Nyttårsliste

Hva gjorde du i 2015 som du aldri har gjort før?
Bada i en varm kilde. Var i Nord-Troms. Ingenting stort, masse smått.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Island.

Hva ønsker du deg neste år som du har savna?
Henvisning til psykolog. En jobb jeg faktisk liker.

Hvilke TV-serier var de beste du så?
Aller best likte jeg nok Breaking Bad (ja, jeg veit jeg er treig). Seriøst, for en dramaturgi! Likte også Jessica Jones ganske godt.

Hvilke bøker er de beste du har lest i år?
Sannsynligvis Hver morgen kryper jeg opp av havet av Frøydis Sollid Simonsen og Du er menneske nå av Eirin Gundersen.

Hva slags musikk har du hørt mest på?
I følge last.fm er det Jonathan Johansson, Tom Waits, Emilie Autumn, Seigmen og Grouper. I den rekkefølgen.

Hva ønska du deg? Og fikk?
En plass på andreåret på forfatterstudiet i Tromsø.

Hva gjorde du på bursdagen din?
For å sitere mitt eget blogginnlegg: "Dagen gikk forholdsvis stille og rolig for seg, med kake, godteri, restaurantbesøk og ikke minst gaver."

Hva har holdt deg i mental balanse?
Jørgen, som alltid.

Hvilke var de beste filmene du så?
On top of my head: The Martian og Star Wars: The Force Awakens.

Julegavebonanza

Hei og hå, håper alle der ute har trivdes med sine respektive høytidsfeiringer for de som driver med sånt, og håper dere som ikke har feira noen ting også har hatt det bra. Jeg er i væffal grenseløst fornøyd med å endelig ha fått snø, til og med i Oslo! Jørgen og jeg kom tilbake til Hauketo i går etter å ha tilbrakt noen dager hos familien hans på Hedemarken, og jeg må få si jeg fikk noen temmelig fine julegaver i år.

Dette blendersettet fikk Jørgen og jeg av foreldra hans, noe som igrunn passer veldig bra, i og med at vår egen blender ikke har gitt liv fra seg på omtrent en måned nå. Her følger det med massevis av forskjellige deler, og man kan ta glassbeholderen rett av foten, sette lokk på den og bruke den som drikkeglass.

Neuromancer av William Gibson, en sci-fi-klassiker jeg har hatt lyst til å lese lenge. Fra Vibeke.

Slik skal vi velge våre ofre av Bjørn Vatne. Fra Kolbjørn.

Stavmikser fra foreldra mine, noe jeg satte stor pris på. Jeg har ønska meg stavmikser lenge, men aller mest etter at jeg hadde et uhell med blenderen for noen måneder siden. Jeg skulle bare lage smooth og fin tomatsuppe, jeg, og helte den varme suppa over i blenderen. Et øyeblikk glemte jeg naturlovene og hva som skjer med trykket i nesten tette beholdere med varm væske, skrudde på blenderen på full guffe, og plutselig hadde jeg kokende tomatsuppe fra skuldrene til låret. Heldigvis hadde jeg fleecegenser på meg, som den kokende suppa prella av på, men jeg hadde også ei veldig tynn pysjbukse i bomull. Resultatet blei et ganske stort og veldig vondt brannsår på låret, som heldigvs er mye bedre nå. Poenget er at stavmikser kommer veldig godt med, siden jeg er veldig glad i smoothe supper og ikke like glad i verkende brannsår.

Jørgen holder egentlig på med å lage julegave til meg på teateret, men siden den ikke er ferdig ennå, fikk jeg en veldig koselig ventegave i form av cappuccinokuler og to kjærligheter med henholdsvis blåbær- og eplesmak.

Vibeke har nylig vært i Japan, og hadde med litt greier hjem til meg i form av julegaver. Til venstre er en ansiktsmaske med grønn te (trur jeg?!), i midten er yuzu-godteri, og til høyre er yuzu-syltetøy, som er veldig godt på brødskive, på ost og rørt ut i varmt vann som en slags te. Yuzu er kanskje min yndlingsfrukt i hele verden. Den har størrelse og fasong som en lime og farge som en sitron, og smaker søtt og syrlig og kjempegodt. Dessverre selges den ikke i Norge.

(Først nå la jeg merke til at godteposen til høyre er oppned, men jaja.)

Te, også fra Vibeke. Jeg har allerede smakt på den, og den smaker omtrent akkurat så kraftig og fargerikt som den nydelige boksen den er i. Supergod.

Sokker og pysj, fra Vibeke.

Mummiskåler, fra mamma og pappa.

Det er dessverre ikke mulig å stille fokuset på mobilkameraet mitt manuelt, men jeg håper dere sånn cirka klarer å se åssen dette øredobbsettet jeg fikk av Vibeke ser ut!

Dette var så utrolig søtt at jeg døde litt. Jeg har fått hjemmelagd julekort og armbånd av nevøen til Jørgen. Det fine med klesstilen min, er at armbånd som barn lager faktisk er midt i blinken.

Denne plata av Torgeir Waldemar fikk jeg av foreldra til Jørgen.

Hjemmelagd lys og verdensromsmykke av Anna.

Jeg har i tillegg fått penger og Flax-lodd, som jeg vant til sammen 350 kroner på!

Håper alle har det bra disse gjenstående dagene av 2015!

Bøygen #4/2015 og Kamilla #4/2015

Jeg må bare si at jeg digger illustrasjonene jeg har fått i begge disse tidsskriftene! De er helt rå!

Bøygen #4/2015 kan blant annet kjøpes hos nettbokhandelen Audiatur, Bislet bok, Akademika på Blindern, Norli i Universitetsgata, Tanum på Litteraturhuset, Tronsmo, Eldorado, Cappelens Forslag, Torpedo bok og Ark på Majorstua. Informasjon om abonnement skaffes her.

Kamilla #4/2015 trur jeg kan fås tak i på omtrent de samme stedene, jeg har i væffal sett Kamilla-blader til salgs både hos Audiatur og Tronsmo. Abonnement bestiller du ved å kontakte Kamilla her.

Fra skisseboka: pre-Mjuke, svarte stjerner

Utpå nyåret 2013 begynte jeg å notere ned noen løsrevne tekstbrokker jeg ikke helt visste hva jeg skulle gjøre med - de bare kom, nesten av seg sjøl, påtrengende. Et halvt år seinere begynte jeg å skrive det som etter hvert skulle få arbeidstittelen Mjuke, svarte stjerner. Det du kan lese under, er med andre ord utdrag fra forløperen til prosjektet jeg jobber med nå, utsprunget fra det samme materialet, med de samme karakterene. Dette blei skrevet ned ukronologisk og hulter til bulter, lenge før jeg ramma det inn i en narrativ struktur, men for dere som har lest litt fra Mjuke, svarte stjerner, er det sikkert ikke umulig å se likhetene. Kanskje jeg til og med ender opp med å bruke noe fra disse notatene videre i prosjektet mitt.



Jeg skjønner ikke om det er en baby eller en katt som griner på den andre sida av vinduet mitt. Klokka er tolv over fire og jeg må sove, men jeg klarer ikke i euforien over at jeg har funnet igjen det som gjør at jeg kan skrive. Det gjelder å holde seg søvnløs. Dette visste jeg jo egentlig. Jeg som aldri har skrevet noe jeg har blitt fornøyd med ved høylys dag. Det er bare det at nå må jeg virkelig sove.

Jeg hadde så mange flere tvangstanker da jeg var liten. Hvis det for eksempel var noe jeg håpa skulle skje, måtte jeg hviske ”håper at” og så det jeg håpa på. For hver gang jeg sa det, økte sannsynligheten for at det skulle skje med én prosent. Jeg har stort sett de samme tvangstankene nå og, men jeg har et litt mer avslappa forhold til dem, kan tillate meg å slurve litt mer. Men da jeg var liten, klarte jeg så mye mer enn jeg gjør nå. Snakke i telefonen, åpne døra når noen ringte på, spise uten å tenke over det, skrive, løpe rundt, finne på ting, engasjere meg. Det eneste jeg klarer nå, er å glane på ingenting, ligge stille, pirke i stykker huden min og sove.

Ingen veit hvor mange regler jeg forholder meg til i løpet av en dag, ikke engang jeg. Det er håpløst å telle. Jeg har regler for når jeg kan vaske klær, hva slags mat jeg kan kjøpe i butikken, når jeg kan barbere meg. Jeg tenker ikke over at de er regler engang, og at jeg har lagd dem sjøl. De eneste gangene jeg tenker over det, er når noen foreslår noe som innebærer at jeg blir nødt til å bryte reglene. Det blir helt kaos, og jeg må finne på massevis av tåpelige unnskyldninger. Bryter jeg reglene, rakner alt. Da går det ikke lenger. Jeg trenger dem. Og jeg er så redd for at hvis jeg forteller noen om dem, kommer de til å tru at reglene er ødeleggende for meg, noe jeg bør kvitte meg med. Det hadde jeg ikke klart uansett om jeg hadde villet. Reglene danner seg nesten sjøl, fordi uten dem veit jeg ikke åssen jeg kan leve.

Jeg lurer på om jeg hadde slutta å farge håret hvis jeg blei blind. Sannsynligvis hadde jeg vel det. Jeg kan ikke huske å ha sett en blind person med farga hår. Jeg hadde nok slutta å kle meg som jeg gjør og. Droppa de sterke fargene, droppa korsettene. Hva er vitsen med å se kul ut om man er blind.

En gang sov jeg i trettito timer. Det var ikke noe spesielt. Folk forventer alltid noe mer når jeg forteller dem det, at det skal komme noe mer etter setninga ”en gang sov jeg i trettito timer.” Men det var helt likt som å sove i ti timer. Jeg drømte blant annet at jeg var på ei øy. Da jeg våkna, stod jeg opp og lagde mat, dusja, gikk på do, rydda litt. Gikk og la meg igjen etter fem timer. Sov i tolv timer til.

