1. Tre ord om meg er ustabil, eksentrisk og keitete.
2. Det første jeg gjør om morgenen er å slumre.
3. Når jeg hører på radio blir jeg hakket mer ufokusert, for jeg har store vanskeligheter med å følge med på flere ting av gangen. Å spise frokost og høre på radio samtidig, for eksempel, gjør at jeg ikke fullt og helt klarer å konsentrere meg om maten eller om det som blir sagt. På jobb går det stort sett helt fint å høre på radio, da. Når man har gjort den samme monotone greia siden 2011, går det på autopilot til og med for meg.
4. Jeg gleder meg til bursdagen min, som ikke er så veldig lenge til, til tross for at jeg egentlig ikke har noen grunn til å glede meg, for jeg har ingen planer. En barnslig del av meg syns liksom bursdag er temmelig stas okkesom.
5. Klesskapet mitt er fullt av gensere, herregud. Jeg HAR SÅ MANGE GENSERE. Men jeg syns gensere er veldig gøy å kjøpe, da. Og om jeg får si det sjøl: de aller fleste genserne mine er veldig, veldig kule.
6. Når jeg skal pynte meg ender jeg som regel opp med å glitre.
7. Jeg har medlemskap i to forskjellige markedsundersøkelsespaneler, noe som gjør at jeg får gavekort som jeg stort sett bruker på bøker, filmer og plater.
8. En liten hemmelighet om meg er at jeg en gang fikk et så kraftig angstanfall at jeg ringte 113 fordi jeg trudde jeg – helt oppriktig – var i ferd med å dø. Ja, akkurat som David i sesong fire av Six Feet Under. Jeg har i tillegg en intens telefonskrekk, så at jeg helt frivillig valgte å ringe og snakke med en fremmed, sier litt om hvor ute av meg jeg var.
9. Jeg føler meg best når jeg har fått i meg et par – tre enheter alkohol.
10. I kaffebaren bestiller jeg kaffe mokka fordi det er det jeg syns er vanskeligst å lage hjemme. Cappuccino hvis jeg ikke føler jeg kan ta meg råd til en mokka.
11. I baren bestiller jeg rødvin, ingefærøl eller tørr cider.
12. I vennegjengen er jeg enhjørningen. Nå skal det sies at jeg ikke har én vennegjeng, men heller er i en litt mer sånn én venn her og én venn der-situasjon.
13. I familien er jeg det sorte fåret som verken har barn, hus, ektefelle, fast jobb eller "normale interesser."
14. Jeg kan ikke leve uten muligheten til å skrive.
15. Barn er noe jeg aldri kommer til å få.
16. Om natta blir jeg enda mer enn vanlig opptatt av de store, eksistensielle spørsmåla, på godt og vondt.
17. I veska har jeg lommebok og masse, masse ræl, som regel i form av papir.
18. Trening er noe jeg prøver å gjøre en gang i uka sammen med Jørgen, men som jeg har forsømt grovt disse siste ukene fordi han har vært bortreist.
19. Politikk er noe som angår oss alle, også de som påstår at de "ikke bryr seg."
20. Kjærlighet er komplisert, hvilket er grunnen til at nesten alt jeg skriver, handler om nettopp kjærlighet på en eller annen måte.
21. I vår skal jeg unne meg dette. Det vil si, jeg har allerede unna meg det. Eller jeg kommer til å unne meg det. Kjøpte det i går, får det ikke før i juni. Dette er noe av det dyreste jeg noen gang har kjøpt, ehehe.
22. I nattbordskuffen har jeg sokker, undertøy, strømpebukser, pynteskjerf og leggvarmere.
23. På kjøkkenet er jeg over gjennomsnittet, om jeg får si det sjøl.
24. Jeg er dårligst til å håndtere vanskelige følelser på en konstruktiv måte.
25. Jeg er flinkest til å skrive. Skjønnlitterært, vel å merke. Folk misforstår noen ganger og trur jeg er flink til å skrive generelt, men alle dere som har prøvd å lese et av mine mer eller mindre seriøse blogginnlegg, veit at jeg ikke er verdensmester i å formulere meg tydelig og konsist, noe som absolutt er en styrke hvis man for eksempel skriver en akademisk tekst.
26. Jeg elsker friheten skriving gir meg.
27. Jeg ønsker å bruke min posisjon til å spre kunnskap om og oppmerksomhet rundt temaer som jeg syns er viktige.
28. Jeg beundrer folk som er tøffe nok til å bare snu opp-ned på livet sitt tilsynelatende uten videre.
29. Når jeg jobber trenger jeg å gjøre det på min måte.
30. Min verste uvane er å utsette og utsette og utsette ting jeg ikke har lyst til å gjøre. Eller for den saks skyld: ting jeg har lyst til å gjøre, men som innebærer en eller annen form for innsats. Hadde jeg nå ennå brukt denne prokrastineringsperioden til å gjøre noe gøy, som å lese eller spille TV-spill, men den gang ei. Det er ikke bare det at jeg ikke gjør noe, men jeg går liksom veldig aktivt inn for å ikke gjøre noe, som regel i form av å stirre i taket, ligge på sofaen, eller scrolle på Facebook.
31. Jeg brenner for skriving.
32. Jeg trur på den makta og påvirkningskrafta som fins i kunst.
33. Du visste kanskje ikke at jeg har synestesi, blant annet i form av ordinal-linguistic personification (hvis du veit om noe norsk oversettelse av dette begrepet, lemme know!).
34. På kvelden er jeg ofte mer produktiv enn på dagen.
35. Som kjæreste er jeg veldig opptatt av selvstendighet og personlig frihet, i tillegg til ganske ukomfortabel med public displays of affection, som det heter på godt norsk.
36. Når jeg har fri prøver jeg å bruke tida på å skrive.
37. Noe av det beste jeg veit er når jeg leser over noe det er ei stund siden jeg har skrevet, og så legger merke til hvor godt skrevet det faktisk er.
38. Det er lov å ljuge hvis målet helliger middelet.
39. Om fem år er jeg forhåpentligvis utgitt forfatter og i bedre psykisk form enn jeg er nå, men hvem veit.
40. Akkurat nå er jeg sulten, men redd for å lage mat fordi vi har fått ny komfyr og jeg er en smule paranoid og klarer ikke å slutte å tenke på kjemikaliene som sikkert fortsatt er der selv om jeg har vaska den to ganger og latt den stå på på full guffe i over en halvtime og som kanskje setter seg i maten min og forgifter meg. Jeg er en veldig rasjonell person, ja, takk som spør.
(Funnet på Karoline sin blogg. Tok meg den friheten å oversette punktene til radikalt bokmål, fordi a-endelser gjør seg bedre på bloggen min enn en-endelser.)
fredag 29. mars 2019
lørdag 23. mars 2019
Å skrive ferdig et førsteutkast
For cirka en måned siden begynte jeg å skrive på et nytt romanprosjekt. Mandag kveld skreiv jeg det "ferdig." Det vil si, jeg skreiv gjennom det som er hele historien. Det er en rar følelse, men også litt gøy fordi jeg faktisk har skrevet et førsteutkast til en roman på en måned. Jeg kan være ganske produktiv hvis jeg vil.
Problemet er jo at det er nå alvoret begynner. Sjølve det å skrive elsker jeg jo, men alt det som kommer etterpå er skummelt og forferdelig og kjedelig. Aller først må jeg lese gjennom det sjøl; planen er å gjøre det denne helga. Deretter må noen andre lese det. Og så... etter så mye flikking og gjennomskriving jeg syns jeg får til... så antar jeg at en forlagsredaktør er nødt til å lese det. Jeg blir kvalm bare ved tanken.
