Februar 2017

Opplevelser: Dåp til ungen til kusina mi. God middag på ASIA etterfulgt av kino sammen med Jørgen i anledning Valentinsdagen. Utdeling av Buskerud fylkeskommunes kulturstipend. Bohem-reunion med middag hos Linda. Freakshow med Mari og Martina.

(Bilde lånt fra Lindas Instagram-profil.)

Innkjøp: Veit dere, jeg trur jeg ikke har kjøpt meg noe denne måneden, utover mat, husholdningsartikler, vin på byen og den slags. Det er jo kult for miljøet, er det ikke?

TV-serie: Jeg ser fortsatt på The Affair, en veldig velskrevet serie som det ikke går an å bingewatche. Som veldig mange andre gode TV-serier, for eksempel Six Feet Under, går det sakte framover, og det ligner sånn sett på det å lese en roman. Konfliktene er langsomme, utfolder seg gradvis, vokser sakte i omfang. Og sånn blir det godt drama av, om enn ikke heseblesende cliffhanger-action.

Spill: Jeg har faktisk spilt masse Final Fantasy VIII denne måneden! Jørgen har hatt vinterferie og besøkt familien sin på Hedemarken, og det betyr masse me-time i form av spilling og skriving. Jeg har nå kommet til et punkt der jeg skal bytte disk for å fortsette spillet, problemet er bare at siden jeg begynte å spille og til jeg kom dit hvor jeg er nå, har jeg rota bort coveret??? Har leita ganske iherdig i leiligheten, men foreløpig uten hell. Med andre ord ser det dessverre ut til at leiligheten må ryddes før jeg kan komme meg videre. Men det er spennende, da!

Film: Så Jim Jarmuschs nyeste film Paterson på kino sammen med Jørgen. Fin, liten film om hverdagspoesien ethvert liv innehar. Har også sett den danske tidligere Oscar-nominerte filmen Jakten med Mads Mikkelsen i hovedrollen, som vel på sett og vis må sies å være Patersons rake motestning. På ingen måte i kvalitet, begge filmene er veldig gode, men det må sies at det er lenge siden jeg har sett en så ukomfortabel og vond film. Ta en Paterson-trailer, siden den tross alt er den mest behagelige - og aktuelle - av de to.

Bok: Leste ut Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen og Syv korte leksjoner i fysikk av Carlo Rovelli. Jeg er nå i gang med Neuromancer av William Gibson, ei bok det går litt treigt med. Den har allerede blitt en klassiker innen sci-fi-sjangeren, og jeg hadde gleda meg til litt teknoporno og underholdning, men kanskje har jeg blitt litt for vant til å lese bøker av veldig språkømfintlige forfattere. Dette er den første sjangerromanen jeg har lest på ei stund, og det er så mange språkmessige småting jeg føler forstyrrer mens jeg leser. For eksempel er det en sekvens der det står at en mann lukker døra to ganger, altså som i "... he said, and closed the door" før det noen avsnitt lenger nede står "he closed the door and walked further into the room" (ikke konkrete eksempler fra boka, men han lukker altså døra to ganger i samme scene). Og jeg bare, dette er den ørnte utgivelsen av denne boka, har virkelig ingen redaktører plukka opp disse tinga?? Jeg veit ikke, jeg er nok bare yrkesskada etter å ha gått forfatterstudier og sånn. Klarer dessverre ikke helt å engasjere meg i den når sånne ting stadig dukker opp.

Musikk: Til jul fikk jeg Chiaroscuro av I Break Horses, ei plate jeg har hørt veldig mye på siden da. Soundet får meg til å drømme meg tilbake til pastellfarga fantasyanimasjonsserier fra åttitallet som jeg elska da jeg var liten. Hvem kan høre sangen under og IKKE høre lyden av svevende, magiske glasslott?

Nøyaktig slik

Trettipunktersbloggutfordring #6: Ti ting du vil gjøre før du dør

Egentlig misliker jeg lister av denne typen. Å snakke om ting jeg vil gjøre før jeg dør stresser meg stort sett bare, ikke minst fordi jeg ser folk som er yngre enn meg som allerede har kjøpt hus eller leilighet, har master- eller doktorgrader, eller er i full gang med å reise jorda rundt, og her ligger jeg på sofaen og håper at jeg har råd til husleia denne måneden. Heldigvis er akkurat denne lista mildere enn denne typen lister noen ganger er, i og med at den tar for seg ting jeg vil og ikke ting jeg skal.

Anyway.