Jeg tenker på kjendiser som kaster skoa sine etter å ha brukt dem én gang. Bare fordi de har penger til det. Ønsker meg et småbruk i skogen med frukttrær og frittgående høns.

Jeg tør ikke å gå til psykolog. Tenk om de finner ut at jeg er sjuk på ordentlig.

De bråker så fælt. Alltid så mye bråk. Alltid skal pappa ha noen på besøk, som snakker, ler og tramper like høyt som han sjøl. Lyden bærer overalt. Jeg er på rommet mitt og får ikke lese, får ikke sove. Får ikke gjort noen ting. De kommer tidlig på morgenen med bråket sitt. Pappa er alltid tidlig oppe. Han blir sint hvis jeg lager lyder etter at han har lagt seg, som er i åttetida, men sjøl skal han alltid invitere bråkete venner tidlig på besøk. Jeg som ikke får sove om nettene, når skal jeg sove da? Og mamma, da. Som ljuger og klager og har så mye sjølmedlidenhet at det holder for hele huset. Jeg klager og er sjølmedlidende, jeg og, men ikke på den samme usle måten som mamma. Jeg husker hvorfor jeg rømte. En dag skal jeg rømme for godt.

”Du må slutte å tru at jeg fungerer som jeg skal, for det gjør jeg ikke”, sier jeg til Jardar på telefonen. ”Du fungerer som du skal”, sier han.

Er det fem? Er det bare fem glass vin? Da så.

Gata virker jævla lang. Jeg nynner på en depressiv sang. Der nede venter nok en dør. Før jeg når den, tenker jeg, er jeg sikker på jeg dør.

Tilbake til (å snakke om) fremtiden

Det er ikke veldig lenge siden jeg tenkte dette om framtida mi, og blei ganske gira. Jeg skal prøve å ikke gjenta så altfor mye av det blogginnlegget, men essensen er noe sånt som at det er jækla vanskelig å finne ut hva jeg skal gjøre med livet mitt etter endt forfatterstudium, fordi jeg er et vrak og also fordi jeg bare har to år igjen med støtte fra Lånekassa. Da jeg kom på at jeg kunne studere spilldesign, var det mye som falt på plass, fordi jeg kunne kombinere noe jeg faktisk syns er gøy med noe sånn noenlunde nyttig ("noenlunde" er et nøkkelord her).

Men da jeg skreiv det, hadde jeg glemt en viktig ting. Og det er at jeg for et års tid siden blei informert om at annet studium, som jeg der og da fikk veldig lyst til å søke på. Nemlig master i scenetekst ved Teaterhøgskolen, og som grunnlag for en master, kan man bruke nettopp et forfatterstudium. Sjøl har jeg attpåtil to.

Et av problema er at det ikke er opptak før i 2017. På én måte er det veldig fint, for da har jeg nettopp tid til å faktisk skrive dramatikk, men det er også veldig dumt, for med bare to år med økonomisk studiestøtte igjen, kan jeg ikke studere noe annet mens jeg venter på å kunne søke. Med andre ord må jeg jobbe fulltid i mellomtida, og erfaring har vist at det er jeg sikkelig, skikkelig dårlig til.

Et annet problem er at det er personlig intervju. Jeg er flink skriftlig, men driter meg alltid ut på intervjuer. Jeg er rett og slett en elendig muntlig formidler, og egentlig syns jeg det er litt dumt at akkurat dét skal ha noe særlig å si, bare fordi at hvis man skal skrive teatermanus, så trenger man faktisk ikke å kunne snakke for seg, man trenger bare å kunne skrive for seg. Og det kan jeg. Hvis jeg med andre ord faktisk kommer så langt som til et personlig intervju, og derfra ikke går videre, har jeg dermed liksom sløst bort et år med dum jobbing.

Men jeg kan jo kanskje bare ha spilldesign som en backup-plan, som nummer to på lista etter masteren, da? Fordi det hadde vært utrolig kult å plutselig ha en master, jeg som aldri kan se for meg at jeg klarer å snekre sammen en bachelor engang.

Det er mye jeg må finne ut av. Ikke minst er det mye jeg må skrive. Men heldigvis har jeg sånn sett over et år på meg.

Og jeg trur ikke jeg overlever fulltid enda et år på jobben jeg har nå, så om noen plutselig veit om noen bra jobber jeg kunne klart meg i, så si gjerne ifra.

Og hvis du trenger tips til ting å finne på i neste uke, så har jeg følgende forslag til deg:

Jeg trykkes i årets siste utgave av Bøygen, og skal lese på slippfesten. Kom gjerne innom og ta et glass vin med meg!

Dagen etter skal jeg på Star Wars-premiere, og etter det skal jeg forte meg bort på slippfesten til årets siste utgave av Kamilla, der jeg også står på trykk. Ser deg gjerne der òg!

Men hva spiser du egentlig? #5: Thaisuppe

Okei, dette er veldig langt fra å være det beste bildet jeg noen gang har tatt, men stol på meg: dette er helt fantastisk nydelig mat som faktisk også er veldig lett å lage! Egentlig trenger man ikke noe særlig mer enn grønnsaker, en proteinkilde, kokosmelk og en curry paste.

Jeg elsker asiatisk mat, og thaimat er noe av det beste jeg kan få. For meg har thaimat lenge vært et stort mysterium, noe man liksom bare spiser på asiatiske restauranter, og i væffal ikke lager hjemme på sitt eget kjøkken. Heldigvis er det nesten latterlig ukomplisert å lage, og de spennende smakene kan hvem som helst som har tilgang til en asiatisk matbutikk få til.

Sjøl syns jeg at tofu passer veldig godt i asiatisk mat, og særlig i thaimat. Tofu brukes en del i det sørøstasiatiske kjøkkenet, og da ikke som ei såkalt "kjøtterstatning", men som et fullverdig proteinalternativ. Jeg veit at mange kjøttetere rynker litt på nesa av tofu, og jeg gjorde det ganske lenge sjøl òg, helt til jeg fant ut åssen man kan tilberede det så det smaker helt fantastisk! For tofu smaker egentlig ikke så mye i seg sjøl, men det er desto bedre på å trekke til seg smaker fra marinader og lignende. I rå tilstand ser det helt merkelig ut, og det ser i væffal ikke ut som noe man har lyst til å putte i munnen, men når det er ferdig tilberedt, kan det se ganske så innbydende ut, altså. Men pass på at du kjøper firm (fast) type, ikke den som heter silke. Sjøl pleier jeg å bruke en som heter Super Tahoe, den kjøper jeg på den tyrkiske butikken rett nedi gata her. Den er fast, billig og duger som bare det. Pakka ser sånn ut.

Så åssen i all verden går man fram for å få tofu til å smake godt? Jeg pleier først å ta hele tofublokka ut av plasten, og så klemme litt på den over vasken for å få ut overflødig vann. Så setter jeg ovnen på 300 grader, skjærer den i terninger, og baker til den har fått ei sprø og gyllen overflate. Dette tar som regel rundt ti minutter. Mens jeg venter på tofuen, skjærer jeg opp grønnsaker som skal i thaisuppa.

På bildet over her har jeg brukt gulrøtter, paprika, vannkastanjer og bambusskudd, men det er nesten bare fantasien som setter grenser for hva man kan ha i. Andre grønnsaker som smaker godt i thaisuppe, kan være for eksempel brokkoli, blomkål, bønnespirer, pastinakk, sukkererter, minimais, løk eller stekt sopp (som strengt tatt ikke er en grønnsak i det hele tatt, men ikke desto mindre skamgodt).

Når tofuen er ferdig bakt og grønnsakene ferdig kutta opp, er det bare å gå i gang. Hell kokosmelka (en boks med 400 ml pleier å være passe til to - tre personer, eller en sulten person som har plass i fryseren til å fryse ned det som blir til overs) i ei gryte, kok opp.

Det neste som skal oppi, er curry paste. Dette får man også tak i på asiatiske butikker. Den jeg pleier å kjøpe, kommer fra merket Thai Heritage, og er ikke veldig sterk i teskjemengder. Man kan bruke både gul, grønn og rød curry, men vær sikker på at den curryen du kjøper er thailandsk, ikke indisk. De smaker nemlig helt forskjellig fra hverandre. I bildet over har jeg brukt grønn curry paste, glasset fra Thai Heritage ser sånn ut. To - tre teskjeer med denne curry paste'en pleier jeg å syns at er passe, men smak deg fram, kanskje liker du det mildere eller sterkere enn hva jeg gjør.

Skvis over litt lime, enten fra konsentrat på flaske, eller fersk. Smak deg også fram med noen skvetter soyasaus.

Og nå kan du godt bare ha de ferdig oppkutta grønnsakene oppi, det blir godt uansett, men hvis du vil lage en ekstra thailandsk vri på suppa, hiver du nå oppi tre - fire kaffir lime-blader, som er tørka blader på glass man får kjøpt på asiatiske butikker, ikke ulikt laurbærblader i bruk. Disse bladene skal altså ikke spises, bare kokes sammen med suppa så de setter en skikkelig god, syrlig smak på den. Fås blant annet fra Thai Heritage.

En annen thailandsk spesialitet jeg liker å ha oppi, er sitrongrass. De ligner litt på vårløk av utseende, bare uten sjølve løken under, og smaker helt utrolig godt. Fås også på asiatiske butikker, spør hvis du ikke finner. De ytterste laga er ganske harde og ikke så gode å tygge, så ta vekk dem før du kutter omtrent to grass smått, og har oppi suppa.

Og så grønnsakene! Litt avhengig av hva du har, må de oppi i ulik rekkefølge. Harde grønnsaker som gulrøtter og brokkoli må oppi først, mens mjukere grønnsaker som paprika og sukkererter kan has oppi rett før servering. Jeg liker ikke når grønnsakene smaker helt ihjelkokt, så ti - femten minutter for små brokkoli- og gulrotbiter syns jeg er passe. Tofuen skal oppi mot slutten av koketida. Strø veldig gjerne over massevis av frisk koriander før servering, det går ikke an å få for mye av koriander.