Med det sagt: jeg trur dette er det jeg har skrevet så langt som er mest sannsynlig at en forlagsredaktør vil kunne plukke opp og se et potensiale i. Det er på sitt vis "moderne" i den forstand at det ligner mer på typiske debutromaner nå til dags enn det de andre prosjekta mine gjør; det er kort, minimalistisk, ikke overambisiøst. Det er lettere å jobbe med på grunn av den beskjedne lengden og fordi det egentlig bare er én ting som skjer, det er ikke så mye bakgrunnsstøy. Jeg har tatt kommentarene jeg har fått i løpet av forfatterstudiet i Tromsø og i konsulentuttalelsen og virkelig brukt dem; ikke så mye til å skrive om Mjuke, svarte stjerner, men til å skape noe nytt i form av dette. Og jeg tenker som så at bare man har fått en redaktør, så er mye gjort, for da kan man også få hjelp til å peile inn de virkelig store og rotete prosjekta sine på rett kjøl. Av alt det jeg har skrevet, er dette det jeg trur er den mest sannsynlige inngangsbilletten min til ei forlagskontrakt.
Så hva om også dette blir avvist? I hodet mitt kan det fort komme til å bety at jeg aldri kommer til å få utgitt noe som helst. Om ikke dette går, hva skal da gå, liksom. Jeg prøver å trøste meg med noe Anne Oterholm sa i Tromsø en gang, om at alle som er gode nok til å komme inn på forfatterstudiet, er gode nok til å få utgitt bøker; det eneste som egentlig skiller de som utgir bøker fra de som ikke utgir bøker, er at førstnevnte ikke gir opp. Og på slippfesten til Runa sa Morten Wintervold til meg at av hele kullet 2014 – 2016, var jeg den han hadde mest trua på at ikke kom til å gi opp.
Man må jo bare kjøre på, må man ikke. Selv om det er dritskummelt, mener jeg.
tirsdag 19. mars 2019
Noen tanker om Lords of Chaos
Eeeeegentlig hadde jeg tenkt å spare tankene mine om denne filmen til min månedlige oppsummering, men så endte jeg visst opp med å mene såpass mye om den at den faktisk får sitt eget innlegg. Hvem skulle trudd det. Ikke jeg da jeg beslutta å se den, i væffal.
Så altså, Jørgen og jeg var på førpremieren til Lords of Chaos i forrige uke. For dere som ikke veit det, er dette filmatiseringa av historien til black metal-pionerene Mayhem fra 1987 til 1993. Dette veit nok de fleste som bor i Norge og er over en viss alder, men det var i denne perioden at Norge etablerte seg som verdens black metal-nasjon, for det var ikke bare musikken som var ekstrem, men hele miljøet var ekstremt. Det var kirkebranner og vold og påstått satanisme.
Før vi gjør noe mer: det er umulig for meg å snakke om denne filmen uten å spoile masse. Men dette var jo nyhetsstoff i årevis, så sjansen er stor for at du likevel veit om de viktigste nøkkelhendelsene her, og helt ærlig trur jeg ikke disse spoilerne vil ødelegge filmopplevelsen din noe særlig, men likevel: du er herved advart.
La meg bare kjapt gå gjennom de nevnte nøkkelhendelsene for leservennligheten av dette blogginnlegget sin skyld: Mayhem blei starta av blant andre gitarist Øystein Aarseth, også kjent som Euronymous, på åttitallet. Etter hvert fikk Mayhem med seg en vokalist ved navn Pelle Ohlin, også kjent som Dead. Pelle og Øystein bodde sammen, men Pelle var ekstremt deprimert og tok livet av seg i 1991, bare tjueto år gammal. Etter hvert blei også Kristian Vikernes, også kjent som Count Grishnackh, seinere kjent som Varg Vikernes, med som bassist i Mayhem. I 1993 blei Øystein Aarseth knivstukket til døde av Varg Vikernes.
Jeg både likte denne filmen og likte den ikke, og det er ikke det samme som at jeg likte den "passe godt." Den tar i bruk en del klisjéfulle virkemidler – jeg trudde for eksempel vi var ferdig med voiceover på nittitallet – men så var det noen enkeltscener som jeg egentlig likte ganske godt sånn jevnt over. Jeg syns Rory Culkin spiller godt som Euronymous, selv om han ikke ligner på ham i det hele tatt – og ikke bare ligner de ikke, de ser tvert imot ut som motsetninger; Rory Culkin har et smalt, avlangt ansikt, mens Øystein Aarseth i virkeligheten hadde et kort og breit ansikt:
Særlig i klimaksscena mot slutten syns jeg Rory Culkin gjør en veldig god jobb, og denne scena skal jeg for så vidt komme tilbake til. Med det sagt: jeg skjønner godt hvorfor Varg Vikernes har uttalt seg i krasse ordlag mot denne filmen (velger å ikke sette inn video av en rasist og antisemitt her på bloggen, men spesielt interesserte kan høre første del av YouTube-ranten hans bestående av totalt sju deler hvis du trykker på linken). Jeg er ikke veldig fan av black metal i utgangspunktet, men jeg har lest forholdsvis mye om miljøet rundt det, og særlig om Mayhem. Filmen framstiller Euronymous/Øystein Aarseth på en relativt sympatisk måte, mens det jeg har lest om åssen han var i virkeligheten, gjør at han framstår som en manipulerende og kynisk sosiopat. Men et veldig viktig poeng her, er jo for så vidt det at Øystein Aarseth er død, og Varg Vikernes lever. Kanskje er ikke Varg Vikernes den mest pålitelige fortelleren i skuffen, kanskje er ikke utalelsene hans om Øystein Aarseth helt til å stole på, og Øystein Aarseth har jo uansett ikke mulighet til å motsi ham. Ikke desto mindre: Øystein Aarseth har kommet med noen ekstremt føkka uttalelser, og enda mer enn det har han gjort noen ekstremt føkka ting, som for så vidt også filmen viser. Kanskje det aller drøyeste var å oppfordre tidligere vokalist Dead/Pelle Ohlin til å ta livet av seg, og da Pelle til slutt nettopp gjorde det, dro Øystein og kjøpte et engangskamera, tok masse bilder av liket, og brukte bildet som cover på en av bootleg'ene deres. Dette var ting han gjorde I VIRKELIGHETEN, altså. I filmen får vi småsentimentale flashbacks der Øystein angrer på disse oppfordringene, det er også med ei scene der vi ser ham sitte og gråte foran liket av Pelle. Angra han i virkeligheten? Den eneste som veit det, er død. Problemet da med denne filmen, er at selv om den påstår innledningsvis at den er basert på sannhet, løgner og "det som egentlig skjedde", tar den på et vis likevel et parti, den har bestemt seg for hvilken sannhet den vil fortelle. Filmen handler om konflikten mellom Øystein og Varg som oppstår fordi der Øystein snakker masse om hvor ond han er og hvor ond musikken hans er, gjør Varg ord til handlinger. I filmen snakkes det mye om hvem som er ekte svartmetallere og hvem som bare later som, og kildene vi har i dag til hvem Øystein Aarseth egentlig var, kommer i stor grad fra intervjuer han har gjort. I filmen framstilles det som at han sa alt det han sa i intervjuer utelukkende for å skape et ondt image, men at han egentlig ikke var ond. Som Varg sier i filmen, så er alt bare prat med ham, og han mener egentlig ingenting av det han tilsynelatende står for. Men var det egentlig bare prat med ham? Filmen synes å påstå det. Øystein var kanskje uansett ikke ond i sitt eget hode, på samme måte som Varg nok ikke er ond i sitt eget hode. Han har alltid påstått at han drepte Øystein i sjølforsvar. Jeg veit ikke helt, nå babler jeg fælt her, men jeg har fram til nå nylig utelukkende tenkt på Øystein som en drittsekk og en sosiopat, mens filmen setter ham i et mye mer sympatisk lys. Kanskje er det bare bra for meg å få et mer nyansert bilde av ham. For det er jo det som er så vanskelig med historier basert på virkeligheten: filmmediet tvinger fram en slags objektiv sannhet, men det fins vel egentlig ingen objektive sannheter. Varg Vikernes og Øystein Aarseth hadde garantert hver sin sannhet om hva som egentlig foregikk den 10. august 1993, men det er bare én av de sannhetene vi noen gang kommer til å få høre. Og sånn sett klarer jo filmen å ta opp noen interessante spørsmål: hvem er egentlig onde, og hva er ondskap?
