Bodø

Jeg har funnet ut at det absolutt beste stedet å skrive for mitt vedkommende, er hjemme hos noen andre. Er jeg hjemme hos meg sjøl, er det litt for lett å slappe av, mens sitter jeg på for eksempel Litteraturhuset, slapper jeg ikke nok av. Det var nok derfor jeg var så sinnssykt produktiv (husker ikke helt hvor mye jeg skreiv, trur det var et sted i nærheten av 130 sider) da jeg var på hyttetur på Furnes i fjor, og det er nok også derfor jeg skreiv femten sider i overigår òg.

Men nå begynner jeg i feil ende her (som jeg ofte gjør).

Eirin og Eirik gifta seg som kjent i sommer, og nå har de reist på bryllupsreise til San Francisco. De flytta til Bodø i vår, og da skaffa de seg også katt, så noen trengte å passe denne kattepusen mens de var bortreist. Det er altså her jeg kommer inn i bildet.

Jeg kom opp hit på fredag for nesten ei uke siden, og etter at Eirin og Eirik dro for noen dager siden, har jeg brukt tida på å skrive, gå tur og kose med katt. I all hovedsak.

Og jeg veit jo egentlig at Nord-Norge er dritfint, men jeg blir like sjokkert hver gang jeg opplever det i virkeligheten likevel:

Og dere, SE PÅ DENNE KATTA, DA:

Hun er så sinnssykt skjønn og tillitsfull. Altså, dette var vår aller første kveld sammen, liksom. Jeg hadde vel ikke kjent henne i en halvtime engang:

(Foto: Eirin)

Hun kommer og legger seg i senga mi hver kveld, og hver morgen vekker hun meg omtrent sånn:

(Dette er sannsynligvis det styggeste bildet som noen gang er tatt av meg, men dere skjønner greia.)

Jeg har vært innom det særdeles fancy biblioteket i byen, som også er stedet der Eirik jobber:

Jeg har fått øye på en nydelig sykkel som jeg fikk lyst til å stjele:

Jeg har tatt bilder av sopp, fordi hvorfor ikke:

Jeg har spist det som antakelig er den aller beste burgeren jeg noen gang har smakt på Burgasm. ABSOLUTT ALLE burgerne kunne fås i vegetarversjon, noe som på ingen måte sier seg sjøl, i tillegg til at de hadde supermasse digg tilbehør, blant annet veganske cheese sticks!!!!! De hadde også noe jeg bare må anta at var sinnssyke freakshakes, jeg hadde egentlig tenkt å ha en til dessert, men så blei jeg så mett av burgeren, atte. Her er vidunderet, komplett med facon på toppen:

I tillegg har jeg lest en del, spilt Life Is Strange og hengt med to fine venner. Jeg veit ikke med dere, men for meg er alt dette så godt som definisjonen av det gode liv. Jeg mener det, jeg har det rett og slett dødsbra her.

BARE SE PÅ DENNE ELSKVERDIGE PUSEN, DA:

Og se på denne byen:

Jeg blir her fram til førstkommende onsdag. Fram til da skal jeg skrive så mye jeg bare kan. Om jeg får til, da. Det er ikke så lett alltid:

August 2018

Opplevelser: God mat på Café Sara, og så godt drikke på Prindsen hage (for et sted! ♥) med Mari, Marie, Martina og Renate. Middag på Monsun, spillkveld og kinotur med Vibeke og Jørgen. Jørgen sin bursdag på Habibi og Asylet. Forlagenes store boksalg. Bodø-tur.

Innkjøp: Kjøpte to bøker på Forlagenes store boksalg, og! Sist måned kjøpte jeg tre fantastiske fruktnett av Ingrid Syv, sånn at jeg kan kjøpe frukt og grønt i løsvekt uten å ty til plastposer, men så glemte jeg å poste bilder av dem. Poster dem nå isteden. Ingrid hekler, strikker, broderer og tover sinnssykt mye fint, og du kan følge henne på Instagram her.

(Har altså to til i tillegg til dette: ett som er likt som dette, bare litt større, og ett som er svart sånn at også Jørgen kan bruke fruktnett uten å bli flau, haha.)

