Trettipunktersbloggutfordring #22: favorittproduktene dine (hår, sminke, hygiene, osv.)

Oi wow, dette er et punkt jeg merker jeg har ekstremt lite interesse av å skrive om, haha, til tross for at jeg har en temmelig stram ansiktsrutine. Føler dette er litt mynta på… andre typer blogger enn akkurat min, samtidig som ei utfordring kanskje kalles ei utfordring nettopp av en grunn, for gud veit at jeg ikke ville kommet på å snakke om dette på eget initiativ. Forøvrig av en grunn: ikke bare fordi jeg syns det er ganske kjedelig, men også fordi jeg ikke ville stolt på anbefalingene og tipsa til tilfeldige mennesker på internett med mindre de faktisk har bakgrunn som hudpleiere, -terapeuter eller -leger, noe jeg ikke har. Det jeg derimot har, er annenhåndskunnskap fra min faktiske hudterapeut, og via henne kan jeg jo si følgende: huden din er like individuell som resten av deg, og det er ingen grunn til at du bør begynne å bruke produktene som noen med lignende hudtype som deg bruker uten å ha rådført deg med kvalifiserte fagfolk først (de fleste som jobber i parfymerier er til informasjon ikke kvalifiserte fagfolk). Det er omtrent like lurt som å ta en medisin som noen med lignende symptomer som deg tar, uten å først ha konsultert en lege. Jeg brukte "mainstream" hudprodukter før, og på det beste opplevde jeg ingen forbedring, på det verste opplevde jeg at huden min blei verre. Jeg har akne, som er en hudsjukdom, og dermed bør huden min behandles med nettopp medisinske produkter. Hvis du også har akne, anbefaler jeg deg å gå til hudterapeut for veiledning og kjøp av produkter, for medisinske hudprodukter selges bare av de som har løyve til å selge dem. Jeg gidder ikke å gå gjennom alle de individuelle stega og produktene i min egen rutine, nettopp fordi de er individuelle og skreddersydd for meg og min hud, og noe annet sannsynligvis vil være tilfelle for deg, men produktene jeg bruker er fra produsentene Neostrata og Exuviance: 

Disse er grunnen til at jeg til tross for å ha akne, har null problem med å vise meg offentlig uten sminke, noe som ikke alltid har vært tilfellet. Dette bildet fra en dag jeg kjeda meg på trening viser åssen huden min ser ut uten sminke nå:

Den lille flekken på haka mi er et arr, flekken på kinnet mitt er en føflekk. Jeg har ikke noe før-bilde, rett og slett fordi jeg skamma meg for mye over min egen hud til at det ville falt meg inn å ta bilde av den uten masse foundation og dekkstift. Så konklusjonen min er vel denne: hvis du har problemhud, så ikke ta imot anbefalinger fra influensere, med mindre den sertifiserte hudterapeuten som har undersøkt huden din fysisk tilfeldigvis også er en influenser. Ikke kast bort penger på ikke-medisinske hudprodukter som ikke er beregna på å behandle hudsjukdommer, blant annet akne (det at det skal være "mot kviser" holder ikke, sjansen er stor for at de isteden bare vil tørke ut huden din og ikke virke i dybden). Medisinske hudprodukter koster mer enn de billige man kan kjøpe på matbutikken eller apoteket, men å betale lite for noe som ikke virker, framstår for meg som ei dårligere investering enn å betale mye for noe som virker. Hvis man først velger å bruke penger på huden sin, så gjør det for all del ordentlig. 

Når det gjelder hår, gjelder forøvrig samme prinsippet: stol på frisøren din, ikke på tenåringer på TikTok. 

Jeg skal ikke være like streng med sminke. Sminke er tross alt ment for pynt og gøy, ikke for å forbedre hudkvaliteten din. Mine personlige favoritter er denne paletten fra Morphe og disse biologisk nedbrytbare glitterne fra Eco Lovers:

Beholderne er litt slitte bare fordi de er mye brukt og mye båret rundt omkring i vesker. Jeg legger på litt primer på øyelokket før jeg bruker fingrene til å påføre øyenskyggene fra Morphe (beklager, jeg veit det er mer hygienisk å bruke børster, men mine dårlige finmotoriske evner har aldri mestra akkurat den kunsten). Løsglitteret fester jeg ved å smøre et tynt, tynt lag med god, gammaldags aloe vera på kinnbeina først. 

Januar 2025

Opplevelser: Middag og film hos Martina. Middag på Yum Cha og kino med Vibeke. Skrivemøte med skrivevenner. Konsert med Ms. Boan og SRSQ på Goldie med Martina.

Innkjøp: Fikk med meg ei t-skjorte hjem fra konsert i går.

