Førsteinntrykk

Selvfølgelig trengte jeg ikke å bekymre meg. Jeg har ledd, drukket og spist verdens beste pasta, fått så mange fine ord at jeg bare vil skrive mermermer, blitt inspirert, kost med kattepus, gått i skogen i midnattssol, lest, starta noe, åpna noe, tatt opp tråden. Dere aner ikke hvor deilig det er å omgi seg med litteratur igjen. Og for en fantastisk vakker by dette er.

Stuffz

Dere, jeg trur det nesten ikke sjøl engang, men jeg fikk D på økonomieksamen!!! Det er liksom... jeg fikk ikke E engang. Jeg fikk en helt ålreit karakter. Jeg er litt usikker på åssen det har gått an, med tanke på at jeg fortsatt sitter igjen med det inntrykket av økonomifaget som noe helt uoverkommelig, pluss at jeg bare rakk å gjøre litt over halvparten av eksamensoppgaven, og av dét igjen, rakk jeg ikke å føre inn alt. Men herregud. Jeg er så letta. Jeg får beholde alt av stipend og hele pakka, og alt ordner seg faktisk!

Jo, også dere. Jeg reiser faktisk til Tromsø i morra for å delta på min første samling på forfatterstudiet. Jeg er fortsatt litt redd for at de andre barna i klassen skal le av meg fordi jeg er så rar og barnslig, og for at jeg skal være rotete og virrete og redd når jeg kommer fram fordi forandringer har nettopp den effekten på meg, men er det lov å si det? Aller mest gleder jeg meg.

Ha en videre strålende onsdag ettermiddag.

Inspirasjon: London 1850

Altså, misforstå meg rett. Jeg skulle overhodet ikke ønske at jeg levde på 1850-tallet, eller 1800-tallet i det hele tatt. Men tenk om jeg bare kunne ha besøkt 1800-tallet via en tidsmaskin? London i viktoriatida er noe av de kuleste, stiligste og, tør jeg si det?, litterære som fins. Seriøst, jeg har så lyst til å skrive en London 1850-roman at dere aner ikke, jeg har bare ikke peiling på åssen jeg skulle gjort det. Det er muligens sansen min for alt som er estetisk vakkert, blanda med at jeg er en født pessimist og elsker depressive bøker og filmer. Og hva er vel mer estetisk vakkert, pessimistisk og depressivt enn møkkete, stinkete, brolagte London-gater, horer på hvert gatehjørne, opiumsbuler, dekadente kunstnere og forfattere fulle på absint, de vakreste kjolene motehistorien noen gang har produsert og en skyhøy dobbeltmoralisme? Jeg har i kjent stil samla sammen et knippe bilder, og som før: klikk på bildet for å komme til bildekilden.

For videre inspirasjon: les Oscar Wilde og Charles Dickens. Se From Hell, Sweeney Todd og i og for seg et uendelig utvalg flere filmer, men jeg liker de to veldig godt. Hør på Emilie Autumn.

Musikalsk utfordring #5: Sangen du hørte sist

Jeg har innsett at "sangen du hørte sist" betyr noe helt annet nå enn hva det ville gjort for, si, et par år siden. Da hørte jeg stort sett bare på Spotify og mp3-spilleren min, og alt var fint og oversiktlig på last.fm. Nå har vi plutselig både CD-spiller og platespiller som vi bruker stadig vekk, og skal jeg regne med bare det jeg setter på, eller også det Jørgen setter på, som i nesten alle tilfeller er noe jeg også liker, og som jeg like så godt kunne ha satt på sjøl? Jeg velger den sangen jeg sjøl satte på fordi jeg ville høre akkurat den, eller rettere sagt, akkurat dét bandet. Jeg hører liksom ikke så mye på enkeltsanger som jeg gjorde før lenger. Nå blir det heller til at jeg setter på ett og ett album, fordi jeg er flinkere nå til å se albummet som en helhet. Uansett, without further ado, den siste sangen jeg hørte var dette fantastiske verket. Det er bare å flyte av sted:



Hele den musikalske utfordringa finner dere her.

Enda flere Etsy-favoritter

Jeg liker å tenke at stilen min representerer min kjærlighet til alt som er magisk. Og i tilfelle du skulle lure: ja, katter er magiske.