Jeg trur jeg liker denne filmen bedre hvis jeg tenker på den som en fiksjonsfilm inspirert av virkelige hendelser enn hvis jeg tenker på den som en biopic. Som nevnt er dette spennet mellom ord og handling ekstremt spennende. Og som en fiktiv karakter er filmens Euronymous/Øystein Aarseth utrolig interessant. Problemet oppstår når man veit at han er basert på en ekte person, en ekte person som tilsynelatende syntes selvmordet til en venn var kult fordi det ville skape mer oppmerksomhet rundt bandet hans. Sånn sett er det halvveis relevant å dra inn hele denne Vigdis Hjorth-diskusjonen om levende (og døde) modeller, fordi ved å si "nei, nei, dette er fiksjon, bare inspirert av virkelige hendelser", så helgarderer filmen seg. Den har all kunstnerisk frihet i verden til å påstå hva den vil om en død mann som verken kan bekrefte eller avkrefte noe som helst, og de velger å framstille denne døde mannen i et relativt – og mange vil mene ufortjent – godt lys. Og i de fleste sammenhenger pleier jeg jo å forsvare nettopp denne kunstneriske friheten, for jeg veit åssen det funker å skrive en fiksjon: man henter litt herfra og litt derfra, for det viktigste er jo den gode historien, ikke hva som er "sant" og ikke. Jeg reagerte på at det blei gjort her, men det er kanskje mest fordi jeg ikke liker at det blir satt spørsmål ved den versjonen jeg har akspetert som "sannheten" i flere år? Jeg veit ikke. Regissør Jonas Åkerlund har i intervjuer snakka om at overalt ellers blir disse ungene – for de var seint i tenåra, tidlig i tjueåra da alt dette skjedde – framstilt som monstre og ikke mennesker. Han ville menneskeliggjøre dem. Og altså, jeg er jo i utgangspunktet on board med det, som jeg snakka om i seriemorderinnlegget mitt òg, jeg bare lurer på hvor mye man egentlig kan unnskylde før det blir respektløst overfor ofrene det gikk ut over?
Klimaksscena syns jeg kanskje at er den beste scena i hele filmen, også i sjølve måten den er filma på. Mange vil nok mene at både denne og andre scener er altfor blodige og grafiske i sin framstilling av volden. Jeg har lest andre anmeldelser som mener at de nettopp syns det er noe litt ekkelt voldsforherligende ved disse scenene, men jeg er egentlig uenig. Dette er ikke gøyal splatter-vold á lá Tarantino, dette er blod som ser ut og oppfører seg realistisk, med troverdige tilhørende lydeffekter. Litt kontroversielt standpunkt her, kanskje, men jeg syns faktisk dette kanskje er en av de mest respektfulle måtene å framstille volden på: så ærlig som mulig. Det var jo blodig, det var jo brutalt, og det var jo ekte mennesker som opplevde dette. På et vis syns jeg det er mer respektløst overfor menneskene som opplevde det å tone volden ned. Ved å være bevisst grafisk og in your face om volden, får vi ikke valget om å se vekk, i likhet med menneskene den ekte volden faktisk gikk utover. Jeg syns på en måte at jeg skylder ofrene å bevitne en så realistisk skildring av det som blei gjort mot dem som mulig.
Men tilbake til denne klimaksscena, som i tilfelle det skulle være noen tvil, altså er den scena som skildrer sjølve drapet på Øystein Aarseth av Varg Vikernes. Som sagt syns jeg altså Rory Culkin storspiller her, Emory Cohen i rollen som Varg syns jeg er hakket stivere, men likevel: dette er nært, blodig, langtekkelig og klaustrofobisk, og behagelig fritt for musikk. Scena får stort sett stå som den er, helt til – og dette er ei setning jeg aldri hadde trudde jeg skulle komme til å skrive – Sigur Rós dukker opp og ødelegger stemninga. Neida. Eller kanskje bare litt. Dauðalogn er en nydelig sang og egentlig ikke feil i sammenhengen i det hele tatt, jeg har bare blitt mer og mer kresen på hvilke situasjoner jeg foretrekker filmmusikk i og ikke i det siste. Som sagt tar denne filmen noen litt i overkant forutsigbare og klisjéfylte valg, og dette er for all del ikke det verste av dem, det er bare det at resten av scena klarte seg så godt uten andre lydeffekter enn Øysteins bare føtter i trappeoppgangen, opphosting av blod og lyden av kniv inn i en kropp at jeg skulle ønske den ville holdt seg i samme sporet hele veien. Jeg var inne på det da jeg snakka om 120 slag i minuttet òg, selv om jeg ikke nevnte det direkte, hvor effektfullt fraværet av musikk kan være. Og dere, jeg skal bare skrive dette rett ut i klartekst: er det ikke noe nærmest sensuelt i måten Varg tar hodet til Øystein i henda sine på etter å ha tatt ham igjen i trappeoppgangen, blikkontakta deres, før Varg knivstikker ham i magen igjen? Var det bare meg? Da så.
Og nå har jeg bare så vidt nevnt Dead/Pelle Ohlin. Jeg kunne sikkert snakka masse om ham òg, og jeg skulle ønske han hadde fått mer plass i filmen, men det er klart, det ville blitt en mye lengre film da. Han hadde det ikke bra, og jeg blir så utrolig trist når jeg tenker på ham. Og jeg blir så sint når jeg tenker på Euronymous – i virkeligheten – som i beste fall ikke tok ham på alvor, og som i verste fall var medskyldig i at det gikk som det gikk. Det er nesten så jeg tar det personlig, uten at jeg – selvfølgelig – kjente Pelle sjøl.
Oi! Dette blei skikkelig langt og rotete. Jeg veit ikke engang om noe av dette ga mening eller om det i det hele tatt hang sammen. Kanskje du bare skal se filmen sjøl når den har ordinær premiere den 22. mars? Og forresten: traileren under får filmen til å virke enda mer pro-Øystein og anti-Varg enn den egentlig er. Enda et forresten: denne artikkelen, som jeg fant noen dager etter å ha rabla ned førsteutkastet til dette innlegget, sier egentlig det samme som jeg i store deler av denne teksten har prøvd å si, bare uendelig mye mer velformulert og mindre katotisk.
Så altså, Jørgen og jeg var på førpremieren til Lords of Chaos i forrige uke. For dere som ikke veit det, er dette filmatiseringa av historien til black metal-pionerene Mayhem fra 1987 til 1993. Dette veit nok de fleste som bor i Norge og er over en viss alder, men det var i denne perioden at Norge etablerte seg som verdens black metal-nasjon, for det var ikke bare musikken som var ekstrem, men hele miljøet var ekstremt. Det var kirkebranner og vold og påstått satanisme.
Før vi gjør noe mer: det er umulig for meg å snakke om denne filmen uten å spoile masse. Men dette var jo nyhetsstoff i årevis, så sjansen er stor for at du likevel veit om de viktigste nøkkelhendelsene her, og helt ærlig trur jeg ikke disse spoilerne vil ødelegge filmopplevelsen din noe særlig, men likevel: du er herved advart.
La meg bare kjapt gå gjennom de nevnte nøkkelhendelsene for leservennligheten av dette blogginnlegget sin skyld: Mayhem blei starta av blant andre gitarist Øystein Aarseth, også kjent som Euronymous, på åttitallet. Etter hvert fikk Mayhem med seg en vokalist ved navn Pelle Ohlin, også kjent som Dead. Pelle og Øystein bodde sammen, men Pelle var ekstremt deprimert og tok livet av seg i 1991, bare tjueto år gammal. Etter hvert blei også Kristian Vikernes, også kjent som Count Grishnackh, seinere kjent som Varg Vikernes, med som bassist i Mayhem. I 1993 blei Øystein Aarseth knivstukket til døde av Varg Vikernes.
Jeg både likte denne filmen og likte den ikke, og det er ikke det samme som at jeg likte den "passe godt." Den tar i bruk en del klisjéfulle virkemidler – jeg trudde for eksempel vi var ferdig med voiceover på nittitallet – men så var det noen enkeltscener som jeg egentlig likte ganske godt sånn jevnt over. Jeg syns Rory Culkin spiller godt som Euronymous, selv om han ikke ligner på ham i det hele tatt – og ikke bare ligner de ikke, de ser tvert imot ut som motsetninger; Rory Culkin har et smalt, avlangt ansikt, mens Øystein Aarseth i virkeligheten hadde et kort og breit ansikt:
Særlig i klimaksscena mot slutten syns jeg Rory Culkin gjør en veldig god jobb, og denne scena skal jeg for så vidt komme tilbake til. Med det sagt: jeg skjønner godt hvorfor Varg Vikernes har uttalt seg i krasse ordlag mot denne filmen (velger å ikke sette inn video av en rasist og antisemitt her på bloggen, men spesielt interesserte kan høre første del av YouTube-ranten hans bestående av totalt sju deler hvis du trykker på linken). Jeg er ikke veldig fan av black metal i utgangspunktet, men jeg har lest forholdsvis mye om miljøet rundt det, og særlig om Mayhem. Filmen framstiller Euronymous/Øystein Aarseth på en relativt sympatisk måte, mens det jeg har lest om åssen han var i virkeligheten, gjør at han framstår som en manipulerende og kynisk sosiopat. Men et veldig viktig poeng her, er jo for så vidt det at Øystein Aarseth er død, og Varg Vikernes lever. Kanskje er ikke Varg Vikernes den mest pålitelige fortelleren i skuffen, kanskje er ikke utalelsene hans om Øystein Aarseth helt til å stole på, og Øystein Aarseth har jo uansett ikke mulighet til å motsi ham. Ikke desto mindre: Øystein Aarseth har kommet med noen ekstremt føkka uttalelser, og enda mer enn det har han gjort noen ekstremt føkka ting, som for så vidt også filmen viser. Kanskje det aller drøyeste var å oppfordre tidligere vokalist Dead/Pelle Ohlin til å ta livet av seg, og da Pelle til slutt nettopp gjorde det, dro Øystein og kjøpte et engangskamera, tok masse bilder av liket, og brukte bildet som cover på en av bootleg'ene deres. Dette var ting han gjorde I VIRKELIGHETEN, altså. I filmen får vi småsentimentale flashbacks der Øystein angrer på disse oppfordringene, det er også med ei scene der vi ser ham sitte og gråte foran liket av Pelle. Angra han i virkeligheten? Den eneste som veit det, er død. Problemet da med denne filmen, er at selv om den påstår innledningsvis at den er basert på sannhet, løgner og "det som egentlig skjedde", tar den på et vis likevel et parti, den har bestemt seg for hvilken sannhet den vil fortelle. Filmen handler om konflikten mellom Øystein og Varg som oppstår fordi der Øystein snakker masse om hvor ond han er og hvor ond musikken hans er, gjør Varg ord til handlinger. I filmen snakkes det mye om hvem som er ekte svartmetallere og hvem som bare later som, og kildene vi har i dag til hvem Øystein Aarseth egentlig var, kommer i stor grad fra intervjuer han har gjort. I filmen framstilles det som at han sa alt det han sa i intervjuer utelukkende for å skape et ondt image, men at han egentlig ikke var ond. Som Varg sier i filmen, så er alt bare prat med ham, og han mener egentlig ingenting av det han tilsynelatende står for. Men var det egentlig bare prat med ham? Filmen synes å påstå det. Øystein var kanskje uansett ikke ond i sitt eget hode, på samme måte som Varg nok ikke er ond i sitt eget hode. Han har alltid påstått at han drepte Øystein i sjølforsvar. Jeg veit ikke helt, nå babler jeg fælt her, men jeg har fram til nå nylig utelukkende tenkt på Øystein som en drittsekk og en sosiopat, mens filmen setter ham i et mye mer sympatisk lys. Kanskje er det bare bra for meg å få et mer nyansert bilde av ham. For det er jo det som er så vanskelig med historier basert på virkeligheten: filmmediet tvinger fram en slags objektiv sannhet, men det fins vel egentlig ingen objektive sannheter. Varg Vikernes og Øystein Aarseth hadde garantert hver sin sannhet om hva som egentlig foregikk den 10. august 1993, men det er bare én av de sannhetene vi noen gang kommer til å få høre. Og sånn sett klarer jo filmen å ta opp noen interessante spørsmål: hvem er egentlig onde, og hva er ondskap?
Jeg trur jeg liker denne filmen bedre hvis jeg tenker på den som en fiksjonsfilm inspirert av virkelige hendelser enn hvis jeg tenker på den som en biopic. Som nevnt er dette spennet mellom ord og handling ekstremt spennende. Og som en fiktiv karakter er filmens Euronymous/Øystein Aarseth utrolig interessant. Problemet oppstår når man veit at han er basert på en ekte person, en ekte person som tilsynelatende syntes selvmordet til en venn var kult fordi det ville skape mer oppmerksomhet rundt bandet hans. Sånn sett er det halvveis relevant å dra inn hele denne Vigdis Hjorth-diskusjonen om levende (og døde) modeller, fordi ved å si "nei, nei, dette er fiksjon, bare inspirert av virkelige hendelser", så helgarderer filmen seg. Den har all kunstnerisk frihet i verden til å påstå hva den vil om en død mann som verken kan bekrefte eller avkrefte noe som helst, og de velger å framstille denne døde mannen i et relativt – og mange vil mene ufortjent – godt lys. Og i de fleste sammenhenger pleier jeg jo å forsvare nettopp denne kunstneriske friheten, for jeg veit åssen det funker å skrive en fiksjon: man henter litt herfra og litt derfra, for det viktigste er jo den gode historien, ikke hva som er "sant" og ikke. Jeg reagerte på at det blei gjort her, men det er kanskje mest fordi jeg ikke liker at det blir satt spørsmål ved den versjonen jeg har akspetert som "sannheten" i flere år? Jeg veit ikke. Regissør Jonas Åkerlund har i intervjuer snakka om at overalt ellers blir disse ungene – for de var seint i tenåra, tidlig i tjueåra da alt dette skjedde – framstilt som monstre og ikke mennesker. Han ville menneskeliggjøre dem. Og altså, jeg er jo i utgangspunktet on board med det, som jeg snakka om i seriemorderinnlegget mitt òg, jeg bare lurer på hvor mye man egentlig kan unnskylde før det blir respektløst overfor ofrene det gikk ut over?
Klimaksscena syns jeg kanskje at er den beste scena i hele filmen, også i sjølve måten den er filma på. Mange vil nok mene at både denne og andre scener er altfor blodige og grafiske i sin framstilling av volden. Jeg har lest andre anmeldelser som mener at de nettopp syns det er noe litt ekkelt voldsforherligende ved disse scenene, men jeg er egentlig uenig. Dette er ikke gøyal splatter-vold á lá Tarantino, dette er blod som ser ut og oppfører seg realistisk, med troverdige tilhørende lydeffekter. Litt kontroversielt standpunkt her, kanskje, men jeg syns faktisk dette kanskje er en av de mest respektfulle måtene å framstille volden på: så ærlig som mulig. Det var jo blodig, det var jo brutalt, og det var jo ekte mennesker som opplevde dette. På et vis syns jeg det er mer respektløst overfor menneskene som opplevde det å tone volden ned. Ved å være bevisst grafisk og in your face om volden, får vi ikke valget om å se vekk, i likhet med menneskene den ekte volden faktisk gikk utover. Jeg syns på en måte at jeg skylder ofrene å bevitne en så realistisk skildring av det som blei gjort mot dem som mulig.
Men tilbake til denne klimaksscena, som i tilfelle det skulle være noen tvil, altså er den scena som skildrer sjølve drapet på Øystein Aarseth av Varg Vikernes. Som sagt syns jeg altså Rory Culkin storspiller her, Emory Cohen i rollen som Varg syns jeg er hakket stivere, men likevel: dette er nært, blodig, langtekkelig og klaustrofobisk, og behagelig fritt for musikk. Scena får stort sett stå som den er, helt til – og dette er ei setning jeg aldri hadde trudde jeg skulle komme til å skrive – Sigur Rós dukker opp og ødelegger stemninga. Neida. Eller kanskje bare litt. Dauðalogn er en nydelig sang og egentlig ikke feil i sammenhengen i det hele tatt, jeg har bare blitt mer og mer kresen på hvilke situasjoner jeg foretrekker filmmusikk i og ikke i det siste. Som sagt tar denne filmen noen litt i overkant forutsigbare og klisjéfylte valg, og dette er for all del ikke det verste av dem, det er bare det at resten av scena klarte seg så godt uten andre lydeffekter enn Øysteins bare føtter i trappeoppgangen, opphosting av blod og lyden av kniv inn i en kropp at jeg skulle ønske den ville holdt seg i samme sporet hele veien. Jeg var inne på det da jeg snakka om 120 slag i minuttet òg, selv om jeg ikke nevnte det direkte, hvor effektfullt fraværet av musikk kan være. Og dere, jeg skal bare skrive dette rett ut i klartekst: er det ikke noe nærmest sensuelt i måten Varg tar hodet til Øystein i henda sine på etter å ha tatt ham igjen i trappeoppgangen, blikkontakta deres, før Varg knivstikker ham i magen igjen? Var det bare meg? Da så.
Og nå har jeg bare så vidt nevnt Dead/Pelle Ohlin. Jeg kunne sikkert snakka masse om ham òg, og jeg skulle ønske han hadde fått mer plass i filmen, men det er klart, det ville blitt en mye lengre film da. Han hadde det ikke bra, og jeg blir så utrolig trist når jeg tenker på ham. Og jeg blir så sint når jeg tenker på Euronymous – i virkeligheten – som i beste fall ikke tok ham på alvor, og som i verste fall var medskyldig i at det gikk som det gikk. Det er nesten så jeg tar det personlig, uten at jeg – selvfølgelig – kjente Pelle sjøl.
Oi! Dette blei skikkelig langt og rotete. Jeg veit ikke engang om noe av dette ga mening eller om det i det hele tatt hang sammen. Kanskje du bare skal se filmen sjøl når den har ordinær premiere den 22. mars? Og forresten: traileren under får filmen til å virke enda mer pro-Øystein og anti-Varg enn den egentlig er. Enda et forresten: denne artikkelen, som jeg fant noen dager etter å ha rabla ned førsteutkastet til dette innlegget, sier egentlig det samme som jeg i store deler av denne teksten har prøvd å si, bare uendelig mye mer velformulert og mindre katotisk.
søndag 10. mars 2019
Musikksmaken min gjennom elleve år
Dette er en oppfølger til dette innlegget. Den gangen snakka jeg om de ti artistene og banda jeg har hørt mest på de siste ti åra. Denne gangen skal jeg ta for meg artistene fra plass elleve til tjue, litt over et halvt år etter. I likhet med forrige gang er ikke talla hundre prosent korrekte fordi jeg tross alt ikke bare hører på musikk digitalt, men det bør likevel gi et generelt inntrykk av hvor skapet står. Eller hvor skoen trykker. Eller hvor det brenner. Velg den metaforen du liker best.
18. Slagsmålsklubben – 505 avspillinger
Apropos musikk å jobbe fort til. Nå er riktignok Silver og Slagsmålsklubben omtrent så langt fra hverandre musikalsk som det er mulig å komme, men likevel. Jeg blei introdusert til Silver fra Linda og Kolbjørn, og de hadde en ganske stor hit med Angels Calling fra 2003, som fram til da egentlig var den eneste Silver-låta jeg hadde hørt. Silver har forøvrig hatt ei ganske interessant utvikling som band: der det ofte er sånn at et band lager sine mest eksperimentelle og minst mainstream greier i starten av karrieren sin for så å tilpasse seg et visst publikum etter hvert, har Silver gått motsatt vei. Debutalbumet deres White Diary lå fem uker på VG-lista og var, til tross for sitt pønk-fundament, relativt radiovennlig – Angels Calling, for eksempel, er jo reine powerballaden. Så kom oppfølgerplata World Against World et par år seinere, med et mye røffere lydbilde. Og den (foreløpig?) siste plata Wolf Chasing Wolf er nesten hardcore, og min personlige favoritt blant de tre albuma deres. Hvis du bare har hørt Angels Calling, er det nesten ikke mulig å forestille seg hvor harde de har blitt i løpet av tre album. Det er energisk, eksplosivt og sint, og det skal innrømmes at jeg ikke hører så mye på akkurat denne typen musikk lenger sånn generelt, men noen ganger er det akkurat dette jeg trenger for å komme meg gjennom en arbeidsdag. Ivar Nikolaisen og co har til enhver tid så mange musikalske prosjekter på gang at jeg ikke veit om de noen gang velger å gjenopplive Silver, men hvis det skjer er jeg HERE FOR IT.
16. Gåte – 575 avspillinger
Gåte og jeg går forholdsvis way back, men ikke way back nok til at jeg var fan mens de var aktive første gangen. Av en eller annen grunn begynte jeg ikke å høre på dem før etter at de hadde gitt seg, noe jeg selvfølgelig var ganske bitter for. Jeg trur jeg rett og slett var for liten til å være mottakelig for musikken deres da de først slo gjennom i 2002, jeg husker nemlig jeg så dem framføre Bendik og Årolilja på Topp 20 eller noe tilsvarende den gangen de fortsatt var nye, unge og lovende, og jeg husker jeg tenkte at det var helt grusomt og kjempestygt. Jeg syns kvedinga til Gunnhild var helt forferdelig å høre på, og i dag klarer jeg ikke å skjønne hvorfor. Nå er heller ikke Bendik og Årolilja i nærheten av å være blant de hardeste sangene deres, men jeg syntes den var skikkelig bråkete den gang. Men da jeg altså først falt for dem, så falt jeg hardt. Modernisering av folkemusikk er jo ikke noe Gåte har funnet på, men Gåte sin måte å gjøre det på er likevel unik. Særlig elsker jeg de låtene der de blander inn elektroniske elementer, noe som gir en herlig creepy og kald stemning i for eksempel Grusomme skjebne. Som kjent er de nå tilbake, og jeg har ennå ikke helt klart å omfavne det nye materialet deres med samme kjærlighet som det gamle, men det aner meg at det mest av alt er en tilvenningssak, for de er akkurat så kraftfulle nå som de var i gamle dager.
20. M83 – 454 avspillinger
Da jeg oppdaga M83 mens jeg gikk på videregående en gang, husker jeg at jeg tenkte at dette var noe av den vakreste musikken jeg noen gang hadde hørt. Det var varsomt og kraftig om hverandre, det var melankoli, sinne og eufori, ofte i løpet av samme låt. Det var fengende popmelodier, og det var ti minutter lange dronelåter som stort sett bare vegger av støy. De seineste utgivelsene hans kan få det til å virke som at han har tenkt å ta prosjektet i en mer poporientert retning framover, noe jeg har blanda følelser for. På den positive sida er jo dette noe av den fineste popmusikken som fins om dagen, på den negative sida liker jeg M83 enda bedre når det er eksperimentelt og rart og ikke følger popmusikkens typiske oppbygging. Men Before the Dawn Heals Us vil fortsatt være et av de nydeligste albuma jeg veit om i hele verden, og kanskje spesielt låta Teen Angst, som jeg hørte på flere ganger om dagen en periode. Jeg husker jeg hadde tenkt å skrive et helt nytt fantasyprosjekt inspirert av den låta, men... det blei aldri noe av. Og nå har jeg ikke lenger trua på ideen. Haha. Men altså, jeg veit ikke om det er mulig å høre det harmoniske synthstøyet i Teen Angst og ikke få en følelse av at man svever baklengs i en trist og vakker dimensjon som stort sett bare består av skyer der alt bare gir mening i sin egen kontekst, litt sånn som i en drøm... men det kan også bare være meg, selvfølgelig.
Da jeg oppdaga M83 mens jeg gikk på videregående en gang, husker jeg at jeg tenkte at dette var noe av den vakreste musikken jeg noen gang hadde hørt. Det var varsomt og kraftig om hverandre, det var melankoli, sinne og eufori, ofte i løpet av samme låt. Det var fengende popmelodier, og det var ti minutter lange dronelåter som stort sett bare vegger av støy. De seineste utgivelsene hans kan få det til å virke som at han har tenkt å ta prosjektet i en mer poporientert retning framover, noe jeg har blanda følelser for. På den positive sida er jo dette noe av den fineste popmusikken som fins om dagen, på den negative sida liker jeg M83 enda bedre når det er eksperimentelt og rart og ikke følger popmusikkens typiske oppbygging. Men Before the Dawn Heals Us vil fortsatt være et av de nydeligste albuma jeg veit om i hele verden, og kanskje spesielt låta Teen Angst, som jeg hørte på flere ganger om dagen en periode. Jeg husker jeg hadde tenkt å skrive et helt nytt fantasyprosjekt inspirert av den låta, men... det blei aldri noe av. Og nå har jeg ikke lenger trua på ideen. Haha. Men altså, jeg veit ikke om det er mulig å høre det harmoniske synthstøyet i Teen Angst og ikke få en følelse av at man svever baklengs i en trist og vakker dimensjon som stort sett bare består av skyer der alt bare gir mening i sin egen kontekst, litt sånn som i en drøm... men det kan også bare være meg, selvfølgelig.
19. MGMT – 496 avspillinger
Som alle andre i hele verden elska jeg debutplata til MGMT, Oracular Spectacular. Det var fengende, sommerlig neo-psykedelia som fikk meg til å ville danse på ei strand ei sommernatt i LSD-rus med blomster i håret. Så kom andreplata, Congratulations, som alle hata, bortsett fra Vibeke, Jørgen og meg. I Congratulations tok bandet de psykedeliske elementene fra førsteplata og strakk dem enda lenger, noe som blant annet førte til det tolv minutter lange mesterverket Siberian Breaks. Radiovennligheten som hadde gjennomsyra (no pun intended) førsteplata deres var borte vekk. Og så kom tredjeplata, MGMT, som ingen i det hele tatt fikk med seg at kom. De lagde ingen musikkvideoer i forbindelse med albummet, og de slapp ingen singler. Jeg veit jeg har hørt gjennom det, men jeg husker ingenting fra det. Men så! For ikke kjempelenge siden slapp de en ny singel som klarte det geniale med å kombinere det beste fra Oracular Spectacular med det beste fra Congratulations. Det er ikke like poppete og lettlikelig som Kids og Electric Feel, men det er ikke fullt så fortapt i sin egen rus som Lady Dada's Nightmare. Bandmedlemmene har blitt eldre, og det er ikke lenger sommer, og synthene i Little Dark Age er vesentlig kaldere enn tidligere. Det er nesten noe litt Depeche Mode over det nye materialet deres, og det er veldig kledelig. Musikkvideoen til Little Dark Age er dessuten helt ekstremt fornøyelig, jeg hadde faktisk planer om å poste den her på bloggen da den var ny, men det kokte bort i kålen. Men nå er endelig anledninga her!
Som alle andre i hele verden elska jeg debutplata til MGMT, Oracular Spectacular. Det var fengende, sommerlig neo-psykedelia som fikk meg til å ville danse på ei strand ei sommernatt i LSD-rus med blomster i håret. Så kom andreplata, Congratulations, som alle hata, bortsett fra Vibeke, Jørgen og meg. I Congratulations tok bandet de psykedeliske elementene fra førsteplata og strakk dem enda lenger, noe som blant annet førte til det tolv minutter lange mesterverket Siberian Breaks. Radiovennligheten som hadde gjennomsyra (no pun intended) førsteplata deres var borte vekk. Og så kom tredjeplata, MGMT, som ingen i det hele tatt fikk med seg at kom. De lagde ingen musikkvideoer i forbindelse med albummet, og de slapp ingen singler. Jeg veit jeg har hørt gjennom det, men jeg husker ingenting fra det. Men så! For ikke kjempelenge siden slapp de en ny singel som klarte det geniale med å kombinere det beste fra Oracular Spectacular med det beste fra Congratulations. Det er ikke like poppete og lettlikelig som Kids og Electric Feel, men det er ikke fullt så fortapt i sin egen rus som Lady Dada's Nightmare. Bandmedlemmene har blitt eldre, og det er ikke lenger sommer, og synthene i Little Dark Age er vesentlig kaldere enn tidligere. Det er nesten noe litt Depeche Mode over det nye materialet deres, og det er veldig kledelig. Musikkvideoen til Little Dark Age er dessuten helt ekstremt fornøyelig, jeg hadde faktisk planer om å poste den her på bloggen da den var ny, men det kokte bort i kålen. Men nå er endelig anledninga her!
18. Slagsmålsklubben – 505 avspillinger
Slagsmålsklubben skiller seg veeeeldig ut fra alt annet på begge listene mine, og jeg blei helt ærlig ganske overraska over hvor høyt oppe i statistikken de befant seg. Dette er musikk man hører på når man vil jobbe fort, eller når man har et overskudd av energi i kroppen som trenger å få utløp. Dette er nerdedisco, dette er fjasepop, dette er musikk man ikke helt skjønner om er så intellektuelt at det har transcendert hele begrepet og blitt post-intellektuelt, eller om det bare var ment som trolling fra starten av. Men altså, sett på Malmö Beach Night Party på en fest, og jeg som aldri danser ville hatt store problemer med å sitte i ro. Jeg er ikke sikker på åssen hodet til den kollektive bevisstheten som jeg liker å innbille meg at utgjør Slagsmålsklubben ser ut innvendig, men jeg er ganske sikker på at det er et kaotisk og fargerikt sted, der neonfarga laserregnbuer uten forvarsel skyter fram fra løse lufta og brenner hull i alt de måtte støte på. Jo, og i tilfelle du lurer på bandnavnet: det er den svenske oversettelsen av Fight Club. Og jeg trur at det er veldig, veldig gøy å være medlem av dette bandet. Det er i væffal veldig gøy å høre på dem.
17. Silver – 509 avspillinger
17. Silver – 509 avspillinger
Apropos musikk å jobbe fort til. Nå er riktignok Silver og Slagsmålsklubben omtrent så langt fra hverandre musikalsk som det er mulig å komme, men likevel. Jeg blei introdusert til Silver fra Linda og Kolbjørn, og de hadde en ganske stor hit med Angels Calling fra 2003, som fram til da egentlig var den eneste Silver-låta jeg hadde hørt. Silver har forøvrig hatt ei ganske interessant utvikling som band: der det ofte er sånn at et band lager sine mest eksperimentelle og minst mainstream greier i starten av karrieren sin for så å tilpasse seg et visst publikum etter hvert, har Silver gått motsatt vei. Debutalbumet deres White Diary lå fem uker på VG-lista og var, til tross for sitt pønk-fundament, relativt radiovennlig – Angels Calling, for eksempel, er jo reine powerballaden. Så kom oppfølgerplata World Against World et par år seinere, med et mye røffere lydbilde. Og den (foreløpig?) siste plata Wolf Chasing Wolf er nesten hardcore, og min personlige favoritt blant de tre albuma deres. Hvis du bare har hørt Angels Calling, er det nesten ikke mulig å forestille seg hvor harde de har blitt i løpet av tre album. Det er energisk, eksplosivt og sint, og det skal innrømmes at jeg ikke hører så mye på akkurat denne typen musikk lenger sånn generelt, men noen ganger er det akkurat dette jeg trenger for å komme meg gjennom en arbeidsdag. Ivar Nikolaisen og co har til enhver tid så mange musikalske prosjekter på gang at jeg ikke veit om de noen gang velger å gjenopplive Silver, men hvis det skjer er jeg HERE FOR IT.