TV-serie: Okei, aller først må jeg snakke litt mer om Our Flag Means Death, som jeg begynte å se på i desember. Den gang var jeg litt skuffa, men fortsatte å se på det likevel fordi det var akkurat gøyalt nok til å så vidt holde på interessen min. Jeg… har utvikla et fullstendig uforutsett og på grensa til usunt forhold til den serien. At jeg blir sugd inn i en historie på en altoppslukende måte er i seg sjøl ikke uhørt for min del, det har skjedd med blant annet Mandy, Subnautica og Rød selvbiografi før, det nye her er at det skjer med en noe jeg ikke syns er fantastisk bra, bare sånn passe bra. Jeg humrer litt innimellom mer enn jeg ler høyt, og ofte syns jeg ikke forsøka på humor er spesielt gode engang, men jeg har likevel blitt så sinnssykt glad i karakterene, og særlig Blackbeard. Det hjelper selvfølgelig at han er spilt av alltid geniale Taika Waititi, og er det noe New Zealand-komedieklubben (Flight of the Conchords, What We Do In the Shadows, Wellington Paranormal) får til, er det nettopp å skape minneverdige karakterer som nesten umiddelbart føles som personlige, nære venner. Dessuten klarer jeg ikke å la være å syns at Taika Waititi som Blackbeard er helt uforskamma sexy, haha. At han er en kjekk mann har jeg visst siden filmversjonen av What We Do In the Shadows, men selv om dandy-vampyren han spilte den gang teknisk sett er mer min type, så er det overraskende nok Blackbeard som bare gjør ting med meg (ikke bokstavelig, til tross for at, y'know, I wish). Og jeg liker jo egentlig ikke macho menn engang! 

Jeg trur jeg har kommet fram til at jeg har en slags sjørøverfetisj, for da jeg så igjen Pirates of the Caribbean for første gang på flere år for noen måneder siden, innså jeg at Barbossa innehar et visst je ne sais quoi, og Geoffrey Rush er i utgangspunktet altfor gammal til at jeg egentlig syns han er attraktiv. Én ting er Johnny Depp som Jack Sparrow, liksom, men det er akkurat som at hjernen min plutselig skrur seg på for bistre, middelaldrende menn med én gang de er sjørøvere. Jeg merka jeg følte noe lignende for Ahab i Moby-Dick, og han er riktignok teknisk sett ikke en sjørøver, men det er ikke vanskelig å argumentere for at han oppfører seg som en. Nå har jo også Taika Waititis Blackbeard verdens søteste personlighet, sånn i tillegg til å være en blodtørstig sjørøver, og generelt er jeg veldig svak for et får i ulveklær. Det er en replikk fra Mysterious Skin som går noe lignende "I hate it when they look like Tarzan but talk like Jane", en påstand som jeg er riv ruskende uenig i, for personlig elsker jeg det, haha. Og så er det noe med sammenblandinga av det corny og det oppriktige, eller kanskje heller anerkjennelsen av det corny i det oppriktige, i Our Flag Means Death som jeg virkelig setter pris på og lar meg sjarmere av. I sluttscena i en av episodene omkring midten av andre sesong, bevitner vi en surrealistisk, over-the-top, tullete og klisjéfylt drømmesekvens, tonesatt av ingen ringere enn gudinna Kate Bush, og hvor komisk det hele enn var, satt jeg og grein og følte på hjertesmerte like fullt, eller kanskje nettopp derfor. For det er noe nesten pinlig primitivt over mennesker som føler følelsene sine fullt ut, som er noe av grunnen til at jeg, og mange andre med meg, gjerne påtar oss et lag av ironi og kynisme bare fordi ufiltrerte følelser er så jævlig kleint. Our Flag Means Death er ikke redd for å ta sårbarheten til kleinest mulig nivå, noe som gjør at jeg blir like deler lattermild og rørt. Viser seg at det er fullt mulig å le og grine samtidig, akkurat som at den beste dansinga er den som skjer med tårer i øya. Alt dette har i sin tur ført til at til tross for at serien har noen svakheter, og jeg ikke syns den er på høyde med What We Do In the Shadows og Flight of the Conchords, har den fått et overraskende sterkt grep om meg, ikke på den måten at jeg ikke klarer å holde meg borte fra den og bare må se alle episodene sammenhengende, men nesten motsatt. Jeg blir så emosjonelt investert i hver eneste episode at jeg må utporsjonere dem nøye, fordi å se for mye for ofte rett og slett ville gjort meg følelsesmessig overvelda. 

Sååååå når jeg ikke er mentalt sterk nok for Our Flag Means Death, som i utgangspunktet var ment som den chille serien jeg skulle slappe av med ved slitsomme omstendigheter, ser jeg isteden på den forholdsvis intense sci-fi-serien 3 Body Problem – who would've thunk. Jeg må innrømme at jeg likte den bedre helt på starten, hvor ting fortsatt føltes mystisk, men det er fremdeles en veldig spennende serie, og jeg setter pris på hvor grundig forankra den er i tung vitenskap. Det er mulig noen som ikke er like interessert i astrofysikk som meg ikke vil få det samme ut av denne serien, men hvis man allerede syns for eksempel strengteori er noe av det mest spennende som fins, tilfører det serien en ekstra dimensjon (see what I did there?). 