1. Besøke så mange land som mulig.
Jeg gidder ikke å si at jeg skal reise verden rundt eller besøke minst så og så mange land eller noe sånt, så lenge jeg får opplevd så mye jeg har tid, mulighet og økonomi til. Jeg har stort sett bare reist rundt i Europa, bortsett fra da jeg var på Cuba med folkehøyskolen, og skulle gjerne sett mer av verden og opplevd kulturer som er helt annerledes fra det jeg er vant med. Her er ei fullstendig ufullstendig liste over noen av stedene jeg har lyst til å reise til.

2. Eie et hus.
Mange tenker sikkert på å eie et hus som en selvfølge, men det er ikke det for meg, som ikke klarer å jobbe like mye som veldig mange andre gjør. Dessuten har jeg ikke akkurat verdens mest pengeinnbringende karriere foran meg, for med mindre man er Jo Nesbø er ikke forfatteryrket så voldsomt lukrativt, ikke reint økonomisk i væffal (harmoni i sjela-messig er det selvfølgelig noe helt annet). Likevel drømmer jeg om å eie en fin villa med en stor hage et eller annet sted på Østlandet, jeg er ikke helt sikker på hvor ennå, med mange rom der Jørgen kan drive med musikk og sy, der jeg kan skrive og lese, og ei TV-stue optimalisert for gode film- og spillforhold. Gleder meg allerede til vi kan tapetsere og male og innrede av hjertens lyst, selv om det sikkert er minst ti år fram i tid.

3. Ha en katt.
Jeg har vokst opp med katt, men jeg elska katter før det òg. De har i det hele tatt vært yndlingsdyret mitt hele livet, men vi kan ikke ha katt der vi bor nå fordi de vi leier hos har hund. Dessuten trur jeg at jeg uansett vil vente med å skaffe katt til jeg er i en stabil bosituasjon, i og med at katter ikke takler forandringer så bra. Jeg må bo et sted og vite at med mindre noen uforutsette omveltninger finner sted, kommer jeg til å bli boende her resten av livet. Først da blir det riktig å få katt, mener jeg. Men det er ikke sikkert jeg kommer til å få katt da heller, i og med at jeg sannsynligvis er allergisk mot katter (men jeg skal få resultatene av noen blodprøver jeg tok for litt siden i posten om ikke så lenge). Heldigvis fins det allergivennlige katter, og jeg håper en av dem passer for meg.

4. Gi ut bøker på et stort forlag.
Jeg har allerede gitt ut tre romaner på bittelille Panthera Publishing, som nå er lagt ned, noe jeg har hatt blanda erfaringer med. Før heller enn siden håper jeg å få gitt ut de forskjellige prosjektene jeg baler med om dagen på et av landets største forlag.

5. Bli helt frisk.
Hva enn det er som feiler meg, håper jeg på å i framtida kunne kvitte meg med det én gang for alle.

6. Reise ut i verdensrommet.
Dere som har fulgt bloggen min ei stund har helt sikkert fått med dere den nesten religiøse kjærligheten jeg føler overfor astrofysikken, og alt tyder på at romturisme blir mainstream i løpet av noen år. Prisene er foreløpig svimlende, men i likheten med priser på for eksempel datamaskiner, satser jeg på at de kommer til å dale drastisk etter at dette har vært vanlig i ti - tjue år, og jeg har ikke hastverk. Kan gjerne få en billett til nittårsdagen min, liksom.

7. Vinne en litterær pris.
Dette er åpenbart nært knytta til punkt nummer fire på lista. Ikke bare vil jeg gi ut bøker, jeg vil bli anerkjent òg. Sier selvfølgelig ikke nei takk til en Nobelpris eller en fra Nordisk Råd, men jeg er strålende fornøyd uansett om den ikke er fullt så høythengende.

8. Få flere tatoveringer.
Jeg har to tatoveringer fra før, men jeg har lyst på flere. Jeg har ingen klare mål om nøyaktig hvor mange jeg vil ha, men jeg har i væffal et par - tre ideer til noe jeg gjerne kunne tenkt meg å ha på kroppen for alltid. Det eneste som hindrer meg er igrunn bare økonomien.

9. Oppleve et ekte maskeradeball.
Lysten til dette var så sterk for noen år siden at jeg likeså godt arrangerte mitt eget. Det blei helt oppriktig en av de beste festene jeg noen gang har vært på, men likevel var det jo ikke nøyaktig det samme som å være i et slott fra seksten - søttenhundretallet og danse vals til levende musikk. Vil du gjøre meg veldig glad, kan du gjerne kjøpe billett til Oslo Operaball til meg - og i samme slengen overbevise Jørgen om å bli med.

