August 2020

Opplevelser: Badetur med Martina og Mone. Konsert med Lunula og Vanvidd. Tusenfryd med Martina og Anders.

Innkjøp: Jeg har ikke helt blitt en sånn plantefrik som de fleste har en eller annen variant av i Instagram-feeden sin, men jeg HAR faktisk kjøpt meg to planter sånn nesten ut av det blå. De gangene jeg har hatt planter tidligere, har det som regel vært krydderplanter, men nå har jeg kjøpt meg to planter som egentlig bare er til for kos og pynt. Det vil si, kos, pynt og fluefanging:

Kaktusen heter Tarjei og fluefangeren heter Audrey. Dessverre virker det ikke som at Audrey trives så godt i leiligheten min. Jeg trur det er for høy luftfuktighet for henne. Men det virker som at Tarjei, som er en dragefruktkaktus som i det fri faktisk vokser i tropene og ikke i ørkenen, har det helt ideelt. 

TV-serie: Dere, alle sammen MÅ faktisk se Gösta! Herregud, som jeg koste meg. Dette er den første TV-serien til Lukas Moodysson, som tidligere har skjenka verden filmatiske perler som Fucking Åmål og Tilsammans. Likte du de to – og jeg elsker dem begge – kommer Gösta til å være perfekt for deg. Det er den samme lune humoren og den samme høye gjenkjennelighetsfaktoren – om du ikke kjenner igjen deg sjøl, kjenner du garantert igjen noen i din umiddelbare omgangskrets. Stort pluss for masse fantastisk musikk, ikke minst med åpningsspor av Kælan Mikla. Hele serien er full av øyeblikk som godt mulig kan bli stående som like ikoniske som "men jag vill ha knarka!"-scena (blant annet) fra Fucking Åmål med tid og stund. Dette er en sånn komiserie der man ler med karakterene og ikke av dem, og uansett hvor mange vanskeligheter tittelkarakteren måtte finne på å rote seg opp i, klarer man ikke la være å bli i godt humør av hver eneste episode. Jeg merker jeg allerede har lyst til å se hele sesongen om igjen.

Film: The Peanut Butter Falcon, The Lighthouse, Den gylne hanske, Grensen, High Life, Mom and Dad, Martyrs, The Terminator, Halloween (1978), The Blair Witch Project, Eraserhead, The Orphanage, Mad Max, The Omen, Carrie, Funny Games, Halloween (2018), Venom, Da Vinci-koden, Time Trap og Lola.

Hvilket vil si at jeg denne måneden så tjueén filmer, hvilket mye mulig er ny personlig rekord for meg – med forbehold om at jeg egentlig ikke pleier å telle hvor mange filmer jeg ser per måned.

Folkens, vi må snakke om Martyrs. Det er en av de filmene jeg har fått anbefalt oftest de siste åra, filmsmaken min og mitt generelle vesen tatt i betraktning, og akkurat idet jeg trudde denne filmen var i ferd med å skuffe meg, gjorde den det ikke i det hele tatt. For altså, jeg innser at jeg i min jakt på de mest intense, interessante og uforglemmelige filmopplevelsene kanskje er i ferd med å bli litt blasert. Jeg har snakka om det før, men den siste tida har jeg blitt mindre og mindre opptatt av hvor bra en film er, eller hvorvidt jeg i det hele tatt liker eller misliker den, for det jeg isteden vil ha, er en film som får meg til å føle noe, som gir meg noe ingen annen film ville kunne gitt meg. Og det er med utgangspunkt i dette (og min generelle preferanse for alt som er mørkt, dystert og makabert) at altså Martyrs har dukka opp i samtalene igjen og igjen. Jeg har omsider fått sett den, og dét skal Martyrs ha: den slutter ikke å overraske. På mange måter kan den sies å være den ultimate fortellinga i dét at hver eneste ting som skjer, avløser neste scene, og at hver scene høyner innsatsen. Det er faktisk ikke noe dødtid her, dette er en film i konstant utvikling, og hver gang man tenker at nå har man fått grep om filmen, nå skjønner man hvor dette bærer hen, så drar neste scene hva enn det er som til enhver tid foregår enda litt lenger. Og sånn holder den det gående til man helt utkjørt når filmens ende, og uten å røpe for mye, svarer absolutt slutten til det mønsteret filmen allerede har etablert, og den er faktisk overraskende dyp og filosofisk på en måte, vel, denne typen filmer liksom ikke har for vane å være. Dette er noe så sjeldent som en skikkelig drøy og gory skrekkfilm som også makter å være oppriktig smart og fullstendig nytenkende. Traileren under er ikke spesielt bra, verken bildekvalitetsmessig eller forøvrig, men stol på meg når jeg sier at dette er en film som definitivt oppfylte ønsket mitt om å føle noe og å gi meg noe ingen annen film ville kunne gitt meg.

