Dette føles som riktig anledning til å poste dette

Ta det med ro, jeg er snart tilbake med my regularly scheduled bullshit, men i lys av, y'know, Konserten™, føles det riktig å avslutte med en slags epilog. 

Jeg har klart å lande igjen. Følelsene mine er tilbake på baseline-nivå, hvor de kommer til å være helt til neste anledning til å gå over alle støvleskaft byr seg. 

For et par dager siden gjorde Robert et intervju med radiokanalen WFMU. Det minte meg på alle grunnene til at jeg føler meg oppriktig glad i ham, for jeg elsker virkelig at han er en så keitete og sjenert person, som likevel er i stand til å lage musikk som er… noe ganske annet. Han nevnte også at han er i en flytteprosess, at han sannsynligvis har forlatt LA. Det gjorde meg merkelig trist og urolig og jeg veit ikke helt hvorfor.

For noen år siden spilte TR/ST en minikonsert i studio hos KEXP. Jeg elsker akkurat denne liveopptredenen kanskje mer enn noen andre jeg har sett, fordi uten et publikum i tradisjonell forstand og inne i et lydtett radiostudio, betyr plutselig hele konseptet "konsert" noe helt annet enn hva det pleier. Mest av alt elsker jeg hvor god kjemi Robert, Lia og Esther har, hvor mye ikke-verbal kommunikasjon som foregår mellom dem, hvor tydelig det er at de koser seg med å spille sammen. Esther er ikke lenger med i livebandet, til tross for at hun inntil ganske nylig hadde vært fast medlem i… jeg veit ikke helt, mange år. Ikke lenge etter KEXP-opptredenen slutta også Lia, og i et års tid eller deromkring var Robert det eneste medlemmet. Han gjorde en turné, den såkalte karaoketurneen, der han i og for seg sang live, men all musikken var forhåndsinnspilt. Litt seinere fikk han med seg noen tilsynelatende mer eller mindre tilfeldige folk til å spille synth under konserter, og like før denne europaturneen begynte, blei det klart at ingen ringere enn Lia vendte tilbake på trommer. 

Jeg veit ikke helt, hvis du faktisk har lest de to seineste innlegga mine, håper jeg at denne lille bakgrunnshistorien kan bidra med litt mer kontekst til hele greia. Fordi for de fleste andre som var på konserten i forrige uke, var TR/ST først og fremst Robert, og det er jo ikke feil, men jeg trur jeg var en av få blant publikum som følte meg ekstra glad og gira over Lia på trommer. Det er ikke ment som en slags arrogant "jeg er en mer verdig fan enn deg"-ting, for jeg har ofte heller ikke oversikt over hvem som spiller trommer i andre band jeg liker, men Lia er ikke bare en innleid musiker som gjør en jobb, hun gir så mye ekstra til opplevelsen. Ideelt sett ville jeg selvfølgelig også hatt med Esther på synth, men det er dessverre ikke opp til meg.

Kort oppsummert: Lia er en viktig grunn til at TR/ST er en så mektig opplevelse live. Og jeg er glad i henne på en lignende måte som jeg er glad i Robert. 

Control Me er ikke den TR/ST-låta jeg liker best. Den er for den saks skyld heller ikke den jeg liker minst, og jeg forventer ikke at noen som ikke er spesielt interesserte faktisk klikker seg inn på linken i fjerde avsnitt og ser hele KEXP-konserten, men jeg håper du har lyst til å se klippet av Control Me. I den perioden da TR/ST utelukkende var Robert, både i studio og live, så jeg på denne konserten og følte noe sånt som kjærlighetssorg over Lia og Esther, fordi det i dette konsertopptaket er så innmari tydelig hvor mye de betydde for livebandet. Og i forlengelse av det: jeg trur kanskje denne framførelsen av Control Me er det nærmeste jeg kan komme å kommunisere hvor glad jeg blei da jeg leste at Lia var tilbake på trommer, og at når jeg endelig skulle få se TR/ST live, så var det med Lia. 

Jeg veit ikke helt. Jeg er så glad i dem.

Re: følelsen av følelser

Jeg syns jeg skylder dere et oppfølgingsinnlegg. Jeg var som kjent på TR/ST-konsert på fredag, og jeg har gleden av å meddele at jeg ikke bare kom fra det med livet i behold, men jeg hadde det skikkelig gøy! I de kanskje to timene konserten varte, klarte jeg å føle på helt ukomplisert og deilig eufori, noe jeg sjeldent gjør. Men jeg skal ta det fra begynnelsen, fordi man oh man, for en berg- og dalbane dette har vært, og til dels fortsatt er.

Fordi hey, følelser skremmer meg. De overvelder meg. Følelser av alle slag kan overfylle den emosjonelle kapasiteten min og utløse noe som kanskje er angstanfall, men samtidig kanskje ikke helt, fordi det ikke trenger å være engstelige følelser som utløser de kraftige reaksjonene mine, det kan like gjerne være gode følelser, og ofte er det antakelig ei blanding av flere forskjellige følelser, som bare blir forsterka av min manglende evne til å identifisere dem. 

Natt til fredag sov jeg veldig dårlig. Jeg dreiv og drømte at jeg kom for seint til konserten, og så våkna jeg av intense magekramper. Jeg trudde jeg hadde fått mensen, så jeg stod opp og tok en Ibux og gikk på do, men neida, det var ikke mensen, det var bare… vel, følelser. 

På dagtid før konserten på fredag var jeg ekstremt rastløs. Jeg klarte ikke å konsentrere meg om noe, så da jeg hadde gjort de tinga jeg måtte, som å dusje og spise, bestemte jeg meg for å bare dra ned til Grünerløkka først som sist, fordi om jeg uansett ikke klarte å gjøre noe annet enn å vente, kunne jeg likeså godt vente på det eneste stedet som ikke utløste stressende tvangstanker om å komme for seint. 

Og når jeg sier "spise", så er det en sannhet med modifikasjoner. Strengt tatt spiste jeg jo på fredag, men jeg hadde null matlyst, så jeg endte opp med å spise bare omtrent halvparten av hva jeg pleier å spise i løpet av en vanlig dag. Og det er jo ikke helt utenkelig at et for lavt næringsinntak har noe å si for emosjonell balanse, men jeg prøvde, okei, jeg prøvde virkelig. 

Jeg var på plass i billettkø omkring en time før dørene åpna. Da var det én annen person i køen foran meg, og vi begynte å snakke sammen, selv om jeg til vanlig pleier å holde meg langt unna tilfeldige samtaler med fremmede, men dere veit, et ekstremt nøyt nivå av følelser i kroppen har en tendens til å få meg til å oppføre meg irrasjonelt og out of character. Jeg tulla ikke da jeg nevnte angstanfall innledningsvis; det er akkurat som at hvis følelsesintensiteten i meg blir høy nok, går jeg inn i en slags fight-or-flight-modus som ikke er direkte angst, men som har mange av de samme kjennetegna: adrenalinrush, hjertebank, skjelving. Med andre ord: følelsene mine kan gi meg en slags naturlig rus, og så har jeg også ved flere tidligere anledninger blitt mistenkt for å være rusa uten å egentlig være det, i hvert fall ikke på noe annet enn mine egne følelser, både av venner, vektere og politi. Dessuten trur jeg at jeg har liiiitt lavere terskel for å snakke med fremmede når jeg er i settinger der jeg på en eller annen måte føler meg hjemme. Jeg kan for eksempel framstå veldig mye mer utadvendt på et litteraturarrangement enn i en, jeg veit ikke, konfirmasjon. Hvis jeg føler meg på hjemmebane, hvis jeg har god grunn til å tru at de andre folka som er der faktisk syns det jeg eventuelt har å si er interessant, får jeg også litt mer motivasjon til å initiere en samtale. I de fleste andre sosiale sammenhenger man har en tendens til å befinne seg, for eksempel i jobbkantiner, familieselskaper eller nabolagsdugnader, pleier det liksom å være small talk det går i, og jeg ser ikke poenget med small talk, jeg liker det ikke, og jeg er ikke god på det. Dermed har tidligere kolleger, familiemedlemmer og naboer en tendens til å oppfatte meg som sjenert og inneslutta, eller, hvis jeg faktisk snakker om ting jeg syns er spennende, rar. Så når jeg møter noen nettopp på grunn av en interesse eller hobby jeg har, befinner jeg meg plutselig i en situasjon der jeg ikke trenger å forholde meg til small talk overhodet, men bare kan gå rett på the nitty gritty. Ingen som møter opp på TR/ST-konsert kommer til å syns at jeg er irriterende fordi jeg snakker om TR/ST, liksom.

