faktisk liker, fordi så pessimististik og negativ og gravalvorlig som jeg er, så syns jeg jo nesten ingenting er morsomt, og det skal ganske mye til før jeg oppriktig klarer å fenges av en serie som helt åpenbart bare er ment å være lett underholdning – jeg veit ikke helt, jeg er vel bare ikke så lett å underholde. Men Looking! Kule dialoger, karakterer man kjenner seg igjen i og blir glad i, og San Fransisco, byen jeg aldri har vært i, men som jeg likevel har visst at jeg elsker siden tenåra.
Film: Shortbus (overraska meg positivt!), Looking: The Movie (bærer litt preg av å skulle samle alle løse tråder fra serien, men fint å få closure), 120 slag i minuttet (holy shit), Annihilation (wtf, men jeg trur jeg liker det) og The Shape of Water (flott film, men jeg syns helt ærlig Call Me By Your Name hadde fortjent Oscaren bedre).
Dere. Jeg må snakke om 120 slag i minuttet. Det er nesten litt overraskende at jeg ikke allerede har snakka om den her, men jeg trur greia er at jeg allerede har snakka såpass mye om den i hodet mitt (!) at jeg noen ganger glemmer at... you know... det bare er i hodet mitt. Så altså, fy faen, dette er den beste filmen jeg har sett på lenge. Jeg var forresten også helt sikker på at den var nominert til Oscar for beste utenlanske film, og da jeg dobbeltsjekka og fant ut at den ikke var det, så... altså, det er en skam. Men uansett. Den begynner som en engasjert aktivistfilm, men sirkler seg gradvis inn mot et mer personlig perspektiv. Og det ligger i korta allerede fra start av hva som skal komme til å skje, men likevel er det ikke nok til å forberede seeren, eller i væffal meg, på vendinga filmen tar sånn cirka halvveis uti. Dette er en av de tristeste filmene jeg noen gang har sett, men samtidig en av de mest usentimentale – og sannsynligvis er det nettopp derfor den er så trist. Og hadde dette vært en Hollywood-film, hadde den sett så utrolig annerledes ut, men heldigvis er den ikke det, den lar grusomhetene tale for seg sjøl istededfor å ty til billige virkemidler som insisterer på ei viss sinnsstemning. Sexscena på sjukehuset er en av de vakreste sexscenene jeg har sett i hele mitt liv, og ironisk nok er det fordi den er så veldig uglamorøs og estetisk sett lite vakker. Den er så utrolig full av kjærlighet, en kjærlighet som bare blir forsterka av de sterile omgivelsene, av slangene, av elektronikken, for meg blir denne scena det ultimate symbolet på hengivenhet, å kunne se kjæresten sin på sitt aller svakeste og minst tiltrekkende og likevel finne plass til denne kjærlighetsfylte handlinga. Altså, denne scena aleine er grunn nok til å se filmen, og jeg kunne sikkert snakka om den i timevis. Stol på meg, se traileren, og så stikker du og ser denne på kino:
Bok: Dere, jeg holder fortsatt på med Når du kjenner at det begynner å ta slutt, og jeg blir mer og mer sikker på at jeg skal legge den fra meg for nå. Jeg har slitt med den siden november, og Stig Larssons omstendelige skrivestil er ikke helt min greie, altså. I væffal ikke akkurat nå.
Musikk: De seige gitarene, den harmoniske melodien, teksten jeg trur nesten alle kan kjenne seg igjen i, strykeroutroen... herregud, jeg elsker Ride, og jeg elsker Vapour Trail, og etter at jeg kjøpte albumet Nowhere i februar, har jeg kunnet høre på den konstant, og det har jeg gjort. Dette er lyden av å ligge på graset under en blå himmel i juni og gråte.
Jeg jobber altfor mye, jeg har ikke hatt det supert mentalt sett i det siste (fordi vår, trur jeg), og nå er det jaggu påske. Jeg trur jeg har lesesperre for tida, så da passer det bra å snakke om andre ting enn bøker:
1. Name a cartoon that you love.
Jeg må innrømme at jeg verken ser på eller leser så mye tegneserier, i væffal ikke nå lenger, til tross for at anime var en skikkelig big deal for meg for en ti års tid siden. Liker Zelda og Lilla Berlin ganske godt, da!
(Fun fact: denne fyren har jeg faktisk møtt en gang, men det var på Explosions In the Sky-konsert. Og jeg var ikke godkjent, for å si det sånn. Dermed mente han at jeg burde gi ham plassen min helt framst fordi han fortjente å stå der mer enn meg (?????). Han fikk ikke plassen min.)