Spill: Jeg har omsider gått hen og fullført den siste biten som var igjen av Horizon: Forbidden West, og nå har jeg tatt opp igjen Cyberpunk 2077, som jeg egentlig begynte på for et par år siden eller deromkring, men som jeg ga opp igjen fordi det viste seg at jeg ikke var i riktig humør likevel. Nå, derimot!! Det er fortsatt et overveldende og komplisert spill, men jeg får gradvis bedre teken på det. En dag i forrige uke blei jeg plutselig sittende og spille sammenhengende i bortimot tolv timer, fordi jeg faktisk ikke klarte å rive meg løs. Jeg trudde jeg hadde begynt å få et omtrentlig grep om historien og handlinga, før alt blei snudd fullstendig på hodet og jeg blei sittende igjen med et sjeldent tilfelle av mindblownness, og plutselig gikk det hele fra å være et bra spill til et fantastisk spill. Kanskje jeg går nærmere inn på det ved ei seinere anledning, når jeg ikke har brukt opp mesteparten av min daglige skrivekapasitet på Our Flag Means Death, haha.

Film: Hos Martina så vi Ready Or Not, en riktig så underholdende skrekksak med såkalt glimt i øyet. Jeg så også Nosferatu på kino sammen med Vibeke, og den var akkurat så stemningsfull og kul som jeg hadde forventa av Robert Eggers. Jeg merker jeg setter litt ekstra pris på filmene hans, bare fordi det er så tydelig hvor sterk kjærlighet han har til filmmediet, historien han forteller og den historiske perioden den er satt i. Den unge alderen hans til tross, er han rett og slett en gammaldags håndverker som utfører faget sitt med nerdete presisjon og med en imponerende oppmerksomhet for detaljer. Ingenting ved filmen overlates til tilfeldighetene, og det gjør ganske enkelt godt å se at man også i strømmetjenestenes konsumeringstidsalder får muligheten til å se film lagd av lidenskapelige ildsjeler.

Bok: Etter å ha opplevd hvilken suksess Ringenes Herre på lydbok var for meg, har jeg nå begynt å høre A Game of Thrones. Jeg var spent på åssen det skulle gå, siden jeg tross alt hadde lest Ringenes Herre før, dog på norsk og for lenge siden, men siden jeg har sett TV-serien Game of Thrones og George R.R. Martin tross alt har en ganske lettlest skrivestil, funker også denne helt fint å høre på istedenfor å lese på tradisjonelt vis.

Musikk: Få ting er like tilfredsstillende som å gjenoppdage en artist du egentlig allerede liker, men som du ikke har hørt på på ei stund. Det er en vakker følelse som er vanskelig å beskrive når du hører ei låt som du har hørt flere ganger før, så du kjenner den utvilsomt igjen, samtidig som det er såpass lenge siden sist at det likevel føles som å høre den for første gang, fordi du er et annet menneske nå enn du var den gangen. I januar var jo så heldig at det skjedde ikke bare én, men to ganger, med to forskjellige artister fra ulike generasjoner, men som likevel har mye til felles. Første gang det skjedde, var under den fullstendig på trynet og samtidig helt magiske drømmeaktige scena fra Our Flag Means Death som jeg nevnte lenger opp her, hjerteskjærende perfekt akkompagnert av aldeles nydelige This Woman's Work av Kate Bush. Andre gangen det skjedde var faktisk i går, under konserten til SRSQ. SRSQ representerer for meg noe både helt nytt og fortryllende nostalgisk på én gang, fordi det er så få på hennes alder som gjør det hun gjør, samtidig som musikken hennes virker åpenbart inspirert av åttitallets drømmepop á lá Cocteau Twins, og en tilsvarende nesten gammalmodig vokal som tidvis minner om nettopp Kate Bush. Jeg har hørt låta Ever Crashing fra albumet med samme navn før, og har alltid syntes det er ei god låt, men formidlingsevnen til SRSQ live og den helt spesielle emosjonelle scenekarismaen hennes, gjorde at jeg i går opplevde låta på den måten den føltes ment til å bli opplevd, og hele greia var så følelsesmessig slagkraftig at jeg jaggu fikk tårer i øya, gitt.

Det nye prosjektet

Da jeg oppsummerte året som har gått, nevnte jeg at noe av det gledeligste som 2024 inneholdt for min del, var et nytt skriveprosjekt. Etter å ha fullført to romaner, Mjuke, svarte stjerner og Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, som begge fikk høflige nei sammen med grundige tilbakemeldinger fra Oktober, mista jeg trua på at jeg i det hele tatt klarte å skrive romaner. Så jeg begynte å skrive noveller isteden. Først satte jeg igang med en idé om at jeg skulle skrive noveller der de forskjellige tekstene tok utgangspunkt i ulike dyr og kalte prosjektet Fauna. Siden gikk jeg bort fra ideen, rensa vekk alle tekstene jeg var usikker på, skreiv noen nye som overhodet ikke handla om dyr, og hadde nå et prosjekt som jeg ga arbeidstittelen Mens de andre sover. Novellene mine fikk generelt bedre tilbakemeldinger fra skrivevennene mine enn hva romanene mine hadde fått; det virka som at folk flest syntes jeg hadde funnet en form som passa meg, som ga meg bedre kontroll på stoffet, som konsentrerte ideene mine og gjorde det tydeligere for leseren hva jeg ville si. Jeg fikk god sjøltillit og sendte dem fra meg til alle landets største forlag og fikk standardavslag fra dem alle, i sterk kontrast til hva som hadde vært tilfellet med de knotete romanene mine.

Og etter det sa det stopp. Lenge.

