Trettipunktersbloggutfordring #27: fem steder som er fine å være på

Jeg liker at jeg skriver punkt nummer 27 på den 27.!

1. Katten

Det første bildet er tatt i overigår, det midterste er tatt sommeren 2018, det nederste er tatt våren 2019. Katten har vært yndlingsstranda mi så lenge jeg har bodd på Hauketo, av den nesten banalt enkle grunn at den bare ligger et par kilometer unna leiligheten min og jeg kan gå dit på tjue minutter. Det fins strender i Oslo-området som både er mer idylliske, mer langgrunne, bedre tilrettelagt for bading og har bedre plass, men Katten har fått en spesiell plass i hjertet mitt ut av vane mer enn noe annet, uten at et føles som en dårlig grunn. På en måte føles det tvert imot som en ekstra god grunn: jeg elsker ikke Katten på grunn av objektive kvaliteter, men bare fordi det i nærmere ti år nå har vært stranda jeg går til for å være aleine, like mye som stranda jeg tar med venner til. Som jeg skreiv om Katten i fjor vinter: "det er noe med det at hvis man bare besøker et sted ofte nok, får man liksom ei emosjonell tilknytning til stedet om man vil eller ei."

2. Ole Bjørns plass

Hvis man går gjennom skogen langs Ljanselva fra Hauketo til Mortensrud, går man forbi en rydda liten plass med tømmerbenker der Ole Bjørn pleide å bo i sitt hjemmelagde hus. I åra før sommerne mine pleide å bety bortreist for dyrepass, var Ole Bjørns plass yndlingsstedet mitt for å gå og lese. Jeg elsker å lese ute om sommeren, men selv om jeg har en fin, liten hage foran leiligheten min, er nabolaget mitt litt for tettbygd (og barnevennlig…) til at jeg klarer å påkalle det nødvendige lesefokuset der, om jeg så bruker ørepropper og lydkansellerende headset aldri så mye. Det er usedvanlige mye lettere i ei klaring uti skogen, og på seinsommeren pleier til gjengjeld Ole Bjørns plass å være befolka av øyestikkere, som sannsynligvis er yndlingsinsektet mitt. 

3. Toppen av Sloreåsen

Før jeg fant Ole Bjørns plass, pleide toppen av Sloreåsen, som på vinterstid er en slalåmbakke, å være leseplassen min. Det ligger imidlertid en barnehage rett i nærheten, så selv om det fins en veldig fin sitteplass med god utsikt og halvskygge, er dette en plass som bare unntaksvis er velegna for lesing for autister med ADHD som meg. Men det vokser masse blåbær der, og det er faktisk temmelig stas at jeg har markas grøde en snau kilometer unna der jeg bor.

4. Teknisk museum

Okei okei, det første bildet er strengt tatt ikke tatt på sjølve Teknisk museum, men i området rundt. Syntes det fortjente å være med likevel. Uansett, Teknisk museum er lett yndlingsmuseet mitt i Oslo, og jeg har vært der mange ganger, både med venner og aleine. De fleste som kjenner meg veit at jeg er uendelig nysgjerrig og elsker vitenskap, og Teknisk museum har virkelig klart å fange nettopp hvor gøy vitenskap er, selv om naturfag som man kjenner det fra skolen har rykte på seg for å være tørt og teoretisk. Teknisk museum er en sånn sjelden attraksjon som jeg nesten alltid er i humør til å besøke, om jeg så vil leike og herje i de interaktive utstillingene deres, eller chille og filosofere i Astroamfiet.

5. Sometimes studio

Om noen for, la oss si, fem år siden hadde fortalt meg at mitt ypperste happy place i midten av tredveåra skulle være et treningssenter, veit jeg ikke om jeg hadde klart å tru på dem. Jeg har snakka masse før om hvor mye glede luftakrobatikk gir meg, så jeg trenger ikke å gjenta meg sjøl mer enn nødvendig, men herregud, så sinnssykt takknemlig jeg er for at jeg har funnet en fysisk hobby som gir meg så mye mestringsfølelse og god psykisk helse. Smilet på bildet over taler vel for seg. Og ikke bare er sjølve treninga utrolig givende, men miljøet er så innmari støttende og positivt, og jeg har blitt kjent med så mange herlige folk, både blant andre medlemmer og instruktører. 

Det blei ikke noe av, men det har en verdi likevel

Denne sommeren har jeg vært, og er fortsatt, fullbooka for kattepass, og jeg har ikke lyst til å klage på at businessen min går bra, men y'know. Jeg så dermed for meg at denne sommeren skulle jeg få skrevet masse, men sånn har det ikke blitt. Jeg skylder litt på det faktum at jeg har dratt med meg Playstationen min rundt til de forskjellige stedene der jeg passer (langt mye mindre styrete enn jeg hadde sett for meg, faktisk), fordi jeg er så innmari inni gaming for tida at en hel måned uten faktisk virka ganske smertefullt, men jeg har vært flink og bare spilt på kveldene etter middag sånn at jeg teknisk sett har hatt hele dagen og ettermiddagen på meg til å skrive, og så har det likevel ikke blitt noe særlig skriving. Jeg er litt redd for at jeg underbevisst prokrastinerer bort skriving rett og slett fordi jeg nærmer meg slutten av romanen jeg jobber med, og med én gang slutten er på plass, er jeg ferdig med den gøye delen av prosessen, og den ekte – og fryktinngytende – jobben begynner. Men i går var jeg på digitalt skrivemøte med noen av skrivevennene mine for første gang siden i fjor, og de klarte å trøste meg litt med at jeg likevel fortsatt skriver mer og raskere enn de fleste andre som skriver, og at det er naturlig at kreativ inspirasjon kommer og går i bølger – og at man blir daffere og mindre arbeidssom om sommeren er heller ikke unaturlig. Så jeg prøver å trust the process, hvor vanskelig det enn er (men yoga hjelper).

Jeg starta jo, som mange sikkert husker, en Patreon for ei stund tilbake. Lite visste jeg den gang at det skulle vise seg å gi meg skikkelig angst, såpass at jeg i dette øyeblikk ikke engang tør å klikke meg inn på min egen Patreon-konto for å sjekke hva jeg egentlig gjorde med den. Jeg vurderte hvert fall å slette den, bare fordi tanken på at noen skulle betale meg for å lese tekstene mine fylte meg med en altoppslukende følelse av utilstrekkelighet. Jeg klarte aldri å føle at jeg fortjente andres penger, selv om de blei gitt frivillig aldri så mye, og som et resultat av det, tok jeg på meg altfor mye jobb for å rettferdiggjøre hele greia, som i sin tid gjorde meg sliten og enda engsteligere. Men noe av det siste jeg gjorde der inne, var hvert fall å lufte tanken om å publisere en uferdig roman fra for noen år siden, og jeg husker altså ikke om jeg faktisk sletta Patreonen min eller om den fortsatt fins, og jeg tør uansett ikke å finne ut av det, men den uferdige romanen, som hadde arbeidstittelen Døden og gleden, tenker jeg fortsatt på innimellom. Ikke fordi jeg syns den fortjener å bli utgitt, tvert imot er jeg glad for at jeg aldri sendte den fra meg til noe forlag, for den er til dags dato noe av det mest personlige jeg har skrevet, til tross for at hovedpersonen levde et liv som er veldig annerledes fra mitt eget. Men kanskje er det nettopp derfor jeg fortsatt tenker på den; gjennom å være så personlig at jeg aldri ville vært komfortabel med å la den være tilgjengelig for alle og enhver, hadde den en veldig viktig funksjon likevel. Av alle de forskjellige prosjekta jeg har bala med opp gjennom, har Døden og gleden vært den teksten som føltes mest prekær for meg å skrive der og da. Å skrive den var nesten en form for stimming, det var et behov og en trang mer enn en lyst, og kanskje er det også derfor den aldri blei ferdig; jeg hadde kommet til et punkt der dette behovet og denne trangen ikke lenger var der, og det var før sjølve historien jeg hadde sett for meg var ferdig fortalt. Jeg skal ikke si helt sikkert at jeg aldri kommer til å fullføre den, for hvem veit hva jeg finner på i åra som kommer, men per akkurat nå trur jeg at den er så ferdig som den noen gang kommer til å bli.

