Intervju i Lierposten

Skanneren min er litt liten, så jeg måtte dele det opp litt for å få med alt. Klikk på bildet for å få det i større - og forhåpentligvis mer leselig - format.

Etsy-favoritter, del fire

Noen kaller det å dømme andre utelukkende basert på stil og utseende. Jeg, derimot, liker tanken på at man kan vise de ulike aspektene ved personligheten og interessene sine bare ved måten man kler seg på og tinga man omgir seg med.

 (DorotaJewelry)

(LoliMillie)

(UndertheIvy2)

(LittleMizzKitty)

(kawaiigoods)

(mylavaliere)

(ShoponSherman)

(ThreeLace)

(MademoiselleOpposum)

(PrettySnake)

(JanineBasil)

(SugarJunkieShop)

(KayiLaFashion)

(retroandme)

TEDtalks: The art of asking

Jeg nevnte TEDtalks første gang her, da i sammenheng med Jill Bolte Taylor som snakka om innsikten hun hadde fått samtidig med et hjerneslag. "Det er et utall av engasjerte og dyktige talere der, såpass at jeg vurderer å lage en blogginnleggserie dedikert til noen av dem jeg liker best", sa jeg den gang. Vel, dette er meg som oppfyller mine egne framtidsplaner.

Jeg er utrolig fan av Amanda Palmer. Det begynte med at jeg likte musikken hennes, først gjennom Dresden Dolls, deretter soloprosjektet hennes. Etter at jeg begynte å lese meg opp på bloggen hennes, følge henne på Facebook, se intervjuer med henne og så videre, gikk det opp for meg at hun i tillegg til å være en god musiker, er en utrolig inspirerende og karismatisk idéspreder. I denne videoen snakker hun om the art of asking generelt, men i hovedsak om hvorfor nedlasting av musikk burde være lovlig. Og helt ærlig: jeg er uenig med henne. Det vil si, delvis. Personlig er jeg av den oppfatninga av at musikk, og for all del alle andre kunstformer, er et åndsverk. Hadde jeg vært musiker, og noen hadde lekt ut den nye plata mi på, ja hva er det folk bruker nå til dags, er det fortsatt Pirate Bay, eller? så hadde jeg blitt veldig mye mer dritsur for at noen tydeligvis ikke har respekt for mitt verk, enn takknemlig for at det når ut til mange. Men altså, jeg syns det burde vært lov å laste ned musikk gratis i de tilfellene der musikeren har gitt eksplisitt uttrykk for at det er greit, som for eksempel Amanda Palmer har gjort. Man kan jo for eksempel laste ned hennes nyeste album Theatre Is Evil på hjemmesida hennes - enten gratis, eller ved å betale ønska beløp. Men helt ærlig syns jeg det er et overtramp å tvinge musikere til å la det eneste de bruker all tida si på være gratis.

Så hvorfor poster jeg en video der jeg er uenig med budskapet? Fordi hun har utrolig mange gode poenger som jeg i og for seg kan relatere til. Det er liksom bare konklusjonen vi har ulik oppfatning om. Og som jeg sa i forhold til Jill Bolte Taylor sist: ja, den er litt lang, men hvis du bare har tenkt å se på Hotell Cæsar likevel, så hvorfor ikke.





Minner forresten om at jeg har en konkurranse gående på bloggen min. Dette sier jeg mest fordi jeg blir veldig flau om ingen flere deltar. Du kan få ei gratis bok i posten, for helvete! Hva har du å tape?

Digital lanseringsfest

Hallo hallo! Det er den tjuende august, og det betyr at nå kan man få tak i Tyngden mellom oss!!!! For eksempel fra haugenbok.no, eller så kan du spørre etter den i nærmeste bokhandel, og hvis de ikke har den, kan de ta den inn for deg. Jeg er i Tromsø nå og har ikke noe eksemplar av boka liggende, så den halvobligatoriske sjølvien der jeg triumferende holder boka framfor meg, får jeg dessverre ikke tatt. Jeg håper dette kjapt sammenraska sjølportrettet utført i Paintbrush gjør samme nytten:

Og for å feire, utlyser jeg herved en konkurranse!!!! Premien er selvfølgelig et signert eksemplar av Tyngden mellom oss. Det eneste du trenger å gjøre, er å skrive et innlegg på din blogg om hvorfor akkurat du bør vinne. Link til dette innlegget, og link til ditt innlegg i kommentarfeltet under her. Hvis du ikke har en blogg, kan du bruke et annet sosialt medium, for eksempel Twitter eller Facebook. Husk i alle tilfeller å linke til dette innlegget og link til ditt innlegg i kommentarfeltet. Jeg trekker en vinner onsdag om ei uke, altså den 27. God løk!

