Bø, Bø, Bø

(Første gang jeg gikk forbi her, trudde jeg det stod "storkaos.")

Det er i væffal større enn Lierbyen. Litt, i væffal. Trur jeg.

(Utsikt fra kjøkkenet.)

(Utsikt fra verandaen min.)

Oh, og her er klassen min:

Fin gjeng!

Jeg er fortsatt litt misunnelig fordi Skiringssal-folka som bor i Oslo har vorspiel med og hos hverandre før de drar hvert til sitt, men sånn må det kanskje bare bli.

Opprinnelig var det masse mer jeg hadde tenkt å si, men jeg trur ikke jeg gidder.

Det er ikke det at jeg ikke trives

Herregud. Jeg bor på det nest mest perfekte studenthjemmet, jeg kom føkkings inn på det studiet jeg ville som hadde over hundre søkere, men bare plass til femten, jeg har herlige folk i klassen, og jeg har ikke engang lite penger for tida.

Det er bare det at når jeg står på kjøkkenet, har jeg utsikt til midten av området her, og der er det en superkoselig paviljong. Og jeg tenker at jeg har så utrolig lyst til å dra med meg skiringssalerne dit og sitte under der og shoot the shit som i gamle dager.

Og så er det bare det at alle snakker jo om at folkehøyskolen var det beste året i livet deres. Jeg vil ikke at det beste året i livet mitt skal være over.

Kjærleik er å vilja vel

Hadde egentlig ikke tenkt å blogge allerede nå, for jeg tenkte at jeg ikke kom til å vite hva jeg skulle si så fort, men hey, la oss fjese det: jeg kjeder meg en liten smule.

Så! I går holdt Gåte, et band jeg har elska med blodrød lidenskap siden ungdomsskolen en gang, sin aller siste konsert på Operataket. Ironisk nok var det første gang jeg fikk somla meg til å se dem live. Og bare for å nevne dét først som sist: jeg går aldri på konsert for å ta bilder, så til tross for at mobilkameraet mitt innehar hele 8.1 megapixler, blei det ikke noe verdt å vise fram. Likevel har jeg tjuvlånt noen bilder tatt av Sunniva Grimsgaard som er lagt ut på Facebook-sida til event'en bare for stemningas skyld.

Og hvilken stemning.

Det et kjent og vedtatt at en magisk konsert ikke lar seg gjengi i ord, og i væffal ikke i ord i et simpelt blogginnlegg, så jeg skal ikke prøve på noe jeg ikke kommer til å få til uansett. Men likevel. På en måte skulle jeg ønske litt at det bare hadde vært meg og scena, og ikke noen hoder for mye og en vannpytt i veien, men likevel: Gåte er en av mine aller beste konsertopplevelser. Dessuten var det min aller første konsertopplevelse der jeg hadde hørt nesten alle sangene fra før. Oftest er det sånn at jeg liker noen sanger av et band veldig mye, og så finner jeg ut at jeg skal på konsert med dem, og så plutselig blir jeg servert så mange andre sanger som jeg elsker at jeg egentlig ikke begynner å høre ordentlig på dem før i etterkant. Sånn var det jo ikke her, da, og det var en unik følelse å vite nøyaktig når fela kommer inn, eller når klimakset nås, eller når sangen blir ferdig med et smell. Eventyrlig.

Og så spilte de alle yndlingssangene mine. Seriøst, bare hør på Knut Liten og Sylvelin:



Bare sjølve oppbyggina i den sangen er helt sinnssyk. Hvis en sang inneholder noen form for dramaturgi, er denne en thriller. Måten den begynner nesten knapt uhørlig, til den tar helt av i et fantastisk inferno av instrumenter og Gunnhilds surrealistiske stemme, er bare helt sinnssykt. Jeg gir meg ende over. Og så Springleik, da. Tenk at jeg fikk høre den live:



Jeg greier ikke å beskrive de psykdelisk-destruktive bildene jeg får i hodet av å høre den sangen, og som et levende stykke musikk rett framfor meg, var det like før jeg trippa. En eller annen gang i løpet av livet skal jeg lage en kunstkortfilm med den sangen som soundtrack.

Og videre fikk jeg Rike Rodenigår! Kjærleik! Kara tu omna (med den drøyeste vokalprestasjonen noensinne)! Snåle mi jente! Stengd dør! Og bare massemassemasse annet, toppa av Sjåaren helt til slutt, som var så rørende at hadde den vart i bare et minutt til, hadde jeg begynt å sippe.