Da jeg tok opp skrivinga igjen etter at Nav sponsa meg med et kurs fra Tekstuniverset, var det novellene jeg nok en gang fokuserte på. Jeg skulle skrive dem om og sende dem inn på nytt i håp om at de ville ligne tilstrekkelige lite på utgangspunktet til at forlaga ikke ville gjenkjenne dem som bearbeida versjoner av noe de hadde lest tidligere. 

Og det var altså underveis i denne redigeringsprosessen at jeg på et visst punkt, kanskje i fjor sommer, innså at den av tekstene jeg hadde jobba mest intenst med, ikke bare var nok ei novelle i samlinga Mens de andre sover, men en ny roman. Teksten består i hvert fall i skrivende stund av 153 sider, så det skal godt gjøres å argumentere med at det er noe som helst annet enn nettopp en roman. Og det skremmer meg litt, for jeg skulle jo ikke skrive noen nye romaner. Jeg skulle jo heretter skrive noveller, fordi jeg fikk det bedre til, fordi strammere rammer gjorde godt for den kaotiske hjernen min. Romaner er jo det jeg ikke får til, fordi jeg har for mange ideer og for lite materiale til å knytte ideene sammen til at de gir mening utafor mitt eget hode. Ikke at det hjelper å gjøre det motsatt; det var jo nettopp det jeg hadde prøvd å gjøre med Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og da fikk jeg jo beskjed om at det var for lite som skjedde, for få personer, for få fysiske steder, generelt ikke nok. Nå var også den romanen mitt tydeligste forsøk på å skrive noe jeg trudde forlaga ville ha. I dette nyeste prosjektet mitt gjør jeg overhodet ikke det, på godt og vondt, og skriver isteden den bananas romanen jeg sjøl hadde elska å lese. Jeg elsker å jobbe med den, men jeg innser jo at mine egne tankespinn har en tendens til å løpe løpsk (som var den største og hyppigste innvendinga som kritiske røster retta mot novellene mine). Jeg har gått aktivt inn for å dempe mine mest maniske krumspring og stole på at bare bruddstykker av dem er (mer enn) nok for den gjengse leser å ta innover seg. 

Om jeg får det til å funke? Who knows, only time, som Enya synger. 

Jeg gir dere et utdrag fra prosjektet, som kanskje er nok til at dere kan forme grunnlaget for ei formening sjøl. Foreløpig heter prosjektet Feen, men jeg er generelt god på titler og syns Feen er en for dårlig tittel, så det er ikke det den skal ende opp med å hete. 

Det er ikke utenkelig at utdraget under ender opp med å måtte kuttes fra historien når jeg omsider kommer til den kritiske fasen, for jeg innser allerede nå at det kanskje ikke tilfører så mye til fortellinga, fordi jeg først og fremst hadde lyst til å skrive noe om motorveier og bensinstasjoner, som har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Så… jeg veit ikke. Nyt det mens du kan eller noe.

(…)

   Himmelen ser møkkete ut over oss og lufta føles støvete i nesebora når Luca blinker ut på motorveien, foran meg i passasjersetet strekker Tommy armene i været som for å tørke de svette armhulene sine, kabrioleten aksellerer med et lavfrekvent brum som høres for maskulint ut for en bil som denne. Ved siden av meg virrer feen med hodet, jeg benytter anledninga til å nappe capsen av den, den stirrer på meg med noe som bare kan være forferdelse bak solbrillene.

   «Du skal få den tilbake etterpå, jeg er bare redd den skal bli tatt av vinden», sier jeg, stemmen min blander seg med motorsuset og de jamrende luftstrømmene som stryker om karosseriet lik bølger mot baugen på et skip.

   Skyskraperne i sentrum begynner å tegne seg opp i horisonten som en fjellkjede av stål, og Luca tar av på avkjøringa inn mot bensinstasjonen. Den påtrengende skumringa samler seg i skyer over det blinkende neonskiltet som reklamerer for lave priser og lange åpningstider.

   Stillheten når bilen stopper ved siden av bensinpumpene, Luca som skrur av motoren, åpner døra og trår ut for å fylle. Jeg lener armen mot vinduskanten og hodet mot armen. Ved siden av meg klyver feen opp fra midtpartiet og setter seg oppå bagasjerommet, de bare føttene hviler mot setetrekket i rød fløyel, Luca har alltid hatt så pornoestetisk smak.

   «Dette er det vakreste stedet jeg noen gang har sett», sier feen, den ser drømmende opp på logoen til bensinstasjonen, skitten av eksos og smuss.

   «Hvis du tar av deg solbrillene ser du enda bedre», sier Tommy i setet foran oss, feen tar tak i stengene på hver side av hodet og løfter solbrillene av og ned med langsom andektighet, fra her jeg sitter sammenbretta inn mot den høyre bildøra ser jeg bare det store smilet og ikke de tindrende øya, men jeg veit at de skinner om kapp med de gule lysstoffrøra som henger over kassa inne i den lave bygningen som Luca er på vei bort til.

   «Kan du kjøpe med en brus til meg?» roper jeg etter ham, uten å snu seg holder han en tommel opp ut til sida, som en haiker, før skyvedørene åpner seg foran ham for deretter å lukke seg bak ham. 