La meg avslutte med litt eksklusiv trivia om Tyngden mellom oss:
- Navna Gabriel, Julian og Tobias går igjen i flere tekster jeg har skrevet. To av hovedpersonene i den aller første romanen jeg skreiv som trettenåring, og som jeg har posta noen utdrag fra her, heter Gabriel og Tobias. En sentral karakter i såpeserien Lunisand, som jeg i sin tid posta på Skrivebua, heter Julian. Dessuten har jeg ofte brukt navna i noveller og korttekster.
- Karakteren M er basert på diktet mitt Mysteriemannen/diktet mitt Mysteriemannen er basert på karakteren M. Jeg er helt ærlig ikke sikker på hva som kom først, men de er den samme personen. "M" står selvfølgelig for Mysteriemannen.
- Et prosjekt jeg begynte på, men aldri fullførte, og som jeg blant annet har posta utdrag fra her, er ment som en slags særdeles frittstående oppfølger til Tyngden mellom oss. Med "særdeles frittstående" mener jeg at det egentlig aldri var et poeng for meg å vise tydelig at de hørte sammen, fordi historien i Døden og gleden, som var/er arbeidstittelen på prosjektet, helt fint kunne stå for seg sjøl som en individuell historie. Likevel fins det noen hint i begge to om at de potensielt kan ha en sammenheng.
- Jeg har i tillegg skrevet en prequel til Tyngden mellom oss i kortfilmmanusformat.

Så gjenstår det bare å ønske alle god lesning!

Tyngden mellom oss 20. august

Panthera har allerede kunngjort den store nyheten, men 20. august slippes min nye roman, Tyngden mellom oss! Og den ser utrolig stilig ut, om jeg får si det sjøl:

Takk til grafisk designer Henriette Osnes og fotograf Amalie Stepperud Antonsen fra Am.Creations for det ekstremt vellykka resultatet.

Den kommer nok til å være tilgjengelig litt overalt. Du kan sikkert bare spørre din nærmeste bokhandler om de kan ta den inn for deg hvis de ikke allerede har den. Ellers kommer den garantert til å være tilgjenglig fra nettsidene til Panthera når den tid kommer, pluss at Fagbokforlaget allerede er forberedt.

For å feire denne gledelige nyheten poster jeg herved et nytt utdrag fra den her på bloggen min! Hvis du vil lese flere utdrag, klikker du bare på etiketten som heter "tyngden mellom oss" under innlegget.


---

Det var ikke langt til hytta til M. Heldigvis, for ganske tidlig begynte jeg å merke at vi kom til å slippe opp for samtaletemaer fort. Hva sier man til noen man ikke kjenner, men som man ikke desto mindre skal på fest til? Pluss at det var ingen nytelse å stavre seg gjennom og over jord, mose og glatt stein på høyhælte sko. Jeg følte meg tryggere da jeg vimsa rundt på stylter da vi feira 17. mai på barneskolen.

   M spurte meg om åssen musikk jeg likte. Jeg svarte at jeg stort sett likte noe innenfor enhver sjanger, og fikk lyst til å skyte meg sjøl i hodet umiddelbart etterpå. Jeg spurte ikke tilbake. Så begynte han å snakke om da han og broren hans hadde stått på vannski i forrige uke. Han hadde falt og fått blåmerke på underarmen. Han viste meg det, og jeg sa ”ouch.” Så var vi framme.

   Kanskje har jeg bare sett for mye på Midt i smørøyet, eller lest for mange nummer av fjortisblader. Uansett blei jeg glad til langt nedi ryggmargen da jeg fikk hyttedøra åpna framfor meg, og stod foran noe som fika til fordommene mine så det sang. For her var ikke pulserende trancerytmer, vammel hasjlukt og tretten år gamle jenter med hodene i bøtter. Tvert imot var det dempa Bob Marley på grammofon – seriøst, grammofon – og en gutt og to jenter som satt i en sofa ved siden av et bord. Jentene kledd i lårkort og brunkrem, vel å merke, men jeg beroliga meg sjøl med kommentaren M tidligere hadde gitt meg angående min egen snødronninghud. Eller, det kan kanskje ikke kalles å berolige seg sjøl når det ikke beroliger deg overhodet.

   Jentene og gutten så opp da jeg kom inn. Jeg Mona Lisa-smilte.

   ”Hei”, sa de alle tre, halvveis i munnen på hverandre.

   ”Hei, hei”, sa jeg, og så på M etter unnsetning. Han smilte tilbake og skjønte ikke problemet.