Men bare fordi den i etterkant viste seg å være skrevet mest for min egen del, betyr ikke det at den ikke har partier som jeg syns er oppriktig gode og – tør jeg si det? – allmenngyldige. 

Fikk lyst til å dele et utdrag fra den med dere, av ingen annen grunn enn bare fordi. Prosjektet er oppunder 600 sider langt (!), så det er nok tekst å ta av, men det føltes mest riktig å dele den aller siste biten jeg skreiv på det. Dette er skrevet for så lenge siden (omkring 2019, trur jeg?) at å lese det nå, nesten var som å lese det for første gang, og som om det var skrevet av noen andre. 

Erlend virka yngre enn nitten år, hadde det ikke vært for at jeg visste at han gikk i tredje, ville jeg antatt at han var førsteklassing. Jeg blei nesten fylt med en faderlig omsorg når jeg så på ham, for han minna meg om meg sjøl før alt skjedde, før bandet, før Tobias, før noe som helst, tenk om han og jeg bare hadde havna på samme ungdomsskole, vi hadde vært dømt til å bli bestevenner. Han hadde en sinnssyk rytmesans, og da jeg sa det til ham, rødma han og krympa seg, han mumla ”takk” så lavt at jeg nesten ikke hørte det.

   Dikta mine på den tida bestod ofte av ufullstendige setninger og enkeltstående ord, jeg var mer opptatt av stemningene orda formidla og assosiasjonene man hadde til dem enn av elegante formuleringer, de var temmelig infantile på sitt vis, og selv om jeg trudde måten min å skrive på var unik, var ordvalga mine prega av at jeg tross alt fortsatt var ganske pubertal, selv om jeg nok ikke helt skjønte det sjøl. Med stor innlevelse og med tydelig diksjon snakka jeg inn i mikrofonen om blod, spøkelser og forråtnelse.

   ”Kanskje du heller skal prøve i d-dur”, sa Tone til Thuy.

   ”Kan du gå én oktav ned?” sa Amund til Tone.

   ”Hvilken akkord er det du spiller når jeg spiller fiss?” sa Thuy og så på meg.

   ”Jeg gjør bare sånn her”, sa jeg og trykka den ene tangenten ned, jeg skrudde på den ene oscillatoren for å demonstrere.

   ”Men hva er det liksom du gjør?” spurte Tone.

   ”Nei, altså, det er på en måte litt vanskelig å snakke om akkorder og sånt når det gjelder synth, da, det blir litt sånn epler og appelsiner, på en måte.”

   De andre stirra på meg.

   ”Ja, dere har hørt det utrykket på engelsk, ikke sant? Apples and oranges?”

   ”Jeg trur i hvert fall at d-dur kan funke veldig bra”, sa Tone.

   ”Men altså, er det ingen av dere som skjønner hva en synth i det hele tatt er for noe?” spurte jeg.

   De andre utveksla blikk.

   ”Vi lærer mest om klassisk musikkteori”, sa Tone til slutt.

   Jeg stirra på dem. Amund brukte saksofonen til å klø seg på ryggen.

   ”Men skal vi fortsette, da?” sa jeg, ”er det forresten en vocoder på huset her? Trur det kunne blitt kult.”

   ”Vi skal ikke ha noe sånt Daft Punk-opplegg, altså”, sa Amund.

   ”Det var ikke det jeg sa heller, da. Hvis det føles mindre skummelt, så kan jeg ta med noen fysiske pedaler og koble dem til mikrofonen neste gang”, sa jeg.

   ”Jeg er ikke redd for elektroniske instrumenter, ikke i det hele tatt. Jeg bare foretrekker den reine minimalismen i for eksempel jazz og klassisk”, sa Amund.

   ”Okei, det er helt i orden. Jeg har ikke sagt at du ikke får lov til dét.”

   ”Hva er det egentlig du i det hele tatt driver med bak den der synthen?” sa han, han kom bort til meg, lente seg over Korgen min, lo kort.

   ”Altså, du skjønner det at du ikke kan patche to innganger sammen, ikke sant?” sa han og pekte.

   ”Shit, har jeg gjort det? Må ha blingsa”, sa jeg.

   Jeg kjente Amund se på meg i sidesynet, jeg møtte ikke blikket hans.

   ”Du, kan jeg spørre deg om en ting?” spurte han.

   ”Så klart”, sa jeg og nappa ut kabelen som kobla de to inngangene sammen.

   ”Hva er egentlig en oscillator?” spurte han.

   ”Veit du ikke dét”, sa jeg uten å se på ham, fikla med kabelen, visste ikke hvor jeg skulle gjøre av den.

   ”Jeg veit sånn cirka. Men veit du det?” sa han, jeg hadde lyst til å rive saksofonen ut av hendene hans og stappe den oppi ræva på ham, jeg så kjapt bort på ham, han var egentlig helt sykt stygg, hadde små øyne, utstående ører og allerede begynnende viker. 

   ”Det er litt vanskelig å forklare, da”, sa jeg.

   ”Prøv”, sa han.

   Jeg pusta hurtig inn og ut gjennom nesa, åpna munnen, lukka den igjen, svelga. Amund lo kort igjen.

   ”Du har lydbølgene, ikke sant”, sa jeg og gestikulerte, ”og så er jo liksom oscillatoren… ja, den forandrer på en måte på lydbølgene, da.”

   ”Wow, nå er jeg sykt imponert”, sa Amund, han gikk noen skritt unna, ”shit, kan ikke du komme og undervise for oss på musikklinja, da? Eller kanskje på musikkhøgskolen? Du er jo faen meg en gud. Har aldri før møtt noen som har så jævlig peiling på synth som deg.”

   Det banka inne bak øya mine, jeg bytta mellom å se på Amund og Korgen foran meg, Amund hadde stilt seg borte ved Tone og Thuy, han vifta med saksofonen mot dem som et våpen, Thuy hvinte og lo, dukka unna, og jeg tenkte at jeg skal la det gå, jeg skal ikke løfte Korgen min og pælme den på Amund, skal ikke begynne å grine, skal ikke gjøre noe som driter meg ut, som jeg angrer på og skammer meg over seinere, skal bare puste inn og ut noen ganger, lære meg å akseptere at noen folk er drittsekker og sånn er det bare, etter at vi har framført på skoleavslutninga trenger jeg ikke å se Amund noe mer i hele mitt liv, jeg har uansett gitt ut to plater og sunget på ei scene foran hundrevis av folk som bortimot kasta trusene sine etter meg, han er bare jævlig misunnelig uansett, det er synd på ham mer enn noe annet, alt dette tenkte jeg mens jeg pusta så djupt jeg kunne, og så snudde Amund på hodet, så på meg og sa: ”Hva med en sequencer, da? Åssen virker en sequencer?”

