Børre lukter på ingefærte

Pust inn eksamen pust ut kulturnatt pust inn pust ut gjenta og så videre. Okei, kan vi ikke bare poste video av en søt katt som blir rusa av å lukte på ingefærte, og så er alt bra igjen? Joda, det var det jeg visste. Beklager at det er litt mørkt, jeg kan lage en mark II en gang der det er litt lettere å se hva som skjer.

Eksempler på ting som er fint akkurat nå

- Dere, nå er det faktisk høst, og naturen er bare vakkervakkervakker, og i Hamar fins det en veldig fin sti langs stranda som til slutt leder til Domkirkeruinene, og det er noe av det mest meditative man kan gjøre om dagen, trur jeg.

- Denne sangen her er så fantastisk at det nesten ikke burde vært lov:



- Denne er også rimelig fin:


(Ja, begge sangene er forferdelig triste og er sånn sett muligens litt malplasserte, men ingen kan komme ifra at de er veldig, veldig vakre.)

- Vibeke har vært på besøk i helga, og det var kjempekoselig!

- Kulturnatt Lillehammer skjer! Noen av dere veit dette allerede, men i år er jeg en av arrangørene for Kulturnatt Lillehammer, og til tross for enkelte netter med dårlig søvn og bekymringer og stress og nesten hjerteinfarkt, har vi fått dritmasse bra på programmet som jeg gleder meg skikkelig til å snakke mer om seinere. Men hold av første helga i desember, folkens. Det blir helt genialt.

- I november er det sykt mye å glede seg til. Helt i begynnelsen spiller Pantha du Prince med The Bell Laboratory på Oslo Konserthus. Jeg så dem på Øya 2011, og det var helt sinnssykt. Det er kanskje overflødig å si at jeg har veeeeldig lyst til å se dem igjen. Dessuten har jeg planer om å få med meg teateroppsettinga av "Styrtet engel" (Per Olov Enquist) på Nationaltheateret, og med tanke på hvor mørk, filosofisk og styggvakker boka er, er jeg ganske sikker på at det kan bli ekstremt interessant å se det hele utspilt foran seg. Dessuten er det norsk premiere på Avenue Q, og jeg er bittelitt skeptisk siden jeg er så godt vant med den engelske versjonen, men det blir sikkert aller mest moro. Måneden avrundes med - trommevirvel - Sigur Rós i Spektrum den 28., og jeg skjønner fortsatt ikke åssen jeg skal oppføre meg omkring det, fordi "å glede seg" ikke helt dekker følelsen jeg har i meg i den anledning. Men følelsesbeskriveri vil det komme en tid for.

- Jeg har kjøpt meg et nytt sykt fint korsett og to par sko jeg er meget fornøyd med.

- Jeg har også kjøpt meg symaskin!!!!!

- Jørgen. Men Jørgen er alltid fin, da.

Tre anbefalinger på E

Equilibrium - Dette er en av de mest undervurderte sci-fi-filmene jeg veit om. Ikke undervurdert som i at den fikk dårlige kritikker da den kom - så vidt jeg veit, klarte den seg greit - men jeg kan bare ikke forstå hvorfor den ikke har fått mer oppmerksomhet. Den tar for seg vår verden i framtida, der myndighetene har blitt paranoide etter en tredje verdenskrig. Desperate etter å bekjempe hat, raseri og frykt en gang for alle, innføres det et følelsesforbud. Vi følger et "følelsespoliti" i Christian Bales skikkelse gjennom hans oppgaver med å uttrydde og undertrykke alt som uttrykker følelser, enten det dreier seg om å brenne kunstverk eller drepe kjæledyr. Og dere, det er et så genialt konsept med så utrolig mange sterke følelser - ironisk, hæ? - og det som gjør det ekstra skremmende, er at myndighetene tross alt hele tida mener det godt. Jeg skulle nesten ønske dette var en TV-serie, for det eneste negative med denne filmen, er at den er for kort. Det er mye råstoff her, mange tanker som kan videreutvikles og utforskes, og det hele har en enorm filosofisk dybde. Likte du Battlestar Galactica, liker du denne.

En dåre fri av Beate Grimsrud - Jeg kikker opp på en vitsetegning som henger på kjøleskapet. To menn sitter og ser ut over et øde landskap med fabrikkpiper. Den ene sier: "En dag skal vi alle dø." Den andre svarer: "Alle andre dager skal vi det ikke." Denne boka er så inderlig sår og vanskelig, og så veldig, veldig bra. Det er noe med den enkle, noen vil kanskje kalle den naive, skrivestilen som gjør det så mye mer nært enn mye annet jeg har lest. Dette er direkte tankereferater, med alle vakre tilfeldigheter det måtte medføre. Det handler om Eli og om livet hennes med stemmene bare hun kan høre. Jeg klarte knapt å legge den fra meg. Fengslende, fascinerende og helt fantastisk, og totalt uverdig den klønete formulerte anbefalinga mi.

Eirin Gundersen - Fordi herregud, denne jenta er så sykt flink til å skrive atte hjelp. Og så er hun snill og kul og pen og en god venn, og om du ikke har muligheten til å bli kjent med henne i virkeligheten, så les i det minste alt det fine hun skriver på bloggen sin.

