... Nettopp

Det hender stadig oftere at jeg bare skulle ønske at jeg var normal. Ikke som i kjedelig, men som i normal.

Sukk.

Blow, blow, blow it up

(Fin sang.)

I helga var jeg oppe i tjueto timer. Da jeg kom hjem fra skolen i går, la jeg meg og sov i... tjueto timer. Haha. Jeg er helt sykt sliten, og har ikke sjans til å komme gjennom det forpulte drittpensumet innen eksamen. Ja, jeg veit at ikke trenger å bekymre meg for det ennå, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det heller, fordi jeg har jo vært så care til lekser og pensum og alt gjennom liksom barneskolen, ungdomsskolen, vgs, fhs og til og med forrige semester. Det er bare nå at jeg plutselig har begynt å noie som faen. Deler av meg sier til meg sjøl at jeg umulig kan stryke på eksamen når jeg ikke strøyk i matte eller gym engang, men fortsatt.

Skal prøve å holde klaginga på et minimum. Jeg blir nemlig så glad når jeg ser at folk (det vil si Karoline) er nysgjerrig på mitt nyeste romanprosjekt og tydeligvis vil lese fra det. Jeg poster jo veldig sjeldent ting jeg sjøl har skrevet her, med mindre jeg skreiv det på ungdomsskolen, mener jeg, så det er kanskje på høy tid? Dette er riktignok ikke det Panthera skal få i neste omgang, men det er noe annet som jeg begynte på i sommer og som er det jeg konsentrerer meg om når vi har prosauker her på høgskolen. Handling? Ikke noe særlig, egentlig. Jente drar på hyttetur med venner. Ting skjer. Hun tenker. Men jeg liker veldig godt å skrive på det.

Vær så god, her har dere et utdrag. Ikke slakt meg helt, da:

Halvannen time seinere lå jeg med solbriller over øya, musikk i øra og sola rundt meg på alle kanter, omtrent. Jeg hadde funnet en stein nesten like stor som et svaberg, og jeg kunne i praksis kjenne varmen og lyset ta tak i vanndråpene, fordelt utover huden min som bitte små fuktige puslespillbrikker, og sende dem ut i evigheten et sted. Tobias og Julian var uti ennå.

Tankene mine fløy. Bakover i tid, bakover, bakover, enda litt lenger, og fram igjen, lenger fram, til vinteren for et halvt år siden. Det var januar eller februar, og jeg satt og varma hendene mine under låra mens skolerådgiveren bladde i de viktige papira sine.

Hun så opp. Det fryktede spørsmålet kom: ”Hva har du lyst til å bli for noe, da?”

Jeg svarte at jeg ikke visste.

Hun lente seg framover. Så på meg med brilleøyne og et nøye innøvd smil.

”Du som har så mange talenter, må jo bli noe kreativt.”

Jeg trur jeg ikke egentlig hadde skjønt før da hvor ekstremt mange mapper det går an å ha på én gang på en skrivepult. Hun hadde ei slags plasthylle i miniatyr som stod helt til høyre på pulten, og inni den var det fire – fem mapper, tjokkfulle av ark, det tøyt ut, og enda det var bare i hylla, for mappene lå i stabler ellers på pulten òg. Hun hadde sikkert skuffer på den sida av pulten som vendte vekk fra meg, og i dem var det garantert enda flere mapper. Hvor kom alle mappene fra? Hva hadde hun i dem? Var det sånn det så ut når man hadde orden på livet sitt?

Fru rådgiver smilte ennå, et smil som lagde rynker i den allerede skrukkete panna, idet hun spurte: ”Men hva er det du liker å gjøre, da?”

Ja, hva likte jeg å gjøre? Jeg likte å ligge akkurat sånn som nå; i tjueåtte grader pluss med Sigur Rós på mp3-spilleren, hjemmesmurte smørbrød i en plastpose og to av mine beste venner rett i nærheten. Jeg likte å være på hyttetur og drikke te. Jeg likte å se film og spise pizza. Spille TV-spill. Røyke vannpipe. Se på stjernene og diskutere filosofi i fylla. Kunne man tjene penger på sånt? Ta seg ei utdanning, en doktorgrad i livsnytelse?

”Kanskje du skal prøve å jobbe et år og ta det som en tenkepause”, var rådgiverens konklusjon, med en ektefølthet som var like grå som hårtufsen som dingla ved øret hennes.