   Jeg sa ikke noe, kom ikke på noe å si, man gjør jo aldri det, jeg bare strente ut av klasserommet, lot døra stå åpen etter meg, ute i gangen begynte jeg å småløpe, opp trappa og ut i skolegården, jeg grein og var glad det nesten ikke var noen på skolen nå, ingen som stod ute og røyka, ingen som satt i grupper på tre og fire på grasflekkene og pugga spanske gloser for hverandre, fritt lende mellom meg og omverdenen, jeg småløp bort til parkeringsplassen, satte meg på ei sementblokk og visste ikke hva jeg skal gjøre, plukka opp noe grus fra bakken og kasta dem ut på bilveien, håpa det var nok til å punktere hjulet til det neste rasshølet som kjørte forbi, lukka nevene og pressa neglene så hardt inn i håndflatene jeg fikk til, men det gjorde ikke vondt nok, jeg tok tak i mitt eget hår, dro i det, men det gjorde ikke vondt nok, jeg beit meg sjøl i underleppa, men slapp taket før jeg fikk blodsmak i kjeften, tørka tårene fra ansiktet mitt, jeg ville aldri tilbake til det klasserommet, de kunne klare seg uten meg, de kom til å gjøre det dritdårlig på egen hånd uansett.

   ”Hei.”

   Jeg snudde meg, håpa det ikke var altfor tydelig at jeg hadde grått, Erlend kom mot meg. 

   ”Sorry, ass, jeg trengte bare litt frisk luft”, sa jeg uten å se på ham, han kom helt bort til meg, stilte seg ved siden av sementblokka jeg satt på.

   ”Amund kan være ganske teit noen ganger”, sa Erlend, han reiv opp et strå fra plenflekken, jeg sa ingenting.

   ”Du er kul på håret, forresten”, sa Erlend.

   ”Syns du det? Takk”, sa jeg.

   ”Vær så god”, sa Erlend, han smilte og så på grasstrået sitt, han tvinna det mellom fingrene.

   Jeg gnidde meg i panna, i øya.

   ”Hva har skjedd?” spurte Erlend.

   ”Hæ?” Jeg så på ham.

   ”På armen din.” Han pekte.

   Genserermene hadde sklidd ned da jeg løfta hendene, de ferskeste arra var fortsatt mørke mot den lyse huden min.

   ”Å. Nei, det er fra katta vår, bare”, sa jeg.

   Erlend nikka.

   Samme kveld fikk jeg ei Facebook-melding fra Erlend.

   ”Hei, åssen går det med deg?” skreiv han, mamma jobba seinvakt og jeg satt med dataen oppslått i sofaen ved siden av meg på stua, drakk vin og leste en roman da meldinga tikka inn. Jeg la boka fra meg på bordet, løfta dataen opp på fanget. 

   ”Går greit. Hva med deg?” skreiv jeg tilbake.

   ”Det går bra med meg :) Driver du med noe gøy i kveld?” skreiv han.

   Jeg har aldri helt skjønt poenget med chatting av den typen, verken nå, den gang eller enda tidligere. Da jeg var fjorten – femten hadde jeg MSN fordi alle andre hadde det, men jeg var aldri logga på. Chatting var å frivillig utsette seg sjøl for potensielt timevis med smalltalk, det forstyrra bare hva enn det var jeg egentlig holdt på med, og jeg kom aldri på noe å skrive uansett.

   ”Sitter bare og leser litt. Hva med deg?” skreiv jeg, for jeg hadde da folkeskikk.

   ”Ikke så mye :)” skreiv Erlend, så hva faen var da poenget.

    ”Du”, skreiv Erlend, ”ville bare du skulle vite at du kan snakke med meg om det er noe.”

   Jeg stirra på meldinga på skjermen.

   ”Jeg veit at det ikke egentlig var en katt som klora deg”, skriver han videre.

Juni 2025

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Bryllupet til Mari og Joakim. Boblete med Kit og Karoline. 

Innkjøp: Strengt tatt kjøpte jeg Baldur's Gate 3, men i hodet mitt klarer jeg ikke helt å akseptere at å kjøpe ei digital nedlastingsfil teller på samme måten som å kjøpe en fysisk ting.

TV-serie: Jeg har egentlig bare holdt meg til nye sesonger av gamle favoritter i juni; Love, Death + Robots, The Handmaid's Tale og The Last of Us. De fleste jeg kjenner blei ganske skuffa over andre sesong av sistnevnte, noe jeg på sett og vis kan forstå, for jeg var sjøl litt ambivalent til spillet det er basert på, og serien ligger fortsatt ganske tett opp til spillet (selv om jeg var litt misfornøyd med forholdet mellom Ellie og Jessie i serien, der de føltes mest som rivaler som alltid krangla, mens de var gode kompiser i spillet, noe som ville gitt større slagkraft til andresesongens siste episode om de hadde beholdt dynamikken dem imellom som den var, istedenfor å falle for fristelsen til å skape mer ⋆｡°✩drama✩°｡⋆).

Spill: Ja, dere, som kjent er jeg nå i gang med Baldur's Gate 3, etter en opprivende kjærlighetssorg i kjølevannet av Cyberpunk 2077. En litt gøyal ting med det, er at jeg ikke aaaante hva det faktiske plottet i BG3 var på forhånd, og ganske fort viste det seg å være… nesten nøyaktig det samme som plottet i CP77? Jeg føler lowkey at de to egentlig er det samme spillet, bare i henholdsvis fantasy- og sci-fi-versjon. Og helt ærlig: det har jeg ingenting imot, selv om det ikke desto mindre er enkelte ganske vesentlige forskjeller mellom de to. CP77 har et tempo og en realisme som BG3 ikke har, og BG3 føles sånn sett i større grad som et spill heller enn en interaktiv opplevelse for meg, og som jeg har sagt før: det er helt ærlig litt deilig. BG3 er et erkeklassisk RPG i lignende stil som Final Fantasy til og med X, komplett med turbasert kampsystem og det hele. Syns forøvrig også det er litt lol at da CP77 kom, blei det mye oppstyr og kontrovers rundt det faktum at spillet inneholder enkelte forholdsvis grafiske sexscener. En av yndlingspodcastene mine kalte det til og med for "the penis game" i en episode. Jeg syns helt ærlig ikke at sexscenene i CP77 er spesielt pornografiske av seg, bare realistiske, og syntes dermed alle de sjokkerte reaksjonene var ganske overdrevne. Like fullt gikk jeg dermed cirka automatisk ut fra at CP77 offisielt er det mest seksualiserte TV-spillet som fins på markedet, så da det etter kort tid med BG3 viste seg at dette basically er en interaktiv romantasy, blei jeg litt sånn… åssen slapp BG3 unna med dette mens CP77 fikk gjennomgå (ifølge Kit er det sannsynligvis bare fordi CP77 gjorde det først)? Det plager meg overhodet ikke, jeg bare syns kritikken mot CP77 var veldig uberettiga, og den framstår enda mer uberettiga etter å ha sammenligna det med BG3, haha. Det er ikke bare det at BG3 inneholder faktiske sexscener, men oh man, det er så mange innuendos hele tida, og et av de tidlige sideoppdraga er bokstavelig talt at hovedpersonen min blir piska i en dungeon mens han stønner høyt og dramatisk (I swear to God, dette er ikke noe jeg finner på). Det eneste som bekymrer meg litt – og jeg veit jeg tar sorgene på forskudd nå – er at tenk om jeg ikke noen gang kommer til å klare å nyte et nytt spill igjen, etter både CP77 og BG3, som ifølge mange er sånn… to av de beste TV-spilla verden noen gang har blitt skjenka, og jeg stiller meg fullt og helt bak det utsagnet. Hva om alt som er verken CP77 eller BG3 blir kjedelig i forhold? Jo mer jeg spiller, jo mer innser jeg at jeg vil at alle spill skal være åpen verden-RPG med muligheter for romantikk, og jeg er er litt redd for at for få spill skal oppfylle de krava, i tillegg til å nå opp kvalitetsmessig til standarden CP77 og BG3 har satt for meg. Er jeg i ferd med å bli for kresen og snobbete på TV-spill fordi mine seineste spillopplevelser rett og slett har vært for bra? Jeg prøver å ikke tenke for mye på det og bare kose meg med BG3, som jeg fortsatt har mange, mange timer igjen av, og godt er det.