10. Slutte å sammenligne meg med andre.
Jamfør innledninga til denne lista her. En vakker dag har jeg lyst til å bli så trygg på meg sjøl at jeg driter i hva andre har gjort som jeg ikke har fått til ennå. Ting må få lov til å skje i sitt eget tempo.

Her er hele trettipunktersutfordringa.

Kulturstipend og prisaften

Som jeg har nevnt på denne bloggen tidligere, er jeg en av mottakerne av et kulturstipend fra Buskerud fylkeskommune. Det betyr at jeg kan trappe ned på jobbinga på deltidsjobben min (som jeg ikke akkurat jobber så innmari ofte på fra før av heller) og faktisk ha skrivebordet som arbeidsplass. Jeg kan ikke love verken dere eller meg at dette gjør at jeg fullfører romanen min med det første, men nå er jeg i det minste cirka halvveis, og jeg har begynt på del to, som foregår på et annet sted enn del én, og bare denne change of scenery'en er ganske motiverende i seg sjøl - det er jo nesten som å ha begynt på en ny roman, og nesten det beste jeg veit i hele verden er å begynne på en ny roman.

På onsdag var det prisutdeling i fylkeshuset, og jeg og de andre stipend- og prismottakerne fikk sjekker, diplomer, blomster og ære.

(Foto: Buskerud fylkeskommune)

(Foto: Gunn Cecilie Ringdal)

Jeg er rett og slett utrolig takknemlig for at fylkeskommunen velger å støtte lokale kulturutøvere på denne måten. Det betyr så masse for oss!

Blomstene jeg fikk står forøvrig fint plassert i tekanna jeg fikk til jul:

For full oversikt over hvem som fikk priser og hvor mye, kan du sjekke ut hjemmesidene til Buskerud fylkeskommune.

Cyberrosa

Hva er det med rosa? Hvorfor føler jeg at rosa er min naturlige hårfarge, og dermed den hårfargen jeg alltid vender tilbake til igjen og igjen?

Jeg kan forresten ikke huske at det har vært sååå rosa før? Stort sett oppholder jeg meg mest i pastell-landskap, men nå bare... POW. Full-blown plastikk. Men det er greit, altså. Det fine med rosa er dessuten at det fader så fint, fargen blir liksom bare dusere og dusere istedenfor å bli grå, som for eksempel blå eller grønn noen ganger blir.

I morra skal jeg motta kulturstipend fra Buskerud fylkeskommune, noe som selvfølgelig blir veldig gøy, men også ganske... ukomfortabelt? Det er liksom noe med oss som skriver, vi er gjerne ganske innadvendte og jobber alltid for oss sjøl, skaper i ensomhet, men så er det likevel visse forventninger til oss om at vi, i væffal innimellom, må være litt rockestjerner. Stå på ei scene, proklamere noe, ta imot noe, holde taler, i det hele tatt tvinge oss fra skalla våre og ut i verden, der vi nesten føler at vi ikke helt hører hjemme. Men akk. Det blir sikkert bra. Og er du ekstra interessert, kan du følge prisutdelinga på fylkeskommunens web-TV her.

Husk å lese for en god sak i morra, da!

Fra skisseboka: smugtitt i Mjuke, svarte stjerner-notatene

Når jeg skriver romaner, eller skriver i det hele tatt, foretrekker jeg å skrive kronologisk, altså at jeg skriver begynnelsen først og slutten til sist, til tross for at jeg noen ganger veit om ting som skal skje på andre tidspunkter i romanen. Noen ganger kan en framtidig hendelse i romanen være så spennende at den fungerer som en motivasjon for å skrive alt som skal skje fram til da - liksom at jeg må forte meg å komme meg dit, så jeg kan kose meg med å skrive denne hendelsen som jeg har gleda meg så lenge til å skrive. Men så hender det jo at jeg plutselig får et innfall, typisk mens jeg sitter på jobben min og gjør en av mine monotone arbeidsoppgaver, kanskje ramler det ei setning ned i hodet på meg, som jeg må skrive ned på armen min eller på et stykke papir som ligger lett tilgjengelig, og så må jeg skrive det inn i kladd-dokumentet jeg har på dataen når jeg kommer hjem. For når det gjelder Mjuke, svarte stjerner har jeg både en kladd og ei innføring. Opprinnelig hadde jeg bare ett dokument, men så begynte jeg etter hvert mens jeg skreiv å foreta så radikale endringer, noen ganger strøyk jeg flere sider, at jeg fant ut at jeg måtte ha ett dokument der absolutt alt av råmateriale skulle finnes, og ett dokument der jeg kunne gå berserk med redigering. Nå fungerer det altså sånn at når jeg skriver, åpner jeg kladd-dokuementet, skriver skriver skriver skriver, og når jeg er ferdig med akkurat den delen/avsnittet/kapittelet/kall det hva du vil, limer jeg det inn i innføringsdokumentet og redigerer det etterpå i sistnevnte. Jeg er dritdårlig til å forklare ting, så jeg håper dere fortsatt henger med.

