Bø, Bø, Bø

(Første gang jeg gikk forbi her, trudde jeg det stod "storkaos.")

Det er i væffal større enn Lierbyen. Litt, i væffal. Trur jeg.

(Utsikt fra kjøkkenet.)

(Utsikt fra verandaen min.)

Oh, og her er klassen min:

Fin gjeng!

Jeg er fortsatt litt misunnelig fordi Skiringssal-folka som bor i Oslo har vorspiel med og hos hverandre før de drar hvert til sitt, men sånn må det kanskje bare bli.

Opprinnelig var det masse mer jeg hadde tenkt å si, men jeg trur ikke jeg gidder.

Det er ikke det at jeg ikke trives

Herregud. Jeg bor på det nest mest perfekte studenthjemmet, jeg kom føkkings inn på det studiet jeg ville som hadde over hundre søkere, men bare plass til femten, jeg har herlige folk i klassen, og jeg har ikke engang lite penger for tida.

Det er bare det at når jeg står på kjøkkenet, har jeg utsikt til midten av området her, og der er det en superkoselig paviljong. Og jeg tenker at jeg har så utrolig lyst til å dra med meg skiringssalerne dit og sitte under der og shoot the shit som i gamle dager.

Og så er det bare det at alle snakker jo om at folkehøyskolen var det beste året i livet deres. Jeg vil ikke at det beste året i livet mitt skal være over.

Kjærleik er å vilja vel

Hadde egentlig ikke tenkt å blogge allerede nå, for jeg tenkte at jeg ikke kom til å vite hva jeg skulle si så fort, men hey, la oss fjese det: jeg kjeder meg en liten smule.

Så! I går holdt Gåte, et band jeg har elska med blodrød lidenskap siden ungdomsskolen en gang, sin aller siste konsert på Operataket. Ironisk nok var det første gang jeg fikk somla meg til å se dem live. Og bare for å nevne dét først som sist: jeg går aldri på konsert for å ta bilder, så til tross for at mobilkameraet mitt innehar hele 8.1 megapixler, blei det ikke noe verdt å vise fram. Likevel har jeg tjuvlånt noen bilder tatt av Sunniva Grimsgaard som er lagt ut på Facebook-sida til event'en bare for stemningas skyld.

Og hvilken stemning.

Det et kjent og vedtatt at en magisk konsert ikke lar seg gjengi i ord, og i væffal ikke i ord i et simpelt blogginnlegg, så jeg skal ikke prøve på noe jeg ikke kommer til å få til uansett. Men likevel. På en måte skulle jeg ønske litt at det bare hadde vært meg og scena, og ikke noen hoder for mye og en vannpytt i veien, men likevel: Gåte er en av mine aller beste konsertopplevelser. Dessuten var det min aller første konsertopplevelse der jeg hadde hørt nesten alle sangene fra før. Oftest er det sånn at jeg liker noen sanger av et band veldig mye, og så finner jeg ut at jeg skal på konsert med dem, og så plutselig blir jeg servert så mange andre sanger som jeg elsker at jeg egentlig ikke begynner å høre ordentlig på dem før i etterkant. Sånn var det jo ikke her, da, og det var en unik følelse å vite nøyaktig når fela kommer inn, eller når klimakset nås, eller når sangen blir ferdig med et smell. Eventyrlig.

Og så spilte de alle yndlingssangene mine. Seriøst, bare hør på Knut Liten og Sylvelin:



Bare sjølve oppbyggina i den sangen er helt sinnssyk. Hvis en sang inneholder noen form for dramaturgi, er denne en thriller. Måten den begynner nesten knapt uhørlig, til den tar helt av i et fantastisk inferno av instrumenter og Gunnhilds surrealistiske stemme, er bare helt sinnssykt. Jeg gir meg ende over. Og så Springleik, da. Tenk at jeg fikk høre den live:



Jeg greier ikke å beskrive de psykdelisk-destruktive bildene jeg får i hodet av å høre den sangen, og som et levende stykke musikk rett framfor meg, var det like før jeg trippa. En eller annen gang i løpet av livet skal jeg lage en kunstkortfilm med den sangen som soundtrack.

Og videre fikk jeg Rike Rodenigår! Kjærleik! Kara tu omna (med den drøyeste vokalprestasjonen noensinne)! Snåle mi jente! Stengd dør! Og bare massemassemasse annet, toppa av Sjåaren helt til slutt, som var så rørende at hadde den vart i bare et minutt til, hadde jeg begynt å sippe.

Tusen takk for at dere er så utrolige som dere er, Gåte, og tusen takk for at dere er det beste norsk musikk noen gang har hatt. Hvis dere noen gang vil spille en konsert igjen, skal jeg være der, om det så blir på Nordpolen.