Film: De to eneste filmene jeg så i juni, var M3gan og The Beach. Og jeg må si at jeg blei veldig positivt overraska over M3gan! Altså, for all del, så vidt jeg veit har filmen jevnt over fått god mottakelse, men etter skuffelsen som var Longlegs, har jeg blitt litt mer skeptisk til veldig hypa skrekkfilmer, fordi skrekk er en sjanger der mye er gjort før. M3gan var mer kul enn skummel, uten at det nødvendigvis gjør noe, og kunne fint passa inn som en av de lengre episodene av Black Mirror. 

Musikk: Veit ikke helt hvorfor det blei sånn, fordi som regel når jeg plutselig får hekta på en sang, fins det en eller annen form for katalysator, som at jeg hørte den i en film eller i et spill eller noe, men en vakker intetanende dag i juni fikk jeg det for meg at jeg hadde lyst til å høre på Heads Will Roll av Yeah Yeah Yeahs, og så bare fortsatte jeg med det resten av måneden (kaosmagikeren i meg tolka det som en synkronisitet at låta inneholder gjentagende bruk av orda "glitter" og "chrome" som et passende nikk i retning CP77).

Trettipunktersbloggutfordring #26: forklar åssen det kjennes for deg å være forelska

Hah! Dette var ikke det jeg hadde forestilt meg å skrive om i dag, men here we are. 

Dere OGs som har fulgt denne bloggen i lange, lange tider husker muligens at jeg hadde en tendens til å skrive veldig lengselsfulle blogginnlegg om forelskelse omkring slutten av tenåra og begynnelsen av tjueåra. Cringe som de er har jeg ikke hatt lyst til å slette dem, fordi de føltes viktige for meg å skrive den gang, og den perioden av livet mitt var, hvor kleint det enn høres ut, tross alt helt essensiell for at jeg skulle utvikle meg til den personen jeg er i dag.

Det jeg derimot ikke skjønte den gang, er at jeg ikke var den eksperten på forelskelse som jeg trudde jeg var. Også jeg vokste opp til å bli eldre og klokere, ikke minst på grunn av oppdagelsen av at jeg er autist med ADHD, og det var sånn jeg lærte om nevroatypikeres tendens til å gjøre en person de er betatt av til ei hyperfiksering. Instagram-kontoen autistic_callum_ forklarer det godt:

Fram til for bare noen år siden visste jeg ikke at kjærlighet kunne føles som noe annet enn nettopp ei hyperfiksering, fordi jeg genuint trudde at det var det samme. Dette er, trur jeg, også noe av grunnen til at mitt foreløpig eneste romantiske forhold gikk i oppløsning; jeg mista rett og slett interessen, og det må ha vært utrolig kjipt å gå fra å være det eneste livet mitt dreide seg om, til å bli… ikke det, over et relativt kort tidsspenn. Hadde det ikke vært for at jeg et par ganger i løpet av de siste åra har, for det jeg trur er første gang, kjent på følelser som sammenfaller med autistic_callum_ sin definisjon av kjærlighet, ville jeg sikkert fortsatt ikke vært i stand til å kjenne forskjellen. 

Interessant nok er denne forskjellen mellom hyperfiksering og kjærlighet i noe grad kjønnsbetinga for meg. Jeg har vel innerst inne siden omtrent trettenårsalderen visst at jeg var skeiv, men det er ikke før i nyere tid at jeg aktivt har omfavna den delen av meg og delt av den skeive opplevelsen min med andre – dette er vel, om jeg ikke husker helt feil, første gangen jeg på denne bloggen har omtalt meg sjøl som skeiv (selv om, y'know, apropos lengselsfulle innlegg fra for mange år siden: there have been signs). Jeg har lettere for å hyperfiksere på gutter, mens følelsene jeg kan få for jenter føles mer som kjærlighet på den måten som beskrevet ovenfor. Jeg veit ikke helt hva det betyr, men jeg har kommet til et punkt i livet mitt nå der jeg heller ikke bryr meg nevneverdig. Å konstant gjennomgå en eller annen form for identiteskrise er ikke noe jeg savner fra mine yngre dager.

Så eh, happy pride, I guess?

Emosjonell gamer prøver å navigere følelser i et samfunn som mener at TV-spill ikke er "på ekte"

Jeg skulle gjerne ha blogga oftere, jeg bare… har ikke hatt lyst. Jeg har tilbrakt dagene med å trene, spille og til og med skrive litt, altså skjønnlitteratur, dessuten har jeg ikke hatt så mye å snakke om. De siste månedene har Cyberpunk vært det eneste jeg har klart å tenke på, og jeg har skrevet mange nok blogginnlegg om akkurat den saken som det er. Samtidig har jeg ikke lyst til å bare ignorere hvor stor plass det har tatt i livet mitt heller; det høres sikkert fryktelig trivielt ut for folk som ikke er like lidenskapelige gamere som jeg sjøl er, men sannheten er den at jeg – dessverre? – ofte påvirkes sterkere av ting som skjer med meg i virtuelle virkeligheter enn av livet i den konkrete virkeligheten som min fysiske kropp eksisterer i. Mye av grunnen til det er nok at livet mitt utenom spillverdener er ekstremt lite dramatisk av seg, så jeg trur ikke nødvendigvis det er en dårlig ting.

Sist jeg var innom her leid jeg av post-game blues, og jeg har gleden av å meddele at det går litt bedre med meg nå. Men det var dramatisk en periode. Den 25. mai skreiv jeg i dagboka mi:

Det er snart slutt for alvor. Og jeg veit virkelig ikke hva som skal skje med livet mitt når jeg har fullført spillet. Jeg kan selvfølgelig begynne å spille noe annet, ja, men for det første er det snart sommeren og masse passeroppdrag som følger, så timinga er egentlig veldig lite optimal for å få hekta på noe nytt. For det andre er det så klart det faktum at jeg virkelig bare vil spille Cyberpunk. Researchen jeg har gjort så langt omkring hva jeg eventuelt må erstatte det med når den tid kommer, fordi jeg kan jo ikke gå rundt med et hull i hjertet, er Baldur’s Gate 3, på grunn av hvor altoppslukende det er, men det er samtidig noe heeelt annet reint atmosfærisk. Baldur’s Gate 3 er basert på Dungeons and Dragons, og er sånn sett et helt klassisk fantasyspill. Jeg liker fantasy, men jeg må bare innrømme at sci-fi ligger hjertet mitt aller nærmest. Det er det samme problemet jeg har nå som jeg i sin tid hadde med både Subnautica og Rød selvbiografi: jeg vil ha mer av det samme, men det fins jo ikke. Bortsett fra at Subnautica hadde Below Zero og Rød selvbiografi hadde Red Doc>, som gjorde overgangen fra en besettelse til virkelighet litt mindre brutal. Cyberpunk 2077 skal få en oppfølger, men den er mange år unna, og jeg trenger den nå.

For hva gjør man egentlig når det eneste man vil er å spille, men jo mer man spiller, jo mer framskynder man slutten på en opplevelse man vil at skal vare evig?