TV-serie: Nye episoder av The Affair og Better Call Saul, i tillegg til at Jørgen og jeg endte opp med å se nesten hele den første sesongen av Atypical. Jeg er ekstremt kresen når det gjelder komiserier – noe som er litt rart, for jeg veit om veldig mange komedier i filmformat som jeg liker veldig godt – men Atypical har en sjelden fin balanse mellom drama og komedie, syns jeg. Nå er ikke jeg fullt så dårlig med sosiale situasjoner som det hovedpersonen Sam er, men det er likevel sånn at jeg på mange måter kjenner meg igjen i ham – noe som gjør det både ekstra gøy og ekstra nært å se på.

Spill: Jeg har jo egentlig ikke spilt supermye i det siste, men en kommentar jeg fikk fra Karoline her på bloggen en dag fikk meg til å gjøre nettopp det – og veit dere hva, det føltes utrolig bra, og jeg fikk ikke engang dårlig samvittighet for å ikke skrive. Nå er jeg snart ferdig med de fire bretta i India i Tomb Raider 3!!

Film: The Conjuring, Sommer 1993, Småfugler, Room, Ghost In the Shell (altså den amerikanske live-actionversjonen med Scarlett Johanson) og Thelma. Og hvis du bare skal se én av disse filmene, så trur jeg at jeg har lyst til at du skal se Småfugler. Den er styggvakker og rørende, med sinnssykt fint fotografi og nydelig musikk komponert av Kjartan Sveinsson, tidligere pianist i Sigur Rós.




Musikk: Altså, jeg har funnet ut at jeg elsker radiofunksjonen til Spotify. Den har gjort at jeg har oppdaga utrolig mye bra musikk, blant annet Black Marble. Jeg har blitt fullstendig forelska i albumet deres A Different Arrangement. De minner meg litt om Former Ghosts og litt om TR/ST, og jeg tenker at de hadde vært det perfekte soundtracket til en film eller TV-serie som både var Stranger Things og Donnie Darko på én gang. For på samme måte som både Stranger Things og Donnie Darko er forholdsvis nye og i og for seg føles moderne og av i dag (selv om Donnie Darko faktisk er svimlende søtten år gammal, noe som føles helt sprøtt), men med ei handling lagt til åttitallet, er Black Marble et samtidsband som likevel har et melankolsk åttitallssound. Jeg trur jeg har funnet ut at nesten enda bedre enn jeg liker åttitallet, liker jeg åttitallet sett fra dagens perspektiv. Jeg veit ikke om dette gir så mye mening, men gud bedre, disse to låtene, ass (og egentlig hele albumet):

Inspirasjon: Miami 1984

Dere, jeg elsker åttitallet. Jeg kan nesten ikke få sagt det tydelig nok. Noe av det jeg angrer mest på i livet, er at jeg ikke blei født på åttitallet. Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at jeg ikke egentlig hadde noe valg når det gjaldt akkurat dét, men jeg er fortsatt litt bitter, særlig fordi jeg var så nær. Jeg er født tidlig på året i 1990, og kunne overlevd som et prematurt barn om jeg hadde blitt født i desember 1989. Det hadde selvfølgelig ikke utgjort noen forskjell i praksis, jeg ville uansett ikke huska noe mer fra åttitallet enn hva jeg allerede gjør, men da hadde jeg i det minste visst med meg sjøl at jeg var et barn av åttitallet, helt på ordentlig. Jeg føler liksom nemlig at jeg er det, og jeg føler at barndommen min har mer til felles med barndommen til de som er født på åttitallet enn til de som er født på nittitallet. Men som min gode venn Eirin sa en gang: det er ingenting som er mer åttitallet enn 1990. Og det er jo helt sant. Særlig her i Norge, hvor vi særlig i gamledager hang litt etter når det gjaldt kultur og trender. Og fordi jeg har ei storesøster som er født i 1985. Jeg arva jo alt etter henne, og vi så de samme filmene som små, så min tidlige barndom er nok antakelig faktisk mer påvirka av åttitallet enn av nittitallet. Og det er nok dét som er forklaringa på fantomnostalgien jeg føler for åttitallet (Jørgen har forresten patent på det fantastiske ordet fantomnostalgi).