   Jeg hermer etter feen, folder meg ut som et trekkspill, endelig i bruk igjen etter å ha samla støv i et bøttekott eller i en kjeller, setter meg opp på bagasjerommet og retter ut beina i all sin lange prakt, et sukk jeg ikke klarer å holde tilbake idet blodet på ny gjennomstrømmer dem, plasserer én legg på hver av Tommys skuldre.

   «Betyr dette at vi er i et BDSM-forhold nå?» sier Tommy.

   «Du satt så lagelig til», sier jeg.

   «Hva er BDSM?» sier feen.

   «Det er en forkortelse for buddhisme», sier Tommy, Charlie grynter en latter fra nede i setet sitt. 

   Luca kommer ut igjen fra mellom skyvedørene, når han nærmer seg hiver han brusboksen han bærer på til meg. 

   «For en fantastisk farge», sier feen og stirrer på den duggfriske aluminiumsboksen i hendene mine, Fanta Grape i metallisk fiolett. Jeg åpner boksen med en fislende lyd, kullsyre smeller mot innsida som regn mot et blikktak. Jeg tar en slurk mens Luca setter seg inn igjen bak rattet, feen stirrer på meg.

   «Kan jeg få smake?» sier den.

   «Jeg spytter ikke brus inn i kjeften på deg», sier jeg.

   Feen legger de lange, tynne fingrene rundt boksen og rykker den både forsiktig og bestemt ut av grepet mitt. Den legger metallet mot leppene, lener hodet bakover og drikker.

   «Så du kan hvis du vil, altså», sier jeg.

   «Det er det beste jeg noen gang har smakt», sier feen, den holder brusen foran seg og glor på den som en sjørøver betrakter en gullmedaljong. 

   «Kan dere to sette dere ned igjen så jeg kan få kjørt dere hjem?» sier Luca i førersetet. 

   «Bare litt til, jeg har tross alt sittet på et fly i hele dag», sier jeg.

   «Hørte du det? Han har sittet på et fly i hele dag», sier Tommy, stadig med beina mine på skuldrene sine.

   Feen putter brusboksen nennsomt inn i handa mi, så lener den seg inntil meg, legger hodet mot skuldra mi så jeg kjenner håret dens kile mot halsgropa.

   «Så du bare bestemte deg for å flytte fra Island sånn impromptu, liksom?» sier Luca, han ser på feen i sladrespeilet. 

   «Ja», sier feen, jeg kjenner vibrasjonene fra stemmen dens som en summende dur gjennom huden. 

   «Uten bagasje eller noen ting», sier Luca.

   «Alt jeg trenger er her allerede», sier feen.

   Vi klatrer tilbake ned i setene våre, Luca manøvrer kabrioleten ut på motorveien igjen, skyskraperne som på avstand ligna en taggete, demonisk tanngard åpner seg i flere detaljer jo nærmere vi kommer, byen er en fraktal, skyskraperne splittes opp i etasjer, etasjene splittes opp i leiligheter, og i en av disse leilighetene bor Charlie, Luca parkerer foran supermarkedet på den andre sida av gata for blokka hans, Charlie kryper ut av baksetet på motsatt side av meg, går rundt til baksida av bilen, åpner bagasjerommet og finner sekken sin der den er skvist et sted inntil den sammenkrølla kalesjen. 

   «Takk for turen», sier han, det er sommer og hverdag og kveld og Charlie ser uendelig liten ut med sekken hengende skeivt ned fra den ene skuldra, bak og over ham svirrer en sverm insekter omkring en glødende lyktestolpe, enda lenger bak skuler de gullysende butikkvinduene ut i det stadig tettere mørket som plirende dyreøyne. 

   Luca kjører ut igjen fra parkeringsplassen, i sidespeilet ser jeg Charlie krysse veien, fortsatt med sekken på halv tolv, og så låse opp porten til blokka han bor i, vi runder et hjørne før vi får sett ham forsvinne inn. 

   Luca blinker seg vekk fra hovedveien og over i ei sidegate, senker farta og cruiser forbi en barneskole, et byggevarehus og ei lita hjørnesjappe som selger krystaller, tarotkort og drømmefangere, så opp en liten bakketopp før vi triller inn i oppkjørselen til tomannsboligen Tommy leier halvparten av. Tommy åpner bildøra på sin side, strekker seg med én gang han har asfalt under føttene, gjesper mens han går rundt bilen for å hente sekken sin fra bagasjerommet. 

   «Dett var dett», sier han, nabohunden begynner å gjø når den hører stemmen hans, men vi ser den ikke. 

   «Takk for skyss», sier han til Luca, «vi ses vel sikkert snart», sier han til meg, «jeg veit ikke hva jeg skal si til deg», sier han til feen, så snur han seg og går opp trammen til inngangsdøra, etter at han har trådd inn over terskelen skrus utelykta ved siden av døra på, et mjukt oransje bluss som blir mindre i takt med at Luca kjører videre utover, østover og nordover, jeg snur på meg der jeg sitter, lener ryggen inn mot vinduskanten og legger beina på tvers over setene, føttene mine der hvor Charlie satt, feen krøller seg inntil og delvis oppå meg som en katt, så vidt ei vekt i det hele tatt, bare et mildt og kjølig trykk, ikke ulikt et kaldt håndkle over ei febersvett panne. Krøllene til Luca i førersetet blafrer foran oss, han skrur på radioen, noe som kan være ei oppstykka poplåt famler seg fram til øregangene våre gjennom et lag av flimrende støy, hjernen min pusler den sammen til en slags helhet, litt som når man på morgenkvisten prøver å forstå seg på nattas drøm, bruddstykke for bruddstykke etter hvert som de dukker opp. 