Og så, den 29. mai:

I går valgte jeg å fullføre hovedhistorien i Cyberpunk fordi det var egentlig siste anledning før høst, fordi det føltes som en for big deal til å bare gjøre etter trening eller noe sånt, og siden jeg er ekstremt opptatt med kattepass i sommer, var det siste dag med ingen planer før i august. Og… jeg fikk overhodet ikke den slutten jeg hadde ønska meg. Jeg har jo alltid tenkt at jeg ikke kom til å ville spille slutten flere ganger, fordi det har tidligere i spillet føltes feil å spille om igjen sekvenser der jeg valgte «feil» fordi det er jo ikke sånn det er i virkeligheten, og Cyberpunk har føltes virkeligere enn virkeligheten omtrent hele veien for meg, men jeg trur faktisk jeg er nødt til å gjøre det, litt hjulpet av at etter rulleteksten lasta spillet tilbake til en checkpoint der V står og lener seg mot et gelender, som ikke er der jeg sava og forlot ham før jeg gikk for å møte Hanako på Embers, som forsterker litt følelsen av at alt det som utspilte seg i går var enten en slags visjon om framtida han hadde, eller noe han så for seg at ville komme til å skje om det var dét han valgte. 

Den 3. juni:

Jeg har nå fått tre ulike slutter i Cyberpunk, den ene mer deprimerende enn den andre (…).

Veit ikke helt hva jeg skal gjøre nå. Jeg veit ikke om sjela mi takler å bli knust enda en gang av enda en hjerteskjærende slutt, samtidig som det kanskje er verre å ikke gjøre noe, for den til enhver tid nyligste slutten er ikke et behagelig minne å ha sittende i hjernen, og jeg er temmelig desperat etter å bytte det ut med noe jeg i større grad klarer å godta, selv om jeg innser at dette ikke er et spill der det fins noen Hollywood-slutt.

Og så den 4. juni:

Jeg var temmelig ute av meg i går og grein masse. Jeg sendte meldinger til alle som jeg har endt opp med å involvere i sagaen, og Hannah sa noe som trøsta meg: hun syntes det hørtes fornuftig ut å legge bort Cyberpunk for nå, og så begynne å spille Baldur’s Gate 3 og lage en slags fantasyversjon av V og leve videre gjennom ham der. Jeg trur ikke jeg kommer til å lage en fantasyversjon av V, men jeg trur det er en god idé å vente litt med å begynne på nytt i Cyberpunk, forhåpentligvis lenge nok til å at det blir spennende igjen å gjøre de samme oppdraga på nytt, men ikke så lenge at jeg glemmer bort hvor det gikk gærent. Kommer til å prøve å lage neste V – for det er ikke mulig å begynne på nytt med samme karakter – så lik som mulig den første og la ham være nomade (…), i det hele tatt la ham være ganske lik originalen i valg og ymse, bortsett fra de stedene der jeg åpenbart føkka det opp. Jeg syntes det var gøy å se på Vibeke spille som street kid kvinnelig V da jeg var hos henne i helga, men jeg er så knytta til min V at jeg har ikke lyst til å lage noen ny karakter.

Så nå har jeg kjøpt og lasta ned Baldur’s Gate 3. Spent på åssen det går å kaste seg inn i erkeklassisk high fantasy etter et halvt år i futuristiske neonbelyste Night City. Tenk om jeg ender opp med å få så hekta på BG3 at jeg glemmer bort Cyberpunk, haha, det hadde vært litt av en plot twist.

Jeg har ikke fått så hekta på BG3 at jeg har glemt bort Cyberpunk, men det jeg derimot har fått hekta på, er et spill som (foreløpig?) ikke har dratt meg fullt så mye inn i handlinga som det CP77 gjorde, og det er utrolig deilig. Jeg trudde at savnet som oppstod i livet mitt etter å ha fullført CP77 med alle de forferdelige sluttene bare ville kunne helberedes av en ny og tilsvarende altoppslukende besettelse, men jeg innser nå hvor utrolig behagelig det er å faktisk kunne sette meg ned og slappe av og kose meg med et TV-spill, as God intended. Misforstå meg rett: CP77 er også et gøy spill når det er gøy, men det er samtidig så mørkt og intenst at det etterlot meg uthult da det var ferdig med meg. Den gritty realismen som gjorde at spillet føltes så uendelig viktig og high stakes, gjorde også at oppturene sendte meg inn i en berusende tåke av endorfiner, som om jeg var forelska – noe jeg jo på et vis også var. Jeg har venner som har det samme forholdet til Baldur's Gate 3 som jeg har til Cyberpunk – hvilket jo også var grunnen til at det var akkurat BG3 som fikk æren av å bli mitt neste spill – men i skrivende stund må jeg innrømme at jeg nyter litt å bare være moderat investert, at det er en viss distanse mellom hovedpersonen min Natt og meg sjøl – selv om jeg, uten å egentlig gå inn for det, endte opp med å gi ham nesten nøyaktig samme sveis som meg:

Det er til og med der at den nye patchen som skal komme til CP77 ikke føles like… akutt lenger. For all del, jeg gleder meg, men da nyheten først nådde meg, var jeg klar til å kaste alle andre planer ut av vinduet og umiddelbart gi meg atter hen til Night City ved første anledning, til tross for at jeg eeegentlig hadde bestemt meg for å vente litt lenger med å gi spillet ei ny gjennomspilling. Nå som jeg er i ferd med å finne fotfestet litt i BG3, tenker jeg at jeg egentlig har fortjent å bare tøse litt rundt (ja, hovedpersonen min Natt har vist seg å bli temmelig slutty, noe som egentlig overraska meg litt fordi det overhodet ikke var planlagt, men det er vel bare enda et bevis på at jeg underbevisst hadde behov for ei pause fra rollen som kjærlighetsmartyr som jeg endte opp med å ta på meg i CP77) og banke goblins enda ei stund til. Det har rett og slett vært fryktelig behagelig med fri fra søvnløse netter og nerver i høyspenn fordi grensa mellom V og Kristine nesten var fullstendig utviska, og bare tillate meg litt god, gammaldags moro uten å føle at det er liv og død. Hvem veit, kanskje kommer også BG3 til å ta over livet mitt etter hvert som jeg kommer dypere inn i historien, men den tid, den sorg – og den glede. Jeg mistenker at det ikke kommer til å skje, bare fordi at CP77 var så ekstremt min greie også utover reint gameplay og karakterer; atmosfæren, estetikken, musikken og sci-fi-settinga var tilsynelatende finjusert for å matche mine nøyaktige frekvenser. Jeg liker klassisk fantasy, altså, for all del; Ringenes Herre var blant mine første ekte obsessions av en grunn, men det er noe med fokuset på vitenskap i sci-fi som bare har snakka sannere til meg; tanken på at dette kan skje, eller kunne skjedd hvis forholda hadde ligget til rette for det, mens fantasy i større grad representerer pur eskapisme for meg. Som det overhodet altså ikke er noe feil med. Som sagt: kanskje er det tvert imot nøyaktig dette jeg trenger akkurat nå. 

Kunne alt dette venta til spill-avsnittet under månedsoppsummeringa mi? Sannsynligvis, men jeg er litt lei av å tilegne halvparten av oppsummeringa til nettopp spill, på bekostning av de andre punktene. Dessuten, kjenner jeg meg sjøl rett, kommer jeg helt sikkert til å ha gjort meg opp noen nye og flere tanker om BG3 innen den tid. Måneden er ennå ung. Relativt sett, hvert fall.