2. What is your favorite song right now?
Det er litt rart, for jeg har hatt Regina Spektor-albumet Begin to Hope ganske lenge, og har likt veldig mange av låtene fra den plata veldig lenge (jeg snakka for eksempel om Fidelitypå denne bloggen allerede i 2008). Av en eller annen grunn er det likevel ikke før de siste ukene at jeg for alvor har oppdaga den varsomme og nesten innadvendte skjønnheten og melankolien i Summer In the City. Altså, jeg bare ELSKER sangteknikken til Regina. Hun er jo en helt fantastisk god sanger, men veldig mange gode sangere er liksom bare veldig flinke og det er det, men Regina tør å gjøre sinnssykt rare ting med stemmen sin og lager dermed noe av den mest unike singer-songwriter-musikken jeg veit om. Hun er ikke bare flink, hun er flink og interessant, og dette gjelder egentlig ikke bare stemmen hennes, men også låtskrivinga og låtkomposisjonen. Når det gjelder akkurat Summer In the City er den av de mer, som nevnt, innadvendte låtene hennes, og den er ikke en like umiddelbar hit som for eksempel Bettereller Après Moi, så det tok litt tid før jeg virkelig begynte å elske den, men nå som den har fått tid til å vokse på meg, innser jeg hvor skjør og fin den egentlig er. Jeg elsker moduleringa hennes i tekstlinja "The castrated ones stand on the corner smoking" og den korte pianosoloen mot slutten. Jeg elsker også tekstlinja "I did feel like coming, but I also felt like crying" (som jeg tenker at muligens kan ha vært inspirasjonen til Ingvild Lothe da hun skreiv "Litt lyst til å pule, litt lyst til å dø"), og bare... alt ved denne sangen. Den er så fin. Og trist. Fin-trist, ikke bare trist-trist som for eksempel Hero, som også er en helt fantastisk sang av henne. Nå snakker jeg mye her. Bare hør på den:
3. What could you do for hours (that isn't reading)?
Spille TV-spill! Det er ikke noe i hele verden jeg kan forsvinne inn i og som får meg til å glemme tida bedre enn et engasjerende TV-spill. For så vidt også skriving, om jeg klarer å komme inn i en skikkelig flow.
4. What is something you love to do that your followers would be surprised by?
Noen syns kanskje det er overraskende at jeg liker å danse, sånn med tanke på at jeg haterhaterhater å være på utesteder der folk danser? Men jeg gikk jo faktisk på dans, først jazzballett, seinere freestyle, fra jeg var sånn sju – åtte år til jeg var femten, og selv om jeg aldri var veldig flink reint teknisk, så fikk jeg alltid ros for rytmesansen min. Nå for tida danser jeg utelukkende på stua og kjøkkenet når jeg er aleine hjemme.
5. What is your favorite unnecessarily specific thing to learn about?
Jeg syns egentlig ikke noe kunnskap er unnecessary, men jeg elsker å lese om sjukdommer, både fysiske og psykiske, på Wikipedia. Jeg har faktisk ganske god oversikt over mange veldig sjeldne og livsfarlige sjukdommer, sånn at jeg ofte, hvis jeg leser ei overskrift eller et eller annet, ganske kjapt klarer å diagnostisere personen artikkelen handler om bare ut fra å lese om noen få symptomer.
6. What is something unusual you know how to do?
Jeg er ganske mjuk, og kan for eksempel legge beinet bak på nakken.
7. Name something you've made in the last year (and show us, if you can).
Jeg produserer egentlig ikke så mye annet enn tekst. Noen ganger lager jeg musikk, men jeg har egentlig ikke lagd noe særlig musikk det siste året. Nei, vent, jeg kom på noe!
I februar lagde jeg masse tapas og imponerte meg sjøl skikkelig.