Tusen takk for at dere er så utrolige som dere er, Gåte, og tusen takk for at dere er det beste norsk musikk noen gang har hatt. Hvis dere noen gang vil spille en konsert igjen, skal jeg være der, om det så blir på Nordpolen.

Og helt til slutt må jeg bare få lov til å medgi at Magnus garantert er det tøffeste mennesket i hele verden.

Lettere forelska

Det er bare én dag siden jeg blogga sist, og egentlig føler jeg at jeg burde skrive noe mer utfyllende om Bø, men det får bli en annen gang, for her om dagen, kanskje fredagen rett før jeg reiste, var jeg innom Facebook-profilen til Eirin, og kom over Vladimir Kush. Og jeg kommer sikkert ikke til å ha sånn altfor mye med tid i dagene framover (som sagt, fadderuke, konserter og helt seriøst masse å lese og sette seg inn i), og jeg føler at alle bare må oppdage ham NÅ for de som ikke har gjort det ennå, for herregud. Jeg skal innrømme at jeg egentlig ikke helt har hatt noe ordentlig forhold til billedkunst, og at jeg er flinkere til å bedømme om kunsteren er teknisk flink enn om jeg faktisk liker jeg det ser. Når det gjelder kjære Vladiboy, greier jeg faktisk å si veldig rett ut at FY FAEN, DETTE LIKER JEG NOE SÅ SINNSSYKT GODT. For bare, bare, bare herreguuuud:


Min gode venn Dalí, jeg er fortsatt veldig glad i deg av åpenbare grunner, men sjøl om jeg egentlig ikke veit hva jeg snakker om, trur jeg faktisk at surrealismen for min del har fått en sånn overmannaktig skikkelse i denne Kush. Og hvis du bildegoogler, vil du se at dette bare er et fryktelig snevert utvalg av bilder som bare er så overjordisk vakre at jeg nesten er glad jeg verken kan tegne eller male, for da hadde jeg så sykt aldri noen gang kunne ha følt meg tilstrekkelig igjen. Trur jeg.

Nå burde jeg vært på filmklubben her i Bø og meldt min interesse, men så endte det visst opp med Pepsi max på hybelen aleine i steden. Ja, ja. To dager fylla på rad gjør sitt, for å si det sånn.

Men ja. Vi snakkes, går jeg ut i fra. En eller annen gang om kanskje litt lenge.

Her bur eg no:

Nå som jeg endelig har internett, er det på høy tid å la dere ta del i min ferske hybeltilværelse. Så
sånn ser altså omgivelsene mine ut. Eget bad og greier, og kjøkken som deles med Eirin, som i tillegg går i klassen min, og tre andre fysakker ved navn Lise, Henrik og Eirik. Egentlig skal det være en til og, men hvis vedkommende er her i det hele tatt, gjemmer han/hun seg godt.

Og ja. Hver eneste skoledag starter halv elleve, og vi har fri, jeg mener skrivedag, hver onsdag. Det kan jeg leve med. Dessuten er Bø så lite at alt er i gangavstand, men likevel stort nok til at man får trent heftig av å bære matvarer fra butikken og hjem. Og så ligner det litt på Lier, reint utseendemessig. Men der jeg trudde Lier var ganske ille rånemessig, er Bø sånn sett helvete på jord. Seriøst, da Eirin og jeg satt og spiste på gatekjøkkenet oppe ved togstasjonen, kjørte de samme bilene inn i rundkjøringa, tok en runde, og kjørte tilbake igjen samme vei tre ganger minst, med respektivt drithøy hip-hop, drithøy trance og drithøy Hellbillies eller noe lignende møl på anlegget. Lovely.

Men herregud, det er bra her. Og det at innlegget mitt er så innmari overfladisk, skyldes at det er fadderuke og ting som skjer i ett kjør, og jeg ikke helt har tid til å tenke ennå. Kanskje like greit, for på lørdag og søndag da jeg nettopp hadde kommet og ennå ikke hadde fått internett eller vært med på noe opplegg i regi av skolen, ville jeg grine av Skiringssal-savn.