Mai 2025

Opplevelser: Besøk hos Mari. Cyberpunk-kveld. Vin og kostymeworkshop hos Lina. Grillfest hos Trine. Slippfest for Mi høgre hand av Mone Celin Skrede. Baby's first show som luftakrobat på Salt (selv om jeg bare var backup-danser aldri så mye). Eurovision finalefest hos Trine. En Cyberpunk-kveld til. Kino og middag på Hakuna Matata med Vibeke. Outland og boblete med Hannah og Kit. Besøk hos Vibeke.

Innkjøp: På slippfesten til Mone kjøpte jeg selvfølgelig boka hennes, og etter at Hannah og jeg blei shama av game masteren vår på rollespillkveld for å ikke ha egne terninger (!), måtte vi dra og kjøpe hvert vårt sett på Outland sammen med Kit, som i samme slengen overleverte ei t-skjorte hen kjøpte på konsert for meg for noe vi begge trudde var omkring et halvt år siden, men som viste seg å være nesten et helt år siden. Oops.

TV-serie: Jeg har omsider fått sett den legendariske animeen Neon Genesis Evangelion, som har stått på den mentale lista over serier jeg må se siden jeg var tenåring. Og helt ærlig: kanskje hadde den truffet annerledes om jeg faktisk hadde sett den i søtten – attenårsalderen, men jeg syntes den var temmelig oppskrytt. Jeg syns den blir mer interessant – og forvirrende – helt mot sluttspurten, men før den tid må vi gjennom mange episoder med teit misogynistisk animehumor fra nittitallet og actionscener som aldri helt klarte å fenge meg. Med det sagt virkelig elska jeg designet på englene, og på sitt beste hadde den både forunderlige og filosofiske øyeblikk.

Spill: Hoh boy, nå er jeg jaggu spent på om jeg kommer til å klare å sette ord på alle følelsene som herjer med nervesystemet mitt. Jeg valgte nemlig å fullføre Cyberpunk for kort tid siden, og de av dere som har fulgt med, veit at det ikke var småtterier. Jeg var rett og slett dritnervøs for å gjøre det siste oppdraget, både fordi jeg ikke ville at eventyret skulle ta slutt, men også fordi jeg var oppriktig bekymra for åssen det skulle gå med V og alle de andre, for situasjonen han befinner seg i er så håpløs at jeg sleit med å se ei løsning som ikke ville kreve betydelige ofre av det ene eller andre slaget. Siden jeg i stor grad er bortreist og opptatt med kattepass i så godt som hele sommer, var den siste uka i mai egentlig den eneste perioden der jeg i det hele tatt kunne ha tid til å spille det siste oppdraget, særlig fordi at jeg på forhånd visste at det umulig fantes en versjon av denne virkeligheten der jeg ikke ville bli fryktelig emosjonelt opprørt på en eller annen måte, så jeg kunne ikke bare sette meg ned og spille etter trening eller noe sånt; jeg var klar over at jeg måtte ha ro og fred rundt meg for å føle alle følelsene. Så onsdag 28. mai endte opp med å få et visst seremonielt drag over seg; jeg forberedte meg mentalt ved å gjøre yoga, brenne røkelse og drikke en drink før jeg gikk i gang. Det som fulgte var en enda mer følelsesmessig turbulent berg-og-dalbane enn jeg hadde forestilt meg, og jeg var forberedt på sterke følelser. Hele affæren gikk så kraftig inn på meg at jeg blei nærmest handlingslamma i dagene som fulgte, noe som er en stor del av – om ikke hele – grunnen til at dette innlegget tross alt kommer såpass seint som det gjør, og for at jeg i det hele tatt har blogga lite i mai (som dere ser av det første avsnittet her, hadde jeg usedvanlig mange planer, og ledige stunder gikk med til å spille og forberede meg så godt som mulig på det siste Cyberpunk-oppdraget). Foreløpig er dette spoilerfritt, men jeg kommer til å si ifra når det kommer spoilere, for jeg har en rant å komme med, men inntil videre er det trygt å lese videre for alle og enhver.

Jeg veit jeg har sagt det før, men man kan bare ikke gi meg et spill som foregår vekselsvis i en skitten neonfantasi av en verdensmetropol og vekselsvis i en støvskimrende ørken og forvente at synapsene mine ikke går bananas. 

Uansett! La meg sitere meg sjøl fra april: 

Andre spillere på Reddit har påpekt at fordi spillet automatisk lagres på "point of no return"-punktet etter at det er over, står du egentlig fritt til å spille siste biten på nytt i håp om å få en ny slutt, men det kjennes ikke riktig for meg, akkurat som at det ikke kjennes riktig å spille gjennom spillet på nytt med en betraktelig annerledes V som velger radikalt forskjellig fra min V her og nå. Man kan ikke bare bytte ut barnet sitt hvis valga de tar ender opp med å sette dem i en fortvila situasjon, liksom. Man støtter dem og er der for dem uansett.

Jeg trudde jo at dette skulle være sånn det kom til å foregå, for det hadde aldri skjedd før at jeg lasta inn spillet fra et tidligere checkpoint bare fordi jeg innså for seint at valget jeg tok viste seg å være temmelig dumt. Men etter å ha spilt gjennom slutten natt til Kristi himmelfartsdag, var jeg så fra meg at jeg ikke fikk sove, for jeg klarte ikke å akseptere at den slutten jeg fikk skulle være Slutten™. Men det verste var at hovedgrunnen til at jeg valgte å avslutte spillet akkurat da jeg gjorde det, var jo så jeg endelig skulle få closure før sommeren og forhåpentligvis få til å fokusere på andre ting når jeg uansett ikke får spilt, som kattepass, lesing og skriving. Isteden endte jeg opp med å være mer stressa og opprørt enn på mange, mange uker, og så skulle jeg rett og besøke Vibeke på torsdagen, så jeg fikk ikke tid til å spille meg en ny slutt før seinest søndag kveld. Så det første jeg gjorde da jeg kom hjem på søndagen etter å ha tilbrakt langhelga hos Vibeke, var å spille en ny slutt – som muligens var enda verre enn den første jeg fikk. Og som om ikke dét var nok, hadde jeg time tidlig den påfølgende mandagsmorgenen på DPS, og jeg møtte opp hos psykologen som et stotrende vrak. Eller for å sitere fra journalen min:

Dette høres jo unektelig ikke spesielt bra ut, men sannheten er den at det blei en av de mest produktive samtalene vi har hatt så langt. Duster kan argumentere så hardt de bare klarer for at TV-spill er ødeleggende for hjernen eller whatever, men gode TV-spill – og Cyberpunk er virkelig blant de beste – booster empatien min og setter meg nærmere i kontakt med egne følelser.

Jeg spilte gjennom en tredje slutt. Var den bedre eller verre enn de foregående? Veit ennå ikke. I et av scenariene sier en av karakterene, når V sliter med å godta åssen ting har blitt, noe sånt som "dette er Night City, hva forventer du?". Og det er jo helt sant. Uansett hvor forelska jeg blei i Night City, er det ikke til å komme ifra at byen er sitt eget lille helvete, og til tross for at det er dit folk drar for å følge drømmene sine, ender Night City oftere opp med å knuse drømmer enn å oppfylle dem. Dette er ikke et spill for optimister, og nettopp hvor mørkt og gritty det er, er jo en stor del av hvorfor jeg elsker det. 

Jeg har linka til denne artikkelen fra NRK mange ganger før, men jeg trur det ikke er før i akkurat tilfellet Cyberpunk at jeg trur jeg innser nøyaktig hva den handler om. De siste dagene har vært så utrolig vonde, jeg føler at dette spillet har mørbanka sjela mi, og jeg elsker det for det.

