Dere trudde vel ikke at jeg var ferdig snakka om Cyberpunk?

For noen dager siden møtte jeg Trine og Martina for dranks på byen, og jeg hadde helt på ordentlig tenkt å fokusere på mitt eget liv og virke i samtalene våre, men jeg fant ganske fort ut at jeg hadde mye mer lyst til å snakke om livet mitt i Cyberpunk. Jeg mottok noen hint underveis i løpet av kvelden om at jeg kanskje burde, y'know, touch grass, og til og med astrologiappen min har hatt sterke meninger om min preferanse for digital eksistens på bekostning av fysisk i det siste:

Men jeg klarer ikke å se besettelsen min som noe annet enn en nærmest poetisk parallell til den grunnleggende tematikken i Cyberpunk. Dere veit, det jeg snakka om sist: hva det vil si å være et menneske, hva bevissthet er, om det i det hele tatt fins noe sånt som sjel, og grensene mellom virtuell og fysisk virkelighet.

Under oppsummeringa mi av mars var jeg innom dette med hvor personlig Cyberpunk føles, og jeg la skylda på førstepersonsperspektivet, karakterfokuset og hvor godt skrevet spillet er. Og jo mer jeg tenker på det, jo mer går det opp for meg at jeg ikke kan komme på å ha opplevd et spill som nettopp personlig på tilsvarende måte før. Subnautica har jo også et førstepersonsperspektiv, og man skulle kanskje tru at hvor anonym hovedpersonen Riley er skulle bidra til en sterkere fornemmelse av at dette skjer med meg, og det gjør det jo til en viss grad, for det motsatte er jo tilfellet i et spill som for eksempel Fallout 4: sjanger- og gameplaymessig ligger Fallout ganske tett opptil Cyberpunk, men til tross for at man lager karakteren sin sjøl også i Fallout, kommer Fallout-hovedpersonen ferdig med en solid forhistorie og en egen personlighet. Riley fra Subnautica har på sin side verken ansikt eller replikker, han har bare så vidt en stemme som man utelukkende hører som en stønnelyd når han skader seg. Nå er også noe av magien med Subnautica nettopp hvor ensomt det på sett og vis er, og fraværet av andre karakterer å interagere med visker ytterligere ut identiteten til Riley og dermed også filteret mellom hovedpersonen og spilleren. Cyberpunk har, trur jeg, truffet en sweet spot i så måte: hovedpersonen V har både et ansikt, en stemme og en personlighet, men minimalt med forhistorie, og de bitene av den som fins, setter man sammen sjøl når man lager hen helt på begynnelsen. V er mye mer en karakter enn hva Riley er, men han har uungåelig endt opp med å bli en slags versjon av meg sjøl i mye større grad enn hva som var tilfellet for meg i Fallout. Riley er meg der hovedpersonen i Fallout er en karakter, mens V har klart å bli begge deler. Det er nesten så det føles feil å kalle ham en "karakter", for han føles så innmari menneskelig, og fordi personligheten hans blir forma av valga man tar underveis, har han fått en personlighet som ligner veldig på min egen. Han ligner på meg, det er jeg som har lagd ham, jeg blir glad på hans vegne og stolt over ham. Han er sannsynligvis den spillkarakteren noensinne som jeg har blitt mest glad i, og for noen som har vært en lidenskapelig gamer siden barndommen, sier ikke det reint lite. Til Martina og Trine for litt siden sa jeg at han føltes både som barnet mitt og som meg sjøl samtidig, og jeg trur det var Martina som sa at hun trudde det var sånn det var å være forelder. Altså i det virkelige liv. Barnet ditt er både deg og sin egen person, og alt som skjer med barnet ditt, skjer på et vis også med deg.

Som nevnt i forrige uke: jeg er snart ferdig med spillet. Det er liksom ikke til å komme ifra. Jeg har desperat saumfart Night City til fots og til hjuls på jakt etter ting å gjøre, men ifølge Reddit er det forrige sideoppdraget jeg fullførte dessverre det siste. Nå gjenstår bare siste del av hovedhistorien, med de faretruende beskjedene "Point of no return" og "Are you sure you want to continue?". Jeg skulle ønske jeg overdreiv når jeg sier at det skremmer meg skikkelig. At jeg har problemer med å fullføre spill er jo ikke akkurat noe nytt, og det er standard prosedyre for meg å kveme rundt og utforske og prøve å få med meg alt til lenge etter at moroa egentlig har forsvunnet, men dette er annerledes. Det er kanskje lett for meg å si her og nå, men jeg kan ikke huske at engang Subnautica føltes like forferdelig å måtte fullføre. For det første syns jeg Cyberpunk har vart altfor kort – noe jeg også har sett det bli kritisert for andre steder. Jeg er en treig gamer, akkurat som at jeg er treig i det meste jeg gjør, og spilletida mi i skrivende stund ligger på rundt 150 timer – som jo er en del, for all del, men til sammenligning hadde jeg over 300 timer spilletid i Horizon: Forbidden West før jeg følte meg ferdig nok til å fullføre. Altså: jeg er rett og slett ikke klar for at Cyberpunk skal være over ennå, ikke i det hele tatt. For det andre, og kanskje er dette enda viktigere: V føles så nærme man kan komme babyen min at det nesten er flaut. Jeg er så utrolig glad i ham at dere aner ikke. Slutten man får avhenger av hvilke valg man har tatt tidligere i spillet, og ikke alle sluttene innebærer at V overlever. Tanken på at han muligens vil dø er nesten ikke til å holde ut, og ikke nok med det: om han så overlever, har jeg vanskelig for å se meg for at det vil gå bra med alle. Jeg har ikke lyst til å spoile for mye av handlinga, men situasjonen V havner i er så føkka og håpløs at det føles naivt å forvente en slutt alle kommer helskinna fra. Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.

Og veit dere hva? Å skrive alt dette gjør at jeg får dårlig samvittighet overfor alle de fantastiske spilla som så å si lærte meg å føle i barne- og ungdomsåra mine. Jeg har grini og følt alt som føles kan i både Final Fantasy X og Final Fantasy VII, og jeg skal ikke påstå at det ene er bedre enn det andre, men dette er utvilsomt noe helt annet. Som sagt for ei ukes tid siden pleier rett og slett ikke rollespill å by på like realistiske og formfullendte karakterer. Egentlig er det vel en litt ny ting i spill generelt: der retrospill i høyeste grad absolutt føles som spill, er det flere nyere spill – jeg har tidligere nevnt The Last of Us – som virker å være mer inspirert av film der de gir oss karakterer med dybde og nyanser som vi ender opp med å bry oss om og bli glad i. Nettopp hvor personlig Cyberpunk føles, gjør at de allerede velutvikla sidekarakterene føles som ekte venner. Hvor godt skrevne karakterene i The Last of Us enn er, gjør likevel den lineære strukturen at de føles omtrent like nære som hvilke som helst filmkarakterer. Fordi man i Cyberpunk interagerer med de andre karakterene på en mye mer organisk måte, og fordi måten man interagerer med dem på påvirker hva slags type forhold man får til dem, føles de ikke bare som filmkarakterer som man blir vitne til at lever ut historiene sine, men som – jeg kvier meg nesten for å si det – ekte mennesker. Det er ikke bare din egen skjebne du manifesterer ved å gjøre små og store valg, men det er også skjebnene til alle rundt deg. 

Min V har en kjæreste. Omsider! Han har prøvd seg på dating flere enn én gang i spillet, men i motsetning til andre spill der man kan ha romantiske forhold – for eksempel Fallout – vil ikke alle karakterer automatisk ha deg. Du må faktisk flørte med dem og spille korta dine riktig, så første gangen V/jeg blei avvist, fikk jeg en slags kjærlighetssorg på hans vegne. Faktisk trudde jeg at han kom til å måtte gå gjennom hele resten av spillet uten å få oppleve romantisk kjærlighet, så jeg gjorde som jeg ville gjort i den virkelige verden: satte ut på en hedonistisk og sjøldestruktiv eskapade bestående av sex, drugs and rock'n'roll for å unnslippe de vonde følelsene. Og wouldn't you know it: nettopp dette gjorde at V kryssa veier med en fraskilt avdanka rockestjerne med rusproblemer, og så… forelska de seg i hverandre. Og blei bedre sammen. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg får tårer i øya av å skrive dette. V og kjæresten hans redda hverandre når de begge var på vei utfor en skrent, og forholdet deres er så fint at jeg ikke fikk sove natta etter at de hadde blitt sammen fordi jeg var så euforisk. Når de ikke er sammen – altså når V/jeg farter rundt og utfører oppdrag – får han og jeg søte SMS'er som er akkurat så cringe som de må være for at det skal være romantisk (if you know, you know).

