Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Bryllupet til Mari og Joakim. Boblete med Kit og Karoline.
Innkjøp: Strengt tatt kjøpte jeg Baldur's Gate 3, men i hodet mitt klarer jeg ikke helt å akseptere at å kjøpe ei digital nedlastingsfil teller på samme måten som å kjøpe en fysisk ting.
TV-serie: Jeg har egentlig bare holdt meg til nye sesonger av gamle favoritter i juni; Love, Death + Robots, The Handmaid's Taleog The Last of Us. De fleste jeg kjenner blei ganske skuffa over andre sesong av sistnevnte, noe jeg på sett og vis kan forstå, for jeg var sjøl litt ambivalent til spillet det er basert på, og serien ligger fortsatt ganske tett opp til spillet (selv om jeg var litt misfornøyd med forholdet mellom Ellie og Jessie i serien, der de føltes mest som rivaler som alltid krangla, mens de var gode kompiser i spillet, noe som ville gitt større slagkraft til andresesongens siste episode om de hadde beholdt dynamikken dem imellom som den var, istedenfor å falle for fristelsen til å skape mer ⋆｡°✩drama✩°｡⋆).
Spill: Ja, dere, som kjent er jeg nå i gang med Baldur's Gate 3, etter en opprivende kjærlighetssorg i kjølevannet av Cyberpunk 2077. En litt gøyal ting med det, er at jeg ikke aaaante hva det faktiske plottet i BG3 var på forhånd, og ganske fort viste det seg å være… nesten nøyaktig det samme som plottet i CP77? Jeg føler lowkey at de to egentlig er det samme spillet, bare i henholdsvis fantasy- og sci-fi-versjon. Og helt ærlig: det har jeg ingenting imot, selv om det ikke desto mindre er enkelte ganske vesentlige forskjeller mellom de to. CP77 har et tempo og en realisme som BG3 ikke har, og BG3 føles sånn sett i større grad som et spill heller enn en interaktiv opplevelse for meg, og som jeg har sagt før: det er helt ærlig litt deilig. BG3 er et erkeklassisk RPG i lignende stil som Final Fantasytil og med X, komplett med turbasert kampsystem og det hele. Syns forøvrig også det er litt lol at da CP77 kom, blei det mye oppstyr og kontrovers rundt det faktum at spillet inneholder enkelte forholdsvis grafiske sexscener. En av yndlingspodcastene mine kalte det til og med for "the penis game" i en episode. Jeg syns helt ærlig ikke at sexscenene i CP77 er spesielt pornografiske av seg, bare realistiske, og syntes dermed alle de sjokkerte reaksjonene var ganske overdrevne. Like fullt gikk jeg dermed cirka automatisk ut fra at CP77 offisielt er det mest seksualiserte TV-spillet som fins på markedet, så da det etter kort tid med BG3 viste seg at dette basically er en interaktiv romantasy, blei jeg litt sånn… åssen slapp BG3 unna med dette mens CP77 fikk gjennomgå (ifølge Kit er det sannsynligvis bare fordi CP77 gjorde det først)? Det plager meg overhodet ikke, jeg bare syns kritikken mot CP77 var veldig uberettiga, og den framstår enda mer uberettiga etter å ha sammenligna det med BG3, haha. Det er ikke bare det at BG3 inneholder faktiske sexscener, men oh man, det er så mange innuendos hele tida, og et av de tidlige sideoppdraga er bokstavelig talt at hovedpersonen min blir piska i en dungeon mens han stønner høyt og dramatisk (I swear to God, dette er ikke noe jeg finner på). Det eneste som bekymrer meg litt – og jeg veit jeg tar sorgene på forskudd nå – er at tenk om jeg ikke noen gang kommer til å klare å nyte et nytt spill igjen, etter både CP77 og BG3, som ifølge mange er sånn… to av de beste TV-spilla verden noen gang har blitt skjenka, og jeg stiller meg fullt og helt bak det utsagnet. Hva om alt som er verken CP77 eller BG3 blir kjedelig i forhold? Jo mer jeg spiller, jo mer innser jeg at jeg vil at alle spill skal være åpen verden-RPG med muligheter for romantikk, og jeg er er litt redd for at for få spill skal oppfylle de krava, i tillegg til å nå opp kvalitetsmessig til standarden CP77 og BG3 har satt for meg. Er jeg i ferd med å bli for kresen og snobbete på TV-spill fordi mine seineste spillopplevelser rett og slett har vært for bra? Jeg prøver å ikke tenke for mye på det og bare kose meg med BG3, som jeg fortsatt har mange, mange timer igjen av, og godt er det.
Film: De to eneste filmene jeg så i juni, var M3gan og The Beach. Og jeg må si at jeg blei veldig positivt overraska over M3gan! Altså, for all del, så vidt jeg veit har filmen jevnt over fått god mottakelse, men etter skuffelsen som var Longlegs, har jeg blitt litt mer skeptisk til veldig hypa skrekkfilmer, fordi skrekk er en sjanger der mye er gjort før. M3gan var mer kul enn skummel, uten at det nødvendigvis gjør noe, og kunne fint passa inn som en av de lengre episodene av Black Mirror.
Musikk: Veit ikke helt hvorfor det blei sånn, fordi som regel når jeg plutselig får hekta på en sang, fins det en eller annen form for katalysator, som at jeg hørte den i en film eller i et spill eller noe, men en vakker intetanende dag i juni fikk jeg det for meg at jeg hadde lyst til å høre på Heads Will Roll av Yeah Yeah Yeahs, og så bare fortsatte jeg med det resten av måneden (kaosmagikeren i meg tolka det som en synkronisitet at låta inneholder gjentagende bruk av orda "glitter" og "chrome" som et passende nikk i retning CP77).
Hah! Dette var ikke det jeg hadde forestilt meg å skrive om i dag, men here we are.
Dere OGs som har fulgt denne bloggen i lange, lange tider husker muligens at jeg hadde en tendens til å skrive veldig lengselsfulle blogginnlegg om forelskelse omkring slutten av tenåra og begynnelsen av tjueåra. Cringe som de er har jeg ikke hatt lyst til å slette dem, fordi de føltes viktige for meg å skrive den gang, og den perioden av livet mitt var, hvor kleint det enn høres ut, tross alt helt essensiell for at jeg skulle utvikle meg til den personen jeg er i dag.
Det jeg derimot ikke skjønte den gang, er at jeg ikke var den eksperten på forelskelse som jeg trudde jeg var. Også jeg vokste opp til å bli eldre og klokere, ikke minst på grunn av oppdagelsen av at jeg er autist med ADHD, og det var sånn jeg lærte om nevroatypikeres tendens til å gjøre en person de er betatt av til ei hyperfiksering. Instagram-kontoen autistic_callum_ forklarer det godt:
Fram til for bare noen år siden visste jeg ikke at kjærlighet kunne føles som noe annet enn nettopp ei hyperfiksering, fordi jeg genuint trudde at det var det samme. Dette er, trur jeg, også noe av grunnen til at mitt foreløpig eneste romantiske forhold gikk i oppløsning; jeg mista rett og slett interessen, og det må ha vært utrolig kjipt å gå fra å være det eneste livet mitt dreide seg om, til å bli… ikke det, over et relativt kort tidsspenn. Hadde det ikke vært for at jeg et par ganger i løpet av de siste åra har, for det jeg trur er første gang, kjent på følelser som sammenfaller med autistic_callum_ sin definisjon av kjærlighet, ville jeg sikkert fortsatt ikke vært i stand til å kjenne forskjellen.
