Mai 2025

Opplevelser: Besøk hos Mari. Cyberpunk-kveld. Vin og kostymeworkshop hos Lina. Grillfest hos Trine. Slippfest for Mi høgre hand av Mone Celin Skrede. Baby's first show som luftakrobat på Salt (selv om jeg bare var backup-danser aldri så mye). Eurovision finalefest hos Trine. En Cyberpunk-kveld til. Kino og middag på Hakuna Matata med Vibeke. Outland og boblete med Hannah og Kit. Besøk hos Vibeke.

Innkjøp: På slippfesten til Mone kjøpte jeg selvfølgelig boka hennes, og etter at Hannah og jeg blei shama av game masteren vår på rollespillkveld for å ikke ha egne terninger (!), måtte vi dra og kjøpe hvert vårt sett på Outland sammen med Kit, som i samme slengen overleverte ei t-skjorte hen kjøpte på konsert for meg for noe vi begge trudde var omkring et halvt år siden, men som viste seg å være nesten et helt år siden. Oops.

TV-serie: Jeg har omsider fått sett den legendariske animeen Neon Genesis Evangelion, som har stått på den mentale lista over serier jeg må se siden jeg var tenåring. Og helt ærlig: kanskje hadde den truffet annerledes om jeg faktisk hadde sett den i søtten – attenårsalderen, men jeg syntes den var temmelig oppskrytt. Jeg syns den blir mer interessant – og forvirrende – helt mot sluttspurten, men før den tid må vi gjennom mange episoder med teit misogynistisk animehumor fra nittitallet og actionscener som aldri helt klarte å fenge meg. Med det sagt virkelig elska jeg designet på englene, og på sitt beste hadde den både forunderlige og filosofiske øyeblikk.

Spill: Hoh boy, nå er jeg jaggu spent på om jeg kommer til å klare å sette ord på alle følelsene som herjer med nervesystemet mitt. Jeg valgte nemlig å fullføre Cyberpunk for kort tid siden, og de av dere som har fulgt med, veit at det ikke var småtterier. Jeg var rett og slett dritnervøs for å gjøre det siste oppdraget, både fordi jeg ikke ville at eventyret skulle ta slutt, men også fordi jeg var oppriktig bekymra for åssen det skulle gå med V og alle de andre, for situasjonen han befinner seg i er så håpløs at jeg sleit med å se ei løsning som ikke ville kreve betydelige ofre av det ene eller andre slaget. Siden jeg i stor grad er bortreist og opptatt med kattepass i så godt som hele sommer, var den siste uka i mai egentlig den eneste perioden der jeg i det hele tatt kunne ha tid til å spille det siste oppdraget, særlig fordi at jeg på forhånd visste at det umulig fantes en versjon av denne virkeligheten der jeg ikke ville bli fryktelig emosjonelt opprørt på en eller annen måte, så jeg kunne ikke bare sette meg ned og spille etter trening eller noe sånt; jeg var klar over at jeg måtte ha ro og fred rundt meg for å føle alle følelsene. Så onsdag 28. mai endte opp med å få et visst seremonielt drag over seg; jeg forberedte meg mentalt ved å gjøre yoga, brenne røkelse og drikke en drink før jeg gikk i gang. Det som fulgte var en enda mer følelsesmessig turbulent berg-og-dalbane enn jeg hadde forestilt meg, og jeg var forberedt på sterke følelser. Hele affæren gikk så kraftig inn på meg at jeg blei nærmest handlingslamma i dagene som fulgte, noe som er en stor del av – om ikke hele – grunnen til at dette innlegget tross alt kommer såpass seint som det gjør, og for at jeg i det hele tatt har blogga lite i mai (som dere ser av det første avsnittet her, hadde jeg usedvanlig mange planer, og ledige stunder gikk med til å spille og forberede meg så godt som mulig på det siste Cyberpunk-oppdraget). Foreløpig er dette spoilerfritt, men jeg kommer til å si ifra når det kommer spoilere, for jeg har en rant å komme med, men inntil videre er det trygt å lese videre for alle og enhver.

Jeg veit jeg har sagt det før, men man kan bare ikke gi meg et spill som foregår vekselsvis i en skitten neonfantasi av en verdensmetropol og vekselsvis i en støvskimrende ørken og forvente at synapsene mine ikke går bananas. 

Uansett! La meg sitere meg sjøl fra april: 

Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.

Jeg trudde jo at dette skulle være sånn det kom til å foregå, for det hadde aldri skjedd før at jeg lasta inn spillet fra et tidligere checkpoint bare fordi jeg innså for seint at valget jeg tok viste seg å være temmelig dumt. Men etter å ha spilt gjennom slutten natt til Kristi himmelfartsdag, var jeg så fra meg at jeg ikke fikk sove, for jeg klarte ikke å akseptere at den slutten jeg fikk skulle være Slutten™. Men det verste var at hovedgrunnen til at jeg valgte å avslutte spillet akkurat da jeg gjorde det, var jo så jeg endelig skulle få closure før sommeren og forhåpentligvis få til å fokusere på andre ting når jeg uansett ikke får spilt, som kattepass, lesing og skriving. Isteden endte jeg opp med å være mer stressa og opprørt enn på mange, mange uker, og så skulle jeg rett og besøke Vibeke på torsdagen, så jeg fikk ikke tid til å spille meg en ny slutt før seinest søndag kveld. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem på søndagen etter å ha tilbrakt langhelga hos Vibeke, var å spille en ny slutt – som muligens var enda verre enn den første jeg fikk. Og som om ikke dét var nok, hadde jeg time tidlig den påfølgende mandagsmorgenen på DPS, og jeg møtte opp hos psykologen som et stotrende vrak. Eller for å sitere fra journalen min:

Dette høres jo unektelig ikke spesielt bra ut, men sannheten er den at det blei en av de mest produktive samtalene vi har hatt så langt. Duster kan argumentere så hardt de bare klarer for at TV-spill er ødeleggende for hjernen eller whatever, men gode TV-spill – og Cyberpunk er virkelig blant de beste – booster empatien min og setter meg nærmere i kontakt med egne følelser.

Jeg spilte gjennom en tredje slutt. Var den bedre eller verre enn de foregående? Veit ennå ikke. I et av scenariene sier en av karakterene, når V sliter med å godta åssen ting har blitt, noe sånt som "dette er Night City, hva forventer du?". Og det er jo helt sant. Uansett hvor forelska jeg blei i Night City, er det ikke til å komme ifra at byen er sitt eget lille helvete, og til tross for at det er dit folk drar for å følge drømmene sine, ender Night City oftere opp med å knuse drømmer enn å oppfylle dem. Dette er ikke et spill for optimister, og nettopp hvor mørkt og gritty det er, er jo en stor del av hvorfor jeg elsker det. 