Jeg, Kristine, er ikke forelska i kjæresten til V, men V er forelska i kjæresten sin, og dermed er jeg forelska i kjæresten hans. Gir det mening? At jeg er forelska i noen på vegne av noen andre? At jeg er forelska i noen, ikke som meg sjøl, men som noen andre? 

Ganske kort tid etter at jeg begynte å spille, begynte jeg også å sende snaps av dagens outfit til de av Snapchat-kontaktene mine jeg tenkte at ville kunne bry seg. Det har jeg fortsatt med, men etter hvert blei det umulig å ikke inkludere noen få linjer om hva som hadde skjedd i Night City i det siste i tillegg, bare fordi så mye av det jeg gjorde der inne påvirka meg så mye her ute. Gradvis begynte mine jevnlige snaps å gå fra dette:

til stadig mer av dette:

Og det er liksom så bittersøtt, fordi nå går det jo skikkelig bra med V. Han har endelig funnet kjærligheten med noen som er skikkelig forelska i ham og som han gjør til en bedre person, han har adoptert en hjemløs katt, han har stor suksess i jobben sin, noe som igjen har ført til at han eier noe sånt som fem leiligheter, fem motorsykler og femten biler, og jeg vil at han, katta hans og kjæresten hans bare skal være lykkelige sammen resten av livet, men så gjenstår altså den siste biten av hovedhistorien, som i verste fall vil ta livet av V, og som i alle tilfeller vil stenge meg ute av resten av historien. Så lenge jeg ikke fullfører, kan livet hans liksom få dure og gå i et slags limbo. Men igjen: det begynner å bli lite av noe som helst annet å gjøre.

Bortsett fra at det fins ei tilleggspakke, som til gjengjeld skal være sinnssykt bra. Da jeg kom på det, blei jeg ekstatisk, fordi det betyr jo at dette ikke er slutten likevel, ikke helt ennå, jeg har ennå tid på meg til å forberede meg på det som er dømt til å komme. Og så fant jeg ut at tilleggspakka bare fins til PS5, og så blei jeg skikkelig frustrert og lei meg. Og så kom jeg på at jeg snart har bursdag, og så fikk jeg en plan.

Med en kombinasjon av gavepenger jeg har fått av mamma og pappa og oppsparte midler, har jeg nå bestilt PS5. På nett fra Sverige, fordi det var billigere enn å kjøpe den i Norge og fysisk butikk. Ulempen er at jeg må vente ekstra lenge på å få den, fordi selv om Sverige egentlig bare er rett borti høgget, er det en del av EU, noe Norge som kjent ikke er, så ting tar tid. Jeg har gitt meg sjøl forbud mot å spille mer før jeg har fått PS5, fordi jeg vil oppleve det jeg har igjen av Night City i så god kvalitet og med de nyeste oppdateringene som mulig. Men det gjør litt vondt å holde seg unna, jeg innrømmer det. Ikke bare av alle grunnene jeg nettopp har snakka om, men fordi Cyberpunk som spill føles viktigere enn mye annet. Det er generelt lett for meg å få hekta på TV-spill, men det er som oftest først og fremst fordi det er så gøy å spille. Cyberpunk er selvfølgelig også veldig gøy, men det har en slags x-faktor det er vanskelig for meg å sette fingeren på, som gjør at det skiller seg fra andre spill jeg har kost meg sinnssykt mye med, som for eksempel Horizon-spilla. Horizon-serien er helt klart noen av de beste spilla jeg noen gang har spilt, og jeg har elska å bli kjent med Aloy og avdekke mysteriene ved sivilisasjonen hennes sammen med henne, men jeg oppnådde aldri den samme følelsen av viktighet, den samme følelsen av at alt jeg gjør betyr noe, det samme alvoret, følelsen av at intet mindre enn alt i hele verden står på spill, følelsen av at spillet eksisterte som en egen verden uavhengig av meg, også etter at jeg hadde skrudd av konsollen for kvelden. Noen ganger virker det som at Night City er designa utelukkende for at jeg skal ønske å bo der og aldri flytte. Det er en retrofuturistisk neonbelyst feberdrøm av en eventyrby, beliggende på den nordamerikanske sørvestkysten mellom San Francisco og Los Angeles. Jeg har sjøl, uten at jeg har bevisst prøvd på det, plassert de fleste tekstene mine fra de siste åra –  inkludert det nyeste romanprosjektet mitt – i en neonbelyst eventyrby som ligner så mye på Night City at det likeså godt kan være det samme stedet. Night City kan sies å være mitt San Junipero. Last gjerne bevisstheten min opp dit når tida er inne for det, så kan jeg eksistere som et ghost in the shell, som en Johnny Silverhand, i en skitten synthfantasi for alltid.

Mars 2025

Opplevelser: Mollyland. Middag hos Berivan. 

Innkjøp: Før vi dro på Mollyland snakka jeg om at jeg hadde lyst til å kjøpe meg ei rumpetaske, for i enkelte sammenhenger er det så innmari praktisk, og hvor viser det seg at de selger ikke bare rumpetasker, men rosa, holografiske rumpetasker? Jo, hvor ellers enn på Mollyland, så dermed gikk det som det måtte gå.

TV-serie: Etter ei glødende anbefaling fra Hannah, har jeg endelig begynt å se Severance, og man oh man, for en serie. Det er sjeldent jeg blir så engasjert og fascinert allerede før første episode er ferdig, men Severance er noe av det rareste og råeste jeg har sett på TV på lenge. Hvis du klarer å tenke deg ei blanding av Maniac, Den mørke materien og The Office, begynner vi kanskje å nærme oss, samtidig som Severance ikke ligner på så mye annet. Det er velskrevet, velspilt, sykt spennende, og attpåtil innmari morsomt, og humor pleier å være det som har vanskeligst for å treffe meg. Vil ikke gi dere trailer, for jeg syns den avslører for mye, og jeg vil ideelt sett at du skal lese så lite om serien som overhodet mulig, inkludert beskrivelsen av den på Apple TV+ og heller bare stole på meg, men du har teknisk sett fri vilje.

