”Stan?”
Stemmen til Pernille fikk meg til å våkne. Jeg hadde nemlig sovnet midt opp i all skuffelsen og fortvilelsen og det som verre var.
Døra gikk opp og Pernille stod i døra. Hun så oppriktig lei seg ut og sa: ”Unnskyld, altså, men det var altså fordi jeg ikke ville at du skulle bli sjalu. Jeg mener, hva om vennskapet vårt hadde gått i vasken fordi jeg hadde sagt sannheten. Det er faktisk best å ljuge i visse situasjoner”.
”Ja, jeg veit det!” sa jeg og smilte. Så gikk jeg opp av senga og ga Pernille en klem mens jeg sa: ”Jeg tilgir deg, jeg. Jeg ville gjort det samme sjøl”.
Etter en liten stund, trakk Pernille seg unna og sa: ”Ole er jo ikke min lenger og siden du helt opplagt er på knærne etter han og jeg veit hvor han bor… Jeg mener… Vil du at jeg skal ordne en date eller noe sånt?”
Jeg stirret på Pernille. En date med Ole? Det ville vært fantastisk og det sa jeg til henne og da svarte Pernille: ”Ok, men du må bli hjemme, så skal jeg stikke bort til han, jeg!” Jeg nikket opprømt og da Pernille gikk ut av rommet vårt, la jeg meg bakover og tenkte på… Kan du gjette? Ole, vel!
Pernille kom tilbake igjen etter bare en liten stund og med et smil om munnen. Jeg visste vel egentlig svaret, men allikevel spurte jeg strålende: ”Hva svarte han?”
”Han svarte ja!” hvinte Pernille og hoppet opp og ned.
”Å herregud!” utbrøt jeg og det føltes ut som om jeg besvimte. Jeg? På date med Ole? Min store forelskelse siden… tja, vet ikke! Lenge!
”Hva var det du sa?” spurte jeg med store vanskeligheter for å tro hva jeg nettopp hadde hørt.
”Jo, Ole ville bli med på da…”
”Nei, nei, nei!” avbrøt jeg, ”hva sa du til Ole for at han gikk med på det?”
”Å ja. Vel, først sa jeg ’hei’ og sånn, du veit, ’hvordan har du det?’ og sånne ting. Han spurte meg om jeg var tilbake i Ålesund og jeg sa ’ja, det er jeg, og med meg har jeg ei venninne av meg’. ’Jasså’, sa Ole, ’hvordan er hun?” Da svarte jeg ’å, hun er bare helt kjempegrei og så er hun veldig pen også’”.
”Nei, nå må du gi deg!” avbrøt jeg, ”du sa vel ikke seriøst at jeg var pen!?”
”Jo! Du er jo det!” sa Pernille, men jeg bare blåste henne av. Men Pernille fortsatte: ”Da jeg hadde sagt det, ble Ole straks interessert og sa at han savnet en kjæreste. Jeg sa ’ja, det veit jeg at venninna mi også gjør’ og så hadde jeg tenkt å spørre om det, da, men Ole kom meg faktisk i forkjøpet og sa ’du, kan ikke du spørre hun venninna di om hun kunne tenke seg å gå ut med meg, vel?’ ’Jo da, det kan jeg!’ svarte jeg og nå gjenstår bare å ringe ham, da! Jeg mener, å si at du gjerne vil!”
Jeg smilte da Pernille løp ned igjen for å ringe til Ole og jeg måtte nesten klype meg i armen for å spørre om dette virkelig skjedde meg.
Jeg begynte å tenke over noe. Livet mitt var så lettvint. Eller kanskje det bare var jeg som var heldig. Uansett virket det som om jeg ikke behøvde å jobbe for noen ting, de bare kom til meg sånn helt uten videre. Var det sånn jeg ville ha det? Ville jeg virkelig bare sitte der og få verdens beste liv servert på sølvfat uten egentlig å fortjene det?
”I over i morgen!” ropte Pernille opprømt og stod helt plutselig i døra.
”Når da?” spurte jeg.
”Halv fem. Å, så gøy dette blir!” sa Pernille og var kanskje enda mer i ekstase enn det jeg var. Da hun hadde roet seg en smule, sa hun: ”Han har lovt deg en overraskelse uten like!”
”Kult!” sa jeg og nikket, mens det jeg egentlig mente var ”Vekk meg, jeg tror jeg drømmer!”