Uansett. Å vente i en time i billettkø kan faktisk være ganske trivelig når man plutselig havner i snakk med noen som det er lett og gøy å snakke med. Vi visste jo allerede at vi hadde noe til felles, liksom. Og mens vi to stod der som stadig de eneste oppmøtte, kom hele bandet ut fra lokalet. Og plutselig tenkte jeg ekstremt mange ting på én gang. For vi lever i en tidsalder uten sidestykke, og sosiale medier har skapt en helt egen klasse av sosiale konstellasjoner, nemlig det parasosiale forholdet. Jeg veit det er mange usunne aspekter ved nettopp denne typen relasjoner, og man kan sikkert argumentere for at det ikke er en snakk om en relasjon overhodet, med tanke på at den bare går én vei. Jeg har alltid hatt lett for å føle meg knytta til folk jeg ikke kjenner, men beundrer fra avstand, og det er sikkert lett å trekke konklusjonen om at det er en uheldig konsekvens av mine utfordringer med sosialt samspill i virkeligheten og min frykt for å bli avvist og alt det der, men så er det jo sånn at jeg er egentlig ikke en ensom person. Jeg har gode venner i virkeligheten som jeg både kan støtte meg på når jeg har det vanskelig, og ha det gøy sammen med når jeg er i godt humør. For meg er ikke parasosiale forhold ei erstatning for virkelige forhold, det kommer i tillegg. For min del blir det en aldri så liten epler-og-appelsiner-situasjon, for jeg føler at jeg helt oppriktig får positive ting ut av parasosiale forhold som et IRL-forhold uansett aldri ville kunne gitt meg. Jeg ser ikke på det som noe trist i det hele tatt, men kan på et vis forstå at det kan se sånn ut for utenforstående. Litt som at foreldra til Ibelin syntes det var trist at han brukte den gjenværende tida si til å bare sitte inne aleine på rommet sitt, istedenfor å være ute med venner, før de skjønte hvor berikende gaming faktisk hadde vært for ham. TR/ST er mer enn bare musikk for meg. TR/ST har vært en så sterk inspirasjon i min egen skriving og mitt eget liv at det egentlig ikke gir mening å skrive om det engang, hvert fall ikke her og nå, for dette blogginnlegget er allerede i ferd med å bli farlig langt, men som jeg så vidt var innom sist gang: Robert er bare et menneske, og samtidig representerer han noe som er større enn seg sjøl for meg. Og jeg har fulgt ham fra avstand, både musikalsk og personlig, i så mange år nå, at en del av meg ikke helt hadde klart å skjønne at han ikke bare var en digital avatar, fordi han aldri før hadde eksistert i det samme fysiske rommet som meg.

Og så plutselig stod han der, bare noen meter unna meg, og var bare et menneske.

Og om du nettopp nå tenker at jeg umulig kan ha tenkt hele det avsnittet i de få sekundene det var snakk om, så tar du feil, for det gjorde jeg, vel å merke ikke i ord, men innholdet var cirka det samme. Og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med det, for jeg følte jo på mange måter at han var vennen min og samtidig var jeg ekstremt klar over at han absolutt ikke var det, og jeg har sett nok av eksempler på folk som oppfører seg som respektløse, grenseoverskridende, egoistiske, aggressive, objektiviserende rasshøl i møte med folk de ser opp til, til å vite åssen jeg i hvert fall ikke har lyst til å oppføre meg. Chappell Roan har som kjent satt ettertrykkelig ord på det. Jeg har fulgt Robert over mange nok år nå til å ane at han er en ganske tilbaketrukket og privat person, som ikke liker å svare på personlige spørsmål i intervjuer og som knapt nok gjør intervjuer i det hele tatt, fordi selv om han elsker å lage musikk, virker han fortsatt veldig ukomfortabel med… alt det andre som følger med det å være profesjonell artist. Og uansett hvor sterke følelser jeg bærer rundt inni meg, kommer jeg aldri til å bli en sånn person som kaster meg over et annet menneske uten å være helt sikker på at de syns det er greit. Og i all oppriktighet trur jeg ikke engang vennene mine ville syntes det var greit om jeg overfalte dem på gata på den måten jeg ser enkelte såkalte "fans" gjøre med artister de liker. 

Så jeg gjorde ikke noe og jeg sa ingenting, for hva skulle jeg uansett i så fall ha sagt, for når jeg er i følelsesindusert fight-or-flight-modus er jeg ikke på langt nær like velformulert som på bloggen min. Så isteden bare smilte jeg fårete, for jeg eier tross alt ikke pokerfjes, så om jeg er gira/entusiastisk/spent på noe, klarer jeg sjeldent å skjule det. Og jeg oppnådde blikkontakt med Lia, trommisen. Og så sa hun "I like your hair", jeg sa "thank you" med tårer i øya, og så smilte hun og gikk sammen med Robert for å hente en pizza som de deretter tok med seg inn tilbake i lokalet.

Jeg snakka med Vibeke om dette lille øyeblikket i går – for som sagt har jeg altså gode relasjoner til mennesker jeg kjenner i virkeligheten òg!! – og samtalen vår fikk meg til å innse noe veldig fint. Jeg er altfor høflig og sjenert, og har altfor stor respekt for musikeres rett til et privatliv, til å uttrykke hvor mye de betyr for meg verbalt når de tilfeldigvis går forbi, samtidig som man møter jo ikke opp en time før dørene åpner til en konsert med et band man er likegyldig til. Uansett hvor corny dette høres ut, så trur jeg Lia så i det fårete smilet mitt og i øya mine og min avgjørelse om å møte opp som en av de aller tidligste, at TR/ST er et band som betyr enormt mye for meg. Sjukepleieren min har sagt at jeg er en person som det er vanskelig å lese, men jeg trur ikke jeg var vanskelig å lese i det øyeblikket, og jeg trur hun visste nøyaktig hvor mye det betydde for meg å få et kompliment av henne.

Etter innslipp var det lett for meg å finne en god plass, for dét er jo tross alt en av de mest praktiske tinga med å være veldig fan av et band som fortsatt er relativt ukjente, sånn, sammenligna med for eksempel Nick Cave, som jeg snakka en del om i det forrige innlegget mitt. Jeg hadde overhodet ikke trengt å møte opp såpass tidlig for å sikre meg en god plass, selv om det ikke desto mindre var strengt nødvendig for min egen sjelefred sin skyld. Jeg fikk stå helt foran midt på, og dette var vel kanskje da det gikk opp for meg for alvor at jeg sannsynligvis var den største fanen i rommet. Som igjen sannsynligvis betyr at jeg er Norges største TR/ST-fan, ikke bare som en figure of speach, men helt bokstavelig. Folk kom til og med bort til meg etter at konserten var ferdig og kommenterte det, fordi som sagt har jeg ikke et spesielt sterkt pokerfjes, og hvert fall ikke når jeg er gira/entusiastisk/spent. Men I'm getting ahead of myself. Etter at jeg hadde sikra meg rommets beste plass, følte jeg at jeg endelig kunne slappe av. Nå var det ikke lenger opp til meg, jeg hadde gjort det jeg kunne.