Jeg har linka til denne artikkelen fra NRK mange ganger før, men jeg trur det ikke er før i akkurat tilfellet Cyberpunk at jeg trur jeg innser nøyaktig hva den handler om. De siste dagene har vært så utrolig vonde, jeg føler at dette spillet har mørbanka sjela mi, og jeg elsker det for det.

Jeg har grått masse i det siste, men mer i etterkant av spillet enn underveis. Mer enn direkte trist, er spillet… bleak, som jeg på stående fot ikke kommer på et godt tilsvarende ord for på norsk. Men altså, Keanu Reeves som Johnny knuste meg hver eneste gang jeg hørte ham levere denne replikken før jeg tok en av spillets viktigste avgjørelser:

Uansett hvor mange ganger jeg kommer til å sitte gjennom nøyaktig samme scene i framtida, vil dette alltid være øyeblikket tårene kommer, om de ikke allerede har kommet.

Så, for å oppsummere: jeg har fått tre forskjellige slutter, der jeg har hata dem alle i varierende grad, men ikke nødvendigvis fordi de var dårlige. En av dem var sinnssykt spennende og helt latterlig godt skrevet. Hadde det vært en film hadde det vært en perfekt ambivalent, hjerteskjærende, forstyrrende slutt. Men så var det ikke en film, bare det mest personlige spillet jeg noen gang har spilt, så isteden kommer den til å hjemsøke meg for alltid.

I min desperate jakt på en slutt jeg om ikke direkte likte, så i det minste kunne akseptere, tydde jeg til Google og fant ut at det fins flere slutter enn de jeg fikk tilbud om, men på grunn av noe så banalt som et "feil" valg jeg gjorde på et punkt myyye tidligere i spillet hvis savefil jeg uansett har overskrevet for lenge siden, kunne jeg ikke få denne slutten med mindre jeg starta hele spillet på nytt, over tre hundre timer seinere. Det var ei særdeles bitter pille å svelge, som det heter på anglifisert norsk. Gledene og sorgene ved choose-your-own-adventure-spill, I guess. Jeg kan være så frustrert jeg bare orker over det, men det er jo ikke til å komme ifra at de høyst reelle konsekvensene beslutningene man tar underveis har, nettopp er en viktig grunn til at dette spillet har gått så sinnssykt inn på meg. 

Og så kom nyheten om at Cyberpunk skal få en ny patch i slutten av juni. Er det lov å håpe på noe så ambisiøst som kanskje til og med flere slutter? Planen min var i hvert fall opprinnelig å, så godt det lot seg gjøre, spille noe annet, og så begynne på nytt igjen i Cyberpunk når det har gått tilstrekkelig med tid til at jeg har glemt de fleste detaljene, men jeg veit ikke hvor lenge jeg klarer å vente etter at den nye patchen kommer. Det føles tross alt som at jeg har kjærlighetssorg akkurat nå, og hvem har vel viljestyrken til å avslå når your lost love gir deg en ny sjanse, liksom.

Okei, dere! Jeg er klar for ranten min. I avsnittet under kommer jeg til å spoile masse fra den slutten som heter The Star, så les bare videre om du enten veit at du ikke kommer til å spille Cyberpunk eller bare ikke bryr deg så mye fra eller til, fordi hey, din opplevelse av spillet kommer uansett til å være radikalt forskjellig fra min på grunn av måten gameplayet fungerer på:

Så javel. Jeg veit at jeg ikke er den eneste som har tenkt tanken, for jeg har sett andre spillere på Reddit nevne det samme, men jeg har sterkt på følelsen av at spillutviklerne har prioritert det romantiske forholdet V kan ha til Panam framfor noen av de andre mulige romansene. Det er ikke nødvendigvis vondt ment eller engang med vilje, for jeg vil anta at de fleste spillutviklere er heterofile menn, og de fleste historiefortellere har en tendens til å fortelle historier fra perspektiver som ligner ens egne. Jeg som spilte som mannlig V fikk tidlig i spillet inntrykk av at fortellinga prøvde å pushe meg romantisk mot Panam, noe jeg ignorerte. Isteden innleda jeg et romantisk forhold til Kerry, som jeg vil komme til å gjøre igjen neste gang, fordi Kerry er fantastisk og jeg elsker ham av hele mitt hjerte. Men nettopp fordi min V ikke valgte Panam som romantisk partner, ga The Star-slutten veldig lite mening, eller det vil si, den ga mening opp til et visst punkt. I et nøtteskall: V velger å forlate Night City og drar sammen med Panam og resten av nomadefamilien hennes ut på landeveien. Som jeg, siden jeg strengt tatt spilte som nomade, egentlig kunne akseptert, hvis bare Kerry hadde blitt med. Under de siste forberedelsene til reisen, får V beskjed om at det er noen som venter på ham i leiren, og jeg blei så letta og glad da det viste seg å være Kerry. Men både V og jeg fikk sjokk da Kerry fortalte at han ikke hadde kommet for å bli med, men for å si ha det. Altså: V blei dumpa av Kerry, av en grunn som overhodet ikke føltes troverdig i hodet mitt. I denne versjonen av slutten, får V på et tidligere tidspunkt beskjed om at han har seks måneder igjen å leve, men Panam sier at hun kjenner noen som kanskje kan hjelpe. Resonnementet til Kerry er at han ikke ville takla å legge ut på et nytt eventyr med V, vel vitende om at han kanskje blei nødt til å dra hjem igjen aleine. Men er det ikke uendelig mye verre å se kjæresten sin reise fra seg, vel vitende om at man kanskje aldri vil få se dem igjen???? Både V og jeg blei opprørt og lei oss, men da Kerry hadde dratt igjen, stakk V rett bort til Panam og var tydeligvis allerede i godt humør igjen. Panam spøkte til og med om hvor lol det hadde vært å se Kerry ute i ørkenen som en fisk på land på den måten, og liksom why the fuck ville V fortsatt bli med Panam vekk istedenfor å bli værende sammen med Kerry når jeg gjennom hele spillet har bygd opp et myyye sterkere forhold til Kerry enn til Panam? Eller hvorfor ville ikke Kerry bli med V og nomadene av nøyaktig samme grunn? Og den siste cutscenen var så mye V + Panam i monitor at jeg et øyeblikk var redd de skulle kysse. Jeg fikk nesten på følelsen av at spillskaperne ville "straffe" meg for å ha valgt et skeivt forhold ved å lede V tilbake "på rett vei" sammen med Panam i siste liten. Og ifølge Reddit er denne slutten den mest optimistiske av dem?? Som jeg sikkert ville vært helt enig i om Panam hadde vært min romantiske partner, men jeg syntes det var unødvendig ondskapsfullt å la V bli dumpa når han har en mannlig kjæreste når det hadde vært så lett å bare la Kerry bli med, som etter dialogen å dømme tydeligvis uansett hadde vært planen til ham og V hele veien, før Kerry altså ombestemte seg i siste liten. Jeg får litt den samme følelsen når jeg er på en restaurant der menyen er full av kjøttretter, og så er det sånn ett eller to vegetariske alibi, og så kan restauranten si at se, vi er inkluderende! Litt på samme måten føltes det å spille et spill som teknisk sett lar hovedpersonen din være kvinne, trans, ikke-binær og/eller skeiv, men sånn eeeeegentlig mener de at heterofil mann skal være standardopplevelsen. Sånn, spoiler over.