Og så er altså suppa ferdig! Server med ris eller nudler, og kos deg!

"Har du prøvd å gå tur?"

Det må vel være skjebnens ironi at jeg for et par ukers tid siden skreiv dette, som en liten del av romanprosjektet jeg jobber med for tida:

Jeg googler sjølhjelpsråd. Jeg ramler over en artikkel fra et av disse såkalte damebladene, hvis entusiastiske overskrift lyder ”Deprimert? Gå deg en tur!” Videre hevder artikkelen at forskning har vist at å gå seg en tur gir deg energi, motivasjon og godt humør, dette statuerer den som om dette var noe ingen allerede tok som en selvfølge. Jeg har lyst til å kaste hele dataen i veggen. Hva innbiller egentlig artikkelforfatteren seg at man trenger for å i det hele tatt komme seg ut av døra og gå på denne jævla turen, og ikke bare komme seg ut av døra, hva med å komme seg ut av senga i første omgang, hva med å kle på seg? Disse råda er jo skrevet for allerede fungerende folk.

Jeg var, som noen av dere allerede veit, hos legen i går. Og endte opp med å føle meg mer frustrert og teit enn jeg har gjort på veldig lenge. Jeg ba om henvisning til psykolog, hun spurte hvorfor, og som jeg alltid gjør når jeg er redd, nervøs, sint eller bare hvilken som helst negativ emosjon i det hele tatt, begynte jeg å gråte. Jeg prøvde å stotre fram at jeg føler meg veldig apatisk, ikke finner glede i så veldig mye, og føler at jeg ikke får til noen ting. Hun spurte noen oppfølgingsspørmål. Jeg svarte så godt jeg kunne. Hun spurte hva jeg studerte og hva jeg jobba med. Jeg sa forfatterstudiet, at det er samlingsbasert, at jeg bare er på skolen fire dager omtrent hver sjette uke, og at jeg jobber som ringevikar hos Oslo-avdelinga til en landsomfattende økonomibedrift. Hun spurte om jeg jobba mye. Jeg svarte at jeg ikke har jobba siden oktober. Hun spurte hvor lenge jeg hadde hatt det sånn. Jeg svarte at jeg ikke visste, at jeg ikke kunne huske en gang det ikke har vært sånn, at det har vært sånn i minst ti år.

Så sa hun at det er ikke alle som egentlig kommer til å få noe ut av å gå til psykolog. Hun sa at jeg heller bare burde gå en tur hver dag eller begynne å trene, og huske å spise frokost. Og ikke sove for lenge. Jeg kunne jo gå på kafé med ei venninne. Og så kunne vi sette opp en ny time om ei uke, og hadde det ikke ordna seg innen da, kunne hun skrive ut anti-depressiva til meg.

Og jeg bare... blei så utrolig frustrert av det svaret at jeg ikke klarte å si noe, klarte bare å si okei, jada, jada, og med én gang jeg kom hjem, avbestilte jeg oppfølgingstimen.

Og jeg forstår ikke hvorfor ikke det er jeg som kan bestemme om jeg har behov for psykolog eller ikke, eller hva det er som får leger til å tenke at å spise frokost og gå tur i ei uke kommer til å ordne problemer jeg har hatt i over ti år, eller at anti-depressiva skal kunne magisk gjøre alt bedre. Jeg har forøvrig aldri gått så mye tur som jeg gjorde da jeg kanskje var på mitt aller verste, mens jeg gikk i Bø.

Og så var det noe med måten hun sa det på òg. "Har du prøvd å gå tur?" - som om dette var noe ingen allerede tok som en selvfølge, som jeg sjøl skreiv for ei lita stund tilbake. Jeg følte at hun syntes jeg var stokk dum, og jeg skjønner at jeg sikkert burde ha utfylt litt mer for at hun skulle kunne forstå åssen jeg egentlig har det, men jeg klarer ikke noe når jeg blir frustrert og redd, det eneste jeg klarer er å grine og nikke. Jeg blir helt handlingslamma. Og i ettertid så sint at jeg griner enda mer. I går hadde jeg vondt i hodet og i øya hele dagen fordi jeg hadde grått så utrolig mye, mer enn jeg har gjort på veldig lenge.

Og jeg hadde grua meg så utrolig mye til dette her fra før, og den følelsen jeg sitter igjen med nå, er at jeg aldri mer kommer til å ha lyst til å søke hjelp. Men som Jørgen sa: i det minste var denne legen vikar for hun som egentlig er fastlegen min. Jeg aner ikke hvor lenge hun kommer til å vikariere, jeg veit bare at jeg aldri mer vil tilbake til henne, ikke med noen ting, ikke med en senebetennelse engang.

Samtidig som hun har fått meg til å tvile òg. For kommer jeg egentlig til å få noe ut av å snakke med en psykolog, jeg som ikke klarer å snakke med en lege? Hvorfor er egentlig snakking det som skal kurere psykiske problemer? Skulle ønske jeg kunne fått en e-post-psykolog, som jeg kunne skrevet til. Gud veit at jeg er ti tusen ganger bedre til å skrive enn til å snakke.

Og jeg er så utrolig lei av den generelle oppfatninga av at man må være sosial og aktiv for å kunne ha det bra. For å snakke om Bø igjen, så var dét året og året etter på Frogner, de mest sosiale åra i mitt liv. Og jeg har aldri før eller siden hatt det verre enn akkurat da.

Amazons underverden

For litt siden utførte jeg intet mindre enn et dypdykk. Det kan være vanskelig å orientere seg på Amazon, bare fordi det er så ekstremt mye der - hvor skal man begynne, liksom. Amazon har lenge vært stedet jeg har gått for å få tak i filmer, spill, TV-serier og bøker det ikke er så altfor lett - eller billig - å finne på de fleste norske butikker. Fordi på Amazon kan man komme over ganske så obskure ting, inkludert massevis av bøker utgitt på eget forlag. Jeg må innrømme at jeg har visse fordommer knytta opp mot bøker utgitt på eget forlag - jeg tenker at det er jo i de fleste tilfeller en grunn til at ingen allerede etablerte forlag vil gi dem ut, mener jeg. Samtidig er det unektelig en god del underholdning i en del av disse bøkene - kanskje ikke nok til at jeg ville orka å faktisk lese dem, men heldigvis holder det i lange baner med en tittel og et cover. Mye erotikk her, fordi det er stort sett der moroa ligger, har jeg inntrykk av. Og i tilfelle du skulle lure: jeg har inntrykk av at dette hovedsaklig skrives i fullt alvor.

La oss begynne forholdsvis uskyldig med Eat Your Own Cum Tutorial av Ivana Tastit (mistenker at i væffal etternavnet er et snurrig pseudonym, ja.)

 

Så vidt jeg har forstått, er denne skrevet for menn som ønsker å smake sin egen sæd. Hver sin lyst, antar jeg. 

Men det var bare ei oppvarming! Jeg går like godt i gang med dinosaurerotikaen først som sist, jeg.

(A Billionaire Dinosaur Forced Me Gay av Hunter Fox)

(Ravished by the Triceratops av Christie Sims)

(Space Raptor Butt Invasion av Chuck Tingle)

Og apropos Chuck Tingle, så har han faktisk skrevet helt utrolig mye spennende. Her er noen flere favoritter fra ham, inkludert seksuelt samkvem med dinosaurer, sjørøverbigfoots (?), kaffekopper (!?), og en personifisering av ukedagen mandag (!!??!!??):

Det er forresten litt urettferdig at jeg ikke før nå nevner boka som starta hele denne fascinasjonen for min del, Now That I'm A Ghost, I'm Gay av Josh Lark:

Jeg husker ikke hvor det var jeg kom over denne boka første gang, men siden den gang har jeg i væffal visst følgende: det fins mye veldig rar erotisk prosa der ute.

(Slime Tentacles Abused Me av J. K. Davis)

(Unicorn: Horn of Desire av Cecilia Chase)

(Gay Android Attack av Hunter Fox)

Så... nå veit dere åssen jeg tilbringer mandagsformiddager.

Personlige nyheter

Så,

jeg skal trykkes i de kommende utgavene av henholdsvis Kamilla og Bøygen, og det er jo ganske stas! Dere er hjertelig velkomne på slippfest når det nærmer seg, men det skal jeg selvfølgelig minne dere på seinere.

Av helt andre ting, kan jeg nevne at jeg endelig har samla opp nok mot til å bestille en legetime der jeg har bestemt meg for å be om henvisning til psykolog. Dere som har fulgt denne bloggen ei stund, har sikkert fått med dere at jeg på generell basis ikke har det så bra som jeg kanskje burde hatt det, og for noen dager siden gikk følgende opp for meg: jeg er tjuefem år, og har hatt det sånn i sikkert over ti år nå. Må jeg virkelig vente enda ti år før jeg tør å be om hjelp? Jeg har ikke lyst til å bli pensjonist før jeg innser at jeg livet kan være en fin ting å ha.

Jeg er supernervøs på grunn av tre ting: 1. Jeg syns at å gå til legen er kjempeskummelt. 2. Jeg syns at å snakke om åssen jeg har det er kjempeskummelt. 3. Jeg syns at å snakke med folk jeg ikke kjenner er kjempeskummelt. Dermed skal jeg gjøre tre av de skumleste tinga jeg veit om på én gang, og attpåtil er jeg redd for at jeg kommer til å underdrive. Det er jeg nemlig ganske flink til, uten at jeg veit hvorfor. Da jeg gikk til legen med senebetennelse i armen en gang, og hadde så vondt at jeg holdt på å begynne å grine, sa jeg til legen at det var "litt vondt", og på spørsmål om det blei et problem i jobben min, svarte jeg "neida", selv om jo, herregud, jeg klarte jo ikke å jobbe i det hele tatt. Det er vel den samme refleksen som gjør at jeg svarer "bra" hver gang noen spør åssen jeg har det.