Og helt til slutt må jeg bare få lov til å medgi at Magnus garantert er det tøffeste mennesket i hele verden.

Lettere forelska

Det er bare én dag siden jeg blogga sist, og egentlig føler jeg at jeg burde skrive noe mer utfyllende om Bø, men det får bli en annen gang, for her om dagen, kanskje fredagen rett før jeg reiste, var jeg innom Facebook-profilen til Eirin, og kom over Vladimir Kush. Og jeg kommer sikkert ikke til å ha sånn altfor mye med tid i dagene framover (som sagt, fadderuke, konserter og helt seriøst masse å lese og sette seg inn i), og jeg føler at alle bare må oppdage ham NÅ for de som ikke har gjort det ennå, for herregud. Jeg skal innrømme at jeg egentlig ikke helt har hatt noe ordentlig forhold til billedkunst, og at jeg er flinkere til å bedømme om kunsteren er teknisk flink enn om jeg faktisk liker jeg det ser. Når det gjelder kjære Vladiboy, greier jeg faktisk å si veldig rett ut at FY FAEN, DETTE LIKER JEG NOE SÅ SINNSSYKT GODT. For bare, bare, bare herreguuuud:


Min gode venn Dalí, jeg er fortsatt veldig glad i deg av åpenbare grunner, men sjøl om jeg egentlig ikke veit hva jeg snakker om, trur jeg faktisk at surrealismen for min del har fått en sånn overmannaktig skikkelse i denne Kush. Og hvis du bildegoogler, vil du se at dette bare er et fryktelig snevert utvalg av bilder som bare er så overjordisk vakre at jeg nesten er glad jeg verken kan tegne eller male, for da hadde jeg så sykt aldri noen gang kunne ha følt meg tilstrekkelig igjen. Trur jeg.

Nå burde jeg vært på filmklubben her i Bø og meldt min interesse, men så endte det visst opp med Pepsi max på hybelen aleine i steden. Ja, ja. To dager fylla på rad gjør sitt, for å si det sånn.

Men ja. Vi snakkes, går jeg ut i fra. En eller annen gang om kanskje litt lenge.

Her bur eg no:

Nå som jeg endelig har internett, er det på høy tid å la dere ta del i min ferske hybeltilværelse. Så
sånn ser altså omgivelsene mine ut. Eget bad og greier, og kjøkken som deles med Eirin, som i tillegg går i klassen min, og tre andre fysakker ved navn Lise, Henrik og Eirik. Egentlig skal det være en til og, men hvis vedkommende er her i det hele tatt, gjemmer han/hun seg godt.

Og ja. Hver eneste skoledag starter halv elleve, og vi har fri, jeg mener skrivedag, hver onsdag. Det kan jeg leve med. Dessuten er Bø så lite at alt er i gangavstand, men likevel stort nok til at man får trent heftig av å bære matvarer fra butikken og hjem. Og så ligner det litt på Lier, reint utseendemessig. Men der jeg trudde Lier var ganske ille rånemessig, er Bø sånn sett helvete på jord. Seriøst, da Eirin og jeg satt og spiste på gatekjøkkenet oppe ved togstasjonen, kjørte de samme bilene inn i rundkjøringa, tok en runde, og kjørte tilbake igjen samme vei tre ganger minst, med respektivt drithøy hip-hop, drithøy trance og drithøy Hellbillies eller noe lignende møl på anlegget. Lovely.

Men herregud, det er bra her. Og det at innlegget mitt er så innmari overfladisk, skyldes at det er fadderuke og ting som skjer i ett kjør, og jeg ikke helt har tid til å tenke ennå. Kanskje like greit, for på lørdag og søndag da jeg nettopp hadde kommet og ennå ikke hadde fått internett eller vært med på noe opplegg i regi av skolen, ville jeg grine av Skiringssal-savn.

I går var det billig vin på en av plassens to lokale barer, før det var vorspiel oppe på Breisås før det egentlig skulle være solbrilledisco, noe jeg ditsja med glans. Nå venter jeg vel egentlig bare på at jeg skal få melding om når det er nytt vorspiel på Gullbring før det er konsert med Forza. Torsdag er det Karpe Diem-konsert, fredag er det Gåte i Oslo med fine folk jeg savner, og lørdag er det Jethro Tull og Katzenjammer på Gvarv (!). Seriøst. Reint bortsett fra at Gvarv garantert er det tøffeste stedsnavnet i hele Norges land, kommer jeg ikke på noen grunn til at Jethro Tull vil spille der. Men det er fint for meg, da.

En gang jeg har tid skal jeg skrive om dype og fine ting som alle blir varme i hjertet av å lese. Eller noe sånt.

The final countdown

Fy faen. I morra, liksom.

Kristine - en analyse

(Nå innså jeg at "analyse" kan leses som "anal-yse." Hva enn "yse" er for noe.)

Jeg får fortsatt ikke sove, så det eneste naturlige å gjøre, er å sitte og ta masse teite personlighetstester på internett. Og ikke snakk til meg om pakking.

Den første jeg tok gikk ut på å finne ut hvor man stod hen på en femgrads skala. Og her står altså jeg:


Ikke et fryktelig overraskende resultat. Da var den neste jeg tok, som gikk ut på at jeg skulle laste opp et bilde av meg sjøl rett forfra og uten å smile - jeg snappa et kjapt og stygt et på Photobooth som dere overhodet ikke får se - litt mer spennende. Den får meg jo til å virke som en mysende hammerhai:


Om ordskya som fulgte, som skulle inneholde egenskapene mine, var et resultat av målinger av trynefaktoren min eller konsekvensene av en del spørsmål jeg svarte på, vites ikke. Poenget er i væffal at den hadde mye trivelig å si om meg:


Både open to new experiences (skal jeg dømme ut fra den første) OG unadventurous, altså. Ikke verst.

En annen målte hvor mye jeg var det og det prosentmessig:


Jeg husker ikke helt hva konseptet bak enneagram, som det kaltes, var for noe, men her blir det i væffal utdypa. Som dere kan se av tabellen over, er jeg hypersensitiv. Hurra:


Misplaced children og real family. Så fint at jeg gikk på Skiringssal, da. Er det rart jeg ikke vil begynne på et nytt sted?

En atter annen skulle finne ut av om jeg trudde at eksterne eller interne faktorer styrer liva våre. Den beviste for ørnte gang hvor ansvarsfraskrivende jeg egentlig er:


Mental disorders-test er alltid greie å ha med seg, og denne målte til og med resultata opp mot gjennomsnittet:


Jeg er i væffal mindre paranoid enn the average Joe, da. Men seriøst, mindre antisosial? Det hadde jeg aldri trudd. Men så lærte jeg jo noe på folkehøyskole og, da, som jeg snakka om for litt siden.

Og fordi jeg ikke visste hva histrionic var, men som jeg tydeligvis var veldig mye:


Så vendte jeg meg mot min gode venn Freud. Det viste seg at jeg ikke elsker fyren uten grunn, for testen som var basert på hans psykoanalyser, var nesten gørrskummelt accurate:


Cattell regna ut fra seksten faktorer, og ved hjelp av en test som baserte seg på hans hurlumheier, satte den meg inn i et skjema som ser sånn ut:


Nevrotisk og innadvent. Hurra for meg.

Her er noe jeg ikke helt husker hva er for noe:


men som blei fulgt opp av denne:


Og nå innser jeg at hvem som helst som leser dette om meg uten å ha møtt meg i virkeligheten, sannsynligvis får et helvetes førsteinntrykk. Bwahaha... ha?

I morra skal jeg se igjen folk. Mamma er kjempebekymra fordi jeg gjør ting så tett opptil Bø, men uansett hva jeg forteller meg sjøl på gode dager, så vender jeg alltid tilbake til det at det er slutten på noe framfor begynnelsen på noe. Jeg veit at jeg ikke burde bekymre meg for å skli vekk fra vennene mine når de tross alt er så gode som de er, men igjen; kanskje det er derfor jeg bekymrer meg så fælt. Før hadde jeg liksom ikke all verden å tape. Gleder meg uansett til å se Thomas i morra. Han er vel den eneste av de jeg trenger å se igjen i løpet av sommeren som jeg faktisk ikke har sett siden skoleslutt.

Ei slags kunngjøring of sorts

Jeg hadde en så sinnssykt fin dag med Henrik og Kamilla i går at det nesten er urettferdig at den er over. Men dagen i dag har heller ikke vært så verst foreløpig, og blir nok fin utover kvelden og. Jeg har jo fått årsvideoen!

Men det var jo ikke det jeg skulle snakke om i det hele tatt.

Jeg veit ikke helt, men natt til i dag kom jeg liksom på at jeg er fri. Jada, klisjé, men hey, det er sant. Jeg trenger ikke å stresse med noe, jeg. Det er bare å flyte og la ting skje. Kanskje blir jeg litt sånn sentimentalt lykkelig når jeg nettopp har vært sammen med fine folk, men... ja. Eller altså, for å bli litt mer konkret og direkte:

Kjære Tor Espen, hvis du mot all formodning noen gang skulle lese dette: du er en herlig fyr på bortimot alle områder jeg kan komme på, men jeg føler ikke noe for deg lenger. Utover vennskap, altså.