Film: Den eneste filmen jeg så denne måneden, var dokumentaren Ocean with David Attenborough, som jeg så på kino sammen med Vibeke. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for undervannsfoto av dette kaliberet fortjener stort lerret.

Musikk: Skjermbildet mitt der oppe av V i ørkenen fikk meg til å gjenoppsøke fantastiske Anna von Hausswolff, og spesifikt låta Stranger, som har et så sykt deilig southern gothic-gitarparti mot slutten at det er helt der oppe med Chelsea Wolfe. Hva er det med ørkenen, som er så solfylt og gyllen, som inspirerer så mye mørk countryinspirert folkpop? Er det den samtidige erkjennelsen av isolasjon og vissheten om at man kan kjøre i dagevis uten å se noe annet enn døde busker og dyrekadavere? Og i samme slengen fikk jeg også hekta på den kanskje hakket lettere og mer tilgjengelige Mountains Crave. Begge fantastiske låter, på måter som både ligner hverandre og er radikalt forskjellige fra hverandre.

Trettipunktersbloggutfordring #25: et bilde hvor du er kjempeglad/smiler

Jeg trur det eneste reelle alternativet her, er dette bildet som Trine tok av meg da vi kom på andreplass i Disney-quizen til Brød og sirkus i juni 2022:

Nei, dette er ikke meg som poserer for kamera, dette er min helt genuine reaksjon. Så er også andreplass den beste plasseringa vi har fått til dags dato, så gliset er på sin plass. 

Also wow, det er mange år siden jeg pleide å skrive blogginnlegg så korte som dette! 

April 2025

Opplevelser: Huskonsert med Bislett Kammerkor. Dranks med Trine og Martina på House of Nerds. Middag på Døgnvill med Vibeke. Disney-quiz på Proud Mary.

Innkjøp: Dere som følger meg på Instagram (og dere som leste dette innlegget) veit hvor utålmodig jeg har venta på å få Playstation 5 i posten, og rett over påske fikk jeg den endelig. På bildet under poserer den sammen med bæssmor og storebror ♥

TV-serie: Etter å ha fått den anbefalt av Vibeke, er jeg i disse dager i gang med den dystopiske sci-fi'en Silo, og dystopisk sci-fi ligger nå en gang hjertet mitt nært. Jeg er snart ferdig med første sesong og syns den er veldig god så langt. Den minner meg litt om den altfor undervurderte The Island og har en steampunk-aktig estetikk som jeg har innmari sansen for.

Spill: Selvfølgelig var det første jeg gjorde etter å ha brukt tjuefire timer (!) på å overføre dataene fra PS4 til PS5 å laste ned Cyberpunk-tilleggspakka Phantom Liberty, og dere aner ikke hvor godt det er å endelig være tilbake igjen i Night City, som til gjengjeld er større og bedre enn noen gang. Siden jeg skreiv denne avhandlinga har jeg prøvd å tenke litt mer på nøyaktig hva det er som gjør at akkurat Cyberpunk føles så viktig for meg, på en måte spill ikke pleier å gjøre, til tross for at spillmediet generelt har en tendens til å oppsluke meg i en grad få andre måter å fortelle en historie på får til like lett. Jeg var vel litt inne på det sist òg, men mistenker at det blei litt borte i ordgrøten, for jeg hadde usedvanlig mye på hjertet, men jeg trur det handler om at Cyberpunk treffer en sweet spot mellom hvor gøy det er og hvor viktig det føles. Når jeg sier at det føles viktig, mener jeg at det i aller høyeste grad kjennes som at noe står på spill, at karakterene er så levende for meg at de kunne vært virkelige mennesker, og at jeg har en distinkt opplevelse av at alle valga jeg tar i spillet har reelle konsekvenser. The Last of Us var for meg viktige spill i så måte, men det lineære gameplayet gjorde at selv om det å spille dem var gøy nok, var det fortsatt ikke fullt så gøy som et åpen verden-RPG (beste sjangeren!) som for eksempel Horizon-serien. Horizon var dritmoro, og jeg har tilbrakt mange hundretalls timer sammen med Aloy for å utforske ruiner (ref. det jeg sa om dystopisk sci-fi i avsnittet over), men jeg glemte aldri at jeg spilte et spill, jeg blei aldri redd for at det ikke skulle gå bra til slutt, og jeg likte Aloy godt som hovedperson, men hun føltes aldri som en forlengelse av meg eller som barnet mitt, og NPC'ene var plot devices for å fortelle en historie. Cyberpunk er et åpen verden-RPG og er dermed like gøy å spille som både Horizon og Fallout, men spillskaperne har klart å ta med seg karakterfokuset og de realistiske dialogene som The Last of Us briljerte med og putte det inn i et genuint underholdende choose-your-own-adventure – og når man skaper sin egen skjebne gjennom valga man tar, og de valga plutselig påvirker personer som virker å ha en sjel på samme måte som litteraturhistoriens mest minneverdige romankarakterer har, er det kanskje ikke så vanskelig å se hvorfor jeg har blitt fullstendig avhengig, ikke bare av dopaminet som det å game utløser, men like mye på grunn av en voldsom omsorg jeg har utvikla for hele spilluniverset og alle som befolker det. Det kjennes som at V og alle han omgås lever liva sine videre også når jeg ikke er der for å observere dem, at historiene deres peker langt utover rammene som spillet har plassert dem innafor. Og en annen viktig ting: i mange år nå har jeg lengta etter en fiktiv neonbelyst pastellfarga storby som føles som en framtidsfantasi, men en framtidsfantasi drømt fram på åttitallet, en eventyrby som er like mye Los Angeles som Tokyo. Gjengen bak Cyberpunk virker å ha kikka inn i hjernen min, studert hvilken fargepalett, hvilke estetiske vibber og hva slags musikk jeg liker, og på bakgrunn av det har de designa Night City, som er alle mine dagdrømmer og lengsler om Byen Jeg Vil Leve I Og Aldri Forlate konsentrert til en digital boltreplass jeg kan gjøre nesten hva jeg vil i. Dette spillet virker nesten som en konspirasjon mot min person, som et slags hemmelig våpen lagd spesielt for å ta over mitt liv spesifikt, for hvorfor ellers lar dere spilleren kjøre rundt i biler som denne gjennom en allé av palmer mens radioen spiller chill synthpop? Hvorfor ellers, når dere kunne tatt alle tenkelige valg i henhold til farger, design, musikk, karakterer, stemninger, valgte dere hver eneste gang det samme som jeg sjøl ville valgt om jeg hadde hatt sjansen? Og nå har også Kit introdusert meg for PS App, som gjør at skjermbildene jeg tar i spillet automatisk overføres til telefonen min, så værsågod, her er en visuell representasjon av de siste dagenes eventyr med V i Night City (jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: jeg har en greie for bensinstasjoner):