   Kabrioleten seiler inn og stopper foran garasjen, kveldsbrisen skyller den søte og svimlende lukta av månevindel over oss, rankene strekker seg opp og over gjerdet, de hvite blomstene nikker i vinden, enten som en velkomst til meg, eller i en hilsen til månen de er oppkalt etter, den fjerne, kalde navnebroren som henger i ei smal sigd over fjella i øst. Jeg dytter lett på feen, den klamrer seg opp og møter blikket mitt.

   «Vi er hjemme», sier jeg.

(…)

Trettipunktersbloggutfordring #21: ei bok som har betydd mye for deg

Jeg liker tittelen på dette punktet, fordi det ikke er snakk om yndlingsboka di eller den beste boka du veit om, fordi i likhet med så mange andre lesere, er det cirka umulig for meg å svare på det. Å snakke om ei bok som har betydd mye for meg, derimot, betyr at man ikke trenger å måle vidt forskjellige bøker opp mot hverandre, for det er sjeldent rettferdig å sammenligne epler og appelsiner, for å vri litt på et anglifisert uttrykk. 

De fleste bøkene som har betydd mye for meg i nyere tid, har allerede fått et blogginnlegg tilegna seg, så jeg tenkte å benytte anledninga til å snakke om ei av mine aller første yndlingsbøker, nemlig Ringenes Herre.

Jeg skulle gjerne likt å kunne si at jeg er en purist som selvfølgelig leste boka lenge før jeg så filmene, men sannheten er at da filmversjonen av Ringens brorskap kom, var jeg elleve år og leste i all hovedsak Animorphs og W.I.T.C.H.-bladene. Jeg var fortsatt liten nok til at jeg syntes at alt som Vibeke gjorde var det kuleste i hele verden, så da hun hadde vært på kino og sett Ringens brorskap og kunne melde om at det var den beste filmen hun noen gang hadde sett, måtte selvfølgelig jeg også se den. Jeg er i dag faktisk litt usikker på om jeg umiddelbart etterpå også syntes Ringens brorskap var den beste filmen jeg noen gang hadde sett fordi den faktisk var det, eller om det var fordi jeg ville være like kul som Vibeke, men fra og med det øyeblikket var den yndlingsfilmen min, og det skulle bare mangle om jeg ikke også leste boka, som jeg rakk å fullføre før jeg så både To tårn og Atter en konge på kino, en bragd jeg ikke nødvendigvis ville vært i stand til å gjenta om det hadde vært i dag. 

Da jeg begynte å høre Ringenes Herre på lydbok for litt over et år siden, var det første gang jeg leste den igjen siden elleve – tolvårsalderen, og første gang jeg leste den på engelsk. Det var en spesiell følelse å gjenoppleve det som sannsynligvis var min aller første dille i livet som voksen, og jeg nekter å prøve å vurdere den som om jeg var en slags litteraturkritiker, bare fordi betydninga den har hatt for meg som leser og menneske gjør at jeg er fullstendig inhabil. Ringenes Herre føles som familie, og jeg ville vært tilsvarende uegna til å være dommer i en konkurranse der et menneskelig (eller kattelig) familiemedlem var deltager. Men noe jeg er i stand til å si, og som jeg også trur var hovedgrunnen til at den blei min første yndlingsbok omkring 2002 en gang, er at den er ufattelig rik. Både da og nå blei jeg helt lamslått av det faktum at den, med sine nesten tusen sider, egentlig bare er en bitteliten flik av et materiale av kosmiske proporsjoner. J.R.R. Tolkien skapte sine egne språk, sin egen historie, sin egen mytologi, sin egen geografi, sine egne naturvitenskapelige lover. Jeg veit ikke om det i det hele tatt fins en forfatter verken før eller etter hans tid som har vært like grundig når det gjelder world-building. Tolkien var en usedvanlig lærd mann og professor, og ofte tenker jeg at det var først og fremst det han var, mens forfatter kom i andre rekke. I første omgang var han en slags skaper, og så dukka bøkene med utgangspunkt i universet hans opp nærmest som en ettertanke. Jeg er sikker på at mesteparten av materialet hans ikke engang fins som bøker, og å lese bøkene hans kjennes ikke som å lese skjønnlitteratur, men som å lese noe i nærheten av Bibelen eller kongesagaene til Snorre. De føles som eldgamle tekster som har blitt gravd ut av en katakombe av arkeologer, som ingen veit opphavet til, og som bare kan dateres omtrentlig. Ved å lese dem får man en anelse om konteksten tekstene har blitt til i, men det meste av det vil være prisgitt gjetting og kvalifisert synsing. 