   ”Vil du ha noe å drikke?” spurte han isteden, noe jeg takka ja til.

   Mens han gikk inn på kjøkkenet, sneik jeg meg bort til en stol som jeg dro inntil sofaen. Forsiktig, som om jeg var redd gulvet ville brekke under meg. Jeg tok de som satt der i handa etter tur, men glemte navna i løpet av det neste minuttet. Gutten var broren til M; storebroren, skulle jeg dømme ut fra utseendet. Jentene smilte perlehvitt til alt jeg sa, som ikke var så veldig mye, mens jeg ønska at M skulle komme tilbake fort. Det kunne vel umulig ta så lang tid å finne noe å drikke?

   Det må vel ha vært skjebnen eller noe sånt som sørga for at han i neste sekund trådde inn i synsfeltet mitt igjen. I hendene hadde han to djupe glass og ei rødvinsflaske.

   ”Vær så god”, sa han og satte det ene glasset foran meg. Skjenka den tjukke væska oppi med klukk-klukk-klukk-lyder. Jeg hadde aldri drukket rødvin før.

   Samtidig som M fant en stol han kunne dra inntil bordet, satte jeg glasset for leppene, kaldt mot huden. Drakk veldig sakte en veldig liten slurk, og overraska meg sjøl ved å ikke mislike det. Syrlig og fyldig; en smak som ikke skulle styrtes, men nippes til. Kanskje retta jeg meg ubevisst opp i ryggen og løfta litt på haka.

   Sånn gikk det til at mens M satt framoverlent og snakka om ting han og de andre hadde god greie på, dytta jeg min egen stol noen få centimeter tilbake og nippa til veldig små slurker et par – tre ganger i minuttet. Blikket mitt holdt fast ved den som snakka, og lurte dem dermed til å tru at jeg deltok i samtalen. I øyekroken min iakttok jeg derimot M; observerte at han hadde blå øyne som blei en liten tanke villere for hver slurk vin han fikk i seg, og at huden hans stramma seg over kragebeinet når han lo. Etter hvert kom det flere folk, og jeg fikk påfyll i glasset.

   Da klokka var tolv, hadde M rukket å åpne flaske nummer to. Musikken hadde blitt høyere, det hadde blitt trangere om plassen, og jeg unnskyldte meg med at jeg måtte på do. Isteden pløyde jeg meg vei forbi og innimellom kropper som lukta svette og alkohol, og forsvant ut på terrassen, der noen stod og røyka. Men de kjente jeg ikke uansett.

   Jeg krøka meg sammen inntil veggen og knuga mobilen i håndflata. Hva faen i helvete gjør du her? spurte en stemme i hodet mitt, men ingen svarte. Det knitra liksom et sted bak eller forbi øra, tunga føltes plutselig dritsvær i munnen, og øya greide ikke å holde fokuset. En annen stemme, en jævla plagsom en, kjefta på meg idet jeg bladde meg nedover i telefonlista mi. Den sutra over at jeg visste jo at jeg kom til å angre på dette, og at jeg bare brukte boblene i blodet som unnskyldning.

   Jeg la mobilen opp mot øret. ”Hallo?” sa det i den andre enden.

   ”Du… jeg må snakke med deg om no”, sa jeg, men jeg skjønte ikke hvorfor jeg sa det.

   ”Ja vel?” sa Gabriel.

   ”Jeg føler meg bare så føkkings aleine”, hørte jeg meg sjøl si, og merka at jeg fikk lyst til å sippe. Jeg var jo full, så hvorfor ikke, tenkte jeg, og dermed rant det sminkefarga saltvannsstriper nedover kinna mine.

   ”Ja vel”, sa Gabriel igjen.

   ”Fy faen, du skjønner ikke en jævla dritt”, hulka jeg, og så la jeg på. Jeg venta til ansiktet mitt hadde tørka sånn mer eller mindre, og så reiste jeg meg opp, kjempa meg inn døra igjen, og fant på nytt veien til bordet. Jeg ville ha mer vin.

   Men da jeg kom fram, var verken vinflaska eller M der. Isteden stod jentene fra i stad og enda flere jenter og shotta tequila.

   ”Vil du ha?” Ei brunette sjangla bort til meg og kyssa meg på kinnet. Før jeg hadde rukket å svare, hadde hun fylt et shotglass med brennevin. Sitronbåten og saltbøssa var visst òg på plass.