Jeg har grått masse i det siste, men mer i etterkant av spillet enn underveis. Mer enn direkte trist, er spillet… bleak, som jeg på stående fot ikke kommer på et godt tilsvarende ord for på norsk. Men altså, Keanu Reeves som Johnny knuste meg hver eneste gang jeg hørte ham levere denne replikken før jeg tok en av spillets viktigste avgjørelser:

Uansett hvor mange ganger jeg kommer til å sitte gjennom nøyaktig samme scene i framtida, vil dette alltid være øyeblikket tårene kommer, om de ikke allerede har kommet.

Så, for å oppsummere: jeg har fått tre forskjellige slutter, der jeg har hata dem alle i varierende grad, men ikke nødvendigvis fordi de var dårlige. En av dem var sinnssykt spennende og helt latterlig godt skrevet. Hadde det vært en film hadde det vært en perfekt ambivalent, hjerteskjærende, forstyrrende slutt. Men så var det ikke en film, bare det mest personlige spillet jeg noen gang har spilt, så isteden kommer den til å hjemsøke meg for alltid.

I min desperate jakt på en slutt jeg om ikke direkte likte, så i det minste kunne akseptere, tydde jeg til Google og fant ut at det fins flere slutter enn de jeg fikk tilbud om, men på grunn av noe så banalt som et "feil" valg jeg gjorde på et punkt myyye tidligere i spillet hvis savefil jeg uansett har overskrevet for lenge siden, kunne jeg ikke få denne slutten med mindre jeg starta hele spillet på nytt, over tre hundre timer seinere. Det var ei særdeles bitter pille å svelge, som det heter på anglifisert norsk. Gledene og sorgene ved choose-your-own-adventure-spill, I guess. Jeg kan være så frustrert jeg bare orker over det, men det er jo ikke til å komme ifra at de høyst reelle konsekvensene beslutningene man tar underveis har, nettopp er en viktig grunn til at dette spillet har gått så sinnssykt inn på meg. 

Og så kom nyheten om at Cyberpunk skal få en ny patch i slutten av juni. Er det lov å håpe på noe så ambisiøst som kanskje til og med flere slutter? Planen min var i hvert fall opprinnelig å, så godt det lot seg gjøre, spille noe annet, og så begynne på nytt igjen i Cyberpunk når det har gått tilstrekkelig med tid til at jeg har glemt de fleste detaljene, men jeg veit ikke hvor lenge jeg klarer å vente etter at den nye patchen kommer. Det føles tross alt som at jeg har kjærlighetssorg akkurat nå, og hvem har vel viljestyrken til å avslå når your lost love gir deg en ny sjanse, liksom.

Okei, dere! Jeg er klar for ranten min. I avsnittet under kommer jeg til å spoile masse fra den slutten som heter The Star, så les bare videre om du enten veit at du ikke kommer til å spille Cyberpunk eller bare ikke bryr deg så mye fra eller til, fordi hey, din opplevelse av spillet kommer uansett til å være radikalt forskjellig fra min på grunn av måten gameplayet fungerer på:

Så javel. Jeg veit at jeg ikke er den eneste som har tenkt tanken, for jeg har sett andre spillere på Reddit nevne det samme, men jeg har sterkt på følelsen av at spillutviklerne har prioritert det romantiske forholdet V kan ha til Panam framfor noen av de andre mulige romansene. Det er ikke nødvendigvis vondt ment eller engang med vilje, for jeg vil anta at de fleste spillutviklere er heterofile menn, og de fleste historiefortellere har en tendens til å fortelle historier fra perspektiver som ligner ens egne. Jeg som spilte som mannlig V fikk tidlig i spillet inntrykk av at fortellinga prøvde å pushe meg romantisk mot Panam, noe jeg ignorerte. Isteden innleda jeg et romantisk forhold til Kerry, som jeg vil komme til å gjøre igjen neste gang, fordi Kerry er fantastisk og jeg elsker ham av hele mitt hjerte. Men nettopp fordi min V ikke valgte Panam som romantisk partner, ga The Star-slutten veldig lite mening, eller det vil si, den ga mening opp til et visst punkt. I et nøtteskall: V velger å forlate Night City og drar sammen med Panam og resten av nomadefamilien hennes ut på landeveien. Som jeg, siden jeg strengt tatt spilte som nomade, egentlig kunne akseptert, hvis bare Kerry hadde blitt med. Under de siste forberedelsene til reisen, får V beskjed om at det er noen som venter på ham i leiren, og jeg blei så letta og glad da det viste seg å være Kerry. Men både V og jeg fikk sjokk da Kerry fortalte at han ikke hadde kommet for å bli med, men for å si ha det. Altså: V blei dumpa av Kerry, av en grunn som overhodet ikke føltes troverdig i hodet mitt. I denne versjonen av slutten, får V på et tidligere tidspunkt beskjed om at han har seks måneder igjen å leve, men Panam sier at hun kjenner noen som kanskje kan hjelpe. Resonnementet til Kerry er at han ikke ville takla å legge ut på et nytt eventyr med V, vel vitende om at han kanskje blei nødt til å dra hjem igjen aleine. Men er det ikke uendelig mye verre å se kjæresten sin reise fra seg, vel vitende om at man kanskje aldri vil få se dem igjen???? Både V og jeg blei opprørt og lei oss, men da Kerry hadde dratt igjen, stakk V rett bort til Panam og var tydeligvis allerede i godt humør igjen. Panam spøkte til og med om hvor lol det hadde vært å se Kerry ute i ørkenen som en fisk på land på den måten, og liksom why the fuck ville V fortsatt bli med Panam vekk istedenfor å bli værende sammen med Kerry når jeg gjennom hele spillet har bygd opp et myyye sterkere forhold til Kerry enn til Panam? Eller hvorfor ville ikke Kerry bli med V og nomadene av nøyaktig samme grunn? Og den siste cutscenen var så mye V + Panam i monitor at jeg et øyeblikk var redd de skulle kysse. Jeg fikk nesten på følelsen av at spillskaperne ville "straffe" meg for å ha valgt et skeivt forhold ved å lede V tilbake "på rett vei" sammen med Panam i siste liten. Og ifølge Reddit er denne slutten den mest optimistiske av dem?? Som jeg sikkert ville vært helt enig i om Panam hadde vært min romantiske partner, men jeg syntes det var unødvendig ondskapsfullt å la V bli dumpa når han har en mannlig kjæreste når det hadde vært så lett å bare la Kerry bli med, som etter dialogen å dømme tydeligvis uansett hadde vært planen til ham og V hele veien, før Kerry altså ombestemte seg i siste liten. Jeg får litt den samme følelsen når jeg er på en restaurant der menyen er full av kjøttretter, og så er det sånn ett eller to vegetariske alibi, og så kan restauranten si at se, vi er inkluderende! Litt på samme måten føltes det å spille et spill som teknisk sett lar hovedpersonen din være kvinne, trans, ikke-binær og/eller skeiv, men sånn eeeeegentlig mener de at heterofil mann skal være standardopplevelsen. Sånn, spoiler over.

Film: Den eneste filmen jeg så denne måneden, var dokumentaren Ocean with David Attenborough, som jeg så på kino sammen med Vibeke. Og det er jeg glad for at jeg gjorde, for undervannsfoto av dette kaliberet fortjener stort lerret.

Musikk: Skjermbildet mitt der oppe av V i ørkenen fikk meg til å gjenoppsøke fantastiske Anna von Hausswolff, og spesifikt låta Stranger, som har et så sykt deilig southern gothic-gitarparti mot slutten at det er helt der oppe med Chelsea Wolfe. Hva er det med ørkenen, som er så solfylt og gyllen, som inspirerer så mye mørk countryinspirert folkpop? Er det den samtidige erkjennelsen av isolasjon og vissheten om at man kan kjøre i dagevis uten å se noe annet enn døde busker og dyrekadavere? Og i samme slengen fikk jeg også hekta på den kanskje hakket lettere og mer tilgjengelige Mountains Crave. Begge fantastiske låter, på måter som både ligner hverandre og er radikalt forskjellige fra hverandre.