Jeg er veldig redd for at jeg skal komme til å bryte sammen i krampegråt hos legen bare fordi jeg er så enormt nervøs, og jadajada, jeg veit at det å gråte ikke er noe å skamme seg over, men ikke desto mindre føler jeg meg utrolig skamfull og nedverdiga når jeg begynner å gråte foran noen. Om ikke annet, så kanskje det i det minste styrker troverdigheten min, da. For det er en annen ting. Jeg har hørt utallige skrekkhistorier om folk som har bedt om nettopp psykologhenvisninger og sånn, som bare har blitt møtt med "men alle har det litt tøft i blant, gå deg en tur, du, så føler du deg bedre", og jeg er oppi det hele veldig redd for å ikke bli tatt på alvor.

SÅ MANGE TING HERREGUD.

Men jeg er glad jeg i det minste har bestilt legetime. Jeg har til og med skrevet under "kommentar" (fordelene ved å bestille legetime via nettskjema): "ønsker henvisning til psykolog". Bare sånn at jeg ikke skal feige ut i siste liten og heller si at jeg har vondt i hodet eller noe sånt når jeg kommer dit. Og grunnen til at jeg endelig turte å bestille den legetimen, er utelukkende på grunn av alle de kjempeflotte folka jeg kjenner som skreiv så mye fint og oppmuntrende og motiverende til meg på Facebook da jeg ba om råd til å tørre å bestille legetime. Dere veit hvem dere er. Jeg digger dere.

Så altså, den 2. desember skal jeg til pers. Jeg gruer meg så utrolig mye, men jeg gleder meg til det er gjort, og til jeg forhåpentligvis kan begynne å få det bedre.

Og før det har jeg heldigvis Christiania dannede selskabs Skøiteaften å se fram til. Bli gjerne med.

Smakebit på søndag: "Plutselig høre noen åpne en dør" av Trude Marstein

Kanskje det første jeg la merke til da jeg begynte å lese denne boka, var hvor utrolig velskrevet den var. Altså, misforstå meg rett, Trude Marstein er jo kjent som en god forfatter, men likevel, presisjonen i den forholdsvis nøkterne skrivestilen er nesten overraskende imponerende.

Jeg-personen er ei ung mor, student, som sjonglerer skriving av hovedoppgaven sin med oppdragelsen av sin fire år gamle datter Sara, en oppdragelse hun i og for seg deler med barnefaren Henning, som Sara bor hos noen dager om gangen. Jeg har ikke lest så langt ennå, er bare på side 40 eller så, men det merkeligste denne boka gjør med meg, er at den får meg til å kjenne meg igjen, noe som er rart, i og med at jeg verken har barn, omgås barn til daglig, eller har vært noe i nærheten av å ta en grad i et studium. Det er likevel noe i måten Marstein skildrer forholdet mellom mor og datter på, som gjør at jeg i stor grad kjenner meg igjen i min egen fantasi om å ha et barn. Jeg har aldri hatt lyst på barn, kommer sannsynligvis aldri til å få lyst på barn, og mye av grunnen til det, er for eksempel å finne i dette utdraget fra side 9 - 10:

Jeg har lest over femti sider i dag, mesteparten mens Sara var i barnehagen, jeg tror jeg vil bruke dette i oppgaven. Sara leker med lego, barne-tv er slutt, hun skal legge seg snart. Jeg setter et kryss i margen, må komme tilbake til dette. Mamma, sier Sara, Markus sier at tanta hans har grønt hår. Sier du det, sa han det? sier jeg. Alt i denne boka er interessant og relevant. Sara kommer bort til meg. Jeg vil ha vafler mamma, sier hun. Nei, jeg orker ikke lage vafler nå, sier jeg. Jo det gjør du, sier Sara. Nei, det gjør jeg ikke, sier jeg. Is da? sier hun. Du har akkurat spist brødskive, sier jeg. Jeg leser tung teori og tåler ikke så mange forstyrrelser, men Sara fortsetter å mase, jo jeg vil ha is, sier hun. Jeg strekker ut hånda med boka og slår henne i hodet med den, ikke hardt, men hardere enn jeg hadde tenkt, og uansett ikke som en humoristisk gest. Hun legger hånda på hodet, etter noen sekunder kommer en lav pipelyd. Jeg ignorerer henne, men pipelyden tiltar. Det er ikke en sånn sytete unge jeg vil ha, sier jeg, tenker at det er mer streit og renslig å få vite hvordan moren din vil ha deg, hvordan hun vil forme deg, i klartekst, enn å få det indoktrinert på mer subtile måter.

Jeg kan ikke annet enn å få en helt enorm sympati for denne mora, til tross for at hun faktisk slår ungen sin i hodet med ei bok.

Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.

Throwback Thursday #5: Det er noe i skogen

Å hoi! Dette er intet mindre enn ei skrekknovelle skrevet av meg sommeren 2004 - jeg var med andre ord fjorten år og hadde god oversikt over de aller fleste klisjeene. Skrekknovelle til tross - jeg vil påstå at denne lille saken er nesten sjokkerende lite skummel. Men hvem veit. Som en slags film, med den rette lyssettinga, lydeffektene og bø-elementene, ville dette kanskje ha funka på et vis. Jeg trur jeg syntes det var ganske skummelt sjøl mens jeg skreiv.



Frida satt på en iskrembar med to av venninnene sine. Hun hadde mange gode venner, men Aina og Tirill var de absolutt beste venninnene hun hadde.
   ”Skal vi ha pyjamasparty hjemme hos meg snart, eller?” spurte Tirill opprømt de to andre. Tirill var den av dem som aldri sa nei takk til noe gøy.
   ”Ja! Det blir kjempemoro!” lo Frida, som var den av jentene med det gode humøret. Aina, som var den fornuftige av de tre, sa: ”Kommer foreldrene dine til å være der? Du vet, hvis det skulle skje noe eller noe sånt, mener jeg.” ”Så klart ikke, dumma! Hva er vel en fest med foreldre! Det skjer jo ikke noe!” sa Tirill. Aina så en smule snurt ut.
   Frida smilte for seg selv. Så forskjellige venninnene hennes enn var, kunne hun ikke unnvære noen av dem. Sånn var det med de to andre også. Selv om Tirill og Aina ofte diskuterte, var de like gode venner med hverandre som de var med Frida.
   ”Synes dere vi skal be de andre jentene i klassen også?” spurte Tirill. ”Ja, det kan vi godt!” sa Frida, positiv som alltid. De var ikke så mange i klassen, bare 15 stykker og bare seks av dem var jenter, så det sa seg vel kanskje selv at alle jentene var veldig gode venner. De hadde bare to vennegjenger og det var Tirill, Aina og Frida og så var det den andre gjengen, Liselotte, Olivia og Bente. De som var i de to gjengene var bestevenninner, men, som sagt, alle var venninner, gode venninner.
   Jentene fortsatte å planlegge der de satt. Frida skulle skrive innbydelser og med en gang hun kom hjem, satte hun seg foran dataskjermen for å skrive.
   Det var ikke vanskelig i det hele tatt og snart satt hun med tre eksemplarer i handa. De innenfor hennes lille gjeng behøvde jo ingen, de visste jo om det.
   Frida delte dem ut neste dag. Heldigvis kunne alle komme og så vidt hun visste, gledet de andre jentene seg like mye som henne.
   De hadde bestemt seg for at pyjamaspartiet skulle være hjemme hos Tirill. Hun hadde størst hus og mest plass, så det var igrunn ganske logisk. 

Tirill våknet om morgenen. Hun kikket bort på vekkerklokka si som stod på nattbordet. Å, nei! tenkte hun først, jeg har forsovet meg! Klokka viste 09.49. Så kom Tirill på noe – det var i dag høstferien begynte. Hun sank lettet ned mot puta igjen. Deilig.
   Regnet trommet på utsiden av vinduet. Ikke fullt like deilig. Hun som hadde planlagt å gå en lang tur med hunden sin Tony også. Tony var en golden retriever, men han var ikke som alle andre hunder. Han hatet vann og en tur i øs pøs regnvær, var sikkert noe han så like lite fram til som Tirill. Han fikk ganske enkelt finne seg i å bare være inne.
   Plutselig lyste Tirill opp. Det var i dag de skulle ha pyjamasparty og da kunne det bare regne så mye det bare ville. Skapte bare ekstra stemning. Ingenting er så koselig som å ligge i pyjamas, gomle godteri, se en film, tulle og tøyse mens det høljer ned ute, tenkte Tirill og stod opp.
   Da hun hadde kledd på seg, skulle hun og faren hennes leie en film. Hvilken visste hun ikke ennå, men det ble nok en skrekkfilm eller en komedie. Det var jo den rette stemningen for en skrekkfilm nå, så derfor endte hun opp med det.
   På veien hjem, leste hun bakpå. Hun hadde leid Villmark. Selv om både hun og vennene hennes elsket skrekkfilmer og så det de kom over, hadde de ikke fått med seg Villmark ennå så dette kunne bli moro. Ja, ikke moro akkurat, da, men at alle kom til å like det, trodde hun på. 
   Etter at foreldrene hadde lagd i stand maten, dro de. Det var det, tenkte Tirill, nå er det bare å vente på at gjestene skal komme!