   Drinken svei i halsen. For mange glass vin greide ikke å dekke over det. Jeg trur kanskje jeg mumla noe om at jeg var tørst, før jeg snudde meg, skulle klatre over sofaen, men datt isteden framover og skalla panna i peisen. Ei hand greip meg imidlertid raskt om underarmen og halte meg på beina og gjennom rommet. Skygger, varme kropper, øl i håret. Omsider frisk luft.

   ”Hei, går det bra med deg?”

   Jeg var varm i hele ansiktet. M holdt de bare armene mine i et fast grep. Det var både stjerne- og måneklart, registrerte jeg. Hendene hans på huden min. Ansiktet hans så blått ut i natta.

   ”Kan jeg få litt mer vin?” spurte jeg.

   ”Nei”, lo han, og plasserte meg på det øverste trinnet i trappa. Han satte seg ved siden av meg, og nå merka jeg at han hadde armen rundt livet mitt. Et sted langt baki det bedøva hodet mitt, skulle jeg ønske at jeg hadde vært edru så jeg kunne ha ytt det øyeblikket den rettferdigheten det fortjente.

   M tok en sigarett opp fra jakkelomma, stakk den inn mellom leppene og tente den med den ledige handa. Gloa ga munnen og de nesten usynlige skjeggstubbene en nærmest neonaktig glød.

   ”Kan jeg få?” snøvla jeg og langa ut etter sigaretten, men bomma med vel ti centimeter.

   ”Hvis du er skikkelig kvalm nå, e’kke røyke det beste du kan finne på”, sa han, samtidig som han blåste ut flakkende spøkelser som løste seg opp i sommerlufta bare øyeblikket etter.

   ”Jammen jeg e’kke kvalm. Har bare vondt i huet”, sa jeg, og refererte til det påbegynnende blåmerket i fjeset heller enn skallebank.

   ”Du bestemmer”, sa M, og uten å se på meg, tok han røyken ut fra munnen og holdt den mot meg. Jeg tok imot, sugde i meg et langt trekk, lot nikotinet rotere litt i lungene, før jeg blåste ut. Han fikk den tilbake, og jeg veksla mellom å se på ham mens han røyka ferdig og grantrærne som minna om veldig fillete pyramider i det fjerne.

   ”Nei…” sa M etter ei lita stund, ”ska jeg følge deg hjem?”
   Nei, jeg vil bli her med deg, tenkte jeg. ”Ja”, sa jeg. Og så gikk vi nedover til hytta til Julian igjen, men til tross for at det virka som om skogen holdt pusten i påvente av at noe skulle skje, holdt han ikke rundt meg.

Vi har fått leilighet!

Jeg har vært så travel i det siste atte herregud! Jeg har holdt foredrag for noen av verdens beste folk på Skrivebuatreff, jeg har lysna håret mitt ytterligere hos Lars, jeg har vært statist i en kommende TV-serie, og ikke minst har jeg vært på en del visninger. Noe som nå har resultert i følgende:

Bilder henta fra finn.no-annonsen. Bare vent. Vi skal nok sette vårt personlige preg på den. Kontrakt underskrives på torsdag. Nå trenger jeg bare en litt ålreit deltidsjobb, og så trur jeg alt kan være bra i ei tid framover. Jeg håper på det beste.

Vibeke var forøvrig i Tyskland for ei stund tilbake. Hva kan jeg si? Ingen veit åssen de skal kjøpe suvernirer med hjem til meg som det hun gjør:

Musikalsk utfordring #6: En sang du forbinder med vår eller sommer

Når jeg uti april blir våryr, er det bare én ting å gjøre: å skru denne på full guffe på mp3-spilleren og løpe så fort jeg kan i en passe bratt nedoverbakke i takt med trommene (men ikke naken, da).




Trykk her for hele den musikalske utfordringa.

Fra skisseboka: mer om han der duden som flytter til storbyen

En fortsettelse av dette. Nå merker jeg at jeg nesten blir litt trist fordi jeg aldri kom noen vei med dette, jeg er jo faktisk oppriktig glad i disse karakterene. Men bevares, man veit jo aldri.

Sola stod opp helvetes tidlig, og en jævlig lyd, jeg klarte ikke å bestemme den, jeg ville bare at den skulle slutte, var overalt.

   Jeg åpna øya, fy faen, dette var så tungt, alt var tungt, det var så tungt å se rundt seg, omgivelsene veide så mye, det gjorde vondt å bruke øya, jeg var så varm, og så usigelig svimmel bare jeg lente hodet mot den ene sida istedenfor den andre, og Mio lå ved siden av meg, holdt armen rundt meg, begge var påkledde, hadde vi ligget sammen?