Interessant nok er denne forskjellen mellom hyperfiksering og kjærlighet i noe grad kjønnsbetinga for meg. Jeg har vel innerst inne siden omtrent trettenårsalderen visst at jeg var skeiv, men det er ikke før i nyere tid at jeg aktivt har omfavna den delen av meg og delt av den skeive opplevelsen min med andre – dette er vel, om jeg ikke husker helt feil, første gangen jeg på denne bloggen har omtalt meg sjøl som skeiv (selv om, y'know, apropos lengselsfulle innlegg fra for mange år siden: there have been signs). Jeg har lettere for å hyperfiksere på gutter, mens følelsene jeg kan få for jenter føles mer som kjærlighet på den måten som beskrevet ovenfor. Jeg veit ikke helt hva det betyr, men jeg har kommet til et punkt i livet mitt nå der jeg heller ikke bryr meg nevneverdig. Å konstant gjennomgå en eller annen form for identiteskrise er ikke noe jeg savner fra mine yngre dager.
Jeg skulle gjerne ha blogga oftere, jeg bare… har ikke hatt lyst. Jeg har tilbrakt dagene med å trene, spille og til og med skrive litt, altså skjønnlitteratur, dessuten har jeg ikke hatt så mye å snakke om. De siste månedene har Cyberpunk vært det eneste jeg har klart å tenke på, og jeg har skrevet mange nok blogginnlegg om akkurat den saken som det er. Samtidig har jeg ikke lyst til å bare ignorere hvor stor plass det har tatt i livet mitt heller; det høres sikkert fryktelig trivielt ut for folk som ikke er like lidenskapelige gamere som jeg sjøl er, men sannheten er den at jeg – dessverre? – ofte påvirkes sterkere av ting som skjer med meg i virtuelle virkeligheter enn av livet i den konkrete virkeligheten som min fysiske kropp eksisterer i. Mye av grunnen til det er nok at livet mitt utenom spillverdener er ekstremt lite dramatisk av seg, så jeg trur ikke nødvendigvis det er en dårlig ting.
Sist jeg var innom her leid jeg av post-game blues, og jeg har gleden av å meddele at det går litt bedre med meg nå. Men det var dramatisk en periode. Den 25. mai skreiv jeg i dagboka mi:
Det er snart slutt for alvor. Og jeg veit virkelig ikke hva som skal skje med livet mitt når jeg har fullført spillet. Jeg kan selvfølgelig begynne å spille noe annet, ja, men for det første er det snart sommeren og masse passeroppdrag som følger, så timinga er egentlig veldig lite optimal for å få hekta på noe nytt. For det andre er det så klart det faktum at jeg virkelig bare vil spille Cyberpunk. Researchen jeg har gjort så langt omkring hva jeg eventuelt må erstatte det med når den tid kommer, fordi jeg kan jo ikke gå rundt med et hull i hjertet, er Baldur’s Gate 3, på grunn av hvor altoppslukende det er, men det er samtidig noe heeelt annet reint atmosfærisk. Baldur’s Gate 3 er basert på Dungeons and Dragons, og er sånn sett et helt klassisk fantasyspill. Jeg liker fantasy, men jeg må bare innrømme at sci-fi ligger hjertet mitt aller nærmest. Det er det samme problemet jeg har nå som jeg i sin tid hadde med både Subnautica og Rød selvbiografi: jeg vil ha mer av det samme, men det fins jo ikke. Bortsett fra at Subnautica hadde Below Zero og Rød selvbiografi hadde Red Doc>, som gjorde overgangen fra en besettelse til virkelighet litt mindre brutal. Cyberpunk 2077 skal få en oppfølger, men den er mange år unna, og jeg trenger den nå.
For hva gjør man egentlig når det eneste man vil er å spille, men jo mer man spiller, jo mer framskynder man slutten på en opplevelse man vil at skal vare evig?
Og så, den 29. mai:
I går valgte jeg å fullføre hovedhistorien i Cyberpunk fordi det var egentlig siste anledning før høst, fordi det føltes som en for big deal til å bare gjøre etter trening eller noe sånt, og siden jeg er ekstremt opptatt med kattepass i sommer, var det siste dag med ingen planer før i august. Og… jeg fikk overhodet ikke den slutten jeg hadde ønska meg. Jeg har jo alltid tenkt at jeg ikke kom til å ville spille slutten flere ganger, fordi det har tidligere i spillet føltes feil å spille om igjen sekvenser der jeg valgte «feil» fordi det er jo ikke sånn det er i virkeligheten, og Cyberpunk har føltes virkeligere enn virkeligheten omtrent hele veien for meg, men jeg trur faktisk jeg er nødt til å gjøre det, litt hjulpet av at etter rulleteksten lasta spillet tilbake til en checkpoint der V står og lener seg mot et gelender, som ikke er der jeg sava og forlot ham før jeg gikk for å møte Hanako på Embers, som forsterker litt følelsen av at alt det som utspilte seg i går var enten en slags visjon om framtida han hadde, eller noe han så for seg at ville komme til å skje om det var dét han valgte.
Den 3. juni:
Jeg har nå fått tre ulike slutter i Cyberpunk, den ene mer deprimerende enn den andre (…).
Veit ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Jeg veit ikke om sjela mi takler å bli knust enda en gang av enda en hjerteskjærende slutt, samtidig som det kanskje er verre å ikke gjøre noe, for den til enhver tid nyligste slutten er ikke et behagelig minne å ha sittende i hjernen, og jeg er temmelig desperat etter å bytte det ut med noe jeg i større grad klarer å godta, selv om jeg innser at dette ikke er et spill der det fins noen Hollywood-slutt.
Og så den 4. juni:
Jeg var temmelig ute av meg i går og grein masse. Jeg sendte meldinger til alle som jeg har endt opp med å involvere i sagaen, og Hannah sa noe som trøsta meg: hun syntes det hørtes fornuftig ut å legge bort Cyberpunk for nå, og så begynne å spille Baldur’s Gate 3 og lage en slags fantasyversjon av V og leve videre gjennom ham der. Jeg trur ikke jeg kommer til å lage en fantasyversjon av V, men jeg trur det er en god idé å vente litt med å begynne på nytt i Cyberpunk, forhåpentligvis lenge nok til å at det blir spennende igjen å gjøre de samme oppdraga på nytt, men ikke så lenge at jeg glemmer bort hvor det gikk gærent. Kommer til å prøve å lage neste V – for det er ikke mulig å begynne på nytt med samme karakter – så lik som mulig den første og la ham være nomade (…), i det hele tatt la ham være ganske lik originalen i valg og ymse, bortsett fra de stedene der jeg åpenbart føkka det opp. Jeg syntes det var gøy å se på Vibeke spille som street kid kvinnelig V da jeg var hos henne i helga, men jeg er så knytta til min V at jeg har ikke lyst til å lage noen ny karakter.
Så nå har jeg kjøpt og lasta ned Baldur’s Gate 3. Spent på åssen det går å kaste seg inn i erkeklassisk high fantasy etter et halvt år i futuristiske neonbelyste Night City. Tenk om jeg ender opp med å få så hekta på BG3 at jeg glemmer bort Cyberpunk, haha, det hadde vært litt av en plot twist.