Neste dag var jeg kjempehyper. Jeg greide ikke å tenke på noe annet enn daten med Ole dagen etter og det eneste jeg greide å bedrive dagen med, var å se på tegningen min og klærne mine. Jeg måtte nemlig tenke veldig nøye gjennom hva jeg skulle ha på meg. Det var viktig å ta det absolutt fineste jeg hadde, en date med drømmegutten min gjennom ca. hele livet var jo rett rundt hjørnet!
”Prøv å tenke på noe annet, da!” sa Pernille lattermild der hun stod i døra og så på at jeg prøvde nye antrekk minst for 100. gang.
”Greier ikke!” sa jeg, men Pernille lo igjen, tok et overblikk over meg og sa: ”Ole liker ikke sånne jenter, altså”.
”Sånne jenter? Hva mener du?” spurte jeg og så nedover meg selv. Jeg hadde jo tatt det aller kuleste skjørtet mitt med folder og skotskruter pluss et dødstøft naglebelte. Toppen var en gul, utringet singlet med East Coast-trykk og en bulldogg.
”Punkere, Stan. Punkere. Det ser ut som om du kommer rett ut fra en video til Sex Pistols, jo!” sa Pernille med en latter.
”Men det er jo dette som er meg… Nei, du har rett, jeg må gjøre best mulig inntrykk på ham”, sa jeg og begynte å ta av meg skjørtet.
”Skal vi se… Ole liker søte og snille jenter”, sa Pernille og åpnet klesskapet mitt.
”Hm…” Hun gransket klærne, som alle var i samme stil, skeptisk, før hun snudde seg mot meg og sa: ”Du har ikke noe, jo! Kom, vi må til byen for å handle!”
”Ok!” sa jeg og tok på meg en ok olabukse før jeg grep veska mi og skyndte meg etter Pernille som alt var på vei ned.
Da vi var i byen, gikk vi gjennom den, i mine øyne, kjedeligste butikken som noen gang har eksistert: Hennes & Mauritz. Men i følge Pernille var det akkurat der jeg måtte gå hvis jeg skulle så mye som ha en sjanse på Ole.
”Prøv. Prøv. Prøv. Prøv”, sa Pernille og lesset en del klær opp på meg, alle i samme romantiske stil med blonder, rysjer og blomster. Jeg gikk inn i prøverommet og så hvor håpløs jeg så ut med et langt, lyseblått skjørt overlesset med sommerfugler og glitter. Dette var ikke meg i det hele tatt, men hvem vet, kanskje jeg trengte en make-over? Punkerstilen min falt sikkert ikke i like god jord hos alle.
Jeg endte til slutt opp med det som så greiest ut for meg: Et knelangt, hvitt skjørt med splitt foran og en del rysjer nederst og en hvit singlet med blonder.
”Det var bedre”, sa Pernille da jeg kom ut av prøverommet, ”nå mangler vi bare sminken!”
”Sminken?” spurte jeg litt engstelig. Hva kom nå?
”Ja, jeg mener, det du har er bare ræva. Ikke ta det personlig, altså, men det er ikke helt Ole sin stil med hardt sminkede øyne, en mørkerød leppestift og hvit underlagskrem. Du trenger… tja… en lyserosa lipgloss, kanskje lyseblå øyeskygge, beige underlagskrem og kanskje brun eyeliner og mascara i stedet for svart.”
”Ikke tull!” stønnet jeg, men Pernille lo og sa: ”Gi den romantiske stilen en sjanse, da! Du kommer til å like den etter hvert, bare vent å se!”
Da vi gikk mot avdelingen for sminke, kom jeg til å tenke på det som skjedde sist gang jeg var vitne til en make-over. Det med Roger og Sid. De hadde feiget ut med en gang de fikk se sitt nye hår, og egentlig skjønner jeg jo det og, men allikevel ga dette meg litt kalde føtter.
”Se her!” Pernille avbrøt tankene mine og holdt fram noe lilla greier i en liten, gjennomsiktig plastboks.
”Hva er det?” lurte jeg på.
”Bodyglitter. Smør det hvor du vil på kroppen, og du vil glitre om kapp med det kjedet her som du skal ha på deg!” svarte Pernille og holdt opp et kjede med et sommerfuglanheng med strassteiner i alle regnbuens farger.
Jeg kunne ikke annet enn å stirre storøyd på smykket. Skulle jeg ha på meg det?