Og jeg er veldig, veldig glad for at jeg, til tross for alle mine bekymringer og tvangstanker og kaotiske følelser som føltes som å grue seg, men som umulig kunne være å grue seg, for det er da ingen som gruer seg til å se et av sine absolutte yndlingsband live for første gang, klarte å kose meg. "Kose meg" er egentlig et for generelt begrep, for "kose meg" er det jeg pleier å gjøre på konserter. Dette var noe helt annet. Og bedre.

Jeg liker å tenke på meg sjøl som et ganske autentisk menneske, som ikke prøver altfor hardt å være noe annet enn hva jeg egentlig er, men det er forskjell på åssen jeg danser aleine i mørket på stua når ingen kan se meg, og åssen jeg danser når jeg er på konsert. Det vil si, det pleier å være forskjell. En liten del av meg klarer ikke helt å gi slipp på et visst kontrollbehov offentlig, jeg pleier alltid ubevisst å holde litt tilbake, og det er jo egentlig naturlig. De aller fleste mennesker ser ikke på seg sjøl som uærlige eller falske fordi de ikke oppfører seg nøyaktig likt når ingen kan se dem kontra når de er ute blant folk. 

Jeg trur dette er den eneste konserten jeg kan komme på å ha vært på der jeg nesten glemte at det var andre mennesker tilstede. Apekatthjernen min sliter med å være tilstede her og nå, og pleier ofte å vandre underveis når jeg gjør egentlig noe som helst, noen ganger litt, andre ganger veldig mye. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg følte meg hypnotisert under denne konserten, i ordets rette betydning. Hypnotisert som i at jeg hadde fullt fokus på det som skjedde foran meg der og da, og glemte at det fantes en verden rundt meg. Jeg tenkte ikke et eneste øyeblikk på at jeg kanskje så teit ut eller at andre kanskje blei pinlig berørt av at jeg dansa som om ingen så på. For jeg trur jeg har funnet ut at jeg har to måter å danse på: den ene måten er beregna på et slags publikum, enten i konkret betydning eller i overført betydning som i de andre på dansegulvet eller whatever, og så er det den dansinga som nesten skjer av seg sjøl. I samtale med andre har jeg funnet ut at ikke alle i det hele tatt opplever sistnevnte, men jeg må danse innimellom. Hvis noe blir for mye for meg, må jeg danse i fred i noen minutter, helst med støykansellerende headset så jeg kan fortape meg helt. Det er en type dansing som sannsynligvis ser helt bananas ut, fordi jeg går inn i en transeaktig tilstand som er lignende den jeg opplever når jeg kommer inn i en god skriveflyt. Og det var denne sistnevnte måten å danse på jeg plutselig fikk tilgang til under denne konserten, og den har ikke pleid å være tilgjengelig for meg når jeg er i nærheten av andre mennesker tidligere, selv om jeg aktivt har prøvd. Jeg klarte noe så sjeldent som å slippe alt av kontroll og bære være tilstede, la kroppen reagere instinktivt og la hjernen hvile. Jeg var klarere tilstede under konserten enn jeg noen gang har klart å være under meditasjon. Og det var mer enn gøy, det føltes rensende, bekreftende, på grensa til spirituelt. 

Kanskje det er fordelen med alle de slitsomme følelsene mine. At jeg trenger dagevis med angst, stress og tvangstanker først, fordi de bygger opp en voldsom energi som ikke ville vært der hvis jeg hadde vært dem foruten, og som slippes løs som ei elektrisk overtenning når øyeblikket er inne. Kanskje er det dette alt sammen handler om, at det er dette som er poenget med at jeg tilsynelatende ikke klarer å føle på en normal måte. 

Som sagt la andre merke til det. Flere kom bort til meg etter konserten, kommenterte at jeg måtte være verdens største TR/ST-fan. Jeg veit ikke om jeg er det, det er ikke umulig, men jeg trur som sagt at denne konserten beviste for meg at jeg helt på ordentlig er Norges største TR/ST-fan. Jeg er på et vis norgesmester i TR/ST. 

En av de som kom bort til meg etter konserten spurte om hvor stor sjanse jeg trudde det var for at vi kunne møte på Robert ute på byen etterpå. Jeg sa jeg ikke trudde sjansene var spesielt store, i og med at de skulle spille konsert i København dagen etter. Jeg hang litt rundt i lokalet etterpå likevel. Lia kom tilbake ut på scena for å pakke sammen trommesettet sitt. Jeg var høy på adrenalin etter konserten og hadde lyst til å si noe til henne, men hva skulle jeg si, jeg var ikke i stand til å formulere ord som ga mening uansett, og hun var nok uansett lei av å høre floskler som "jeg er din største fan", "jeg elsker dere", "musikken deres betyr så mye for meg", selv om de ikke ville vært floskler om det hadde vært jeg som sa det, men det er liksom setninger som det har gått inflasjon i, fordi det er sånne ting jeg ser for meg at alle roper til musikere de liker. Men så så jeg at hun plukka opp en papirlapp og jeg ropte til henne om jeg kunne vær så snill å få settlista. Hun sa at hun dessverre hadde lovt den bort til noen andre, men i neste øyeblikk fant hun ei settliste til. Som hun ga til meg. 

Jeg har aldri fått ei settliste etter en konsert i hele mitt liv, haha, så hvor poetisk er det ikke at baby's first set list var akkurat denne settlista, som jeg ikke bare fant på gulvet, men som blei personlig overrukket til meg av trommisen? 

Jeg fikk ikke sove natt til i går, altså natta etter konserten. Det er også ment helt bokstavelig. For noe av problemet med å gire seg så mye opp som jeg er i stand til i enkelte sammenhenger, er at den energien ikke bare kan knipses bort når det er over. Jeg skulle egentlig vært i bursdag på Tusenfryd i går, men klokka åtte om morgenen måtte jeg melde bursdagsbarnet og si at jeg hadde ikke sovet noe og dessverre måtte prioritere søvn framfor bursdag. Jeg sovna kanskje omtrent i ni-tida og våkna litt over tolv. 

Og akkurat som i en ekte berg-og-dal-bane, følges en lang opptur av en tilsvarende lang nedtur. Jeg følte meg skjør, emosjonell og deprimert i går, litt som om jeg var fyllesjuk eller hadde abstinenser av noe slag, noe jeg på sett og vis også hadde. Man kan ikke bare pumpe kroppen sin full av endorfiner og serotonin, og så like plutselig bare fjerne dem igjen og forvente at det går ubemerka hen.

I går fant jeg et bilde på Instagram, det var av han som hadde spurt meg om jeg trudde vi kunne møte Robert etterpå, sammen med Robert. Det var tatt inne på Parkteatret, så han hadde tydeligvis lyktes i å huke tak i ham etter konserten. Først blei jeg litt sjalu, samtidig som jeg ikke engang veit om jeg i det hele tatt hadde hatt lyst til å overrumple Robert etter konserten for å overtale ham til å ta et bilde. Om jeg hadde spurt ham før konserten, da han og Lia gikk forbi meg for å hente pizza, hadde han sikkert sagt ja, fordi jeg er en høflig og veldig ikke-truende person og hadde i så fall spurt veldig pent, men det gjorde jeg jo ikke, litt fordi jeg ikke ville være plagsom og litt fordi jeg uansett ikke turte. Og jeg trur ikke at å ta et bilde sammen strengt tatt egentlig ville føltes viktig for meg heller. Vi har alle våre måter å være fan på, og selv om man sikkert ikke mener noe vondt med det, klarer jeg ikke å syns at det er helt uproblematisk å ta tak i en artist etter å ha spilt et konsert, som tross alt både er en fysisk og emosjonelt krevende handling for musikerne. Jeg har vært på konserter før der bandet har gått ut til publikum etterpå, og da er det selvfølgelig helt greit, men når musikerne går backstage og venter til de trur alle har dratt med å pakke sammen greiene sine, syns jeg jo helt ærlig at man som fan skal respektere det. Jeg syns det er viktigere at artister har det så mentalt bra som mulig så de kan fortsette å lage musikk så lenge de lever, enn at jeg skal ta et bilde med dem. Jeg veit ikke, kanskje overtenker jeg igjen, men veldig pågående fans på konserter har alltid gjort meg litt uvel. Jeg hadde en lengre rant om det i forbindelse med Patriarchy-konserten i mars:

Jeg trur dessuten at Robert eksisterer i et merkelig limbo for meg, der han både er en slags mytologisk skapning som har fôra mine egne kreative prosjekter med overnaturlig kraft i mange år nå (litt som når Gry Jannicke Jarlum påstår at aliens har brukt henne som et medium til å skrive boka hennes gjennom henne), i tillegg til at han føles som en god venn, i tillegg til at han er et vanlig menneske som i sitt eget liv har ekstremt lite med meg å gjøre. Først og fremst er han jo sistnevnte. Så for meg å interagere med ham personlig, føles på ett nivå feil. Litt sånn kollaps av romtid-kontinuumet, på en måte. Men kanskje dette er noe som forandrer seg med tida. Kanskje omstendighetene en gang i framtida ligger til rette for at det vil være helt naturlig for meg å ta et bilde sammen med ham. Eller fortelle ham hvor stor fan jeg er. Eller si til Lia at jeg syns også hun er veldig fin på håret, og dessuten den kuleste trommisen jeg veit om.

Og jeg trur hvert fall Lia fikk med seg, i likhet med de andre konsertdeltagerne, hvor stor fan jeg var under konserten, for da hun så på meg og sa at hun hadde lovt bort settlista til noen andre, så hun helt knust ut, før hun altså fant ei settliste til. Og hun smilte så varmt da hun ga den til meg. Og når Lia fikk det med seg, vil jeg tru at også Robert fikk det med seg. Kanskje de snakka om det i bussen på vei videre til Danmark, hvor tilbakeholdne norske publikummere er, bortsett fra den ene gærningen med det rosa håret helt foran, som sang med på alle sangene og dansa som besatt. 

Det har skjedd meg en gang før at jeg har blitt takka av en artist for å ha vært så engasjert og med (for norske publikummere generelt har en tendens til å stå litt på avstand og bare nikke), at jeg gjorde det så mye morsommere for henne å spille. Og dette var en artist jeg ikke engang hadde hørt om før jeg så henne varme opp for Molly Nilsson i 2022. Når jeg kan gjøre konsertopplevelsen mye morsommere for en artist som spiller en konsert jeg koser meg normalt mye på, liker jeg å tenke at kanskje TR/ST syntes at jeg var høydepunktet med å spille i Oslo for første gang. Og at både Robert og Lia skjønner hvor mye de har betydd for meg, selv om jeg ikke fikk sjansen til å fortelle dem det med ord.

Følelsen av følelser

Dere må tru på meg når jeg sier at jeg dette er første ledige anledning jeg har hatt til å sette meg ned og skrive et blogginnlegg siden sist. Det skal generelt ikke så mye til for å overvelde meg, men de siste ukene har vært mye, også til meg å være. Har snakka med tre venner som har det nøyaktig på samme måte, så det er vel kanskje snakk om en god, gammaldags vinterdepresjon som er i ferd med å sette inn i vår mer eller mindre kollektive bevissthet, kanskje hjulpet av en sommer som bare unntaksvis har vært varm og lys. Ikke veit jeg. Men jeg er her nå, på plass i en loftsleilighet der jeg passer en katt. 

For det første: søknaden min om uføretrygd har blitt godkjent, og fra og med 1. november går jeg offisielt over til å bli 100% ufør. Det er en lettelse, jeg må innrømme det. Jeg kommer til å tjene omtrent det samme som jeg gjorde på Nokas, som teknisk sett er ganske lite sammenligna med gjennomsnittet, men jeg syntes egentlig at jeg hadde ganske god råd da jeg jobba på Nokas, så jeg kommer definitivt til å merke at økonomien min blir radikalt mye bedre enn hva den har vært de siste tre åra. Faktisk kommer jeg til å tjene litt mer enn da jeg jobba på Nokas, fordi jeg har Pawshake-jobben ved siden av, og jeg må skru prissatsene mine opp ganske kraftig før det begynner å gå utover den månedlige trygden. 

For det andre: jeg skal plutselig tilbake på DPS igjen. Det er så lenge siden legen henviste meg at jeg faktisk ikke husker når det var, og henvisninga blei opprinnelig avslått, men så klagde jeg, og klagen gikk – litt uventa for min del – igjennom. Jeg har fått time til "utredning" allerede i morra, og egentlig er det eneste jeg vil ha en samtaleterapeut, ikke enda flere timer med utfylling av skjemaer, men jeg håper å møte på riktig person og at hele greia viser seg å bli fruktbar. 

Egentlig var det ikke noe av dette jeg hadde tenkt å snakke om i dag, men siden jeg først var her, liksom, og siden det uansett har vært vanskelig å prioritere blogging den siste tida. 

For å komme til det som var tenkt som sakens kjerne: jeg skal på TR/ST-konsert om litt under ei ukes tid. Det føles… uvirkelig. TR/ST er den artisten som har hatt størst innvirkning på livet mitt de siste åra, og å få se ham live er rett og slett vanskelig for meg å forstå. Dette høres fryktelig corny ut, for jeg veit jo at han bare er et menneske som alle andre, og nettopp det at han virker så jordnær og litt sjenert i intervjuer, er også mye av grunnen til at jeg virkelig liker ham som person og ikke bare som artist. Og det jeg føler på i forkant av konserten, er ekstremt vanskelig å sette ord på.

Jeg har problemer med å skille ulike følelser fra hverandre og å forstå hva de forskjellige følelsene jeg føler er, på fagspråket kalt alexithymia. I mange tilfeller er jeg bare i stand til å koke det ned til hvorvidt det jeg føler er "bra" eller "dårlig", men i tilfellet TR/ST-konserten klarer jeg ikke dét engang. Jeg er basically denne memen:

For i motsetning til hva man kanskje skulle tru, betyr ikke min mangel på forståelse av følelser at jeg ikke føler. Tvert imot føler jeg veldig ofte ekstremt mye, det veit de fleste som kjenner meg, og jeg trur man også skjønner det ved å lese denne bloggen. For selv om jeg ofte ikke er i stand til å forstå hvilken følelse jeg føler, forstår jeg som regel hvor mye jeg føler. Og i tilfellet TR/ST veit jeg at jeg føler veldig mye. 

Jeg føler ikke det samme denne gangen som det jeg generelt pleier å føle når jeg går på konserter med artister jeg liker. For ikke lenge siden var jeg for eksempel på konsert med Nick Cave. Jeg følte ikke noe spesielt i forkant, utover at jeg var sliten. Jeg husker jeg fortalte folk at jeg skulle ønske jeg klarte å glede meg litt mer, for dette var jo noe jeg visste at jeg hadde lyst til, jeg var bare så sliten. Men alt det forandra seg da jeg faktisk så Nick Cave komme ut på scena. 

Nå skal det sies at det jeg føler for Nick Cave egentlig heller ikke er overførbart til noe annet, for Nick Cave er den eneste artisten jeg føler akkurat dette for, selv om det fins flere andre musikere jeg egentlig er like stor fan av. Nick Cave har noe spesielt ved seg som gjorde at fra øyeblikket jeg så ham på scena, følte jeg meg både rørt og stolt og full av kjærlighet til ham, som om han på et vis både var faren min, bestevennen min og sønnen min på én gang. Og selv om Nick Cave er en fantastisk låtskriver og en klok mann, ville det på et vis gitt mer mening for meg å føle det for Robert i forkant av TR/ST-konserten. Jeg har sett langt flere intervjuer med TR/ST enn med Nick Cave, selv om det fins uendelig mange flere av sistnevnte. Jeg føler meg på alle måter nærmere Robert enn Nick Cave, sikkert mye fordi Robert bare er noen få år eldre enn meg og ikke på langt nær like berømt, mens Nick Cave er eldre enn faren min og har vært verdenskjent lenger enn jeg har eksistert. Logisk sett burde jeg føle varme, kjærlighet og nærhet overfor Robert og noe som kanskje minner mer om ærefrykt overfor Nick Cave. Nick Cave føles i mye større grad som en slags legemliggjøring av noe guddommelig enn hva Robert, som bare er en fyr som tilfeldigvis er en talentfull musiker, teknisk sett gjør. Likevel var det Nick Cave-konserten jeg var fullstendig avslappa i forkant av, for så å føle meg god og varm og elska da konserten var i gang, og TR/ST-konserten jeg er stressa for.