”Det er her det er”, sa Olivia til moren sin da de nærmet seg det store huset til Tirill. Det var virkelig digert og ganske nytt. Det bestod av hele tre etasjer og de hadde svømmebasseng ute. Dessuten lå det idyllisk til like ved en stor skog.
   Olivia sukket. Hun skulle ønske de var like rike som foreldrene til Tirill. Da kunne de også hatt et sånt hus.
   ”Ha det, da!” sa moren til Olivia idet Olivia gikk ut av bilen. ”Ha det!” sa Olivia og vinket til moren imens hun rygget ut av innkjørselen. 
   Olivia hadde på seg fin lyseblå silkepyjamas i dag. Den var ny for anledning og hun hadde aldri brukt den før, derfor var det igrunn litt synd at det regnet sånn. Ikke bare ble den nye pysjen hennes klissvåt, men også håret hennes klistret seg til hodet og sminken hennes begynte å renne. Heldigvis hadde hun med seg ekstra sminke og hun var sikker på at hun fikk låne badet til Tirill sånn at hun fikk rettet på det.
   Hun ringte på og snart åpnet Tirill. Tirill var pen, som vanlig, og hun hadde et stort smil om munnen.
   ”Heisann! Kom inn!” sa hun og gjorde plass så Olivia fikk komme inn.
   ”Har du et bad jeg kan låne her?” spurte Olivia da hun var inne, trygt i ly for regnet som fortsatt strømmet ned ute. ”Ja, det er der”, sa Tirill og pekte. Olivia skyndte seg inn for å fikse sminken.
   Da hun var ferdig, skulle de se film. Tirill hadde leid Villmark, en skrekkfilm. Olivia elsket skrekkfilmer. Det gjorde alle de andre jentene også og dessuten var jo det ufyselige været det perfekt til en skrekkfilm. Bygget opp stemningen skikkelig. Olivia følte på seg at dette kom til å bli en kul kveld. 
   De så på filmen. Den var litt ekkel, syntes Olivia. Den handlet om en gruppe med folk som skulle være med på et reality-program oppe i skogen. Det de ikke visste, var at det var en gal morder der som drepte dem, en etter en. Til slutt var det bare noen få igjen som til slutt avslørte morderen og kom seg trygt hjem.
   ”Så dere når den kaninen eller hva det var kom farende, eller? Æsj!” utbrøt Bente når de snakket om filmen etterpå. ”Ja, det var kvalmt, men vet dere hva jeg syns er ekkelt?” spurte Tirill med tilgjort skummel stemme. Noen jenter fniste, men Tirill bare fortsatte: ”Det er det at de sier det går en gæren morder løs oppi skogen her også. De sier det at han ringer hjem til personene og varsler om når de skal dø!” ”Har du også sett The ring, eller?” spurte Liselotte. 
   Plutselig ble de avbrutt av at telefonen ringte og jentene skrek høyt. ”Hvem tar den?” hvisket Aina, til og med hun var vettskremt. ”Det er jo mitt hus og det må bli meg…” hvisket Tirill. ”Hør, du må ikke ta den”, sa Frida. ”Men tenk om det er noe viktig!” protesterte Tirill og alle kom fram til at det var best hun tok den. Tirill fortet seg opp trappen og rakk den.
   Litt senere kom hun ned igjen med et bekymret ansiktsutrykk. ”Det er til deg, Olivia”, sa hun, ”det er faren din. Han hørtes veldig engstelig ut.” ”Ja vel”, sa Olivia og gikk litt urolig opp trappen. Hun gikk bort til telefonrøret som lå på bordet i stuen. Det så plutselig veldig truende ut, som om en hånd når som helst kunne komme ut av det, klar til å gripe fatt i strupen på henne.
   ”Hallo?” sa Olivia litt redd inn i røret. ”Hallo? Det er meg, faren din”, sa faren hennes inn i røret. 
   Olivia ble skjelven med en eneste gang hun hørte stemmen hans. Aldri før hadde han hørtes så usikker og nervøs ut. Hadde det skjedd noe?
   ”Olivia, du må komme hjem med en gang. Mamma kjørte ut, du vet, det var glatt på veien. Hun ble alvorlig skadet og…” Faren hennes tidde og hun kunne høre at han gråt. Tårer begynte å renne nedover kinnene på Olivia også. 
   ”Hun er på sykehuset nå”, sa faren etter en stund, da han hadde tatt seg sammen. ”Kom hjem nå med en gang.” Så sa de gråtkvalt ha det og Olivia lovte å komme. Faren hadde nemlig ikke førerkort og hadde han hatt det, hadde det ikke hjulpet stort, bilen var jo et totalvrak.
   ”Jeg må hjem”, hikstet Olivia høyt så de andre kunne høre det. ”Hvorfor det?” spurte de andre og kom opp trappa med Bente og Liselotte i ledelsen. Gråtende fortalte Olivia hele historien og de andre forstod. Hun fikk låne ekstra klær av Tirill også så hun slapp å gå hjem i pysjen.
   Da Olivia åpnet døren til huset til Tirill, så hun hvor mørkt det hadde blitt. Regnet hadde bare tiltatt i styrke og mørke uværsskyer på himmelen gjorde det svartere enn det vanligvis var. 
   Olivia trådde over dørterskelen og ble klissvåt med en gang. Dessuten gjorde det tette regnet det vanskelig å se i mørket, men hun visste at hun måtte hjem. 
   Det var ikke langt hjem til Olivia, men aldri hadde veien føltes så lang. Hun gikk og tråkket og ble våt over hele seg.
   Plutselig hørte hun noe bak seg. Hun snudde seg fort, men så ikke noe. Hvis det hadde vært noe der, kunne hun nok ikke vært i stand til å se noe allikevel på grunn av alt regnet. 
   Lyden var ikke der nå lenger. Olivia trakk et lettelsens sukk og gikk videre. 
   Der var det igjen! Lyden av skritt. Nei, ikke skritt, mer som… poter. Våte poter. 
   Olivia stoppet og snudde seg. Igjen så hun ingenting. Bare mørke og regn. Men nå begynte hun å bli redd og begynte å løpe i stedet for å gå. Lyden av potene ble svakere og svakere nå som hun løp og Olivia begynte å tro at hun hadde ristet det av seg. Det hadde sikkert vært en ensom og forlatt katt allikevel. Ikke noe skummelt.
   Plutselig kom det igjen. Og det kom nærmere og nærmere i tilegg til at noen pustet tungt og hvesende. Olivia snudde seg mens hun løp og skrek høyt idet noe stort hun ikke kunne definere hoppet opp på henne.  

”Stakkars Olivia”, sukket Aina. Alle jentene satt sammenkrøpet i en ring og var alle veldig triste på Olivias vegne. ”Festen blir ikke noe hyggelig i det hele tatt når vi vet hva som har skjedd”, sa Tirill og jentene bestemte seg likeså godt for å avslutte festen. De kunne ikke greie å more seg når de visste at moren til venninnen deres lå på sykehuset og kanskje døde i det sekundet.
   ”Vil du sitte på med meg hjem?” spurte Aina Frida for hun visste at foreldrene til Frida ikke var hjemme. Jentene hadde jo egentlig planlagt å la festen vare til dagen etter, men foreldrene visste jo ikke at det ble endringer i planene.
   ”Takk”, sa Frida og var oppriktig glad for at hun slapp å gå i dette været.
   Frida ble med Aina opp for å ringe. Foreldrene til Aina skulle komme med en gang.
   Etterpå ringte Liselotte og Bente og også de skulle bli hentet om et øyeblikk. Imens satt de der, de fem som var igjen, uten å ane hva de skulle ta seg til. Hva enn de gjorde, ble alle forsøkene på å ha det litt koselig bare halvhjertet. Alle jentene fikk på en måte dårlig samvittighet overfor Olivia og moren hennes hvis de moret seg og de led.
   En bil svingte inn på gårdsplassen. Tirill gikk bort til vinduet for å se hvem det var og hun konstaterte at det var den røde Golfen til moren til Aina som kom. Stumme og nærmest apatiske gikk Aina og Frida bort til utgangsdøra og tok på seg skoene. Det ringte på, Tirill åpnet og Aina og Frida gikk ut. ”Takk for at dere kunne komme”, mumlet Tirill og stengte døren.
   ”Hvorfor ble festen annullert?” lurte moren til Aina på med et smil. ”Moren til Olivia kjørte ut og ligger alvorlig skadet på sykehuset. Ingen av oss greide å hygge oss når vi visste at noe så forferdelig hadde skjedd”, forklarte Aina. ”Å herregud! Så grusomt!” sa moren hennes idet de satte seg inn i bilen.
   Da de kjørte, sa moren til Aina: ”Jeg skjønner hvorfor hun kjørte ut. Veien er såpeglatt!”
   ”Hva ligger der?” spurte Frida plutselig. ”Ligger der?” undret moren til Aina. ”Ja, noe ligger i grøftekanten. Stopp bilen, ser ut som et ihjelkjørt dyr!” Moren til Aina bremset, men de stoppet langt borte fordi bilen skled så fælt.
   Alle tre gikk ut av bilen, men Aina sa: ”Tror neppe du finner det stakkars dyret nå, Frida. Det er altfor mørkt.”
   Det lot ikke til at Frida hørte det. Eller kanskje hun gjorde det, men gadd ikke høre etter. I hvertfall fortsatte hun å lete og myse.
   ”Vi burde dra”, hørte de moren til Aina si, ”dere blir våte og kalde, kanskje forkjølet også. Uansett, finner vi dyret, er det sikkert lite vi kan gjøre.” ”Vi kan i allefall avlive det på en skånsom måte så det slipper å ligge her og blø i hjel!” sa Frida og igrunn var både Aina og moren hennes enig i det.
   ”Jeg fant det! Tror jeg!” hørte de plutselig Frida si noen meter borte. Aina og moren hennes fortet seg bort til henne.
   Ganske riktig. Det lå noe i grøftekanten, men hva slags dyr det var, var vanskelig å si. Det var altfor mørkt og ganske utrolig at Frida hadde fått øye på det i det hele tatt. 
   ”Jeg tilkaller veterinæren. Stakkars liten”, sa moren til Aina, fisket fram mobilen og ringte.
   Veterinæren kom ikke lenge etterpå. Han var en middelaldrende mann som begynte å få måne. ”Nå skal vi se”, sa han og bøyde seg ned mot det stakkars dyret. Han slo på lommelykta og lyste på dyret.
   De satte i et gisp alle sammen. Det var slettes ikke et ihjelkjørt dyr som lå der i grøftekanten. Det var et menneske som var drept på brutal måte. 
   ”Å herregud!” gispet Aina og snudde seg. Hun måtte kaste opp. Aldri hadde hun sett noe så ekkelt i hele sitt liv.
   Da hun snudde seg, så hun at moren stod med mobilen i handa. Hun ringte sikkert etter både politiet og ambulansen. 
   Plutselig satte Frida i et skrik. ”Hv-hva er det?” stammet Aina. ”Se… se hva hun har på seg”, var det eneste Frida fikk stotret fram. Aina bøyde seg over liket og halsen snørte seg sammen da hun så at det hadde på seg lyseblå silkepyjamas…

Tirill førte en ny neve med popcorn opp til munnen og glante med tomme øyne på tv-skjermen. Alle hadde dratt og nå så hun på TV 1000 på en film hun hadde sett rundt fem ganger før. Ikke det at hun fulgte med, altså. Alt for mye hadde skjedd til at hun greide det. Men hun trengte å tenke på noe annet og om hun ville det eller ikke, ble hun dratt mer og mer inn i handlingen til hun til sist satt på stolkanten og bet negler, enda hun visste åssen alt sammen gikk.
   Hun hoppet himmelhøyt da mobilen hennes ringte. Den lå ved siden av henne på bordet. Tirill bannet lavt for seg selv. Midt i filmen!
   Hun skrudde av lyden og tok telefonen. En hysterisk stemme som hylte og skrek og gråt om hverandre var i den andre enden. ”Hæ? Hva har skjedd? Hvem er det?” spurte Tirill som straks ble urolig. Var det noe med moren til Olivia?
   ”Det er meg! Frida!” sa Frida i andre enden av røret. Deretter snakket Frida så fort at Tirill ikke fikk med seg noen ting: ”JegkjørtehjemmedmorentilAinasåsåjegnoesomlåigrøftekantenogjeg…” ”Hei, hei, hei, ta det rolig nå!” sa Tirill. Hun hørte at Frida tok et dypt åndedrag, så fortalte hun en historie som gjorde at Tirills blod frøs til is i årene hennes: Hun, Aina og moren hennes hadde kjørt hjemover. De stoppet fordi de trodde de fant et ihjelkjørt dyr, men som i stedet viste seg å være Olivia som var blitt drept på en grusom måte.
   Da Frida var ferdig, hulket Tirill høyt. Olivia, venninnen deres! Dette skjedde med personer i krimromaner, ikke i virkeligheten og ikke med hennes venninner!
   Hun måtte ha sovnet der hun satt. Moren hennes vekket henne nemlig tidlig neste morgen med et bekymret ansiktsutrykk. ”Hva har skjedd? Hva gjorde dere på festen? Hvorfor er tv-en og fullt lys på? Og du sitter her?” spurte moren hennes, halvveis sint og halvveis bekymret.
   Tirill var helt stum. Hun stirret stivt framfor seg. Moren hennes merket at ikke alt var som det skulle og spurte: ”Tirill-vennen? Hva er det? Du vet jo at du kan snakke med meg!” Tirill trakk pusten dypt, så fortalte hun hele historien mens tårene rant nedover kinnene på henne.
   Da hun var ferdig, så moren hennes skrekkslagen ut. ”Å, Tirill!” sa hun og klemte henne. 

Telefonen ringte. Liselotte så matt bort på den og tok den.
   I dag var det på dagen en uke siden den ene bestevenninnen hennes Olivia hadde blitt drept på en forferdelig måte, men akkurat hva slags våpen morderen hadde brukt, visste de ikke ennå.
   Liselotte tok telefonen. Det var fra sykehuset. De hadde funnet ut at Olivia sannsynligvis hadde blitt angrepet av hund eller kanskje et stort kattedyr.
   Liselotte sa ”ok” og la på. Så gikk hun bort til kjøkkenbordet og satte seg på pinnestolen som stod ved siden av.
   ”Liselotte”. Liselotte snudde på hodet. Moren stod i døråpningen. Hun stirret på henne med et blikk det var umulig å lese noe ut ifra. 
   ”Du må prøve å glemme dette. Komme deg videre. Jeg har sett hvordan du oppfører deg. Det er som om du ikke er til stede. Du er helt sløv, apatisk, følger ikke med på noe, ikke engang yndlingsprogrammet ditt på tv. Det er som om du ikke er psykisk tilstede, du…” ”Mamma! Jeg har mistet bestevenninnen min!” avbrøt Liselotte og i samme øyeblikk hun sa det, brast hun i gråt. ”Unnskyld”, mumlet hun og forsvant inn på rommet sitt hvor hun begravde ansiktet sitt i puta. Blikket hennes falt på et lite bilde på nattbordet hennes av henne, Bente… og Olivia. Det gjorde henne opprørt og trist å se bildet, så hun slo til det. Det falt ned på gulvet hvor det knuste. Glasskår føk utover. 
   Plutselig var det som om det klikket for Liselotte og hun hoppet opp fra senga si og rev ned eller i stykker eller knuste alt som minte henne om Olivia. Tegninger Olivia hadde tegnet, smykker hun hadde fått av henne, hun rev ut sidene av bøker navnet Olivia var nevnt. Etter at hun hadde herjet en stund, falt hun sammen på gulvet, sammenkrøpet av gråt.

Bente smilte av vitsen lillesøsteren hennes fortalte. Hun var bare sju år, men skjønte at Bente trengte å bli oppmuntret. Og selv om det ikke var helt lett å innse, forstod Bente at hun måtte prøve å komme seg over sorgen ellers gikk det med henne som med Liselotte. Liselotte hadde blitt nærmest gal av sorg og hadde blitt tvangsinnlagt på sykehuset for mentalt syke som lå på den andre siden av skogen hvor Tirill bodde.
   Hos Tirill. Det var på vei hjem fra Tirill at Olivia hadde blitt drept. 
   Plutselig slo en tanke ned i Bente. Hun ville finne ut hvem som hadde drept Olivia. Denne jævelen fortjente ikke å leve i trygghet. Og kanskje bodde han i nærheten av Tirill.
   ”Men… hvor skal du?” utbrøt lillesøsteren hennes, Marion, da Bente reiste seg og gikk ut av rommet hennes. ”Til Tirill”, mumlet hun.
   Det var ikke langt i det hele tatt til Tirill. De var nesten naboer.
   Tirill var ute i hagen da hun kom. Det var klart at Tirill også hadde blitt lei seg da Olivia døde, men ikke på samme måte. Hun hadde vært bestevenninnen til Liselotte og Bente.
   Blikket til Bente falt på Tony, golden retrieveren til Tirill som var ute sammen med henne. 
   Plutselig kom hun til å tenke på noe. Legene hadde sagt at Olivia hadde blitt drept av en hund eller et kattedyr. Tony bodde jo her. Og hvis han hadde vært ute den natten… Det var Tony! En idé begynte å ta form i hodet til Bente…
   ”Hei, Bente! Kom og lek med Tony og meg!” ropte Tirill, men stemmen hennes kom som langt borte fra. 
   Bente grep en kjepp og gikk med målbevisste steg mot Tony. ”Eh, Bente?” sa Tirill, igjen var det som om stemmen hennes kom fra flere meters avstand. ”Legg fra deg den kjeppen, Bente!” kommanderte Tirill. Bente hørte ekko fra det Tirill hadde sagt i hodet sitt.
   Nå var hun bare noen få meter fra Tony. Han stod og så på henne med store våte øyne og tunga hans hang ut av kjeften på ham. For alle andre ville han sett ut som en glad og fornøyd hund, men Bente bare så på ham som et morderisk monster.
   ”Bente! Legg fra deg den kjeppen med en gang!” hørte Bente fjernt fra Tirill.
   Hun var snart borte ved Tony nå. Et djevelsk flir kruste seg over leppene til Tirill idet hun løftet kjeppen for å slå dette uhyret.
   ”Bente! Hva er det du gjør!?”
   Med ett hørtes Tirills stemme sterk ut igjen og Bente ble rykket ut av transen. Hun så opp og rakk akkurat å oppfatte Tirill som stormet mot henne og rykket kjeppen ut av handa på Bente. ”Hva var det du drev med!? Hva har Tony gjort deg?” sa Tirill sint og gikk bort for å gi hunden sin en klem.
   Ja, hva har han gjort meg? tenkte Bente. Jo, han har drept bestevenninnen min! Men hva om det ikke var Tony som hadde gjort det? Kunne det være… en gaupe? Men hvor sannsynlig var det egentlig at en gaupe skulle komme helt ned til en trafikkert vei? Da var sjansen heller større for at det var nettopp Tony. Men Tony hadde jo aldri oppført seg slemt? 
   Bente slo til slutt fra seg tanken om at det måtte ha vært Tony. 