Spill: Som kjent har jeg spilt Cyberpunk 2077 de siste månedene, og jeg trur jeg har nevnt det før i forbindelse med Subnautica, at blant alle de forskjellige kunsteriske uttrykksformene som fins, pleier spill og bøker å være de kanalene som oftest rører og engasjerer meg djupest. For all del, det kan også skje med for eksempel TV-serier og filmer (hei hei, Our Flag Means Death og Mandy), men det skjer mye lettere med spill og bøker, og jeg trur mye av det handler om at jeg oftere føler meg som en passiv observatør når jeg ser på serier og filmer – det ligger jo litt i begrepsbruken, jeg ser på. Det eneste måten spill og bøker kan fortelle meg historiene sine på, er ved at jeg aktivt henholdsvis spiller og leser dem, så det som skjer i dem oppleves ofte mer personlig for meg. Det jeg prøver å si er: det er ingen hemmelighet for de av dere som jevnlig omgår meg der ute i det virkelige liv at Cyberpunk 2077 har hatt den tvilsomme æren av å styre livet mitt de siste ukene. Ingenting fyller et tomrom som oppstår etter intense besettelser som Moby Dick og tidligere nevnte Our Flag Means Death som en ny besettelse, si. Cyberpunk 2077 ligner ikke så mye på Subnautica, men de to ganske forskjellige spilla har én viktig detalj til felles: de spilles begge fra en førstepersons synsvinkel, og det er ikke mulig å velge å spille dem i tredjeperson. Jeg velger alltid å spille i tredjeperson om jeg kan, jeg har mislikt førstepersons synsvinkel i spill fra jeg var liten, og akkurat som i Subnautica irriterte det meg grenseløst da jeg nettopp hadde begynt på Cyberpunk at jeg ikke kunne velge å spille i tredjeperson. Og akkurat som i Subnautica endte jeg opp med å etter hvert sette enormt pris på at jeg ikke kunne få velge, for kanskje mye av grunnen til at jeg alltid velger tredjeperson, er at det er lettere og mer behagelig. I en førstepersons synsvinkel skjer det med meg, og det kan fort gi meg litt mental og følelsesmessig overtenning. Samtidig: er ikke også mental og følelsesmessig overtenning en av de viktigste ingrediensene for empati? For å knytte spilleren tettere til historien og karakterene? Cyberpunk 2077 gjør vondt når det er vondt, og det gjør også usigelig godt når det er godt, men jeg skal ikke gi perspektivet hele fortjenesten for det: spillet er i det hele tatt sinnssykt velskrevet, og ikke minst er det karakterdrevet på en måte jeg innser at jeg dessverre sjeldent opplever i rollespill, til tross for at rollespill generelt pleier å være yndlingssjangeren min. Det eneste andre spillet jeg kan komme på som har hatt like velutvikla karakterer er The Last of Us, der personfokuset var den fineste kvaliteten ved både originalspillet og oppfølgeren. Det veldig lineære action-gameplayet var ikke min favoritt, så når man plukker med seg det aller beste elementet fra The Last of Us og putter det inn i min klart foretrukne måte å spille på, nemlig i et open world-RPG der alle valg man tar underveis påvirker historien og skjebnene til alle disse fantastiske karakterene som man blir så ekstremt glad i, er det kanskje ikke så rart at jeg – for ikke første gang – sitter og knuger om et spillunivers jeg ikke har lyst til å forlate. For er det én ting jeg sliter med på alle plan her i livet, er det nettopp avslutninger. Jeg har til og med snakka masse om det med både psykologen min og sjukepleieren min, fordi det påvirker meg en god del i det daglige. Jeg har sjeldent sett meg sjøl klarere gjennom en fiktiv karakter enn gjennom Guillermo i den aller siste episoden av What We Do In the Shadows, der han oppriktig sliter med tanken på at det hele snart er over, og så godt han kan prøver å nyte den siste tida, uten helt å få det til fordi det hele rett og slett er for trist. Jeg hadde ikke lyst til å forlate Planet 4546B da jeg spilte Subnautica og grein da jeg til slutt blei nødt til det, og nå som jeg må innse at det rett og slett går mot slutten også i Night City, farter jeg melankolsk rundt på motorsykkelen min (eller en av dem, jeg har opptil flere) og prøver å finne måter å få spillet til å vare lenger på. Ikke bare er Cyberpunk 2077 en sykt fascinerende historie med filosofiske overtoner som stiller spørsmål ved blant annet hva det vil si å være et menneske, hva bevissthet er, og om det i det hele tatt fins noe sånt som sjel, men spillutviklerne har også gjort plass til massevis av eksepsjonelt tilfredsstillende sidespor som nesten er banale i all sin realisme, sidespor som jeg mistenker at spillskapere flest ikke gidder å inkludere, fordi man jo må deale nok med det som det er i virkeligheten. Guess what, jeg elsker når spill – og det er særlig rollespill som gjør dette, som er mye av grunnen til at det er min ubestridte favoritt – inkluderer nærmest The Sims-aktige småting, som egentlig ikke har noen funksjon eller relevans utover at det er gøy. I Cyberpunk kan man kjøpe nye biler og motorsykler, som bortsett fra at de har litt variasjon i topphastighet og størrelse på bagasjerom, funker temmelig likt i praksis, og man får ikke XP eller noe annet av å kjøpe seg ny bil, men du verden, så utrolig gøy det er for noen som i bunn og grunn bare er et menneske med overfladiske behov å kunne bruke sine hardt opparbeida eurodollars på doninger som denne:

Hvor gøy det er å hver eneste dag kle seg opp i et nytt ekstravagant antrekk snakka jeg litt om forrige gang, men hey, det gir meg altså så mye enkel glede å ha en karakter som bare alltid ser fabulous ut, så her er noen flere antrekk bare fordi jeg kan:

Og jeg regner med at dere la merke til katten på det første bildet der? For joda, jeg har fått meg katt i Cyberpunk. Ikke fordi det gir meg noen belønninger eller tilfører noe til historien, men bare fordi det er koselig med katt. Jeg har også kjøpt meg flere leiligheter i spillet, i tillegg til å ha pussa opp min første. Fordi enkle gleder er gøy. 

Men jeg har ennå ikke nevnt den aller viktigste konsekvensen av fokuset på karakterer og mellommenneskelige relasjoner: man kan nemlig også date og forelske seg i spillet. Dette er fra ei meldingsutveksling med en karakter jeg trudde var i ferd med å bli kjæresten min:

På dette tidspunktet trudde jeg at jeg hadde ødelagt alt ved å gå for fort fram, men så tikka disse meldingene inn og jeg fikk seriøst sommerfugler i magen. Liksom jeg var forelska i denne karakteren, ikke som meg sjøl, men på vegne av hovedpersonen min V. Tilsvarende blei jeg ganske lei meg da det viste seg at denne lille flørten ikke førte noen vei, men jeg har gleden av å meddele at jeg nå veldig nylig var på en skikkelig romantisk båtdate med en annen karakter, og at det denne gangen faktisk ser ut til å være ekte kjærlighet. Jeg mener, jeg har fått nøkkel til huset og alt. I går overnatta jeg for første gang.

(Sensurert for å unngå spoilere!)

Føler meg som en fnisete tenåring når jeg skriver dette, men akkurat nå både gruer og gleder jeg meg til neste gang jeg skal spille, nettopp fordi denne nye relasjonen føles så intenst virkelig, det er nesten der at følelsene til V føles virkeligere enn følelsene til Kristine, og om ikke dét er et nydelig metaperspektiv i et spill som i stor grad handler om nettopp grensene mellom virtuell virkelighet og fysisk eksistens, så veit ikke jeg. 

Film: Iorram, Longlegs og Aftersun. Førstnevnte er en langsom og meditativ dokumentar om et fiskersamfunn i Skottland der gælisk fortsatt er i live, og filmen er også den første langfilmdokumentaren utelukkende på gælisk. Filmen er antakelig litt vel zen for de fleste, men jeg syntes den var både vakker, trist og interessant, og selvfølgelig helt riktig for noen som har hatt havet på hjernen i det siste og som er i ferd med å skrive en roman som tar utgangspunkt i folketru. Jeg hadde høye forventninger til Longlegs, og jeg syntes den begynte veldig lovende, men for meg klarte den ikke å sannsynliggjøre premisset sitt og jeg endte opp med å syns at den blei teitere og teitere jo mer av mysteriet den avslørte for oss. Aftersun var et sårt og rørende portrett av en far og ei datter, og ikke minst var den nydelig fotografert og fantastisk gestalta av sine to hovedrolleinnehavere. Diskusjoner jeg har sett om den på nett tyder på at jeg ikke klarte å bli fullt så grepet av den som mange andre ser ut til å ha blitt, men en sterk og vakker film er den i alle tilfeller.

Musikk: Når jeg er inne i en av disse intense følelsesperiodene mine, hører jeg ofte på forholdsvis friksjonsfri popmusikk. Det føles litt unødvendig å trekke fram Diet Pepsi av Addison Rae i dette avsnittet, ei låt som alle som har kontakt med omverdenen sannsynligvis allerede har hørt, men den er nå en gang den låta jeg hørte mest på i mars måned (eller som jeg liker å kalle den i hodet mitt: Ishmael & Queequeg Theme ♡). 

Trettipunktersbloggutfordring #23: fem dyr du kunne tenke deg å ha (trenger ikke være tradisjonelle husdyr)

Okei, så jeg skjønner at tittelen på dette punktet impliserer at dette ikke er ment altfor seriøst, men jeg syns likevel dette er litt vanskelig, fordi jeg så veldig åpenbart verken kan eller bør ha dyr. Én ting er at jeg er allergisk mot det aller meste man kan være allergisk mot, men alt dette jeg har snakka om med eksekutiv dysfunksjon her inne, gjør at jeg ikke under noen omstendigheter ville stolt på evnen min til å ta vare på et levende vesen på fulltid. Jeg er rett og slett redd jeg ikke ville klart å være noen god dyreeier. Jeg kan være en fantastisk dyrepasser i avgrensa perioder, men en del av meg er alltid litt letta når et oppdrag er over og jeg kan gå tilbake til å ikke ha ansvar for noen andre enn meg sjøl – som ofte er vanskelig nok, helt ærlig. Kanskje ville jeg klart meg helt fint som dyreeier, men jeg er ikke villig til å gamble med noens liv og velferd for å finne det ut, og det er nok av mennesker der ute som absolutt ikke burde hatt dyr, men som likevel skaffer seg dyr, og jeg tør ikke ta sjansen på å muligens ende opp som en av dem. 

Så selv om denne lista er aldri så hypotetisk, sliter jeg med å skrive den, fordi tanken om å ha et kjæledyr er så fjernt fra det som er virkeligheten min. Men hey, la oss prøve.

1. Katt

Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt. Katter har vært yndlingsdyret mitt så lenge jeg kan huske, og jeg maste om å få katt med én gang jeg lærte meg å snakke, omtrent. Da oldemor døde da jeg var fem, tok vi over katten hennes Mons, og jeg sa noe så gjennomtenkt som at "egentlig var det litt bra at oldemor døde, for da kunne vi få Mons." Mons døde da jeg var søtten, så han var en del av nesten hele barndommen min, og føltes sånn sett mer som et søsken enn et kjæledyr. Lenge følte jeg meg ufrivillig barnløs som ikke kunne ha katt, fordi katt dessverre er det dyret jeg er aller mest allergisk mot, men etter at en ny allergimedisin kom på markedet for noen år siden, har det gjort allergien min overkommelig nok til at jeg kan få kattebehovet mitt tilfredsstilt som dyrepasser, selv om det fortsatt ville vært en utrolig dårlig idé å ha katt på permanent basis. 

2. Rotter

Rotter i flertall, ja, fordi de er enormt sosiale dyr. Rotter er kanskje det eneste dyret jeg har seriøst vurdert å skaffe meg, fordi huseierne syns det er greit (i motsetning til litt mer plasskrevende dyr som hund og katt), fordi de tross alt ikke lever så lenge og dermed ikke er en like langvarig forpliktelse som større dyr, og fordi de er smartere og mer sosiale enn mange andre gnagere. Jeg føler rett og slett at jeg ville connecta mer med ei rotte enn med for eksempel et marsvin, og jeg syns det virker gøy å innrede hjemmet sitt med massevis av gøyale labyrinter, tunneler og gangveier som rottene kan leike og boltre seg i. Sistnevnte er dessverre ganske uoverkommelig for meg, og siden jeg aldri ville syntes det var greit å bare ha rotter i et bur, er rotter heller ikke spesielt realistisk som kjæledyr for meg, dog sannsynligvis det mest realistiske kjæledyret jeg kan tenke meg. Og jeg syns de er skikkelig søte!

3. Rev

Og dermed er vi over i "trenger ikke være tradisjonelle husdyr." Jeg har sett folk som har rever som kjæledyr etter å ha redda dem fra pelsfarmer, som jo er et godt alternativ når de uansett er for tamme til å kunne klare seg på egen hånd, men det ville krevd ei vilje og en tålmodighet som jeg ikke har – i tillegg til, y'know, eksekutiv funksjon. Men jeg ville satt veldig pris på å bli venn med en vill rev som bodde i hiet sitt et eller annet sted i skogen, men som kom på besøk til meg for å henge, leike og kose innimellom. Rever er rett og slett noen av de søteste dyra jeg veit om, og jeg føler litt at de er ei slags perfekt blanding mellom hund og katt.

4. Skjære

Okei, så skjærer har jeg lenge hatt en halvkonkret plan om å faktisk bli venn med ei stund nå, det er bare det at jeg glemmer bort å legge nøtter og frø i lommene mine før jeg går ut. Skjærer er ekstremt smarte og kan kjenne igjen og bli glad i mennesker, og jeg har så innmari lyst til å ha en ekte skjærekompis. De er utrolig misforståtte dyr, og jeg kan være enig i at de er litt plagsomme når de tjatrer høyt tidlig om morgenen, men jeg tilgir dem fordi de er så kule. En periode hadde jeg en slags skjærekompisgjeng – eller de var vel litt i grenseland til plageånder, helt ærlig – som pleide å kakke på vinduet inn til stua mi tiiiidlig, tidlig om morgenen. Når jeg stod opp og dro fra gardina for å jage dem, fløy de bort, bare for å komme tilbake for å kakke på vinduet mitt på nytt når jeg hadde dratt gardina for og lagt meg igjen noen minutter seinere. Trur de syntes det var kjempegøy å drive ringestikk med meg.

5. Alpakka

Jeg kommer definitivt aldri til å få meg alpakka, fordi gårdsdrift er noe jeg aldri i verden kunne vært i stand til – til tross for å at jeg har vokst opp på gård – men de er så ekstremt søte og fluffy at jeg nesten får tårer i øya av å se dem. Om alt går etter planen skal jeg i bryllup på alpakkagård neste år, og jeg mistenker at jeg gleder meg like mye som brudeparet. 

Museskritt

Husker dere at jeg i november skreiv at jeg ikke hadde så lyst til å gå i detaljer om OCD-symptomene mine? Både fordi jeg ikke var offisielt diagnostisert ennå og fordi jeg skamma meg for mye? Vel, jeg tenkte å snakke om dem nå. Ikke fordi jeg har blitt diagnostisert ennå, og ikke fordi jeg har slutta å skamme meg, men kanskje nettopp fordi jeg skammer meg. Jeg har de siste åra prøvd å snakke litt mer om det med mine nærmeste, i et forsøk på å ufarliggjøre det. Jeg trur det funker litt. Kanskje. 

Så la meg begynne med diagnosen, eller mangelen på en diagnose. Første gang jeg havna på DPS, var det jo utredning det gikk i, og den gangen hadde jeg egentlig forventa at opplegget skulle være litt mindre… klinisk, men det var det ikke, for da alle skjemaene var fylt ut og de forskjellige scorene mine talt opp, blei jeg skrevet ut. Da jeg begynte på'n igjen på DPS i fjor, gikk jeg dermed ut fra at det var sånn de gjorde det der, og da behandleren min nevnte OCD, forventa jeg å få et nytt skjema å fylle ut på en skala fra én til ti ved neste time, men jeg fikk aldri noe skjema, og nå har jeg gått i behandling der såpass lenge at jeg tviler på at det noen gang vil komme noe skjema. Og helt ærlig foretrekker jeg dette. At jeg har tvangstanker er det ingen tvil om, og da er det viktigere at vi tester ut metoder for å holde dem under kontroll heller enn å finne ut av hvilken sjukdomstittel man skal skrive inn i journalen min. Kanskje kommer det til å stå en tittel og et nummer i epikrisen min når jeg omsider blir skrevet ut, men foreløpig har det vært et kjærkomment avbrekk å isteden fokusere på hva som kan hjelpe meg i praksis. 

Selv om OCD altså er den diagnosen behandleren min har nevnt, er det det som på engelsk kalles OCPD som jeg, med mitt ufaglærte blikk, føler treffer best. Det er mange måter symptomene kommer til uttrykk i dagliglivet mitt på, men den vi har konsentrert oss mest om, fordi det sannsynligvis er det som påvirker meg mest, er dette med rydding og orden i hjemmet. Det er lett å se for seg at noen med tvangstanker alltid har god orden og struktur hjemme, mens jeg helt siden jeg har vært liten har blitt sett på som en rotekopp. Det har også vært vanskelig for folk rundt meg å forstå at jeg ikke har det rotete rundt meg fordi jeg ikke gidder å rydde, men fordi jeg ikke klarer å rydde. Det er ikke det at jeg liker rot, eller ikke påvirkes negativt av rot, tvert imot, men min eksekutive dysfunksjon gjør det ekstremt krevende for meg å holde orden. 

I innlegget jeg nettopp linka til, snakka jeg om at jeg hadde søkt om bistand i hjemmet. Det fikk jeg innvilga, og tiltaket er nå over. Både jeg, og ergoterapeuten som hjalp meg, innså etter hvert at det ikke bare er eksekutiv dysfunksjon som var problemet. Det vil si, det hadde jeg jo egentlig allerede visst lenge, jeg bare hadde ikke helt ord for å beskrive hva det var.

Og det er altså der OCPD kommer inn. For når jeg sier at det er vanskelig å rydde, er det både vanskelig fordi jeg sliter med å komme i gang med oppgaver, holde meg til én oppgave av gangen og å skifte mellom ulike oppgaver (ah, the beauty of AuDHD), i tillegg til å være vanskelig fordi alt må gjøres på det jeg oppfatter som riktig måte. Velmenende mennesker i livet mitt innbiller seg noen ganger at det vil være relativt lett for dem å hjelpe meg med å rydde leiligheten min, fordi de ser for seg å komme hjem til meg med store søppelsekker som de kan stappe alt søppelet i og så kaste sekkene i restavfallet. NO WAY, JOSÉ. Jeg er opptatt av kildesortering på et nivå som bare kan beskrives som militant, og å bryte med mine eksepsjonelt strenge kildesorteringsregler, forårsaker mer stress og ubehag enn rotet i seg sjøl. 

Sagt på en annen måte: jeg har en ekstremt høy standard for åssen søppelet mitt skal skylles, sorteres og kastes. Jeg har også store problemer med eksekutiv funksjon som ville gjort det krevende for meg å følge en gjennomsnittlig standard, så når min egendefinerte standard er perfeksjon og intet mindre, blir en allerede vanskelig oppgave nesten umulig. 

I november 2023 tok jeg disse bildene av leiligheten min:

Sammen med ergoterapeuten satte jeg opp ei ukesplan med ryddeøkter, med faste plasser å rydde hver tirsdag og torsdag, og der hver ryddeøkt er mellom ti og femten minutter. Når jeg hadde prøvd å sette meg mål tidligere, hadde måla mine alltid vært altfor ambisiøse, typ rydde en halvtime hver dag. Hele poenget med planen var å få inn noen gode rutiner som føltes overkommelige. Etter at tiltaket med bistand i hjemmet var over, så leiligheten min sånn ut:

Nå bidrar riktignok lysforholda litt, men det er ikke utelukkende en optisk illusjon: max femten minutter med rydding hver hverdag, altså at jeg har fri i helgene, har gitt bedre resultater enn jeg hadde våga å håpe på. Det går sakte, men det går framover, og for meg er det helt nødvendig at det går sakte. Foreløpig har vi kommet fram til at jeg har det bedre når jeg kan rydde på min måte – altså i henhold til mine egne militante regler – enn om noen skal tvinge meg til å være raskere/mer effektiv/mindre streng, og hele poenget med behandling er jo at jeg skal få det bra psykisk. Så nå er tanken at jeg skal holde på denne ukesplanen min, selv om jeg ikke lenger har bistand i hjemmet, men jeg har fortsatt DPS, så helt aleine står jeg ikke i dette.

Jeg håper at jeg om noen måneders tid kan vise dere bilder hvor ting ser enda bedre ut.

Februar 2025

Opplevelser: Disneyquiz på Proud Mary. Besøk av Vibeke.

Innkjøp: Nei.

TV-serie: Som tidligere nevnt sliter jeg med å gi slipp på Moby-Dick, og nå har jeg ikke engang mer igjen å se av Our Flag Means Death. Egentlig trur jeg dette er en slags autistisk greie, for jeg sliter generelt med avslutninger og vissheten om at alt er midlertidig. Jeg har alltid vært særdeles dårlig på å takle flytting, siste studiedag, ny veileder og hva enn det måtte være, og jeg trur det henger sammen med frykt og ubehag ved forandringer. Avslutninger av alle slag er nesten alltid for brå for meg, uten at jeg veit hva alternativet skulle vært. Uansett har jeg, som følge av alt dette, endt opp med å finne miniserien Moby-Dick fra 1998 på YouTube og har sett den mens jeg har passa katter på Nesoddtangen. Jeg syns det er vanskelig å være nøytral i vurderinga mi av serien, bare fordi Moby-Dick fortsatt tar så innmari stor plass i bevisstheten min for tida, men jeg opplevde serien som litt datert, dog ikke direkte usjarmerende. Til å begynne med syntes jeg Patrick Stewart ikke var helt riktig i rollen som Ahab, bare fordi han er litt for gentleman, og Ahab i hodet mitt er mer røff og rufsete, men under ei nøkkelscene som virkelig viser hvor kald Ahab faktisk er, slo det meg at scena kanskje ikke ville hatt den samme emosjonelle slagkraften om Ahab hadde blitt spilt på en mer uttalt hardbarka måte.

Spill: Cyberpunk 2077 er… en mektig opplevelse. Jeg har i skrivende stund spilt i over seksti timer, men jeg har med vilje unngått å gå videre på hovedhistorien og de siste ukene fokusert på sideoppdrag, bare fordi sist gang jeg spilte hovedhistorien, endte jeg opp med å tilbringe omkring tolv timer i Night City fordi jeg ikke klarte å rive meg løs. Ikke minst er det veldig gøy for meg, som elsker klær, at nettopp klesstil er en ganske viktig del av spillet, og jeg koser meg sykt mye med å sette sammen ekstravagante antrekk til V.

Film: In the Heart of the Sea, Boy, Lamb, Escape From Alcatraz og Sommeren '85. Førstnevnte er ei filmatisering av det virkelige hvalangrepet mot hvalfangstskipet Essex i 1820, som i sin tid fungerte som Romerriket til Herman Melville, og inspirasjon for Moby-Dick. Det sa seg dermed litt sjøl at da denne filmen dukka opp på Max noenlunde samtidig som jeg hadde en kjip dag, kom den til å ende opp som kveldens comfort-film. Og en dårlig film er den teknisk sett ikke, men med tanke på hvor oppslukt jeg sjøl blei av å lese om Essex-forliset rett etter å ha fullført Moby-Dick, er det egentlig litt merkelig at denne filmen ikke klarte å leve opp til sitt dramaturgiske potensial. Det er liksom… allerede så mye som er på plass, med tanke på at den virkelige hendelsen den er basert på nesten er en film i seg sjøl, spennende og brutal som den er, så at filmen likevel aldri føltes noe særlig mer enn middelmådig, gjorde meg ganske skuffa. Jeg ville liksom ikke trudd at det kunne gå an å gjøre en av nyere histories mest hårreisende tragedier bare sånn helt passe interessant, men det har altså teamet bak In the Heart of the Sea fått til. Det er nesten så jeg mistenker at jeg ville likt filmen bedre om den faktisk var dårlig, men så var den liksom bare helt grei, og det irriterer meg ekstra mye når den i utgangspunktet hadde alle forutsetninger for å bli fantastisk. 

Musikk: De siste ukenes besettelser tatt i betraktning, kom det ikke overraskende på at jeg i februar skulle finne fram igjen Sailor Song av en av mine all time faves Regina Spektor. Ingen gjør det som Regina.

Nesoddbåten kan være en religiøs opplevelse

Siden sist har jeg roa meg ned en anelse. Jeg sover litt bedre om nettene, og i går kveld fikk jeg til og med til å lese et kapittel i Dune Messiah, som jeg tross alt føler meg ganske stolt over. Greia er nemlig det at jeg sliter med å stole på egne følelser, fordi jeg sliter med å vite hva jeg til enhver tid føler. Jeg veit jeg har snakka masse om dette før, men det er en unngåelig konstant i livet mitt. Det kjennes som om hverdagen min er en evig kamp mellom å stole på magefølelsen og å gjøre det som objektivt sett virker best. Jeg må innrømme at jeg innimellom er litt misunnelig på folk som ikke har det sånn: folk som veit at de på et gitt tidspunkt har lyst til å lese, og dermed setter seg ned for å lese. Folk som kan bla gjennom Netflix og spørre seg sjøl "hva er jeg i humør til å se?" og velge deretter, istedenfor å ha rigide systemer for hvilken serie de skal se når, fordi man ellers ikke ville klart å velge, fordi man i stor grad ikke klarer å forstå abstrakte konsepter som "humør."

Jeg har, helt siden jeg begynte å studere skrivehåndverket, blitt fortalt at for å skrive godt må man lese mye, og lese variert. Allerede i Bø leste jeg vesentlig mindre enn mine medstudenter, og jeg syns jeg leser enda mindre nå, i vår stadig mer påkobla tidsalder. Jeg liker å lese, men bortsett fra noen få unntak, sliter jeg med å prioritere lesing til daglig, rett og slett fordi det krever så mye av ADHD-hjernen min. Samtidig har jeg gjennom nevnte skrivestudier også fått et tips som har vist seg å være noe av det jeg oftest bruker aktivt i ikke bare skrivinga mi, men i livet generelt: gå dit det brenner. Hvis du står fast, ta et skritt tilbake og spør deg sjøl hvor det er som får det til å knitre og sprake og leve. Problemet er at hvis jeg alltid skal gå dit det brenner i livet mitt, kommer jeg med stor sannsynlighet til å kaste bort dagene på å danse og dagdrømme. Dansing og dagdrømming er nemlig noe av det som til enhver tid er lettest tilgjengelig for meg. Det er litt som næring, på et vis. Man kan gå for et mettende måltid fullt av grønnsaker, proteiner og sunt fett, eller man kan gå for raske karbohydrater i form av for eksempel sjokolade eller boller. Studier har vist at folk med ADHD langt oftere enn folk uten ADHD heller velger å få ei lita belønning umiddelbart, enn å vente litt for å få ei større belønning seinere. I hodet mitt liker jeg å kalle dette for "raske endorfiner." Å danse og dagdrømme – og jeg innser at man kan få mye inspirasjon ut av begge de to, altså, for all del, så direkte bortkasta tid er det jo ikke – er raske endorfiner for meg. Jeg legger ned lite innsats i det, og blir belønna med en kortvarig endorfinrus med én gang. Å lese er langsomme endorfiner, der jeg bruker tid på å komme inn i det og legger ned en god del innsats, men når ei bok virkelig fenger meg, ender den til gjengjeld opp med å gjøre meg smartere og mer empatisk, i tillegg til å – jeg overdriver ikke – forandre livet mitt. Tross alt er mye av grunnen til at jeg sliter med å lese Dune Messiah nå, rett og slett det at boka jeg leste rett før, Moby-Dick, gikk så sterkt inn på meg at jeg sliter med å komme meg videre. Eller som jeg sa til Vibeke her forleden: jeg er kanskje ferdig med Moby-Dick, men Moby-Dick er ikke ferdig med meg.

Så hvis jeg skal gå dit det brenner i dagliglivet nå for tida, går jeg til havet – I'm running to the sea, om du vil. Og når man løper mot havet hver gang man bestemmer seg for å løpe noe sted, blir hverdagen plutselig proppfull av synkronisiteter. 

Selvfølgelig var det nå, etter at havet ikke hadde gjort annet enn å dukke opp i både bevisstheten og underbevisstheten min i årevis, og etter at jeg hadde hatt det aldri så lille eureka-øyeblikket jeg snakka om sist, at jeg for andre gang i mitt liv skulle ta Oslo-båten over fjorden for å tilbringe de neste ukene med havet utafor kjøkkenvinduet. Jeg veit at det å ta Nesoddferga er en temmelig udramatisk aktivitet i de aller flestes liv, men fordelen med å både like Jung og kaosmagi, er at det gjør det lett å tolke det magiske inn i det banale. Fordi alt i utgangspunktet er tilfeldig, kan man som tenkende individ velge å se sammenhenger egentlig hvor enn man vil. Universet er kaotisk og verdinøytralt, men mennesker liker orden og moral, så all orden og all moral er nødvendigvis menneskelige påfunn, men menneskelige påfunn eksisterer i det samme kaotiske og verdinøytrale universet som alle andre, og de har høyst reelle praktiske konsekvenser. Og nå skal jeg gi meg, fordi jeg er ikke riktig person til å snakke om dette, men poenget mitt er noe sånt som at det å kjøre båt på havet en gitt dag, er en like banal og verdinøytral hendelse som for eksempel at en mann i Midtøsten døde på et kors for cirka 2000 år siden, men sistnevnte er den dag i dag en høyst betydningsfull hendelse for millioner av mennesker. Ting bare skjer, fordi universet er kaotisk, og akkurat som at mennesker kan velge seg henrettelsen av en viss jøde for lenge siden, står jeg like fritt til å velge meg noe så trivielt som en båttur som et betydningsfullt og magisk øyeblikk, universet bryr seg like lite uansett. Det var meninga, det var skjebnen, fordi jeg opplevde det sånn, og min opplevelse av et verdinøytralt univers er det eneste jeg har, fordi vi har bare én bevissthet og mangler muligheten til å oppleve det verdinøytrale universet vårt løsrevet fra den. 

Jeg sa jeg skulle gi meg, og så skreiv jeg ni linjer til, haha.

Jeg lider ikke av vrangforestillinger, og jeg anser meg sjøl som verken religiøs eller overtroisk. Men å tillegge synkronisiteter magisk betydning, gjør livet unektelig mye morsommere. Fordi veit dere hva jeg la merke til noen få dager etter at jeg hadde kommet til den fantastiske leiligheten der jeg oppholder meg for tida? Dette klistremerket på døra inn til soverommet jeg bruker:

Dette kan da ikke være annet enn Donald Duck-versjonen av Moby-Dick?? I en virkelighet der alt er tilfeldig, påberoper jeg meg retten til å påstå at dette er kaosmagi i praksis, som plasserer en synkronisitet rett foran nesa på meg for å fortelle meg at det er havet jeg skal løpe til, fordi det tydeligvis er der det brenner.

Og ikke i ørkenen, som i Dune Messiah. Kanskje jeg bare bør legge den fra meg og lese noe annet som er sterkere tilknytta havet, fordi the heart wants what the heart wants, og det er ikke ørkenen i hvert fall, ikke denne gangen. Samtidig som OCD'en min har store problemer med å gi opp noe jeg har begynt på, og som minner meg på at jeg tross alt allerede har lest cirka en tredjedel, og at det beste nå er å bare power through, så kan jeg lese noe som samsvarer bedre med der det brenner neste gang. 

Jeg gjør nok det siste, fordi tvangstanker er vanskeligere å motsi enn de fleste andre krefter og pådrivere kroppen min til enhver tid måtte huse. 

I hodet mitt har jeg begynt å forestille meg ei ny episk filmatisering av Moby-Dick, fordi det er på tide, syns jeg. Jeg vurderer å gi regijobben til James Cameron eller Ridley Scott, fordi jeg trur de ville kunne gitt historien den grandiositeten den fortjener, men på den annen side vil jeg ha en regissør som er villig til å la forholdet mellom Ishmael og Queequeg bli eksplisitt, fordi altså, det ligger der allerede i kildematerialet, så uttalt som man i det hele tatt kunne komme unna med på midten av attenhundretallet, og jeg veit ikke om noen av dem ville grepet den muligheten med like stor iver som enkelte andre regissører ville gjort. Jeg har tenkt på å caste Geoffrey Rush eller Willem Dafoe som Ahab, kanskje sistnevnte, fordi Rush ville kanskje blitt litt for lik som i Pirates of the Caribbean. Og en liten del av meg har lyst til å sette meg ned og skrive det nye adapterte filmmanuset sjøl, men jeg innser jo at jeg allerede har begrensa nok av timer i døgnet på å skrive som det er, at jeg bør bruke tida jeg har tilgjengelig på et prosjekt som tross alt er noenlunde realistisk å realisere – altså det nye prosjektet mitt. Men hey.

Jeg er forresten ikke sikker på om dette blogginnlegget har handla om noe som helst.

Havet, og at alt henger sammen, og at alt henger sammen med havet

Kjære venner, jeg veit ikke hvor jeg skal begynne. Dette er et blogginnlegg som lenge har ligget og marinert i underbevisstheten min, men så har jeg ikke funnet tida til å sette meg ned og skrive det før nå.

Jeg kan jo begynne med dette:

Jeg befinner meg for øyeblikket på Nesoddtangen hvor jeg passer to katter. Fra kjøkkenvinduet er det utsikt til havet, og jeg merker jeg er litt misunnelig på dem som har penger til å ha havet innen synsvidde på en daglig basis, men mest av alt føler jeg meg takknemlig som får lov til å være akkurat her akkurat nå.

De siste ukene har det begynt å skje noe i hjernen min. Den kanskje mest nærliggende og kjedeligste forklaringa kan være at jeg er i ferd med å utvikle toleranse overfor ADHD-medisinene mine, for jeg kan ikke huske å ha følt noe lignende siden før jeg begynte med dem. På den annen side kan jeg ikke huske å ha følt at jeg mista dette noe som jeg føler er i bevegelse nå da jeg begynte med dem, i motsetning til hva jeg følte da jeg gikk på p-piller for mange år siden. Å slutte på p-piller var egentlig ei aldri så lita åpenbaring for meg, fordi jeg hadde egentlig gått ut fra at det ikke var p-pillene som endra personligheten min, men alderen. Jeg begynte på p-piller da jeg var tjueén, og gradvis begynte det å kjennes som at følelsene mine om ikke direkte forsvant, så i hvert fall at de… roa seg. Jeg var alltid veldig intens som tenåring, følte alltid enten for mye eller ikke nok, var så lidenskapelig opptatt av interessene mine at det grensa til pinlig, og var i det hele tatt veldig cringe. Så tok jeg fatt på tjueåra, begynte på p-piller, og blei langsomt mer cool. Jeg holdt livet på en armlengdes avstand, interesserte meg passe mye i det som skjedde, gråt sjeldent, lo like sjeldent. Da jeg slutta på p-piller, kom følelsene mine tilbake og vel så det. Jeg husker ikke nøyaktig når jeg slutta å ta dem, men jeg trur det sammenfalt sånn cirka med hytteturen min mot slutten av 2017, for jeg husker jeg satt aleine ute i koia på Furnes og grein og følte og opplevde at alt kom tilbake til meg. Da var jeg 27 år, og ifølge de som kan sånt, skal midten av tjueåra være omtrent da hjernen blir ferdig utvikla. Med andre ord hadde jeg liksom antatt at det som virka som ei slags tilmodning av følelselivet mitt, var en uunngåelig del av det å bli voksen, men så satt jeg altså der og følte meg plutselig likedan som jeg hadde gjort på hybelen min i Bø da jeg var tjue og var verdens mest sentimentale lille forfatterstudent, bare at denne gangen var jeg en del år eldre.

Ikke var det kortvarig heller. Tvert imot blei følelsene bare større og flere, og de nådde en slags topp i 2019. Jeg sov nesten ikke, spiste nesten ikke, var konstant rastløs, kunsteriske uttrykk som musikk og billedkunst påvirka meg mer enn vanlig, typ jeg absorberte dem som en svamp og gjorde dem til en del av meg framfor å bare være en tilhører eller en tilskuer. Og som en antakelig ganske naturlig konsekvens av å ha følometeret sitt skrudd opp til elleve, fikk jeg meg en ekstremt tøff nedtur i 2022. Den nedturen har jeg tenkt at jeg fortsatt er i prosessen med å komme meg fra. 

Dere som har fulgt med ei stund, veit at jeg lot meg absorbere av Subnautica, på den måten bare jeg kan la meg absorbere av noe mens følelsene mine er skrudd forbi max. Det var i 2021, rett før det lengste fallet fra den høyeste toppen. Til tross for at jeg har hørt at mennesket djupest sett bare skriver om én av fire ting – livet, døden, kjærligheten og havet – var det ikke før Subnautica at jeg omsider innså greia med havet. Og greia med havet er overhodet ikke en bagatell, det er noe så instinktivt og urmenneskelig at det virker koda inn i DNA'et vårt. Verdens vanligste yndlingsfarge er blå, fordi det minner om havet, alle mennesker er fra fødselen av ekstremt glad i glitter (grinebitere som påstår at de ikke er det, er faktisk i fornektelse), fordi det minner oss om når sola skinner på havet, og mennesker føler seg ofte enten ekstatiske eller avslappa i nærheten av havet. 

Men ikke jeg, trudde jeg. Jeg bader nesten aldri, fordi jeg nesten alltid syns det er for kaldt i vannet og fordi jeg er dårlig til å svømme. Der folk rundt meg romantiserte havet, var det alltid verdensrommet som var greia mi. Før jeg altså spilte Subnautica og innså greia med havet. 

Og egentlig var det jo nesten på overtid, for selv om verdensrommet og havet på mange måter er motpoler, speiler de samtidig hverandre. Det var tross alt en av mine aller største helter, astrofysiker Carl Sagan, som først fikk meg til å ville lese Moby-Dick, ved å gjengi et sitat som jeg fra første øyeblikk visste at var noe av det vakreste jeg noen gang hadde hørt. 

Jeg begynte å for alvor fatte interesse for konseptet as above, so below og for jungianske synkronisiteter. 

Plutselig så jeg at sjøstjerner og stjernetåker ligner på hverandre. Og det er jo ikke så rart, når de begge består av stjerner, og når stjerner både fins i det djupeste djupet og det ytterste ytre. Selvfølgelig, for verden er en eneste fraktal, og det store er i det små og det små er i det store, og ingenting er tilfeldig fordi alt er tilfeldig. 

Jeg innså at jeg sneik inn vann overalt i tekstene jeg skreiv, og at musikken jeg hørte på hadde uttalte referanser til havet. Jeg innså at dette var verdens riktigste tidspunkt å endelig lese Moby-Dick på, og selv om den antakelig får den høyst tvilsomme æren å være den boka jeg har brukt aller lengst tid på, så har den virkelig ikke gått ubemerka hen – eller kanskje nettopp derfor. For det går an å vinkle det på en annen måte, nemlig at Moby-Dick har den helt utvilsomme æren av å være den boka hvis univers jeg har tilbrakt mest tid i. Når man oppholder seg i den samme historien i et år sammenhengende, kommer den historien til å påvirke deg om du vil eller ei. 

Dere husker sist jeg hadde hekta på et litterært univers, ikke sant? Da jeg leste om Geryon i bøkene til Anne Carson? I Red Doc> vil G, tidligere Geryon, utelukkende lese På sporet av den tapte tid, men den har han allerede lest, så isteden leser han ei annen bok, som han hater, men han veit ikke om det er fordi han faktisk hater den, eller om han bare hater den fordi den ikke er På sporet av den tapte tid. Dessverre, og urettferdig nok, har Dune Messiah blitt tildelt en lignende rolle i livet mitt nå. Akkurat som at jeg i sin tid sleit med å komme meg videre fra Anne Carson, strever jeg nå med å gi slipp på Moby-Dick. Ikke bare er Dune Messiah ikke Moby-Dick, men den foregår i den tørreste ørkenen, som er så langt unna havet man kan komme. Og jeg skal være ærlig og innrømme at Moby-Dick ikke var i nærheten av å påvirke meg like sterkt emosjonelt som det Rød selvbiografi gjorde, for selv om jeg kjente gnister av noe nesten tilsvarende underveis i lesninga, var det ikke direkte sammenlignbart. Faktisk er erkjennelsen av hvor mye Moby-Dick betydde for meg relativt ny, tydeliggjort av min nylige motvilje mot å lese Dune Messiah. 

Fordi det er en snikende følelse, dette, hva enn det er. Den følelsen jeg nevnte innledningsvis. Det jeg omtalte som et "noe" som har begynt å skje i hjernen min. I etterpåklokskapens lys føles det som at det kom brått på den gangen i 2017, men det er mulig jeg husker helt feil, at det var like gradvis da òg. Subnautica (og Rød selvbiografi) var liksom min siste altoppslukende dille før mørket kom og tok meg i 2022. Det var også min første havbaserte dille, så jeg trur jeg ei lita stund antok at grunnen til at jeg hadde skjønt greia med havet, innerst inne handla om at jeg skjønte greia med Subnautica. Men selv om knekken kom og de sterkeste følelsene visna bort, var jo havet der fortsatt, intet sted tydeligere enn i nettopp tekstene mine. Jeg trur ikke jeg har skrevet en eneste tekst siden 2021 som ikke har vært tett knytta opp mot havet. Det var ikke like lett å legge merke til at havet lå der som et utgangspunkt for alt jeg gjorde og tenkte på, fordi følelsene mine oppførte seg helt motsatt enn hva de hadde gjort da jeg ikke kunne få nok av palmer og neonfarger. 