Åttitallet var mye mer enn bare pastellfarger og tuperte hockeysveiser, for eksempel oppstod noe av den mørkeste og mest gothete musikken da. Tenk The Cure, Depeche Mode, Echo and the Bunnymen. Det ligner overhodet ikke på musikken til for eksempel Wham eller Kylie Minogue, men har likevel fortsatt en helt distinkt åttitallssound som jeg trudde var nesten umulig å gjenskape i dag, men så fins det likevel band og artister som John Maus, I Break Horses og Black Marble som viser at jo visst er det mulig; åttitallet høres nesten like bra ut i dag som det gjorde for tredve år siden.

I dag, derimot, er det ikke gothitallet (!) jeg skal konsentrere meg om. Akkurat i dag har jeg faktisk tenkt å reise i tid sammen med dere, kjære trofaste blogglesere, til the sunshine state, Florida, og nærmere bestemt Miami. Hvis vi blir enige om at gothitallet var åttitallets vinter, har jeg nå lyst til å ta dere med til sommeren: til salt vind i håret, til kabrioleter og palmesus, til netter som er lyst opp av pastellfarga neonskilt. Aller først vil jeg be dere om å trykke på sangen jeg har satt inn under her for å komme i den rette stemninga og la den spille, og så er det bare å la tidsreisen begynne. Som før: klikk på bildet for å komme til bildekilden.

TEDtalks: The power of vulnerability og Listening to shame

Det er ikke veldig lenge siden jeg skreiv dette her på bloggen, og det er vel sannsynligvis blant de tankene som tar mest plass de gangene jeg tviler på meg sjøl og egen skriving. Og jeg mistenker at jeg nok ikke er aleine om å ha sånne tanker – det å la andre lese noe du sjøl har skrevet setter deg jo i en ekstremt sårbar situasjon. Men som jeg sjøl skriver i innlegget fra juni òg (alltid en anelse kleint å sitere seg sjøl): "Men kanskje dette nettopp er et argument for hvorfor romanene mine må gis ut." For som Brené Brown snakker om i TEDtalk'ene under, kommer både angst og glede fra samme sted: sårbarhet. Og man kan ikke ha det ene uten å ha det andre.

Trur så godt som alle jeg kjenner kan ha godt av å se de to TEDtalk'ene under. Jeg syns egentlig den nederste er den beste, men den første bygger et grunnlag for å bedre forstå tinga hun snakker om i den andre, så jeg anbefaler å se begge to. Ja, til sammen blir det over førti minutter, og det er jo mye tid i vår allerede hektiske hverdag, men hvorfor ikke la det stå på i bakgrunnen mens du spiser middag, for eksempel? Med mindre du er som meg og ikke har noen evne til mulitasking, da. I så fall er det ingen vei utenom å sette deg godt til rette, kanskje med en kopp te eller et glass vin, og bruke førti minutter av dagen din på å prøve å sette litt bedre pris på deg sjøl og svakhetene dine.

(Forresten: jeg er cirka allergisk mot sjølhjelpstips og denslags, så hvis du er av typen som lar deg skremme av titlene på disse talk'ene: frykt ei! Ta det fra noen som føler det på samme måten.)

Det står aldri stille, og likevel står det stille

Lierposten hadde en liten sak om meg på torsdag.

... og dette er egentlig grunnen til at jeg nesten ikke blogger lenger. Jeg er lei av å ikke kunne være forfatter. Jeg er utålmodig, jeg har lyst til å gi ut noe nytt nå, mest fordi det ville løst meg fra stillstanden jeg opplever for tida med utslitte dager og en jobb jeg egentlig ikke liker. Så den lille fritida jeg har, bruker jeg stort sett til å skrive. Og sånn må det bli, fram til jeg har fått gitt ut noe nytt, om det så er Mjuke, svarte stjerner eller novelleprosjektet mitt eller om jeg skulle klare å skape noe som kan ligne en rød tråd mellom dikta mine og kortprosaen min og overbevise et eller annet forlag om at det er ei samling, og ikke bare enkeltstående tekster. Det er litteratur eller ingenting, sånn som det har vært de siste åra, eller egentlig alltid. Det er bare det at det blir tydeligere og tydligere jo mer tid som går. Om jeg bare får gitt ut noe snart, da skal alt skje. Jeg skal blogge, jeg skal lese, jeg skal spille TV-spill, jeg skal lage musikk, jeg skal gjøre yoga. For akkurat nå tar alle andre ting fokuset vekk fra skrivinga, og dét kan jeg ikke ha noe av.

... gå sakte... stans ofte...

Fotograf og journalist Stein Styve har nylig gitt ut ei fotobok, og sammen med Marit Reiersgård, Nicolai Houm, Laura Djupvik og Hanne Kolstø, har jeg vært så heldig å få bidra med en tekst.

Observante lesere vil kanskje legge merke til at omtrent halvparten av teksten min har forsvunnet... Dette er egentlig nemlig min såkalte greatest hit Alfa omega, som kan leses i sin helhet for eksempel her. Et eller annet ledd i prosessen har tydeligvis svikta litt, men oh well. Det er jo sånt som skjer.

Boka kan kjøpes via Lier kommune, og overskuddet går til et veldedig formål!

Juli 2018

Opplevelser: Hundepass. Konsert med Slowdive. Bryllupet til Eirin og Eirik. Badeturer med Jørgen, Liv og Martina. Filmkveld med Martina, Anders og Olav. (Og veldig mye jobbing.)

Innkjøp: Kjøpte meg noe ny sminke i anledning bryllupet til Eirin og Eirik, men ikke noe spennende.

TV-serie: Fortsatt gjensyn med Game of Thrones, men også den nye sesongen av Orange Is the New Black, en serie som aldri slutter å imponere og berøre meg, pluss Netflix-serien The Alienist. Kule kostymer og grim stemning i New York seint på attenhundretallet. Anbefales alle som liker gotiske grøss og vintage-krim.



Film: Mennesker i solen, Heathers, The Witch og Ghost In the Shell. The Witch fascinerte meg litt – jeg ser ikke skrekkfilmer så ofte, og det er ikke fordi jeg ikke liker å bli skremt, snarere tvert imot, jeg elsker alt som er skummelt, men fordi jeg nesten alltid syns skrekkfilmer er dårlige. De skremmer meg så godt som aldri fordi jumpscares ikke funker på meg. Dette, trur jeg, har gitt meg en slags evne til å gjennomskue skrekkfilmer, og de aller, aller fleste er lagd utelukkende for å skremme, så når de ikke skremmer meg, står man ikke igjen med så innmari mye. Jumpscares er det billigste trikset i boka, og dermed har jeg stor respekt for skrekkfilmer som nettopp ikke lener seg i noe særlig grad på dem. De som tør å ta i bruk mer krevende virkemidler for å skape en genuint creepy stemning. Jeg syntes ikke The Witch i så måte var en fantastisk film, men jeg må likevel rose den for å nettopp unngå jumpscares. Det skumle i denne filmen er ikke egentlig heksa, men splittelsen hun indirekte klarer å skape innad i familien vi følger. Jeg klarte ikke helt å bli emosjonelt investert i karakterene, men jeg likte likevel det den nesten fikk til; å skape uhyggelig stemning uten å ty til billige, lettgjennomskuelige triks.



Musikk: Jeg har snakka om dette med å gjenoppdage musikk flere ganger her inne tidligere, og i juli gjenoppdaga jeg Radiohead. Jeg har et litt rart forhold til Radiohead, for jeg har to album av dem og syns egentlig de er helt fantastiske, men av en eller annen grunn hører jeg nesten aldri på dem. Plutselig ramla jeg innom Where I End and You Begin og bare... wow, for ei perfekt låt dette egentlig er. Det er noe litt creepy ved den, og den har en seig oppbygging – på sitt vis ikke helt ulikt filmen The Witch som jeg nettopp snakka om. Også elsker jeg – virkelig elsker – stemmen til Thom Yorke. Når han begynner å messe "I will eat you alive" mot slutten der blir jeg seriøst redd, og jeg elsker det. (Jeg klarte ikke å finne en versjon uten en eller annen uoffisiell musikkvideo, så bear with me her.)