Forfatteri og annet hverdagssyssel

Det er mandag, jeg er fortsatt arbeidsledig, leiligheten vår er fortsatt rotete, den blir liksom aldri helt ferdig utpakka, på onsdag reiser jeg til Tromsø, samme dagen som Ordkalotten begynner, og det var egentlig dét som var poenget mitt, for det er mye spennende på programmet! Sjøl gleder jeg meg mest til torsdagen, og visningen av filmen Sæterbakken skriver Sauermugg på Verdensteatret. Hva angår dere, bør dere glede dere mest til fredag klokka ett på Tromsø bibliotek, for da skal jeg lese egenskrevne tekster sammen med resten av forfatterklassen min. Dette var for all del en smule ironisk, men det er veldig hyggelig om du vil komme innom likevel. Gratis, attpåtil, så hvis du er i Tromsø da, har du ikke så mye å tape, bortsett fra litt nattesøvn hvis du har samme døgnrytme som meg.

Jo, og så en ting til. For ei stund siden sendte jeg inn noen tekster til en konkurranse, og for også ei stund siden fikk jeg beskjed om at jeg var blant vinnerne, men at jeg ikke skulle si det til alle og enhver ennå fordi ikke alt var helt i orden ennå. Men det er det nå, og jeg kan si det til alle jeg vil! Noen av kortprosa-tekstene mine skal altså trykkes i en antologi side om side med blant annet dikta til Mona Høvring, og det syns jeg er ufattelig stas. Antologien heter Bruer, og skal presentere noen av de mange ulike litterære stemmene fra Drammensregionen. Lanseringa blir den 6. november på Rekord Bar i Drammen, og jeg trur jeg skal lese. Her har du et bilde, så husker du det bedre:

Men nå må jeg gå, for jeg skal allerede begynne forberedelsene til en samtale jeg skal ha på FOD-gården klokka seks i kveld. Jeg skulle egentlig vært der sist fredag, men siden jeg ikke er så flink til dette med livet og sånn, gikk ikke alt helt som planlagt, og jeg måtte dra hjem før jeg hadde kommet så langt. Men vi prøver igjen! Denne gangen skal jeg ta med meg Jørgen, sånn at han kan passe på meg litt. Haha.

Throwback Thursday #1: Ingenting

Jeg har skrevet så lenge jeg kan huske. Før jeg faktisk kunne skrive, faktisk. Da tegna jeg tegninger, stifta dem sammen og fortalte historiene til alle som ville høre på. Needless to say har jeg ganske mye ræl fra opp gjennom liggende. Mye sjarmerende ræl, riktignok, men ræl like fullt. Tenkte å vie litt spalteplass til gamledager. Jeg har gjort det før, og syntes det var kjempegøy da, så hvorfor ikke, liksom. Det er tross alt myyye å ta av.

Så jeg har prøvd å rote fram det aller eldste jeg kan finne. Det fins en helt fantastisk moraliserende håndskrevet novelle om ungdom og narkotika et sted i Lier, men der er jeg ikke nå, pluss at jeg ikke finner slutten på den uansett, men siden jeg har en tendens til å ta vare på absolutt alt digitalt, var det ikke så vanskelig å spore opp mitt aller første dikt skrevet inn på data. Dette blei skrevet lørdag 25. januar 2003, altså da jeg var tolv år og gikk i sjuende klasse. Diktet heter Ingenting:



Det er et dypt, svart hull. Der bor det ingen. Lys har ikke eksistert der. Ikke engang et lynnedslag.
Alle hater det. De vet ikke hva det er. 
De vet ikke hvor det kommer fra.
Men de hater det.
Som hunden hater katten. Eller omvendt.
Men Hullet er verre enn både hunden og katten.
Det er Ingenting. Det store Intet fra Ingen steder.
Det er gammelt. Har vært der i lang tid. Men ingen vet hvor gammelt. Og ingen vet hvor der er. 
Men det er der. Venter.
Venter på makt, eller andre ting. Ingen vet hva.
Men de hater det.
Hater det.
Hater det noe fryktelig. Vil drepe det, men det er ikke levende.
Og ikke dødt.
Det er ikke et sted, og heller ingen person. Ikke et dyr.
Det er Ingenting. Det er alt.
Men det er nok. 
Hvor er det?
Alle er tause, for ingen vet svaret. Ingen kommer noen gang til å få vite det heller. Forhåpentligvis finner ingen det.
Men det skjer.
Det har skjedd.
Så altfor mange ganger har mennesket funnet Ingenting. Eller omvendt. 
Det kommer innenfra.
Hjertet blir mørkt. Nesten borte. Du blir mørk inni. Ingenting har kommet.
Du har blitt til Ingenting.