(MishMashedTreasures)

(4FireflyCollections)

(CuriositiesCupboard)

(IndiePolish)

(priscilladawn)

(FarawayFinery)

(kawaiigoods)

(PistolHauteJewels)

(Amordress)

(Schmucktruhe)

(AgashiByChristinaO)

(beauxoxo)

(bluebarnvintage)

(ButterfliesWings)

(Sugarluff)

(PuellaMiryam)

(lynnsrags)

(katesCottageShop)

(neesiedesigns)

(magiccircleclothing)

(ElasticWonder)

(SomniaRomantica)

(OnTheMarkVintage)

(GlamourDamaged)

(mtcoffinz)

(AssasinKittyCustoms)

(imyourpresent)

Nye tider

Jeg er så utrolig stolt av Jørgen. Ut av x antall søkere der åtte stykker blei innkalt til intervju, har han fått lærlingplass som kostymesyer hos Det Norske Teatret fra høsten av! Jeg er så sykt glad på hans vegne. I tillegg skal jeg som kjent begynne på forfatterstudiet i Tromsø - herregud, det er under en måned til! - så jeg har tru på at livet mitt fra høsten av kan bli ganske så fint.

Men. Jeg har flytta hvert eneste år siden 2009. Jeg veit av erfaring hvor vanskelig det er å få tak i bolig i Oslo, særlig siden prisene stiger jo færre folk man er til å dele leia på. Akkurat den perioden jeg har foran meg nå, med stressing og visninger og pakking og utslitthet, gruer jeg meg til. Jeg har lyst til å spole over de to - tre kommende månedene og begynne direkte på ny giv i slutten av august. Jeg merker at jeg begynner å bli for gammal for alt dette. Men forhåpentligvis får vi bo i vår nye bolig i væffal to år. Det er da noe, og det kommer altså til å bli den nest lengste perioden jeg noen gang har bodd på ett sted. Puh. Bare å holde ut til da og gjøre mitt beste i mellomtida. Så får vi håpe at karakterene på økonomieksamen som er tilgjengelige fra den tjuetredje, ikke slår meg tilbake ned i søla.

Nei, skal jeg gå og drikke litt brus, da kanskje.

Fra skisseboka: den der med han duden som flytter til storbyen...

Fins det egentlig noe godt ord som tilsvarer skissebok, men brukes om tekster istedenfor tegninger? Uansett. En gang begynte jeg på noe som ikke blei noe av. Men sjøl om det aldri vil kunne bli en ordentlig ferdig greie, på grunn av så veldig mange ting, egentlig, så syns jeg jo på en måte det er litt trist at det bare skal ligge et sted uten å bli lest av noen. De to hovedpersonene her er forøvrig karakterer som har vært med meg ekstremt lenge, men jeg skjønner nå at det ikke passer å putte dem inn i litteraturen.

Jeg tente meg en ny røyk. Skjønte ikke hvorfor jeg ikke bare slutta. Det var kjedelig å røyke, ikke særlig økonomisk heller. Det var som å sjekke Facebook, akkurat like meningsløst, bare uten den plagsomt gode følelsen av å ha blitt gitt oppmerksomhet hver gang et ubetydelig menneske likte noe eller kommenterte noe. Ingen likte eller kommenterte røykinga mi. Ingen overraskelser. Det var ikke som Facebook i det hele tatt. Mer som å bite negler. Det var noe å gjøre, et irrasjonelt tidsfordriv, uforklarlig avhengighetsskapende. For det var ikke nikotinet, på langt nær. Det var bevegelsen, håndarbeidet, det munnen gjorde, ei erstatning for musikk å høre på når man beveger seg ute. Man beveger seg ikke forgjeves. Man forflytter seg ikke bare fra ett punkt til et annet, man multitasker, og røykinga var en slags plaseboeffekt; i seg sjøl betydningsløst, men hjernen min innbilte seg, og dermed også meg, at det hadde mening.

   Whatever.

   Det kom to skikkelser mot meg. En gutt og ei jente, sistnevnte stupfull, lut nakke, subbende føtter. Gutten, eller den unge mannen, jeg visste ikke hva jeg var sjøl engang, langt mindre hva denne fremmede foretrakk å betegne seg som, holdt rundt og støtta jenta. Da de kom nærmere, så jeg at han var kledd i en lang, mørk frakk til under knærne. Håret hans var klipt kort og farga svart.

   De stoppa foran meg.

   "Hei", sa han.

   "Hei", sa jeg.

   "Søstera mi er drita", sa han.

   "Ja", sa jeg.

   "Nachspiel?" sa han.

   "Ja", sa jeg.

   Jeg ga ham en sigarett og så fulgte jeg etter dem hjem til en studenthybel som min egen.

Han presenterte seg som Mio. Jeg presenterte meg som Jonathan. Han la søstera si på et liggeunderlag på gulvet, fant ei flaske whisky fra bokhylla, satte seg på senga og ba meg ta plass ved siden av. Han sa at han var på besøk, skulle sjekke åssen det gikk med studenten i ingenmannsland, de hadde vært ute, så på nachspiel, han ville drikke mer, søstera var gåen, han skulle reise med toget tidlig neste morgen, ville være full, han bodde i Oslo, i et kollektiv, jeg måtte komme på besøk en dag, utsikta fra balkongen deres var fantastisk, han kunne vise meg de bra utestedene, hvor var jeg fra, han studerte ingenting, gikk livets skole, spilte gitar, hadde band, hva dreiv jeg med, han kjente mange kunstnere, kreative mennesker var de eneste som var verdt å henge med, drankerne var de eneste som kunne fortelle noe, historier, han var ute etter historier i mennesker, han ville reise, men hadde ingen penger, han likte å sitte i parker og gå lange turer på asfalten, han var et utprega bymenneske, definitivt, syntes trikken var poetisk på sin ferd gjennom menneskemylderet og høyblokkene, hva var det jeg dreiv med igjen?

   "Jeg skriver", sa jeg.

   "Å ja", sa han, "kult."

   Og i løpet av den neste slurken med whisky, blei jeg plutselig og uten videre overmanna av et ikke tidligere følt behov for å slå meg ned på et vakkert sted på landet, i skogbrynet, i en hvit villa jeg hadde bygd sjøl, med frukttrær og grønnsaksåkre og frittgående høner. Jeg hadde en gutt der, en jevnaldrende, vakker gutt, og vi hadde et barn sammen, på tross av de biologiske umulighetene fenomenet i realiteten innebar. Jeg stekte omeletter til frokost, lagde juice av egendyrka epler og kirsebær, dro utpå ettermiddagen på fisketur og kom hjem med morgendagens middag i en kurv. Hjemme venta gutten min, han kyssa meg på dørkarmen, vi gikk arm i arm inn i stua, der barnet løp imot oss, og yr av glede klemte det sine to fedre.

   ”Har du putta noe i denne whiskyen?” spurte jeg.

   ”Ja, nå kan du lure, nå”, sa Mio.

   Jeg gikk ut på badet for å spy.

   Da jeg kom tilbake, hadde han satt på en CD over stereoanlegget. Et skranglete, rølpete, amatørmessig opptak, hes vokal, støyete gitarer, hyperaktiv perkusjon.

   ”Bandet mitt”, sa Mio, ”her, ta litt mer whisky.”

   Han holdt flaska ut mot meg. Halvtom allerede. Jeg kunne ikke begripe åssen han fortsatt holdt det gående. Han headbanga til musikken mens jeg drakk.

   Mio var høy og spinkel, kledd i mørke klær og med blå øyne. Ansiktet hans kunne vært nydelig, eller det var nydelig, avlangt og med ei tynn hake og rett nese. De lett innsunkne kinna definerte de høye kinnbeina hans.

   Jeg blei grepet av en akutt kåthet. Han var så maskulin, men med en udefinerbar eleganse, som gjorde ham til noe edlere enn en mann, noe tøffere enn ei dame. Han kom mot meg nå, tok fra meg flaska og drakk grådig. Sa ingenting, men stirra på meg hele tida. Alt annet enn ham i synsfeltet mitt fløyt ut; alt i bakgrunnen, alt i sidesynet, alt var ei hard tåke, men han var klarere enn noe annet, akkurat som om fokuset mitt henta energien fra de mindre viktige objektene og konsentrerte det. Jeg kjente meg svimmel og tom, oppstemt og energisk.

   Han dro meg inntil seg, handa hans lå på halebeinet mitt. Jeg la haka øverst på brystet hans og så opp på ham, han var minst femten centimeter høyere enn meg. Pusten hans traff meg i ansiktet, varm og luktende av alkohol, jeg klemte hendene mine om ryggen hans, trakk ham nærmere, kjente kjønnsorganene mot hverandre gjennom stoffet, han kyssa meg, skilte leppene mine fra hverandre med tunga, sugde, knadde, masserte, la hendene på halsen min, det kjentes som om han prøvde å spise hele ansiktet mitt, jeg hadde ikke noe jeg skulle ha sagt, det nytta ikke å kjempe imot, jeg hadde overgitt meg for lenge siden, la hodet bakover og lot meg kysse, lot neglene hans borre seg inn i huden min, kjente at jeg blei slapp, men han holdt meg fast, jobba munnen sin mot og inn i min, dette var mer enn klining, det var fortæring, jeg måtte ha ham nå, jeg trakk meg vekk og sa: ”Jeg er nødt til å ligge med deg.”

   Og så spydde jeg igjen, ned på gulvet mellom oss, halvveis på meg sjøl, ei tynn, seig suppe av sikkel, slim og noen få blodflekker.
   Mio dytta meg ned på senga, jeg håpa han ville kle av meg, for jeg orka ikke sjøl, jeg lukka øya og sovna før jeg rakk å tenke at jeg var trøtt.