8. What is your most recent personal project?
Recent som i det jeg begynte på sist eller det jeg jobba med sist? Jeg velger å tolke det som sistnevnte, og i så fall er det Døden og gleden. Dette er det ferskeste jeg har skrevet på det, side 372: ”Så”, jeg ransakte hjernen på jakt etter noe å si, ”åssen kjenner du Sondre?” ”Via Signe. Jeg er søstera hennes”, sa hun. ”Oi, seriøst?” ”Ja? Er det så rart?” Hun flirte. ”Nei, det er jo ikke det, jeg veit ikke helt hvorfor jeg sa det”, sa jeg, forta meg å ta en ny slurk av ølen, Embla gjorde det samme. Hun bytta stilling i sofaen. ”Er han her Tobias noe kul, eller?” Jeg glodde på henne. ”Ja, altså, siden du spiller i band med ham, mener jeg. Du kjenner ham vel ganske godt?” Hun så på meg. ”Jeg kjenner ham ganske godt”, sa jeg langsomt. Hun smilte. ”Så… er han kul?” ”Hvorfor spør du om det?” peip jeg. Hun trakk på skuldrene, blåste. ”Nei, jeg har jo på en måte ikke fått møtt ham ennå. Hadde håpa både han og Signe skulle være her i kveld, men jeg har ikke hørt noe fra henne.” ”Snakker hun mye om ham?” spurte jeg, prøvde å få stemmen min til å høres normal ut. ”En del. Det er vel ganske seriøst, er det ikke?” ”De har jo bare kjent hverandre i sånn ei uke”, sa jeg. ”Nei, altså, jeg veit ikke. Jeg har i hvert fall inntrykk av at det er alvor”, sa Embla og drakk av ølen sin.
9. Tell us something you think about often (maybe while staring out of windows).
I det siste har det dessverre vært at jeg føler meg temmelig håpløs og at jeg ikke helt klarer å tru på at jeg kommer til å bli forfatter og at jeg syns nesten samtlige mennesker i verden er mer vellykka og tilfredse enn meg, at jeg er sliten hele tida, at jeg ikke får til å gå på jobb, men gjør det likevel fordi jeg ikke har penger til å ikke gå på jobb, og at jeg bruker energi jeg egentlig ikke har på å jobbe, og at hver dag jeg går på jobb, er en dag jeg ikke får skrevet og er sånn sett fullstendig bortkasta, og jeg skulle virkeligvirkelig ønske det var en måte å tjene penger på som ikke føltes bortkasta.
10. Give us something that's your favorite, but make it something oddly specific, not like your favorite food, but like your favorite food when you've been studying for hours and forgot to eat. Or, you know, something like that.
Min yndlingsting å drikke når jeg er sjuk, sånn skikkelig influensa-sjuk eller tilsvarende, er av en eller annen grunn frokostjuice. Altså den med gulrøtter og appelsiner og litt sånn ymse som ofte er veldig billig. Ofte er frokostjuice det eneste jeg får i meg når jeg er sjuk og egentlig ikke har matlyst i det hele tatt. Jørgen syns dette er litt rart, i og med at skjøre mager ofte ikke vil ha syre, men det har vært sånn i mange år.
En liten disclaimer først som sist: jeg har på ingen måte til hensikt å framstå blærete og kjip i dette innlegget, men det er litt vanskelig å snakke om at man er smart uten å virke nettopp blærete og kjip. Nå har det seg en gang sånn at jeg er ganske smart, ikke noe geni, men smartere enn gjennomsnittet, og det er et faktum og ikke en subjektiv opplevelse. Så altså: ved å skrive dette innlegget er jeg ikke ute etter å skryte, men egentlig bare snakke om et problem som har direkte sammenheng med smartheten min, eller rettere sagt skolesmartheten min.
Fordi dere. I løpet av den tida jeg har tilbrakt på skolen, var jeg den der plagsomme nerden som nesten alle lærere likte og de fleste medelever irriterte seg over. Grunnen til at de irriterte seg over meg, var ikke så mye det at jeg var god i de fleste fag, men at jeg var god i de fleste fag uten å gjøre en innsats. Med mindre vi hadde innleveringer, gjorde jeg aldri lekser. Jeg leste aldri pensum med mindre vi skulle ha prøve dagen etter – da brukte jeg et par timer kvelden i forveien til å lese gjennom, og det var første gangen jeg leste det. Jeg fikk veldig sjeldent andre karakterter enn 5 og 6 (bortsett fra i matte og gym, men det er en annen historie), og også vitnemåla mine fra ungdomsskolen og videregående består utelukkende av femmere og seksere (bortsett fra – igjen – i matte og gym).
Det var vel egentlig ikke det at jeg kunne så innmari mye om så masse forskjellig. Det var jo enkelte fag, sånn som norsk, engelsk og spansk, som jeg var oppriktig god i, grammatiske regler og denslags har jeg alltid tatt veldig raskt, men det var mer det at jeg hadde så god korttidshukommelse. Når det gjaldt fag som religion, historie og biologi, der det i stor grad bare handla om å tilegne seg kunnskap, kunne jeg lese gjennom stoffet én gang, huske det aller meste av det, og oppleve at dét var tilstrekkelig for å få en av de beste karakterene på prøva dagen etter. Fordi jeg faktisk var oppriktig god i språkfag, har jeg også alltid vært god til å uttrykke meg skriftlig, og jeg var flink til å ordlegge meg tilsynelatende profesjonelt når det gjaldt innleveringer i de fleste fag. Noe vettugt klarte jeg nok å si om sjølve temaet òg, altså, men det skada jo ikke at jeg var velformulert i tillegg. Det samme gjaldt muntlige framføringer: jeg kunne lese gjennom teksten jeg hadde skrevet én eller to ganger, og så trengte jeg bare noen stikkord for å huske hele teksten nesten ordrett etterpå.