Og ikke minst: her er noen av de nyeste meldingsutvekslingene mellom kjæresten min og meg ♥:

Film: John Wick, Beau Is Afraid, Terrifier og Mononoke the Movie: The Phantom in the Rain. Jeg innrømmer at den eneste grunnen til at jeg så John Wick, var at jeg nettopp hadde reist bort for å passe katt i påsken og savnet etter Cyberpunk var ekstra vondt fordi såret ennå var så ferskt, og siden Keanu Reeves låner både stemme og utseende til en av de viktigste karakterene i Cyberpunk (Johnny Silverhand, tøffingen på stranda ved siden av sommerklare V på det ene av skjermebildene mine), håpa jeg at å se ham være kul og banke opp skurker i halvannen time skulle døyve de verste smertene. Og det gjorde det! Nå er generelt ikke actionfilmer sånn helt min greie, og den ganske straight forwarde hevnhistorien i John Wick blei fort litt kjedelig for meg, men koreografien i slåssesekvensene var riktig så fengende, det var mye kul farge- og lysbruk, og Keanu Reeves var selvfølgelig så kul som bare han kan være.

Musikk: Som nevnt: Cyberpunk byr på mye fantastisk synthpop. Og I Really Want to Stay At Your House av Rosa Walton oppsummerer og balanserer så innmari perfekt både det melankolske og det ekstatiske som får eksistere side om side i symbiose, i denne låta så vel som i spillet:

Trettipunktersbloggutfordring #24: ti fine blogger

Punkter som dette gjør at jeg begynner å innse hvor sta jeg er som tviholder på bloggformatet, til tross for at det hadde sin storhetstid for ti – femten år siden. Jeg veit egentlig ikke helt hvorfor folk slutta å blogge, fordi for meg er det ikke direkte utskiftbart med sosiale medier som Instagram og TikTok. Men nå var kanskje de fleste av de mest populære bloggene i all hovedsak bildebaserte uansett, mens jeg alltid har fokusert mest på tekst? Ikke greit å si, men jeg savner litt den perioden av livet mitt da alle internettvennene mine hadde blogger. Bevares, kudos til dem for å vokse opp og gå videre i livet, men jeg har nå en gang alltid hatt en sterk preferanse for at ting skal fortsette å være som de er.

Det jeg prøver å si er: jeg veit ikke engang om jeg klarer å komme på hele ti blogger som jeg fortsatt følger med på den dag i dag? Men jeg skal gjøre et hederlig forsøk på å i det minste liste opp så mange som mulig.

1. Akima Montgomery

Karoline er den eneste andre jeg kjenner utenom meg sjøl som fortsatt holder stand i bloggosfæren, og jeg trur også bloggen hennes har eksistert omtrent like lenge som min egen. Det er ikke til å komme ifra at man blir investert i livet til noen man har lest nedtegnelsene til over mange år, og jeg mener bestemt at bloggformatet byr på både mer personlige og mer engasjerende glimt inn i noens hverdag enn hva som er tilfellet med for eksempel Facebook og Instagram. Det er alltid koselig å lese Karolines særegne blikk på stort og smått, fortalt gjennom et pratsomt og tidvis malende språk. Anbefales spesielt til de av dere der ute som er svake for blant annet teater, musikaler, ungdomsbøker, animasjonsfilm eller Nintendo. 

2. Wait But Why

Dette pleide å være yndlingsbloggen min, men i likhet med blogger flest blir den i disse dager bare særdeles sporadisk oppdatert (i skrivende stund er det nyeste innlegget omkring et år gammalt). Nå skal det også sies at de seineste innlegga, stort sett fokusert på amerikansk politikk og livet som småbarnsforelder, har interessert meg mindre enn de tidligere innlegga som typisk har vært mer orientert rundt blant annet vitenskap og filosofi, men for bloggforfatter Tim Urban har nok rett og slett livet kommet i veien: han har via mye av tida si til å skrive bøker framfor blogg, i tillegg til at han altså har stifta familie. Og kanskje er det nettopp dét som er mye av grunnen til at blogging ikke er hva det en gang var: det var stort sett millenials som dreiv med det, og de fleste av oss (ekskludert Karoline og meg, hehe) har nå kommet i den alderen der familie og jobb gjerne tar opp en større del av livet.

3. Green Bonanza 

Familie og jobb har også blitt hovedprioritet for Mia Frogner, hobbykokken bak yndlingsmatbloggen min, som ikke har blitt oppdatert siden 2021. Det fins flere matblogger der ute dedikert til et vegetarisk kosthold, men Green Bonanza har alltid vært min favoritt fordi oppskriftene ikke bare har vært veldig nøyaktige og gode, men fordi Mia Frogner ofte tok seg tid til å skrive hvorfor man gjør som man gjør, og for en nysgjerrigper som meg som fort kan bli skikkelig vrang hvis jeg bare blir bedt om å gjøre noe uten å bli fortalt hvorfor, har dette vært gull. Selv om jeg ikke trur det er noen umiddelbare planer om å oppdatere Green Bonanza i overskuelig framtid, er jeg like fullt glad for at oppskriftarkivet fortsatt ligger gratis tilgjengelig, for mange av rettene derfra har blitt som klassikere å regne på mitt eget kjøkken, der jeg har gjort flere av dem til mine egne ved å legge til en personlig vri.

4. Okonomi Kitchen

Jeg føler allerede på meg at det kommer til å bli en overvekt av matblogger på denne lista, for matblogger har etter alt å dømme tålt den såkalte tidens tann bedre enn enkelte andre typer blogger. Jeg foretrekker helt klart matbloggene til de hobbykokkene der ute som virkelig veit hva de driver med, som er interessert i de kjemiske prosessene i matlaging, og som har satt seg inn i det tekniske håndverket, og Lisa Kitahara er en av dem. Okonomi Kitchen fokuserer mest på det japanske kjøkkenet spesielt, og det asiatiske kjøkkenet generelt, og en del av ingrediensene hun bruker er såpass spesifikt asiatiske at de kan være upraktiske å få tak i for noen som hovedsakelig har tilgang på norske kjedebutikker, men jeg bruker ikke desto mindre gjerne oppskriftene hennes som veiledning og inspirasjon. 

