Paranormal Activity (2007)

Denne så jeg før Norgespremieren og greier! Filmklubb er phett.

Paranormal Activity er en slags mockumentary filma i Blair Witch-stilen som handler om samboerparet Katie og Mica. De har ganske nylig flytta inn i et palassaktig hus og kjøpt et temmelig rått filmkamera, sistnevnte først og fremst fordi Mica vil prøve å fange på teip de underlige tinga som skjer i løpet av natta. Katie kan derimot fortelle at dette har skjedd med henne før, og når de får en ekspert på ånder og sånt på besøk, kan han fortelle at en demon forfølger Katie og ikke vil slutte med det sjøl om de flytter til et nytt hus.

Plottet er med andre ord ingen Rubiks kube. Gutt og jente opplever creepy ting i et hjemsøkt hus? Pfffft. Men det er jo likevel ikke det som er greia her. Det hele oppleves veldig troverdig, og ikke minst på grunn av noe jeg sjelden ser i skrekkfilmer, nemlig skuespillerprestasjoner. Både Katie og Mica greier å bli overbevisende redde, og sjøl om han derre spesialistduden virker en smule stiv, så er det muligens òg bare på grunn av rollen hans. Jeg mener, sånne hokus pokus-folk sliter jo med å framstå seriøse til og med i virkeligheten.

Og JA, det er skummelt. Jeg vil ikke ha det til at det er den skumleste filmen jeg noen gang har sett, og det er ikke så jævlig som de tusen videoene som florerer på YouTube skal ha det til, men man merker gåsehuden her, altså. Likevel skjer det også med denne filmen som det ofte gjør med filmer av denne typen; det er liksom verst sånn midtveis uti, når innledninga er overstått og ting akkurat har begynt å skje. Det er jo klart det er gufnest med forsiktig knirking i dører og diskrete hvislelyder framfor fullt kjør med mennesker som blir dratt ut av sengene. For det er frykten for det ukjente som filmen hviler på her, og sjøl om det vel å merke aldri blir (TAKK OG LOV) avslørt noen ting som helst, er det uunngåelig, liksom.

Det er imponerende åssen fraværet av filmmusikk og kun en håndfull freaky lydeffekter likevel gjør en såpass uggen film. Men det som er, er at den er sniker-seg-innunder-huden-på-deg-skummel framfor proppa av BØ!-scener. Og akkurat som med de aller verste mindfuck-filmene (ta for eksempel Antichrist), er det jo akkurat dét som gjør at en film fester seg. Der du ikke hopper himmelhøyt i sofaen, blir du i steden liggende i senga uten å tørre å kikke over dynekanten om nettene. Og sånn som jeg ser det, er sistnevnte uendelig mye ukoseligere.

Og sist men ikke minst vil jeg legge til at joda, man skal ta en sjanger for det den er, men hallo. Skrekkfilmer flest er så grunne at det er vanskelig å la dem score særlig høyt i de aller fleste tilfeller. Dette er intet unntak. Men det er ikke til å komme ifra at hårene på armen din vil reise seg i kjølevannet av denne.

Dommeren har talt: 4