Mai 2019

Opplevelser: Bursdagen til Vibeke på A.C. Perchs Thehandel. Tur til Henie-Onstad Kunstsenter. Dart, øl og grilling med Mari og Jostein. Øl og drinker på byen med gode venner. Hundepass. Lazarus på Det Norske Teatret med Jørgen, Marie og Pål.

(Foto: Vibeke)

Innkjøp: Det kaaaaan hende at jeg kjøpte litt for mange greier denne måneden òg. Men bare se på alt dette fantastiske stæsjet, da:

TV-serie: Jeg har av en eller annen grunn vært så smått litt besatt av Tsjernobyl-katastrofen siden jeg var liten. Jeg trur litt av grunnen til det, er at mamma var ganske paranoid på grunn av det på begynnelsen og midten av nittitallet. Liksom hver gang det var noen gulaktige skyer på himmelen, var mamma redd for at de skulle inneholde radioaktivt nedfall. Needless to say har jeg kost (?) meg veldig med den nye HBO-serien som det i disse dager dukker opp nye episoder av hver tirsdag! Eeeegentlig har jeg ønska meg en Tsjernobyl-dramatisering veldig lenge, gjerne med en cyberpunk-estetikk og med musikk av Kraftwerk

men denne gritty, realistiske varianten duger jaggu meg òg, ass:



Film: The Fifth Element, Lykkelige Lazzaro, My Friend Dahmer, Extremely Wicked, Shockingly Evil and Vile og Only Lovers Left Alive.

Og dere, jeg har liksom bare blitt mindre og mindre opptatt av plott med åra. Det er ikke det at Only Lovers Left Alive nødvendigvis har en dårlig historie eller noe, det er bare det at det er alt det andre som gjør denne filmen så sykt verdt å se. Stemning, dere, det er den uhåndgripelige stemninga igjen! Fordi noen ganger (ganske ofte) er egentlig stemning det eneste jeg vil ha. Filmen ser utrolig bra ut, musikken er kul, manuset er akkurat passe skrudd. Og liksom, å lage vampyrfilm kan fort gå veldig dårlig, men så er det Jim Jarmusch som gjør det, og da er plutselig alt helt riktig.



Musikk: Min viktigste musikalske oppdagelse denne måneden har antakelig vært Foie Gras. Red Moon er nok fortsatt yndlingssangen min av henne – altså, noe så rått og seigt og ekte er det lenge siden jeg både har hørt og sett – men EP'en hennes Holy Hell er litt av en opplevelse i det hele tatt. Der Red Moon er dronete og saktestøyende og nesten doom metal, er for eksempel Psychic Sobriety bekmørk BDSM-synthpop, Latex Sun (For Una) har en nærmest Tarantino-aktig californiansk schwung, Hate Fantasy klarer på sitt vis å være ei slags råhard gladlåt, og Sisyphus bærer på et pønk-sinne med en dæsj av både metal og synthpop. Sangene hennes er så ekstremt forskjellige fra hverandre, og likevel passer de så godt sammen, og jeg liker dem alle skikkelig godt på hver sin måte. Hun er sjangeroverskridende og beintøff, og jeg er ekstremt spent på fortsettelsen.

Extinguish these ghosts inside of me

Jeg kommuniserer visst utelukkende via musikkvideoer for tida, men hey, dere husker vel hva jeg sa om kunst for noen innlegg siden?

I am the destroyer of everyone

Sååååå selv om jeg forhåndsbestilte The Destroyer – Part 1 den 4. april og den blei sluppet 19. april, har Big Dipper ennå ikke fått den inn til meg. I tillegg venter jeg utålmodig på Part 2 som skal komme i november. Går det like radig for seg da som det tydeligvis gjør nå, får jeg den vel tidligst i desember.

Og jeg føler egentlig at jeg har hatt hekta på sangene til TR/ST i tur og orden her, og nå har jeg endelig fått øra opp for tittelsporet, som altså kommer til å være et av spora på part 2. Det er noe Jónsi-aktig over moduleringa til Robert på 0:42, og siden dere alle veit hvor stor fan jeg er av Sigur Rós, veit dere også hvor stort kompliment det er når det kommer fra meg. Og altså... jeg veit ikke helt, jeg, dere. Det jeg snakka om da jeg snakka om kunst i det forrige innlegget mitt gjelder fortsatt. Dette er musikk som får meg til å føle på en måte bare musikk får til, og helt spesifikt på en måte bare TR/ST får til. Og uansett hvor mye jeg elsker synth, er det rett og slett skikkelig fint å høre hva Robert får til med reint piano òg. Denne mannen, ass. Herregud.

Det er forresten samme koreograf i musikkvideoen under som har koreografert Sias fantastiske musikkvideo til Chandelier. Det merkes. Det er forøvrig også et kompliment.



Forresten! Jeg har begynt å lære meg å spille trommer!!!!! Dette har egentlig ikke noe som helst med saken å gjøre, men det er sant ikke desto mindre.

Foto av Mari.

Inspirasjon: Los Angeles Vaporwave

Dere kan tenke på dette som et søsterinnlegg til dette, om dere vil. Men denne gangen skal vi til vestkysten, og vi begrenser oss ikke bare til åttitallet, kanskje vi strekker oss over og inn i nittitallet, men det er fortsatt sommer.

Det som er så fantastisk med kunst, er at det klarer å uttrykke noe det ikke går an å formidle med konvensjonelle uttrykksformer. Det er derfor man skriver dikt istedenfor å skrive en artikkel. Det er derfor man lager musikk istedenfor å holde et foredrag. Og de ulike kunstformene funker så godt på hver sin måte. Jeg har jo, som alle som leser denne bloggen garantert har fått med seg, valgt litteraturen som mitt kunsteriske hoveduttrykk. Eller, for å si det litt corny, men desto riktigere: litteraturen valgte meg. Det er helt sant, jeg har faktisk aldri hatt noe valg. Jeg har vært flink til å skrive fra det øyeblikket jeg lærte å skrive, og skriving har vært den eneste såkalte hobbyen som aldri slutta å interessere meg. Noen ganger gir jeg meg sjøl utfordringer som går på å prøve å formidle det uformidlbare (!) via litteraturen; å lage en tekstversjon av for eksempel en sang eller et fotografi jeg liker. Da jeg snakka om Mandy, snakka jeg om hvor riktig det var at Mandy nettopp var en kinofilm; alt det som Mandy formidler kunne faktisk ikke ha blitt formidla på noen annen måte. Det er det som er kunst! Men: sta som jeg er har jeg, inspirert av blant annet bildene nedenfor, prøvd å skrive noe som holder seg i dette helt spesifikke landskapet, disse pastellfargene, denne melankolske stemninga som bare forsterkes av at det nesten tipper over i det parodiske. Dette er kanskje starten på noe, eller kanskje det ikke blir noe som helst, men noen ganger vil jeg bare skildre omgivelser og drite i et narrativ:

Bilradioen står på mellom to kanaler, av en eller annen grunn har jeg alltid likt hvitstøy så godt. Jeg røyker i passasjersetet, kalesjen er uansett nede. Bobbi trommer fingrene mot rattet mens han kjører, som om han klarer å skjelne en rytme i hvitstøyet, som om det er musikk like godt som noe annet. Nemånen står lavt på himmelen, horisonten er rød, rosa, lilla, snart står sola opp. Vinduet på min side er sveiva ned, albuen min er lent på vinduskanten, jeg røyker i lange trekk om gangen, palmene i det fjerne ser svarte ut mot himmelen. 
   ”Trur du det er liv på andre planeter?” spør Bobbi ved siden av meg, jeg snur meg mot ham, han har fortsatt solbrillene oppå hodet selv om det er mange timer siden sist det var sol.
   ”Det er jo dette med Fermi-paradokset, da”, sier jeg, ”statistisk sett er det ekstremt usannsynlig at mennesket er den eneste intelligente livsformen i universet, men hvor er i så fall alle aliensa?”
   ”Men hvorfor går vi ut fra at aliensa er sånn at vi kjenner dem igjen? Kanskje de ikke har fysiske kropper engang. Kanskje er de overalt rundt oss, men det begrensa sanseapparatet vårt er ikke i stand til å legge merke til dem”, sier han, jeg stumper røyken i den tomme ølboksen som står i koppholderen. 

Jeg har stort sett funnet bildene på Instagram. Klikk på bildet for å tas med til kontoen det er henta fra.

Har du sett! Det siste bildet der er det jaggu meg jeg som har tatt. Ikke noe filter eller engang lett redigering, bare gode, gamle Hauketo i all sin prakt en kveld jeg lå på sofaen og hørte på et ambient DJ-sett. Passa sinnssykt bra å kikke ut av vinduet og se DETTE HER, liksom.

Og dere, John Foxx. Selv om dette egentlig er vel innafor hva jeg kan finne på å høre på, er jeg likevel ikke sånn superfan av denne sangen, men musikkvideoen! Herregud:

Nå skal jeg jammen meg drikke en Aloha:

Og helt avslutningsvis er jeg nødt til å spørre dere som kikker innom om noe: har noen av dere lest Echo Mountain av Anna Kleiva? Dette mindsettet jeg har ramla inn i har gitt meg intenst lyst til å lese den, og jeg lurer rett og slett på om den kan anbefales?

TEDtalks: Empathy is not endorsement

Jeg har snakka om Dylan Marron på denne bloggen før i forbindelse med podcasten hans Conversations with People Who Hate Me, og endelig har jeg fått tatt meg sammen og sett TEDtalken hans. Og den er virkelig fin. Her snakker han mer om hvorfor han valgte å lage podcasten – som forøvrig er en veldig bra og for så vidt også prisvinnende podcast som jeg egentlig vil anbefale til absolutt alle – og enda mer her enn i podcasten framstår han rett og slett bare som en gjennomsympatisk fyr som man veldig fort blir glad i. Jeg trur i all oppriktighet at det Dylan Marron gjør faktisk gjør verden til et bittelitt bedre sted å være i, og tilnærmingsmetoden hans er utrolig ydmyk og inspirerende.

Tittelen på TEDtalken sier egentlig det meste: å empatisere med noen trenger ikke å bety at man plutselig står inne for det den andre mener. Jeg snakka en del om det i seriemorderinnlegget mitt òg, at dette med å prøve å forstå hvorfor enkelte mennesker gjør forferdelige ting, har en tendens til å gjøre andre folk opprørt. Det er som om mange mener at det ikke er greit å prøve å finne ut av hvor hat og raseri kommer fra hos andre. Nå er selvfølgelig ikke drap og netthets to sider av samme sak, men å møte mennesker med så mye empati som man har å by på, trur jeg uansett er en usedvanlig mye mer konstruktiv måte å imøtegå hat og hets på enn ved for eksempel no-platforming.

Uansett. Det er en grunn til at det er Dylan Marron som har holdt en TEDtalk om temaet og ikke meg. Han formulerer seg uendelig mye mer elegant enn det jeg er i stand til, og er i det hele tatt underholdende å høre på og en veldig sjarmerende person. Jeg trur alle uavhengig av interesser og personlige meninger har både nytte og glede av å se den, så værsågod:

April 2019

Opplevelser: Besøk av Vibeke. Middag på Sara og kino med Martina. Tur til Teknisk museum. Bursdagsburger på Døgnvill med Vibeke, Mari, Martina og Anders. Bursdagsfest hos Mari.

Innkjøp: Okeiså egentlig hadde jeg ikke tenkt å kjøpe det nye limited edition bokssettet til Son Lux fordi det var så innmari dyrt, men jo flere bilder jeg så av det, jo mer fikk jeg lyst på det. Seriøst, disse albuma, både omslaga og sjølve platene, er KUNSTVERK. Det at det er så mye fin musikk på dem er jo også en ålreit bonus.

Og med gavekort fra Platekompaniet jeg har hatt liggende kjøpte jeg disse to av John Maus:

Oooooog jeg har omsider kjøpt meg ringer til øra! Det var meninga at jeg skulle bytte ut kulene mine med ringer noen måneder etter at jeg hadde pierca meg, men så... y'know, gikk det fire år.

TV-serie: ALTSÅ HALLOOOOOO GAME OF THRONES!!!!



Film: The Room (herregud, endelig!!), The Disaster Artist, Pet Sematary, Agnosia, Weekend og God's Own Country. Jeg har gått rundt i månedsvis og sitert The Room uten å ha sett den faktiske sammenhengende filmen; jeg har liksom bare sett massevis av YouTube-klipp. Etter å ha stått en halv evighet på venteliste på biblioteket, kan jeg nå OMSIDER slippe å føle at jeg jukser når jeg slenger ut en aldri så casual "So anyway, how's your sex life?". Jeg så forresten The Disaster Artist dagen etter – det anbefales! Og: om det finnes en offisiell trailer for The Room, veit jeg ikke hvor den er å se. Så dere får denne isteden:



Musikk: Altså herregud, TR/ST er i ferd med å ta over livet mitt. Poorly Coward er en av favorittene mine fra det nyeste albumet. Det er noe veldig Neubauten-aktig over det industrielle støypartiet i midten av låta og jeg ELSKER DET. Har også hørt en del på Susanne Sundfør i det siste – Ten Love Songs er SÅ BRAAAAA – så jeg er rett og slett så raus at gir dere begge to, jeg.