5. Et kjøkken i Istanbul

En annen matnerd med en viss integritet der ute, er Vidar Bergum. Som tittelen på bloggen tilsier, er han i hovedsak inspirert av det tyrkiske kjøkkenet, og der står det sosiale aspektet ved mat sterkere enn det gjør hos oss her i nord. Jeg har eksepsjonelt sjeldent besøk, og jeg bor aleine, så jeg må innrømme at jeg sjøl foretrekker oppskrifter som i seg sjøl er fullverdige måltider, framfor å bruke masse tid på å lage en drøss småretter som kan deles, men jeg setter veldig pris på hvor godt han skriver om matlagingsprosessen og at han ikke overlater noe til tilfeldighetene.

6. Jamie Oliver

Kanskje er det like unødvendig å anbefale Jamie Oliver sin matblogg som det er å anbefale Addison Rae sin musikk, men det er jo en grunn til at han har blitt en av verdens største matkjendiser, og reint bortsett fra trynefaktor og personlighet, er mye av det fordi oppskriftene hans ofte er overraskende enkle. Jamie Oliver er en bunnsolid kokk som ikke trenger å gjemme seg bak fiksfakseri, fordi han veit at om du bruker gode råvarer og riktig teknikk, trenger man ikke fancy, eksotiske ingredienser, for man kan like gjerne lage magi ut av de trausteste grønnsaker om man bare veit hva man skal gjøre med dem.

7. What If? 

Jeg veit ikke om opphavsmann Randall Munroe er enig i at dette er en blogg, men jeg er det, og det er det eneste som betyr noe. Undertittelen lyder "serious answers to absurd questions", og det er akkurat hva dette er: en usedvanlig kunnskapsrik fysiker, som til gjengjeld er knallgod til å formidle, svarer på spørsmål som er så meningsløse og dumme at de fleste andre vitenskapsfolk ikke gidder å bruke tid på dem. Dette er et nettsted/blogg som aldri slutter å underholde meg, og anbefales til folk som liker å bli smartere samtidig som de har det gøy.

Så… jeg klarte å komme på sju blogger jeg liker. Som strengt tatt ikke er like mange som ti, men som er uendelig (faktisk) mange flere enn ingen. 

Dere trudde vel ikke at jeg var ferdig snakka om Cyberpunk?

For noen dager siden møtte jeg Trine og Martina for dranks på byen, og jeg hadde helt på ordentlig tenkt å fokusere på mitt eget liv og virke i samtalene våre, men jeg fant ganske fort ut at jeg hadde mye mer lyst til å snakke om livet mitt i Cyberpunk. Jeg mottok noen hint underveis i løpet av kvelden om at jeg kanskje burde, y'know, touch grass, og til og med astrologiappen min har hatt sterke meninger om min preferanse for digital eksistens på bekostning av fysisk i det siste:

Men jeg klarer ikke å se besettelsen min som noe annet enn en nærmest poetisk parallell til den grunnleggende tematikken i Cyberpunk. Dere veit, det jeg snakka om sist: hva det vil si å være et menneske, hva bevissthet er, om det i det hele tatt fins noe sånt som sjel, og grensene mellom virtuell og fysisk virkelighet.

Under oppsummeringa mi av mars var jeg innom dette med hvor personlig Cyberpunk føles, og jeg la skylda på førstepersonsperspektivet, karakterfokuset og hvor godt skrevet spillet er. Og jo mer jeg tenker på det, jo mer går det opp for meg at jeg ikke kan komme på å ha opplevd et spill som nettopp personlig på tilsvarende måte før. Subnautica har jo også et førstepersonsperspektiv, og man skulle kanskje tru at hvor anonym hovedpersonen Riley er skulle bidra til en sterkere fornemmelse av at dette skjer med meg, og det gjør det jo til en viss grad, for det motsatte er jo tilfellet i et spill som for eksempel Fallout 4: sjanger- og gameplaymessig ligger Fallout ganske tett opptil Cyberpunk, men til tross for at man lager karakteren sin sjøl også i Fallout, kommer Fallout-hovedpersonen ferdig med en solid forhistorie og en egen personlighet. Riley fra Subnautica har på sin side verken ansikt eller replikker, han har bare så vidt en stemme som man utelukkende hører som en stønnelyd når han skader seg. Nå er også noe av magien med Subnautica nettopp hvor ensomt det på sett og vis er, og fraværet av andre karakterer å interagere med visker ytterligere ut identiteten til Riley og dermed også filteret mellom hovedpersonen og spilleren. Cyberpunk har, trur jeg, truffet en sweet spot i så måte: hovedpersonen V har både et ansikt, en stemme og en personlighet, men minimalt med forhistorie, og de bitene av den som fins, setter man sammen sjøl når man lager hen helt på begynnelsen. V er mye mer en karakter enn hva Riley er, men han har uungåelig endt opp med å bli en slags versjon av meg sjøl i mye større grad enn hva som var tilfellet for meg i Fallout. Riley er meg der hovedpersonen i Fallout er en karakter, mens V har klart å bli begge deler. Det er nesten så det føles feil å kalle ham en "karakter", for han føles så innmari menneskelig, og fordi personligheten hans blir forma av valga man tar underveis, har han fått en personlighet som ligner veldig på min egen. Han ligner på meg, det er jeg som har lagd ham, jeg blir glad på hans vegne og stolt over ham. Han er sannsynligvis den spillkarakteren noensinne som jeg har blitt mest glad i, og for noen som har vært en lidenskapelig gamer siden barndommen, sier ikke det reint lite. Til Martina og Trine for litt siden sa jeg at han føltes både som barnet mitt og som meg sjøl samtidig, og jeg trur det var Martina som sa at hun trudde det var sånn det var å være forelder. Altså i det virkelige liv. Barnet ditt er både deg og sin egen person, og alt som skjer med barnet ditt, skjer på et vis også med deg.