Jeg hadde tenkt å supplere dette megetsigende diktet med et bilde fra samme tida, men da jeg var ung, hadde liksom ikke digitalkameraer tatt over verden ennå. Hadde jeg ennå vært i Lier, så kunne jeg i det minste ha scanna inn et gammalt et. Men det er kanskje like greit, for jeg så mye teitere ut da jeg blei litt eldre uansett. Jeg mener, hvem vil vel se et bilde av meg som en søt tolvåring, når man kan se bilde av meg som en kvisete "pønka" fjortenåring isteden?

Disse bildene er angivelig tatt onsdag 9. juni 2004. Og se! Masse Grøsserne og Animorphs i bokhylla mi! Hest og Orlando Bloom og Good Charlotte på veggen! Og det er ingenting å si på klesstilen min, ass.

Musikalsk utfordring #7: En sang du liker som har et stedsnavn i tittelen

Det er egentlig ennå for varmt og lyst ute til at Former Ghosts er det aller riktigste å høre på, men snart, snart kommer oktober og november, og da lover jeg å tenne alle stearinlysa jeg kan finne, kle meg i støvete blonder, skjenke meg romtemperert rødvin og sette på denne:



(Denne regissøren har tydeligvis helt andre assosiasjoner til denne sangen enn det jeg sjøl har.)

Klikk her for å komme til hele den musikalske utfordringa.

Fra skisseboka: Lunisand

Åh, Lunisand... hvor skal jeg begynne? Kanskje begynnelsen? For noen år siden kom The Sims 3. Jeg så fram til det med blanda følelser. Selvfølgelig blei det morsomt, men jeg hadde jo allerede så kompliserte familienettverk i The Sims 2, og jeg var jo så glad i karakterene mine, så det var ikke bare-bare for meg å begynne på nytt. For å udødeliggjøre karakterene mine, bestemte jeg meg for å gjøre dem om til litteratur, og heller skrive ut historiene deres enn å spille dem ut. Det viste seg forøvrig at jeg aldri blei noen Sims 3-spiller, og jeg syns fortsatt at toer'n er det beste i serien, og jeg holdt på med Sims 2-karakterene mine lenge lenge lenge, helt til den stasjonære PC'en familien min i Lier hadde, døde på grunn av viftesvikt.

Men Lunisand var altså navnet på teksten(e) jeg skreiv om simmene mine, og dette var så klart i den tida da Skrivebua levde i beste velgående. I motsetning til mer rutinerte prosjekter, la oss si som et eksempel I dypet av en ruin, skreiv jeg det ikke som en sammenhengende roman, men publiserte det heller kapittel for kapittel - eller episode for episode, som jeg valgte å kalle det, i og med at den mest treffende betegnelsen jeg fant på prosjektet, var såpeserie. Og herregud, Lunisand fikk en del faste lesere, altså. Jeg brukte til og med en av episodene mine til søknaden min til Bø, haha. Og her om dagen leste jeg litt igjennom det, og blei, som jeg så ofte blir, vemodig og nostalgisk og glad samtidig. Det er liksom noe med karakterer du er knytta til, og tekster du husker at du koste deg veldig mye med mens du skreiv. Det er jo helt utrolig hvor mange timer skriveglede og lidenskap som ligger til bunns for blant annet Lunisand, liksom. For som dere kanskje har skjønt ut fra konteksten, blei det aldri ferdig, noe som heller aldri var ambisjonen bak. Jeg ville egentlig bare ha et lett og underholdende skriveprosjekt som jeg kunne holde på med så lenge jeg orka.

Siste episode, nummer 23, blei lagt ut den 9. november 2008. Litt av grunnen til at nettopp dét blei siste episode, har vel mest med å gjøre at jeg hele veien har bygd opp til handlinga i den episoden. Det har liksom vært det jeg har gleda meg til å skrive hele veien - litt sånn at jeg bare må se og få de andre episodene unna veien, sånn at jeg endelig kan få skrevet det jeg lengter sånn etter! Og selvfølgelig, det er jo ikke slutt der, for jeg følger ganske mange forskjellige parallellplott på én gang, men motivasjonen og hele piffen blei liksom litt borte etter det.