   Det rykka i Mio. Denne lyden, denne uutholdelige lyden, det måtte være ei bombe, en flyalarm, noe infernalsk. Det rykka i Mio igjen, og han slapp taket i meg. Overkroppen hans spratt opp på en måte som minna meg om en sprettert. Jeg dro puta over hodet og prøvde å glemme både lyden og lyset, og jeg måtte for faen spy igjen, det lukta som om noe hadde dødd på hybelen, kunne ikke noen for helvete se til å åpne et vindu eller ei balkongdør, jeg svetta på ryggen, mellom låra, overalt, lyden ga seg. Jeg pusta ut og sov videre i noen sekunder før Mio rista i meg.

   ”Det var Joakim du het, ikke sant?” sa han.

   ”Jonathan”, sa jeg.

   ”Bli med meg til Oslo, Jonathan.”

   ”Jeg må sove.”

   ”Sov på toget.”

   ”OK.”

   Han måtte fysisk dra meg opp av senga. Det var helt jævlig. Veggene rundt meg føltes som om de skulle dette sammen for hvert skritt jeg tok, eller for den saks skyld, for hver gang jeg flytta blikket.

   ”Jeg må hente tinga mine”, sa jeg.

   ”Neida”, sa Mio.

   ”Okei, da”, sa jeg.

   Søstera lå fortsatt i en klump på liggeunderlaget. Spyet mitt fra kvelden i forveien hadde bomma på henne med kanskje ti centimeter. Hun hadde nok ikke fått med seg en dritt av brorens og mine eskapader. Ikke at jeg egentlig hadde gjort det heller.

   ”Hvorfor så tidlig tog?” spurte jeg.

   ”Det husker jeg ikke. Men jeg har forhåndsbestilt billett”, sa Mio.

   Han styra litt fram og tilbake. Henta tannbørste og et cetera fra badet. Ingen ville kunne mistenke ham for å ha helt i seg nok alkohol for et helt liv forrige natt. Jeg fatta ikke åssen han gjorde det.

   ”Jeg har aldri vært så ferdig i hele mitt liv”, sa jeg.

   ”Lettvekter”, sa Mio. Deretter: ”Er du klar?”

   Klar og klar. Jeg nikka.

   Mio tok på seg sko og frakk og slang en bag over skuldera.

   ”Kommer du?” spurte han.

   ”Du, unnskyld meg, men… lå vi sammen i går kveld?” spurte jeg.

   ”Jeg er da ikke homo heller”, sa han.

   Å nei.

   Jeg fulgte etter ham ut i gangen, ned trappa og ut døra. Sjangla bortover i retning togstasjonen.

   ”Kan jeg ikke få lov til å hente tannbørsten min engang?” spurte jeg da vi var i nærheten av studenthjemmet jeg bodde på.

   ”Så kjapp deg, da, for faen”, sa Mio, og jeg jogga så fort den halvdøde kroppen min ville bære meg ned veien, over tunet og inn døra. Raska med meg nevnte tannbørste, noen klær, de viktigste bøkene og platene og datamaskinen min. Stappa alt i en plastpose jeg fant på gulvet og jogga tilbake, med presisjon og fart som en zombie. 

   ”Nå har vi faen meg dårlig tid, ass. Har du sigg?” spurte Mio.

   Jeg fant fram røykpakka fra lomma på frakken, ga ham en og tok en sjøl. Jeg angra umiddelbart. Nikotinet gjorde meg igrunn bare enda svimlere. Jeg klamra meg til armen til Mio mens vi stabba videre. Vi ligna forvokste småbarn som nettopp hadde lært å gå.

   Vel framme på perrongen, var det fortsatt fem minutter til toget skulle gå.

   ”Det er så deilig å være ute i god tid”, sa Mio og stumpa sigaretten mot såla på skoen sin. 

   Det var like grått rundt meg som det føltes inni kroppen min. Tjukk tåke, den grå frakken til Mio, asfalten vi sto på. Jeg subba bort til nærmeste benk og la meg ned med lukka øyne som en uteligger. Så kom toget med sine hvinende bremser, hjul mot skinner, tenner mot tenner, gnissende fyllesjuke.

   ”Kom, da”, sa Mio og røska i meg. Jeg spøy, og så gikk vi på toget.

(...)

En gang for lenge siden var det noe som bedøvde meg. Noe som gjorde at uansett hvor mange som døde i en film, og uansett hvor mange strykere som hadde bidratt på lydsporet, klarte jeg ikke å røres. Ikke engang av dikt. Dikt kunne være bra eller dårlige, men ikke rørende.

   Jeg prøvde intenst å føle noe på vandring fra Frogner til Majorstua. Vakre hus, høstsol, oransje blader. Kanskje jeg burde tatt med ei flaske whisky likevel. 