Jeg har ikke fått så hekta på BG3 at jeg har glemt bort Cyberpunk, men det jeg derimot har fått hekta på, er et spill som (foreløpig?) ikke har dratt meg fullt så mye inn i handlinga som det CP77 gjorde, og det er utrolig deilig. Jeg trudde at savnet som oppstod i livet mitt etter å ha fullført CP77 med alle de forferdelige sluttene bare ville kunne helberedes av en ny og tilsvarende altoppslukende besettelse, men jeg innser nå hvor utrolig behagelig det er å faktisk kunne sette meg ned og slappe av og kose meg med et TV-spill, as God intended. Misforstå meg rett: CP77 er også et gøy spill når det er gøy, men det er samtidig så mørkt og intenst at det etterlot meg uthult da det var ferdig med meg. Den gritty realismen som gjorde at spillet føltes så uendelig viktig og high stakes, gjorde også at oppturene sendte meg inn i en berusende tåke av endorfiner, som om jeg var forelska – noe jeg jo på et vis også var. Jeg har venner som har det samme forholdet til Baldur's Gate 3 som jeg har til Cyberpunk – hvilket jo også var grunnen til at det var akkurat BG3 som fikk æren av å bli mitt neste spill – men i skrivende stund må jeg innrømme at jeg nyter litt å bare være moderat investert, at det er en viss distanse mellom hovedpersonen min Natt og meg sjøl – selv om jeg, uten å egentlig gå inn for det, endte opp med å gi ham nesten nøyaktig samme sveis som meg:
Det er til og med der at den nye patchen som skal komme til CP77 ikke føles like… akutt lenger. For all del, jeg gleder meg, men da nyheten først nådde meg, var jeg klar til å kaste alle andre planer ut av vinduet og umiddelbart gi meg atter hen til Night City ved første anledning, til tross for at jeg eeegentlig hadde bestemt meg for å vente litt lenger med å gi spillet ei ny gjennomspilling. Nå som jeg er i ferd med å finne fotfestet litt i BG3, tenker jeg at jeg egentlig har fortjent å bare tøse litt rundt (ja, hovedpersonen min Natt har vist seg å bli temmelig slutty, noe som egentlig overraska meg litt fordi det overhodet ikke var planlagt, men det er vel bare enda et bevis på at jeg underbevisst hadde behov for ei pause fra rollen som kjærlighetsmartyr som jeg endte opp med å ta på meg i CP77) og banke goblins enda ei stund til. Det har rett og slett vært fryktelig behagelig med fri fra søvnløse netter og nerver i høyspenn fordi grensa mellom V og Kristine nesten var fullstendig utviska, og bare tillate meg litt god, gammaldags moro uten å føle at det er liv og død. Hvem veit, kanskje kommer også BG3 til å ta over livet mitt etter hvert som jeg kommer dypere inn i historien, men den tid, den sorg – og den glede. Jeg mistenker at det ikke kommer til å skje, bare fordi at CP77 var så ekstremt min greie også utover reint gameplay og karakterer; atmosfæren, estetikken, musikken og sci-fi-settinga var tilsynelatende finjusert for å matche mine nøyaktige frekvenser. Jeg liker klassisk fantasy, altså, for all del; Ringenes Herre var blant mine første ekte obsessions av en grunn, men det er noe med fokuset på vitenskap i sci-fi som bare har snakka sannere til meg; tanken på at dette kan skje, eller kunne skjedd hvis forholda hadde ligget til rette for det, mens fantasy i større grad representerer pur eskapisme for meg. Som det overhodet altså ikke er noe feil med. Som sagt: kanskje er det tvert imot nøyaktig dette jeg trenger akkurat nå.
Kunne alt dette venta til spill-avsnittet under månedsoppsummeringa mi? Sannsynligvis, men jeg er litt lei av å tilegne halvparten av oppsummeringa til nettopp spill, på bekostning av de andre punktene. Dessuten, kjenner jeg meg sjøl rett, kommer jeg helt sikkert til å ha gjort meg opp noen nye og flere tanker om BG3 innen den tid. Måneden er ennå ung. Relativt sett, hvert fall.
Opplevelser: Besøk hos Mari. Cyberpunk-kveld. Vin og kostymeworkshop hos Lina. Grillfest hos Trine. Slippfest for Mi høgre hand av Mone Celin Skrede. Baby's first show som luftakrobat på Salt (selv om jeg bare var backup-danser aldri så mye). Eurovision finalefest hos Trine. En Cyberpunk-kveld til. Kino og middag på Hakuna Matata med Vibeke. Outland og boblete med Hannah og Kit. Besøk hos Vibeke.
Innkjøp: På slippfesten til Mone kjøpte jeg selvfølgelig boka hennes, og etter at Hannah og jeg blei shama av game masteren vår på rollespillkveld for å ikke ha egne terninger (!), måtte vi dra og kjøpe hvert vårt sett på Outland sammen med Kit, som i samme slengen overleverte ei t-skjorte hen kjøpte på konsert for meg for noe vi begge trudde var omkring et halvt år siden, men som viste seg å være nesten et helt år siden. Oops.
TV-serie: Jeg har omsider fått sett den legendariske animeen Neon Genesis Evangelion, som har stått på den mentale lista over serier jeg må se siden jeg var tenåring. Og helt ærlig: kanskje hadde den truffet annerledes om jeg faktisk hadde sett den i søtten – attenårsalderen, men jeg syntes den var temmelig oppskrytt. Jeg syns den blir mer interessant – og forvirrende – helt mot sluttspurten, men før den tid må vi gjennom mange episoder med teit misogynistisk animehumor fra nittitallet og actionscener som aldri helt klarte å fenge meg. Med det sagt virkelig elska jeg designet på englene, og på sitt beste hadde den både forunderlige og filosofiske øyeblikk.
Spill: Hoh boy, nå er jeg jaggu spent på om jeg kommer til å klare å sette ord på alle følelsene som herjer med nervesystemet mitt. Jeg valgte nemlig å fullføre Cyberpunk for kort tid siden, og de av dere som har fulgt med, veit at det ikke var småtterier. Jeg var rett og slett dritnervøs for å gjøre det siste oppdraget, både fordi jeg ikke ville at eventyret skulle ta slutt, men også fordi jeg var oppriktig bekymra for åssen det skulle gå med V og alle de andre, for situasjonen han befinner seg i er så håpløs at jeg sleit med å se ei løsning som ikke ville kreve betydelige ofre av det ene eller andre slaget. Siden jeg i stor grad er bortreist og opptatt med kattepass i så godt som hele sommer, var den siste uka i mai egentlig den eneste perioden der jeg i det hele tatt kunne ha tid til å spille det siste oppdraget, særlig fordi at jeg på forhånd visste at det umulig fantes en versjon av denne virkeligheten der jeg ikke ville bli fryktelig emosjonelt opprørt på en eller annen måte, så jeg kunne ikke bare sette meg ned og spille etter trening eller noe sånt; jeg var klar over at jeg måtte ha ro og fred rundt meg for å føle alle følelsene. Så onsdag 28. mai endte opp med å få et visst seremonielt drag over seg; jeg forberedte meg mentalt ved å gjøre yoga, brenne røkelse og drikke en drink før jeg gikk i gang. Det som fulgte var en enda mer følelsesmessig turbulent berg-og-dalbane enn jeg hadde forestilt meg, og jeg var forberedt på sterke følelser. Hele affæren gikk så kraftig inn på meg at jeg blei nærmest handlingslamma i dagene som fulgte, noe som er en stor del av – om ikke hele – grunnen til at dette innlegget tross alt kommer såpass seint som det gjør, og for at jeg i det hele tatt har blogga lite i mai (som dere ser av det første avsnittet her, hadde jeg usedvanlig mange planer, og ledige stunder gikk med til å spille og forberede meg så godt som mulig på det siste Cyberpunk-oppdraget). Foreløpig er dette spoilerfritt, men jeg kommer til å si ifra når det kommer spoilere, for jeg har en rant å komme med, men inntil videre er det trygt å lese videre for alle og enhver.
Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.
Jeg trudde jo at dette skulle være sånn det kom til å foregå, for det hadde aldri skjedd før at jeg lasta inn spillet fra et tidligere checkpoint bare fordi jeg innså for seint at valget jeg tok viste seg å være temmelig dumt. Men etter å ha spilt gjennom slutten natt til Kristi himmelfartsdag, var jeg så fra meg at jeg ikke fikk sove, for jeg klarte ikke å akseptere at den slutten jeg fikk skulle være Slutten™. Men det verste var at hovedgrunnen til at jeg valgte å avslutte spillet akkurat da jeg gjorde det, var jo så jeg endelig skulle få closure før sommeren og forhåpentligvis få til å fokusere på andre ting når jeg uansett ikke får spilt, som kattepass, lesing og skriving. Isteden endte jeg opp med å være mer stressa og opprørt enn på mange, mange uker, og så skulle jeg rett og besøke Vibeke på torsdagen, så jeg fikk ikke tid til å spille meg en ny slutt før seinest søndag kveld. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem på søndagen etter å ha tilbrakt langhelga hos Vibeke, var å spille en ny slutt – som muligens var enda verre enn den første jeg fikk. Og som om ikke dét var nok, hadde jeg time tidlig den påfølgende mandagsmorgenen på DPS, og jeg møtte opp hos psykologen som et stotrende vrak. Eller for å sitere fra journalen min:
Dette høres jo unektelig ikke spesielt bra ut, men sannheten er den at det blei en av de mest produktive samtalene vi har hatt så langt. Duster kan argumentere så hardt de bare klarer for at TV-spill er ødeleggende for hjernen eller whatever, men gode TV-spill – og Cyberpunk er virkelig blant de beste – booster empatien min og setter meg nærmere i kontakt med egne følelser.
Jeg spilte gjennom en tredje slutt. Var den bedre eller verre enn de foregående? Veit ennå ikke. I et av scenariene sier en av karakterene, når V sliter med å godta åssen ting har blitt, noe sånt som "dette er Night City, hva forventer du?". Og det er jo helt sant. Uansett hvor forelska jeg blei i Night City, er det ikke til å komme ifra at byen er sitt eget lille helvete, og til tross for at det er dit folk drar for å følge drømmene sine, ender Night City oftere opp med å knuse drømmer enn å oppfylle dem. Dette er ikke et spill for optimister, og nettopp hvor mørkt og gritty det er, er jo en stor del av hvorfor jeg elsker det.
Jeg har linka til denne artikkelen fra NRK mange ganger før, men jeg trur det ikke er før i akkurat tilfellet Cyberpunk at jeg trur jeg innser nøyaktig hva den handler om. De siste dagene har vært så utrolig vonde, jeg føler at dette spillet har mørbanka sjela mi, og jeg elsker det for det.
Jeg har grått masse i det siste, men mer i etterkant av spillet enn underveis. Mer enn direkte trist, er spillet… bleak, som jeg på stående fot ikke kommer på et godt tilsvarende ord for på norsk. Men altså, Keanu Reeves som Johnny knuste meg hver eneste gang jeg hørte ham levere denne replikken før jeg tok en av spillets viktigste avgjørelser:
Uansett hvor mange ganger jeg kommer til å sitte gjennom nøyaktig samme scene i framtida, vil dette alltid være øyeblikket tårene kommer, om de ikke allerede har kommet.
Så, for å oppsummere: jeg har fått tre forskjellige slutter, der jeg har hata dem alle i varierende grad, men ikke nødvendigvis fordi de var dårlige. En av dem var sinnssykt spennende og helt latterlig godt skrevet. Hadde det vært en film hadde det vært en perfekt ambivalent, hjerteskjærende, forstyrrende slutt. Men så var det ikke en film, bare det mest personlige spillet jeg noen gang har spilt, så isteden kommer den til å hjemsøke meg for alltid.
I min desperate jakt på en slutt jeg om ikke direkte likte, så i det minste kunne akseptere, tydde jeg til Google og fant ut at det fins flere slutter enn de jeg fikk tilbud om, men på grunn av noe så banalt som et "feil" valg jeg gjorde på et punkt myyye tidligere i spillet hvis savefil jeg uansett har overskrevet for lenge siden, kunne jeg ikke få denne slutten med mindre jeg starta hele spillet på nytt, over tre hundre timer seinere. Det var ei særdeles bitter pille å svelge, som det heter på anglifisert norsk. Gledene og sorgene ved choose-your-own-adventure-spill, I guess. Jeg kan være så frustrert jeg bare orker over det, men det er jo ikke til å komme ifra at de høyst reelle konsekvensene beslutningene man tar underveis har, nettopp er en viktig grunn til at dette spillet har gått så sinnssykt inn på meg.
Og så kom nyheten om at Cyberpunk skal få en ny patch i slutten av juni. Er det lov å håpe på noe så ambisiøst som kanskje til og med flere slutter? Planen min var i hvert fall opprinnelig å, så godt det lot seg gjøre, spille noe annet, og så begynne på nytt igjen i Cyberpunk når det har gått tilstrekkelig med tid til at jeg har glemt de fleste detaljene, men jeg veit ikke hvor lenge jeg klarer å vente etter at den nye patchen kommer. Det føles tross alt som at jeg har kjærlighetssorg akkurat nå, og hvem har vel viljestyrken til å avslå når your lost love gir deg en ny sjanse, liksom.
