Så var det vel min tur og, da

Ida og Eva har allerede gjort det, så nå føler jeg jaggu at det er min tur. Dette har tross alt vært en del av meg siden 2004.

Greit. SKRIVEBUA. Ei nettside for skriveglade barn og ungdommer mellom ti og tjue år. Jeg blei som nevnt medlem i 2004, og er det den dag i dag. Beklageligvis ikke like aktiv lenger, kanskje fordi jeg ikke føler at jeg får det helt samme utbyttet av nettstedet som jeg en gang fikk, men det er fortsatt uhyre koselig å kikke innom i tide og utide. Men jeg ljuger ikke når jeg sier at Skrivebua sannsynligvis er det som i størst grad har vært med på å forme meg som skribent. Da jeg begynte i 2004, syntes jeg det var altfor flaut å la andre lese tekstene mine, så jeg vendte meg mot det anonyme nettet da det gjaldt å skryte fram hvor usannsynlig flink jeg var. Slaget i trynet var derfor stort da jeg fikk høre av de andre at jeg "hadde det i meg, men hadde rom for forbedring." Og det å lese litt rundt på andres profiler, hjalp til med å jekke meg ned fra tronen jeg hadde plassert meg sjøl på. Jeg blei dypt sjokkert over å lese tekster av folk som var to år yngre enn meg og som var så svingende mye bedre at jeg ikke bare blei grønn, men regnbueglinsende av misunnelse - og beundring. Ydmykt begynte jeg å spørre de jeg så på som allerede forfattere i en alder av tolv år om de vennligst kunne "kikke innom profilen min? 0:)".

Og det gjorde de. Og ved hjelp av deres hjelp, kommentarer og oppmuntring, og gjennom å lese og lære fra andre forfattere in making, gikk jeg fra dette:

Hun ser seg tilbake
Tårene blinker i øynene
Stillhet

Hun går ned mot tjernet
Tusen tanker svirrer i hodet
Langsomt

Så legger hun seg ned
Nå er hun bare glad og lettet
Borte

-- Uten tittel, 30. mars 2005

til dette:

Som et hakk i ei grammofonplate
har jeg hengt fast i
det samme anti-klimakset nå i
noen minutter
eller timer
eller evigheter

-- Påfuglene i taket, 13. juni 2010

I prosessen har jeg også endt opp med å få tre tekster publisert i boka "Barn" som kom ut på Universitetsforlaget i fjor, gitt ut debutromanen min "I dypet av en ruin" i fjor og blitt kåra til månedens poet av Dagbladet i april i år. Alt dette med tekster som har blitt forma, publisert og kommentert på Skrivebua.

Men Skrivebua har ikke bare betydd mye for meg som skriveentusiast. Jeg har fått venner som gjennom vår felles interesse har endt opp med å bety like mye for meg som mine IRL-venner, der jeg har møtt de fleste av dem også i utenomskriverelaterte sammenhenger.

Grunnen til at jeg skriver dette innlegget nå, er enkel: Skrivebua fikk for noen dager siden beskjed om at snart var prosjektperioden deres med ABM-utvikling over. Dette betyr at de mister sin økonomiske støtte, og kan oppleve å bli nedlagt innen oktober. Fordi vi medlemmene veit at Skrivebua er en helt unik plass for å fremme skriveglede, utvikle seg som skribent og knytte vennskapsbånd på tvers av kommune- og fylkesgrenser, kan vi ikke gi opp uten kamp. Derfor ber jeg deg om å kaste bort kanskje si mye som et halvt minutt av din dyrebare tid og skrive under oppropet mot nedleggelse av Skrivebua. Kampanjen har også ei Facebook-gruppe som du veldig gjerne må melde deg inn i. Alt hjelper, og sjøl om jeg som nevnt ikke benytter meg like mye av Skrivebua nå som før, er det veldig mange andre unge talenter som gjør det, pluss at bua har en enorm affeksjonsverdi for meg.

Med vennlig hilsen Nattfall, tidligere gcbaby, trofast bruker gjennom seks år.

Random Skiringssal-snadder

Jeg skal være ærlig med dere nå: jeg har ikke peiling på om dere noen gang vil få se Kjell og Jan. Så klart håper jeg jo det, for den er superepisk, men greia er det at det er folk i filmen som ikke vil ha den ut på YouTube, så vi ga skolen lov til å laste den opp til hjemmesida dens i steden. Men det har de ikke gjort. Og jeg har ikke Kjell og Jan lagra på harddisken, for mamma og pappa var teiteogrespektløseog utålmodige siste skoledag, så jeg rakk i forfjamselsen ikke å stikke opp og legge den over fra iMacen i klasserommet. MEN. Dere skal få andre ting i steden, for Kjetil har vært på YouTube-tokt og lasta opp masse stas vi lagde gjennom hele året. Så hent litt popkorn (sjøl om sørlandschips er mye bedre!) and let the film class of Skiringssal FHS 09/1o enter-fucking-tain you!

Først ute er ei nyhetssending vi lagde helt på begynnelsen av skoleåret. Ikke den til gruppa jeg var på, for den sugde noe så sinnssykt i helvete, men den til Krølle og co. Den er gøy. Og Vorpis er en fantastisk skuespiller uansett hva slags rolle han gestalter.



Og i samme ånd som Kinky Man, lagde vi en annen trailer til en annen ikke-eksisterende film som het The Champion. Her var jeg uenig i det aller meste, og jeg syns fortsatt ikke at traileren er så innmari bra, men pytt sann. Jeg dukker opp som voiceover og statist:



Og jeg har spart det beste til sist, nemlig Bolle! Mens Henrik, Thomas (som ikke gikk i klassen vår engang) og jeg pusla med Kjell og Jan, lagde Tor Espen og crewet hans en dypsindig kunstfilm om å mislykkes. Jeg har én replikk i en film der dialogen i det hele tatt er knapp, men uttrykker en del gjennom andre typer språk enn ord. Det var forresten ekstremt artig da Tor Espen skulle instruere meg med tanke på nøyaktig åssen jeg skulle holde bollene. Det blei en del stotring og rødming, men det var jo egentlig bare sjarmerende. Og ikke glem det jeg sa om Vorpis i første avsnitt. Værsågod:



"Ole, vi er nødt til å ta en prat oppi klasserommet." Eller nesten, i væffal.

Videre er det dårlig med fornuftige ting å meddele. Det er sommerferie og jeg bor i Lier, hallo. Ikke forvent at det skjer noe.

Som jeg elsker

"I wished with all my heart that we could just leave this world behind. Rise like two angels in the night, and magically... disappear."

Jeg har gitt meg sjøl et løfte: jeg har sett den filmen sinnssykt mange ganger nå (sist gang nå nettopp, ja), men ikke nå mer! I væffal ikke på ei stund. Jeg skal nemlig ikke se den igjen før jeg har lest boka den er basert på. På en måte vil jeg ikke, fordi bøker er jo alltid bedre enn filmene som er basert på dem, og du vil liksom ikke at en av yndlingsfilmene dine plutselig skal framstå som noe dårligere, men... likevel vil jeg lese den noe så helt sinnssykt.

Det ultimate narcissist-innlegget

Eller egentlig ikke, da. Ikke helt. For det er vel strengt tatt en viss forskjell på narcissisme og det å... være snill mot seg sjøl. På en måte.

Anywayz, Ida utfordra meg til å skrive seks positive ting om meg sjøl pluss å poste et bilde av meg som jeg likte. Det passer jo utmerket, i og med at jeg fortsatt, etter flere år, drømmer at jeg mister tenna, noe som i følge Lisa betyr at jeg lar andre overkjøre meningene mine, og i følge Signe at jeg har dårlig sjøltillit. Og det bunner vel på mange måter ut i det samme?

Digresjoner til side nå:

1. Jeg kan jo skrive, da.
2. Jeg har AWESOME stil!
3. Uansett om andre mener at den kvalifiserer til Norges styggeste, så veit jeg at jeg har ei superkul dialekt.
4. Jeg... husker ting. Ikke som i at jeg husker hvor mobilen min er når jeg går rundt med den i handa, for jeg trur det er mer generell distréhet enn akkurat dårlig hukommelse, men liksom... ja, siden det strengt tatt er meninga at jeg skal skryte av meg sjøl i dette innlegget, så kan jeg jo si rett ut at jeg gjorde aldri lekser med mindre det faktisk skulle leveres inn eller framføres på ungdomsskolen og videregående, og jeg leste bare én gang gjennom lærestoffet før ei prøve, hvis jeg leste i det hele tatt. Og hey, med unntak av gym og matte, fikk jeg fem eller seks i alle fag (nå skal det kanskje nevnes at karakterene jeg fikk i gym og matte var på motsatt side av karakterskalaen igjen, men... likevel, liksom).
5. Jeg kan relativt mye om film. Ikke i forhold til visse andre jeg kjenner, men i forhold til folket generelt.
6. Jeg er faktisk dritgod i sudoku!

Og værsågod, her har du et bilde å runke til! Neida, jeg sa ikke det:


Skal jeg dømme ut fra håret, er det fra høsten 2008. Men jeg var jo litt søt, da?

Utfordringa sier ikke noe om hvor mange jeg skal utfordre videre, så jeg gjør det enkelt og sier bare som så; føler du deg kallet til å gjøre det, så gjør du det. Det er faktisk ganske koselig!

Nuh vurderer jeg seriøst å putte pommes frites'en fra i stad i mikroen. Og vil du vite en hemmelighet? Vi har iste i kjøleskapet! Omnomnomnom.

Helga si, det

Mjøsa, grillings, vannpipe, øl, sigarer, sol, bowling, såpebobler og toppen av kransekaka; planetens potensielt nydeligste mennesker, i væffal et assorert utvalg av dem. Og som Krølle bemerka sånn omtrent ti minutter etter at han hadde kommet og; det var liksom som om det ikke hadde gått noe tid i det hele tatt. Det var bare det naturligste i hele verden at alle sammen satt der på verandaen til Vorpis og røyka sigarer og bullshitta. Greit, så var det bare snakk om tre uker, men tre uker er litt smertefullt når det er snakk om denne gjengen. Og jeg var jo en liten tanke bekymra for at ting skulle bli litt dumt, men det blei ikke det i det hele tatt. Hva kan jeg si? Det er sånne sommerdager man skriver dikt om.

(Stort sett Vorpis sine bilder her, fordi han fikk jevnt over kulere bilder enn meg.)

Jeg pakker til Gjøvik

Jeg trur jeg aldri før har lagt så mye tanke i hvilke klær jeg skal ta med meg.


Jeg føler meg åh, så symbolsk her. Cuba-hatten min, Che Guevara t-skjorta jeg kjøpte du-skjønner-hvor, t-skjorta jeg fikk av Henrik til jul, skolegenseren min, buksa jeg helt randomly fikk av Henrik fordi den var blitt for liten til ham, og så klart MINNEBUKSA MI. Tragisk som jeg er, er jeg en storforbruker av klær (huhei, hvor jeg rimer!), så jeg blir nødt til å ta med meg en del mer, men liksom... dette er Skiringssal-minner i tøyform. Er det ikke fantastisk?

Det er forresten lenge siden jeg har gleda meg så sinnssykt mye til noe. Jeg veit det høres deformert ut, men jeg gleda meg faktisk ikke så mye til Cuba engang. Men dét er i det hele tatt noe jeg savner, altså; å kunne la meg absorbere så mye av en ting at jeg er helt bananas flere uker i forveien. Sist gang jeg kan huske at jeg var så begeistra for noe, var da jeg gikk rundt og venta på Little Ashes i posten. Bare sånn for å bruke Cuba som eksempel, da, så gleda jeg jo meg for så vidt til det, men da jeg satt på bussen inn til Torp, satt jeg liksom bare og tenkte at "ja, ja... dette blir sikkert gøy", på en måte. Hvor er engasjenementet? Hvor er den boblende gledesrusen? Hvorfor er jeg aldri spent på noe lenger? Bortsett fra nå, da. Og det er digg å glede seg så mye.

Jeg håper bare at det blir så bra som jeg vil at det skal bli, og at det ikke blir rart og dumt fordi jeg er en tilbakestående hagenisse. Og så håper jeg at alle kommer. Det hadde vært fint.

Og for dere som har glemt det (i og med at jeg strengt tatt bare har nevnt det kjapt i forbifarta tidligere), så skal altså Vorpis ha en sommerreunion nå til helga. Jah. Nesten tre timer på toget i morra er ingen hindring.

Jeg liker forresten mitt nye mobilkamera. 8.1 megapiksler! Det er deilig.

Nei-dag

Eller altså, dagen i dag har egentlig vært fin, den, det er bare det at jeg tenker kjipe tanker likevel. Så da poster jeg noe koselig her i steden:



Uansett er jeg lei av å spamme ned bloggen min med emopiss alle driter i likevel. Så ha en fin dag, alle sammen! Smil og vær glad.