Fast forward til Høgskolen i Lillehammer, mitt første, og foreløpige eneste, møte med ikke-kunstfaglig høyere utdanning. Da jeg begynte på Høgskolen i Lillehammer, hadde jeg tretten års skolegang med særdeles liten egeninnsats bak meg. Plutselig var nivået såpass høyt at jeg ikke lenger kunne komme unna med å lese gjennom stoffet en eneste gang og forvente full uttelling (med unntak av hjemmeeksamenen min, da).
Så hva gjør en person som etter tretten år med liten egeninnsats, plutselig må lære seg å studere?
Fortsetter som tidligere, that's what. Eller sagt på en annen måte: ikke en dritt.
Jeg skaffa meg ikke engang pensumbøkene før vi plutselig skulle ha eksamen, og da kjøpte jeg dem ikke, men lånte de jeg fikk tak i på biblioteket. De jeg ikke fikk tak, leste jeg ikke. Jeg kjøpte ingen av kompendiene vi skulle lese, og siden det ikke var obligatorisk oppmøte, dukka jeg nesten ikke opp til timene.
Og åssen gikk så dette? Jo, helt greit. Jeg fikk A på hjemmeeksamenen min, B på en annen eksamen, C på to andre eksamener, og D på økonomieksamen.
Hadde jeg gjort det som det var meninga å gjøre, hadde jeg sikkert ikke klart å forbedre økonomieksamenen min, på samme måte som jeg aldri vil kunne bli i stand til å forbedre mattekarakteren min, men de to C'ene kunne jeg lett omgjort til B'er, kanskje til og med A'er. Altså, den fantastiske studenten med de glimrende resultatene jeg kunne vært om jeg bare gjorde en innsats! Men det gjør jeg altså ikke, fordi tretten års skolegang uten nevneverdige utfordringer har gjort meg sinnssykt lat. Ikke bare lat, men jeg har aldri lært meg studieteknikker, har aldri lagt meg til noen gode vaner, såpass at det har blitt en del av personligheten min. Om det så gjelder å lære noen et språk, en idrett eller bare en vane, så må man begynne så tidlig som mulig for at det skal ende opp med å falle naturlig for personen det gjelder. Det er jo en grunn til at profesjonelle ballettdansere begynner når de er fire – fem år, det nytter ikke å begynne når man er tjuetre. På samme måte må et barn lære seg å studere når de begynner på skolen i seksårsalderen. Er man tjuetre år når man innser at shit, det er et eller annet de andre studentene her gjør som jeg bare ikke skjønner, så er det altfor seint.
Så det er her jeg er nå, da. Med et fantastisk snitt på over 6 fra vidergående som jeg ikke får brukt til noen ting, fordi jeg ikke klarer å studere. Jeg kunne sikkert kommet meg heseblesende gjennom et studieløp med cirka de samme resultatene fra Lillehammer med en mindre enn halvhjerta innsats, men jeg veit jo med meg sjøl at jeg egentlig kan så mye bedre. Jeg er jo smart, for helvete, og sinnssykt nysgjerrig, så dette burde vært lett for meg. Isteden er det dritvanskelig fordi jeg aldri har trengt å lære meg å fokusere, å notere og hva enn andre ting folk gjør når de studerer og tar bachelor- og mastergrader.
Det snakkes mye om hva man kan gjøre for å få folk til å fullføre videregående, hva man kan gjøre for å hjelpe de teorisvake elevene til å nå sitt fulle potensiale – og det er jo kjempebra, bevares. Det som ikke er så kjempebra, er at det snakkes lite om hva kan man gjøre for de teoristerke elevene som blir demotiverte, ufokuserte og late når de ikke får de utfordringene de trenger – noe som kommer tilbake til dem og biter dem i ræva seinere i livet, som det heter.
Sånn som meg, da. Snart tjueåtte år, ikke så mye som en bachelorgrad, med en jobb en robot kunne gjort bedre enn meg.
Så hva skal vi gjøre, da? For å bedre legge til rette for at de teoristerke elevene får de utfordringene og den stimulansen de trenger for å utvikle seg til hardtarbeidende og motiverte studenter?
