fredag 11. desember 2009

Die Hard (1988)

Denne har faktisk en norsk tittel som ingen husker lenger, nemlig "Aksjon skyskraper." Det der putter det aller meste i skyggen...

Vår mann politibetjent John McClane drar for å besøke kona si, som jobber i et superkonsern som har tilholdssted i en skyskraper, på julaften. Beklageligvis for dem begge har en gjeng tyske terrorister bestemt seg for å rane denne skyskraperen, og tar likeså godt alle som er i den som gisler. Nå er det herr McClane som må rydde opp i misforståelsene, samtidig som han prøver å rettlede en gjeng dysfunksjonelle politifolk.

Nå er action veldig mange lysår fra å være min personlige yndlingssjanger, så anmeldelsen blir nok en smule farga av nettopp det. Det er omtrent like dypt og poetisk som krim, bare mindre innvikla og mindre spennende. Jeg mener, det som tross alt gjør ei krimgåte til en viss grad engasjerende å følge med på, er jo så klart det - hvis det er vellagd, vel å merke - intrikate spinnet man må nøste opp for å komme fram til noe. Når man ikke engang har dét i en actionfilm, blir det ekstremt grunt, altså. Nå er dette i tillegg en sjangerfilm til fingerspissene, og noe maskulin skuddveksling og et par eksplosjoner kombinert med et knippe småharry replikker er det man har å forholde seg til. Underholdende? Helt sikkert for noen. Men likevel var det jo ikke egentlig kjedelig for meg heller, til tross for motstridende subjektive preferanser.

For dette er jo tight, da. Det er ikke mange puster i bakken å spore her; det går stort sett i ett fra terroristene ankommer til de endelig peller seg ut igjen. Og egentlig før det og, for som sjangeren nesten krever, sliter så klart politihovedpersonen med ekteskapet, og det er duka for krangel og intriger og drama allerede idet han ankommer skyskraperen og oppdager at kona ikke engang bruker hans etternavn lenger. Ouch.

Joda, det er temmelig grunt, og deler av manuset er faktisk nokså jalla (til og med berømte "yippie-kay-yay, motherfucker!" blir liksom bare cheesy), men jeg får faktisk litt av den samme følelsen som i Evil Dead, bare ikke i like stor grad; ja, det er ganske halvteit, men det er på en måte der sjarmen ligger. Denne filmen smaker testosteron, og man kan velge å ta det bunnseriøst eller med ei klype salt. Og som allerede nevnt; jeg kjeda meg ikke noe særlig, så sjøl om dette aldri hadde vært førstevalget en popkornlørdag, så er den jo en underholdende film, sjangeren tatt i betraktning.

Dommeren har talt: 4

2 kommentarer:

  1. Dette er eit veldig godt døme på film eg berre har sett fordi Alan Rickman spelar i den. Så, ja, veldig einig, igrunn.

    SvarSlett
  2. Godt! Er så mange andre av vennene mine som ikke er det...

    SvarSlett