Okei, dere! Jeg er klar for ranten min. I avsnittet under kommer jeg til å spoile masse fra den slutten som heter The Star, så les bare videre om du enten veit at du ikke kommer til å spille Cyberpunk eller bare ikke bryr deg så mye fra eller til, fordi hey, din opplevelse av spillet kommer uansett til å være radikalt forskjellig fra min på grunn av måten gameplayet fungerer på:
Så javel. Jeg veit at jeg ikke er den eneste som har tenkt tanken, for jeg har sett andre spillere på Reddit nevne det samme, men jeg har sterkt på følelsen av at spillutviklerne har prioritert det romantiske forholdet V kan ha til Panam framfor noen av de andre mulige romansene. Det er ikke nødvendigvis vondt ment eller engang med vilje, for jeg vil anta at de fleste spillutviklere er heterofile menn, og de fleste historiefortellere har en tendens til å fortelle historier fra perspektiver som ligner ens egne. Jeg som spilte som mannlig V fikk tidlig i spillet inntrykk av at fortellinga prøvde å pushe meg romantisk mot Panam, noe jeg ignorerte. Isteden innleda jeg et romantisk forhold til Kerry, som jeg vil komme til å gjøre igjen neste gang, fordi Kerry er fantastisk og jeg elsker ham av hele mitt hjerte. Men nettopp fordi min V ikke valgte Panam som romantisk partner, ga The Star-slutten veldig lite mening, eller det vil si, den ga mening opp til et visst punkt. I et nøtteskall: V velger å forlate Night City og drar sammen med Panam og resten av nomadefamilien hennes ut på landeveien. Som jeg, siden jeg strengt tatt spilte som nomade, egentlig kunne akseptert, hvis bare Kerry hadde blitt med. Under de siste forberedelsene til reisen, får V beskjed om at det er noen som venter på ham i leiren, og jeg blei så letta og glad da det viste seg å være Kerry. Men både V og jeg fikk sjokk da Kerry fortalte at han ikke hadde kommet for å bli med, men for å si ha det. Altså: V blei dumpa av Kerry, av en grunn som overhodet ikke føltes troverdig i hodet mitt. I denne versjonen av slutten, får V på et tidligere tidspunkt beskjed om at han har seks måneder igjen å leve, men Panam sier at hun kjenner noen som kanskje kan hjelpe. Resonnementet til Kerry er at han ikke ville takla å legge ut på et nytt eventyr med V, vel vitende om at han kanskje blei nødt til å dra hjem igjen aleine. Men er det ikke uendelig mye verre å se kjæresten sin reise fra seg, vel vitende om at man kanskje aldri vil få se dem igjen???? Både V og jeg blei opprørt og lei oss, men da Kerry hadde dratt igjen, stakk V rett bort til Panam og var tydeligvis allerede i godt humør igjen. Panam spøkte til og med om hvor lol det hadde vært å se Kerry ute i ørkenen som en fisk på land på den måten, og liksom why the fuck ville V fortsatt bli med Panam vekk istedenfor å bli værende sammen med Kerry når jeg gjennom hele spillet har bygd opp et myyye sterkere forhold til Kerry enn til Panam? Eller hvorfor ville ikke Kerry bli med V og nomadene av nøyaktig samme grunn? Og den siste cutscenen var så mye V + Panam i monitor at jeg et øyeblikk var redd de skulle kysse. Jeg fikk nesten på følelsen av at spillskaperne ville "straffe" meg for å ha valgt et skeivt forhold ved å lede V tilbake "på rett vei" sammen med Panam i siste liten. Og ifølge Reddit er denne slutten den mest optimistiske av dem?? Som jeg sikkert ville vært helt enig i om Panam hadde vært min romantiske partner, men jeg syntes det var unødvendig ondskapsfullt å la V bli dumpa når han har en mannlig kjæreste når det hadde vært så lett å bare la Kerry bli med, som etter dialogen å dømme tydeligvis uansett hadde vært planen til ham og V hele veien, før Kerry altså ombestemte seg i siste liten. Jeg får litt den samme følelsen når jeg er på en restaurant der menyen er full av kjøttretter, og så er det sånn ett eller to vegetariske alibi, og så kan restauranten si at se, vi er inkluderende! Litt på samme måten føltes det å spille et spill som teknisk sett lar hovedpersonen din være kvinne, trans, ikke-binær og/eller skeiv, men sånn eeeeegentlig mener de at heterofil mann skal være standardopplevelsen. Sånn, spoiler over.
Film: Den eneste filmen jeg så denne måneden, var dokumentaren Ocean with David Attenborough, som jeg så på kino sammen med Vibeke. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for undervannsfoto av dette kaliberet fortjener stort lerret.
Musikk: Skjermbildet mitt der oppe av V i ørkenen fikk meg til å gjenoppsøke fantastiske Anna von Hausswolff, og spesifikt låta Stranger, som har et så sykt deilig southern gothic-gitarparti mot slutten at det er helt der oppe med Chelsea Wolfe. Hva er det med ørkenen, som er så solfylt og gyllen, som inspirerer så mye mørk countryinspirert folkpop? Er det den samtidige erkjennelsen av isolasjon og vissheten om at man kan kjøre i dagevis uten å se noe annet enn døde busker og dyrekadavere? Og i samme slengen fikk jeg også hekta på den kanskje hakket lettere og mer tilgjengelige Mountains Crave. Begge fantastiske låter, på måter som både ligner hverandre og er radikalt forskjellige fra hverandre.
Nei, dette er ikke meg som poserer for kamera, dette er min helt genuine reaksjon. Så er også andreplass den beste plasseringa vi har fått til dags dato, så gliset er på sin plass.
Also wow, det er mange år siden jeg pleide å skrive blogginnlegg så korte som dette!
Opplevelser: Huskonsert med Bislett Kammerkor. Dranks med Trine og Martina på House of Nerds. Middag på Døgnvill med Vibeke. Disney-quiz på Proud Mary.
Innkjøp: Dere som følger meg på Instagram (og dere som leste dette innlegget) veit hvor utålmodig jeg har venta på å få Playstation 5 i posten, og rett over påske fikk jeg den endelig. På bildet under poserer den sammen med bæssmor og storebror ♥
TV-serie: Etter å ha fått den anbefalt av Vibeke, er jeg i disse dager i gang med den dystopiske sci-fi'en Silo, og dystopisk sci-fi ligger nå en gang hjertet mitt nært. Jeg er snart ferdig med første sesong og syns den er veldig god så langt. Den minner meg litt om den altfor undervurderte The Islandog har en steampunk-aktig estetikk som jeg har innmari sansen for.
Spill: Selvfølgelig var det første jeg gjorde etter å ha brukt tjuefire timer (!) på å overføre dataene fra PS4 til PS5 å laste ned Cyberpunk-tilleggspakka Phantom Liberty, og dere aner ikke hvor godt det er å endelig være tilbake igjen i Night City, som til gjengjeld er større og bedre enn noen gang. Siden jeg skreiv denne avhandlinga har jeg prøvd å tenke litt mer på nøyaktig hva det er som gjør at akkurat Cyberpunk føles så viktig for meg, på en måte spill ikke pleier å gjøre, til tross for at spillmediet generelt har en tendens til å oppsluke meg i en grad få andre måter å fortelle en historie på får til like lett. Jeg var vel litt inne på det sist òg, men mistenker at det blei litt borte i ordgrøten, for jeg hadde usedvanlig mye på hjertet, men jeg trur det handler om at Cyberpunk treffer en sweet spot mellom hvor gøy det er og hvor viktig det føles. Når jeg sier at det føles viktig, mener jeg at det i aller høyeste grad kjennes som at noe står på spill, at karakterene er så levende for meg at de kunne vært virkelige mennesker, og at jeg har en distinkt opplevelse av at alle valga jeg tar i spillet har reelle konsekvenser. The Last of Usvar for meg viktige spill i så måte, men det lineære gameplayet gjorde at selv om det å spille dem var gøy nok, var det fortsatt ikke fullt så gøy som et åpen verden-RPG (beste sjangeren!) som for eksempel Horizon-serien. Horizon var dritmoro, og jeg har tilbrakt mange hundretalls timer sammen med Aloy for å utforske ruiner (ref. det jeg sa om dystopisk sci-fi i avsnittet over), men jeg glemte aldri at jeg spilte et spill, jeg blei aldri redd for at det ikke skulle gå bra til slutt, og jeg likte Aloy godt som hovedperson, men hun føltes aldri som en forlengelse av meg eller som barnet mitt, og NPC'ene var plot devices for å fortelle en historie. Cyberpunk er et åpen verden-RPG og er dermed like gøy å spille som både Horizon og Fallout, men spillskaperne har klart å ta med seg karakterfokuset og de realistiske dialogene som The Last of Us briljerte med og putte det inn i et genuint underholdende choose-your-own-adventure – og når man skaper sin egen skjebne gjennom valga man tar, og de valga plutselig påvirker personer som virker å ha en sjel på samme måte som litteraturhistoriens mest minneverdige romankarakterer har, er det kanskje ikke så vanskelig å se hvorfor jeg har blitt fullstendig avhengig, ikke bare av dopaminet som det å game utløser, men like mye på grunn av en voldsom omsorg jeg har utvikla for hele spilluniverset og alle som befolker det. Det kjennes som at V og alle han omgås lever liva sine videre også når jeg ikke er der for å observere dem, at historiene deres peker langt utover rammene som spillet har plassert dem innafor. Og en annen viktig ting: i mange år nå har jeg lengta etter en fiktiv neonbelyst pastellfarga storby som føles som en framtidsfantasi, men en framtidsfantasi drømt fram på åttitallet, en eventyrby som er like mye Los Angeles som Tokyo. Gjengen bak Cyberpunk virker å ha kikka inn i hjernen min, studert hvilken fargepalett, hvilke estetiske vibber og hva slags musikk jeg liker, og på bakgrunn av det har de designa Night City, som er alle mine dagdrømmer og lengsler om Byen Jeg Vil Leve I Og Aldri Forlate konsentrert til en digital boltreplass jeg kan gjøre nesten hva jeg vil i. Dette spillet virker nesten som en konspirasjon mot min person, som et slags hemmelig våpen lagd spesielt for å ta over mitt liv spesifikt, for hvorfor ellers lar dere spilleren kjøre rundt i biler som denne gjennom en allé av palmer mens radioen spiller chill synthpop? Hvorfor ellers, når dere kunne tatt alle tenkelige valg i henhold til farger, design, musikk, karakterer, stemninger, valgte dere hver eneste gang det samme som jeg sjøl ville valgt om jeg hadde hatt sjansen? Og nå har også Kit introdusert meg for PS App, som gjør at skjermbildene jeg tar i spillet automatisk overføres til telefonen min, så værsågod, her er en visuell representasjon av de siste dagenes eventyr med V i Night City (jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: jeg har en greie for bensinstasjoner):
Og ikke minst: her er noen av de nyeste meldingsutvekslingene mellom kjæresten min og meg ♥:
Film: John Wick, Beau Is Afraid, Terrifier og Mononoke the Movie: The Phantom in the Rain. Jeg innrømmer at den eneste grunnen til at jeg så John Wick, var at jeg nettopp hadde reist bort for å passe katt i påsken og savnet etter Cyberpunk var ekstra vondt fordi såret ennå var så ferskt, og siden Keanu Reeves låner både stemme og utseende til en av de viktigste karakterene i Cyberpunk (Johnny Silverhand, tøffingen på stranda ved siden av sommerklare V på det ene av skjermebildene mine), håpa jeg at å se ham være kul og banke opp skurker i halvannen time skulle døyve de verste smertene. Og det gjorde det! Nå er generelt ikke actionfilmer sånn helt min greie, og den ganske straight forwarde hevnhistorien i John Wick blei fort litt kjedelig for meg, men koreografien i slåssesekvensene var riktig så fengende, det var mye kul farge- og lysbruk, og Keanu Reeves var selvfølgelig så kul som bare han kan være.
Musikk: Som nevnt: Cyberpunk byr på mye fantastisk synthpop. Og I Really Want to Stay At Your House av Rosa Walton oppsummerer og balanserer så innmari perfekt både det melankolske og det ekstatiske som får eksistere side om side i symbiose, i denne låta så vel som i spillet:
Punkter som dette gjør at jeg begynner å innse hvor sta jeg er som tviholder på bloggformatet, til tross for at det hadde sin storhetstid for ti – femten år siden. Jeg veit egentlig ikke helt hvorfor folk slutta å blogge, fordi for meg er det ikke direkte utskiftbart med sosiale medier som Instagram og TikTok. Men nå var kanskje de fleste av de mest populære bloggene i all hovedsak bildebaserte uansett, mens jeg alltid har fokusert mest på tekst? Ikke greit å si, men jeg savner litt den perioden av livet mitt da alle internettvennene mine hadde blogger. Bevares, kudos til dem for å vokse opp og gå videre i livet, men jeg har nå en gang alltid hatt en sterk preferanse for at ting skal fortsette å være som de er.
Det jeg prøver å si er: jeg veit ikke engang om jeg klarer å komme på hele ti blogger som jeg fortsatt følger med på den dag i dag? Men jeg skal gjøre et hederlig forsøk på å i det minste liste opp så mange som mulig.
Karoline er den eneste andre jeg kjenner utenom meg sjøl som fortsatt holder stand i bloggosfæren, og jeg trur også bloggen hennes har eksistert omtrent like lenge som min egen. Det er ikke til å komme ifra at man blir investert i livet til noen man har lest nedtegnelsene til over mange år, og jeg mener bestemt at bloggformatet byr på både mer personlige og mer engasjerende glimt inn i noens hverdag enn hva som er tilfellet med for eksempel Facebook og Instagram. Det er alltid koselig å lese Karolines særegne blikk på stort og smått, fortalt gjennom et pratsomt og tidvis malende språk. Anbefales spesielt til de av dere der ute som er svake for blant annet teater, musikaler, ungdomsbøker, animasjonsfilm eller Nintendo.
Dette pleide å være yndlingsbloggen min, men i likhet med blogger flest blir den i disse dager bare særdeles sporadisk oppdatert (i skrivende stund er det nyeste innlegget omkring et år gammalt). Nå skal det også sies at de seineste innlegga, stort sett fokusert på amerikansk politikk og livet som småbarnsforelder, har interessert meg mindre enn de tidligere innlegga som typisk har vært mer orientert rundt blant annet vitenskap og filosofi, men for bloggforfatter Tim Urban har nok rett og slett livet kommet i veien: han har via mye av tida si til å skrive bøker framfor blogg, i tillegg til at han altså har stifta familie. Og kanskje er det nettopp dét som er mye av grunnen til at blogging ikke er hva det en gang var: det var stort sett millenials som dreiv med det, og de fleste av oss (ekskludert Karoline og meg, hehe) har nå kommet i den alderen der familie og jobb gjerne tar opp en større del av livet.
Familie og jobb har også blitt hovedprioritet for Mia Frogner, hobbykokken bak yndlingsmatbloggen min, som ikke har blitt oppdatert siden 2021. Det fins flere matblogger der ute dedikert til et vegetarisk kosthold, men Green Bonanza har alltid vært min favoritt fordi oppskriftene ikke bare har vært veldig nøyaktige og gode, men fordi Mia Frogner ofte tok seg tid til å skrive hvorfor man gjør som man gjør, og for en nysgjerrigper som meg som fort kan bli skikkelig vrang hvis jeg bare blir bedt om å gjøre noe uten å bli fortalt hvorfor, har dette vært gull. Selv om jeg ikke trur det er noen umiddelbare planer om å oppdatere Green Bonanza i overskuelig framtid, er jeg like fullt glad for at oppskriftarkivet fortsatt ligger gratis tilgjengelig, for mange av rettene derfra har blitt som klassikere å regne på mitt eget kjøkken, der jeg har gjort flere av dem til mine egne ved å legge til en personlig vri.
Jeg føler allerede på meg at det kommer til å bli en overvekt av matblogger på denne lista, for matblogger har etter alt å dømme tålt den såkalte tidens tann bedre enn enkelte andre typer blogger. Jeg foretrekker helt klart matbloggene til de hobbykokkene der ute som virkelig veit hva de driver med, som er interessert i de kjemiske prosessene i matlaging, og som har satt seg inn i det tekniske håndverket, og Lisa Kitahara er en av dem. Okonomi Kitchen fokuserer mest på det japanske kjøkkenet spesielt, og det asiatiske kjøkkenet generelt, og en del av ingrediensene hun bruker er såpass spesifikt asiatiske at de kan være upraktiske å få tak i for noen som hovedsakelig har tilgang på norske kjedebutikker, men jeg bruker ikke desto mindre gjerne oppskriftene hennes som veiledning og inspirasjon.