   Jeg kunne enkelt se for meg kunstnerprinsen her ute midt i den skjøre symfonien av klassisisme, kafeer og bøk, sakte vandrende med hodet opp og på skakke, lyttende til fuglekvitter, med steg som nesten ikke var nær bakken, skjerfet vaiende i vinden, en mjuk bris i de gylne lokkene hans. Håret mitt var av typen som var flatt og fett uansett hvor hardt uvær jeg var utfor. Jeg var lutrygga, hengslete og ikke så mye undrende over livets mysterier som forbanna på dem, og for meg var Oslo nok et sted å oppholde seg i påvente av mirakelet som var å få noe publisert, helst bli antatt av et av de store forlaga.

   Det gikk opp for meg at jeg ikke ville tilbake til leiligheten. Jeg skjønte at jeg ikke skjønte hva i helvete jeg egentlig hadde begitt meg ut på. Jeg burde si opp hybelen min. Si fra meg studieplassen min. Ringe mamma. Skaffe meg en jobb. Finne meg et sted å bo, her kunne jeg jo ikke bli. Så vidt jeg hadde skjønt, var det ikke plass til meg noe sted i kollektivet. 

   Det kom noen bak meg. Jeg snudde meg. Det var Mio.

   ”Jeg vedder på at du ikke har peiling på hvor du er”, sa han.

   ”Litt, så”, sa jeg.

   ”Skal vi ta oss en øl?” spurte Mio.

   ”Hvorfor det?” spurte jeg.

   ”Jeg har ikke noen jobb. Noe må jeg jo finne på om dagen.”

   ”Åssen skaffer du deg penger?”

   ”Jeg er deprimert.”

   ”Er det lukrativt?” 

   ”Ja”, sa han.

   Vi gikk inn på nærmeste kafé og bestilte oss en øl hver.

   ”Hvem er egentlig hun der Patti?” spurte jeg, prøvde å få spørsmålet til å høres naturlig ut.

   Mio trakk på skuldrene.

   ”Øyvind og jeg har kjent hverandre hele livet”, sa han.

   ”Hvem er Øyvind?” sa jeg.

   ”Nei, ikke hele livet. Jeg blei kjent med ham på ungdomsskolen”, sa Mio, ”han var ett år eldre enn meg. Begge hang på rockeverkstedet. Han var bare fjorten år og kunne tromme masse greier av Motorpsycho allerede. Jeg hørte at det var Motorpsycho. Jeg kunne alle sangene deres utenat. Jeg bare, ’hei’, og jeg var liksom platonisk forelska i ham, du veit hva jeg mener, og vi bare spilte masse sammen og så starta vi Overbalance.”

   ”Er det navnet på bandet ditt?” spurte jeg. For et satans elendig bandnavn.

   ”Øyvind, ass. Jeg er så glad i Øyvind”, sa Mio.

   ”Hvem er Øyvind?” sa jeg.

   ”Og så Oskar, da”, sa Mio, ”Oskar klina jeg med i fylla engang. Trur jeg. Det er ikke sikkert jeg gjorde det. Men det er noe med gutter med halvlangt blondt hår. De ligner liksom litt på jenter uansett åssen de ser ut ellers, de kunne hatt skjegg for den saks skyld. Jeg trur jeg tenner litt på tanken at de kanskje kan være transvestitter eller noe sånt.”

   Vi kjøpte oss en ny øl hver.

   ”Oskar studerer filosofi på Blindern”, sa Mio, ”hvis du er homo, kan du sikkert ligge med ham, hvis du vil. Jeg trur ikke han er så nøye på det. Det er det vel ingen av de som studerer filosofi som er.”

   ”Hva slags bøker liker du å lese?” spurte jeg.

   ”Patti liker ham ikke, da. Oskar, altså. Men Patti liker nesten ingen, i hvert fall ingen av dem jeg kanskje har rota med. Hun er god til å merke sånt. Du skal ikke ta deg nær av det. Hun har jo også halvlangt blondt hår. Kanskje hun også er transvestitt. Det hadde blitt den sykeste pornofilmen i hele verden om hun, du og Oskar hadde hatt trekant og noen filma det. Jeg hadde sett den. Garantert.”

   Hele tida mens han snakka, syntes jeg liksom at pupillene hans utvida seg og trakk seg sammen i samme rytme som hjerteslaga mine. Det måtte være en kosmisk tilfeldighet. Jeg hadde aldri hatt så lyst på noen før.

   ”Er du… bifil?” spurte jeg. Mio hadde kjøpt en øl nummer tre til meg.