Bok: Jeg har faktisk lest mye mer enn jeg pleier denne måneden. Jeg har sittet mye ute, og jeg har funnet ut at jeg til en viss grad klarer å lese på mer eller mindre offentlige steder hvis jeg samtidig hører på yoga-spillelista mi på Spotify – men alt dette snakka jeg jo egentlig om for noen innlegg siden. Jeg har foreløpig ikke testa ut denne taktikken på noe annet enn noveller, poesi og kortprosa, men det er helt greit for meg om sommer er noveller, poesi og kortprosa-tid, så kan heller resten av året være forbeholdt all slags litteratur. I august leste jeg Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale, Sitt hos meg av Kristian Bergquist, de to Flamme-singlene 30 forsøk på å si at jeg savner deg og 31 forsøk på å si at jeg savner deg av Kristian Bergquist, og på månedens siste dag fullførte jeg Ingenting skjedde av Inger Wold Lund. Flamme-singlene føltes for meg litt som samlinger med utkast som ikke har vært gjennom nok etterarbeid til å få bli med i ei "ekte" bok, men de andre var på hver sin måte givende leseropplevelser. Sitt hos meg fikk meg til og med til å grine litt, så det tok seg sikkert fint ut der jeg satt på stranda. I det hele tatt er jeg veldig begeistra for den knappe og naivistiske stilen Kristian Bergquist er så god på (og som for eksempel Trygve Skaug ikke i det hele tatt håndterer like smertefritt).

Musikk: Det har i hovedsak vært to veldig forskjellige sanger jeg har hatt hekta på denne måneden, men i min musikksmak er det heldigvis plass til både den kaotiske synthpopen til Health og den PJ Harvey-aktige folk-rocken til Anna Calvi. Begge disse kan med fordel spilles høyt, i hvert fall.

Inspirasjon: Meow Wolf

Installasjon er en av mine yndlingssjangre når det gjelder visuell kunst. For meg er det å kunne gå inn i eller inn i mellom et kunstverk den ultimate måten å ta innover seg sanseinntrykka på; det kan være som å gå inn i en annen verden, det kan skape en alternativ virkelighet for meg, kunsten omgir meg på alle kanter og trenger gjennom huden min fra alle dimensjoner, kort fortalt: noen av mine aller sterkeste kunstopplevelser er det nettopp installasjoner som har stått for.

Meow Wolf er et kunstkollektiv som har… et galleri? et kunstlokale? en intellektuell leikeplass? i Santa Fe, New Mexico. Jeg kjenner til det fordi artister – og podcastere! – jeg er fan av har opptrådd der. Ifølge hjemmesida deres: "Meow Wolf creates immersive and interactive experiences that transport audiences of all ages into fantastic realms of story and exploration. This includes art installations, video and music production, and extended reality content." Med andre ord: de gjør alt det jeg elsker ved installasjonskunst, eller kunst i det hele tatt. 

Jeg har selvfølgelig aldri vært der, fordi min økonomiske situasjon dessverre ikke tillater meg å reise hvor enn jeg vil i verden, så å oppleve Meow Wolf fra avstand er mitt foreløpig eneste alternativ. La oss hoppe gjennom et ormehull og komme ut igjen på den andre sida i et univers som både ligner og ikke ligner vårt eget:

(Fra Trash Temple av Corinne Loperfido og Damon Williams, lagd utelukkende av søppel)

"Imagine if Red Grooms, Tim Burton, and George Lucas designed a Pee-wee’s Playhouse for Planet Naboo. (…) And that they in turn constructed a full-immersion theme park that is part mystery story, part self-guided journey through time, space, and alternative realities."

(Fra House of Eternal Return, en interaktiv installasjon av over hundre kunstnere, inkludert Pip & Pop.)

(Faktiske drikker som kan kjøpes og inntas i kafeen deres!)

Videre

Jeg veit det er lenge siden sist, men dagene sklir over i hverandre for meg. Med det sagt: jeg har klart å finne en slags rutine i hverdagen. Jeg ser mye film, skriver litt nesten hver dag, gjør yoga nesten hver dag, og de gangene jeg verken skriver eller gjør yoga går jeg som regel en tur. Nå har det nesten blitt sånn at jeg ikke skjønner åssen jeg fikk tid til noe som helst da jeg fortsatt var i jobb, og jeg jobba ikke heltid engang. Jeg har til og med lest en del i det siste, godt hjulpet av yoga-spillelista mi på Spotify. Jeg har slitt med konsentrasjonsvansker siden jeg var liten, noe som er hovedgrunnen til at jeg leser så lite som jeg gjør, men jeg har funnet ut at hvis jeg hører på dronete musikk med lite utvikling ganske høyt på headset, klarer jeg å finne et slags fokus også hvis jeg leser på offentlige steder.