Jeg hadde fortsatt ikke søkt på jobb. En slags hippieideologi som satt djupt inni meg, formante at jeg aldri skulle tjene penger på noe jeg ikke likte, og jeg kunne liksom aldri se for meg at å bipe varer time ut og time inn i en svett butikkuniform falt innunder like-kategorien. Mamma og pappa hata det selvfølgelig; sa om igjen og om igjen at de ikke kom til å sponse meg med mindre jeg faktisk viste at jeg var verdig økonomien deres. Jeg tenkte hele tida at en vakker dag skulle jeg svare freidig ”da får jeg bare prostituere meg, da”, men foreløpig hadde jeg bare krøpet inn igjen i skallet og pepet at jeg skulle finne en jobb snart.

Jeg har lagd en sang

Shit, mann. Jeg merker at nå som Twitter-avhengigheten min har tatt fullstendig overhånd, blir det til at jeg bare spammer der i steden for å skrive et solid blogginnlegg om det. Herregud, dette er jo gammalt nytt, til og med. Slutten av desember, liksom. Jeez.

For saken er at jeg har lagd en sang!



Og jeg må bare brife litt, fordi på Trafo sa Frida Ånnevik, utdanna vokalist og faglærer/vokalpedagog på musikkkonservatoriet ved UiA i Kristiansand, at sangen min var kul!!! Ikke at det er så fordømt mye vokal i den, men en musiker liker sangen min!!! Yee-haw! Og hvis du liker den dritgodt, kan du faktisk laste den ned, for eksempel på Trafo eller Urørt. Og dette er den første sangen jeg noen gang har greid å fullføre, så jeg vil at det skal komme flere, men jeg kan på ingen måte garantere at det vil komme til å skje i nærmeste framtid.

Og siden jeg tydeligvis først er i brifemodus og jeg som nevnt lever livet mitt via Twitter om dagen og dere old school-folk ikke får med dere sånne ting; Bjørn Esben Almaas syntes kortfilmmanuset mitt, som er en prequel til det nyeste romanprosjektet mitt, minna om Farvel Falkenberg. Og den er liksom en av de aller fineste filmene i hele verden, så hey.

... totally

Greit, det er to grunner til at jeg blogger nå. Én, det er liksom halvannen uke siden sist, og det trur jeg er det lengste jeg noen gang har brukt mellom to blogginnlegg og jeg er lei av at fjorårsfesten står øverst siden den tross alt skjedde for hundre år siden, og to, jeg trur det er noen på kjøkkenet, hvilket er ensbetydende med at jeg ikke kan lage mat der. Noe må jeg da finne på i mellomtida.

Og det er jo ikke noe å si. Jeg har ikke tid til noe lenger. Det eneste jeg gjør, er å lese, skrive og drekka. I dag sa jeg faktisk til og med nei til det siste for å prioritere de to første, og det er litt drøyt, for i sånne perioder sier jeg alltid til meg sjøl at jeg ikke må være aleine hvis jeg har et annet alternativ, og litt kos i hverdagen får meg til å glemme å være teit på egen hånd. Jeg har nevnt det før, trur jeg, at jeg blir distrahert av det på en god måte. Bare i dag, liksom. Jeg kom hjem, lå i senga mi ei lita stund og lata som om jeg var handicappa, sovna, sov for lenge, våkna, spiste sjokolade, og nå veit jeg ikke om jeg skal orke å lage mat eller ikke. Og tru meg når jeg sier at jeg opprinnelig hadde en plan for dette innlegget, men jeg er ikke i humør til å gjennomføre den. Kanskje når jeg en vakker dag i løpet av helga eller framtida forøvrig blir full eller overtrøtt.

Her, ta en sang jeg er veldig glad i for tida. For om ikke jeg er så fin, er jo egentlig verden rundt meg fin:

Den eneste sangen jeg liker av Von Haze, som er et kjedelig drittband på lik linje med The xx. Men så er dette Salem-remixen av sangen deres Outside the Night og, da, passende titulert Outsyd Tha Nite.

Og se, vinter-Bø! Hva faen er det jeg klager over, egentlig?

Fjorårsrabalder

Nå er jeg i Bø igjen, og her går det jaggu unna. Men det gidder jeg ikke å snakke om.

For herregud, fjorårsfesten var jo fin, da. Nå hadde jeg strengt tatt allerede sett de fleste av de jeg savna mest i løpet av sommeren og høsten, men det var jo så klart noe annet å se dem på skolen vi gikk på og bodde på i fjor. Var litt Cinema Paradiso-stemning i å gå rundt og kikke i gulehuset som snart skal rives. Ellers dumt at vi hadde så dårlig tid på sjølve skolen, for da blei liksom litt krampaktig når vi visste at det begrensa med ting vi rakk å gjøre, og helst ville vi, eller i væffal jeg, bare gå rundt og mimre omkring på spesielle steder der vi gjorde det og det. Men sånn må det nesten bli. Kanskje like greit og, for et lass med elever der i år minte meg på at dette ikke var hjemmet mitt lenger. En veldig merkelig følelse.