16. Gåte – 575 avspillinger
Gåte og jeg går forholdsvis way back, men ikke way back nok til at jeg var fan mens de var aktive første gangen. Av en eller annen grunn begynte jeg ikke å høre på dem før etter at de hadde gitt seg, noe jeg selvfølgelig var ganske bitter for. Jeg trur jeg rett og slett var for liten til å være mottakelig for musikken deres da de først slo gjennom i 2002, jeg husker nemlig jeg så dem framføre Bendik og Årolilja på Topp 20 eller noe tilsvarende den gangen de fortsatt var nye, unge og lovende, og jeg husker jeg tenkte at det var helt grusomt og kjempestygt. Jeg syns kvedinga til Gunnhild var helt forferdelig å høre på, og i dag klarer jeg ikke å skjønne hvorfor. Nå er heller ikke Bendik og Årolilja i nærheten av å være blant de hardeste sangene deres, men jeg syntes den var skikkelig bråkete den gang. Men da jeg altså først falt for dem, så falt jeg hardt. Modernisering av folkemusikk er jo ikke noe Gåte har funnet på, men Gåte sin måte å gjøre det på er likevel unik. Særlig elsker jeg de låtene der de blander inn elektroniske elementer, noe som gir en herlig creepy og kald stemning i for eksempel Grusomme skjebne. Som kjent er de nå tilbake, og jeg har ennå ikke helt klart å omfavne det nye materialet deres med samme kjærlighet som det gamle, men det aner meg at det mest av alt er en tilvenningssak, for de er akkurat så kraftfulle nå som de var i gamle dager.
15. Supercar – 605 avspillinger
Jeg oppdaga Supercar i den perioden da jeg hadde gått litt lei av visual kei. Jeg ville sjekke ut andre typer japansk musikk enn de artistene og banda man først og fremst forbinder med j-rock (som Miyavi og Gackt). Det er altså her Supercar kommer inn i bildet, med sine elementer og inspirasjon fra shoegaze og elektronika. Det er ikke absolutt alle låtene deres jeg liker like godt, men noen av dem er faktisk nesten sjokkerende gode. Jeg veit jeg har skrevet flere dikt opp gjennom inspirert av musikken deres, som for eksempel White Surf Style 5, Aoharu Youth, Shibuya Morning og den nesten psykedeliske Changes. De ga seg for over ti år siden, men jeg hører rykter om at de forskjellige bandmedlemmene har enten blitt med i nye band eller starta soloprosjekter, og at det er bra greier. Jeg hører egentlig ikke så ofte på Supercar lenger, jeg trur det er mest fordi jeg hadde en så intens periode der jeg hadde hekta på dem for noen år siden at jeg nesten brukte dem opp, men her om dagen mens jeg var på jobb satte jeg dem på igjen, og altså, denne musikken holder seg like godt i dag. Dette får være min note to self om å ikke glemme å høre på dem.
Jeg oppdaga Supercar i den perioden da jeg hadde gått litt lei av visual kei. Jeg ville sjekke ut andre typer japansk musikk enn de artistene og banda man først og fremst forbinder med j-rock (som Miyavi og Gackt). Det er altså her Supercar kommer inn i bildet, med sine elementer og inspirasjon fra shoegaze og elektronika. Det er ikke absolutt alle låtene deres jeg liker like godt, men noen av dem er faktisk nesten sjokkerende gode. Jeg veit jeg har skrevet flere dikt opp gjennom inspirert av musikken deres, som for eksempel White Surf Style 5, Aoharu Youth, Shibuya Morning og den nesten psykedeliske Changes. De ga seg for over ti år siden, men jeg hører rykter om at de forskjellige bandmedlemmene har enten blitt med i nye band eller starta soloprosjekter, og at det er bra greier. Jeg hører egentlig ikke så ofte på Supercar lenger, jeg trur det er mest fordi jeg hadde en så intens periode der jeg hadde hekta på dem for noen år siden at jeg nesten brukte dem opp, men her om dagen mens jeg var på jobb satte jeg dem på igjen, og altså, denne musikken holder seg like godt i dag. Dette får være min note to self om å ikke glemme å høre på dem.
14. Bloc Party – 613 avspillinger
Bloc Party har jo fått en ny renessanse i hodet mitt den siste tida. Jeg hørte masse på dem for lenge siden, og så gjenoppdaga jeg dem for et par år siden og fant ut at de på ingen måte har blitt noe dårligere siden sist. Med dét sagt: de to første albuma deres, Silent Alarm og A Weekend In the City er milevis bedre enn tredjealbumet deres Intimacy, som ironisk nok er det eneste av dem jeg faktisk eier. Og fordi jeg var så skuffa over Intimacy (med unntak av fantastiske Signs), tok jeg meg liksom aldri helt bryet med å sjekke ut de nyere tinga deres, men det bør jeg sikkert gjøre en gang. Det er bare det at jeg koser meg så mye med det gamle! Både de litt Strokes-aktige, gitardrevne pønkete greiene deres fra førsteplata, som Banquet og Helicopter, og de mer elektroniske, hakket mer eksperimentelle greiene deres fra A Weekend In the City-perioden, med på hver sin måte fabelaktige låter som The Prayer og Sunday. Bloc Party – i væffal på de to første albuma deres – gjør rett og slett det meste riktig. Det er gode melodier, det er bra produsert, de har ålreite tekster, det er et inressant samspill mellom de forskjellige instrumentene, og de har til og med fengende gitarsoloer, og dette kommer fra noen som vanligvis syns gitarsoloer i seg sjøl er en ganske blærete affære (som kanskje er noe av grunnen til at jeg omtalte Muse som "stormannsgale" forrige gang). Dette er musikk jeg trur det er gøy å spille, og dermed er det også veldig givende å høre på.
Bloc Party har jo fått en ny renessanse i hodet mitt den siste tida. Jeg hørte masse på dem for lenge siden, og så gjenoppdaga jeg dem for et par år siden og fant ut at de på ingen måte har blitt noe dårligere siden sist. Med dét sagt: de to første albuma deres, Silent Alarm og A Weekend In the City er milevis bedre enn tredjealbumet deres Intimacy, som ironisk nok er det eneste av dem jeg faktisk eier. Og fordi jeg var så skuffa over Intimacy (med unntak av fantastiske Signs), tok jeg meg liksom aldri helt bryet med å sjekke ut de nyere tinga deres, men det bør jeg sikkert gjøre en gang. Det er bare det at jeg koser meg så mye med det gamle! Både de litt Strokes-aktige, gitardrevne pønkete greiene deres fra førsteplata, som Banquet og Helicopter, og de mer elektroniske, hakket mer eksperimentelle greiene deres fra A Weekend In the City-perioden, med på hver sin måte fabelaktige låter som The Prayer og Sunday. Bloc Party – i væffal på de to første albuma deres – gjør rett og slett det meste riktig. Det er gode melodier, det er bra produsert, de har ålreite tekster, det er et inressant samspill mellom de forskjellige instrumentene, og de har til og med fengende gitarsoloer, og dette kommer fra noen som vanligvis syns gitarsoloer i seg sjøl er en ganske blærete affære (som kanskje er noe av grunnen til at jeg omtalte Muse som "stormannsgale" forrige gang). Dette er musikk jeg trur det er gøy å spille, og dermed er det også veldig givende å høre på.
13. Crystal Castles – 677 avspillinger
Jeg må innrømme at jeg ikke helt har klart å høre på Crystal Castles etter å ha lest denne uttalelsen fra tidligere vokalist Alice Glass. Kort gjengitt: hun skriver at eks-bandkollega Ethan Kath i flere år misbrukte henne fysisk, psykisk og seksuelt, og at grunnen til at hun fortsatte i bandet så lenge som hun gjorde, var både fordi musikken betydde så mye for henne, men også fordi han manipulerte henne til å bli. Jeg syns faktisk det er ganske vanskelig å anbefale musikken deres videre i dag når jeg veit det jeg veit, og fordi jeg ikke har lyst til å gi min økonomiske støtte til noen som er i stand til å behandle andre mennesker på den måten. Og det er jo kjempesynd, selvfølgelig mest av alt på grunn av Alice Glass og alt det hun har opplevd, men også fordi Crystal Castles var/er fryktelig gode, og musikken deres representerer noe helt unikt. Jeg har bare hørt de tre første albuma, der Alice Glass var vokalist, og den støyete synthpønken deres veksler mellom å være aggressiv, melankolsk, energisk, beroligende, dynamisk og disharmonisk. De har et utprega DIY-sound som er veldig lett for meg å like, og ikke minst har de samarbeida med en av mine favorittvokalister noensinne, Robert Smith. Not In Love er helt nydelig.
