Men hva spiser du egentlig? #13: Pastagrateng

Jeg snakka visst om pasta sist gang jeg skreiv et matinnlegg òg, men blir det egentlig noen gang nok pasta? Hvis man er redd for karbohydrater, kanskje, men det er heldigvis ikke jeg. Pasta er noe av det enkleste å få skikkelig bra til, syns jeg, til og med uten at det tar noe særlig tid. Det er faktisk helt genialt.

I denne gratengen brukte jeg en ganske fancy penne fra Via Italia, og det hadde jeg egentlig ikke trengt. Når pastaen får bake i saus i ovnen kommer den uansett ikke til å holde seg al dente, så jeg trur du like greit kan bruke den billigste småpastaen du finner, min yndlingsmatblogg Green Bonanza foreslår farfalle eller nettopp penne når det skal gratineres, jeg kan tenke meg at sånne små skruer også funker fint.

Og: som med så å si alle oppskrifter jeg poster, kan du fint bytte ut noen av ingrediensene og lage din egen vri på den. Jeg tar nesten alltid utgangspunkt i hva jeg allerede har i kjøleskapet når jeg bestemmer meg for hva jeg skal ha til middag, og ser jeg at det ligger en halv squash jeg ikke helt veit når jeg kommer til å trenge, så hiver jeg den oppi for eksempel en tomatsaus. Jeg kan nesten ikke tenke meg en grønnsak som ikke vil passe bra i denne gratengen.

Klar? Bra!

Dette brukte jeg:
Pasta
En halv løk
To fedd hvitløk
Ei gulrot
En kvart – halv squash
En boks hakka tomater
ca. 1 dl rødvin
Vegoboller (jeg brukte disse fra Vivera)
Ost
Oregano
Timian
Salvie
Olivenolje

Så gjør vi så:
Kok pasta etter anvisning på pakka.

Varm opp en klunk olivenolje i ei gryte på middels varme. Hakk løk og hvitløk smått, steik det deretter noen minutter i gryta med olivenolje til det blir blankt. Ha i oregano, timian og salvie – dette er kryddere jeg sjøl syns funker like bra tørka som ferske – og steik videre. Kryddere har jeg i etter øyemål, og du trenger ikke å holde igjen, det skal godt gjøres at det blir for mye. Kutt gulrot og squash i terninger og oppi gryta med det, steik litt til. Ha i en boks hakka tomater og en slant rødvin. Trenger du mer væske, kan du fylle vann i boksen med hakka tomater du nettopp hadde i for deretter å helle det oppi gryta, så er du sikker på at du får med alt.

Mens sausen koker – den blir bare bedre jo lenger den får koke – steiker du vegobollene etter anvisning på pakka.

Når pastaen, sausen og vegobollene er klare, begynner monteringa: hell pastaen nederst i ei ildfast form, dandér deretter vegobollene over, hell sausen over der igjen, og strø deretter revet ost over det hele.

Som dere sikkert ser, har jeg ikke raspa ost, bare skåret den i skiver og deretter brutt opp den siste resten i kladder. Rivjernet mitt var møkkete og jeg gadd ikke å vaske det, derfor.

Gratengen steikes på cirka 200 grader i cirka tjue minutter, følg med på osten underveis, den skal bli helt smelta og lett gyllen.

Serveres med nystekte hvitløksbaguetter til!

Musikalsk utfordring #20: Sangen som har betydd mest for deg gjennom tidene (a.k.a. din yndlingssang for alltid)

Jeg kunne bare ha posta dagens sang – den siste i denne utfordringa jeg har lagd til meg sjøl – og så stukket av, men det er juni og det er Pride og i dag er det paraden, og jeg har aldri gått i den og jeg har så lyst til å gå i den, men jeg er altfor redd, og det burde ikke være noe problem i 2019 og jeg skammer meg over hvor redd jeg er, særlig fordi jeg er så flink til å heie fram andre, det er liksom et misforhold mellom hvor stolt jeg er av andre og hvor stolt jeg klarer å være på egne vegne, og jeg har så lyst til å være en person som er glad og stolt og modig, men så er jeg trist og skamfull og redd, og hver gang jeg prøver å forandre meg, føles det som om jeg bare later som, som om jeg ikke er meg sjøl lenger, som om trist og skamfull og redd er det eneste som føles riktig og naturlig, og kommer dette i så fall til å bety at jeg skal være trist og skamfull og redd hele livet fordi hvis jeg prøver noe som helst annet, føles det kunstig?

Jeg prøver å trøste meg sjøl med denne sangen – om regnbuer! – som var den første sangen jeg hørte av Sigur Rós, et band som forøvrig har en skeiv vokalist. Det er denne originalinnspillinga fra 1997-albumet deres Von som satte i gang et foreløpig livslangt kjærlighetsforhold, men den fins også i en nyere og veldig annerledes utgave, der blant annet teksten er mye tydeligere. En tekst jeg forresten har tatovert på ryggen.

Prosess

Min mentor/superhelt/ekstramamma Anne har lest Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet (jeg har virkelig ikke gjort det enkelt for meg sjøl med tanke på den tittelen, altså), og jeg er nå offisielt i gang med redigeringsprosessen.

Og dere, Anne er en så utrolig god leser. Hun ser med én gang hva tekstene mine handler om til og med når jeg ikke ser det sjøl – kanskje spesielt når jeg ikke ser det sjøl – og uansett hvor mye det er ved tekstene mine som ikke fungerer, klarer hun alltid å gi meg utrolig lyst til å jobbe videre med dem sånn at det til slutt ender opp med å fungere.

Hvorfor blir jeg forresten så utrolig glad når folk kaller tekstene mine for ubehagelige? Altså, jeg har jo ikke akkurat prøvd å skrive noen feel-good-roman, og det er jo ikke noen hemmelighet at de forfatterskapa jeg sjøl setter aller mest pris på, er de som gjør meg fysisk og psykisk uvel (hei hei, Sæterbakken og Leikvoll!), men det er som om en liten stemme bakerst i hodet mitt sier til meg at det ikke er greit å sette mer pris på "jeg fikk lyst til å kaste opp" enn "du skriver så vakkert at jeg begynte å gråte."

Uansett...