En annen matnerd med en viss integritet der ute, er Vidar Bergum. Som tittelen på bloggen tilsier, er han i hovedsak inspirert av det tyrkiske kjøkkenet, og der står det sosiale aspektet ved mat sterkere enn det gjør hos oss her i nord. Jeg har eksepsjonelt sjeldent besøk, og jeg bor aleine, så jeg må innrømme at jeg sjøl foretrekker oppskrifter som i seg sjøl er fullverdige måltider, framfor å bruke masse tid på å lage en drøss småretter som kan deles, men jeg setter veldig pris på hvor godt han skriver om matlagingsprosessen og at han ikke overlater noe til tilfeldighetene.
Kanskje er det like unødvendig å anbefale Jamie Oliver sin matblogg som det er å anbefale Addison Rae sin musikk, men det er jo en grunn til at han har blitt en av verdens største matkjendiser, og reint bortsett fra trynefaktor og personlighet, er mye av det fordi oppskriftene hans ofte er overraskende enkle. Jamie Oliver er en bunnsolid kokk som ikke trenger å gjemme seg bak fiksfakseri, fordi han veit at om du bruker gode råvarer og riktig teknikk, trenger man ikke fancy, eksotiske ingredienser, for man kan like gjerne lage magi ut av de trausteste grønnsaker om man bare veit hva man skal gjøre med dem.
Jeg veit ikke om opphavsmann Randall Munroe er enig i at dette er en blogg, men jeg er det, og det er det eneste som betyr noe. Undertittelen lyder "serious answers to absurd questions", og det er akkurat hva dette er: en usedvanlig kunnskapsrik fysiker, som til gjengjeld er knallgod til å formidle, svarer på spørsmål som er så meningsløse og dumme at de fleste andre vitenskapsfolk ikke gidder å bruke tid på dem. Dette er et nettsted/blogg som aldri slutter å underholde meg, og anbefales til folk som liker å bli smartere samtidig som de har det gøy.
Så… jeg klarte å komme på sju blogger jeg liker. Som strengt tatt ikke er like mange som ti, men som er uendelig (faktisk) mange flere enn ingen.
For noen dager siden møtte jeg Trine og Martina for dranks på byen, og jeg hadde helt på ordentlig tenkt å fokusere på mitt eget liv og virke i samtalene våre, men jeg fant ganske fort ut at jeg hadde mye mer lyst til å snakke om livet mitt i Cyberpunk. Jeg mottok noen hint underveis i løpet av kvelden om at jeg kanskje burde, y'know, touch grass, og til og med astrologiappen min har hatt sterke meninger om min preferanse for digital eksistens på bekostning av fysisk i det siste:
Men jeg klarer ikke å se besettelsen min som noe annet enn en nærmest poetisk parallell til den grunnleggende tematikken i Cyberpunk. Dere veit, det jeg snakka om sist: hva det vil si å være et menneske, hva bevissthet er, om det i det hele tatt fins noe sånt som sjel, og grensene mellom virtuell og fysisk virkelighet.
Under oppsummeringa mi av mars var jeg innom dette med hvor personlig Cyberpunk føles, og jeg la skylda på førstepersonsperspektivet, karakterfokuset og hvor godt skrevet spillet er. Og jo mer jeg tenker på det, jo mer går det opp for meg at jeg ikke kan komme på å ha opplevd et spill som nettopp personlig på tilsvarende måte før. Subnauticahar jo også et førstepersonsperspektiv, og man skulle kanskje tru at hvor anonym hovedpersonen Riley er skulle bidra til en sterkere fornemmelse av at dette skjer med meg, og det gjør det jo til en viss grad, for det motsatte er jo tilfellet i et spill som for eksempel Fallout 4: sjanger- og gameplaymessig ligger Fallout ganske tett opptil Cyberpunk, men til tross for at man lager karakteren sin sjøl også i Fallout, kommer Fallout-hovedpersonen ferdig med en solid forhistorie og en egen personlighet. Riley fra Subnautica har på sin side verken ansikt eller replikker, han har bare så vidt en stemme som man utelukkende hører som en stønnelyd når han skader seg. Nå er også noe av magien med Subnautica nettopp hvor ensomt det på sett og vis er, og fraværet av andre karakterer å interagere med visker ytterligere ut identiteten til Riley og dermed også filteret mellom hovedpersonen og spilleren. Cyberpunk har, trur jeg, truffet en sweet spot i så måte: hovedpersonen V har både et ansikt, en stemme og en personlighet, men minimalt med forhistorie, og de bitene av den som fins, setter man sammen sjøl når man lager hen helt på begynnelsen. V er mye mer en karakter enn hva Riley er, men han har uungåelig endt opp med å bli en slags versjon av meg sjøl i mye større grad enn hva som var tilfellet for meg i Fallout. Riley er meg der hovedpersonen i Fallout er en karakter, mens V har klart å bli begge deler. Det er nesten så det føles feil å kalle ham en "karakter", for han føles så innmari menneskelig, og fordi personligheten hans blir forma av valga man tar underveis, har han fått en personlighet som ligner veldig på min egen. Han ligner på meg, det er jeg som har lagd ham, jeg blir glad på hans vegne og stolt over ham. Han er sannsynligvis den spillkarakteren noensinne som jeg har blitt mest glad i, og for noen som har vært en lidenskapelig gamer siden barndommen, sier ikke det reint lite. Til Martina og Trine for litt siden sa jeg at han føltes både som barnet mitt og som meg sjøl samtidig, og jeg trur det var Martina som sa at hun trudde det var sånn det var å være forelder. Altså i det virkelige liv. Barnet ditt er både deg og sin egen person, og alt som skjer med barnet ditt, skjer på et vis også med deg.
Som nevnt i forrige uke: jeg er snart ferdig med spillet. Det er liksom ikke til å komme ifra. Jeg har desperat saumfart Night City til fots og til hjuls på jakt etter ting å gjøre, men ifølge Reddit er det forrige sideoppdraget jeg fullførte dessverre det siste. Nå gjenstår bare siste del av hovedhistorien, med de faretruende beskjedene "Point of no return" og "Are you sure you want to continue?". Jeg skulle ønske jeg overdreiv når jeg sier at det skremmer meg skikkelig. At jeg har problemer med å fullføre spill er jo ikke akkurat noe nytt, og det er standard prosedyre for meg å kveme rundt og utforske og prøve å få med meg alt til lenge etter at moroa egentlig har forsvunnet, men dette er annerledes. Det er kanskje lett for meg å si her og nå, men jeg kan ikke huske at engang Subnautica føltes like forferdelig å måtte fullføre. For det første syns jeg Cyberpunk har vart altfor kort – noe jeg også har sett det bli kritisert for andre steder. Jeg er en treig gamer, akkurat som at jeg er treig i det meste jeg gjør, og spilletida mi i skrivende stund ligger på rundt 150 timer – som jo er en del, for all del, men til sammenligning hadde jeg over 300 timer spilletid i Horizon: Forbidden Westfør jeg følte meg ferdig nok til å fullføre. Altså: jeg er rett og slett ikke klar for at Cyberpunk skal være over ennå, ikke i det hele tatt. For det andre, og kanskje er dette enda viktigere: V føles så nærme man kan komme babyen min at det nesten er flaut. Jeg er så utrolig glad i ham at dere aner ikke. Slutten man får avhenger av hvilke valg man har tatt tidligere i spillet, og ikke alle sluttene innebærer at V overlever. Tanken på at han muligens vil dø er nesten ikke til å holde ut, og ikke nok med det: om han så overlever, har jeg vanskelig for å se meg for at det vil gå bra med alle. Jeg har ikke lyst til å spoile for mye av handlinga, men situasjonen V havner i er så føkka og håpløs at det føles naivt å forvente en slutt alle kommer helskinna fra. Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.