Etter mye angst og stress har jeg endelig sendt inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet til et forlag. I første omgang har jeg sendt det til Oktober, fordi det er yndlingsforlaget mitt, og så skal jeg heller prøve de andre forlaga om det ikke går noen vei der. Det er så skummelt at jeg holder på å dø, men jeg lovte meg sjøl at det var dette jeg skulle gjøre om jeg ikke kom inn på tredjeåret i Tromsø – og det gjorde jeg jo ikke. Selv om det blir tidenes nederlag om jeg blir refusert, har jeg jo innsett at jeg i teorien ikke har noen ting å tape fordi jeg nå har nådd det punktet hvor jeg ikke kommer noe videre med prosjektet på egen hånd. For noen år siden ville jeg syntes det var ubehagelig å snakke om at jeg har sendt inn tekst til forlag, sånn i tilfelle det ikke blei noen utgivelse, men det er ingen skam i å bli refusert, og jeg syns det uansett er en ukultur i sosiale medier å bare dele positive opplevelser. Nå er jo ikke jeg akkurat noen influencer som mange ser opp til, og det skal vel også sies at godt over halvparten av blogginnlegga mine er relativt sutrete likevel, men jeg trur også det er sånn at det er mer spennende å kunne følge en prosess enn å bare få vite resultatene. Jeg veit ikke helt hvor spennende bloggen min er i utgangspunktet, men dere skjønner forhåpentligvis hvor jeg vil hen. 

Men dere, dette er jo den forferdelige sannheten om skriving: det er jo nesten like ille om det blir gitt ut som om det ikke blir det. Eller, "ille" er kanskje ikke det riktige ordet. Kanskje "skremmende" er bedre? Denne romanen er jo langt fra å være noen sjølbiografi, men det er likevel stoff som har kommet fra meg, og det er utvilsomt det mørkeste av prosjekta mine. På forfatterstudiet i Tromsø snakka vi om at lesere som kjenner forfatterne har en tendens til å lese alt forfatterne skriver som om det var basert på virkelige hendelser uansett om det er tilfellet eller ikke, ikke minst fordi folk flest er veldig sjølopptatte og har veldig lyst til å se en fiksjonalisert versjon av seg sjøl i bøker skrevet av folk de kjenner. Går man ut fra at hovedpersonen i Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er en eller annen versjon av meg sjøl, setter ikke akkurat det meg i noe godt lys. Og det verste av alt er jo at det ikke er så veldig vanskelig å argumentere for at han nettopp er en eller annen versjon av meg sjøl, nettopp fordi han har jo sprunget ut av min bevissthet. Uansett hva det er jeg skriver, tar jeg utgangspunkt i mine egne tanker og erfaringer, for hva ellers skulle jeg tatt utgangspunkt i. De fleste som leser denne bloggen er jo kunstinteresserte mennesker som skjønner at man kan skape ubehagelig kunst uten nødvendigvis å være spesielt ond sjøl, men av erfaring og observasjon er det massevis av folk som kanskje ikke leser så mye i utgangspunktet, eller som leser bøker som er veldig annerledes fra det en sjøl skriver, som syns det er stas å lese akkurat denne boka fordi den er skrevet av noen de kjenner. Jeg blir rett og slett litt ukomfortabel når folk jeg kjenner utafor skrive- og kunstsammenheng sier at de er nødt til å lese boka mi når den kommer ut; jeg må jo bare ta det som et kompliment, men ofte tenker jeg at det er ganske mange folk jeg kjenner som jeg egentlig ikke vil at skal lese denne (eventuelle) boka i det hele tatt… rett og slett fordi jeg er redd de ikke skal forstå at selv om hovedpersonen min har noen likhetstrekk med meg, betyr ikke det at alt han tenker og gjør er ting som jeg tenker og gjør.

Jeg minnes en av yndlingsepisodene mine av Girls som, til tross for all sin komikk og harselering med *kremt* visse typer folk, tross alt hadde et godt poeng:

Juli 2020

Opplevelser: Utdrikningslaget til Mari. Spillekveld hos Mari. Hundepass. Tapas på Anchas bodega med Eirin og Eirik. Byturer med gode venner. Besøk hos Vibeke.

Innkjøp: Ikke noe av interesse for omverdenen.