Som nevnt i forrige uke: jeg er snart ferdig med spillet. Det er liksom ikke til å komme ifra. Jeg har desperat saumfart Night City til fots og til hjuls på jakt etter ting å gjøre, men ifølge Reddit er det forrige sideoppdraget jeg fullførte dessverre det siste. Nå gjenstår bare siste del av hovedhistorien, med de faretruende beskjedene "Point of no return" og "Are you sure you want to continue?". Jeg skulle ønske jeg overdreiv når jeg sier at det skremmer meg skikkelig. At jeg har problemer med å fullføre spill er jo ikke akkurat noe nytt, og det er standard prosedyre for meg å kveme rundt og utforske og prøve å få med meg alt til lenge etter at moroa egentlig har forsvunnet, men dette er annerledes. Det er kanskje lett for meg å si her og nå, men jeg kan ikke huske at engang Subnautica føltes like forferdelig å måtte fullføre. For det første syns jeg Cyberpunk har vart altfor kort – noe jeg også har sett det bli kritisert for andre steder. Jeg er en treig gamer, akkurat som at jeg er treig i det meste jeg gjør, og spilletida mi i skrivende stund ligger på rundt 150 timer – som jo er en del, for all del, men til sammenligning hadde jeg over 300 timer spilletid i Horizon: Forbidden West før jeg følte meg ferdig nok til å fullføre. Altså: jeg er rett og slett ikke klar for at Cyberpunk skal være over ennå, ikke i det hele tatt. For det andre, og kanskje er dette enda viktigere: V føles så nærme man kan komme babyen min at det nesten er flaut. Jeg er så utrolig glad i ham at dere aner ikke. Slutten man får avhenger av hvilke valg man har tatt tidligere i spillet, og ikke alle sluttene innebærer at V overlever. Tanken på at han muligens vil dø er nesten ikke til å holde ut, og ikke nok med det: om han så overlever, har jeg vanskelig for å se meg for at det vil gå bra med alle. Jeg har ikke lyst til å spoile for mye av handlinga, men situasjonen V havner i er så føkka og håpløs at det føles naivt å forvente en slutt alle kommer helskinna fra. Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.

Og veit dere hva? Å skrive alt dette gjør at jeg får dårlig samvittighet overfor alle de fantastiske spilla som så å si lærte meg å føle i barne- og ungdomsåra mine. Jeg har grini og følt alt som føles kan i både Final Fantasy X og Final Fantasy VII, og jeg skal ikke påstå at det ene er bedre enn det andre, men dette er utvilsomt noe helt annet. Som sagt for ei ukes tid siden pleier rett og slett ikke rollespill å by på like realistiske og formfullendte karakterer. Egentlig er det vel en litt ny ting i spill generelt: der retrospill i høyeste grad absolutt føles som spill, er det flere nyere spill – jeg har tidligere nevnt The Last of Us – som virker å være mer inspirert av film der de gir oss karakterer med dybde og nyanser som vi ender opp med å bry oss om og bli glad i. Nettopp hvor personlig Cyberpunk føles, gjør at de allerede velutvikla sidekarakterene føles som ekte venner. Hvor godt skrevne karakterene i The Last of Us enn er, gjør likevel den lineære strukturen at de føles omtrent like nære som hvilke som helst filmkarakterer. Fordi man i Cyberpunk interagerer med de andre karakterene på en mye mer organisk måte, og fordi måten man interagerer med dem på påvirker hva slags type forhold man får til dem, føles de ikke bare som filmkarakterer som man blir vitne til at lever ut historiene sine, men som – jeg kvier meg nesten for å si det – ekte mennesker. Det er ikke bare din egen skjebne du manifesterer ved å gjøre små og store valg, men det er også skjebnene til alle rundt deg. 

Min V har en kjæreste. Omsider! Han har prøvd seg på dating flere enn én gang i spillet, men i motsetning til andre spill der man kan ha romantiske forhold – for eksempel Fallout – vil ikke alle karakterer automatisk ha deg. Du må faktisk flørte med dem og spille korta dine riktig, så første gangen V/jeg blei avvist, fikk jeg en slags kjærlighetssorg på hans vegne. Faktisk trudde jeg at han kom til å måtte gå gjennom hele resten av spillet uten å få oppleve romantisk kjærlighet, så jeg gjorde som jeg ville gjort i den virkelige verden: satte ut på en hedonistisk og sjøldestruktiv eskapade bestående av sex, drugs and rock'n'roll for å unnslippe de vonde følelsene. Og wouldn't you know it: nettopp dette gjorde at V kryssa veier med en fraskilt avdanka rockestjerne med rusproblemer, og så… forelska de seg i hverandre. Og blei bedre sammen. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg får tårer i øya av å skrive dette. V og kjæresten hans redda hverandre når de begge var på vei utfor en skrent, og forholdet deres er så fint at jeg ikke fikk sove natta etter at de hadde blitt sammen fordi jeg var så euforisk. Når de ikke er sammen – altså når V/jeg farter rundt og utfører oppdrag – får han og jeg søte SMS'er som er akkurat så cringe som de må være for at det skal være romantisk (if you know, you know).

Jeg, Kristine, er ikke forelska i kjæresten til V, men V er forelska i kjæresten sin, og dermed er jeg forelska i kjæresten hans. Gir det mening? At jeg er forelska i noen på vegne av noen andre? At jeg er forelska i noen, ikke som meg sjøl, men som noen andre? 

Ganske kort tid etter at jeg begynte å spille, begynte jeg også å sende snaps av dagens outfit til de av Snapchat-kontaktene mine jeg tenkte at ville kunne bry seg. Det har jeg fortsatt med, men etter hvert blei det umulig å ikke inkludere noen få linjer om hva som hadde skjedd i Night City i det siste i tillegg, bare fordi så mye av det jeg gjorde der inne påvirka meg så mye her ute. Gradvis begynte mine jevnlige snaps å gå fra dette:

til stadig mer av dette:

Og det er liksom så bittersøtt, fordi nå går det jo skikkelig bra med V. Han har endelig funnet kjærligheten med noen som er skikkelig forelska i ham og som han gjør til en bedre person, han har adoptert en hjemløs katt, han har stor suksess i jobben sin, noe som igjen har ført til at han eier noe sånt som fem leiligheter, fem motorsykler og femten biler, og jeg vil at han, katta hans og kjæresten hans bare skal være lykkelige sammen resten av livet, men så gjenstår altså den siste biten av hovedhistorien, som i verste fall vil ta livet av V, og som i alle tilfeller vil stenge meg ute av resten av historien. Så lenge jeg ikke fullfører, kan livet hans liksom få dure og gå i et slags limbo. Men igjen: det begynner å bli lite av noe som helst annet å gjøre.

Bortsett fra at det fins ei tilleggspakke, som til gjengjeld skal være sinnssykt bra. Da jeg kom på det, blei jeg ekstatisk, fordi det betyr jo at dette ikke er slutten likevel, ikke helt ennå, jeg har ennå tid på meg til å forberede meg på det som er dømt til å komme. Og så fant jeg ut at tilleggspakka bare fins til PS5, og så blei jeg skikkelig frustrert og lei meg. Og så kom jeg på at jeg snart har bursdag, og så fikk jeg en plan.

Med en kombinasjon av gavepenger jeg har fått av mamma og pappa og oppsparte midler, har jeg nå bestilt PS5. På nett fra Sverige, fordi det var billigere enn å kjøpe den i Norge og fysisk butikk. Ulempen er at jeg må vente ekstra lenge på å få den, fordi selv om Sverige egentlig bare er rett borti høgget, er det en del av EU, noe Norge som kjent ikke er, så ting tar tid. Jeg har gitt meg sjøl forbud mot å spille mer før jeg har fått PS5, fordi jeg vil oppleve det jeg har igjen av Night City i så god kvalitet og med de nyeste oppdateringene som mulig. Men det gjør litt vondt å holde seg unna, jeg innrømmer det. Ikke bare av alle grunnene jeg nettopp har snakka om, men fordi Cyberpunk som spill føles viktigere enn mye annet. Det er generelt lett for meg å få hekta på TV-spill, men det er som oftest først og fremst fordi det er så gøy å spille. Cyberpunk er selvfølgelig også veldig gøy, men det har en slags x-faktor det er vanskelig for meg å sette fingeren på, som gjør at det skiller seg fra andre spill jeg har kost meg sinnssykt mye med, som for eksempel Horizon-spilla. Horizon-serien er helt klart noen av de beste spilla jeg noen gang har spilt, og jeg har elska å bli kjent med Aloy og avdekke mysteriene ved sivilisasjonen hennes sammen med henne, men jeg oppnådde aldri den samme følelsen av viktighet, den samme følelsen av at alt jeg gjør betyr noe, det samme alvoret, følelsen av at intet mindre enn alt i hele verden står på spill, følelsen av at spillet eksisterte som en egen verden uavhengig av meg, også etter at jeg hadde skrudd av konsollen for kvelden. Noen ganger virker det som at Night City er designa utelukkende for at jeg skal ønske å bo der og aldri flytte. Det er en retrofuturistisk neonbelyst feberdrøm av en eventyrby, beliggende på den nordamerikanske sørvestkysten mellom San Francisco og Los Angeles. Jeg har sjøl, uten at jeg har bevisst prøvd på det, plassert de fleste tekstene mine fra de siste åra –  inkludert det nyeste romanprosjektet mitt – i en neonbelyst eventyrby som ligner så mye på Night City at det likeså godt kan være det samme stedet. Night City kan sies å være mitt San Junipero. Last gjerne bevisstheten min opp dit når tida er inne for det, så kan jeg eksistere som et ghost in the shell, som en Johnny Silverhand, i en skitten synthfantasi for alltid.

Mars 2025

Opplevelser: Mollyland. Middag hos Berivan. 

Innkjøp: Før vi dro på Mollyland snakka jeg om at jeg hadde lyst til å kjøpe meg ei rumpetaske, for i enkelte sammenhenger er det så innmari praktisk, og hvor viser det seg at de selger ikke bare rumpetasker, men rosa, holografiske rumpetasker? Jo, hvor ellers enn på Mollyland, så dermed gikk det som det måtte gå.

TV-serie: Etter ei glødende anbefaling fra Hannah, har jeg endelig begynt å se Severance, og man oh man, for en serie. Det er sjeldent jeg blir så engasjert og fascinert allerede før første episode er ferdig, men Severance er noe av det rareste og råeste jeg har sett på TV på lenge. Hvis du klarer å tenke deg ei blanding av Maniac, Den mørke materien og The Office, begynner vi kanskje å nærme oss, samtidig som Severance ikke ligner på så mye annet. Det er velskrevet, velspilt, sykt spennende, og attpåtil innmari morsomt, og humor pleier å være det som har vanskeligst for å treffe meg. Vil ikke gi dere trailer, for jeg syns den avslører for mye, og jeg vil ideelt sett at du skal lese så lite om serien som overhodet mulig, inkludert beskrivelsen av den på Apple TV+ og heller bare stole på meg, men du har teknisk sett fri vilje.