Men jeg har en episode 24. Som er ei Word-side lang, for det var så langt jeg kom. Siden den aldri blei ferdig, la jeg den heller aldri ut på Skrivebua. Men nå legger jeg ut uferdige episode 24 her, hvor jeg lover at ingenting spennende skjer i det hele tatt. Men det føles liksom litt riktig å ikke holde tilbake noe likevel, på en måte:



Det var en så perfekt morgen at det nesten virket kunstig. Alle klisjeene var oppfylt der Nico Serpiente nynnet på en svulstig poplåt, småfuglene kvitret mer samstemt enn et gospelkor og solen lyste utover ørkenbygden og gjorde sanden varm og glødende. Fornøyd med å ha forfalsket fylla kvelden og natten i forveien, tok Nico noen små dansetrinn der han svingte skrutrekkeren ned mot metallplaten han arbeidet med. Klassekameraten Julian Azul hadde hatt fest, og som en av skolens desidert kuleste, var Nico en selvskreven gjest. To ganger hadde han latt som om han hadde drukket så mye at han forsvant inn på toalettet for å spy, men sannheten var at han bare fikk i seg én øl. Han kunne ikke være fyllesyk når han skulle opp tidlig og drive med sin hemmelige hobby: robotbygging bak huset. Selvfølgelig visste familien hva det var han investerte så mye tid og penger i, men for resten av samfunnet var det skjult. 
   Egentlig var det ikke det at Nico skammet seg over interessen sin. Faktisk følte han seg mer levende enn noensinne med olje oppover de muskuløse armene og den harmoniske skrapingen av metall i ørene. Likevel hadde han ikke noe ulmende behov for å skrike ut til alle vennene sine at han bygget roboter på fritiden heller. Han hadde liksom hele tiden vært kjent som en atletisk partyløve med et godt utseende å vifte med, og i denne faste stereotypien var det på en måte ikke helt rom for noe så unikt som robotbygging.



Resten av Lunisand kan leses på Skrivebua-profilen min. Bla ned til 1. november 2007, det er da første episode er lagt ut. Skrivestilen er litt vel svulstig i forhold til åssen jeg skriver nå, men like fullt: jeg skulle ønske jeg klarte å fullføre det. Totalt er Lunisand allerede mye lenger enn Tyngden mellom oss.

Spesielt interesserte kan jo lese dette her, hvis de vil.

Fantasi og blekk

Dere, nå er Skrivebua-boka et faktum!

Skrivebua blei som kjent lagt ned, og dere kan egentlig lese hele historien via den linken der, hvis dere ikke kan den allerede. Men nå er Fantasi og blekk her, med utvalgte tekster fra noen av de mange dyktige, og utrolig forskjellige, brukerne der inne. To av mine tekster er også med, og som det er lettere å se på disse bedre bildene av boka, har det gamle diktet mitt Nostalgi æren av å pryde baksida:

Hvis du vil kjøpe den, sender du bestillinga di til nordland.fylkesbibliotek@nfk.no. Husk å få med navn, adresse og hvor mange bøker du vil kjøpe. Koster 250 kroner per bok inkludert porto.

For meg er jo dette nettopp veldig, vel, nostalgisk, men jeg innser jo at dette faktisk er noe som kan - og bør! - interessere flere òg. Det er faktisk veldig mange gode tekster her, fra kåserier til poesi. Og det fins kanskje antologier der ute som er av høyere litterær kvalitet, men jeg trur det er få anotologier der ute som betyr så utrolig mye for så mange. Og herregud, det er tekster her skrevet av trettenåringer som fortsatt rører meg til det innerste. Og hadde det ikke vært litt kult hvis en av dine største litterære opplevelser i år ikke var den nyeste diktsamlinga til en anerkjent og prisbelønt poet utgitt av Oktober, men ei brokete samling ungdomsprosa utgitt av Nordland fylkesbibliotek?

God lesning til alle.

Utvalgte tanker omkring Equilibrium (etter å ha sett den for tja... tiende gang, kanskje?)

- WOW WOW WOW WOW WOW.
- Jeg skulle ønske det var jeg som hadde kommet på denne ideen.
- Det skulle heller vært en TV-serie. Eller en tre timer lang film.
- Jeg får lyst til å starte en revolusjon. Dette minner forøvrig om følelsen jeg sitter igjen med etter å ha sett V for Vendetta.
- Men hvis de er så følelsesløse, og kjærlighet og tiltrekning mellom kjønn ikke fins, og dermed sannsynligvis heller ikke kjønnsroller, hvorfor er det ingen kvinner som er med i Tetragrammaton???? Hvorfor funker de eneste to kvinnene som er med i filmen (den ene kun i tilbakeblikk) kun som hendelsestriggere for den mannlige hovedpersonen??
- Christian Bale er ganske kjekk.
- Jeg liker at slåssescenene føles som dansescener, og dermed, til tross for at jeg innser at de er der primært for å tekkes et mer actionorientert publikum, nyter jeg å se på dem.
- Hvorfor er han fyren på slutten så vanskelig å slåss mot? Jeg kjøper glætt at en fyr som hele sitt liv har vært uten følelser, og som like lenge har blitt trent opp til å bli den absolutt beste soldaten, faktisk er den absolutt beste soldaten og dermed banker opp ti folk på én gang uten en skramme, men når han nest beste var så enkel å ta, hvorfor sliter han så fælt med han sleazy politikeren på slutten? Det hadde passa bedre til personligheten hans om han bare hadde blitt redd og desperat og trygla om å få leve.
- Noe av musikken er litt teit. Litt sånn klisjé-sci-fi-action-aktig.
- SCENA MED BEETHOVEN PÅ GRAMMOFON HERREGUD JEG GRÅTER.
- SCENA MED HUNDEN HERREGUD JEG GRÅTER.
- Det er så mange fantastiske detaljer her atte hjelp.

(Jeg anbefalte den her. Ta det til etterretning, bitches.)

Inspirasjon: maskeradeball

Dere som har lest denne bloggen ei stund har sikkert fått med dere at jeg er veldig glad i venetianske masker (eksemplifisert blant annet her), og at jeg en gang arrangerte maskeradeball mens jeg bodde på Frogner, egentlig mest som en reaksjon på det faktum at jeg sannsynligvis aldri vil oppleve å bli bedt på et "ekte" et. Min store frykt ved å bli bedt på et moderne maskeradeball, må vel være at det er nettopp det - moderne. Jeg respekterer jo (til en viss grad...) at folk er forskjellige fra meg og sånn, men skal det være, så skal det være, og det eneste som er verre enn å ikke få vært på maskeradeball, må være å være på et maskeradeball med korte kjoler og trancemusikk. Uansett, jeg snakker meg bort. Ta heller og se på dette fine jeg har funnet på internettet. Du kan jo for eksempel høre på dette imens.

Veit du om en film jeg bør se eller musikk jeg bør høre, så skrik ut i kommentarfeltet!

Tre anbefalinger på P

Prinsesse Mononoke - Jeg kunne helt sikkert skrevet et helt innlegg om hele Studio Ghibli, men vi får nøye oss med kortversjonen inntil videre: jeg har vært fascinert av øst-Asia så lenge jeg kan huske, og særlig Kina og Japan. Litt overraskende er det kanskje da at min introduksjon til Studio Ghibli var, det er nesten pinlig å si det, Chihiro og heksene. Ja, ikke sant, den Studio Ghibli-filmen som førte til at alle i vesten plutselig blei veldig opptatt av anime. Til mitt forsvar var jeg bare elleve år da Chihiro og heksene kom, og min kulturelle kapital var knapp. Uansett, Hayao Miyazaki, som er den mest kjente filmskaperen i Studio Ghibli, blir ofte kalt Asias svar på Walt Disney, et utsagn jeg både er enig og uenig i. For det første var jo Walt Disney veldig mye tidligere ute enn Miyazaki-san, for det andre er det veldig forskjellige stemninger og temaer som går igjen i filmene til henholdsvis Disney og Miyazaki-san, men for det tredje, kan man jo med sikkerhet si at de har definert tegnefilmen for all overskuelig framtid innenfor hver sin kultur. Der Disney-filmer ofte tar opp mellommennskelige temaer, og fremfor alt kjærligheten, og tenderer mot en muligens noe usunn fascinasjon for prinsesser, er blant annet naturen noe som går igjen i flere Miyazaki-filmer. Og ikke i noen filmer er dette tydeligere enn i fantastiske Prinsesse Mononoke, som uten snev av tvil er min definitive Ghibli-favoritt. Det hander om Ashitaka, som har blitt ramma av en forbannelse, og i sin ferd mot å finne noe som kan oppheve forbannelsen, havner han i en trivelig liten industrilandsby. Landsbyen har en ambisiøs landlady som har planer om å bringe landsbyen til nye økonomiske høyder, og dette høres lenge vel og bra ut, til Ashitaka stifter bekjentskap med San, ei jente som har vokst opp ute i skogen med ulvene. Fra henne lærer han en annen side av saken å kjenne - at industritankegangen til landlady'en går på naturen løs. Og bare dette lille grepet - med at landlady Eboshi ikke er en typisk superslem skurk, men tross alt har gode intensjoner - gjør filmen så fantastisk vakkert nyansert. Og det er jo selvfølgelig ikke bare dét heller, men bare hele greia, og alle de overjordiske tegningene, og all symbolikken, og det hele er så episk og gjennomført og rørende at jeg den siste halvtimen er redusert til et grinende vrak. Jeg syns nesten alle trailere er dårlige, og på YouTube fant jeg én på engelsk og én på japansk uten teksting, og jeg misliker virkelig å se dubba filmer, til og med tegnefilmer, men siden jeg går ut fra at de fleste leserne mine forstår engelsk bedre enn japansk, så går jeg for alternativ én. Det er uansett en bare... helt ekstremt bra film. Det går ikke an å overdrive den påstanden nok.




Pantha du Prince - En innrømmelse: når fjortiser som hører på uutholdelig dance-pop med tekster om pupper og drikking kaller musikksmaken sin for "techno", blir jeg veldig lei meg. Jeg trur at på grunn av disse uvitende tøysekoppene er det mange som sitter igjen med et veldig ufortjent dårlig bilde av hva techno egentlig er for noe. Den ikke-av-denne-verden-aktige og minimalistiske musikken til Pantha du Prince er så fjernt fra, jeg veit ikke hva kidsa engang hører på lenger, man overhodet kan komme, sånn cirka. Jeg kan ikke nok om musikk til å beskrive i ord hva dette høres ut som, men ta mitt ord på at det er vakkert, drømmende og hypnotiserende. Lagd med elektroniske instrumenter og med en umiskjennelig beat, ja, men ikke av den grunn egna for et dansegulv. Hør for eksempel på Bohemian Forest, som er ei låt jeg blir helt borte i hver gang jeg hører den.

Pai - Jeg trur min begeistring for pai kun har kommet til uttrykk via bisetninger her på bloggen. Men altså, jeg er veldig glad i pai. Nesten mer glad i å bake det enn å spise det, faktisk. Jeg er veldig usikker på hvorfor, men det gir meg en sånn god, fantastisk følelse. Å bake pai føles mer ekte enn å bake kake, kanskje fordi alle baker kake, men bare jeg baker pai. Det er jo mange ting jeg liker i dag som jeg veit at jeg har blitt introdusert for av andre, men pai er liksom min egen, lille greie. Jeg fikk det plutselig for meg at jeg i Bø en gang skulle ta med pai til en filmkveld, og etter det blei jeg bitt av den veldig koselige paibasillen. Og så er det jo så enkelt! Og så godt! Og så kan man putte hva man vil oppi, fra blåbær til nutella! Jeg gidder ikke å poste oppskrift engang, fordi deigen bare er mel, vann og smør, og fyllet er opp til den enkelte. Men ja, bak en pai mens du har på deg en fin kjole, og så blir du i godt humør. Kanskje. Noen ganger blir jeg det, væffal.

Om å begynne på nytt igjen

Så. Ting begynner å falle på plass. Vi har vært her i to dager, og alt er fryktelig rotete, og jeg er fortsatt veldig stressa, det er fortsatt så mange mange ting å bekymre seg for, men det er i det minste deilig å vite at her kan vi være, lenge. Jeg er jo ikke så flink til dette med livet og sånn, men jeg prøver i det minste så godt jeg kan, og helt ærlig: jeg slutter aldri å la meg overraske når jeg oppdager at jeg får til ting jeg ikke trudde jeg kunne få til. De forrige gangene jeg bodde i Oslo, var det jo folk som hjalp meg med alt, men nå har det bare vært Jørgen og meg, og ingen av oss er så veldig velfungerende, haha. Men likevel har vi altså vår egen leilighet igjen, i et hus med to fine hunder, som ligger fem minutter fra toget i den ene enden og fem minutter fra skogen i den andre. Jeg syns jo tross alt vi har fått til mye.

Ser dere den latterlig store TV'en, forresten? De supersnille folka vi leier hos bare lånte den bort til oss sånn helt uten videre. Vi hadde jo en tretten tommers reise-TV fra før, liksom. Jeg veit at folk som ikke har det samme merkelige forholdet til teknologi som det jeg har, ikke helt klarer å sette seg inn i åssen det var å plutselig se på TV-serier på denne enorme doningen, ikke i 2014, men jeg bare... mind blown.

Om noen dager er det forhåpentligvis ryddigere og mer hjemmekoselig her. Flere bilder da!