Fordi når jeg sliter med å finne ord for å beskrive åssen følelser føles mentalt, er det lettere å beskrive åssen de føles fysisk, og det jeg først og fremst kjenner på når det gjelder TR/ST-konserten, er stress, og jeg har prøvd å finne ut av hvorfor det er sånn. Jeg skulle ønske jeg bare kunne glede meg, som strengt tatt er den mest naturlige reaksjonen i forkant av at man skal se en av sine yndlingsartister live for første gang, men det er akkurat som at konserten føles for viktig til at det å glede seg er en tilstrekkelig følelse. Sånn sett minner kanskje det jeg føler mer om det å skrive. De som har fulgt med på denne bloggen ei stund veit at det ikke er noe annet som påkaller like intense følelser for meg som nettopp skriving. Jeg elsker å skrive, kan falle inn i en mer eller mindre transcendental sinnstilstand når jeg skriver, samtidig som det ikke er noe i verden som stresser meg mer eller har en tilsvarende iboende mulighet til å virkelig dytte meg ned i mørket. Skriving er liv og død for meg, på godt og vondt. Kanskje det som skiller Nick Cave fra TR/ST for meg, er delvis sammenlignbart med noe så kleint som kjærlighet. Forskjellen mellom Nick Cave og TR/ST er en lignende forskjell som den mellom overfladisk forelskelse og et faktisk forhold. Førstnevnte er gøyalt, berusende, morsomt, deilig. Sistnevnte er hardt arbeid, og fantastisk når det er bra, og i stand til å ødelegge et menneske når det er dårlig. Jeg veit ikke om dette er en universell opplevelse eller noe som er unikt for meg, eventuelt unikt for autister, men jeg trur ikke det er mulig for meg å virkelig elske noe uten å også akseptere at det er noe mørkt og farlig der, for hvis det ikke er noe mørkt og farlig der, elsker jeg det ikke. Ei annen klein sammenligning: tenk deg den beste filmen du har sett, den beste boka du har lest, den beste serien. Den som bevega deg mest, forandra måten du tenkte på, som du aldri kommer til å glemme. Sjansen er stor for at det ikke var en lettbeint komedie som du fniste deg gjennom, men kanskje noe som skremte deg, fikk deg til å gråte, eller som holdt deg våken den påfølgende natta. 

Jeg trur vissheten om at noe står på spill, er det som gjør det vakkert og viktig.

TR/ST-konserten er kanskje den mest etterlengta konserten i mitt liv. Den har blitt avlyst tre ganger før, noe som på et vis føles mer betydningsfullt enn det sannsynligvis egentlig er. Akkurat som at en opplevelse som denne, må være dyrkjøpt. Som at hele poenget er at bare det å i det hele tatt ha klart å komme så langt, er en bragd i seg sjøl. Nå gjenstår bare den mest krevende etappen av dem alle: finalen. 

På én måte er jeg takknemlig for at jeg er i stand til å føle som jeg gjør, men på en annen måte er det utrolig slitsomt, og jeg er litt misunnelig på de som bare klarer å glede seg til noe, uten å føle at man enten kommer til å komme seirende ut på den andre sida som en helt, eller dø i forsøket. Det er bare en konsert, liksom. Det er bare musikk.

Og samtidig ikke.

September 2024

Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Tapas på Anchas bodega med Martina, Trine og Hannah. Cyberpunk-kveld.

Innkjøp: Performance, det nyeste albumet til TR/ST, er ute i verden!

TV-serie: Som hjemmelekse i forkant av Cyberpunk-kvelden vår (altså tabletop RPG-versjonen av TV-spillet) så jeg animeserien Cyberpunk: Edgerunners, som foregår i samme univers. Absolutt en kul serie, selv om den inneholder enkelte animeklisjeer, men veldig nyttig om man trenger å bli bedre kjent med verdenen og syntes spillet var litt overveldende :)))))

Spill: Okeiså. Jeg hadde eeeegentlig bestemt meg for at jeg skulle gå hen og fullføre Horizon: Forbidden West nå til tross for at jeg mangler bare ett datapunkt, rett og slett fordi det ikke er så veldig gøy å fly rundt og leite etter det lenger, og så kunne komme ordentlig igang igjen med Cyberpunk 2077, som jeg begynte på en gang for lenge siden, men så var det så mye på én gang at jeg datt litt ut, men så har jeg vært ganske sliten i det siste, også til meg å være (derav lite blogging), så jeg fant ut at jeg ikke orker noen nye inntrykk på nåværende tidspunkt. Dermed er jeg inne i en ny The Sims-periode. Og der har jeg planer om å bli værende helt til jeg er klar for å gå videre.

Film: Syk pike og Close. Jeg må innrømme at jeg blir ekstra glad når jeg ser god norsk film som ikke er "god til å være norsk", men bare god, og det er nettopp det Syk pike er. Satirisk og fryktelig morsomt om karikaturer på typer man garantert kjenner i virkeligheten. Close var vakker, velspilt og noe av det mest hjerteskjærende jeg har sett på lenge, og med tanke på at regissørens forrige film Girl, som også var hans spillefilmdebut, også var en nydelig og sterk opplevelse, kan jeg ikke annet enn å slå fast at Lukas Dhont veit nøyaktig åssen man lager realistiske og såre oppvekstskildringer. Og han er yngre enn meg!!

Musikk: Som sagt er altså det nyeste TR/ST-albumet omsider her, og ikke helt uventa er jeg litt skuffa. Fantastiske The Shore er med, og det er også Boys of LA, som jeg har hørt i liveversjon tidligere via videosnutter fra konserter og kan konstatere at den høres rålekker ut i studioversjon. Et tredje høydepunkt er Regret, som er mørk og møkkete på den måten TR/ST gjør aller best. All At Once har vokst på meg siden den blei sluppet som singel, men den er ikke på høyde med klassikerne hans. Resten av låtutvalget har dessverre vært forglemmelig for meg.

Trettipunktersbloggutfordring #19: ei oppskrift på noe godt

Det er lenge siden sist, jeg er klar over det. Dyrepasserbusinessen min går over all forventning, noe som jo er vel og bra, problemet er jo at jeg er en sånn person som det skal veldig lite til å overvelde. Jeg innser at det er en av de chilleste jobbene det er mulig å ha, og så er ikke heller sjølve jobben den mest krevende biten, men all planlegginga og logistikken i forkant og rundt. Dessuten elsker jeg luftakrobatikk så mye at det innimellom kan være vanskelig å tenke på noe annet, men det gjør meg også såpass sliten at de dagene jeg trener, er dét stort sett det eneste jeg får gjort den dagen.

Nå som jeg er ferdig med å poste Aloha verden, har jeg tenkt å erstatte mine månedlige visitter i memory lane med månedlige svar på tredvepunktersutfordringa jeg begynte på for bokstavelig talt år og dag siden. I dag skal jeg visstnok dele ei oppskrift på noe godt, og jeg elsker å lage mat, men er ikke så veldig flink til å følge oppskrifter. Skal likevel gjøre så godt jeg kan, så velger å dele med dere en av mine signaturretter, som jeg praktisk nok har tenkt å spise til middag seinere i dag, og som jeg ofte lager for å imponere middagsgjester de få gangene jeg har folk på besøk, nemlig shakshuka. Den består av billige og lett tilgjengelige ingredienser, er temmelig sunn og metter godt, og er forholdsvis enkel og kjapp å lage. Husk at alle mål er omtrentlige fordi jeg måler så godt som alt på øyemål. Det er fritt fram å for eksempel opp- eller nedjustere mengden chili og hvitløk for mildere eller hottere smak, og eksperimentere med andre ingredienser (har hørt rykter om at det funker bra å bytte ut paprika med spinat). Min versjon faller nok i en god, gammaldags medium-kategori på spicy-skalaen, og metter to sultne voksne. 