Til tross for at jeg ikke klarte å ordlegge meg like elegant da jeg leste Ringenes Herre som barn, var jeg likevel veldig klar over at det var nøyaktig sånn det var å lese den. Ringenes Herre var mer enn bare et klassisk eventyr, for fortellinga strakk seg så langt utover boksidene i både den ene og andre retninga at jeg bare kunne skimte omrisset av den. Og den følelsen blei enormt skjellsettende for meg, og selv om det jeg skriver i dag på de fleste andre måter ligner veldig lite på Ringenes Herre, har jeg et håp om å skape noe som, om ikke føles like mektig (fordi det trur jeg at jeg med 99% sikkerhet ikke er i stand til), så i hvert fall noe som føles større enn sjølve fortellinga. Jeg vil gi leserne en opplevelse av at disse karakterene lever liva sine også utafor boksidene, og at alt det som ikke står på trykk, like fullt føles tilstede i orda. 

Tjuetjuefire

Med én gang jeg begynte å tenke tilbake på fjoråret, tenkte jeg på at jeg har vært mye stressa og at jeg generelt fikk gjort altfor lite av det jeg ville. Men så bladde jeg meg bakover i arkivet på denne bloggen og kom på at oy vey, 2023 var jo det året der nesten halvparten av det gikk med på å bli frisk fra den dritkjipe treningsskaden min, og i 2022 var jeg så deprimert som jeg kanskje aldri har vært før, så faktisk er jeg på en upward trajectory hva angår livet mitt for tida. 2024 har kanskje ikke vært mitt gøyeste eller mest produktive år, men det har vært ei langsom endring til det bedre, der jeg starta året med å endelig kunne begynne å trene igjen, i tillegg til at jeg begynte på et nytt skriveprosjekt. 

Det går i bølgedaler for meg, langsomme bølger. Knekken min i 2022 blei såpass brutal fordi den fulgte direkte etter en lang opptur, og selv om jeg ikke bobler over av manisk energi om dagen på samme måten som jeg gjorde en periode for noen år siden, føler jeg ikke at det går direkte dårlig med meg. I høst fikk jeg jo også innvilga uføretrygd, og plutselig kunne jeg slappe mer av og unnslippe de mest påtrengende økonomiske bekymringene. 

Ikke minst så jeg TR/ST live, noe jeg nesten hadde mista håpet om at noen gang skulle skje.

Så ja, dere. Det går sakte, men det går bedre. Riktignok med museskritt, men bedre like fullt.

Hva gjorde du i 2024 som du aldri har gjort før?

Fikk strømterapi hos fysioterapeut. Gjorde et betalt modelloppdrag. Tok ordentlig tak i ryddeproblemene mine som jeg blant annet har snakka om her, i form av å søke om – og få innvilga – bistand i hjemmet, og begynne i behandling for OCD på DPS. Mestra invert på top bar (noe som sannsynligvis bare gir mening for hoopers, men jeg er skikkelig stolt av det). Besøkte Göteborg og Liseberg. Dyrka mine egne krystaller. Spilte tabletop-rollespill. Så et av mine aller høyest elska yndlingsband live. 

Beste konsert:

TR/ST, til ingens overraskelse. 

Hva ønsker du deg i 2025 som du har savna?

Mer kontroll på OCD'en min. Bedre balanse mellom jobb og fritid. Og som alltid: forlagskontrakt.

Hvilke TV-serier var de beste du så?

Baby Reindeer, House of the Dragon, Monsters: The Lyle and Erik Menendez Story og What We Do In the Shadows, der fjorårets sesong av sistnevnte også var den siste. Dette er en serie som kunne pågått i all evighet, og noe så sjeldent som en serie som ikke taper seg etter hvert, og jeg følte at Guillermo i siste episode representerte meg og mine følelser omkring serieavslutninga perfekt.

Hvilken bok var den beste du leste?

Ja nei, altså, til tross for at jeg egentlig ikke følte at jeg leste spesielt lite, så leste jeg nå en gang bare éi bok, og det var Moby-Dick. Og den likte jeg veldig godt.

Hva slags musikk har du hørt mest på?

Artistene og banda jeg hørte mest på var Philip Glass, David Bowie, The Human League, Max Richter og Autechre. Enkeltsangene jeg hørte mest på fins i denne spillelista.

Hvilke var de beste filmene du så?

Poor Things, Civil War og The Substance.

Beste spill?

Horizon: Forbidden West var nok det beste spillet, men jeg vil også nevne Dredge, fordi å få sinnssykt hekta på noe som basically er en fiskesimulator med skrekkelementer, var en hyggelig overraskelse jeg ikke så komme.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Spiste, drakk, spilte, sang og skravla med venner på Raadhuset.

Hva ønska du deg? Og fikk?

Uføretrygd. Et nytt skriveprosjekt.

Ønsker og planer for det nye året:

Lytte bedre til signalene kroppen sender ut, både fysisk og psykisk. Det er ikke noe gøy å være verken skada eller utbrent, og det eneste jeg beviser ved å tøye strikken til den ryker, er at viljestyrken min er sterkere enn fornuften, og det er ikke en flex. 

Desember 2024

Opplevelser: Julebord med skrivevenner. Jul i Lier. Kafékos på Hos Solveig med Eirin. 

Innkjøp: Bare julegaver.