Dette er noe jeg syns er ganske interessant:

Var det én ting jeg fikk høre igjen og igjen i tilbakemeldingene mine på Mjuke, svarte stjerner, så var det at det var på sitt beste når jeg fjerna den indre tankestrømmen og lot teksten stå igjen så rein og observerende som mulig. Og det var jo nettopp dette jeg ville teste ut med denne romanen òg: klarer jeg å løsrive meg fra den indre monologen og skrive en hel roman der så godt som alt foregår på overflaten, mer som en film enn som litteratur? Jeg merka at dette sklei litt ut etter hvert som jeg skreiv, jeg henfalt tidvis til en stream of consciousness-aktig skrivestil, og jeg tenkte med meg sjøl at "nå blir det dårligere", men så er det tydeligvis likevel her jeg er best. Det er vel noe med balansegangen. Men likevel: det er jo fint å vite at den indre monologen som faktisk fins i denne romanen fungerer, for det faller veldig naturlig for meg å skrive sånn. Hey, hvorfor ikke gi dere et eksempel i form av et utdrag fra Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet der jeg koser meg skikkelig med nettopp indre monolog. Jeg har jo ikke delt så mange utdrag fra denne romanen med dere uansett, mener jeg:



De lilla og blå lysa kretser rundt Tarjei som et psykedelisk kaleidoskop. Noen ganger skjelver stemmen hans, noen ganger roper den. Orda han sier er mine, eller mine og oversetteren sine, han uttaler dem som om han mener dem, som om de er hans egne, og som om dette er første gangen han sier dem. Publikum stirrer på ham, og jeg stirrer på publikum som stirrer på ham; ei jente i nærheten av der hvor jeg sitter gråter, bare så vidt, men likevel: det renner langsomme tårer ned langs kinna hennes, og hun gjør ikke noe for å hindre dem. Ei annen jente smiler, hun har smilt gjennom nesten hele forestillinga, hun er blant de som ler oftest òg. Øystein sitter ved siden av meg, framoverlent, hyperfokusert, han beveger leppene som om han hvisker uhørlige instruksjoner til Tarjei. Og hvem veit hva Tarjei stirrer på der han fester blikket sitt på et punkt over hodene til publikum med et ansiktsuttrykk jeg bare har sett hos ham tidligere, ”but I can no longer see it” sier han, bassen fra PA-anlegget durer i brystet mitt, jeg begynner å tenke på strengteorien, på at universet er bygd opp av ørsmå, sammenkveila dimensjoner som vibrerer i hver sin unike frekvens, alt er på sett og vis musikk, er det ikke, energi og materie er tonene av universets symfoniorkester, kvanter som springer fra én tilstand til en annen fortere enn lysets hastighet, Tarjei på scena innerst i rommet, det lilla og blå lyset får det til å se ut som at han svever et sted i ei stjernetåke, jeg som sitter på bakerste rad og følger hver eneste bevegelse han gjør.
   Tarjei stirrer ned i gulvet.
   ”But I can’t”, sier han, og alt lys forsvinner, det er et mørke som oppleves enda mer altoppslukende enn bare et fravær av lys, jeg tenker at vi har blitt svelga av et svart hull, også lufta føles komprimert, som om den blir tvunget stadig tettere sammen av en nærliggende singularitet som er så tung at ikke engang lys kan unnslippe, fysikkens lover bryter sammen, hvilke nye elementer vil oppstå når grunnstoffenes atomer tvinges til å fusjonere under trykket, og lyset kommer på igjen, det vanlige lyset, en spotlight der framme, det svarte hullet er et galleri igjen, og Tarjei er bare et menneske, han bukker der framme, publikum klapper og han tar imot, noen rader foran meg reiser folk seg, og Tarjei stiller seg opp på tå, prøver å kikke over og forbi hodene, han gestikulerer til Øystein og meg, og Øystein ser på meg, smiler, drar meg i armen, sammen går vi opp forbi radene med mennesker, jeg blir dratt med ut i flombelysninga, et varmt og lyst punkt, og jeg kan ikke lenger se alle menneskene, bare høre dem, Øystein og jeg står på hver vår side av Tarjei, vi har armene rundt hverandre og vi bukker samtidig, en gang til, enda en gang, før alt lyset skrus på, de som ikke har reist seg allerede reiser seg, summinga av hundre stemmer gjenopptas, og på scena som ikke er ei scene blir Tarjei, Øystein og jeg stående og se på hverandre og glise.

Og så er det dette, da:

Så... jeg har begynt å skrive en ny begynnelse. Tanken med denne romanen var jo i utgangspunktet at jeg ville ha dem i Budapest i ei uke der hva som hadde skjedd før og hva som kom til å skje etterpå ikke var viktig og jeg ville ikke vite mer om disse karakterene enn akkurat hva jeg oppdaga om dem i løpet av denne uka, men det er kanskje sånne ting som ga mer mening for meg som skriver enn for den som leser. Jeg syns det er fryktelig vanskelig å lese tekster jeg har skrevet med et utenfrablikk og se hva som kommer tydelig fram og hva som bare skaper forvirring... sjøl har jeg jo uansett all kunnskapen i verden om materialet, så å klare balansegangen mellom over- og underforklaring kan være ganske utfordrende.

Så altså: en ny begynnelse. Foreløpig har jeg to sider på den nye begynnelsen. Jeg veit ikke hvor lang denne nye begynnelsen blir, men jeg trur den har plass til å bli forholdsvis lang. Førsteutkastet jeg sendte til Anne var på 109 sider, noe som gjorde dette til den korteste romanen jeg noen gang har skrevet, så en unnskyldning til å faktisk skrive lengre setter jeg stor pris på, jeg elsker jo tross alt å skrive langt. Den nye begynnelsen er foreløpig skrevet i preteritum, foregår i Oslo, og tar for seg det første møtet mellom jeg-et, Tarjei og Øystein, og hva som leder opp til kunstprosjektet de jobber med i Budapest. Blir det rett og slett en del 1: Oslo og en del 2: Budapest? Ikke umulig. Og siden det ikke engang er lenge siden jeg begynte å jobbe med dette prosjektet, er jeg jo faktisk ikke lei av det i det hele tatt, noe som dessverre ofte er tilfellet når jeg skal prøve å omskrive prosjekter. Tvert imot hadde jeg det skikkelig gøy med å skrive disse to sidene i går før jeg dro ut, såpass gøy at jeg vurderte å melde avbud i siste liten til festen jeg var invitert til for å kunne fortsette å skrive, men jeg endte visst opp med å dra. Heldigvis gikk ikke skrivelysten over av den grunn, og jeg er kjempeklar til å fortsette så snart dette blogginnlegget er publisert.

Anne er best:

Ja, dere, vil dere lese den nye begynnelsen min, eller? Ha i bakhodet at dette blei skrevet i går og er fryktelig upolert. Kanskje ender romanen opp med å ikke begynne sånn i det hele tatt, men vi får se:



Det hadde nettopp blitt slutt mellom min daværende kjæreste og meg og jeg ville egentlig bare ut på byen for å få meg et ligg, så jeg sa ja da den gamle vennegjengen min fra folkehøyskolen foreslo en reunion. Det var kanskje sju eller åtte år siden sist jeg hadde sett dem, så jeg kom dit tidlig for å ta et par glass vin aleine først for å være sikker på å ha noe å si til dem. Jeg hadde vært den eneste gutten i klassen på teaterlinja, og som om ikke dét var nok fant jeg i løpet av skoleåret ut at jeg hata å stå på ei scene, jeg likte bedre å være i bakgrunnen, skrive og regissere, så de vennene jeg endte opp med å få, var stort sett folk fra mer introverte linjer: tegnelinja, fotolinja, skrivelinja. 
   De andre dukka opp mens jeg var på mitt tredje glass. De hadde fått samboere, et par av dem var forlova, de hadde fått faste jobber, til og med barn.
   ”Og du, da?” De så på meg.
   ”Jeg er frilanser”, sa jeg, drakk opp vinen min og gikk.
   Jeg rusla småbrisen nedover Akersgata da jeg gikk forbi Teaterkjeller’n. Det stod et skilt utafor døra, ”ÅPEN SCENE”, og jeg ville drikke mer, men slippe å snakke med noen, så jeg gikk ned trappene, bestilte et glass vin i baren og satte meg i en av sofabåsene bakerst.
   Det var ikke egentlig sjølve monologen Tarjei framførte som gjorde så innmari inntrykk, teksten i seg sjøl var ganske banal, men det var sjølve framføringa hans. Så mange skuespillere overspiller, til og med de som regnes blant landets beste, skuespillerne med sine overdrevne uttalelser av alle ord og voldsomme fakter var grunnen til at jeg nesten aldri dro på institusjonsteatre, og så er det selvfølgelig de som er i motsatt ende av skalaen òg, litt som meg på folkehøyskolen, ”snakk høyere!” ropte læreren til meg fra salen og det eneste jeg ville var å forte meg ned fra scena og ut av klasserommet for å ta meg en røyk, men Tarjei hadde den perfekte balansen, det kom så naturlig for ham, jeg glemte nesten at han bare var et bindeledd, han hviska ut sin egen eksistens på best tenkelige måte, det var som om orda han sa blei frakta direkte inn i hjernen min uten å være innom kroppen hans først, jeg klarte ikke å la være å klappe da han gikk av scena, jeg var på mitt femte glass vin nå og reiste meg fra plassen min, konferansieren stilte seg i spotlighten, men jeg kunne ikke brydd meg mindre om hva for slags drittstand-up eller slampoesi eller middelmådig performance hun introduserte, jeg bevegde meg gjennom lokalet med albuene først helt til jeg klarte å finne Tarjei, han stod og snakka med en annen mann, en røslig kar med skjegg og flannelskjorte, han var et hode høyere enn Tarjei og lente seg nesten over ham mens han snakka.
   ”Hei, det var sinnssykt bra”, sa jeg midt i samtalen deres, de så på meg.
   ”Hold kjeft, for faen, ser du ikke at det skjer noe på scena?” sa den skjeggete fyren, og jeg blei stående lent inntil veggen sammen med de to helt til det ikke var flere påmeldte igjen og lysa i salen og musikken kom på igjen. 

Throwback Thursday #13: Aloha verden – sjette kapittel

Jeg kom plutselig på at dere som pleier å lese denne bloggen, veit jo greia med Aloha verden, men om det er sånn at noen plutselig ramler over dette ved en tilfeldighet, tenkte jeg bare å si ifra at hey, dette er en roman jeg skreiv da jeg var fjorten, og den er ekstremt cringeworthy. Jeg vil gjerne oppfordre dere til å peke og le. Faktisk vil det varme hjertet mitt om dere peker og ler.

Jeg veit forresten ikke på hvilken amerikansk dialekt det er vanlig å si "That's tops, mate." Kanskje det er tapt kunnskap som fjorten år gamle Kristine innehadde.

Del én og del to av første kapittel.
Andre kapittel.
Tredje kapittel.
Fjerde kapittel.
Femte kapittel.



Etter at Roger og Gabriel også hadde blitt sure på oss, vasket de sminkede guttene av seg all djevelskapen mens Sid og jeg fortsatt lo. Jeg rakk ikke å ta bilde av dem, men forhåpentligvis fikk jeg kopiere film av de andre og da kunne jeg ta det av Roger som Gabriel hadde tatt, da fikk jeg i hvertfall ham.
   Det var dagen de skulle i studio i dag og de ville at jeg skulle være med. Jeg skjønte ikke helt vitsen, jeg skulle jo ikke synge, så jeg forestilte meg at jeg bare kom til å sitte ute å vente. K-J-E-D-E-L-I-G. 
   Vi tok taxi til studio hvor særlig Roger og Sid var helt hyperaktive. Tobias kom med små utbrudd iblant han også. Rune og Gabriel var mer rolige og virket mer avbalanserte enn de tre andre, så de var helt som vanlig.
   Sid plystret lavt idet vi kom inn. Det var ikke på grunn av voldsom luksus, for det var det absolutt ikke, snarere langt ifra, men bare fordi at han faktisk holdt på å realisere en av sine største drømmer. 
   ”Nå må du ikke la deg rive altfor mye med”, sa Gabriel både titt og ofte til ham, ”selv om vi nå har platekontrakt, betyr ikke det at vi blir verdensstjerner og millionærer som du tror. Mest sannsynlig viser de kanskje musikkvideoen vår et par ganger på den minst kjente kanalen og når en eller annen frik spør om de har hørt sangen til Onyx, ser de bare dumt på ham”.
   Onyx, det var navnet deres, det. Det var Tobias som hadde kommet på det og det var han veldig stolt av.
   Selv om Gabriel prøvde å snakke til Sid, roet Sid seg ikke av den grunn. Han hoppet og spratt om mulig enda mer.
   Vi hørte et gisp idet vi gikk inn ei dør. Vi var jo ikke kjent, verken her eller i noe annet studio, så jeg regnet med at nå hadde vi ratt åpnet døra til doen som var opptatt eller noe, men så ille var det ikke. I stedet satt fem andre veldig overraskede gutter og stirret på oss i en sofa. Guttene kunne ikke være eldre enn oss selv og det virket som om det passet de andre utmerket. Jeg, på min side, derimot, kjente at det knøt seg i magen. Selv om jeg ofte latet som om jeg ikke var det, var jeg håpløst sjenert og hatet meg selv for det! Jeg kom aldri i livet til å greie å ikke sitte anspent mens de andre var i studio, i frykt for at de skulle prate til meg. 
   ”Hei, hva heter dere?” spurte Roger.  Hvem ellers. Roger var ikke akkurat sjenertheten selv.
   Vi var i USA, så det var lite sannsynlig at de faktisk forstod språket Roger snakket, men til alt (u)hell gjorde de altså det. De pekte på seg selv i tur og orden og sa navnet sitt; ”Bastian, Petter, Victor, Måns, Tom”. 
   ”Jeg heter Roger, og dette er Rune, Stan, Gabriel, Sid og Tobias”, sa Roger og pekte på oss i tur og orden han også. Disse guttene virket ikke halvparten så utadvendte som Roger, men det virket ikke som om han lot seg stoppe av det. Han ba dem gjøre plass i sofaen og slengte seg ned sammen med dem og begynte å legge ut om alt fra deres første konsert til platekontrakten. Han skulle til å fortelle om da vi reiste til USA og hva Rune sa på flyplassen før Sid, Tobias og jeg kom, men akkurat da var det visst deres tur og ansiktet til Roger ble straks litt anspent, men han tok med seg bassgitaren sin og fulgte etter de andre inn. 
   ”Skal du ikke være med?” spurte Måns med et tonefall jeg syntes var en smule surt, men nei, når jeg tenkte meg om, var det nok bare dialekten hans som var sånn. Jeg ristet på hodet og sa at jeg bare var en som skulle være med, noe jeg ikke kunne få dem til å skjønne.
   Det var to ting som var feil med at Måns sin dialekt var bare sur. Det ene var at det slettes ikke var en norsk dialekt, men svensk han pratet! De andre var også svenske. Hva de hadde i USA å gjøre, kan man jo lure på, grunnen til at vennene mine var her, var jo at faren til Sid og Tobias var amerikansk, men hva visste jeg? Det andre var ikke bare det at det bare var snakkemåten til Måns som var sur. Han var sur, hele han, og det var de andre også. Den eneste av dem som i det minste prøvde å være litt hyggelig, var han som het Victor, men han var også den mest sjenerte av dem som sa minst.
   ”Hvorfor heter du Stian?” spurte plutselig Petter spisst.
   Ærlig talt, det var uhøflig! For det første var det uhøflig å spørre om hvorfor en person hette som den het, for det andre var det ikke mitt virkelige navn og for det tredje var det slettes ikke Stian, men Stan!
   ”Jeg mener, Stian er et guttenavn i Norge også, er det ikke?” fortsatte Petter hovent. 
   ”Jo visst er Stian et guttenavn og jeg heter ikke Stian!” sa jeg, ”Ikke på noen måter!” tilføyde jeg når jeg innså at jeg hette heller ikke Stan. 
   ”For guds skyld, unnskyld da!” sa Petter giftig, himlet med øynene og slo ut med armene. 
   ”Petter, da!” sa Victor forsiktig og jeg var glad for at han ikke var positiv til det kameraten hans sa og gjorde. Ikke helt, i hvertfall. 
   Jeg ville prøve å være hyggelig. Vanligvis greier jeg ikke å være hyggelig mot personer som er direkte overlegne mot meg, men jeg syntes jeg skyldte i det minste Victor å prøve.
   ”Så, hva heter bandet deres, a’?” var det første jeg spurte om. 
   ”Bryr deg ikke!” sa Tom med en gang. 
   ”Vi har ikke kommet på noe bedre enn Fantastic 5, men det får duge så lenge”, svarte Victor som om ingen ting hadde hendt. Jeg var helt utrolig takknemmelig for at i det minste han prøvde å få lettet på stemningen litt. 
   ”Hvor gamle er dere?” spurte jeg videre. Victor fortalte videre, om enn ganske så forsiktig, at de var like gamle som meg. Det var da enda godt. 
   ”Har dere alt vært i studio?” spurte jeg, men denne spørringen min irriterte tydeligvis de andre og Måns glefset: ”Ser det ut som det, kanskje? Hadde vi allerede vært der, hadde vi ikke sittet her, pølsehue!” Dette fikk Petter til å begynne å le! 
   ”Pølsehue!” hikstet han mellom latterkulene, ”du sier nå mye dumt også da, Måns! Pølsehue! Det var dagens, dere! Har ikke hørt noe så patetisk og dumt i hele mitt liv!” Bastian og Tom begynte også å le og til og med Victor begynte å humre litt. Jeg trakk på smilebåndet jeg også, og snart lo alle fem som bare det. Den eneste som ikke lo, var Måns. Han så skikkelig sur ut og skulte på Petter.  
   Da de verste latteranfallene hadde gitt seg, ba faktisk Petter om unnskyldning. 
   ”Det var jo ikke din feil, men det var egentlig oss før de vennene dine og det gjorde oss automatisk sure på dere. Sorry, altså.” Bastian og Tom mumlet unnskyld de også, bare Måns og Victor sa ikke noe. Victor fordi han ikke hadde vært noe annet enn koselig og Måns fordi… tja, si det, du. Aner ikke hvorfor ikke han hadde bedt om unnskyldning, han hadde nesten vært verst av alle.
   Sakte med sikkert lettet stemningen. Guttene i Fantastic 5 var ikke så verst, bortsett fra Måns, han var rett og slett ufyselig, men allikevel gikk tiden sakte. Til slutt hadde vi ikke noe mer å prate om, selv om jeg syntes selv at jeg hadde hatt masse på hjertet. Jeg hadde fortalt om at jeg måtte flytte, gamleskolen, gamlebyen og om alt som jeg pleide å gjøre før med de gamle vennene mine og jeg krydret alt sammen med adjektiv som trist, sørgelig og synd, men så kom jeg på at alt igrunn ikke bare var ræva. Når jeg kom til den nye skolen, de nye vennene, konsertene og alt det andre, oppdaget jeg at også glad, morsomt og kult kom fram iblant og det var ikke verst. Jeg hadde gått rundt 1 uke på den nye skolen og jeg hadde allerede fått nye venner, gode venner.
   Jo, altså, vi hadde ikke noe å prate om. Guttene hadde også lesset av med historier, alt fra morsomme og søte barndomshistorier til hva de hadde hatt i prosjekt i forrige uke. Praten dreide seg med andre ord om mye rart, men et tema gikk igjen: Musikk. Guttene bablet konstant om synging, konserter, sanger og instrumenter, mens jeg, som er veldig umusikalsk, ikke kom på noe å si. Jeg forstod med andre ord ikke en skitt.
   Akkurat idet jeg trodde at praten var limt fast inni oss alle sammen, dukket plutselig Tobias opp i døra og sa at de trengte meg. 
   ”Trenger dere meg?” lurte jeg på, men Tobias blåste og sa: ”Trenger deg? For et spørsmål! Eier du ikke selvtillit, da, jente? Så klart trenger vi deg! Du må komme og synge på sangen vår!”
   Ordet ”synge” fikk det til å knyte seg i magen på meg. Det har aldri vært min sterke side, synging, altså. Det vil si, egentlig liker jeg godt å synge, men det er alene. Da kan ingen høre meg og ingen kan kommentere stemmen min. Med ingen mener jeg pappa. Han har alltid fortalt meg hvor grusomt det høres ut når jeg synger og sånne kommentarer gjør noe med en.
   ”Hva sier du?” spurte Tobias utålmodig. 
   ”Jeg… kan ikke. Jeg kan ikke synge”, sa jeg. 
   ”Kan ikke synge? La meg si deg en ting, Stan, ingen kan synge”, sa Tobias. 
   ”Særlig. Du synger jo som en gud!” sa jeg, men Tobias sa: ”Det er fordi jeg har øvd meg til det. I begynnelsen ville jeg bare starte et band fordi jeg så for meg berømmelse, avisoppslag og penger, men da var jeg ti år. Jeg trente opp stemmen min til å bli det den er nå og nå gjør det meg ingen verdens ting å synge foran store forsamlinger lenger. Tro meg, for jeg snakker av erfaring: Kanskje synes du ikke at stemmen din er noe spesielt nå, men, ikke ta det personlig, det er den sikkert ikke heller og kommer aldri til å bli spesiell. Ytterst få har spesielle stemmer. Noen, ja, som Christina Aguilera og Kurt Nilsen, men stort sett ingen flere heller. Men det er derimot mange, mange som har brukbar stemme. Faktisk har alle brukbar stemme hvis vi bare trener oss til det. Så det jeg vil, er at du kan komme inn til oss og synge i bakgrunnen, ikke så høyt, og så…”
   ”Ferdig med moralprekenen snart? Vi er utålmodige!” sa Sid, mer irritabel enn det han pleide, og stakk hodet ut av døra. 
   ”Vær så snill! For oss!” sa Tobias idet han fulgte etter Sid. Der og da trakk jeg en beslutning jeg ikke har angret på: Jeg fulgte etter de to. Jeg ville synge på cd’en deres. Jeg ville overvinne skrekken min for synging. Og som Tobias sa, jeg behøvde ikke å synge så høyt.
   ”Flaks at Tobias overtalte deg. Uten deg hadde vi vært lost!” sa Roger da jeg kom inn. Han satt på en liten stol som så utrolig ukomfortabel ut med en gitar på fanget. 
   ”Lost? Hva mener du, lost?” spurte jeg. 
   ”Han mener at hadde ikke du villet synge, måtte Gabriel gjøre det, og tro meg, det hadde ikke gått”, sa Rune spøkefullt. Han fikk en dytt i siden av Gabriel. 
   ”Kom, du skal inn og synge!” sa Sid og pekte på ei dør med noen vegger som var gjennomsiktige. Midt i det lille rommet stod en mikrofon på et stativ. Synet av den fikk meg nesten til å spy.
   Jeg gikk på skjelvende bein bort til døra og tok forsiktig i dørhåndtaket, men jeg presset ikke ned. Jeg snudde meg og så på vennene mine som straks slengte oppmuntrende ord etter meg og jeg kom inn i rommet. På andre sida av veggen satt en mann ved en datamaskin. Han snakket vel gjennom en mikrofon eller noe, uansett hørte jeg ham veldig godt.
   ”Du skal bare kore litt i bakgrunnen, derfor har du ikke fått noe tid til å øve deg”, sa mannen på amerikansk. Jeg nikket og han sa at jeg kunne få et lite ark med det lille jeg skulle synge på. Jeg kom bort for å hente arket og da jeg kom bort, sa han til meg at jeg ikke trengte å være redd. Synge høyt var ikke noe jeg trengte, faktisk var jeg nødt til å ikke synge høyt, jeg måtte jo ikke overdøve vokalisten, som var Tobias. Det Tobias sang hadde han nok allerede lagret på datamaskinen sin. Så skulle han ta det som jeg sang og mikse det så det passet til det som Tobias allerede hadde sunget. Ganske fett opplegg, ikke sant?
   Jeg gikk tilbake til mikrofonen igjen. Jeg hadde ikke anelse om når jeg skulle synge, mannen bare satte på sangen og jeg stod der som et spørsmålstegn til mannen ropte ”Syng, syng!” Ikke ante jeg hvilken melodi jeg skulle synge på heller, og pissredd som jeg var begynte jeg nervøst å tralle på en ganske så melodiløs sak jeg kom på i farta som sånn halvveis stemte overens med teksten jeg hadde fått og det Tobias hadde sunget.
   ”Stopp med det der!” brølte mannen og skrudde av musikken, ”du ødelegger jo hele sangen hvis du står sånn!”
   Det han sa, fikk meg til å føle meg enda verre enn det jeg allerede følte meg. Det gikk faktisk ikke lenge før jeg brøt ut i gråt. Patetisk, ikke sant? Også foran alle sammen. Dessuten stod jeg jo kliss inntil mikrofonen så jeg var sikker på at til og med Fantastic 5-gutta hørte meg.
   Mannen ved datamaskinen sukket oppgitt, men Roger, Sid og Tobias kom straks stormende inn døra og lurte på hva som var i veien. De oppriktig medfølende tonene deres fikk meg bare til å gråte enda mer. Jeg ville så gjerne fortelle dem om pappa, om alt han sa, for det om stemmen min var nemlig ikke det eneste, bare ikke her, så jeg sa så lavt jeg kunne uten at det på grunn av mikrofonen kunne høres til Kina og tilbake: ”Jeg skal si det etterpå”. Sid nikket og så gikk alle tre ut igjen mens jeg stod der som et naut og hulket ennå.  
   Til slutt tok jeg meg sammen og spurte forsiktig mannen ved datamaskinen: ”Tror du jeg kunne få hørt på sangen først sånn at jeg vet når jeg skal komme inn?” 
   Han sukket og sa: ”Du kan ikke få gjort det siden det ikke er sunget inn ennå. Det er jo liksom det som er din jobb!” Jeg stønnet, men så at Sid sa noe der ute. Det var nemlig på en eller annen merkelig måte bygd opp sånn at jeg bare kunne høre mannen ved datamaskinen, han hadde jo mikrofon. Sikkert fordi jeg ikke skulle bli distrahert av noen andre.
   Sid kom inn og sa til meg at han kunne synge det først, han hadde nemlig skrevet sangen og visste når jeg skulle komme inn. Hvis han sang det først, kunne jeg høre det noen ganger, synge det jeg også, og så slettet mannen ved datamaskinen stemmen til Sid så bare jeg hørtes. Smart. 
   Sid sang, og skal jeg være ærlig, hadde han enda finere stemme enn broren sin. Tobias hadde en kjempefin stemme, men stemmen til Sid var bare himmelsk. Da han var ferdig med å synge, spurte jeg ham om hvorfor ikke han var vokalisten. Dette er svaret jeg fikk: ”Jeg har ikke halvparten så fin stemme når jeg synger særlig høyere og raskere enn det jeg gjør nå, noe som jeg hater. Den blir lissom… Tja, hvordan skal jeg forklare det, a’? Ikke fin, hvertfall. Dessuten hadde jeg aldri i verden turt å være vokalisten.” Jeg nikket og så gikk han igjen. Nå var det altså opp til meg. Og jeg visste at jeg måtte gjøre mitt beste, for deres skyld. Jeg tenkte at hvis de ikke fikk solgt noen plater, var det på grunn av at koringen på en av sangene deres var fæl. Ok, dårlig grunn, kanskje, men det førte i allefall til at jeg gjorde mitt beste, selv om jeg skalv som et aspeløv gjennom hele greia. Da jeg var ferdig, var hvertfall mannen ved datamaskinen fornøyd med meg, og han sa at jeg gjorde det bra. Flere positive reaksjoner kom når jeg kom ut fra glasshuset, eller hva jeg skal kalle det. 
   ”That’s tops, mate!” hørte jeg på skikkelig bred amerikansk dialekt fra Sid og det var i grunnen litt rart for han snakket jo flytende norsk hjemme i Norge. Flere kommentarer førte fra Roger, Rune og Gabriel også: ”Flott!” ”Kjempebra!” ”Supert!” Tobias, på sin side, gjorde som sin bror og utbrøt: ”Great!” Jeg smilte og følte meg litt flau.
   Dette var den siste sangen deres for nå, men de var langt ifra ferdig. Jeg hadde trodd at de skulle lage en hel cd på en dag, men sånn var det ikke. Når jeg tenkte meg om, skjønte jeg jo hvor ulogisk det hørtes ut, men, men. 
   Vi møtte Fantastic 5-gjengen der ute. 
   ”Endelig ferdig”, brummet Bastian, men Petter sa: ”Husker dere hva vi sa? Det er ikke deres feil at de kom inn før oss. La oss prøve å være hyggelige, folkens!” Victor smilte til dem, forsiktig, forsiktig, men det var allikevel et smil. Han var visst like sjenert som meg. Stygg var han heller ikke.
   Plutselig stormet ei høy jente inn og ropte på Tobias. Tobias snudde seg og lyste opp da han så hvem det var. Jeg kjente henne ikke, men jeg gikk fort ut i fra at det måtte være kjæresten hans han hadde fortalt om, Kylie, for i neste øyeblikk ga de hverandre et lidenskapelig kyss. Da de greide å rive seg løs fra hverandre, bekreftet Tobias det jeg hadde trodd: ”Stan, dette er kjæresten min, Kylie.” 
   ”Hallo”, sa Kylie. 
   ”Heisann”, sa jeg, men Kylie stirret uforstående på meg. Da tenkte jeg nok at hun var amerikansk og at hun ikke hadde sagt ”Hallo”, men ”Hello” og jeg unnskyldte meg straks og sa ”Hi!” i stedet. Heldigvis begynte Kylie bare å le og sa at det ikke gjorde noe.  
   Nå skjedde det noe med Sid igjen. Jeg hadde trodd at han bare var sånn i selskap med Lill, men når Kylie kom inn, ble han sånn stille og rar igjen. Sank liksom sammen, på en måte. Han slo blikket ned og skuldrene hans lutet. Tobias så trist på ham og jeg så forståelse i blikket hans så det var åpenbart at Tobias visste grunnen til at han var sånn.
   Kylie ble med oss i tilbake til leiligheten. Hun var kjempekoselig! Jeg skjønner godt at Tobias falt for henne.
   Vi hadde playstation-turnering den kvelden. Tobias hadde nemlig playstation og hadde tatt med seg en haug med spill også. Jeg ble fortalt at jeg var rå og uovervinnelig på slåsspill, men det er også noe jeg elsker, så det var ikke rart i. Jeg vant alle gangene, men i bilspill tapte jeg alle gangene, så den var jo grei igrunn. 
   Kylie dro. Det var ganske synd, egentlig, hun og jeg hadde blitt kjempegode venner. Vi lovte hverandre at vi måtte snakkes utenom også. 
   I morgen skulle de ikke i studio, men bare se seg om i byen litt. Jeg skulle være med. Jeg har hørt at Washington D.C. (som du sikkert skjønte var det byen vi var i) er den eneste storbyen uten skyskrapere, så dette kunne bli interessant. 
   Vi fikk, kanskje ikke overraskende, ikke sove. Vi hadde altfor mye å tenke på og jeg, som sliter med søvnproblemer, var seint oppe igjen, men denne gangen var det Tobias som absolutt ikke fikk sove. Jeg kom over i senga hans for å prate litt med han.
   ”Hallo”, sa jeg og humpet ned ved fotenden, men han satte seg straks opp så jeg kunne sitte litt mer midt på.
   ”Aloha”, sa han og klødde seg litt på haka.
   Dette blir den tredje gangen jeg forklarer dette, men jeg er en person som alltid går rett på sak og denne gangen var intet unntak. Jeg spurte: ”Hvordan møtte du Kylie?” Tobias sukket og så ut i ingensteds i rommet. Eller noe sånt. Jeg var ikke 100 % sikker, siden det var mørkt, kunne han likeså godt studere en eller annen Picasso-kopi som hang på den andre siden av rommet. Så glapp noe ut av han som jeg kommer til å huske resten av livet: ”Standing in a crowded room, but I could see you”. (Oversettelse: ”Står i et folksomt rom, men jeg kunne bare se deg”. I allefall noe sånt) Jeg så på ham og han unnskyldte seg, men jeg sa det ikke gjorde noe, jeg sa bare at det var utrolig fint sagt av ham. Så sa jeg: ”Var det virkelig sånn?” 
   ”Ja”, var svaret jeg fikk, ”på en konsert, så jeg ei jente omtrent midt i rommet. Jeg greide ikke å ta øynene mine fra henne og hun greide ikke å ta øynene fra meg. Kjærlighet ved første blikk. Siden det har vi holdt sammen.” 
   ”Så romantisk”, sukket jeg, det hørtes ut som om den måten jeg ville bli forelsket på. Jeg syntes jeg var en veldig romantisk type som likte klisjeer, også når det gjaldt kjærlighet. Måten Tobias og Kylie fant hverandre på, var som tatt ut av drømmene mine. Bare jeg kunne finne drømmeprinsen på tegningen på samme måte.
   ”Er det noe?” spurte Tobias. Jeg må ha sett litt tenkende ut. Det var bare oss to og ingen andre kunne høre oss, så jeg åpnet meg rett og slett for ham og fortalte at jeg var håpløst forelsket i en fyr bestevenninna mi hadde tegnet til meg og at jeg ville møte ham omtrent på samme måte. Jeg la også til at jeg stadig var trist fordi jeg visste at jeg aldri ville møte ham. 
Tobias var stum. Til slutt sukket han og sa: ”Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si, jeg. Jeg vil jo neppe ta motet fra deg, men jeg tror faktisk at sannsynligheten for å møte ham er lik null”. 
”Den er null, det er ikke en gang stor sannsynlighet for det, men den er null uansett åssen du vrir og vender på det. Hvordan kan en fyr fra en tegning som bestevenninna mi har tegnet plutselig hoppe ut av arket og bli sammen med meg?” undret jeg. ” 
”Tja, det er jo ikke sikkert at hun fant ham på, da. Kanskje hun så ham på gata, tenkte at han var din type og tegnet ham ut fra hukommelsen. Det kan ha skjedd sånn”, sa Tobias, men selv om han prøvde å få det til, hørtes det ikke oppmuntrende ut.
   ”Er du romantisk?” spurte jeg, for å ha noe annet å snakke om. Litt annet, i allefall. 
   ”Hm… Jeg er tilhenger av romantiske ting og synes det er kjempeflott, men jeg greier aldri å være romantisk selv. Ser jeg på en film noe jeg syns er romantisk, kan det hende jeg kopierer det, men ellers greier jeg ikke å komme på romantiske ting selv. Du da?” spurte han. 
   ”Ja, jeg regner meg selv som det, ja”, svarte jeg. 
   ”Hva slags fyr vil du ha da?” spurte han meg og jeg svarte: ”En pen en!” Tobias lo og sa at alle ville vel det, men hvordan skulle han være? Og hva definerte jeg med pen? 
   ”Romantisk, jeg liker romantiske gutter. Å komme med røde roser uten grunn og ta meg med i en båt på et stille vann en stjerneklar natt og gi meg en ting, et smykke, for eksempel, det hadde vært toppen. Og hva jeg mener med pen? Hm, ikke en sånn klassisk Brad Pitt-type, men sånn overnaturlig vakker fyr, omtrent som en gud, og da snakker jeg om så pen at du tror han kommer fra en annen verden, sånn omtrent…”
   ”Vent litt!” avbrøt Tobias, ”jeg fant en tegning på skrivepulten din av en fyr når jeg pakket. Jeg spurte moren din om hun trodde du ville ha med den på en USA-tur og hun svarte ja, så uten å se på den noe særlig, la jeg den i kofferten!” 
   ”Gjorde du? Takk, takk, takk!” ropte jeg og ga ham impulsivt en klem, men jeg som er en sjenert type, trakk meg tilbake, og Tobias gjorde også det og da unnskyldte jeg meg: ”Unnskyld. Det… det falt liksom så naturlig.”
   Jeg kunne ha sunket til jorda! Noe så flaut! Takk og lov var det mørkt og han kunne ikke se rødmen min som spredde seg i ansiktet mitt. Jeg hoppet fort ut av senga og lette i kofferten min etter tegningen. Jeg fant den med en gang og gikk tilbake til Tobias og prøvde å late som om ingenting hadde hendt og satte på lyset og rakte tegningen til Tobias som studerte den. Så sperret han øynene opp.
   ”Han her har jeg sett før! Det er Ole!” utbrøt han. 
   ”Ole? Mener du at du kjenner ham?” spurte jeg og hjertet mitt hoppet over flere hopp. 
   ”Ja! Jeg er bombesikker på at det er han! Han er naboen til tanta mi som bor i Ålesund!” ropte han opprømt. Han la merke til at Sid rørte på seg i senga ved siden av og krympet seg litt.
   ”Ålesund? Det er jo der besteforeldrene til Pernille kommer fra! Hun har sikkert sett ham der! Ole, sa du? Hva for noe mer enn Ole?” Tobias ga meg etternavnet hans og jeg noterte det ivrig. Kanskje jeg greide å spore opp gutten fra drømmene mine!

Smakebit på søndag: "A Manual for Cleaning Women" av Lucia Berlin

Jeg har holdt på med denne boka lenger enn jeg er villig til å innrømme, og det er ikke fordi den er dårlig på noe som helst vis, det er bare at jeg har vært ekstremt ukonsentrert – til og med til meg å være – de siste månedene og jeg har egentlig ikke hatt ro i ræva til noe som helst, og i hvert fall ikke lesing. Jeg trur jeg hadde som nyttårsforsett i januar å lese flere bøker, men så langt i år ser det faktisk skikkelig dårlig ut.

Nok om det! A Manual for Cleaning Women er ei novellesamling av Lucia Berlin, og som noen som prøver å skrive noveller sjøl for tida, syns jeg det er så deilig at noveller også kan være dette. Novellene til Lucia Berlin følger nemlig ikke nødvendigvis den oppskrifta vi lærte på ungdomsskolen, med begynnelse, hoveddel og gjerne ei overraskende avslutning. Disse novellene er ofte bare beskrivelser av situasjoner, og så er det opp til leseren å gi disse situasjonene mening. Jeg delte en bitteliten smakebit fra denne boka i oppsummeringsinnlegget mitt for mars, og denne gangen skal jeg dele ei hel novelle med dere. Lucia Berlin gjør noen skikkelig merkelige litterære grep her, og jeg bare elsker hvor selvfølgelig hun gjør det. Hun ber liksom ikke om tillatelse til å radbrekke sjangeren, hun bare gjør det.



 Point of View

Imagine Chekov's story "Grief" in the first person. An old man telling us his son has just died. We would feel embarrassed, uncomfortable, even bored, reacting precisely as the cabman's fares in the story did. But Chekov's impartial voice imbues the man with dignity. We absorb the author's compassion for him and are deeply moved, if not by the son's death, by the old man talking to his horse. 
   I think it's because we are all pretty insecure.
   I mean if I just presented to you this woman I'm writing about now...
   "I'm a single woman in her late fifties. I work in a doctor's office. I ride home on the bus. Every Saturday I do my laundry and then I shop at Lucky's and buy the Sunday Chronicle and go home." You'd say, Give me a break.
   But my story opens with "Every Saturday, after the laundromat and the grocery store, she bought the Sunday Chronicle." You'll listen to all the compulsive, obsessive boring little details of this woman's, Henrietta's, life only because it is written in the third person. You'll feel, hell if the narrator thinks there is something in this dreary creature worth writing about there must be. I'll read on and see what happens.
   Nothing happens, actually. In fact the story isn't even written yet. What I hope to do is, by the use of intricate detail, to make this woman so believable you can't help but feel for her.
   Most writers use props and scenery from their own lives. For example, my Henrietta eats her meager little dinner every night on a blue mat, using exquisite heavy Italian stainless cutlery. An odd detail, inconsistent, it may seem, with this woman who cuts out coupons for Brawny towels, but it engages the reader's curiosity. At least I hope it will.
   I don't think I'll give any explanation in the story. I myself eat with such elegant cutlery. Last year I ordered six place settings from the Museum of Modern Art Christmas catalog. Very expensive, a hundred dollars, but worth it, it seemed. I have six plates and six chairs. Maybe I'll give a dinner party, I thought at the time. It turned out to be, however, a hundred for six pieces. Two forks, two knives, two spoons. One place setting. I was embarrassed to send them back, figured well maybe next year I'd order another one.
   Henrietta eats with her pretty cutlery and drinks Calistoga from a goblet. She has salad in a wooden bowl and a Lean Cuisine on a dinner plate. While she eats she reads the This World section where all the articles seem to have been written by same first person. 
   Henrietta can't wait for Monday. She is in love with Dr. B., the nephrologist. Many nurse/secretaries are in love with "their" doctors. Sort of a Della Street syndrome.
   Dr. B. is based upon the nephrologist I used to work for. I certainly wasn't in love with him. I'd joke sometimes and say we had a love/hate relationship. He was so hateful it must have reminded me of how love affairs get, sometimes.
   Shirley, my predecessor, was in love with him, though. She pointed out all the birthday presents she had given him. The planter with the ivy and the little brass bicycle. The mirror with the frosted koala bear. The pen set. She said he just loved all his presents except for the furry sheepskin bicycle seat. She had to exchange it for biking gloves.
   In my story Dr. B. laughs at Henrietta about the seat, is really mocking and cruel, as he most certainly could be. This will actually be the climax of the story, when she realizes the disdain he feels for her, how pitiful her love is.
   The day I started working there I ordered paper gowns. Shirley used cotton ones: "Blue plaid for boys, pink roses for girls." (Most of our patients were so old they used walkers.) Evert weekend she'd lug the laundry home on the bus and not only wash it but starch and iron it. I have my Henrietta doing this too... ironing on Sunday, after she cleans her apartment.
   Of course a lot of my story is about Henrietta's habits. Habits. Not even that they are so bad in themselves, but they go on for so long. Every Saturday, year after year.
   Every Sunday Henrietta reads the pink section. The horoscope first, always on page 16, the paper's habit. Usually the stars have racy things to say about Henrietta. "Full moon, sexy Scorp, and you know what that means! Get set to sizzle!"
   On Sundays, after cleaning and ironing, Henrietta makes something special for dinner. A Cornish game hen. Stove Top stuffing and cranberry sauce. Creamed peas. A Forever Yours for dessert.
   After she washes the dishes she watches 60 Minutes. It's not that she is particularly interested in the program. She likes the staff. Diane Sawyer so well-bred and pretty and the men are all solid and reliable and concerned. Most of all she likes the shots of the big watch. The minute hand and the click click click of time. 
   Then she watches Murder, She Wrote, which she doesn't like but there is nothing else on.
   I'm having a hard time writing about Sunday. Getting the long hollow feeling of Sundays. No mail and faraway lawn mowers, the hopelessness.
   Or how to describe Henrietta's eagerness for Monday morning. The tick tick of his bicycle pedals and the click when he locks his door to change into his blue suit.
   "Have a nice weekend?" she asks. He never answers. He never says hello or good-bye.
   At night she holds the door open for him, as he is walking out with his bike.
   "Good-bye! Have a good one!" she smiles.
   "A good what? For Christ's sake, stop saying that."
   But no matter how nasty he is to her Henrietta believes there is a bond between them. He has a clubfoot, a severe limp, whereas she has scoliosis, a curvature. A hunchback, in fact. She is self-conscious and shy but understands how he can be so caustic. Once he told her she had the two qualifications for being a nurse... "stupid and servile."
   After Murder, She Wrote, Henrietta takes a bath, pampering herself with floral-scented bath beads.
   She watches the news then as she smoothes lotion on her face and hands. She has put water on for tea. She likes the weather report. The little suns above Nebraska and North Dakota. Rain clouds over Florida and Louisiana. 
   She lies in bed, sipping Sleepytime tea. She wishes she had her old electric blanket with the switch LO-MED-HOT. The new blanket was advertised as the Intelligent Electric Blanket. The blanket knows it isn't cold so it doesn't get hot. She wishes it could get hot, comforting. It's too smart for its own good! She laughs out loud. The sound is startling in the little room.
   She turns off the TV and sips her tea, listening to cars pulling in and out of the Arco station across the street. Sometimes a car stops with a screech at the telephone booth. A car door slams and soon the car speeds away.
   She hears someone drive up slowly to the phones. Loud jazz music comes from the car. Henrietta turns off the light, raises the blind by her bed, just a little. The window is steamed. The car radio plays Lester Young. The man talking on the phone holds it with his chin. He wipes his forehead with a handkerchief. I lean against the cold windowsill and watch him. I listen to the sweet saxophone play "Polka Dots and Moonbeams." In the steam of the glass I write a word. What? My name? A man's name? Henrietta? Love? Whatever it is I erase it quickly before anyone can see.



Flere smakebiter er å finne her.