Trettipunktersbloggutfordring #25: et bilde hvor du er kjempeglad/smiler

Jeg trur det eneste reelle alternativet her, er dette bildet som Trine tok av meg da vi kom på andreplass i Disney-quizen til Brød og sirkus i juni 2022:

Nei, dette er ikke meg som poserer for kamera, dette er min helt genuine reaksjon. Så er også andreplass den beste plasseringa vi har fått til dags dato, så gliset er på sin plass. 

Also wow, det er mange år siden jeg pleide å skrive blogginnlegg så korte som dette! 

April 2025

Opplevelser: Huskonsert med Bislett Kammerkor. Dranks med Trine og Martina på House of Nerds. Middag på Døgnvill med Vibeke. Disney-quiz på Proud Mary.

Innkjøp: Dere som følger meg på Instagram (og dere som leste dette innlegget) veit hvor utålmodig jeg har venta på å få Playstation 5 i posten, og rett over påske fikk jeg den endelig. På bildet under poserer den sammen med bæssmor og storebror ♥

TV-serie: Etter å ha fått den anbefalt av Vibeke, er jeg i disse dager i gang med den dystopiske sci-fi'en Silo, og dystopisk sci-fi ligger nå en gang hjertet mitt nært. Jeg er snart ferdig med første sesong og syns den er veldig god så langt. Den minner meg litt om den altfor undervurderte The Island og har en steampunk-aktig estetikk som jeg har innmari sansen for.

Spill: Selvfølgelig var det første jeg gjorde etter å ha brukt tjuefire timer (!) på å overføre dataene fra PS4 til PS5 å laste ned Cyberpunk-tilleggspakka Phantom Liberty, og dere aner ikke hvor godt det er å endelig være tilbake igjen i Night City, som til gjengjeld er større og bedre enn noen gang. Siden jeg skreiv denne avhandlinga har jeg prøvd å tenke litt mer på nøyaktig hva det er som gjør at akkurat Cyberpunk føles så viktig for meg, på en måte spill ikke pleier å gjøre, til tross for at spillmediet generelt har en tendens til å oppsluke meg i en grad få andre måter å fortelle en historie på får til like lett. Jeg var vel litt inne på det sist òg, men mistenker at det blei litt borte i ordgrøten, for jeg hadde usedvanlig mye på hjertet, men jeg trur det handler om at Cyberpunk treffer en sweet spot mellom hvor gøy det er og hvor viktig det føles. Når jeg sier at det føles viktig, mener jeg at det i aller høyeste grad kjennes som at noe står på spill, at karakterene er så levende for meg at de kunne vært virkelige mennesker, og at jeg har en distinkt opplevelse av at alle valga jeg tar i spillet har reelle konsekvenser. The Last of Us var for meg viktige spill i så måte, men det lineære gameplayet gjorde at selv om det å spille dem var gøy nok, var det fortsatt ikke fullt så gøy som et åpen verden-RPG (beste sjangeren!) som for eksempel Horizon-serien. Horizon var dritmoro, og jeg har tilbrakt mange hundretalls timer sammen med Aloy for å utforske ruiner (ref. det jeg sa om dystopisk sci-fi i avsnittet over), men jeg glemte aldri at jeg spilte et spill, jeg blei aldri redd for at det ikke skulle gå bra til slutt, og jeg likte Aloy godt som hovedperson, men hun føltes aldri som en forlengelse av meg eller som barnet mitt, og NPC'ene var plot devices for å fortelle en historie. Cyberpunk er et åpen verden-RPG og er dermed like gøy å spille som både Horizon og Fallout, men spillskaperne har klart å ta med seg karakterfokuset og de realistiske dialogene som The Last of Us briljerte med og putte det inn i et genuint underholdende choose-your-own-adventure – og når man skaper sin egen skjebne gjennom valga man tar, og de valga plutselig påvirker personer som virker å ha en sjel på samme måte som litteraturhistoriens mest minneverdige romankarakterer har, er det kanskje ikke så vanskelig å se hvorfor jeg har blitt fullstendig avhengig, ikke bare av dopaminet som det å game utløser, men like mye på grunn av en voldsom omsorg jeg har utvikla for hele spilluniverset og alle som befolker det. Det kjennes som at V og alle han omgås lever liva sine videre også når jeg ikke er der for å observere dem, at historiene deres peker langt utover rammene som spillet har plassert dem innafor. Og en annen viktig ting: i mange år nå har jeg lengta etter en fiktiv neonbelyst pastellfarga storby som føles som en framtidsfantasi, men en framtidsfantasi drømt fram på åttitallet, en eventyrby som er like mye Los Angeles som Tokyo. Gjengen bak Cyberpunk virker å ha kikka inn i hjernen min, studert hvilken fargepalett, hvilke estetiske vibber og hva slags musikk jeg liker, og på bakgrunn av det har de designa Night City, som er alle mine dagdrømmer og lengsler om Byen Jeg Vil Leve I Og Aldri Forlate konsentrert til en digital boltreplass jeg kan gjøre nesten hva jeg vil i. Dette spillet virker nesten som en konspirasjon mot min person, som et slags hemmelig våpen lagd spesielt for å ta over mitt liv spesifikt, for hvorfor ellers lar dere spilleren kjøre rundt i biler som denne gjennom en allé av palmer mens radioen spiller chill synthpop? Hvorfor ellers, når dere kunne tatt alle tenkelige valg i henhold til farger, design, musikk, karakterer, stemninger, valgte dere hver eneste gang det samme som jeg sjøl ville valgt om jeg hadde hatt sjansen? Og nå har også Kit introdusert meg for PS App, som gjør at skjermbildene jeg tar i spillet automatisk overføres til telefonen min, så værsågod, her er en visuell representasjon av de siste dagenes eventyr med V i Night City (jeg har sagt det før, men jeg sier det igjen: jeg har en greie for bensinstasjoner):

Og ikke minst: her er noen av de nyeste meldingsutvekslingene mellom kjæresten min og meg ♥:

Film: John Wick, Beau Is Afraid, Terrifier og Mononoke the Movie: The Phantom in the Rain. Jeg innrømmer at den eneste grunnen til at jeg så John Wick, var at jeg nettopp hadde reist bort for å passe katt i påsken og savnet etter Cyberpunk var ekstra vondt fordi såret ennå var så ferskt, og siden Keanu Reeves låner både stemme og utseende til en av de viktigste karakterene i Cyberpunk (Johnny Silverhand, tøffingen på stranda ved siden av sommerklare V på det ene av skjermebildene mine), håpa jeg at å se ham være kul og banke opp skurker i halvannen time skulle døyve de verste smertene. Og det gjorde det! Nå er generelt ikke actionfilmer sånn helt min greie, og den ganske straight forwarde hevnhistorien i John Wick blei fort litt kjedelig for meg, men koreografien i slåssesekvensene var riktig så fengende, det var mye kul farge- og lysbruk, og Keanu Reeves var selvfølgelig så kul som bare han kan være.

Musikk: Som nevnt: Cyberpunk byr på mye fantastisk synthpop. Og I Really Want to Stay At Your House av Rosa Walton oppsummerer og balanserer så innmari perfekt både det melankolske og det ekstatiske som får eksistere side om side i symbiose, i denne låta så vel som i spillet: