Hvert år rundt juletider tenker jeg at i år gidder jeg ikke å skrive et eget blogginnlegg om hva jeg fikk av gaver, for er det ikke noe litt ekkelt skrytete i å brife med materielle goder på den måten, men så åpner jeg gavene, og så får jeg liksom så mye fint at jeg klarer ikke å dy meg likevel.
Denne teen, hvit te med ananas fra A. C. Perch's Thehandel, er en av de beste teene jeg noen gang har smakt, i tillegg til at grønnfargen på teboksen er en av mine yndlingsfarger:
Jeg fikk et baderomsteppe som ser litt ut som en hjerne:
Denne boka er visstnok rar, ekkel, vakker og skummel, med andre ord alt jeg liker på én gang:
Jeg fikk et av årets aller beste album:
Jeg fikk Mummi-stæsj, som tydeligvis er i ferd med å bli en slags årlig tradisjon:
Jeg fikk praktiske hverdagsting:
Jeg elsker at jeg er den folk jeg kjenner tenker på når de ramler over enhjørninger:
I tillegg fikk jeg penger og et strykejern, men jeg har strykejern fra før, så det skal jeg bytte på Elkjøp en av de nærmeste dagene (hva skal jeg kjøpe isteden? KANSKJE PLAYSTATION 4???????).
Og ellers vil jeg bare si tusen takk til de av dere som leste det forrige innlegget mitt! Det satte jeg skikkelig stor pris på. Skriving er så viktig og vanskelig, og vanskelig fordi det er viktig.
Jeg har nevnt tidligere på denne bloggen at når skrivinga mi står fast, står jeg fast generelt òg, for skriving er så ekstremt viktig for meg og så tett bundet til livet mitt. Hvis jeg ikke får skrevet har jeg det ikke bra. Det høres så teit ut, men det er på sett og vis nesten like viktig for meg som mat og luft. I disse His Dark Materials-tider; skriving er min dæmon.
Og jeg har altså ikke skrevet siden i sommer. Det er faktisk helt jævlig. Og fordi jeg liker å skylde på alle andre enn meg sjøl, så trur jeg noe av grunnen til det er at jeg fortsatt venter på svar fra en tidligere lærer.
Så altså. Alltid like fantastiske Anne har allerede gitt meg ei grundig lesning av Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og jeg har tatt til meg hennes tilbakemeldinger så godt som jeg syns jeg får til og jobba fram et andreutkast. Anne hadde ikke muligheten til å lese det på nytt etter at jeg skreiv det om – noe jeg for all del forstår SÅ SINNSSYKT GODT, for hun gjør jo dette her helt frivillig og det tar tid og ressurser og jeg skjønner egentlig ikke at hun gadd og orka å lese det første gangen heller, men hun er nå en gang en superhelt – så jeg spurte en annen tidligere lærer om han kunne lese. Han skreiv at han var usikker på om han fikk tid, men at jeg skulle sende, så skulle han se hva han fikk til. Og i sommer sendte jeg ham altså det jeg hadde, og jeg venter fortsatt på svar. I mellomtida har jeg snakka med en av mine nyeste venner, Lina, som driver med utrolig mange spennende kreative prosjekter, og som har ganske mye mer erfaring med scenekunst (som er det hovedpersonene i romanen jobber med) enn det jeg har, og jeg har skrevet om teksten for tredje gang med hennes kommentarer og innspill både i bakhodet og i margen. Sendte en liten notis til læreren min om at jeg hadde gjort noen endringer, så om han fortsatt ville lese, kunne jeg sende ham den nye versjonen. Dette var i høst, og jeg har fortsatt ikke fått noe svar fra ham.