TV-serie: Jeg har omsider fått ræva i gir og sett tredje sesong av Westworld, noe jeg egentlig har prokrastinert litt fordi andre sesong gjorde meg så innmari forvirra. Denne gangen venta jeg til alle episodene i sesongen lå ute før jeg ga meg i kast med den, og det trur jeg var en god idé, for tredje sesong minner enda mindre om utgangspunktet enn det andre sesong gjorde. Serien spinner jo i og for seg videre på ideene den introduserte i første sesong, men hvis det var western-aspektet som gjorde at man likte serien i begynnelsen, kan man bare droppe tredje sesong, for nå er det iskald sci-fi for alle penga. Det er tidvis vanskelig å holde tunga rett i munnen gjennom tredje sesong, men for min del hjalp det en del å se episodene med ganske kort mellomrom. Og hvis man bare aksepterer at dette har gått ganske langt vekk fra den serien det hele starta som i første sesong, er dette ganske bra, altså, og framtidsvisjonene av Los Angeles og San Francisco ser rålekre ut. Nå skal det sies at det at man aldri helt veit hva og hvem som er ekte, gjør at det føles som om det ikke nødvendigvis står så mye på spill, og jeg klarer dermed heller aldri å knytte meg ordentlig til noen av karakterene, men jeg syns likevel denne sesongen tar opp mange spennende politiske og filosofiske sci-fi-problemstillinger. 

Film: Final Girl, Area 51, It Chapter Two, Scarface, The House That Jack Built, Eurovision Song Contest: The Story of Fire Saga, Looper, The Old Guard, Get Out, Det hvite båndet, Thelma & Louise, Jakten på hukommelsen, The Texas Chainsaw Massacre, Mulholland Drive, I morgen danser vi, Under the Skin og Alien.

Det er søtten filmer, det! Og jeg trur jeg må gjøre noe så usolidarisk som å snakke om to av de mest anerkjente filmene av dem, for det var nå en gang sånn at det var de som gikk mest inn på meg.

Dere, Scarface. Jeg endte opp med å se den litt fordi jeg hadde god tid til å se film en kveld, og litt fordi jeg av en eller annen grunn var i humør til å se en sånn film som jeg ikke nødvendigvis tenker at er helt min greie i utgangspunktet, men som jeg likevel føler at jeg på et eller annet tidspunkt "bør" se for å kunne rettferdiggjøre å kalle meg sjøl filmnerd. Jeg hadde faktisk ikke sett for meg hvor intenst underholdende den skulle vise seg å være! Selvfølgelig er det en del ting som føles litt utdatert når man ser en film nærmere førti år etter at den kom, mens andre deler av den oppleves veldig fresht også i dag. Og for et nydelig neonbada åttitalls-Miami vi blir tatt med inn i! Også så mye herlig synthpop på soundtracket, a gitt! Jeg blei rett og slett litt overraska over hvor gøy jeg hadde det mens jeg så denne filmen.

And now for something completely different: Det hvite båndet. Jeg var på ingen måte overraska over hvor bra denne var, for Michael Haneke er en hinsides god filmskaper, men det er få ting som oppleves så tilfredsstillende som når skyhøye forventninger innfris. Denne filmen er perfekt skrevet. Sånn helt seriøst. I min egen skriving er jeg ofte på leiting etter den perfekte balansen mellom underforklaring og overforklaring, ekvilibriet der ting ulmer så ubehagelig under overflata at du ikke klarer å kvitte deg med den ugne følelsen på dagevis, selv om du har vanskelig for å sette fingeren på nøyaktig hvor det gjør vondt. På sett og vis minner denne filmen meg litt om novellene til Kjell Askildsen. Både han og Haneke er mestere i antydningas kunst. Dette er #goals.

Bok: Jeg har jo prøvd å lure dere til å tru at jeg leste to bøker på én gang denne måneden, men det klarte jeg altså ikke. Jeg har bare klart å konsentrere meg om én av gangen, og det har vært Hva er tid av Truls Wyller. Jeg syns Hva er-serien til Universitetsforlaget er ganske kul, men det må kanskje nødvendigvis bli sånn at ei kjapp og grei innføring i et gitt tema ikke alltid går så i dybden på noe som det man kanskje skulle ønske. Men jeg er likevel takknemlig for denne innføringa, og ikke minst for referanselistene til videre lesning som var å finne etter hvert kapittel. 

Musikk: Says av Nils Frahm. Det var alt.

TEDtalks: Three ideas. Three contradictions. Or not.

I går var en sliten søndag for min del. Jeg prøvde å se Westworld, men det blei altfor mye å holde styr på for hjernen min akkurat da, så jeg bestemte meg for å se noe litt mer lettfordøyelig isteden. Endte opp med å se Hannah Gadsbys stand-up-rutine Nanette, som jeg har fått anbefalt flere ganger fra flere forskjellige folk. Stand-up måtte jo være midt i blinken for hjernen min i den tilstanden den var i akkurat da. Tenkte jeg.

Jeg tok jo ikke direkte feil, forsåvidt.

Jeg var bare ikke forberedt på at denne rutinen skulle inneholde så mye mer enn bare komedie. Jeg var riktignok litt ekstra følsom i går, men jeg har likevel aldri opplevd å bli rørt til tårer under stand-up før. Veldig, veldig ofte syns jeg at én definisjon av god kunst (og dette er for all del ikke den eneste definisjonen, det fins helt sikkert maaaange!) er at noe eksisterer i det perfekte ekvilibriet mellom latter og tårer, mellom yin og yang. Jeg snakka en del om det den gangen jeg anbefalte dere ti album å trøstelytte til under både sjøl- og statspålagt karantene, det hadde bare ikke falt meg inn at dette også kunne gjelde stand-up. For jeg så liksom ikke på stand-up som kunst. Grensa mellom "kunst" og "underholdning" er vel relativt relativ, som det heter i hjernen min, kanskje handler det mest av alt om hva som blir betrakta som opphøyd og folkelig av størstedelen av et gitt samfunn (noe forsåvidt også Hannah Gadsby er inne på i Nanette), men i TEDtalken sin under snakker Hannah Gadsby om at hun i Nanette "broke comedy" nettopp ved å dra komedien over i tragedien – og tilbake til komedien igjen. Hun sprengte grensene for hva komedie kan være ved å tørre å gjøre kunst ut av det. På et vis.

Jeg, som en såkalt kreativ utøver, syns det kan være kjempeinteressant å få vite mer om åssen andre kreative utøvere jobber. Hannah Gadsby fikk meg gjennom TEDtalken sin til å innse at det kanskje ikke er så stor forskjell på det jeg gjør og det hun gjør. Kunst kommer ofte fra de samme stedene, men så kommer de til uttrykk på forskjellige måter gjennom forskjellige medier. Ikke minst er hun en utrolig relaterbar person, og i hvert fall jeg kjenner meg veldig igjen i ikke bare det hun snakker om, men i sjølve framtoninga hennes. Hannah Gadsby er liksom like deler utilpass og sjarmerende, som jeg på mitt beste føler at jeg sjøl er (og på mitt verste er jeg bare utilpass), og det gjør henne ekstra menneskelig for meg. Hun er tillitsvekkende ved å nettopp ikke framstå som ekstremt sjølsikker. Der har vi jaggu enda en sjølmotsigelse.

Jeg har skikkelig lyst til at du skal se TEDtalken til Hannah Gadsby, for den er skikkelig bra, og hun er både usedvanlig klok og morsom. Og så vil jeg at du skal se Nanette, og om du ikke er sikker på om du har lyst til å bruke i overkant av en time på å se en stand-up-rutine, kan du se TEDtalken på rundt atten minutter, for akkurat dét trur jeg du har tid til mens du venter på at middagen i ovnen skal bli klar (litt avhengig av hva du lager til middag, selvsagt). Og etter at du har sett TEDtalken trur jeg du har lyst til å se Nanette.

Apropos dagbok

Dere. Da jeg skreiv om dagbokprosjektet mitt for litt siden, tenkte jeg med gru tilbake på forrige gang jeg skreiv dagbok. Eller, som jeg faktisk skreiv i dagboka mi i mai, og jeg som jeg delte i blogginnlegget: "Jeg veit bare at jeg skjemmes over å lese tidligere dagbøker jeg har prøvd å skrive, fordi det er så tydelig at jeg har hatt et innvendig håp om at noen skal finne dem når jeg er død og berømt og bli veldig imponert over livet mitt. Jeg har virkelig prøvd å skvise mitt innholdsløse liv for dét det er verdt. Prøvd å få mine patetiske fyllekuler til å virke farlige og grenseoverskridende."

Veit dere hva jeg gjorde nå? Jeg rota fram min forrige dagbok. Som jeg tross alt holdt gående mye lenger enn det jeg huska; jeg begynte den 24. mars 2011, og siste gang jeg skreiv i den var 27. desember 2011. Jeg har fylt ut nesten hele boka.

Noe av grunnen til at jeg slutta å skrive i den, var det at jeg blei så innmari sliten av å skrive for hånd. Til tross for at håndskrifta mi er relativt slurvete, klarer jeg likevel ikke å skrive like fort som jeg klarer å tenke. Jeg klarer hvert fall nesten å skrive like fort som jeg klarer å tenke på dataen, og trenger ikke å gi meg før jeg føler meg ferdig fordi jeg er sliten i handa. En annen grunn er at jeg i november 2011 blei sammen med Jørgen, og en gang tidlig i forholdet vårt spurte han om han kunne lese dagboka mi. Jeg frika litt ut, og etter det klarte jeg liksom ikke å skrive i den igjen uten å ha en sånn murrende frykt for at noen skulle (smug)lese den.

2011 var et ganske turbulent år for meg, og jeg lurer på om det også er noe av grunnen til at jeg har prøvd å glemme at denne dagboka fins. Jeg fullførte siste semester i Bø, jeg møtte og blei sammen med Jørgen, jeg flytta til Oslo. Min psykiske helse var veldig ustabil, og jeg var temmelig impulsiv.

Jeg har lyst til å dele noen korte utdrag med dere. Veldig mye av det jeg har skrevet i denne boka utleverer andre, og jeg trur egentlig ikke det er noe vits i å bytte ut navna engang, for det vil være altfor lett å finne ut av hvem de er, om man ikke allerede veit det. Alle følelsene mine på den tida var sterkere knytta til andre mennesker, jeg er sånn sett mer selvstendig nå. Jeg har med andre ord vært nødt til å redigere bort ganske mye.



6. mai 2011:

Jeg vil bare ligge på senga og lese Stig Sæterbakken resten av livet.



25. mai 2011:

Endelig har jeg penn igjen.
   Jeg stod på eksamen. Hurra for meg.
   Jeg kom ikke inn i Lillehammer. Synd for meg.
   Jeg var på intervju hos Westerdals i dag. Følte det gikk greit, men de har en veldig annerledes innstilling til dette her med skriving enn for eksempel Bø. Veldig markedsretta og samfunnsorientert, og de mener at det ikke hjelper så mye å ha et godt språk hvis ikke ideen er god. Jeg har jo aldri noen gode ideer når jeg skriver. Veit ikke om jeg faktisk kommer til å si ja hvis jeg kommer inn. Jeg er jo en kunstner. Men bohemkollektiv i Oslo blir det uansett, med Linda, Unnveig, Eirin og Vibeke, trur jeg.
   Ellers møtte jeg mot all formodning Trine som jeg gikk på Skiringssal med helt tilfeldig i dag. Hun skulle møte Henrik. Så jeg blei med, og så loka vi rundt og var på kafé og litt sånn.
   Jeg veit ikke, det var jo koselig. Det var jo det, herregud. Men jeg snakka en del om Bø og om folka i klassen min. Savna dem til og med. Hadde aldri trudd at det skulle skje sammen med Skiringsfolk. Utrolig rar følelse, og jeg trur det var lett å merke. Trine mente at jeg lett knytta meg til nye steder. Og i lys av Westerdals-intervjuet, og den utrolig ensomme følelsen jeg fikk av å være der, har jeg ikke lyst til å begynne der, egentlig. Det var ingen av de jeg så der som jeg i væffal følte at jeg bonda med sånn umiddelbart. Og jeg har lyst til at Bø skal vare bare litt til. Eller om ikke Bø, så i væffal folka. Nå flytter jeg jo sannsynligvis og forhåpentligvis sammen med en del av dem til høsten, men jeg vil ikke bytte ut dem med noen andre i den kommende skolehverdagen. Ikke at jeg har møtt alle, men likevel. Og hvis jeg bare jobber og skriver, så blir det på en måte å tviholde på det bare bittelitt lenger.
   Jeg veit ikke.
   Hadde igrunn vært veldig praktisk om jeg ikke kom inn på Westerdals. Ingen avgjørelser, liksom. Bohem, fri som faen.



21. juni 2011:

Det er bare så utrolig mange ting jeg ikke får til. Ting så godt som alle andre tar som en selvfølge, har jeg store problemer med. Etter å ha sovet noen timer, skal jeg først sette meg på riktig fly til Budapest, og så skal jeg finne fram fra flyplassen til hostellet vi skal bo på, aleine. Jeg har bedt Signe møte meg på flyplassen, men jeg trur egentlig ikke noen helt forstår hvor usannsynlig dysfunksjonell jeg egentlig er. Bare da jeg bodde i Bø og, de dagene jeg ikke skulle noe. Jeg fikk jo ikke alltid til å reise meg fra senga for å lage mat. Jeg kan heller aldri se for meg at jeg kan klare å beholde en jobb fra høsten av, hvis jeg i det hele tatt får til å søke. For jeg utsetter ting til det ekstreme. I steden for å gjøre noe, går jeg enten fram og tilbake i et rom eller ligger stille i senga mi. (…) Jeg, for eksempel, har jo en tendens til å la problema vokse og vokse, helt ut av proporsjoner, til det er mye mye verre for meg sjøl enn hva de hadde vært hvis jeg hadde tatt tak i dem med én gang. (…) Og jeg trur en del av problemet, er at jeg vil jo være normal. Jeg vil kunne fungere som et oppegående menneske, så jeg tar på meg ansvar likevel, for å prøve igjen, for kanskje jeg klarer meg denne gangen, og for å holde fasaden, men jeg gjør det jo egentlig bare verre for meg sjøl. Og deler av meg gruer meg til å bo i kollektiv fra høsten av, for jeg veit ikke hvor godt jeg egentlig funker med andre. Det eneste jeg veit, er at jeg ikke funker aleine. 



5. juli 2011:

Sånn er greia nå: jeg har ikke noe sted å bo. For å få et sted å bo, må jeg ha penger. For å få penger, må jeg ha jobb. For å få en jobb, må jeg bo i Oslo a.k.a. få et sted å bo. En jævla ond sirkel, med andre ord. Jeg får sikkert ikke engang lån fordi jeg ikke har jobb, men skal prøve i morra. Er uansett gørrsikker på at jeg ikke kommer til å få, eller i det minste beholde, en jobb uansett. Det å være voksen er liksom ikke tilrettelagt for sånne fuck-ups som meg. På alle jobb-beskrivelser er egenskaper som "utadvendt" og "initiativrik" lista opp, og det er ting jeg ikke får til å fake litt engang. Jeg trur faktisk ingen skjønner hvor helt utrolig ute av stand jeg er til å ta vare på meg sjøl.
(…)



19. juli 2011:

Jeg har innsett at man kan bare skrive om det samme dritet et visst antall ganger før man føler seg tom.



5. september 2011:

Jeg slites så ofte mellom mitt intense og på grensa til ødeleggende ønske om å ikke ville såre noen og virkelig ikke ville ha kontakt med noen. (…) Hele date-konseptet er ei greie jeg virkelig aldri har forstått. Det sies jo at det er for å bli bedre kjent med en person, og jeg kan jo i og for seg fatte det praktiske ved det hele, men åssen det liksom skal la seg gjennomføre… altså, det er helt fint å møte noen tilfeldig eller via venner noen ganger og så møtes igjen ved ei seinere anledning (men da helst ikke kalle det en date), men jeg takler bare ikke å bli kjent med noen på den måten. Hvis jeg skal bli kjent med noen, skal det være fordi det er naturlig, ikke fordi vi har blitt enige om det. Kan aldri se for meg at et vennskap eller forhold eller whatever ville vært noe annet enn kunstig hvis dét var premissene. Og jeg skjønner jo at når man er ferdig med å bytte skoler og klasser og sånn, så er det sikkert kanskje vanskelig å bli kjent med noen med mindre det er ved en avtale, men jeg bare syns det blir altfor… ja, nettopp kunstig. Og dette er jo folk som overhodet ikke kjenner meg, så jeg forstår ikke hvilket grunnlag de dermed VIL bli bedre kjent med meg på. Hadde de visst åssen jeg er, hadde de sikkert blitt vettaskremt. Eller i det minste forstått såpass at jeg aldri vil være i stand til å gå på date. Kanskje jeg en dag vil kunne klare å være i et forhold, hvis det er med et menneske jeg stoler på og er forelska i, men det skal ikke skje på grunn av en date. Syns å bli bedt på date i det hele tatt er usjarmerende. Det er en såpass stor del av min personlighet at jeg vil i det minste være på det samme awkwarde planet som en eventuell utkåret. (…)

Juni 2020

Opplevelser: Grilling hos Pål og Marie. Bursdagen til Mone. Badeturer med Mari og Martina. Donuts hos Lauren på Talormade og pizza på Vaterland. Besøk hos Vibeke.

(Foto: Mari)

Innkjøp: Det blei kanskje ikke Pride-feiring i tradisjonell forstand i år, men jeg kjøpte meg noe ny sminke som gjør at jeg hvert fall er klar for neste år. Jeg er jo uansett en sånn person som glitrer året rundt likevel. Og: hvis du syns Morphe-paletten er så fin at du får lyst på sånn sjøl, så vil jeg bare si at de donerer 100 % av salget til organisasjon Glsen, som jobber for at skeive studenter skal ha en tryggere hverdag. Den kan kjøpes i nettbutikken til Morphe her.

TV-serie: I går så jeg ferdig foreløpig siste episode av Killing Eve, som er en sånn serie der jeg slukte første sesong i ett jafs, og så gikk det gradvis treigere. Jeg må innrømme at jeg syns det virker som at sesong to og tre egentlig bare prøver å kopiere sesong én, og at det ikke er noe særlig utvikling. Det er liksom det samme som skjer, den samme måten å fortelle historien på, den samme oppskrifta, som om serieskaperne så seg såpass fornøyd med første sesong (og den er god, altså) at de bestemte seg for å gjøre cirka det samme i de påfølgende sesongene. Sånn sett kan det minne litt om The Walking Dead, som jeg nå mer eller mindre offisielt har gitt opp av nettopp samme grunn, selv om Killing Eve utover akkurat dét ikke har så mye til felles med post-apokalyptisk zombie-horror. Jeg blei dratt mot det litt fordi det hadde noe av det samme utgangspunktet som Death Note, med en etterforsker og en morder som blir besatte av hverandre, men til tross for et tilsynelatende alvorstungt premiss, er Killing Eve faktisk overraskende gøyalt og underholdende. Og Sandra Oh, Jodie Comer og Fiona Shaw er fantastiske. Jeg har ennå ikke helt gått med på at alle russerne snakker engelsk sammen (selv om det jo selvfølgelig gir mening med tanke på at de spilles av briter og dansker) – forklaringa med at Villanelle sjøl "foretrekker engelsk" er rett og slett ikke ei forklaring jeg aksepterer – så skrivestudenten i meg har definitivt lyst til å levere et ark med konstruktiv kritikk til manusforfatterne her, men nå skal jeg holde kjeft og gi dere en trailer.




Spill: Siden sist har jeg kommet meg forbi det stedet jeg stod fast på i Tomb Raider 2 jeg snakka om i forrige oppsummering, og fryder meg for øyeblikket veldig med å utforske Operahuset i Venezia. Og! Jeg har også lasta ned pek og klikk-spillet VirtuaVerse på Steam på grunn av en generell stil som appellerer veeeeldig til meg. Jeg elsker synthwave-soundtracket, jeg elsker retro-designet, og jeg elsker den åpenbare inspirasjonen fra Blade Runner og Neuromancer (ei bok jeg aldri klarte å lese ferdig), men foreløpig er de litt i overkant randomme løsningene på de forskjellige puzzlesene (jeg kan ikke alltid norsk når jeg snakker om spill, beklager) temmelig frustrerende.




Film: Party Monster (altså spillefilmen basert på dokumentaren), John Carpenter's Vampires, Uncut Gems, Wallace and Gromit: The Curse of the Were-Rabbit, Holding the Man, Jeg er ikke her lenger, Joy, French Dirty og Disclosure. Hvis du føler for å se noe annet enn Hollywoodsk virkelighet en kveld, anbefaler jeg både meksikanske Jeg er ikke her lenger og østerrikske Joy. Begge filmene handler på ulike måter om det å være ulovlig innvandrer, og selv om de begge til tider er vonde å se, nærmer de seg materialet sitt på en så nøktern måte at det aldri blir sentimentalt.






Bok: Jeg har lest ut Echo Mountain av Anna Kleiva. Det er ikke det at den var så sinnssykt bra – det vil si, den var jo bra, den var hvert fall ikke dårlig – men det er det at jeg likte så godt å være i den. Det var en subjektivt sett veldig god leseropplevelse. Og jeg innser at jeg har fått omtrent samme forhold til LA som jeg hadde til Granada på slutten av videregående. Da hadde jeg en drøm om å studere litteraturvitenskap i Granada og bli som Federico García Lorca, men innen jeg hadde kommet så langt, hadde jeg egentlig begynt å drømme om andre ting. Neste punkt på leseplanen å gjøre noe så radikalt som å lese to bøker samtidig! Jeg har teknisk sett ikke begynt på Arbeidsnever av Jan Kristoffer Dale ennå, men den ligger klar til meg, i tillegg til at jeg skal hente Hva er tid av Truls Wyller på biblioteket en dag om ikke så altfor lenge. Satser på at å lese to bøker samtidig går fint når éi bok er skjønnlitteratur og den andre er sakprosa.

Musikk: I Echo Mountain snakker Anna Kleiva om Frank Ocean, og det jeg leste gjorde meg så nysgjerrig at jeg bestemte meg for å sjekke ut musikken hans, til tross for at hip-hop sannsynligvis er en av de musikksjangerne jeg hører minst på. Jeg er så glad for at jeg gjorde det! Frank Ocean sin musikk er ikke sånn som jeg, noe fordomsfullt selvfølgelig, tenker at nesten all hip-hop er. Det er ikke så mye peking og dissing, men derimot er det veldig jazzete, eksperimentelt, chill og til tider riktig så melankolsk. Jeg har blitt skikkelig glad i White Ferrari, som også islandske JFDR (Jófríður) har en nydelig cover av, og apropos JFDR, så er også låta hennes My Work aldeles fantastisk. Dette blei hele tre anbefalinger i én! Herregud, jeg elsker musikk og de til tider usannsynlige reisene musikk tar meg med på.