Ellers kan jeg melde om litt drama og litt sånt, men jeg sparer de halvpretensisøse metaforene og adjektiva mine til dramatiske prosadikt som jeg kanskje kommer til å legge ut på Skrivebua etter hvert. Jeg orker ikke mer føleri på bloggen min snart, merker jeg.

Om ikke annet, trur jeg kanskje mitt korte Skiringssal-opphold fikk meg til å innse at jeg tross alt er klar til å gå videre. Sånn cirka, i væffal.

Åh, den fine gamleskolen min:

(Og jeg trur det er noe med måten jeg vanligvis pleier å si/skrive ting på som får dem til å virke mye verre enn hva de egentlig var. Jeg koste meg. Mesteparten av tida. Så det, så.)

Good times

AIGHT. Konvolutten som inneholder søknaden min til Den norske filmskolen er endelig lukka igjen, og før dere spammer ned kommentarfeltet med HAHAHA DU ER SÅ LOL DU KOMMER JO IKKE INN UANSETT så vil jeg bare si at jeg hadde angra som svarte faen hvis jeg ikke hadde søkt i det hele tatt, så det. Det jeg egentlig vil fram til, er at den søknaden har tatt opp ganske mye av tida mi i det siste, og har stressa meg så forbanna mye i dag at jeg på et punkt brøyt helt sammen og grein til jeg hadde snørr i hele trynet. Nettopp derfor skal det bli helt fantastisk å stikke til min kjære Signe i morra, før det er klart for mådderføkkings fjorårsfest for 09/10-kullet på Skiringssal! Herregud, dette har jeg gleda meg til i over et halvt år. Jeg er helt ørsk. Dette blir kjempefint. Og nå håper jeg bare at jeg ikke har altfor høye forventninger sånn at jeg blir skuffa. Men det trur jeg egentlig ikke. Jeg veit jo at jeg har så fantastiske venner at det ikke skjer.

Sandefjord, I'm coming for you! ♥

Lady Gaga for lenge siden

HERREGUD, jeg er så pessimist. Jeg merker det at hver gang noen av de bloggene jeg leser har et positivt lada innlegg i seg, kommenterer jeg liksom bare "det er noen som har det... sjøl greier jeg ikke sånt. Du er heldig, du" - ikke nødvendigvis ordrett, men innholdet er det samme - og jeg bare GAAAAD. Jeg mener, jeg må gjøre noe med livsholdninga mi. Noe drastisk. Jeg ønsker meg optimismen jeg hadde tidlig på høsten i 2009. Jeg gjorde ikke en dritt da heller, men jeg husker bare at jeg jevnt over var veldig, veldig glad. Men det er kanskje sånne ting vi har nye år og nye muligheter til?

Og det var ei avsporing, fordi årets første blogginnlegg skal handle om Lady Gaga. Det er kanksje nok et bevis på min pessimisme når jeg starter året med å blogge om noe som skjedde for lenge siden, men tru meg når jeg sier at dette har jeg hatt dårlig samvittighet for kjempelenge. Fordi hver gang jeg har vært på en konsert, har jeg skrevet et blogginnlegg om det. Eller, ikke alle, ikke alle småkonserter på Kroa og lokalband og sånn, men hvis det er en konsert jeg har gleda meg til lenge i forveien og har likt artisten/bandet sånn før jeg så dem live og, så har jeg da jøssenavn skrevet blogginnlegg om det. Unntaket er altså Lady Gaga. Jeg så henne live sommeren 2009 sammen med Raman og Ardian, og hadde det kjempegøy, men greia var jo det at jeg syntes det var så flaut å like Lady Gaga at jeg aldri skreiv noe innlegg om det. Altså har jeg hatt kjempedårlig samvittighet for det i etterkant. LADY GAGA, JEG ELSKER DEG! Sånn, der var det sagt, og herved kan jeg kanskje endelig fotodokumentere det og? Alle bildene er tatt av Raman.

Se så glad, haha:

Og det var egentlig bare det jeg skulle si. Nå bør jeg se og gjøre noe fornuftig, og det bør du og. Ja, jeg veit du leser bloggen min bare fordi du utsetter å gjøre noe givende. Morna.