Spill: Som kjent har jeg spilt Cyberpunk 2077 de siste månedene, og jeg trur jeg har nevnt det før i forbindelse med Subnautica, at blant alle de forskjellige kunsteriske uttrykksformene som fins, pleier spill og bøker å være de kanalene som oftest rører og engasjerer meg djupest. For all del, det kan også skje med for eksempel TV-serier og filmer (hei hei, Our Flag Means Death og Mandy), men det skjer mye lettere med spill og bøker, og jeg trur mye av det handler om at jeg oftere føler meg som en passiv observatør når jeg ser på serier og filmer – det ligger jo litt i begrepsbruken, jeg ser på. Det eneste måten spill og bøker kan fortelle meg historiene sine på, er ved at jeg aktivt henholdsvis spiller og leser dem, så det som skjer i dem oppleves ofte mer personlig for meg. Det jeg prøver å si er: det er ingen hemmelighet for de av dere som jevnlig omgår meg der ute i det virkelige liv at Cyberpunk 2077 har hatt den tvilsomme æren av å styre livet mitt de siste ukene. Ingenting fyller et tomrom som oppstår etter intense besettelser som Moby Dick og tidligere nevnte Our Flag Means Death som en ny besettelse, si. Cyberpunk 2077 ligner ikke så mye på Subnautica, men de to ganske forskjellige spilla har én viktig detalj til felles: de spilles begge fra en førstepersons synsvinkel, og det er ikke mulig å velge å spille dem i tredjeperson. Jeg velger alltid å spille i tredjeperson om jeg kan, jeg har mislikt førstepersons synsvinkel i spill fra jeg var liten, og akkurat som i Subnautica irriterte det meg grenseløst da jeg nettopp hadde begynt på Cyberpunk at jeg ikke kunne velge å spille i tredjeperson. Og akkurat som i Subnautica endte jeg opp med å etter hvert sette enormt pris på at jeg ikke kunne få velge, for kanskje mye av grunnen til at jeg alltid velger tredjeperson, er at det er lettere og mer behagelig. I en førstepersons synsvinkel skjer det med meg, og det kan fort gi meg litt mental og følelsesmessig overtenning. Samtidig: er ikke også mental og følelsesmessig overtenning en av de viktigste ingrediensene for empati? For å knytte spilleren tettere til historien og karakterene? Cyberpunk 2077 gjør vondt når det er vondt, og det gjør også usigelig godt når det er godt, men jeg skal ikke gi perspektivet hele fortjenesten for det: spillet er i det hele tatt sinnssykt velskrevet, og ikke minst er det karakterdrevet på en måte jeg innser at jeg dessverre sjeldent opplever i rollespill, til tross for at rollespill generelt pleier å være yndlingssjangeren min. Det eneste andre spillet jeg kan komme på som har hatt like velutvikla karakterer er The Last of Us, der personfokuset var den fineste kvaliteten ved både originalspillet og oppfølgeren. Det veldig lineære action-gameplayet var ikke min favoritt, så når man plukker med seg det aller beste elementet fra The Last of Us og putter det inn i min klart foretrukne måte å spille på, nemlig i et open world-RPG der alle valg man tar underveis påvirker historien og skjebnene til alle disse fantastiske karakterene som man blir så ekstremt glad i, er det kanskje ikke så rart at jeg – for ikke første gang – sitter og knuger om et spillunivers jeg ikke har lyst til å forlate. For er det én ting jeg sliter med på alle plan her i livet, er det nettopp avslutninger. Jeg har til og med snakka masse om det med både psykologen min og sjukepleieren min, fordi det påvirker meg en god del i det daglige. Jeg har sjeldent sett meg sjøl klarere gjennom en fiktiv karakter enn gjennom Guillermo i den aller siste episoden av What We Do In the Shadows, der han oppriktig sliter med tanken på at det hele snart er over, og så godt han kan prøver å nyte den siste tida, uten helt å få det til fordi det hele rett og slett er for trist. Jeg hadde ikke lyst til å forlate Planet 4546B da jeg spilte Subnautica og grein da jeg til slutt blei nødt til det, og nå som jeg må innse at det rett og slett går mot slutten også i Night City, farter jeg melankolsk rundt på motorsykkelen min (eller en av dem, jeg har opptil flere) og prøver å finne måter å få spillet til å vare lenger på. Ikke bare er Cyberpunk 2077 en sykt fascinerende historie med filosofiske overtoner som stiller spørsmål ved blant annet hva det vil si å være et menneske, hva bevissthet er, og om det i det hele tatt fins noe sånt som sjel, men spillutviklerne har også gjort plass til massevis av eksepsjonelt tilfredsstillende sidespor som nesten er banale i all sin realisme, sidespor som jeg mistenker at spillskapere flest ikke gidder å inkludere, fordi man jo må deale nok med det som det er i virkeligheten. Guess what, jeg elsker når spill – og det er særlig rollespill som gjør dette, som er mye av grunnen til at det er min ubestridte favoritt – inkluderer nærmest The Sims-aktige småting, som egentlig ikke har noen funksjon eller relevans utover at det er gøy. I Cyberpunk kan man kjøpe nye biler og motorsykler, som bortsett fra at de har litt variasjon i topphastighet og størrelse på bagasjerom, funker temmelig likt i praksis, og man får ikke XP eller noe annet av å kjøpe seg ny bil, men du verden, så utrolig gøy det er for noen som i bunn og grunn bare er et menneske med overfladiske behov å kunne bruke sine hardt opparbeida eurodollars på doninger som denne:

Hvor gøy det er å hver eneste dag kle seg opp i et nytt ekstravagant antrekk snakka jeg litt om forrige gang, men hey, det gir meg altså så mye enkel glede å ha en karakter som bare alltid ser fabulous ut, så her er noen flere antrekk bare fordi jeg kan:

Og jeg regner med at dere la merke til katten på det første bildet der? For joda, jeg har fått meg katt i Cyberpunk. Ikke fordi det gir meg noen belønninger eller tilfører noe til historien, men bare fordi det er koselig med katt. Jeg har også kjøpt meg flere leiligheter i spillet, i tillegg til å ha pussa opp min første. Fordi enkle gleder er gøy. 

Men jeg har ennå ikke nevnt den aller viktigste konsekvensen av fokuset på karakterer og mellommenneskelige relasjoner: man kan nemlig også date og forelske seg i spillet. Dette er fra ei meldingsutveksling med en karakter jeg trudde var i ferd med å bli kjæresten min:

På dette tidspunktet trudde jeg at jeg hadde ødelagt alt ved å gå for fort fram, men så tikka disse meldingene inn og jeg fikk seriøst sommerfugler i magen. Liksom jeg var forelska i denne karakteren, ikke som meg sjøl, men på vegne av hovedpersonen min V. Tilsvarende blei jeg ganske lei meg da det viste seg at denne lille flørten ikke førte noen vei, men jeg har gleden av å meddele at jeg nå veldig nylig var på en skikkelig romantisk båtdate med en annen karakter, og at det denne gangen faktisk ser ut til å være ekte kjærlighet. Jeg mener, jeg har fått nøkkel til huset og alt. I går overnatta jeg for første gang.

(Sensurert for å unngå spoilere!)

Føler meg som en fnisete tenåring når jeg skriver dette, men akkurat nå både gruer og gleder jeg meg til neste gang jeg skal spille, nettopp fordi denne nye relasjonen føles så intenst virkelig, det er nesten der at følelsene til V føles virkeligere enn følelsene til Kristine, og om ikke dét er et nydelig metaperspektiv i et spill som i stor grad handler om nettopp grensene mellom virtuell virkelighet og fysisk eksistens, så veit ikke jeg. 

Film: Iorram, Longlegs og Aftersun. Førstnevnte er en langsom og meditativ dokumentar om et fiskersamfunn i Skottland der gælisk fortsatt er i live, og filmen er også den første langfilmdokumentaren utelukkende på gælisk. Filmen er antakelig litt vel zen for de fleste, men jeg syntes den var både vakker, trist og interessant, og selvfølgelig helt riktig for noen som har hatt havet på hjernen i det siste og som er i ferd med å skrive en roman som tar utgangspunkt i folketru. Jeg hadde høye forventninger til Longlegs, og jeg syntes den begynte veldig lovende, men for meg klarte den ikke å sannsynliggjøre premisset sitt og jeg endte opp med å syns at den blei teitere og teitere jo mer av mysteriet den avslørte for oss. Aftersun var et sårt og rørende portrett av en far og ei datter, og ikke minst var den nydelig fotografert og fantastisk gestalta av sine to hovedrolleinnehavere. Diskusjoner jeg har sett om den på nett tyder på at jeg ikke klarte å bli fullt så grepet av den som mange andre ser ut til å ha blitt, men en sterk og vakker film er den i alle tilfeller.

Musikk: Når jeg er inne i en av disse intense følelsesperiodene mine, hører jeg ofte på forholdsvis friksjonsfri popmusikk. Det føles litt unødvendig å trekke fram Diet Pepsi av Addison Rae i dette avsnittet, ei låt som alle som har kontakt med omverdenen sannsynligvis allerede har hørt, men den er nå en gang den låta jeg hørte mest på i mars måned (eller som jeg liker å kalle den i hodet mitt: Ishmael & Queequeg Theme ♡).