TV-serie: Jeg har så vidt begynt på Our Flag Means Death, og jeg må innrømme at jeg ikke liker det fullt så godt som jeg hadde forventa å gjøre. Det er noe med denne typen humor som jeg av en eller annen grunn syns kler de mer mockumentary-orienterte Flight of the Conchords og What We Do In the Shadows bedre, men jeg har ikke gitt det opp og er nå cirka midtveis i første sesong. Syns serien tok seg litt opp etter at Blackbeard dukka opp (og jeg var ikke forberedt på hvor heit jeg skulle syns Taika Waititi var som badass sjørøver), og jeg syns uansett det er fint å ha en lettbeint serie med korte episoder å chille med de dagene som allerede er krevende nok i seg sjøl.

Film: Beetlejuice Beetlejuice og Joker: Folie à Deux. Førstnevnte var en underholdende oppfølger som har tatt vare på det beste fra originalen, samtidig som den har oppdatert elementene ved førstefilmen som ville ha opplevdes daterte i dag. I det hele tatt skikkelig gøy å se Tim Burton gjøre det Tim Burton gjør best. Sistnevnte hadde jeg et inderlig håp om at skulle være bra, til tross for lunken mottakelse, men det smerter meg å innrømme at verdens filmanmeldere dessverre hadde rett. Én ting var at den ikke var den fengende superheltfilmen som den første tross alt var, selv om den var aldri så mørk og gritty, men der jeg hadde forsiktige forventninger om et realistisk rettsdrama isteden, fikk jeg egentlig ikke dét heller. Selv om verken Joaquin Phoenix eller Lady Gaga spilte dårlig, var det null kjemi mellom dem, og filmen endte rett og slett opp som kjedelig og retningsløs. På et vis kan jeg sette pris på metaperspektivet filmen gir oss: film nummer én blei enormt populær blant de mer lugubre kjellermenneskene blant oss, og tvilsomme nettfora av ymse slag idealiserte den ensomme, psykisk sjuke og morderiske Arthur Fleck. Folie à Deux spiller videre på suksessen den første filmen fikk i virkeligheten, bare for i neste øyeblikk å drepe myten om Jokeren fullstendig. En severdig film er den igrunn ikke, men som et stykke konseptuell performancekunst har den en slags kvalitet. 

Bok: Folkens, jeg har gjort det! Jeg har lest ut Moby-Dick!

Jeg hadde som mål å i det minste klare å lese den ut innen året var omme, og jaggu klarte jeg det noen få dager før nyttårsaften. Og selv om jeg brukte lang, lang, laaaang tid på den, kanskje det lengste jeg noen gang har brukt på ei bok, så var det ei veldig god bok. Ikke minst liker jeg hvor radikal Herman Melville må ha vært for sin tid; selv om han omtaler mørkhuda folk i ordlag som ikke er OK i dag, er det noe deilig liberalt i at man i ei bok fra midten av attenhundretallet blir presentert for ei setting der hudfarge faktisk ikke er viktigere enn de menneskelige egenskapene man har. Hvalfanger var et dårlig betalt, fysisk tungt og livsfarlig yrke, og dermed en sånn typisk jobb som hvite mennesker ikke ville ha, og i likhet med i dagens samfunn gikk med andre ord jobben til innvandrere og minoriteter. Fortelleren er en hvit mann, som på land nyter godt av privilegiene det fører med seg, men ute på havet, langt unna de øvrige sosiale normene, havner han, som ung og uerfaren og ikke spesielt sterk, nederst på rangstigen, med den største inneforståtthet og selvfølgelighet. Over ham i hierarkiet finner vi blant annet en svart mann, en amerikansk urinnvåner, og ikke minst harpunereren Queequeg, som før de kaster loss blir undervurdert av skipseierne på grunn av sin etniske bakgrunn, men som raskt viser seg å være et av de mest kapable medlemmene av mannskapet. Det er mye mer jeg kunne sagt om denne boka, rik som den er, og kanskje er det nettopp også derfor jeg har brukt så lang tid på den; kanskje har det vært et slags forsøk på å få med meg så mye som overhodet mulig av den.

Nå har jeg nettopp begynt på Dune Messiah. Jeg var ikke overbegeistra for den første boka i Dune-serien, men ifølge absolutt alle med bedre kjennskap til Dune-universet enn meg, er den første boka mest en slags intro, fordi den egentlige historien begynner først etter at hendelsene i bok nummer én har utspilt seg – ikke ulikt sånn som jeg opplevde Game of Thrones, med andre ord. Det er fortsatt for tidlig i leseprosessen til at jeg har gjort meg opp noen meninger verdt å nevne, men det føles så langt spennende å være tilbake i Frank Herberts verden.

Musikk: Månedens kanskje hyggeligste musikalske oppdagelse var nok PJ Harveys cover av Love Will Tear Us Apart, fra andre sesong av TV-serien Bad Sisters (jeg har sett de to første episodene av første sesong og det lover veldig godt!). At hun klarer kunststykket å få bunnsolide rockeklassikere til å høres ut som om man hører dem for første gang, er noe hun allerede har bevist med sin versjon av Red Right Hand, og Love Will Tear Us Apart er ikke noe dårligere.