Tilbake til disse innfalla, enkeltsetningene som plutselig kan deise ned i hodet på meg. Jeg planlegger sjelden hva som skal skje i romanene jeg skriver reint historiemessig på forhånd. Som regel har jeg heller en vag formening om et generelt tema jeg vil skrive om, eller et forhold mellom to veldig forskjellige personer, for eksempel, som jeg vil utforske. Kanskje har jeg et spørsmål, og ender opp med å skrive en roman for å finne svaret på det. Men det kan likevel skje at jeg, nærmest som om jeg var synsk, får "flashes" om hva som skal skje i framtida i romanen min, og som sagt kan dette gjerne skje bare i form av ei setning, som egentlig ikke sier så veldig mye om historien. Kanskje bare ei scene, en replikk, som vil være veldig talende og forklarende for denne spesifikke karakteren, det trenger ikke være noe stort i det hele tatt. Det er ikke sikkert jeg ender opp med å bruke framtidsflasha til noe heller, kanskje finner jeg ut når jeg endelig kommer meg til det tidspunktet i historien, at det passa ikke inn likevel, at denne karakteren har utvikla seg annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg, og nå er ikke denne replikken lenger noe vedkommende ville kunne sagt.

Uansett. Under presenterer jeg noen av disse framtidsflasha som er lagra blant råmaterialet i kladd-dokumentet mitt. Noen av dem vil jeg helt sikkert ta inn i historien på et framtidig tidspunkt, andre vil jeg bruke ideen til, men omformulere så det passer bedre inn i situasjonen, og noen vil sannsynligvis komme til å forsvinne ut av hele greia. Og for å lese mer fra Mjuke, svarte stjerner, som altså er Den Store Romanen jeg har jobba med nå i tre - fire år, kan dere klikke her.



Det er ikke så mye et aktivt dødsønske som det er å ikke gidde å gjøre en innsats for å leve. Jeg kommer aldri til å hoppe fra et høyt sted, det tør jeg ikke, og jeg skjærer alltid på tvers, ikke på langs. Men å legge meg ned og gi opp, det tør jeg.

---

Jeg viser meg fram for Elisabeth i den nye kjolen.
   ”Du ser ut som et gammalt spøkelse”, sier hun, hun veit ikke at det er det fineste komplementet hun kunne ha gitt meg.

---

Jeg er altfor lat til å ta livet av meg.

---

Jeg er så grusomt, avsindig lei av å hele tida måtte finne andre, mer poetiske vendinger for det jeg føler, når det eneste som er sant her i verden, er at jeg er drittlei. Drittlei av å vise for ikke å fortelle, men enda mer drittlei av å stå opp om morgenen. Jeg er så redd for å plutselig ikke holde ut lenger, men jeg er like redd for å holde ut; å, før jeg veit ordet av det, ha tilbrakt halve livet på den samme trøstesløse plassen uten å ane hva som har skjedd, og med så lange røtter at det gjør vondt å prøve å røske dem opp.

---

”Du er så snill”, sier Jardar og klemmer meg, leppene hans er i håret mitt, ”du er den snilleste jeg kjenner.” Stakkars gutt, han veit jo ikke hvor sint og frustrert jeg er i lang tid når jeg får vite at noen jeg kjenner har fått til noe jeg ikke har fått til ennå. Stakkars naive vesen, som trur at usikkerheten min bare er at jeg vil det beste for alle. Han ville sikkert dumpa meg på flekken, i likhet med alle andre jeg kjenner, hvis han bare visste at med litt mer sjøltillit hadde jeg vært en ondskapsfull, manipulerende psykopat.

Les for en god sak

15. februar er det den internasjonale barnekreftdagen. I år som i fjor har bokbloggen MoonStar's bokverden tatt initiativet til en kampanje som alle lesere oppfordres til å være med på. Kampanjen er ganske enkel, og kan justeres etter hvor god økonomi man har, og går ut på at man leser så mye man kan denne dagen, og deretter donerer penger til Barnekreftforeningen. Jeg foreslår å donere like mye penger som sider man leser, sånn at hvis man for eksempel leser 156 sider den 15. februar, donerer man 156 kroner til Barnekreftforeningen. Man kan også gjøre det annerledes, for eksempel donere ti kroner per leste kapittel, eller 100 kroner per bok hvis man virkelig går inn for et lesemaraton. Eller gjøre det helt annerledes? Uansett kan man donere pengene her, men husk å skrive navnet ditt, for blant alle som donerer, trekkes også en vinner av ei bokpakke. Kampanjen har også en Instagram-konkurranse, der man kan ta bilde av det man har tenkt å lese denne dagen og tagge det med #lesforengodsak2017. De lover også andre giveaways den 15. februar, så det lønner seg å følge med på Facebook-arrangementet! Jeg veit at premiene er varierte hva angår både sjanger og målgruppe, og jeg tillater meg å røpe en liten hemmelighet: bøkene jeg har skrevet (I dypet av en ruin, Fiji Kitsune fra landet bak drømmer og Tyngden mellom oss) er blant premiene.

Les mer om kampanjen på MoonStar's bokverden, og noter dere datoen i kalenderen. I fjor blei det samla inn hele 7150 kroner, noe som er veldig bra, men jeg håper dere vil være med på å gjøre summen enda større i år! Sjøl har jeg gyldig grunn til å ikke være med denne gangen, i og med at jeg skal på prisutdeling og motta stipend i hjemfylket mitt akkurat da, men jeg har jo faktisk allerede donert tre bøker til denne kampanjen, så jeg satser på at jeg er tilgitt.

God lesning!

Januar 2017

Opplevelser: Kinotur med Vibeke og Jørgen. Kafékos med Thale. Slippfest for Alt som ikke har blitt fjoret fast. Splittet Kjerne på Ugla og middag på Mucho Mas. Konsert med Wardruna. Game On på Tekisk museum en siste gang før utstillinga blei tatt ned.

(Foto: Eirik) 

(Foto: Vibeke)

Innkjøp: Jeg fikk endelig en veldig søt julegenser jeg bestilte for lenge siden. Så kom også den triste nyheten om at Body Map, en klesbutikk både jeg og mange andre med litt spesiell stil har hatt et veldig nært forhold til fra vi var tenåringer, skal legges ned. Dermed hadde de et vilt opphørssalg, der jeg kjøpte hårfarge og buksa på det nederste bildet. 

TV-serie: Jeg begynte å se litt på A Series of Unfortunate Events, eller Den onde greven som det har blitt hetende på norsk, men til tross for at jeg egentlig likte den Tim Burton/Wes Anderson-aktige stilen, syntes jeg likevel det blei litt slitsomt i lengden, og har bare sett de tre første episodene. Men nå har jeg begynt å se The Affair, og det lover veldig godt. I tillegg er den veldig romanaktig, og dette må være første gang jeg har sett upålitelige fortellere bli brukt i en TV-serie på denne måten.

Spill: Jeg har ikke kommet videre i Final Fantasy VIII, nei, takk som spør.

Film: Jeg fikk endelig rota meg til å se Rogue One: A Star Wars Story, som bare var skikkelig gøy på alle mulige måter. Dessuten, etter at Jørgen og jeg blei intenst hekta på TV-serien om Hannibal Lecter, trur jeg vi begge har blitt veldig fascinert av hele Hannibal-universet, og har hatt et gjensyn med Silence of the Lambs, Hannibal og The Red Dragon. Førstnevnte var riktignok ikke et gjensyn for min del, i og med at jeg faktisk ikke hadde sett den før. I tillegg så jeg indie-overraskelsen Scenic Route, som begeistra meg såpass at jeg skreiv min første filmanmeldelse på lenge, pluss at Jørgen fikk meg med på å se Eventyret om Askepott, altså den nye liveaction-versjonen fra 2015. Søt og safe historie, med imponerende kostymer og sett. Gir dere traileren til Rogue One, jeg, som faktisk fortsatt går på kino:



Bok: Jeg har lest ut Seismiske smell av Sara Sølberg, ei bok som berørte meg enda mer enn jeg trudde den ville gjøre på forhånd. Fascinerende, melankolsk og klok, og med flere enkeltsetninger jeg mest av alt har lyst til å ramme inn. Referansetung er den også, men ikke på en sånn måte at man ikke får noe ut av den om man ikke gidder å sjekke ut alle referansene. Heller sånn at den bare gir deg enda mer om du faktisk gjør det. Nå gleder jeg meg til å begynne med Alt som ikke har blitt tjoret fast av Eirin Gundersen.

Musikk: Noen ganger kan jeg nesten helt plutselig gjenoppdage et band jeg egentlig har likt veldig lenge. I januar skjedde det med Bloc Party. Song for Clay (Disappear Here) er virkelig bare vilt fengende: