AOTY 2022

… eller Albums of the Year 2022, om du vil.

2022 er ikke over ennå, meeeen disse listene begynte å dukke opp allerede i høst, så etter enkelte målestokker er jeg faktisk seint ute.

Du veit når folk sier at de hører på "mye forskjellig" og så hører de utelukkende på hva enn det er som er mest populært for øyeblikket? Når jeg sier jeg hører på mye forskjellig, så mener jeg det faktisk. Som når det gjelder film, er jeg mindre opptatt av hvor teknisk godt noe er, og mer av hva musikken faktisk får meg til å føle. Jeg liker rart, jeg liker alt som ikke kunne vært på noen annen måte, jeg liker å bli overraska. Og så liker jeg alt som er elektronisk – ikke fordi jeg har noe imot akustiske instrumenter – men fordi innen elektronisk musikk er det ingen grenser for hva som kan skje. Alt er mulig. Det er liksom musikkens open world-spill.

Dette er ikke nødvendigvis De Beste Albuma i 2022, det har jeg ikke kompetanse nok til å uttale meg om – dessuten har jeg ikke hørt alle albuma som kom ut i 2022, noe som gjør oppgaven enda mer umulig – isteden er dette ei liste over de seks albuma som har gitt meg mest i musikkåret 2022. Med andre ord er dette høyst personlig og subjektivt, basert på magefølelse framfor teknisk forståelse. Egentlig ville jeg at det skulle være fem, for det var et mer symmetrisk tall i hodet mitt, men så var det to stykker jeg ikke klarte å velge mellom, så det mest rettferdige var at begge fikk være med. Jeg har sortert dem kronologisk etter utgivelsesdato, for å rangere dem og sammenligne dem med hverandre ga lite mening når det er snakk om seks vilt forskjellige utgivelser i forskjellige sjangre. Dessuten, uten at det var planlagt, har alle de seks artistene/banda forskjellige nasjonaliteter! Det var jo litt kult, var det ikke?

Sandra Bernardo – Es el Momento

Jeg oppdaga spanske Sandra Bernardo helt tilfeldig, og hun er nok kanskje det mest ukjente navnet på lista her for de fleste, og som dere kanskje veit, er det få ting jeg liker bedre enn å ikke egentlig forvente noen ting, og så få en fullstendig uforutsett fantastisk opplevelse tilbake. På Es el Momento har hun fått med seg El Búho, og resultatet er et usedvanlig deilig album, like chill som et vaiende palmeblad i en havbris. Med raggaerytmer og fløyter har albumet fått et mer tropisk enn europeisk sound, og tilbyr en mental flukt fra minusgrader og snø til sørligere breddegrader, der kvelden er lun, solnedgangen er rosa, lufta er fuktig og der man kan danse dorskt i sanda helt til det ikke lenger er mulig å skille mellom bølgeskvulp og musikk…

Yndlingslåt fra albumet: dette albumet gjør seg aller best som en kontinuerlig strøm fra første til siste spor, for sangene følger en veldig naturlig progresjon, nesten mer som satser i en sonate enn individuelle låter, så la oss nå for enkelhets skyld si åpningssporet, Es el Momento.

Molly Nilsson – Extreme

Molly Nilsson sitt sound har ikke utvikla seg nevneverdig siden albumdebuten Europa i 2009 – noe som gjenspeiles i alle de geometriske albumcovera i svart-hvitt som alle ser ut som det neste naturlige steget fra hverandre i en visuell logikktest. Men som låtskriver har hun blitt både modnere og modigere, og Extreme er ikke uten politisk slagkraft – dessuten, why fix it if it ain't broken, akkurat som hos Black Marble har jeg null problemer med at Molly Nilsson fortsetter i det samme sporet hun allerede har perfeksjonert. Sjølve melodiene hennes er forholdsvis enkle, men det enkle er ofte det beste (det samme er også tilfellet med Sigur Rós, uten sammenligning forøvrig), og hun behersker melankoli/eufori-balansen like godt som mer kjente svensker som Robyn og ABBA, eller vår egen Susanne Sundfør. Noen av sangene henter inspirasjon fra cheesy åttitallspop, andre fra grunge og garasjerock, men alle er likevel umiskjennelig Nilssonsk. Dette er musikk som virker naivt ved første ørekast (?), men som man oppdager at er smartere enn først antatt om man virkelig hører etter.

Yndlingslåter fra albumet: Earth Girls og Pompeii.

Röyksopp – Profound Mysteries

Til forskjell fra Molly Nilsson er Röyksopp i kontinuerlig utvikling, og jeg er veldig spent hver gang de slipper et nytt album, for jeg skjønner aldri helt hva jeg kan forvente. Spennet deres kom for alvor til uttrykk da de gikk fra lette og dansbare Junior i 2009 til seige og melankolske Senior året etter – og begge deler mestra de med samme tilsynelatende letthet. Om jeg blir tvunget til å plassere Profound Mysteries, den første av en trilogi, i en Junior eller en Senior-kategori, går jeg for sistnevnte. Det er helt innafor å danse til Profound Mysteries, men dansen ser ut til å være prega av et større alvor enn den ekstatiske hoppinga i Junior, kanskje mest på grunn av albumets høydepunkt The Mourning Sun med Susanne Sundfør. Den tar tankene mine til et annet mesterverk av Röyksopp & Sundfør, Running to the Sea. The Mourning Sun er mye mer meditativ enn Running to the Sea, men begge låtene gir meg følelsen av å sveve utafor tid og rom på en lignende måte. Selvfølgelig er miksinga hundre prosent smertefri, og overgangen mellom Impossible og This Time, This Place er blink-and-you-might-miss it-perfekt. 

Yndlingslåt fra albumet: The Mourning Sun.

Arcade Fire – WE

Arcade Fire var hele verdens indiefavoritter for en ti – femten år siden, så alle millenials var naturlig nok fra seg av begeistring da de gjeninntok øregangene våre med WE etter den skuffende affæren Everything Now fra 2017. Dette var comebacket vi har fortjent og venta på! Jeg ante fred og ingen fare da jeg spent satte på denne en dag mens jeg lagde middag, og plutselig stod jeg på kjøkkenet og hylgrein fordi tekstene og Win Butlers inderlige formidling snakka rett til sjela mi. De har i løpet av karrieren sin stått for noen av mine mest meningsfylte musikalske opplevelser, som No Cars Go fra Neon Bible og Suburban War fra The Suburbs, og på WE henter de fram den samme magien som fra den gang, om ikke enda mer magi i kraft av at de har blitt eldre og enda klokere siden sist.

Yndlingslåter fra albumet: Age of Anxiety I, The Lightning I og The Lightning II.

Causeway – We Were Never Lost

Som sagt: det fins få ting som er bedre enn å ikke forvente noe spesielt, og så, som ved et uhell, ende opp med å få høre et av årets aller beste album. Causeway fra Italians Do It Better, et av mine absolutte favorittplateselskap (jeg har litt lyst til å skrive et innlegg om de plateselskapa jeg liker aller best, men det aner meg at jeg kanskje vil være den eneste som er interessert i det…), har visse soniske likheter med de fleste andre labelkollegene sine (IDIB spesialiserer seg på moderne italo-disco og analog synth), og siden så mye allerede har blitt gjort innen søtti- og åttitallsinspirert samtidssynthpop, skal det litt til for å imponere meg. Nå finner ikke Causeway opp hjulpet på nytt med We Were Never Lost, men det trenger man heller ikke når man gjør greia si så innmari godt som dette. Dette er rett og slett høykvalitets synthpop, og kvalitet går som kjent aldri av moten.

Yndlingslåter fra albumet: Hide & Seek, We Were Never Lost og Birthday.

Taylor Swift – Midnights

Ah, Taylor. Jeg snakka litt om henne i min forrige månedsoppsummering, og jeg står ved det jeg sa da. Anti-Hero traff meg hardere enn jeg hadde lyst til at den skulle gjøre, og det samme kan sies om albumet Midnights som en helhet. Jeg er rett og slett rasende uenig med denne anmeldelsen i NRK (noe sier meg at den spesifikke anmelderen kanskje heller ikke var helt i målgruppa). Jeg syns Midnights er en helt glimrende fortsettelse fra karrierehøydepunktet Folklore, og har tvunget meg til å se på en artist jeg inntil nylig har avfeid som irriterende middelmådig med et nytt blikk. Dette er solid låtskriving, og det er en hjerteskjærende balanse mellom fengende-dansbart og melankolsk-relaterbart, og den balansegangen takler bare de aller dyktigste musikkunstnerne. It is known.

Yndlingslåter fra albumet: Maroon og Anti-Hero.

Honourable mentions: Kim Petras – Slut Pop, Alice Glass – PREY//IV, Tempers – New Meaning, Haai – Baby, We're Ascending, Zola Jesus – Arkhon, Patriarchy – The Unself, Pantha du Prince – Garden Gaia, The Soft Moon – Exister, Nils Frahm – Music For Animals, Björk – Fossora, Brian Eno – FOREVERANDEVERNOMORE, Rival Consoles – Now Is, Soft Kill – Canary Yellow…

… og sikkert mange flere jeg ikke kommer på i forbifarta. Jeg hører på så sykt mye bra!

Throwback Thursday: Aloha verden – tolvte kapittel

Lenge siden sist! Jeg tar opp igjen tråden herfra og fortsetter med å poste kapitler fra min første roman, skrevet da jeg var fjorten år. 

Tidligere kapitler finner du her.

Neste dag var det en på en måte litt sur og irritert Giovanni som stod i døra til studio idet vi ankom i taxi. Han skulte direkte på Sid som straks lurte på hva det var. Giovanni brummet: ”Holdningen din”. Sid så forbløffet ut og Giovanni forklarte: ”Jeg har sett på musikkvideoen og var nødt til å slette mye mer enn det jeg hadde tenkt fordi du ser altfor sur ut i musikkvideoen!” 

   ”Jeg er ikke sur!” protesterte Sid, men Giovanni sa: ”Kanskje ikke det, men du ser sur ut og det må vi ordne på. Ingenting av det dere gjør vil selge hvis gitaristen ser sur ut!” Med det gikk Giovanni inn og vi fulgte etter, men det viste seg at han i stedet for å sette seg ned og diskutere ”problemet” med oss, gikk han og fant lommeboka si og bilnøkler og så gikk han ut og satte seg inn i en rød Honda som stod parkert.

   ”Hvor skal du?” lurte Gabriel på. 

   ”Hopp inn!” mumlet Giovanni uten å svare og du kan vel tenke deg at vi så ut som noen spørsmålstegn der vi klemte oss inn i baksetet.

   ”Jeg har allerede ordnet en avtale med Wendy”, sa Giovanni da han hadde begynt å kjøre. Han kjørte i motsatt retning av opptaksstedet vårt, så du kan tro vi lurte.

   ”Wendy? Hvem i helvete er Wendy?” lurte Sid surt på. 

   ”Wendy er en venn av meg som jobber som stylist”, sa Giovanni. 

   Jeg trodde jeg skulle hoppe 10 meter opp i været da Sid utbrøt med særdeles lys stemme: ”Hæ?” 

   ”Ja, du hørte riktig, unge mann. Jeg skal få deg en stylist, det er det du trenger. Det er måten du går kledd på som får deg til å virke like sur som en sitron”, sa Giovanni. Mens han sa det, var det nettopp han selv som virket som en sur sitron, da men.

   ”Jeg skal faen ikke ha noen stylist! Jeg har faktisk min egen stil som jeg er stolt av!” skrek Sid. 

   ”Jasså, en stil? Svart lue av bomull dratt langt ned i ansiktet, band-t-skjorter, digre sæggebukser og basketsko? Er det det du kaller stil?” spurte Giovanni spydig. 

   ”Ja, det er sånn min stil er!” sa Sid sint. 

   Det var helt stille helt til vi stoppet utenfor en diger, hvit bygning. 

   ”Ut”, sa Giovanni og åpnet døren. Vi pilte utålmodig ut, bare Sid satt i ro med armene i kors over brystet. Underleppa hans hang flere hakk nedover. 

   ”Sid!” ropte Giovanni. Sid viste finger til ham. 

   ”Kom ut!” sa Giovanni og dro Sid i armen så han praktisk talt datt ut av bilen. Han datt i asfalten, men reiste seg straks opp igjen og børstet støv av seg. Deretter lusket han etter Giovanni inn i den hvite bygningen med oss andre litt bak.

   Vi la merke til Wendy med en gang vi kom inn. Hun var en middels høy og middelaldrende dame med brunt hår i hestehale og masse sminke. Hun smilte vennlig til oss og fortalte at hun het Wendy og rakk fram hånden for at hun skulle få håndhilse. Alle rakte fram hånden etter tur og fortalte navnet, til og med Sid, selv om han var ”litt” sur.

   ”La oss gå og snakke sammen litt”, sa hun med et typisk stivt reklamesmil. Vi gikk og satte oss i en hvit skinnsofa som stod til interiøret. Alt var nemlig hvitt, rent og stilig. 

   ”Æsj, skinn”, mumlet Sid idet han satte seg og han så veldig ukomfortabel ut og rynket på nesen av den umiskjennelige skinnlukten. 

   ”Du”, sa Wendy, henvendt mot Roger som så litt sjokkert ut. Sikkert fordi han trodde hun skulle snakke til og om Sid.

   ”Du prøver liksom å være den gærne i bandet, ikke sant? For alle har vel sånne roller? Og du er den gærne, ikke sant?” spurte hun og vi så på hverandre med uforstånde blikk. Sånne roller? Hva bablet hun om?

   ”Eh, ja, vi har vel det, ja. Jeg er vel den gærne, ja. Tenker det”, sa Roger en smule forvirret. 

   ”Det var det jeg ventet å høre”, sa Wendy og smilte. Deretter pekte hun på guttene og sa ”bølla” idet hun pekte på Sid, ”gettogutten” idet hun pekte på Tobias og ”den shabby” idet hun pekte på Gabriel. Vi så på hverandre uforstående igjen.

   Wendy lente seg litt tilbake og så ut som om hun tenkte seg om. Så sa hun, mens hun pekte på Sid og Roger: ”Jeg kunne tenkt meg at dere kunne bytte roller”. 

   ”Hæ? Skal jeg bli bølla?” sa Roger, nesten redd, og gjorde store øyne. 

   ”Nei da. Jeg kunne tenkt meg at du var mors lille engel, jeg!” sa Wendy med et altfor sukkersøtt smil. 

   ”Mors lille engel? I et punk rock band?” hvisket Roger skeptisk til meg og jeg fniste.

   ”Den gærne? Hva mener du, den gærne?” spurte Sid mens han la armene i kors over brystet. 

   ”Vel, du må få deg sånne kule klær, du vet, funky med masser av groove”, sa Wendy. Hun snakket i gåter. 

   Da hun så hvor dumt vi så på henne, sa hun: ”Ja, neonfarger, da!” Hun virket nesten oppgitt over at vi ikke skjønte hennes språk.

   ”Neonfarger? Jeg bruker faen meg ikke neonfarger!” sa Sid og reiste seg opp. Han stirret så sint på Wendy at jeg var redd at øynene hans skulle slå gnister. 

   ”Jo, nå har det seg sånn at Giovanni har kontaktet meg til stylisten deres og jeg vet best hva som passer til dere. Du ville kledd den stilen som den gærne med merkelige klær som ingen ville drømme om å gå med”, sa Wendy og Sid sa ironisk: ”Ja, det hørtes jo lovende ut, dere.” 

   ”Hør, prøv i allefall”, sa Wendy. 

   ”Ja, hvis jeg får gå over til min personlige stil som jeg føler meg 100 % komfortabel med som ingen andre går med og som er særegen for meg hvis jeg ikke liker dette jævlige forslaget ditt, så!” sa Sid og stirret uredd Wendy rett i øynene. 

   ”Ja, det kan du. Bli med meg, du også, mors lille engel, så skal vi få ordnet litt. Dere får se om dere liker det eller ikke”. Roger reiste seg skjelven og nikket nervøst.

   Wendy gransket Sid og snappet plutselig luen hans. 

   ”Nei!” ropte Sid og dekket håret sitt med hendene, men det var ikke lett. Håret hans var DIGERT og bustete og stod til alle kanter og var helt ravnsort. 

   ”Tenkte meg det, ja. Men du har et godt utgangspunkt”, sa Wendy, som om hun ventet at vi skulle forstå noe av det. Så snudde hun og gikk på syltynne stiletthæler bortover gangen og sa over skulderen: ”Dere to. Bli med meg”. Roger og Sid fulgte etter. Sid knurret faktisk mens han trasket bortover mens Roger, derimot, så ut som en nervøs kanin mens han trippet anspent etter Wendy.

   Tilbake satt vi, da. Tobias satt med armene i kors og la beina på bordet og da først bemerket jeg at vi hadde like sko. 

   ”Ja, de er kule, ikke sant? Yndlingsskoene mine”, sa han. 

   Vi ventet lenge før vi så en sur blond gutt plutselig stå foran oss. 

   ”Hvorfor blondt? Hvorfor blondt!?” ropte Roger, for det var han det var. Hun hadde bleket håret hans kraftig og det så ut som om Roger var nesten på gråten. 

   ”Jeg hadde jo vært så fornøyd med det grønne!” sa han og satte seg ned i sofaen og trakk beina oppunder haken. Han fikk straks trøst av Gabriel.

   Litt etterpå skar plutselig et skrik stillheten som hadde oppstått og alle skvatt høyt.

   ”NEI! NEI! NEI!” hørte vi noen rope, hørtes nesten ut som om denne personen ble torturert. 

   ”HVA HAR DU GJORT MED HÅRET MITT? HVA HAR DU GJORT MED HÅRET MITT!?” skrek personen og med Wendy på slep kom Sid stormende med lua så langt nede i ansiktet at vi ikke engang så øynene hans. Overraskende at han så noe i det hele tatt. 

   ”Sid! Ro deg ned!” ropte Tobias, men Sid var helt bananas! Han løp rundt og rundt mens Wendy prøvde å følge etter, men på de hælene hennes og et åletrangt miniskjørt var sikkert ikke det helt lett.

   ”Kanskje du liker det bedre etter hvert”, sa Wendy, mer håpefull enn beroligende. 

   ”Liker det? Liker det!? Jeg går faen ikke rundt sånn!” hylte Sid og løp rundt i ring mens han skrek og bannet om hverandre. 

   Klærne hans var helt som de pleide, men jeg syntes at under lua kunne jeg skimte noen merkelige pigger…

   ”Har du fått piggsveis, Sid?” spurte Gabriel som om han hadde lest tankene mine. 

   ”Hadde det ennå vært så vel!” ropte Sid og løp, skrek og bannet enda mer. 

   ”Men hva er det som er så ille da?” spurte Roger som hadde kommet over at han var blitt blond. Sid stoppet opp et øyeblikk og rev med en sint håndbevegelse av seg lua. Det som var under den, fikk oss til å gispe.

   ”Dette! Dette er ille!” skrek Sid og pekte på håret mens øynene lynte så kraftig at jeg var redd bygningen ville ta fyr.

   Jo visst var det piggsveis, men det var ikke bare piggsveis – det var rosa piggsveis! Han hadde fått farget rosa inn i det kullsorte håret og fått det stylet i noen kraftige pigger som stod ut fra hodet hans som lynavledere.

   ”Vi må dra. Vi er nødt til å film… Men, Roger og Sid, da, hvorfor vil dere ikke ha de klærne Wendy foreslo?” spurte Giovanni som kom gående. 

   ”Jeg skulle til å hente noen klær som stod til den nye imaget deres, men så langt kom jeg ikke, de friket jo helt ut!” sa Wendy oppgitt og slo ut med armene. Giovanni ristet på hodet og sa: ”Vel, vel. Vi må i allefall komme oss videre”. 

   Sid trakk på seg lua igjen og vi gikk alle sammen med Giovanni ut og satte oss inn i Hondaen igjen, Roger og Sid sure som noen padder.

   Først kjørte vi hjemom for å se hvordan det stod til med Rune. Han var fortsatt syk og orket omtrent ikke å røre på seg. Det var bare vanlig feber, men ut av sengen klarte han ikke å kare seg og filmingen, som det allerede gikk dårlig med siden Giovanni var nødt til å klippe vekk mer enn nødvendig, var nødt til å fortsette uten han. Det var bare å håpe på at han ikke ble syk til neste gang.

   Vi tøffet til studio igjen og byttet til den svarte vanen. Deretter bar det rett til opptaksstedet. 

   Planen for i dag var å ta hele konserten om igjen og putte inn gutta med nytt image her og der i den allerede ferdige greia. Vi tok med andre ord det beste fra i dag og det beste fra i går med noen få åpne hull til det beste av det jeg filmet.

   ”Å nei!” utbrøt Giovanni idet han var framme og hadde parkert bilen, ”jeg har glemt noe!” Dermed var det tilbake igjen, men uten meg. Jeg gadd ikke. Jeg kunne heller snakke med Pernille for statistene var alt på plass.

   Det tok ikke så lang tid. Jeg rakk faktisk ikke å snakke med Pernille i det hele tatt før jeg hørte noen komme kjørende og snudde meg. Og jo da, mot meg kom den velkjente svarte vanen med en rosahåret, sur gutt hengende ut av vinduet av. Jeg filmet det med kameraet mitt og flirte litt av trynet til Sid. Han var virkelig pottesur.

   Da bilen var parkert, kom Sid ut av bilen med et så surt ansikt at jeg kunne ikke annet enn å le for meg selv. Han sa: ”Jeg får ikke lov av Giovanni til å ha på meg lua, han synes jeg ser for sur ut med den.” Både det at han hørtes ut som en sutrete småunge og at det at han fikk det til å høres ut som om han var sur med lua, men ikke sur i det hele tatt nå, fikk meg til å begynne å fnise ukontrollert. 

   ”Hva er det som er så morsomt?” sa han, nesten sint, men jeg sa ingenting og skyndte meg bort til Giovanni som imens hadde tatt plass i stolen sin.

Bow down to your alien overlord

Det er harde tider, men heldigvis går jeg nå på antidepressiva, og jeg merker stor forskjell. Det betyr ikke at jeg er glad, men det betyr at der jeg tenker er det ikke alltid mørkt. Akkurat nå tar jeg det jeg kan få. Og jeg tar en dag av gangen. 

Jeg har forresten tenkt på en ting. Da jeg posta siste episoden av Lunisand, lurte jeg på hva jeg skulle fylle det gjenværende tomrommet med, om noe overhodet. Er det noe stemning for å fortsette å poste mitt enda eldre prosjekt Aloha verden en gang rundt midten av måneden istedenfor Lunisand? Jeg ser nå at det er over et år siden sist jeg posta noe fra det, så om alle (haha! mine to – tre?) lesere har glemt det fullstendig bort, er det veldig forståelig. Og om det overhodet ikke er interessant, tar jeg det heller ikke ille opp; det er tross alt maaaange år siden jeg skreiv det, og ingen veit hvor dårlig det er bedre enn meg sjøl. Jeg aner ikke om noe av dette er gøy for andre enn meg sjøl, det er derfor jeg spør, og jeg gidder ikke ta meg bryet med det om ingen egentlig har lyst til å lese, så ikke vær redd for å være ærlig.

Jeg lasta ned Lensa her for noen dager siden ut av kjedsomhet. Mine umiddelbare favoritter blant avatarene den genererte for meg, posta jeg på Instagram. Siden den gang har jeg sett at en del har retta kritikk mot bruk av denne typen kunstige intelligenser fordi det går på bekostning av økonomien og publisiteten til faktiske menneskelige kunstnere. La det være sagt: jeg syns på ingen måte såkalt "kunst" skapt med en kunstig intelligens kan sammenlignes med noe skapt av et menneske. Det er heller ikke sånn at jeg stod mellom å betale en kunstner for å lage disse bildene eller la Lensa gjøre jobben, for meg var dette kun ment som underholdning ei natt jeg ikke fikk sove. Jeg ville aldri lent meg utelukkende på en kunstig intelligens til å designe noe profesjonelt til meg, og jeg ser på det mer som et artig og nyttig verktøy enn ei faktisk erstatning for the real deal. Minner også om at jeg for litt over et års tid siden anbefalte ti Instagram-kunstnere jeg sjøl har sansen for, så sjekk gjerne ut det innlegget om organisk kunst er mer din greie!

Siden Instagram har ei grense på ti bilder per post, og det tross alt får være grenser for narsissisme, fikk jeg bare posta en håndfull av alle bildene. Bloggen min, derimot, kjenner ingen grenser, verken hva angår det ene eller det andre, så jeg tenkte å benytte anledninga til å dele enda flere av dem her inne. Noen av dem ligner ikke på meg i det hele tatt, men gøy er det læll. Må innrømme at de jeg liker aller best er de som får meg til å ligne på en futuristisk polfarer:

Se så barsk! Men har jeg virkelig ei sånn tøff kløft i haka i virkeligheten, eller er det noe Lensa har funnet på for å gjøre meg kjekkere? Jeg trur det siste, men akkurat nå gidder jeg ikke å gå til nærmeste speil for å finne det ut, haha.

Futuristisk polfarer-bildene overlapper til dels med det knippet blant bildene som har fått meg til å ligne på hovedpersonen i et Final Fantasy-spill:

Blant bildene av meg jeg lasta opp for å generere disse portretta, var det bare kanskje ett, maks to, der jeg hadde på meg hodetelefoner. Likevel var visst akkurat dét en detalj som festa seg for godeste Lensa:

Andre gjengangere er at de har fjerna føflekkene mine (mest åpenbart er den jeg har på kinnet), gjort alveørene mine rundere i kantene og fjerna piercingene mine. Jeg skjønner at det er jo nettopp det disse appene gjør, altså å gjøre folk mer "attraktive" gjennom å viske ut særtrekka deres, men for meg er det likevel en irriterende påminnelse om at den rådende definisjonen av skjønnhet, er å ligne så mye som mulig på andre. 

Med det sagt er det jo kult å bli framstilt som en slags cyborg alien overlord eller en demigud, med glorie og det hele:

Eventuelt som, idk, leninistisk propaganda? 

De to illustrasjonene under er kanskje de som ligner aller minst på meg, men de ser jo stilige ut. Bortsett fra de veldig forstyrrende hendene? 

I tillegg til hodetelefoner, har denne kunstige intelligensen tilsynelatende en greie for skulderreimer, til tross for at jeg ikke kan huske å ha lasta opp et eneste bilde der jeg har på meg noe som kan tolkes i den retning.

Og her er noen flere for good measure: 

November 2022

Opplevelser: Mat på Oslo Street Food og Hannah Gadsby på Folketeateret med Vibeke. Besøk hos Martina. Vin og Utiseta på Det Norske Teateret med Unn. Bursdagen til Trine. Harrytur til Sverige med Vibeke.

Innkjøp: De siste ti+ åra har jeg egentlig ikke hatt noen ordentlig tjukk vinterjakke, så da Mischelle Moy, en kunstner jeg har veldig sansen for, inngikk et samarbeid med The Very Warm, som produserer vinterjakker i hundre prosent resirkulert plast, så jeg rett og slett ingen grunn til å ikke benytte muligheten. Og den er så god! Skikkelig varm og behagelig. Dessuten vil jeg gi The Very Warm cred for å faktisk ha en veldig brukervennlig og nøyaktig størrelsesguide. Da jeg var i Sverige fikk jeg også endelig kjøpt meg litt nytt treningstøy, som jeg i utgangspunktet har veldig lite av.

TV-serie: Etter tips fra Martina så jeg The Midnight Club, den nyeste serien til Mike Flanagan, som blant annet har skapt aldeles eminente The Haunting of Hill House tidligere. Også her er det spøkelser og gamle, gotiske villaer og leik med tid og rom. Alt i alt likte jeg det, selv om jeg syns manuset og skuespillet til tider blei i overkant teatralsk og forutsigbart. Det er også tilfellet i blant annet Hill House, og til en viss grad kler det stilen hans, men det passer kanskje enda bedre inn i Hill House enn i Midnight Club, i og med at førstnevnte tross alt er basert på romanen av Shirley Jackson og inspirasjonen fra klassisk gotisk horror er mer utprega. Dette er en veldig tydelig regissert og fortalt historie, i motsetning til en annen serie jeg har sett i november, nemlig den nyeste sesongen av The Crown, som jeg må minne meg sjøl på at tross alt ikke er virkelighet. Men Midnight Club har mange fine og rørende øyeblikk, der episode nummer sju utpeker seg som et høydepunkt.

Film: Jeg endte opp med å se bare to filmer i november, The Seed og David Cronenbergs Crash, som begge definitivt hadde fornøyelige elementer ved seg, men som jeg også ser klare svakheter ved. The Seed er egentlig en veldig forenkla og fordumma versjon av The Thing, eventuelt The Colour Out of Space, som handler om en venninnegjeng det er ekstremt vanskelig å både like og heie på, som blir utsatt for et ublidt møte med en utenomjordisk parasitt. Dette er ikke så underholdende som det kunne ha blitt, men den er heldigvis ikke spesielt lang, og liker man body horror og romvesener, er dette helt OK underholdning som man kan følge halvveis med på mens man spiser pasta (som er min foretrukne måte å se denne typen filmer på). Crash har definitivt et veldig gøyalt premiss, og jeg ser helt klart hvorfor den har den kultstatusen den har, men det største problemet jeg har med filmen, er at den liksom ikke går noen vei? Den har, så vidt jeg kan se, ingen egentlig handling, og hovedpersonene har tilsynelatende ingen motivasjon utover å ville ligge med hverandre i ett kjør (no pun intended). Når personer som bør ha en viss emosjonell tilknytning til de ulike karakterene dør, har det heller ingen åpenbare konsekvenser i form av sorgreaksjoner eller andre reaksjoner. Noe av dialogen er så cringe at jeg ikke klarer å ta den på alvor, men jeg er – tross alt – glad det fins regissører som David Cronenberg som tar ting ut til det ekstreme og bare gjør fullt og helt sin egen greie.

Musikk: Jeg har et komplisert forhold til Taylor Swift, men at hun er en god låtskriver og har en teft for fengende popmelodier er det ingen tvil om. Som alle andre har jeg virkelig følt Anti-Hero den siste tida. 

Og! Jeg har en greie for tullesanger som fester seg på hjernen i alt sitt fjasete tullballeri. Det nyeste tilskuddet på den lista er denne fra Podcast the Ride. McGruff the Crime Dog er en amerikansk propagandakarakter fra åttitallet som skal oppmuntre barn til å ikke være kriminelle. Vertskapet i Podcast the Ride har lagd sin egen vri på ham, og resultatet kan du høre under. For ordens skyld har jeg ikke noe forhold verken til karakteren McGruff eller Podcast the Ride, det er bare tilfeldigheter som har fått meg til å snuble over denne sangen. At denne ikke har blitt en TikTok-hit allerede er for meg et mysterium.

Umuligheten av å skrive

Varmen føltes full av saltvann da jeg gikk ut fra flyplassen med kofferten rullende bak meg, solnedgangen lyste ultrafiolett mellom fjelltoppene og fikk tennene til Beatrice til å gløde der hun smilte mot meg foran bilen. Hun omfavna meg før jeg i det hele tatt hadde rukket å slippe taket i kofferten, og jeg tok imot, lente nesten hele kroppsvekta mi inn mot henne, hun lukta blomster, parfyme og svette i akkurat riktig porsjonerte mengder, og jeg la armene rundt henne, spredde fingrene, lot neglene synke inn mot ryggen hennes som en parasitt klar til å suge livskrafta ut av henne. 

   «Gikk det greit å fly?» spurte hun, jeg følte stemmen hennes mer enn jeg hørte den, vibrasjonene fra halsen hennes forplanta seg gjennom meg og videre ned i bakken vi stod på, utløste verdens minste jordskjelv under føttene mine, umerkelig for noen andre enn meg.

   «Jeg er litt jetlagga», sa jeg.

   «Du kan sove i bilen, hvis du vil», sa hun, men jeg var for oppglødd til å sove, hadde altfor oppspilte øyne der jeg stirra ut på de neonfarga tentaklene som bukta seg ut fra buskaset langs motorveien, de tallerkenstore sugekoppene som akkurat ikke nådde bilen, og på himmelen: tusenvis av stjerner i lilla, blått, grønt og rosa, jeg stakk hodet ut av det åpne bilvinduet for å se enda flere av dem, de sang ned mot meg fra fjerne verdener, falt over huden min i et glitrende støvlag.

   Beatrice bar kofferten min inn i huset sitt mens jeg segna om i en stol på verandaen hennes. Summinga fra motorveien nådde ikke ut hit, og lyden av gresshopper og den glassklare stjernesangen var i ferd med å bysse meg i søvn da telefonen min ringte.

   «Du er akkurat som mamma, må ringe bare for å forsikre deg om at jeg har kommet trygt fram», sa jeg til Tobias istedenfor «hei.»

   «Så veldig freudiansk av deg å sammenligne meg med mora di», sa han, jeg snøfta.

   «Så alt er bra? Du har ikke fått migrene av alle fargene ennå?» sa han.

   «Jeg liker fargene», sa jeg.

   «Og jeg regner med det var fint å se igjen Beatrice», sa han.

   «Det var det», sa jeg.

   Lysa fra sentrum kilometervis unna blinka om kapp med stjernene, verandadøra stod åpen og jeg fikk øye på Beatrice der inne på kjøkkenet, hun lata som at hun var opptatt med andre ting enn å lytte til samtalen her ute på verandaen, jeg skifta stilling i stolen min, hørte Tobias puste gjennom telefonen, en forvrengt og metallisk lyd som fikk meg til å tenke på å helle sand inn i ei vifte. 

   «Åssen er Oslo uten meg?» sa jeg.

   «Å, du veit. Steder som ikke endrer plass, tid som oppleves likt overalt, natur som har de fargene man forventer», sa han.

   «Men jeg må faktisk vise deg stranda en gang, Beatrice og jeg skal dra dit i morra», sa jeg.

   «Men ikke noe av det er ekte, du veit det, ikke sant», sa Tobias.

   «Det spørs vel hva som menes med ekte», sa jeg.

   «Egentlig ikke. Det fins en helt objektiv definisjon av ordet ekte», sa han.

   «Ikke i en by der all virkelighet er subjektiv», sa jeg.

   «Jeg vil bare ikke at du skal bli skuffa», sa han.

   I utkanten av synsfeltet mitt så jeg Beatrice i ferd med å blande drinker på kjøkkenet, hun hadde ansiktet vendt mot benken og ryggen mot meg, muskuløse armer som bevegde seg under en hvit singlet, hun var så vakker at jeg ikke klarte å følge med på noe av det Tobias sa, samme kunne det være uansett, han fant bare nye måter å si det samme på likevel, kanskje han en dag etter tilstrekkelig med telefonsamtaler ville ha snakka seg ferdig og kunne gå videre med livet sitt.

   «Jeg må gå», sa jeg da Beatrice viste seg på dørkarmen, hun hadde én gin tonic i hver hand, da jeg la telefonen fra meg rakte hun meg den ene. Hun satte seg i stolen ved siden av seg, hun la armen nærmest meg på bordet mellom oss i en invitasjon, jeg strakk handa nærmest henne ut og begynte å stryke henne mellom håndleddet og albuen der hvor huden var aller mjukest.

   «Åssen ser himmelen ut for deg?» spurte jeg henne.

It's me. (Hi. I'm the problem, it's me.)

Jeg har verken skrevet eller lest siden august. Innledningsteksten her er det siste jeg har skrevet. (Tobias er navnet jeg bruker på karakterer jeg ikke helt veit hva jeg skal kalle ennå.) Dette er ikke første gang det sier stopp for meg, men det er første gang jeg i all oppriktighet er redd for at det aldri skal komme noe mer igjen. Jeg veit, jeg veit, all empiri tilsier at alle skrivesperrer kommer til å gå over, de har alltid gjort det før eller siden så langt i livet mitt, men som sagt føles ikke dette som alle andre ganger. Skrivinga, og livet generelt (jeg har sagt det før og jeg sier det igjen: de to tinga er så tett forbundet med hverandre at når én av dem går bra, gjør det andre også det og vice versa), har stått helt stille etter at jeg fikk verdens kjipeste nei fra Gyldendal. Jeg har selvfølgelig fått massevis av avslag før, men akkurat det jeg fikk i sommer plager meg fortsatt, fordi jeg faktisk hadde oppriktige forventninger om å i hvert fall få et ordentlig svar, og da jeg spurte dem hva i all verden som hadde skjedd, om jeg hadde misforstått eller hva det var, var det radiostille. Sjukepleieren min mener jeg må legge det bak meg og se framover, og det høres jo så lett ut når hun sier det sånn, som om det bare var noe jeg kunne velge å gjøre, og jeg hadde lett valgt dét om det føltes som om jeg hadde et valg, men for meg er det litt som å be noen som sitter fast i ei hengemyr om å bare klatre ut og gå videre. 

Allerede har jeg glemt hva som egentlig var planen med dette innlegget. 

Jeg har blitt henvist til en psykiater. Jeg håper det fører til at jeg kan få ADHD-medisiner og en generelt bedre forståelse av min egen hjerne.

Nav har gitt meg en karrieretest for å tvinge meg til å tenke i andre retninger enn bare forfatter. Etter å ha tatt den, satt jeg igjen med tre mulige jobbalternativer: forfatter, arkeolog og romforsker. Hva kan jeg si. Jeg skulle virkelig ønske jeg hadde et breiere interessefelt, at jeg ikke var enten helt oppslukt eller fullstendig uinteressert, at jeg kunne være fornøyd med noe som bare var helt greit, men dessverre er det ikke sånn hjernen min funker. Og Nav som hele veien tilsynelatende har tenkt at forfatter var et for uoverkommelig mål for meg! Plutselig framstod forfatterplanen som tross alt ganske fornuftig og innen rekkevidde.

Jeg trener masse. Jeg gjør fortsatt yoga hver dag, og i november har jeg også vært på Sometimes to ganger per uke istedenfor bare én. Det fine med å ha en såpass intens treningsform, er at det ikke er plass i hjernen min til å tenke på andre ting enn på hva den fysiske kroppen min driver med. Det er en god sinnstilstand å være i. Og jeg blir stadig bedre! Det er gøy å se hvor langt jeg har kommet siden jeg begynte for et halvt års tid siden.

Selv om det ofte resulterer i blåmerker av en annen verden:

Og: dette har absolutt ingenting med noe annet i dette innlegget å gjøre, men jeg snubla over dette forleden dag, og blei veldig fascinert av den tilfeldige symmetrien i bildene av John Maus og Max Richter, og av Nick Cave og Trent Reznor:

Hilsen den eneste i verden som fortsatt bruker last.fm.

Oktober 2022

Opplevelser: Disney-quiz på Brød og Sirkus med Trine, Martina, Hannah og Cecilie (andreplass denne gangen òg, men vi var veeeeldig nære førsteplassen). Sigur Rós i Oslo Spektrum. Bonusbursdag for Mari på Rock In. Øl med Mari.

Innkjøp: Jeg driver, som kjent, med lydbokproduksjon av Mjuke svarte stjerner (over halve romanen, det vil si rundt seks timer med lyd, er nå tilgjengelig på Patreon!), men etter at Martina måtte flytte og jeg ikke lenger har tilgang på hjemmestudioet hennes – fordi det nå er demontert og ligger på et lager – har jeg kjøpt min egen mikrofon fra Anna. Jeg har ennå til gode å få testa den ut, fordi dette rotehuet ikke klarer å finne adapteren jeg må bruke for å få kobla den til dataen (ingen USB-inngang, som observante sjeler kanskje husker), men forhåpentligvis snart! (Ordet "snart" er så befriende vagt.) Jeg har også, etter å ha skaffa meg en telefon uten jack-inngang (seriøst, hva er egentlig greia med nymotens teknologi) måttet kjøpe en Bluetooth-høyttaler sånn at jeg kan høre på musikk på badet (når man er meg, er faktisk det plent nødvendig). Og når den billigste høyttaleren viste seg å være en elefant, var jo saken veldig grei.

TV-serie: For ikke lenge siden nevnte jeg at det eneste som har fått meg til å føle i det siste, er vakre naturfotografier og den (relativt) nye Dahmer-serien til Netflix. Fordi som mange av dere allerede veit, er Jeffrey Dahmer min, eh, største favoritt blant seriemordere. En litt merkelig setning å skrive, men det er jo på en måte sant. I frykt for å provosere noen, har Dahmer bare alltid vært den seriemorderen som har påkalt størst sympati hos meg. Ikke at jeg unnskylder noe av det han gjorde, men som Dylan Marron sier; empathy is not endorsement. I det hele tatt har jeg trua på ideen om radikal empati. Det er lett å være empatisk overfor den typen mennesker som ligner mest på oss sjøl, men jo lenger borte fra vårt utgangspunkt de befinner seg, jo vanskeligere – og dermed viktigere – er det. Hvis empati bare skal gjelde de vi allerede har mye til felles med, faller litt av poenget bort. Uansett, serien Dahmer har fått mye kritikk for å ikke rådføre seg med de pårørende til ofra til Dahmer og for å gi et nyansert og menneskelig portrett av mannen som blei kjent som The Milwaukee Cannibal. Det første punktet kan jeg skjønne at er kritikkverdig. Det andre punktet, derimot, syns jeg overhodet ikke er et problem, jeg syns heller det er et problem at det blir sett på som et problem. Serien har blitt anklagd for å romantisere seriemorderen Dahmer, når det den gjør, så vidt jeg kjenner historien til Dahmer fra før, er å fortelle det som det var. Jeg har aldri hatt inntrykk av at personen Jeffrey Dahmer var et iskaldt monster, han var derimot veldig sjuk og veldig deprimert. Det å være sjuk og deprimert er selvfølgelig ingen unnskyldning for å drepe, men jeg kan ikke forstå at det skal være til noens beste å framstille mennesker som monstre, når ingen mennesker er monstre fordi monstre ikke fins i virkeligheten. Jeg snakker myyyye mer om akkurat dette i innlegget mitt om seriemordere fra 2018 som jeg allerede har linka til, jeg bare blir provosert av det som virker som den rådende oppfatninga innenfor true crime-miljøet for tida, der et snev av empati overfor folk som har begått grusomme handlinger blir sett på som "romantisering" og "glorifisering", når jeg i all oppriktighet mener at svart-hvitt-tenkning er mye mindre konstruktivt. For serien Dahmer er virkelig god, den viser hvilken tragedie det var for alle involverte parter, og selv om jeg jo helt fra begynnelsen av visste åssen det kom til å gå med alle, var det flere ganger jeg håpa at det denne gangen skulle gå bra likevel. Jeg er ingen typisk binge-watcher, jeg ser som regel én episode av en serie jeg følger med på per dag, men Dahmer så jeg i løpet av to dager, der jeg faktisk ikke gjorde noe annet enn å se på TV hele dagen. Det er rett og slett sjeldent serier klarer å gjøre dette med meg, og etter min mening har Ryan Murphy skapt et helt glimrende krimdrama som forteller en tragisk historie fra flere sider og som byr på noen ufattelig sterke skuespillerprestasjoner. Dette er den typen serie jeg vil anbefale til alle som lurer på hvorfor jeg er fascinert av true crime generelt, seriemordere spesielt, og helt spesifikt Jeffrey Dahmer. 

Spill: Jeg har fullført hovedoppdraget mitt i Fallout 4, og jeg både liker og misliker at jeg likevel kan fortsette å spille og gjøre oppdrag og levle opp og utforske. Jeg liker det fordi det tross alt gjør spillopplevelsen mer troverdig, for i virkeligheten fortsetter jo livet å gå sin gang også etter omveltende revolusjoner, i tillegg til at det alltid medfører en viss opplevelse av ambivalens for meg å fullføre et spill, fordi da må jeg nødvendigvis si meg ferdig med utforskning og sideoppdrag, sette strek og si en gang for alle at nå er det nok, så å kunne fortsette også etterpå gjør det litt mindre stressende for min del. Jeg veit at nå kan jeg alltids vende tilbake og fortsette om jeg vil. Samtidig er det noe litt behagelig endelig ved å få opp rulleteksten og være ferdig-ferdig, en opplevelse av closure og av at nå er det på tide for meg å gå videre, begynne på noe nytt og ikke bare henge fast ved de samme trygge opplevelsene for alltid fordi det er behagelig. Så… per akkurat nå er jeg litt uavklart når det gjelder Fallout, MEN nå som The Sims 4 er gratis både på Steam og PSstore, benytta jeg anledninga til å laste ned den foreløpig nyeste iterasjonen av en gammal favoritt. The Sims er en barndomsklassiker for meg, The Sims 2 er kanskje det spillet jeg har tilbrakt mest tid i noensinne, og jeg hadde enorme og kompliserte familieforbindelser (og hey, Lunisand!), men så kom The Sims 3 og jeg kom aldri inn i det. The Sims 4 er fortsatt et overveldende og komplisert spill for meg, i likhet med alle nye spill, men jeg håper jeg etter hvert kommer virkelig inn i det, på den måten jeg jo veit jeg pleier å gjøre. Et problem, derimot, som plager meg mer enn jeg liker at det gjør, er at man ikke kan oppnå trophies hvis man skrur på juksekoder, heller ikke hvis man skrur av juksekodene seinere. Man må i praksis operere med to parallelle universer med ulike familier på de samme stedene hvis man vil ha både juksekoder og muligheten til å få trophies. Jeg liker å ha noen familier der jeg jukser og noen familier der jeg ikke jukser og at disse kan samhandle med hverandre, jeg vil ikke ha to adskilte verdener. Ekstra irriterende er det at dette visstnok bare gjelder på konsoller, dette er ikke tilfellet om man spiller på data. Og jeg trudde egentlig ikke at jeg brydde meg så mye om trophies fram til jeg blei stilt overfor dette dilemmaet, for trophies gir jo ingen belønning utover å være stas i seg sjøl, og nå irriterer det meg at jeg tydeligvis er veldig opptatt av en så ubetydelig ting. 

Film: Halloween (2007), Spencer, Creep og Creep 2. Jeg blei veldig positivt overraska over Creep, en film jeg ikke visste så mye om i utgangspunktet, bortsett fra at den blei diskutert inne på Incredibly Strange Films, ei av yndlingsgruppene mine på Facebook, og en nesten uendelig kilde til filminspirasjon. Det er en såkalt found footage-skrekkfilm, en sjanger som byr på veldig mye ymse, men Creep er en av de mest realistiske variantene jeg har vært borti. Helt uten filmmusikk klarer den å være skikkelig, vel, creepy, mye på grunn av skuespiller Mark Duplass. Den er creepy på en så gjenkjennelig måte, fordi hovedpersonen befinner seg i en situasjon mange sannsynligvis har vært nær ved å ende i sjøl, der man på et visst punkt tenker "oh, shit, nå er det for seint", det hele uten å være over the top eller benytte seg av klisjeer. Som med de fleste andre skrekkfilmer var jeg mer interessert i begynnelsen og fram mot midten enn mot slutten, men jeg syns likevel denne filmen var et friskt pust innen en sjanger man kanskje har tenkt på som oppbrukt.

Musikk: TR/ST har sluppet en ny singel, og jeg er helt ærlig skikkelig skuffa over den. Jeg syns de første førtifem sekundene eller deromkring lover veldig godt, men så begynner plutselig låta å utvikle seg i en helt annen retning enn hva begynnelsen legger opp til, og på det verste minner denne sangen meg om det aller første albumet til Robert, pre-TR/ST og spilt inn under eget navn, noe som ikke er et kompliment for en artist som har hatt vel femten år på seg til å vokse. Kanskje er jeg bare ekstra streng fordi han allerede har lagt lista så høyt for meg. Mest av alt føles denne sangen egentlig bare uferdig, og det er liksom så frustrerende fordi jeg føler at jeg kan høre et potensial som bare ikke har blitt gitt rom til å utfolde seg. 

Men for å også dele ei låt med dere som jeg virkelig elsker, velger jeg i tillegg å lime inn den helt fantastiske Baby, We're Ascending av HAAi og Jon Hopkins. Den gir meg mye av de samme følelsene som mesterverket Xtal av Aphex Twin, og jeg så noen på internett som omtalte denne låta som en fortsettelse av Brian Enos klassiker An Ending (Ascent), en beskrivelse som heller ikke føles feil. HAAi slapp debutalbumet sitt i mai i år, og der jeg dessverre ikke fikk like mye ut av resten av låtarsenalet, står denne igjen som en euforisk technohymne.