”Liselotte? Vil du ta en tur utpå verandaen før du legger deg?” spurte den snille sykepleieren, men Liselotte svarte ikke. Hun så på at skyene samlet seg og det lot til å bli dårlig vær, sikkert regn.
   ”Liselotte?” Pleieren var rett bak Liselotte nå. Liselotte snudde seg og nikket svakt med hodet før hun fulgte pleieren med tunge skritt ut på verandaen.
   Det er egentlig ikke så verst her, tenkte Liselotte da hun var ute. Hun tok et blikk på kurvene med blomster som hang fra vinduene i de fleste etasjene og på alleen med bjørker ved den lange veien inn til selve gårdsplassen.
   Jeg er ikke gal, tenkte Liselotte. Hun var blitt tvangsinnlagt på et sykehus for mentalt syke, men hun visste at hun ikke var gal, bare nede. Helt nede. Helt ødelagt av sorg. Men fortsatt ikke gal.
   Liselotte fikk ikke lov til å være ute alene, så pleieren satt på en stol ved et bord bak henne og røyket. 
   Liselotte så opp mot himmelen igjen. Det var kvelden og nå som det var høst, ble det fort mørkt. Allerede nå var himmelen ravnsort, men det kom sikkert av de mange regntunge skyene som når som helst kunne slippe løs en skur.
   Et tordenbrak brøt den trykkende stillheten. ”Vil du inn nå?” spurte pleieren, men Liselotte ristet på hodet. Hun likte å være ute. Det var tross alt bedre enn å være inne på det forferdelige stedet hvor de oppbevarte mennesker som var annerledes. Sinnssyke. 
   Helt plutselig falt mange tunge regndråper ned på Liselotte der hun stod ved rekkverket på verandaen. ”Er du sikker på at du ikke vil gå inn?” spurte pleieren bekymret, men igjen ristet Liselotte på hodet.
   En lang stund stod bare Liselotte og hørte på regnet. Helt til en ny lød brøt stillheten. Hørtes ut som poter som tasset i grasset. Verandaen lå helt nede på bakken, så Liselotte stakk hånden ut mellom sprinklene på gjerdet som omga den og begynte å lokke.
   ”Kom da, pus! Pus, pus, pus, pus…” lokket hun. 
   Tassingen av poter stoppet. ”Pus! Kom da, pusen!” prøvde Liselotte igjen, men ikke en lyd. Forbløffet satte hun seg opp og da begynte denne underlige tassingen igjen. Den kom fra retningen av skogen som sykehuset lå like ved. 
   Plutselig økte denne forsiktige tassingen til løping. Ikke veldig fort, mer som en slags rolig galopp. 
   Da hørte Liselotte enda en lyd. Pusting. Tung og hvesende pusting. Og den kom nærmere og nærmere samtidig som lyden av poter ble tydeligere og tydeligere og sterkere og sterkere.
   Katten satte opp farten. Nei, forresten, en katt kunne det ikke være, hørtes alt for stort og tungt ut til å være en katt. 
   Liselotte myste ut i mørket. Da så hun det. Noe stort kom løpende i vill fart mot henne. Nøyaktig hva det var, var vanskelig å si, mørket gjorde det umulig å se særlig godt. 
   Liselotte rygget bakover. Sikkert et dyr fra skogen. Hun burde passe seg litt. Kanskje det så på henne som truende hvis hun stod så nærme rekkverket. 
   Plutselig gjorde vesenet et byks og landet oppå rekkverket. Silhuetten tegnet seg mot månen som kom fram. 
   Den hadde hode som så ut som hodet til en hund, men kroppen var klumpete og kraftig. Dessuten hadde den en kort pisk av en hale og lange kraftige bein. Men det verste av alt var øynene. Lynende gule øyne med en djevelsk glød. Mer rakk ikke Liselotte å tenke før pleieren bak henne skrek og det digre vesenet med et byks landet oppå henne.

Moren til Tirill stod i døråpningen. Hun skrudde fort på lyset og Tirill og Bente, som sov over hos Tirill, ble brått forstyrret. Nå, midt på natta, hadde moren til Tirill brast inn mens de to jentene sov søtt.
   ”Fort! Kom dere opp! Nå! Det har skjedd noe ved sykehuset for mentalt syke på den andre siden av skogen og nå ringte de og sa de trengte øyeblikkelig hjelp med en gang! Fort dere, jo flere, jo bedre!” ropte moren til Tirill.
   Tirill og Bente sendte hverandre uforstående blikk, men kavet seg opp av sengene og begynte å kle på seg. ”Dere har ikke tid til å kle på dere!” hoiet moren til Tirill fra gangen og Bente og Tirill skyndte seg ut dit og videre inn i bilen i bare pysjen.
   Moren satt anspent og kjørte. Hun kjørte tvers gjennom skogen mens regnet slo mot bilruta og vindusviskerne hadde et svare strev med å holde unna det verste.
   Det tok ikke lang til å kjøre til sykehuset og de var på plass ganske raskt. De fortet seg ut av bilen og fant en pleier sittende og hulke i resepsjonen.
   ”Hva har skjedd?” spurte moren til Tirill, men pleieren hulket bare videre. Noen politimenn var der også og de fortalte at den stakkars jenta var i sjokk, men de visste ikke etter hva. De visste bare at dette var noe veldig alvorlig som de måtte undersøke.
   ”De øynene… De fryktelige gullysende øynene!” hulket pleieren. Tirill og Bente så uforstående på hverandre. Hva snakket hun om og hva hadde skjedd?
   ”Hva har skjedd?” spurte moren til Tirill igjen. ”På verandaen… Stakkars, stakkars, jente…” mumlet pleieren mellom de fortvilte hikstene. 
   På verandaen? Bente, Tirill, moren hennes, samt politimennene fortet seg til verandaen hvor de ble møtt av et forferdelig syn. Ei jente med lang nattkjole hadde på samme brutale måte som med Olivia blitt slaktet ned. 
   ”Hun skulle bare ut og trekke litt luft før hun la seg”, sa pleieren som plutselig stod bak dem. Hun hadde fremdeles problemer med å holde tårene tilbake. 
   Hva er det med Bente? tenkte Tirill. Hun hadde blitt så stille og rar. 
   Politimennene gikk ut på verandaen og snudde liket av jenta. Hun lå med ansiktet ned.
   Da de snudde ansiktet hennes opp, så de at det var helt ødelagt. Lange kloremerker strakte seg over hele fjeset. Et av ørene hennes hadde blitt revet av og du kunne ikke se øynene for bare blod. Like vel var det ikke til å unngå å se det som gjorde jentene redde for alvor – dette var liket av Liselotte…

Aina forsøkte å konsentrere seg om det som stod i boka si, men det var umulig. To av venninnene hennes hadde blitt drept på verst mulig måte i løpet av kort tid. Og det verste av alt var at fra verandaen der liket av Liselotte hadde ligget og til skogen, var det poteavtrykk så det var tydelig at en stor katt hadde gjort dette. Men kunne en gaupe bare fly på et menneske uten noe som helst grunn? Og var det ikke sånn at gauper helst holder seg unna sivilisasjonen? Og det at det mest sannsynlig bodde i skogen, gjorde ikke saken noe bedre. En av hennes beste venninner, Tirill bodde rett ved siden av den og hvem visste vel om ikke hun kjempet for livet mot en gæren gaupe eller hva det nå var akkurat i samme øyeblikk?
   Aina grøsset og prøvde å fordype seg i boka igjen, men hver gang dukket bare den blodige kroppen til Olivia som lå i grøftekanten opp. Aina hadde sett det med sine egne øyne. Og det hadde ikke vært noe pent syn. Hun hadde vært fullstendig flerret opp og munnen var vridd i en grotesk grimase som tydet på at hun skrek idet hun døde.
   At telefonen ringte, fikk Aina til å skvette. Tenk om det var morderen Tirill hadde fortalt om på festen hennes! For hvem vet om det ikke var slik at det som hadde drept Olivia og Liselotte var halvt menneske og halvt katt?
   Slutt å tenke sånn! sa Aina til seg selv og reiste seg opp for å ta telefonen. Det var Tirill som ringte. ”Du vet hun pleieren som så på at Liselotte ble drept? Hun greide å løpe inn og låse døra da hun så dyret angripe Liselotte, men hun så alt sammen i detalj. Jeg har nettopp fått vite at hun har hengt seg. Hun tålte ikke å leve lenger i frykt for at vesenet skulle komme etter henne også. Tenk så forferdelig!” sa Tirill.
   Tirill og Aina pratet en stund, så var Aina nødt til å legge på. 
   Da hun satte seg ned i stolen sin med boka si igjen, kunne hun ikke unngå å tenke på hvordan Bente hadde det nå. Liselotte og Olivia hadde vært bestevenninnene hennes.

Bente smilte for seg selv. Hun hadde greid å lure foreldrene til å tro at hun bare skulle opp til Tirill. Hun sa at hun sov over der. Sannheten visste de ikke, men den fikk de allikevel snart vite. 
   Der var det. Huset til Tirill. Og bak det… skogen. Skogen hvor uhyret som hadde tatt livet av begge bestevenninnene hennes holdt til. Og i natt skulle det skje. Bente visste at dette var det eneste riktige. 
   Hun gikk opp mot skogen og smøg seg inn mellom trærne. Der inne var det mørkt og tåken lukket seg om henne. 

”Dette er sprøtt”, sa Frida ved iskrembaren. Hun satt der med Aina og Tirill som etter hvert hadde begynt å synes at livet var det merkeligste som fantes. Først hadde Olivia blitt drept på vei hjem fra Tirill. Så hadde Liselotte blitt drept mens hun var på sykehuset for mentalt syke fordi sorgen til slutt nesten tok knekken på henne. Så var Bente meldt savnet. 
   ”Jeg tør ikke lenger å gå ut av huset snart”, sukket Tirill. Ikke rart, syntes Frida. Det var tross alt ved henne det meste hadde foregått. Kanskje det med Bente også, men det visste de jo ikke.
   ”Vi må gjøre noe”, sa plutselig Aina besluttsomt. ”Hva da? Politiet gjør alt hva de kan”, sukket Tirill. ”Jeg mener vi. Vi må gjøre noe. Politiet snakker bare med folk som sier de er vitner, men i virkeligheten bare er ute etter oppmerksomhet. De finner på historier om at vesenet var etter dem og det verste av alt er at dette tror politiet på.” ”Hva skal vi egentlig kunne utrette?” lurte Frida på. For en gangs skyld var ikke dette noe hun var positiv til. ”Jeg vet ikke, men noe må vi gjøre. Jeg står ikke her stille og ser på at vi blir drept av den tingen en etter en. Vi må få slutt på denne galskapen på en eller annen måte!” sa Aina. Frida og Tirill satt bare og stirret i bordet. 
   ”Nei, nå går jeg”, sa plutselig Aina og reiste seg og gikk. ”God idé”, mumlet Tirill og strente av gårde hun også. Bare Frida satt igjen. Hun betalte isen og så gikk hun hjem, hun også.
   Hjemme ventet moren alt i gangen på henne. Hun så alvorlig ut. ”Hva er det, mamma?” spurte Frida og moren svarte: ”De har funnet Bente.” Frida gispet og moren fortsatte: ”Hun er død. De fant henne i skogen ved huset til Tirill. Kroppen hennes var helt revet opp av noe som lignet klør og på henne fant de et brev hvor det stod at hun ikke lenger orket å leve i en så paranoid tilværelse som det hun gjorde. Dessuten var savnet hennes etter de to bestevenninnene overveldende og det var altså henne selv som gikk inn i skogen på kvelden. Hun visste at vesenet var der inne og at det ville komme til å ta henne. Og det gjorde det…”

Tony trakk i båndet og ville opp i skogen, men Tirill holdt ham igjen. Det var to årsaker til det. Den ene var at hun visste at noe var der oppe og at dette noe var grunnen til at tre av venninnene hennes hadde dødd. Det andre var at dette var ikke noen vanlig luftetur med bikkja. Hun hadde, etter mange overtalelser, blitt enig om å treffe Aina og Frida der. 
   Sannsynligheten for å bli drept var nok stor. Men den var sikkert enda større hvis de ikke gjorde noe og ventet på å bli drept. Hvis de døde i dette siste desperate forsøket på å stoppe dette noe som jaktet på dem, hadde de i allefall prøvd. Å prøve og feil er i allefall bedre enn å ikke prøve i det hele tatt.
   Det var kaldt ute i natt, men heldigvis ikke noen mørke skyer som varslet om regn. Bare en kald stjerneklar natt med en hvit halvmåne høyt der oppe.
   De hadde blitt enige om å ta med seg Tony. Han kunne bli nyttig. Han oppdaget garantert farer fortere enn dem og kunne varsle. Dessuten, la Tirill dystert til for seg selv, var han en av de hun var mest glad i i hele verden. Hvis det hadde seg sånn at hun skulle dø i natt, ville hun at Tony skulle være der.
   Plutselig begynte Tony å bjeffe. Først ble Tirill livredd for at det faktisk kunne være dette noe som kom, men så oppdaget hun til sin lettelse at det bare var Aina og Frida som kom løpende. De virket veldig oppspilte og vinket til henne. Men allikevel, Tony pleide aldri å bjeffe på dem for det. Kanskje også han syntes det var uhyggelig å stå her i mørket og vite at han kanskje snart skulle dø.

”Få henne til å reagere!” tryglet Frida Aina, men Aina mumlet: ”Jeg prøver!” Deretter vinket hun enda mer og prøvde av sine lungers fulle kraft å skrike til Tirill at dette noe var bak henne. Tony prøvde å advare henne også. Han bjeffet og klynket og prøvde å bite tak i Tirill for å dra henne vekk, men Tirill misforstod, dyttet vekk Tony og vinket tilbake til venninnene.
   ”TIRILL! TIRILL!” skrek både Frida og Aina og sprang oppover mot der hun stod, men fremdeles var hun for langt unna til at hun kunne høre dem.
   Da skjedde det. Noe gjorde et byks og kastet seg mot Tirill som straks datt i bakken med et hyl. Tony hoppet opp på det og angrep, men ved hjelp av den skyfrie og klare nattehimmelen, så bare de to skrekkslagne jentene som nå hadde stivnet helt av skrekk at noe var altfor stort og digert og bare kastet Tony vekk.
   Det var virkelig som en enorm katt. Beina var lange og spenstige og den hadde ansikt som en dobermann med to små, spisse ører og en lang snute. Bare øynene var forskjellige. De lyste gult i natten og når den snerret, blottet den en rad med sylskarpe tenner. Kroppen var stor og klumpete og var dekket med kort, stri pels. På forbeina hadde den to lange, glinsende klør som så ut til å være kraftige nok til å kappe hodet av en elefant med et enkelt klor.
   Med mange skrik som gikk gjennom marg og bein, var Tirill død. 
   Da var det som om Aina og Frida ikke var forsteinet lenger. De ropte: ”Neeeeeeeeeeeeeeeei!”, men det var til liten hjelp nå. Noe kikket nemlig opp på dem med blod rundt munnen og begynte sakte å komme mot dem.
   ”Å, herregud! Hva gjør vi nå?” sa Frida skrekkslagen, men den ellers så fornuftige Aina som alltid hadde en god idé på lur, visste ikke engang hva hun skulle svare. ”J-jeg vet ikke, Frida”, stammet hun, ”denne gangen vet jeg faktisk ikke.”
   Noe kom nærmere. Den siklet og hadde en tung og hvesende pust. De katteaktige beina minket avstanden mer og mer med grasiøse skritt. 
   Jentene stod som fastfrosset igjen. 
   Plutselig begynte en plan å ta form i hodet til Aina. Hun visste ikke om noen annen metode som kom til å virke, men virket ikke denne, virket ikke noe. Og dessuten måtte hun tenke på Frida.
   ”Frida. Gi meg den stokken som er der borte”, sa hun monotont. ”Hvorfor det?” lurte Frida på. ”Ikke noe. Bare gi meg den stokken. Nå.” Frida gikk langsomt mot stokken. Noe holdt øye med henne med det lysende gule blikket og Frida passet på å ikke gjøre noen brå bevegelser og samtidig ikke gå for sakte for avstanden mellom noe og henne og Aina ble bare mindre og mindre.
   Hun var framme ved stokken. Hun plukket den opp. Men akkurat idet hun bøyde seg for å ta den, stormet noe mot henne.
   Frida skrek og frøs stillingen. ”Frida! Gjør som jeg sier! Fort deg hit med stokken!” skrek Aina panikkslagen til Frida, men Frida hørte ikke. Hun stod som fastfrosset og bare skrek.
   Aina skjønte at dette måtte hun gjøre. Hun sprang mot stokken og Frida. Hun kastet seg foran Frida i det øyeblikket noe hoppet mot henne for å angripe og det gjorde at det heller fikk fatt i Aina som straks ble slått i bakken. ”Aina!” ropte Frida. 
   Aina så at noe kom mot henne, men hun hadde stokken. Snart var den så nære at hun kunne lukte ånden dens som luktet råttent. 
   Planen til Aina gikk ut på at hun skulle stikke stokken så langt ned i halsen på noe så det ble kvalt. Det var en desperat idé, men også deres eneste håp for å overleve. 
   Akkurat idet Aina trodde at noe skulle fly på henne, hørte hun bjeffing. Det var Tony og bjeffingen hans gjorde at noe ble distrahert og i stedet kom etter han.
   ”Frida!” ropte Aina, ”hent Tony! Jeg distraherer noe!” Frida nikket og løp bort til Tony mens Aina pælmet stokken på noe så det snudde seg. Det lynte i de gule øynene og blikket det sendte Aina, fikk det til å gå flere enn bare noen få gysninger gjennom henne.
   Nå kom det mot henne i stedet. Aina skimtet så vidt at Frida trakk Tony med seg og bort.
   Plutselig tok noe stokken Aina hadde hivd på det og knuste det som pinneved mellom tennene. Det var det eneste våpenet deres! Hva skulle de gjøre nå?
   Igjen tenkte Aina så det knakte mens noe nærmet seg mer og mer. Det var først da det gikk opp for henne. Hun var nødt til å gjøre det. Dessuten visste hun om et sted hun kunne løpe.
   Aina satte helt uventet på sprang. ”Aina! Ikke gjør det! Du får ham bare til å løpe etter deg!” hylte Frida og hun satte etter noe og Aina. 
   Aina var en av de raskeste i klassen, men også hun var lett å ta igjen for noe. Det løp helt utrolig fort. Det var derfor et mirakel at Aina greide å holde farten nesten lik som det. Kanskje ren og skjær panikk. Men uansett virket det som om noe hadde en mye dårligere kondisjon enn Aina og ble fort sliten. Allikevel fortsatte den å ta innpå Aina for selv om hun nå løp fortere enn hun noen gang hadde gjort, var den likevel raskere enn henne. 
   Der var det! Der var stedet. 
   Aina satte opp farten.

Frida løp etter noe og Aina som raste gjennom den mørke skogen. De løp fortere enn henne, men hun kunne fortsatt skimte dem der de løp langt foran henne.
   ”Dette kommer aldri til å gå!” jamret Frida for seg selv, men hun fortsatte å forfølge dem.
   Da gikk det opp for dem hvor de var på vei hen. Hun, Tirill og Aina hadde lekt i skogen mange ganger da de var mindre og hun var helt lommekjent. Hun visste at dit Aina var på vei til… var stupet! Hele skogen endte i et forrædersk stup som var umulig å få øye på hvis du ikke kjente det.
   Plutselig gikk det opp for Frida hvorfor Aina gjord dette. ”Å, nei…” tenkte hun mens tårene sved i øynene på henne, allikevel fortsatte hun å løpe.
   Trærne tok slutt og stupet lå der. Det var kanskje 70 meter rett ned. Hun så at Aina med noen i hælene løp så fort hun kunne mot stupet. Hun ropte til Frida: ”Ta deg av familien min! Glem meg aldri! Vi sees vel en gang…” Så løp hun rett ut stupet med noe i hælene som ikke hadde mulighet til å stoppe. Det braste rett ut det også med et dyrisk hyl.
   ”Neeeeeeeeeei!” ropte Frida og løp bort til kanten av stupet hvor hun så Aina og noe falle lenger og lenger ned til de ble små prikker som til slutt traff bakken og slo seg i hjel.

Hvor lenge Frida stod helt stille og gråt, visste hun ikke. Hun våknet i allefall igjen da Tony kom bort til henne og slikket henne på handa. Hun så ned på ham og smilte før hun sa: ”Nå er det borte, Tony! Vi behøver ikke å være redde mer! Nå kan vi gå trygt hjem.” Med det samme hun hadde sagt det, visste hun at det var sant. Det kom aldri mer tilbake. Det virket som om hele skogen følte det også. Den som før hadde virket så truende og skummel, var bare nå fylt med ro og harmoni, som om den var lettet. Den var fri. Fri for det onde som hadde bodd der. 
   Tony fulgte etter Frida da hun trasket hjemover, gjennom skogen, bort fra stupet. Hun så seg ikke tilbake.