Men det deiligste av alt, er egentlig å endelig kunne innrømme det for meg sjøl.

Hvem sier man ikke lærer noe av folkehøyskole?

Pre-Skiringssal: Jeg hata nye folk, fikk angst av tvunget sosialt samvær, og hadde venner som jeg så på film, sladra og festa med. Ikke sjeldent fant jeg på unnskyldninger for å slippe å være med på saker og ting, og sjøl om jeg blei med og hadde det gøy noen timer, lengta alltid deler av meg etter å være aleine, og jeg kunne i væffal ikke finne på å sove over hos noen, for da blei jeg bortimot aggressiv neste morgen, som en slags reaksjon på sosialoverdosen jeg hadde opplevd. Jeg funka ikke uten masse aleinetid i løpet av en dag, og syntes det beste i verden var å være aleine hjemme, deilig isolert som følge av førerkortet jeg ikke hadde og bussavgangene som ikke var der.

Post-Skiringssal: Jeg blir fortsatt nervøs ved tanken på mange nye folk på ett sted, og tvunget sosialt samvær er fortsatt ganske urovekkende, men jeg har fått venner som jeg faktisk savner når de ikke er her - hvilket vil si ganske ofte nå i min sommerferieavsondra tilværelse. Jeg kjenner at det faktisk er ganske mange jeg er oppriktig glad i, og - herregud - jeg tar til og med initiativ til å finne på ting med folk. Jeg får sosialabsitenser, og gruer meg til ferier og ensomhetstid. Det er så ille at jeg til og med vurderer å delta på et par av arrangementa som er en del av åpningsuka i Bø, og det er ikke med folk jeg kjenner en gang. Jeg er ganske livredd for folka jeg skal bo med, men er likevel letta over at jeg skal bo i kollektiv, fordi jeg trur enebolig hadde drept meg.

Hei hurra. Dette er vel min måte å si at jeg har begynt å glede meg en liten smule til jeg kryper ut av skallet om ei uke.

I morra skal jeg leike med Henrik i hovedstaden. Det vil bli min sannsynligvis siste kontakt av skiringssalsk grad før Telemark kommer og tar meg. Men jeg har jo faktisk et liv etter det og (20. AUGUST OMGGGG). Jeg mener, jeg hopper jo ikke akkurat ned i et svart hull heller. Håper jeg, da.

Materialistisk moro

"Jeg er glad som et godt uvær!" - random dude på sykkel på Bragernes torg, Drammen.

Jeg er ganske sliten nå. Jeg er sikkert den eneste i hele verden som kan holde på å sovne med en halvdrukket Burn i handa. Men det er på en god måte da. Mamma er livredd for at jeg skal dø øyeblikket etter at hun og pappa har sluppet meg av i Bø, så hun og jeg raida Drammen i dag på jakt etter objekter som kan holde meg i live i væffal et par måneders tid. Og ting gjør meg glad. Hva kan jeg si? Jeg er barn av i dag.

Jeg har aldri vært noen utprega fan av kjøkkensaker og husting og sånn, men seriøst, seeeee da:


Bak og fra venstre kan man skimte et rosa, gult og hvit-stripete teppe, gardiner med Dyreparken-motiv, sleiv, steikespade, visp, Mummitrollet-kopp og to skåler, en sånn supernydelig sak som gjør at jeg kan steike hjerteforma speilegg, grytekluter, bestikk og fire tallerkener i hardplast, respektivt blå, rosa, oransj og grønn. Jo, og så akrylduken baki der, da.

Men det stopper ikke der. Henta to pakker på posten i dag, og hadde det ikke vært for at jeg allerede er så godt i gang, hadde jeg garantert ikke giddi (giddet? Noen ganger hater jeg at bokmål tvinger meg til å bruke superkonstruerte plusskvamperfektumformer, men akk ja) å brife med dem og, men igjen; jeg er jo så godt i gang. Så se:

(hårbåndsak, ring, gratis øredobber og gratis button.)

(min langfinger til vinteren.)

På farta som jeg er, har jeg dessuten framkalt bilder i dag:


DE BLEI KJEMPEFINE. Hjerte. Og fordi jeg nok en gang er supergodt i gang, flasher jeg opp mer gøyalt jeg har gått til anskaffelse av tidligere i måneden. I forrige måned, mener jeg:


Nytt headset! Og klistremerker:


Og som noen av dere kanskje legger merke til, ny mobil. Men det var i mai, da.

Oooog jeg kommer ikke på noen fornuftig måte å avslutte innlegget på, så jeg sier bare takk for i dag. Snart skal jeg se film.