Du trenger:

1 løk

4 – 6 fedd hvitløk

ca. 1 teskje pul biber (tyrkiske tørka chiliflak), eventuelt vanlige tørka chiliflak, eventuelt 1 finhakka fersk chilipepper

ca. 2 teskjeer hele spiskummenfrø, eventuelt knust spisskummen

ca. 1 teskje røkt paprikapulver

1 aubergine

1 paprika

1 boks hakka tomater

1 pakke fetaost

1 skvis sitron

4 egg (ja, jeg har brukt 3 på bildet, tag hva du haver, men 4 egg passer best til to personer)

1 håndfull hakka fersk bladpersille

1 klunk rapsolje 

2 pitabrød

Du gjør:

Aller først må du forsikre deg om at du bruker ei steikepanne som tåler å stå inne i ovnen. Håndtak i plast kan smelte! Sjøl bruker jeg min trofaste steikepanne i støpejern med avtagbart håndtak i tre. Den var dyr, men den er til gjengjeld den eneste panna jeg bruker, og sannsynligvis den eneste panna jeg noen gang kommer til å trenge i mitt liv. 

Aller først setter du steikeovnen på 200 grader over- og undervarme. Sett panna på ei steikeplate, hell i rapsolje, og skru plata på medium varme. Mens olja varmer opp, begynner du å kutte grønnsakene.

Når det gjelder aubergine, er den giftig i rå tilstand. Mange anbefaler å salte den før bruk for å trekke ut bitterstoffer. Sjøl pleier jeg å droppe det, fordi jeg er lat og utålmodig, men til gjengjeld får jeg noen ganger litt magetrøbbel etter å ha spist aubergine. Så hvis du vil gjøre det ordentlig: skjær auberginen i terninger, legg terningene i et dørslag og salt dem godt. Sett dørslaget til avrenning over vasken. Etter omkring tjue minutter skyller du aubergineterningene godt sånn at alt saltet renner vekk, og klapper dem tørre med litt tørkepapir etterpå.

Skjær løken smått og ha den i den varme olja i steikepanna. Den skal steike i en fem minutters tid, du kan finkutte hvitløken i mellomtida. Når løken har blitt blank, har du hvitløken i panna sammen med den. Når hvitløken har blitt gyllen (ikke brun) har du i de tørre krydderne. De skal få steike sammen i noen minutter til det begynner å lukte aromatisk på kjøkkenet ditt. Deretter går auberginen i terninger i panna. Kutt paprika i små biter, ha dem i panna sammen med resten. Dette skal steike sammen mens du rører rundt innimellom til auberginen har blitt mjuk og mørk i fargen. Hvis du vil tilsette ekstra salt kan du gjøre dette nå, men personlig syns jeg fetaosten er salt nok til at jeg ikke trenger noe mer. Hell over boksen med hakka tomater og rør rundt så alle ingrediensene er jevnt fordelt i panna. Vent til det begynner å boble i tomatene, skru deretter varmen på plata ned til lavt. Mens den putrer legger du fetaosten på ei fjøl, skviser litt sitron over den, og moser den med en gaffel. Deretter klatter du fetaosten jevnt over ingrediensene. Rett etterpå klekker du fire egg over fetaosten igjen.

Nå skal hele panna inn i ovnen. Hvor lenge den skal steike, avhenger av hvor godt stekt du liker egga dine. Etter ti minutter har de litt fuktig plomme, etter femten minutter er de harde helt gjennom. Du kan pirke dem i toppen med en gaffel underveis, når den gula hinna er hard, er maten klar. Pitabrøda kan varmes i ovnen sammen med shakshukaen; hvis de er ferske, holder det at de varmes i et par minutter; om de er frosne, trenger de nok fem – sju minutter.

Når eggeplommene er stive og pitabrøde varme, er maten klar. Ta panna ut av ovnen og strø over fersk oppkutta bladpersille før servering.

August 2024

Opplevelser: Kinotur med Vibeke. Bursdagen til Camilla. Lønsj på Sara og drikke på Brewgata med Renate, Mari og Martina. Skrivetreff med skrivevenner. 

(Foto: Renate)

Innkjøp: Mischelle Moy, en kunstner jeg har fulgt på Instagram i årevis, har designa denne fleecegenseren, og siden jeg generelt er veldig fan av å kjøpe produkter fra kreative folk jeg liker, er jeg herved ekstra klar for kaldere tider.

TV-serie: Har endelig sett Fallout-serien, og den levde opp til forventingene. Syntes muligens den var hakket for lettbeint i forhold til spillserien, men jeg koste meg absolutt, og ikke minst er jeg veldig glad for at serieskaperne bestemte seg for å beholde det corny soundtracket. Veit ikke om jeg tør å anbefale den til folk som ikke allerede er kjent med spilluniverset, i og med at den ikke bruker noe særlig tid på world building, samtidig som det godt kan hende at det går helt fint å ikke sitte på masse bakgrunnskunnskap når man gir seg i kast med denne – jeg veit ikke, siden jeg jo gjør det. 

Film: Late Night with the Devil, All of Us Strangers, Last House on the Left, Saltburn, Tron og The Void. De filmene blant disse som jeg har tenkt mest på i ettertid, er Saltburn og The Void. Jeg visste veldig lite om Saltburn på forhånd, utover at jeg hadde sett den blitt nevnt i forbifarta i Incredibly Strange Films-gruppa på Facebook (som er stedet jeg sannsynligvis får mine fleste filmtips fra). Da jeg begynte å se den, trudde jeg at jeg hadde ei ganske klar formening om hva slags film jeg hadde med å gjøre, men den overraska meg bare mer og mer jo lenger den varte, og endte opp med å være en av de mest uforutsigbare og underholdende filmene jeg har sett på lenge. Jeg anbefaler å lese så lite som mulig av synopsiset på forhånd. Om det er en god eller dårlig film er jeg ikke sikker på, men det føles heller ikke så viktig. The Void har mange svakheter, men også den er ekstremt underholdende (vel å merke hvis man i utgangspunktet liker body horror), og jeg satte enormt pris på at spesialeffektene i all hovedsak var praktiske og ikke CGI. Antakelig den filmen jeg har sett som i størst grad har klart å gjenskape stemninga fra novellene til H.P. Lovecraft, og det inkluderer det jeg har sett av faktiske filmatiseringer av novellene til H.P. Lovecraft. Tullete, campy, ekkel, irriterende, kul, ambisiøs og sjølhøytidelig på én gang, med fryktelig høy popcorn-faktor.

Musikk: Føler det er min oppgave her i verden å ha ei offisiell mening om hver nye singel som TR/ST slipper, og dere som faktisk har fulgt med, veit hvilken skuffende oppgave det har vært så langt i år. Augustsingelen er Dark Day, ei låt jeg på én måte er takknemlig for at i det minste ikke fortsetter i det samme sporet som All At Once, Soon og Robrash, men så er det jo ikke til å komme ifra at heller ikke Dark Day gir meg noe spesielt. Jeg håper disse nye singlene bare er en glipp i en ellers plettfri diskografi, litt som Taiga av Zola Jesus, og at han kommer sterkere tilbake seinere, for jeg syns jo det er rart at en artist som har stått bak noen av mine viktigste musikalske opplevelser, plutselig ikke klarer å prestere noe bedre enn midt på treet. Men i likhet med julioppsummeringa, velger jeg også denne gangen å i tillegg slenge på månedens hyggeligste popoppdagelse. Jeg ser inn i spåkula mi og forutser at når alle har blitt lei av den ikke spesielt interessante musikken til Charli XCX (beklager, jeg har aldri klart å like henne), står Chloe Qisha klar til å ta over. Ærlige tekster som er lette å kjenne seg igjen i, kort nok til å klare å holde på oppmerksomheten til Gen Z og dansbare refrenger: dette er sånn popmusikk bør være.