Tre anbefalinger på M

Monkey Island - Jeg trur jeg var omkring ti år da jeg blei introdusert for denne klassiske spillserien. Vi fikk treer'n, The Curse of Monkey Island, via en spillklubb vi var medlem av på den tida, og jeg syns det var kjempegøy å spille. Uheldigvis forstod jeg ikke da den ekstremt satiriske humoren, men det har jeg gjort i etterkant. Litt kjedelig er det dermed at det ikke går an å installere The Curse of Monkey Island på nyere maskiner, men ei tid etterpå skaffa vi oss firer'n i serien, Escape From Monkey Island. Nå enda nyligere fikk noen av dere kanskje med dere at jeg lasta ned originalspillet i en nyoppussa utgave. Det kan du også gjøre for en billig penge fra komplett.no. Uansett, dette er så så så vittig. Som østlending bruker jeg veldig sjeldent det uttrykket, men det stemmer veldig godt i denne sammenhengen. Man følger altså Guybrush Threepwood (som blei hetende Guybrush fordi folka som lagde ham, lagde ham i et program som hette Brush, og de visste ikke hva han skulle hete ennå, så de bare lagra fila som "guy" så filnavnet blei til guy.brush og de syntes det klang usedvanlig godt), og dette blei en så lang parantes at jeg setter punktum nå. Men man følger som sagt Guybrush, en ung kar som har lyst til å være sjørøver. Love interest'en hans heter Elaine, og nemesisen hans heter LeChuck, og grunnplottet i hvert av spilla er uhyre simpelt, men det er alle replikkvekslingene og de absurde situasjonene Guybrush havner i for å nå målet sitt som gjør spillet så innmari verdt å spille. Det er så mange interne vitser, så mange referanser, så mange running gags, og så mange klassiske scener som aldri vil bli gamle. "That's the second biggest monkey head I've ever seen." Dette er forøvrig snakk om et pek-og-klikk-puzzle, og det ligger jo ikke for alle, men sånn som meg, da, som når jeg er hjemme i Lier digger å sitte med sudoku eller kryssord, syns dette er et meget spillbart spill. Her er noen mer eller mindre tilfeldige bilder fra noen av de forskjellige spilla:

Har noen forresten lyst til å være med og cosplaye Guybrush en gang?

Mysterious Skin - Dette har vært en av yndlingsfilmene mine veldig lenge, og en gang lovte jeg dyrt og hellig at jeg ikke skulle se filmen igjen før jeg hadde lest boka den var basert på. Det løftet brøyt jeg, men så er det en veldig bra film og, da. Når jeg ser den igjen nå, innser jeg at noen av replikkene høres litt konstruerte ut (særlig de til Wendy, sjøl om Wendy på alle andre måter er en veldig kul karakter), men det er fortsatt den grunnleggende melankolske atmosfæren og de fantastiske skuespillerprestasjonene til Joseph Gordon-Levitt før han blei allemannseie og Brady Corbet som gjør hele filmen. Og sjøl om han fungerer mest som en comic relief, er jeg også veldig glad i karakteren Eric. Uansett, det handler om livet til to tenåringsgutter. Neil er en prostituert tøff-i-trynet high school-dropout som bærer på en mørk hemmelighet. Brian er en sosialt utilpass nerd som trur han har blitt bortført av romvesener. De spilte på samme baseball-lag det de var små, men har siden ikke sett hverandre. Så møtes de igjen. Og bare, dette er skikkelig vondt og vakkert på akkurat den måten jeg liker det, og den har et av de mest fantastiske soundtracka jeg har hørt. Takk for å introdusere meg til Slowdive som femtenåring. Men altså, jeg må lese boka. Det må jeg jo bare. Og her, ta en trailer:




minismartinis.com - Dette er en av de mest inspirerende bloggene jeg veit om, og noen ganger skulle jeg ønske at jeg klarte å blogge sånn sjøl, men jeg innser jo at jeg er altfor bablete, pessimistisk og dårlig til å ta bilder. Men så enkelt kan det altså gjøres. For det er nettopp minimalismen ved denne bloggen jeg liker så innmari godt. Det enkle, men konsise og veldig gode språket, måten hun får bare én eneste setning til å klinge som poesi. I tillegg er det de fine bildene, også ofte dem med en poetisk undertone. Og liksom, hele bloggen har sånn ei særegen stemning, en florlett hyllest til alle tings skjønnhet. Hvis du har en dårlig dag, hjelper det faktisk å ta en kikk innom der.