I går var det billig vin på en av plassens to lokale barer, før det var vorspiel oppe på Breisås før det egentlig skulle være solbrilledisco, noe jeg ditsja med glans. Nå venter jeg vel egentlig bare på at jeg skal få melding om når det er nytt vorspiel på Gullbring før det er konsert med Forza. Torsdag er det Karpe Diem-konsert, fredag er det Gåte i Oslo med fine folk jeg savner, og lørdag er det Jethro Tull og Katzenjammer på Gvarv (!). Seriøst. Reint bortsett fra at Gvarv garantert er det tøffeste stedsnavnet i hele Norges land, kommer jeg ikke på noen grunn til at Jethro Tull vil spille der. Men det er fint for meg, da.

En gang jeg har tid skal jeg skrive om dype og fine ting som alle blir varme i hjertet av å lese. Eller noe sånt.

The final countdown

Fy faen. I morra, liksom.

Kristine - en analyse

(Nå innså jeg at "analyse" kan leses som "anal-yse." Hva enn "yse" er for noe.)

Jeg får fortsatt ikke sove, så det eneste naturlige å gjøre, er å sitte og ta masse teite personlighetstester på internett. Og ikke snakk til meg om pakking.

Den første jeg tok gikk ut på å finne ut hvor man stod hen på en femgrads skala. Og her står altså jeg:


Ikke et fryktelig overraskende resultat. Da var den neste jeg tok, som gikk ut på at jeg skulle laste opp et bilde av meg sjøl rett forfra og uten å smile - jeg snappa et kjapt og stygt et på Photobooth som dere overhodet ikke får se - litt mer spennende. Den får meg jo til å virke som en mysende hammerhai:


Om ordskya som fulgte, som skulle inneholde egenskapene mine, var et resultat av målinger av trynefaktoren min eller konsekvensene av en del spørsmål jeg svarte på, vites ikke. Poenget er i væffal at den hadde mye trivelig å si om meg:


Både open to new experiences (skal jeg dømme ut fra den første) OG unadventurous, altså. Ikke verst.

En annen målte hvor mye jeg var det og det prosentmessig:


Jeg husker ikke helt hva konseptet bak enneagram, som det kaltes, var for noe, men her blir det i væffal utdypa. Som dere kan se av tabellen over, er jeg hypersensitiv. Hurra:


Misplaced children og real family. Så fint at jeg gikk på Skiringssal, da. Er det rart jeg ikke vil begynne på et nytt sted?

En atter annen skulle finne ut av om jeg trudde at eksterne eller interne faktorer styrer liva våre. Den beviste for ørnte gang hvor ansvarsfraskrivende jeg egentlig er:


Mental disorders-test er alltid greie å ha med seg, og denne målte til og med resultata opp mot gjennomsnittet:


Jeg er i væffal mindre paranoid enn the average Joe, da. Men seriøst, mindre antisosial? Det hadde jeg aldri trudd. Men så lærte jeg jo noe på folkehøyskole og, da, som jeg snakka om for litt siden.

Og fordi jeg ikke visste hva histrionic var, men som jeg tydeligvis var veldig mye:


Så vendte jeg meg mot min gode venn Freud. Det viste seg at jeg ikke elsker fyren uten grunn, for testen som var basert på hans psykoanalyser, var nesten gørrskummelt accurate:


Cattell regna ut fra seksten faktorer, og ved hjelp av en test som baserte seg på hans hurlumheier, satte den meg inn i et skjema som ser sånn ut:


Nevrotisk og innadvent. Hurra for meg.

Her er noe jeg ikke helt husker hva er for noe:


men som blei fulgt opp av denne:


Og nå innser jeg at hvem som helst som leser dette om meg uten å ha møtt meg i virkeligheten, sannsynligvis får et helvetes førsteinntrykk. Bwahaha... ha?

I morra skal jeg se igjen folk. Mamma er kjempebekymra fordi jeg gjør ting så tett opptil Bø, men uansett hva jeg forteller meg sjøl på gode dager, så vender jeg alltid tilbake til det at det er slutten på noe framfor begynnelsen på noe. Jeg veit at jeg ikke burde bekymre meg for å skli vekk fra vennene mine når de tross alt er så gode som de er, men igjen; kanskje det er derfor jeg bekymrer meg så fælt. Før hadde jeg liksom ikke all verden å tape. Gleder meg uansett til å se Thomas i morra. Han er vel den eneste av de jeg trenger å se igjen i løpet av sommeren som jeg faktisk ikke har sett siden skoleslutt.