Og veit dere hva? Å skrive alt dette gjør at jeg får dårlig samvittighet overfor alle de fantastiske spilla som så å si lærte meg å føle i barne- og ungdomsåra mine. Jeg har grini og følt alt som føles kan i både Final Fantasy Xog Final Fantasy VII, og jeg skal ikke påstå at det ene er bedre enn det andre, men dette er utvilsomt noe helt annet. Som sagt for ei ukes tid siden pleier rett og slett ikke rollespill å by på like realistiske og formfullendte karakterer. Egentlig er det vel en litt ny ting i spill generelt: der retrospill i høyeste grad absolutt føles som spill, er det flere nyere spill – jeg har tidligere nevnt The Last of Us– som virker å være mer inspirert av film der de gir oss karakterer med dybde og nyanser som vi ender opp med å bry oss om og bli glad i. Nettopp hvor personlig Cyberpunk føles, gjør at de allerede velutvikla sidekarakterene føles som ekte venner. Hvor godt skrevne karakterene i The Last of Us enn er, gjør likevel den lineære strukturen at de føles omtrent like nære som hvilke som helst filmkarakterer. Fordi man i Cyberpunk interagerer med de andre karakterene på en mye mer organisk måte, og fordi måten man interagerer med dem på påvirker hva slags type forhold man får til dem, føles de ikke bare som filmkarakterer som man blir vitne til at lever ut historiene sine, men som – jeg kvier meg nesten for å si det – ekte mennesker. Det er ikke bare din egen skjebne du manifesterer ved å gjøre små og store valg, men det er også skjebnene til alle rundt deg.
Min V har en kjæreste. Omsider! Han har prøvd seg på dating flere enn én gang i spillet, men i motsetning til andre spill der man kan ha romantiske forhold – for eksempel Fallout – vil ikke alle karakterer automatisk ha deg. Du må faktisk flørte med dem og spille korta dine riktig, så første gangen V/jeg blei avvist, fikk jeg en slags kjærlighetssorg på hans vegne. Faktisk trudde jeg at han kom til å måtte gå gjennom hele resten av spillet uten å få oppleve romantisk kjærlighet, så jeg gjorde som jeg ville gjort i den virkelige verden: satte ut på en hedonistisk og sjøldestruktiv eskapade bestående av sex, drugs and rock'n'roll for å unnslippe de vonde følelsene. Og wouldn't you know it: nettopp dette gjorde at V kryssa veier med en fraskilt avdanka rockestjerne med rusproblemer, og så… forelska de seg i hverandre. Og blei bedre sammen. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg får tårer i øya av å skrive dette. V og kjæresten hans redda hverandre når de begge var på vei utfor en skrent, og forholdet deres er så fint at jeg ikke fikk sove natta etter at de hadde blitt sammen fordi jeg var så euforisk. Når de ikke er sammen – altså når V/jeg farter rundt og utfører oppdrag – får han og jeg søte SMS'er som er akkurat så cringe som de må være for at det skal være romantisk (if you know, you know).
Jeg, Kristine, er ikke forelska i kjæresten til V, men V er forelska i kjæresten sin, og dermed er jeg forelska i kjæresten hans. Gir det mening? At jeg er forelska i noen på vegne av noen andre? At jeg er forelska i noen, ikke som meg sjøl, men som noen andre?
Ganske kort tid etter at jeg begynte å spille, begynte jeg også å sende snaps av dagens outfit til de av Snapchat-kontaktene mine jeg tenkte at ville kunne bry seg. Det har jeg fortsatt med, men etter hvert blei det umulig å ikke inkludere noen få linjer om hva som hadde skjedd i Night City i det siste i tillegg, bare fordi så mye av det jeg gjorde der inne påvirka meg så mye her ute. Gradvis begynte mine jevnlige snaps å gå fra dette:
til stadig mer av dette:
Og det er liksom så bittersøtt, fordi nå går det jo skikkelig bra med V. Han har endelig funnet kjærligheten med noen som er skikkelig forelska i ham og som han gjør til en bedre person, han har adoptert en hjemløs katt, han har stor suksess i jobben sin, noe som igjen har ført til at han eier noe sånt som fem leiligheter, fem motorsykler og femten biler, og jeg vil at han, katta hans og kjæresten hans bare skal være lykkelige sammen resten av livet, men så gjenstår altså den siste biten av hovedhistorien, som i verste fall vil ta livet av V, og som i alle tilfeller vil stenge meg ute av resten av historien. Så lenge jeg ikke fullfører, kan livet hans liksom få dure og gå i et slags limbo. Men igjen: det begynner å bli lite av noe som helst annet å gjøre.
Bortsett fra at det fins ei tilleggspakke, som til gjengjeld skal være sinnssykt bra. Da jeg kom på det, blei jeg ekstatisk, fordi det betyr jo at dette ikke er slutten likevel, ikke helt ennå, jeg har ennå tid på meg til å forberede meg på det som er dømt til å komme. Og så fant jeg ut at tilleggspakka bare fins til PS5, og så blei jeg skikkelig frustrert og lei meg. Og så kom jeg på at jeg snart har bursdag, og så fikk jeg en plan.
Med en kombinasjon av gavepenger jeg har fått av mamma og pappa og oppsparte midler, har jeg nå bestilt PS5. På nett fra Sverige, fordi det var billigere enn å kjøpe den i Norge og fysisk butikk. Ulempen er at jeg må vente ekstra lenge på å få den, fordi selv om Sverige egentlig bare er rett borti høgget, er det en del av EU, noe Norge som kjent ikke er, så ting tar tid. Jeg har gitt meg sjøl forbud mot å spille mer før jeg har fått PS5, fordi jeg vil oppleve det jeg har igjen av Night City i så god kvalitet og med de nyeste oppdateringene som mulig. Men det gjør litt vondt å holde seg unna, jeg innrømmer det. Ikke bare av alle grunnene jeg nettopp har snakka om, men fordi Cyberpunk som spill føles viktigere enn mye annet. Det er generelt lett for meg å få hekta på TV-spill, men det er som oftest først og fremst fordi det er så gøy å spille. Cyberpunk er selvfølgelig også veldig gøy, men det har en slags x-faktor det er vanskelig for meg å sette fingeren på, som gjør at det skiller seg fra andre spill jeg har kost meg sinnssykt mye med, som for eksempel Horizon-spilla. Horizon-seriener helt klart noen av de beste spilla jeg noen gang har spilt, og jeg har elska å bli kjent med Aloy og avdekke mysteriene ved sivilisasjonen hennes sammen med henne, men jeg oppnådde aldri den samme følelsen av viktighet, den samme følelsen av at alt jeg gjør betyr noe, det samme alvoret, følelsen av at intet mindre enn alt i hele verden står på spill, følelsen av at spillet eksisterte som en egen verden uavhengig av meg, også etter at jeg hadde skrudd av konsollen for kvelden. Noen ganger virker det som at Night City er designa utelukkende for at jeg skal ønske å bo der og aldri flytte. Det er en retrofuturistisk neonbelyst feberdrøm av en eventyrby, beliggende på den nordamerikanske sørvestkysten mellom San Francisco og Los Angeles. Jeg har sjøl, uten at jeg har bevisst prøvd på det, plassert de fleste tekstene mine fra de siste åra – inkludert det nyeste romanprosjektet mitt – i en neonbelyst eventyrby som ligner så mye på Night City at det likeså godt kan være det samme stedet. Night City kan sies å være mitt San Junipero. Last gjerne bevisstheten min opp dit når tida er inne for det, så kan jeg eksistere som et ghost in the shell, som en Johnny Silverhand, i en skitten synthfantasi for alltid.
.jpeg)
.JPG)