Og jeg har jo ikke lyst til å mase, for disse folka er jo etablerte forfattere som for det første velger å gi meg kunnskapen sin og blikket sitt GRATIS når den "vanlige" måten å gjøre dette på er å betale flere tusen for å delta på skrivekurs – og sånn bør det jo for så vidt også være, for ingenting er mer irriterende enn når man som kreativ utøver blir bedt om å gi av seg sjøl og fagfeltet sitt gratis. For det andre er jeg veldig klar over at disse forfatterne lever langt travlere liv enn meg og har cirka ti tusen bedre ting å finne på enn å lese tekster fra tidligere elever, og det er jo ikke det at jeg på noen måte trur eller forventer at det jeg skriver er så jævla viktig for omverdenen at jeg bør prioriteres framfor noe annet, det er bare det at det er jo faktisk så jævla viktig for meg. Noe som er en bagatell i form av "jaja, jeg glemte visst å svare på den mailen" for noen, betyr skrivesperre i månedsvis for meg. Og la meg også presisere at det er helt i orden for meg om man ikke har tid eller mulighet eller lyst til å lese, men da hadde det vært alle tiders med en liten beskjed om at dét er tilfellet sånn at jeg kan komme meg videre i livet og kanskje heller vurdere andre alternativ, for eksempel å sende det til noen andre eller – jesus kristus – sende det inn til et forlag.
Og apropos det: jeg er så redd for å sende det inn til et forlag. Jeg veit jeg har snakka om det før, at fordi dette nyeste romanprosjektet mitt er det jeg har skrevet som jeg har aller størst tru på, føles det som så uendelig mye står på spill ved å sende det fra seg. For om ikke dette er godt nok for utgivelse, åssen kan jeg da noen gang skrive noe som er bedre? Særlig uten hjelp fra for eksempel en redaktør? Og jeg har jo gått så mye på skriveskole nå at det bør holde snart, bør det ikke? Og kanskje er egentlig dette prosjektet godt nok til å gis ut, men hva om jeg sender det fra meg prematurt og får nei, og så ville jeg kanskje kunnet få ja om jeg bare hadde vært litt mer tålmodig? Jeg blei litt skremt da jeg en gang blei bedt av en redaktør om å sende manuset til ham for en, som han kalte det, "uforpliktende samtale", og det jeg fikk tilbake var ei seriøs vurdering med konsulentuttalelse og det hele. Som jeg for all del satte pris på, altså, men jeg hadde liksom regna med at en "uforpliktende samtale" var litt mindre formell enn som så. Jeg har jo beslutningsvegring så det gjaller, men jeg trur det jeg ønsker meg er en kvalifisert hjerne som kan fortelle meg om romanen min er klar til å sendes til et forlag eller ikke.
Så er det dette, da. Forfatterstudiet i Tromsø blir landets første skrivestudium med et tredje år. Jeg har selvfølgelig tenkt å søke, og ja, jeg kommer til å bli helt knust om jeg ikke kommer inn. Men hva om jeg kommer inn? Er det ikke da bedre å vente med å sende fra meg et manus jeg er usikker på til etter at jeg har jobba med det gjennom et helt studieår til? Eller må jeg gjøre noe med dette manuset så fort som mulig, fordi jeg er drittlei av å stirre i veggen dag ut og dag inn fordi jeg ikke får til å skrive så lenge Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er i limbo?
Ingen av disse spørsmåla er retoriske, forresten. Har du gjort deg opp noen tanker som helst under lesinga av dette blogginnlegget? I så fall: SNAKK TIL MEG. Jeg trenger en rådgiver, ass. Nå som jeg ikke går forfatterstudiet lenger, har jeg liksom ingen å snakke om skriverelaterte ting med i umiddelbar nærhet til enhver tid. Hva bør jeg gjøre? Sende manuset til et forlag? Avvente og se om jeg kommer inn på forfatterstudium 3 først? Gi opp? Rømme fra leiligheten min og bli med i et omreisende sirkus? HJELP???
Opplevelser: Halloweenfest på Misfornøyelsesbar. Sverige-tur med Vibeke og mamma. Innflyttingsteselskap hos Vibeke. Biljard og dranks med gode venner.
Innkjøp: Endelig er andre delen av The Destroyer-albumet til TR/ST her! Og se så fin vinyl!
TV-serie: Åh dere, jeg er så utrolig glad for at His Dark Materials er bra! Etter den gedigne skuffelsen som var filmen fra 2007 var jeg litt tilbakeholden med entusiasmen min da jeg fikk greie på at den altså skulle bli en HBO-serie, og særlig fordi bøkene kanskje er den aller beste YA/fantasy-serien jeg noen gang har lest, men jeg liker det så langt! Jeg syns Lyra godt kunne vært enda frekkere og mer uforskamma, og bittelitt mindre barnslig, men alt i alt syns jeg Dafne Keen gjør en god jobb som hovedrolleinnehaver. Men: jeg syns HBO har så dårlig bildekvalitet at jeg faktisk blir litt lei meg. Jeg må se episodene på dataen fordi TV-skjermen rett og slett blir for stor og bildet desto mer kornete. Altså, Netflix klarer jo å levere OK bildekvalitet, det burde ikke være noe vanskeligere for HBO? Akk ja.
Spill:Jeg har ikke offisielt gitt opp Tomb Raider 3 ennå, men det jeg derimot har gjort, er å kjøpe et av mine kjæreste barndomsminner på Steam: The Curse of Monkey Island, som altså er nummer tre i Monkey Island-serien. Jeg snakka litt om Monkey Islandher, og altså, hvor ekstremt fornøyelig dette spillet er kan bare ikke overdrives. Sist gang jeg spilte det var jeg antakelig rundt ti år og ikke så god i engelsk, så sånn i tillegg til at dette var en nostalgieksplosjon av de sjeldne, lo jeg faktisk høyt flere ganger der jeg satt aleine i mørket i leiligheten min fordi jeg endelig skjønte alle vitsene. Og dere, det er noe helt eget ved det å komme tilbake til noe du elska som barn i voksen alder. Jeg spilte The Curse of Monkey Island så sykt mange ganger da jeg var liten at det var veldig mange av replikkene jeg kunne utenat, bare at jeg denne gangen faktisk forstod hva de betydde. Gir det mening? Litt sånn som når man husker en engelskspråklig sang fra før man lærte seg engelsk, bare at man husker sangen liksom helt fonetisk og uten noen ordbaserte assosiasjoner til lydene? Til tross for at spillet er godt over tjue år gammalt (!) holder det seg like godt den dag i dag, og det hører med til historien at jeg koste meg såpass mye at jeg runda hele greia på to dager.
Film:Sin City, Super Dark Times, Beach Rats, The Big Sick, The Tale, A Ghost Story, The King, Up (jeg er seint ute, jeg veit) og The Limehouse Golem.
Altså, A Ghost Story. Jeg hadde egentlig ingen forventninger da jeg satte den på, annet enn at en perifer bekjent hadde sagt at hun likte den. Det skulle vise seg at den på sett og vis ødela meg litt, på best tenkelige måte. Den er så lavmælt og stillegående at man et øyeblikk kan misforstå og tru den er kjedelig, men før du i det hele tatt har skjønt at det har skjedd, har den krøpet innunder huden på deg og trollbundet deg. Dette er det ørnte beviset på at less is more, på at hvis man tar vekk alt unødvendig tant og fjas, sitter man igjen med et materiale som er så rått og så ekte at det ikke lenger går noen omveier; følelsene filtreres ikke, de skytes direkte inn i blodårene dine, og de få virkemidlene den faktisk tyr til, virker desto sterkere. Herregud, jeg er så sykt fan av minimalisme i film. A Ghost Story er noe av det tristeste, fineste, rareste og mest poetiske jeg har sett på ei god stund, og etter hvert beveger den seg så sømløst over i metafysikken at jeg jaggu ender opp med å føle dette. Sjølve hjemsøkingsaspektet funker ganske likt som det gjør i The Haunting of Hill House (som jeg også virkelig elska), og akkurat dét var absolutt blant de tinga jeg likte aller best i den serien, men i motsetning til The Hauting of Hill House er ikke A Ghost Story en skrekkfilm. I det hele tatt. Så ikke la deg skremme (høhø) av tittelen hvis du ikke liker grøssere. Denne passer for alle som setter pris på minimalistisk filmkunst uavhengig av sjanger.
Musikk: Jeg er stadig på synthpop-kjøret, og i følge last.fm-statistikken min er Afraid of the Dark av Young Ejecta den sangen jeg har hørt aller mest på i november. Jeg kommer alltid til å være spesielt svak for den tilsynelatende sjølmotsigelsen "dansbart og trist", og når vokalisten har en såpass behagelig stemme i tillegg er det jo nesten selvsagt at jeg ikke har klart å holde meg unna denne låta.