Throwback Thursday: Aloha verden – trettiende kapittel

Dette, folkens, er siste kapittel av Aloha verden, en roman på 161 Word-sider, men det slutter ikke der!! Aloha verden er første bind i en trilogi, og om det er en brennende interesse for det, skal jeg vurdere å poste de resterende to binda i tillegg, men sånn som ting er nå, gir jeg meg for denne gang. Det har vært gøy å dykke ned i dette universet som betydde så mye for meg da jeg var tenåring, men tida er moden for å gå videre. 

Også, wow, jeg brukte virkelig en hel roman på anekdotiske "så gjorde vi det, så gjorde vi det"-scener, før alt dramaet, som ideelt sett burde vært litt jevnere fordelt utover, kommer hulter til bulter og alt på én gang og som julekvelden på kjerringa helt i siste kapittel. Med dét sagt, er det jo på et vis det samme jeg fortsatt sliter med når jeg skriver. Det språklige er i stor grad på plass (påstår ikke at det var det i 2004, altså, haha), men det å konstruere et solid narrativ? Oh boy, fortsatt vanskelig. Jeg har nok også blitt flinkere til dét på tjue år, men jeg er den dag i dag glad i anekdotisk skriving og slices of life. Kausalitet er liksom ikke min sterkeste side. Men jeg prøver. Prøver stadig.

Klikk på Aloha verden-knaggen for å komme til hele arkivet med kapitler. 

Vi var langt fra overlykkelige da flyet omsider landet. Vemodige tok vi imot bagasjen vår før vi tunge om hjerte steg inn i taxien. 

   Alle var triste, ja visst var vi det, men Sid var som et nervevrak. Han satt spent som en buestreng på hele veien til huset vårt og da vi gikk ut, så han seg nervøst rundt omkring. Fyren var paranoid, men jeg skjønner ham. Hadde jeg visst at en som tidligere hadde prøvd å ta livet av meg lurte et sted der ute, hadde jeg sannelig vært like anspent som Sid. Dessuten skvatt han utrolig lett med en gang vi var hjemme. Var det en liten lyd som kom uventet på ham, til og med mens vi var inne i huset, spratt han himmelhøyt og krevde at han fikk vite hva det var med vettskremte øyne. Øynene er, som sagt, sjelens speil og nå var det ikke den vanlige tristheten jeg så i øynene til Sid: Det var redsel. Han gikk rundt i flere dager hjemme, alltid på vakt, for mye på vakt, så mye at jeg begynte å bli redd for ham. Han var helt paranoid, konstant på grensen til panikk og jeg bekymret meg for ham. Han kunne rett og slett bli gæren av det.

   Ei uke gikk, faren deres hørte vi ikke noe fra eller så ikke noe til, men Sid var fortsatt like skremt. Jeg var ikke den eneste som var engstelig for ham heller. De andre guttene, særlig Tobias, var like urolige for at dette faktisk skulle etter hvert gjøre Sid gal. Han var nesten gal allerede.

   En kveld huket Tobias tak i meg og sa noe jeg kommer til å huske: ”Jeg tror vi er nødt til å sende ham på et sånt sykehus for mentalt syke, jeg. Han er ikke god. Vi burde gjøre det nå så han får behandling før det er altfor sent.” Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Såklart var også jeg livredd for at det virkelig skulle skje Sid noe, den snille, herlige og morsomme personen jeg hadde blitt så intenst glad i som nå hadde forandret seg til et nervevrak på tomgang. Han hadde paranoia, rett og slett, og det var umulig å få inn et fornuftig ord til ham. Samtidig ville jeg ikke at han skulle bli sendt bort, murt inn sammen med de som virkelig var gale, men jeg tenkte at hvis vi ikke fikk gjort noe med denne permanente panikken til Sid, kunne det gå med ham på samme måte. Derfor var det vel ekstremt motvillig at jeg til slutt sa ja.

   Allerede neste kveld skulle Tobias og jeg prøve å få med oss Sid til (p)sykehuset. Det var allerede veldig sent. Hvor vi skulle, sa vi ikke noe om, han var jo alt nå like skvetten som et rådyr og det ville uroe ham enda mer hvis vi fortalte ham at vi hadde planlagt å legge ham inn… der.

   ”Blir du med å gå en tur?” spurte Tobias den en gang så bekymringsløse broren sin. 

   ”Ut?” spurte Sid og så på ham med et vilt uttrykk i øynene. 

   ”Ja. Det blir ikke langt”, prøvde Tobias å overbevise ham. Men Sid ville ikke bli overbevist. I stedet gjemte han seg bak en stol og hveste: ”Nei! Ikke ut!” 

   ”Jo! Kom igjen, nå, kom igjen”, sa Tobias og nærmet han seg omtrent som man nærmer seg en forskremt kanin.

   Jeg merket noe vått nedover kinnet mitt. Jeg var så lei meg. Jeg følte at alt dette var min feil, selv om det sikkert var dagen han så faren her i byen som gjorde utslaget. Å se Sid sånn skar meg i hjertet som kniver og jeg greide ikke engang å få et lite glimt av den han var før dette marerittet begynte. Han var livredd og panisk hele tiden og alt jeg kunne gjøre med det var… ikke noe. Eller kanskje jeg kunne det. Allikevel hadde jeg stått helt stille og sett på denne fantastiske gutten sakte, men sikkert, ble forvandlet til en høyspentledning. Det virket som om han ikke var hjemme, omtrent som i Exorcisten, filmen om ei jente som blir besatt av en demon. Det virket som om Sid også var besatt og det verste av alt var at det ikke fantes et spor Sid igjen.

   ”NEI! NEI! NEI!” De panikkslagne skrikene til Sid traff meg som spyd i hjertet. Jeg begynte å hulke høyt når jeg så hvordan Tobias dro ham i armen, men det eneste han gjorde, var å stritte imot og skrike. På nytt stirret jeg ham inn i øynene, men jeg fant ikke et snev av den gløden de en gang hadde hatt. Det eneste jeg så var noe vilt som ikke ville slå seg til ro. Han var helt besatt.

   ”Bare en kort tur?” ba Tobias, men nå hadde den infernalske hylingen til Sid gitt seg. Han hadde sluttet å kjempe imot, i stedet lot han Tobias trekke ham med seg mens han gråt og tryglet. Det gjorde meg virkelig vondt å se ham sånn.

   ”Sånn. Her er jakka di. Du får den på deg, ikke sant?” spurte Tobias mens jeg så at også han kjempet mot gråten. 

   ”Ikke ta meg til ham, ikke ta meg til ham!” hikstet Sid mens Tobias tok på ham parkasen. 

Da han til slutt var ferdig påkledd, måtte Tobias leie ham ut utgangsdøren mens jeg fulgte bak. Hele tiden prøvde Tobias å berolige ham, men han gråt hele veien. Folk på gaten snudde seg og så rart på oss og de tenkte nok sitt om Sid.

 Jeg gikk, som jeg sa, bak dem. Jeg gråt. Strigråt. Jeg brydde meg ikke noe om at det var kaldt i luften og at tårene mine kunne fryse, jeg var bare så utrolig lei meg for Sid sin skyld. Kanskje det ikke var noen vei tilbake. Kanskje han fortsatte å være sånn hele sitt liv. Det var min feil også. Hadde jeg bare gått med på å ta ham til sykehuset for psykisk syke før, hadde det ikke gått så vidt. Kanskje han kunne reddes da. Ikke nå. Han var nok dømt til et liv i evig panikk. 

   Der var det. Sykehuset. Tobias og jeg stod på trappen med Sid imellom oss. Sid gråt. Jeg gråt. Tobias gråt. Tobias klemte meg og gråt intenst mot skulderen min mens den sinnssyke broren hans hadde kastet seg ned på knærne og gråt og gråt han også, men han fordi han nesten var lammet av redsel. Redsel for sin egen far.

   Jeg kastet et blikk bort på Sid igjen og nok en gang følte jeg at tårene kom. Hvor hadde det blitt av gutten jeg hadde falt så for? Han var borte. Gutten jeg… elsket… var borte vekk. Som snø for solen.

   Plutselig tok hulkingen til Tobias en brå slutt og han kikket opp fra skulderen min. Han hadde fått øye på noe. 

   ”Å… å nei…” hvisket han, knapt hørbart. 

   Jeg snudde meg for å se hva han hadde fått øye på som satte et sånt sjokk i ham. Og stivnet. Der kom han. Én gang, én enslig gang, hadde jeg sett ham før, men det var nok. Mot oss kom faren til Sid og Tobias.

   Plutselig fikk Sid øye på ham også. Han snudde hodet og stivnet et øyeblikk før han på nytt begynte å hyle. Deretter satte han seg opp og la på sprang. 

   ”Nei! Sid!” ropte Tobias og kom etter ham, men Sid bare skrek og løp videre, mistet balansen, falt, kom seg opp og løp igjen. Men han hadde visst blitt mer skadet enn han trodde, for snart måtte begynte han å halte. Han hadde falt temmelig hardt.

   Faren hans hadde sett ham også. Han satte også opp fart og gikk raskt og bestemt mot oss. 

   ”Å herregud, hva skal vi gjøre?” hvisket Tobias før han foldet hendene og begynte lavt å be Fadervår. Hadde jeg vært kristen og hadde trodd på Gud, hadde nok jeg gjort det samme, men siden det ikke fins et spor av den kristne tro i meg, lot jeg være. I stedet så jeg vettskremt på mannen som var nesten-morder og nå nærmet seg faretruende raskt.

   Plutselig skjedde alt så raskt at det er vanskelig å forklare. De bare dukket fram som fra ingensteder. Flere. En gjeng. Og de hadde våpen. En hadde kølle, en annen pistol. Siden det ikke var noen der bortsett fra nesten-morderen, Tobias, Sid og meg, flokket de seg rundt faren til Sid og han med kølla slo til ham så han deiste i bakken. 

   Da Sid så det, kom han hinkende mot oss. Han sa ikke et ord, men et blikk inn i de uttrykksfulle øynene hans, og jeg forstod. Han så fortsatt redd og trist ut, men også noe nytt. Han virket lettet. Lettet over at faren hans kanskje snart skulle bli drept.

   Han med kølla slo til faren deres så blodet begynte å strømme fram. Vi tre stod bare som forheksede å så på.

   Da fyren med kølla løftet seg for å slå nok en gang, rykket det til i Sid, men Tobias holdt ham tilbake. Nå hadde også hans øyne forandret seg og de lyste kun av en altoppslukende følelse. Hat. Hat mot faren sin som nesten hadde tatt livet av sin egen sønn og hans bror.

   ”Han drepte deg nesten. Hvorfor vil du redde ham?” snerret Tobias til Sid, men jeg så at Sid bare ble engsteligere og engsteligere. Jeg så det på øynene hans.

   Jasså, der har du det. Det måtte sitte langt inne i ham, men Sid hadde fortsatt litt til overs for sin egen far som nesten hadde drept ham. Nå var han redd disse folkene skulle drepe ham. 

   Plutselig begynte de å fjerne seg! Gruppen med mennesker hadde nok tenkt å la faren til tvillingene ligge der, forslått.

   Ikke alle dro. En ble igjen. Han hadde pistol. Nå siktet han på nesten-morderen som lå der hjelpesløs i snøen og tryglet for livet sitt.

   ”Trykk på avtrekkeren. Trykk på avtrekkeren”, hørte jeg Tobias mumle mellom sammenbitte tenner.

   Nå skjedde alt som i en storm! Alt gikk veldig, veldig fort. Fra det øyeblikket Tobias holdt et sterkt grep rundt høyrearmen til Sid til det øyeblikket Sid greide å rive seg løs fra grepet og storme i vei, kaste seg mot mannen med pistolen som straks ble slått i bakken. Pistolen gled ut av hendene på ham og Sid var rask med å plukke den opp og peke den mot den nå avvæpnede mannen som lå der under ham.

   ”Sid! Hva går det av deg? Sikt den mot pappa, sikt den mot pappa! Det monsteret fortjener ikke å leve!” skrek Tobias til ham. Sid ristet bare sammenbitt på hodet og da han gjorde seg klar til å trekke av, kom fyren seg fort på bena og sprang vekk. Det samme gjorde faren deres som nå lå bak Sid.

   Sid virvlet rundt idet han hørte fottrinn bak seg. Faren løp vekk og med et forskremt blikk, så han seg over skulderen og ropte: ”Takk, Sid.”

   Tilbake stod Sid. Han holdt fortsatt pistolen i hånden, men den gled rett ut.

   Jeg vet ikke om det var på grunn av smerten i beinet som sikkert hadde blitt sterkere etter det lynraske bykset eller om han rett og slett var… ja, jeg vet ikke engang hva slags ord jeg skal bruke for å beskrive det. I allefall segnet han om mens han skalv som et aspeløv over hele seg.

   Tobias og jeg skyndte oss bort i ham. Nå som jeg skjønte hvor mye øynene kan fortelle, tok jeg titt på Tobias. Hatet var borte og nå så jeg bare omsorg. Han brydde seg virkelig om Sid. 

   ”Åssen går det med deg?” spurte Tobias da vi var borte hos ham. Han satt fortsatt nede i snøen. Da Sid verken gjorde mine til å reise seg eller svare, satte Tobias seg ned ved siden av ham og la armen rundt skuldrene hans. De gjorde ikke noe, de bare satt der. Jeg hadde halvveis ventet at Tobias skulle si noe sånt som ”hvorfor drepte du ham ikke mens du hadde sjansen?”, men han gjorde ikke det. Kanskje han forstod Sid. 

   Plutselig reiste Sid seg på beina. Det samme gjorde Tobias. 

   Sid smilte til Tobias, et broderlig og varmt smil. Og øynene hans? Takknemmelighet og kjærlighet. De var virkelig bare helt utrolig glad i hverandre. 

   Lenge stod de bare slik. Så åpnet Sid munnen og sa: ”Takk”. ”Ingen årsak”, sa Tobias og ga Sid en rask klem.

   Det virket som om Sid la merke til meg først nå. Han kom mot meg, smilende. Nå var han endelig seg selv igjen. Galningen hadde måttet vike for den ordentlige Sid.

   ”Hei”, sa han da han var borte mot meg. 

   ”Hei”, sa jeg tilbake, kom ikke på noe annet å si. 

   ”Takk skal du også ha”, sa Sid. 

   ”Ingen årsak”, sa jeg og følte meg brydd.

   ”Hør her, jeg har kanskje oppført meg litt rart og sånn noen ganger, men… det har ikke alltid vært så lett”, sa Sid og så ut som han skulle begynne å forklare noe mer, men jeg bare sa til ham: ”Det er greit. Jeg skjønner deg.” 

   Lenge stod vi uten å si noe. Jeg lette etter noe å si, men hva enn jeg til slutt fant, virket det helt dumt og som om det ikke passet inn, så jeg lot heller være. Plutselig fant jeg ord allikevel. Det var ikke mye jeg sa, men det betydde så utrolig mye og da kunne det være samme hvor mye det var. 

   ”Veit du, Sid?”, sa jeg, ”du er en av de beste vennene jeg noen gang har hatt”. Sid satte opp et ansiktsuttrykk som minnet mest om en tiggende hund ved bordet idet han spurte: ”Bare en venn?” Først skjønte jeg ikke hva han mente, men så gikk det opp for meg at han faktisk følte det samme overfor meg som jeg følte for ham, derfor sa jeg: ”Nei. Du er bare helt spesiell og enestående, du” – og kysset ham.