Og fordi havet, uten at jeg var fullt bevisst på det, nærmest dikterte livet mitt fra kulissene, begynte jeg å se Our Flag Means Death. Fordi havet hadde vært der siden Subnautica. Og fordi jeg ikke ville forlate Moby-Dick, så jeg oppsøkte lignende farvann. Og det som skulle være den chille serien jeg skulle slappe av med når jeg var for sliten til å forholde meg til noe ordentlig, fikk meg til å innse at et "noe" som hadde vært der før, men for lenge siden, plutselig var der igjen. Det er litt morsomt, for jeg klarer å sette fingeren på nøyaktig når det skjedde: episode tre av sesong to, The Innkeeper. 

Ja, det er en artig referanse til The Shape of Water. Det er også noe av det mest corny og rørende jeg har sett på lang, lang tid, og jeg snakka mer utfyllende om denne spesifikke scena for et par uker siden. Følelsene denne konkrete episoden satte i gang, måtte jeg bruke noen dager på å fordøye og forstå. Og da det skjedde, var det i form av et smertefullt eurekaøyeblikk som fikk meg til å grine. Jeg innså at akkurat denne episoden, i en av de mest tullete komiseriene som fins, rører ved noe av det som føles aller mest personlig og vondt for meg. Jeg hadde gjennom hele serien tenkt at jeg kjente meg igjen i Blackbeard, i hvor følsom og impulsiv han er, og uten å spoile noe, innser han i denne episoden en forferdelig sannhet om seg sjøl, og det er den samme sannheten jeg plutselig blei konfrontert med for min egen del. Dette handla jo plutselig om meg. Ikke rart at jeg grein og følte og følte og atter følte. 

Og det kickstarta altså dette "noe", som har ligget på lur og venta på den rette katalysatoren siden Subnautica, og som fikk det i form av Our Flag Means Death via Moby-Dick. Første gangen jeg havna på DPS, snakka vi om den forrige perioden som begynte omkring 2017, og som herja som verst i 2019. Jeg trur vi kom fram til at det ikke var feil å kalle det en manisk episode, men ikke den typen manisk episode som passer inn i en bipolar-diagnose. Mine perioder med intense følelser varer for lenge til at de kan omfattes av kriteriene for en bipolar lidelse, til tross for at de typisk følges av depresjoner, men heller ikke depresjonene mine følger det medisinsk definerte bipolar-mønsteret. Den mest logiske forklaringa på min mentale flo og fjære, er nettopp at min potente ADHD/autisme-kombococktail rett og slett gjør meg disponert for sterke følelser, samtidig som jeg i stor grad mangler evnen til å definere dem og skille dem fra hverandre. 

Det er på grensa til poetisk, dette her. At jeg, i form av å være det skakkjørte nevroatypiske mennesket jeg er, oppfører meg nøyaktig som havet, det samme havet som har næra meg, nærmest umerkelig, med inspirasjon og energi de siste åra. Kanskje er det verdens kleineste klisjé, dette med at livet er som en serie av bølger, med topper, bunnpunkt og sammenbrudd, men hvem bryr seg, så lenge det er sant. Det er flo og fjære i meg òg, ikke fordi jeg er sjuk eller lider av noe, men fordi jeg er et menneske som består av 70% vann, og det ville vært naivt å tru at jeg, når jeg er vann mer enn noe annet, ikke skulle følge de samme fysiske lovene som vann forøvrig. Selvfølgelig påvirker det meg, for bevegelsene i det store er de samme bevegelsene som i det små, fordi verden er en fraktal og alt henger sammen og av vann er vi kommet og til vann skal vi bli. 

Jeg veit ikke, kanskje dette bare er spinnvilt tankekaos fra min side. Men nettopp fordi det ikke betyr noe, betyr det alt. Og etter mange år med mangel på følelser, kjenner jeg meg ganske klar for et energiskifte. Siden jeg uansett ikke er en sånn person som får lov til å velge den gylne middelvei, mener jeg. Siden jeg er dømt til å være en person som enten er alt eller ingenting. Så hey, universet, gi meg alt, det kjennes som at tida er moden. Jeg trur jeg skal takle det.

Trettipunktersbloggutfordring #22: favorittproduktene dine (hår, sminke, hygiene, osv.)

Oi wow, dette er et punkt jeg merker jeg har ekstremt lite interesse av å skrive om, haha, til tross for at jeg har en temmelig stram ansiktsrutine. Føler dette er litt mynta på… andre typer blogger enn akkurat min, samtidig som ei utfordring kanskje kalles ei utfordring nettopp av en grunn, for gud veit at jeg ikke ville kommet på å snakke om dette på eget initiativ. Forøvrig av en grunn: ikke bare fordi jeg syns det er ganske kjedelig, men også fordi jeg ikke ville stolt på anbefalingene og tipsa til tilfeldige mennesker på internett med mindre de faktisk har bakgrunn som hudpleiere, -terapeuter eller -leger, noe jeg ikke har. Det jeg derimot har, er annenhåndskunnskap fra min faktiske hudterapeut, og via henne kan jeg jo si følgende: huden din er like individuell som resten av deg, og det er ingen grunn til at du bør begynne å bruke produktene som noen med lignende hudtype som deg bruker uten å ha rådført deg med kvalifiserte fagfolk først (de fleste som jobber i parfymerier er til informasjon ikke kvalifiserte fagfolk). Det er omtrent like lurt som å ta en medisin som noen med lignende symptomer som deg tar, uten å først ha konsultert en lege. Jeg brukte "mainstream" hudprodukter før, og på det beste opplevde jeg ingen forbedring, på det verste opplevde jeg at huden min blei verre. Jeg har akne, som er en hudsjukdom, og dermed bør huden min behandles med nettopp medisinske produkter. Hvis du også har akne, anbefaler jeg deg å gå til hudterapeut for veiledning og kjøp av produkter, for medisinske hudprodukter selges bare av de som har løyve til å selge dem. Jeg gidder ikke å gå gjennom alle de individuelle stega og produktene i min egen rutine, nettopp fordi de er individuelle og skreddersydd for meg og min hud, og noe annet sannsynligvis vil være tilfelle for deg, men produktene jeg bruker er fra produsentene Neostrata og Exuviance: 

Disse er grunnen til at jeg til tross for å ha akne, har null problem med å vise meg offentlig uten sminke, noe som ikke alltid har vært tilfellet. Dette bildet fra en dag jeg kjeda meg på trening viser åssen huden min ser ut uten sminke nå:

Den lille flekken på haka mi er et arr, flekken på kinnet mitt er en føflekk. Jeg har ikke noe før-bilde, rett og slett fordi jeg skamma meg for mye over min egen hud til at det ville falt meg inn å ta bilde av den uten masse foundation og dekkstift. Så konklusjonen min er vel denne: hvis du har problemhud, så ikke ta imot anbefalinger fra influensere, med mindre den sertifiserte hudterapeuten som har undersøkt huden din fysisk tilfeldigvis også er en influenser. Ikke kast bort penger på ikke-medisinske hudprodukter som ikke er beregna på å behandle hudsjukdommer, blant annet akne (det at det skal være "mot kviser" holder ikke, sjansen er stor for at de isteden bare vil tørke ut huden din og ikke virke i dybden). Medisinske hudprodukter koster mer enn de billige man kan kjøpe på matbutikken eller apoteket, men å betale lite for noe som ikke virker, framstår for meg som ei dårligere investering enn å betale mye for noe som virker. Hvis man først velger å bruke penger på huden sin, så gjør det for all del ordentlig. 

Når det gjelder hår, gjelder forøvrig samme prinsippet: stol på frisøren din, ikke på tenåringer på TikTok. 

Jeg skal ikke være like streng med sminke. Sminke er tross alt ment for pynt og gøy, ikke for å forbedre hudkvaliteten din. Mine personlige favoritter er denne paletten fra Morphe og disse biologisk nedbrytbare glitterne fra Eco Lovers:

Beholderne er litt slitte bare fordi de er mye brukt og mye båret rundt omkring i vesker. Jeg legger på litt primer på øyelokket før jeg bruker fingrene til å påføre øyenskyggene fra Morphe (beklager, jeg veit det er mer hygienisk å bruke børster, men mine dårlige finmotoriske evner har aldri mestra akkurat den kunsten). Løsglitteret fester jeg ved å smøre et tynt, tynt lag med god, gammaldags aloe vera på kinnbeina først.