And now for something completely different

Jeg blir alltid litt flau i det noe mer edruelige øyeblikket dagen derpå når jeg ser hva jeg har publisert på bloggen min i forrigenattas mulm og mørke. Ikke at det ikke er sant, men det trenger ikke å stå helt øverst, liksom. Så før jeg fortsetter å se dokumentarer om universet på NRK nett-TV, poster jeg et dikt jeg skreiv for noen få, små dager siden. Så kan dét få lov til å figurere øverst på bloggen isteden.

Jeg tenker på lengsel som
å røyke ut av et vindu
eller
komme for seint til en begravelse
eller
sovne på et fly
eller
grave hagens djupeste hull
med bare fire spadetak 

Et forsøk på å forklare meg

Jeg vender stadig vekk tilbake til ett tema på denne bloggen, og i det siste har det vært enkelte "én gang for alle"-type innlegg hvor jeg har prøvd å skrive meg ferdig om emnet, uten at det egentlig har hjulpet noe særlig. Så her kommer enda et.

Jeg har et problem. Det vil si, jeg veit ikke om det egentlig er mange små problemer eller om det er ett hovedproblem som ligger i bunnen for det hele. Og problemet er liksom så innmari simpelt, så latterlig enkelt at til tross for at mange klarer å se det helt konkret for seg, er det tilsvarende mange som ikke skjønner hvorfor det er så himla vanskelig å gjøre noe med det.

Problemet i all sin lettfattelighet er at med én gang jeg er aleine hjemme, klarer jeg ikke å gjøre noen verdens ting. Det er til en viss grad tilstede når jeg ikke er aleine òg, men det er liksom ikke så tydelig da. Da kan jeg alltid motiveres, eller distraheres. Når det ikke er noen andre der, er hodet mitt det eneste selskapet jeg har, og jeg legger meg ned på sofaen. Ofte bare ligger jeg der, uten å gjøre noe, noen ganger sovner jeg litt, og noen ganger gjør jeg meningsløse ting på dataen mens jeg ligger der. Jeg trur veldig mange kan kjenne seg igjen i dørstokkmila, kan til en viss grad forstå vanskeligheten ved å rive seg løs fra meningsløsheten ved å ligge i ro til fordel for å faktisk gjøre noe fornuftig. Forskjellen er at de aller fleste jeg kjenner, gjør noe fornuftig til slutt. De aller fleste lager seg for eksempel litt mat etter å ha ligget på sofaen en time og tenkt på at de er sultne. Jeg klarer ikke å gjøre noen ting. Ikke lage mat, ikke lese, ikke sette på en film. Jeg klarer å gå på do, men det er vel omtrent det eneste. Alt forekommer meg som et uoverkommelig krafttiltak. Og så går jeg inn på Facebook, ser på alle som er på kafé, eller for den saks skyld, alle forfattervennene mine som faktisk skriver eller leser, mens jeg så vidt får til å spise kjeks. Samtidig er jeg til enhver tid plaga av dårlig samvittighet for alt her i verden. Jeg kan ikke gå på matbutikken uten å tenke over alle de døde dyra der, eller alle de levende dyra som lever under uverdige forhold bare for å produsere billig nok, eller alle tomatplukkerne som får tjue kroner dagen, hvis de i det hele tatt får så mye. Og jeg mistenker at den samme dårlige samvittigheten er den som får meg til å uansett føle meg som en bortskjemt sutreunge, den som gjør at jeg alltid underdriver hvis jeg er hos legen, som sier "jeg har littegrann vondt her noen ganger" når jeg ikke får sove om nettene fordi det gjør så jævlig intenst vondt døgnet rundt. Så hvis jeg mot all formodning en vakker dag skulle ha kommet meg til psykolog, er sjansen veldig stor for at jeg hadde sagt "egentlig har jeg det kjempebra, altså."

Jeg forventer ikke at dere skal komme med ei løsning på problemet mitt, men å vite at dere har lest det, hjelper meg litt, trur jeg. Og hvis planen din er å si "du er bare lat, det er bare å ta seg sammen", håper jeg du vurderer å lese dette først.

Blekk II

Vi leika litt med nåler i helga.

Jørgen som tatoverer Kolbjørn.

Jeg som tatoverer Kolbjørn, og det ferdige resultatet. Jeg ække like flink som gutta ennå, men det syntes heldigvis Kolbjørn at ikke gjorde noe.

Kolbjørn har tatovert Jørgen.

Jeg har tatovert Jørgen.

Og Jørgen har tatovert meg. Ei tatovering som andre sikkert ikke syns er særlig spennende, men som for meg har utrolig stor betydning.

Noen ganger trenger man litt André Bjerke

Jeg kommer aldri til å forstå mennesker som stemmer fram partier som vil gjøre det vanskeligere for de allerede vanskeligstilte, og lettere for de som allerede har masse penger og gode jobber. Jeg kondolerer, Norge.

Det er i sånne stunder man må dra fram André Bjerke, Jan Garbarek, Lara Jade, Zhang Jingna og mange talentfulle fotografer jeg ikke har noe særlig kjennskap til. Den lille snutten under lagde jeg en gang på ungdomsskolen eller videregående, og jeg kom over den helt tilfeldig for noen dager siden. Ta deg noen minutter. Den er faktisk ganske fin.