   ”Er det ikke kjipt å drive og kalle mennesker for legninger på den måten? Å definere dem ut fra seksuell tiltrekning?”

   ”Det var ikke det jeg prøvde på”, sa jeg, ”men siden du åpenbart liker både…”

   ”Jeg forelsker meg. Det er bare problematisk å skulle finne opp tulleord for det hele tida”, avbrøyt han, ”hva om du skulle møtt ei jente, blitt kjempeglad i henne, for bare å finne ut at hun egentlig er en mann. Skal du liksom slutte å være glad i henne for det? Eller at du forelsker deg i en gutt, og går rundt og agonizer over det gjennom hele puberteten. Hadde du bare slått deg til ro med at du forelsker deg og at det er helt naturlig, hadde du sluppet det. Og se på alle de tullkukene som driver og skal skifte kjønn i hytt og pine. Hvis de bare tenker at menneske er menneske, og at kjønn er ett hundre og ørten prosent irrelevant, er jo alt helt greit. Er du ikke enig?”

   ”Betyr det at du vil ligge med meg om jeg spanderer neste øl?” spurte jeg og drakk bunnslammet av glass nummer fire.

   ”Jeg er da ikke homo heller”, sa Mio. Så reiste han seg opp og gikk mot døra. Der snudde han seg og sa: ”Kommer du, eller?”

(...)

Klokka var tre da vi kom hjem. Mio gikk inn på et rom, jeg gikk ut fra at det var hans eget, det samme rommet det hadde lukta puling av samme morgen, og spilte gitar. Jeg satte meg prøvende i sofaen i stua. Parketten her hadde riper og avflakkinger, malinga på veggene var ujevn. Sofaen var hullete og møllspist.

   I skjenken under TV’en lå det diverse filmer. Jeg begynte å se på et eller annet utenlandsk noe med et fargerikt cover, men mista tråden fordi alle snakka noe merkelig asiatisk og jeg ikke gadd å lese undertekstene. Jeg skrudde den av og gikk inn på kjøkkenet for å finne kaffe.

   Der satt skjeggivara og spiste brun guffe.

   ”Fy faen”, sa han da han så meg. Jeg rygga tilbake.

   ”Var det deg jeg antasta i går? I dag? Når faen er det? Faen, ass. Jeg er så jævlig dårlig!” sa han.

   ”Er det du som er Øyvind?” sa jeg svakt.

   ”Du er faen meg Jonathan, du”, sa han, ”faen. Jeg husker for faen hva du heter, for faen.”

   ”Jeg tok det som et kompliment”, sa jeg.

   ”Jeg trudde du var dame”, sa han.

   ”Jeg har guttetiss”, sa jeg.

   ”Ja, du har vel det, di hore”, sa han.

   Da jeg endelig turte å sette meg ved kjøkkenbordet, så jeg at han smilte. Han hadde mat i skjegget.

   ”Ja, han liker utsulta blondiner, den godeste Mio”, sa Øyvind og så opp og ned på meg.

   ”Mye veier du? Femti kilo?” sa han og kløyp meg i overarmen. Jeg trakk på skuldrene og drakk kaffe. Øyvind smilte bredt.

   ”Nei, så lenge han ikke bytter ut meg med noen, er jeg fornøyd. Men jeg føler meg litt omringa, altså. Først Patti, så Oskar, og nå deg. Han er litt av en pimp, ass!”

   ”Hvor er Patti og Oskar?” spurte jeg. Jeg følte meg høflig og avmålt og lengtende etter en normal samtale, for én gangs skyld, noe jeg ikke hadde hatt på over et døgn.

   ”Oskar er på Blindern og Patti er på jobb. Hva driver du med?” spurte han.

   ”Skriver.”

   ”Å ja. Noe dypt?”

   ”Ja.”

   ”Skjønner.”

   Burde jeg få meg en jobb? Før eller siden kom studensamskipnaden til å finne ut at jeg aldri kom til å ta eksamen, og jeg gikk ut fra at jeg måtte betale en eller annen form for husleie på dette stedet. Eller kanskje de bare lå med huseieren etter tur. Eller kanskje de okkuperte.

   ”Du er vettaskremt, er du ikke?” spurte Øyvind. Han så på meg.

   Før jeg rakk å svare noe som helst, fortsatte han: ”Du skal bare slappe av, du. Jeg tar et glass for mye litt for ofte, men jeg er en grei kar. Mio, Oskar og Patti prøver litt for hardt å være kunstnere. Litt sånn, de drikker seg fulle for at de som skal skrive biografiene om dem den gangen de er døde legender, skal riste på hodet og tenke ’åh, for noen forfyllede bohemer disse gamle traverne var!´”

   ”Kulturhipstere”, sa jeg.