12. The Vaccines – 715 avspillinger
Noen ganger er det sånn at jeg liker et album av et band veldig godt og hører masse på det, så mye at jeg nesten ikke har kapasitet til å høre nye ting de gir ut. Jeg fortsetter liksom å høre på det albumet jeg liker så godt at jeg aldri helt kommer meg videre. Sånn er det med The Vaccines, hvis debutalbum jeg falt pladask for mens jeg gikk i Bø, og som jeg fortsatt hører på ofte, men så har jeg ikke fulgt med på utviklinga til bandet i det hele tatt. Jeg veit de har gitt ut noe nytt, men det er det. Og altså, musikken til The Vaccines er en sånn type musikk jeg har et enormt behov for en gang i blant; jeg trenger ei energiinnsprøytning i form av musikk. Det er litt Beach Boys og litt Ramones, men likevel helt distinkt britisk. I tillegg er det en type fuzzstøy på flere låter som nærmest befinner seg i shoegaze-landskapet igjen, for eksempel på Blow It Up, som fortsatt er ei av mine favorittlåter av dem. The Vaccines er for meg lyden av sommer, og jeg blir nesten alltid i godt humør av å høre på dem, i tillegg til at det selvfølgelig minner meg om Bø, og denne sammenhengen mellom minner og musikk er noe av grunnen til at musikk er så viktig for meg.
11. Regina Spektor – 759 avspillinger
Ah, Regina. Jeg har snakka mye om henne her på bloggen allerede, og det er det jo en grunn til: jeg har rett og slett vært fan veldig lenge, og det voldsomme sjangerspennet hun opererer innenfor sørger for at jeg aldri går lei. Hun er noen ganger en konfronterende pønker som i Your Honor, andre ganger er hun en sjelfull bluessanger som i Lady, mens atter andre ganger er hun en ganske klassisk popartist som i Better. Hver eneste sang hun lager er så utrolig full av sin egen personlighet at det nesten er meningsløst å snakke om musikkarrieren hennes som en helhet. Jeg får virkelig inntrykk av at hun legger like mye arbeid i hver enkelt sang som det enkelte andre artister legger i et helt album. Dette er hennes absolutt største styrke, syns jeg, selv om hun selvfølgelig er helt utrolig dyktig reint teknisk òg; alt det hun får til med stemmen sin, for eksempel, er jo nærmest på Blixa Bergeld-nivå, i tillegg til hvor utrolig habil hun er på piano. Og jeg veit jeg har nevnt det her før, men jeg liker virkelig tekstene hennes, og dét til tross for at jeg generelt ikke bryr meg så mye om sangtekster, noe som rett og slett er fordi jeg foretrekker å lese hvis det er gode tekster jeg er ute etter. Reginas musikk er på sitt beste helt genialt, og på sitt verste fortsatt ganske fint. Og dét er jo ikke så verst, altså.
Ei lita oppdatering: siden jeg skreiv førsteutkastet til dette innlegget, har faktisk Regina Spektor gått forbi både Muse og Asobi Seksu på den forrige lista mi og er nå på niende plass. Har likevel valgt å beholde henne på denne lista, selv om det altså ikke er sant lenger at hun er den ellevte mest avspilte artisten i mitt digitale musikkbibliotek.
Ah, Regina. Jeg har snakka mye om henne her på bloggen allerede, og det er det jo en grunn til: jeg har rett og slett vært fan veldig lenge, og det voldsomme sjangerspennet hun opererer innenfor sørger for at jeg aldri går lei. Hun er noen ganger en konfronterende pønker som i Your Honor, andre ganger er hun en sjelfull bluessanger som i Lady, mens atter andre ganger er hun en ganske klassisk popartist som i Better. Hver eneste sang hun lager er så utrolig full av sin egen personlighet at det nesten er meningsløst å snakke om musikkarrieren hennes som en helhet. Jeg får virkelig inntrykk av at hun legger like mye arbeid i hver enkelt sang som det enkelte andre artister legger i et helt album. Dette er hennes absolutt største styrke, syns jeg, selv om hun selvfølgelig er helt utrolig dyktig reint teknisk òg; alt det hun får til med stemmen sin, for eksempel, er jo nærmest på Blixa Bergeld-nivå, i tillegg til hvor utrolig habil hun er på piano. Og jeg veit jeg har nevnt det her før, men jeg liker virkelig tekstene hennes, og dét til tross for at jeg generelt ikke bryr meg så mye om sangtekster, noe som rett og slett er fordi jeg foretrekker å lese hvis det er gode tekster jeg er ute etter. Reginas musikk er på sitt beste helt genialt, og på sitt verste fortsatt ganske fint. Og dét er jo ikke så verst, altså.
Ei lita oppdatering: siden jeg skreiv førsteutkastet til dette innlegget, har faktisk Regina Spektor gått forbi både Muse og Asobi Seksu på den forrige lista mi og er nå på niende plass. Har likevel valgt å beholde henne på denne lista, selv om det altså ikke er sant lenger at hun er den ellevte mest avspilte artisten i mitt digitale musikkbibliotek.
onsdag 6. mars 2019
Trettipunktersbloggutfordring #9: Ti artige/fine ting i huset/leiligheten din
Jeg elsker nips og stæsj, og kan på den måten sies å være ganske materialistisk av meg. En vakker dag har jeg lyst på et enormt kråkeslott som er fylt av rot/skatter (alt ettersom). Inntil videre har jeg bare en overfylt leilighet.
1. Denne enhjørningen fikk jeg til jul en gang for maaaange år siden, og den har fulgt meg siden.
2. Jeg elsker venetianske masker. Her er tre av mine (selv om bare den første har fått en fast plass i leiligheten vår).
3. Mitt motto, fra Flight of the Conchords. Innramma broderi, en gave fra Vibeke.
4. Fikk dette My Favourite Murder-inspirerte magnetpoesisettet av Vibeke sist jul! Jeg har ikke skrevet så mange dikt med det ennå, men de få jeg har skrevet, er veldig prega av... hva skal jeg kalle det. Ordforådet til Karen og Georgia.
5. Jørgen fant en kreativ måte å henge opp noe av greiene våre på ved hjelp av tråder. Dette området av veggen vår har blitt et slags oppsamlingspunkt for stæsj. Her er et bilde av den samme kroken for fem år siden, tatt med speilreflekskamera.
6. Mye av nipset vårt som ikke har plass andre steder har endt opp på toppen av bokhyllene våre. Her representert ved en flosshatt Jørgen har lagd, noe av restelageret av bøkene jeg har gitt ut på Panthera, en alvestatuett, et krusifiks, en spilledåse kjøpt på et marked i Budapest, enda ei venetiansk maske, artig lampe, piknikkurv, enda en flosshatt og brettspillet Ticket to Ride.
7. Denne gamle båndopptakeren kjøpte Jørgen i en bruktbutikk en gang. Den virker nesten.
8. Vi har mange fine plakater på veggene våre, men denne, som ikke engang er en plakat, er den som betyr mest for meg. En liten papirpose som jeg fikk buttons'ene jeg kjøpte på Sigur Rós-konsert i 2005 i. Og det er så lenge siden at denne bloggen ikke engang eksisterte da.
9. En telysholder jeg trur vi kjøpte på et loppemarked eller i en bruktbutikk eller noe lignende en gang. Denne skal jeg henge fra et tre den dagen jeg får meg hage.
10. En av få pyntegjenstander jeg har som ikke er kjøpt brukt. Kjøpte den på Kremmerhuset på Hamar veldig, veldig billig på grunn av en skade. Jeg elsker faktisk øyenstikkere, og har skikkelig lyst på øyenstikkertatovering.
Abonner på:
Innlegg (Atom)