Pernille skjønte meg såpass godt at hun visste hva det blikket betydde og holdt opp et armbånd med plastskjell og sa: ”Dette skal du også ha”.
Til slutt endte jeg opp med masse rart, igrunn, og jeg måtte kikke ned i handleposen flere ganger for å forsikre meg om at jeg virkelig hadde kjøpt alle disse greiene.
Jeg gikk mot utgangsdøra, da plutselig Pernille spurte: ”Hvor har du tenkt deg?”
”Eh, hjem”, sa jeg, som sant var.
”Å, nei da, du, du slipper ikke unna så lett! Kom her!” sa Pernille og dro meg i armen. Hun dro meg med seg helt bort til… frisørsalongen.
”Du kan ikke mene det! Jeg liker ikke å fornye håret”, sa jeg og tok fram en lokk av mitt egne naturlig blonde hår.
”Nei, nei, ikke nå. I morgen. Ville bare vise deg hva som kom, jeg, for i morgen skal du få en skikkelig søt frisyre!” sa Pernille.
”Nei, ikke si det ordet! Ikke si ordet ’søt’!” ropte jeg og holdt meg for ørene, men Pernille bare lo.
Da vi kom hjem, var besteforeldrene hennes også hjemme.
”Har dere vært på shoppingtur?” lurte bestemoren ivrig på, ”få se hva dere har kjøpt, da!” Jeg greide ikke å la være å surmule litt da jeg tok opp skjørtet, toppen, smykkene og sminken. Bestemoren bare sa at det var et ”kjempelekkert antrekk”. Bestefaren til Pernille så det også og jeg var sikker på at han, som alle andre besteforeldre, var mye mer fornøyd med denne stilen enn den jeg hadde hatt før.
Den jeg hadde hatt før. Betydde det at jeg hadde skiftet stil nå, da? Nei, det kunne det ikke! Jeg hadde bare kjøpt disse klærne for å pynte meg litt ekstra til daten. Etter daten skulle jeg selvfølgelig kle meg i punkerklær igjen.
”Vi var nede ved et museum, vi! Det var så koselig der! Absolutt verdt et besøk!” Stemmen til bestemoren til Pernille skar inn i tankegangen min, men den hadde allerede kommet så langt at jeg var begynt å tvile.
”Jeg går ovenpå litt, jeg. Føler meg ikke helt bra”, unnskyldte jeg meg og gikk opp trappa med tunge skritt. Akkurat hva jeg tvilte på, visste jeg ikke helt, men én ting visste jeg: Noe var det og dette noe jeg ikke helt kunne identifisere, gjorde meg usikker og litt redd.
Jeg måtte visst ha duppet av litt igjen. Typisk meg, det, vet du. Duppe av på morgen og våkne opp på kvelden, frisk og uthvilt. Og hvis jeg greide å spare meg for fristelsen til å ikke sove på dagen, klarte jeg allikevel ikke å sovne på kvelden, da, så hva var egentlig vitsen med å spare seg for fristelsen?
Uansett, da jeg våknet, var det mørkt og Pernille lå og sov i senga over meg. Jeg, på madrassen min, lurte på hva jeg skulle gjøre for å bli trøtt, men denne gangen som andre ganger, kom jeg heller ikke på noe spesielt og det endte med at jeg til slutt lå og vred meg i senga mens tusen tanker svirret rundt i hodet mitt. Tanker som ”hva om ikke Ole liker meg?”, ”lurer på hva som skjer hvis vi blir sammen”, ”hva om ånden min ikke er helt fin?”, ”er Ole en dårlig kysser?”, men også tanker som, ”lurer på hva klikken i USA gjør nå”, ”savner de meg?”, ”hvordan går det med Tobias og Kylie?” og ”jobber de med å gi ut en ny singel?”
Etter hvert falt også jeg i søvn, og da sov jeg tungt, til forandring, derfor hørte jeg ikke at Pernille stod opp, men våknet allikevel med et rykk da hun sprutet et glass med vann i ansiktet på meg!
”Aaaah!” ropte jeg og satte meg opp. Jeg så rett opp i et tomt kjøkkenglass og en glisende Pernille.
”Opp og stå, du veit vel hvilken dag det er i dag?” spurte hun lurt.
”Ole!” gispet jeg og satte meg opp, men Pernille bare lo.
”Kom igjen”, sa hun, ”vi to skal til frisøren, vi!”