   ”Skål!” gliste Øyvind og heva kaffekruset.

Tre anbefalinger på O

Orisinal: Morning Sunshine - Jeg er ingen stor tilhenger av å sitte time etter time å spille enkle, gratis spill på internett - men hvis jeg først skal det, så er det ikke noe sted det er bedre å gjøre det enn her. Jeg husker ikke hvor jeg fant denne sida, men den skiller seg i væffal kraftig ut fra mylderet av sider med gratis nettspill som fins der ute. Vakker, håndtegna animasjon med nydelig musikk i bakgrunnen - det virker nesten ikke digitalt i det hele tatt. Og hvis du ikke vil spille, kanskje du heller bare vil se og høre på regnet som faller og ta inn over deg alle tings forgjengelighet. Sjekk det ut, og ha en fin og behagelig dag.

Orange Is the New Black - Det er nesten overflødig å anbefale denne fantastiske Netflix-serien, siden den høster inn knallanmeldelser og priser i hytt og pine uansett, men likevel: herreguuuud, noe så jævla braaaa! For de som ikke know the drill, handler det om Piper, som er i slutten av tjueåra - begynnelsen av tredveåra et sted som havner i fengsel for en bittelitt forbrytelse hun begikk i forelskelsens navn for mange år siden. Nå må hun forholde seg til en helt annen virkelighet bak murene. Plottet virker såre enkelt, og det er jo det òg, men det absolutt viktigste her er karakterene, og jeg trur faktisk ikke jeg kommer på en eneste serie med like velskrevne (og velspilte!) karakterer. Veldig mange andre filmer og serier havner liksom i den fella at bikarakterene bare får et par personlighetstrekk hver, men hver eneste sjel man møter i løpet av hendelsesforløpet, har en gjennomarbeida grunnhistorie og en personlighet med like mange aspekter som i det virkelige liv. Og fra et feministisk perspektiv er dette også en aldri så liten genistrek. Fordi Piper er i et kvinnefengsel, er naturlig nok de fleste av karakterene vi blir kjent med kvinner - og for noen kvinner! Ikke akkurat hjernedøde babes som venter på å bli redda av en tøff, mannlig helt, nei. Jeg kunne sikkert sagt massemasse mer, men ett sted må jeg jo slutte av. Jeg, som er uendelig mye mer fan av å eie ting fysisk enn å bare betale en viss sum for masse digitalgreier, har en eneste oppfordring til deg: skaff deg Netflix, om ikke for annet, så bare for å se Orange Is the New Black. Hvis ikke, så har jo faktisk førstesesongen kommet på DVD nå, og alle hjerter gleder seg. Ta en trailer:




Ouran High School Host Club - Det begynner å bli ei god stund siden jeg så på Ouran, men herregud, det er faktisk ekstremt morsomt. Men ikke med én gang, hvis du har samme typen humor som meg. For meg tok det noen episoder å bli vant til det hysteriske, det overdrevne, det karikerte og det på grensa til slitsomme, men til gjengjeld, når man først har akseptert alt det der som et grunnlag for humoren, så er det så gøy og slapstick'ete at man nesten ikke får nok. Det er liksom bare, ansiktsuttrykka! Lydene de lager! Satiren! Åh. Altså handler dette om Haruhi, som er en av få elever på en dyr privatskole som går der fordi hun har gode karakterer og dermed har fått et stort stipend, alle de andre er bare bortskjemte pappagutter og -jenter. Fordi Haruhi ikke har like mange penger som de andre, har hun ikke råd til den overdådige skoleuniformen, så hun går rundt i sine vanlige klær isteden - noe som får en del folk til å tru at hun er en gutt. En gang kommer hun til skade for å knuse en vase tilhørende skolens host club, altså en gjeng gutter som jentene kan leie (!) for å varte dem opp, flørte med dem og underholde dem - ikke på den måten, altså. Fordi Haruhi ikke har nok penger til å betale for den, og host club'en trur hun er en gutt uansett, går hun med på å bli med i host club'en og la seg leie inntil gjelda hennes er nedbetalt. Fordi ingen veit at hun er ei jente, er det selvfølgelig mange forviklinger som venter. Siden det er en anime, er det litt vanskelig å finne en trailer eller noe sånt på YouTube, men altså bare se det se det se det! Det er kjempegøy!

Edit: I 2008 skreiv jeg visst et veldig engasjert innlegg om Ouran, for spesielt interesserte.