About Work the Remix

Jeg lasta opp remixen min til Soundcloud i går, og noe av det siste jeg tenkte før jeg sovna var SHIT JEG HAR IKKE MASTRA DEN. Så noe av det første jeg gjorde i dag, var å åpne GarageBand, flikke litt rundt i Master-boksen nederst, og så tenke FØKKIT og lukke fila igjen uten å save den. Fordi jeg innså at jeg faktisk ikke har lyst til å bruke enda mer tid på denne remixen nå. I går måtte jeg ta en sjefsbestemmelse på at nå er den ferdig, og jeg hadde det bra med denne avgjørelsen helt til jeg altså kom på at jeg sikkert burde mastre den, og nå er jeg ambivalent fordi jeg i all oppriktighet ikke har lyst til å mastre den og jeg uansett ikke helt veit hvor stor forskjell det faktisk kommer til å utgjøre i det store og det hele (med tanke på at jeg ikke veit hva jeg driver med, mener jeg), samtidig som jeg på et vis veit at det teoretisk sett er noe jeg kunne gjort for at den skulle bli bedre. For det er vel dét det stort sett handler om når jeg driver med kreative prosjekter: jeg er nødt til å komme til det punktet der jeg veit med meg sjøl at jeg har gjort det jeg kan, og hvis da noen kommer med kritikk i etterkant, takler jeg det ganske godt, fordi jeg veit at jeg har gjort mitt beste. Om det derimot er sånn at jeg veit jeg kunne gjort en bedre jobb og så kommer noen i etterkant og forteller meg de tinga jeg veit at ikke funker… da blir jeg veldig sur på meg sjøl.

For en måte å starte et blogginnlegg på, dere!

Vi prøver igjen, i riktig ende denne gangen: jeg har fullført remixen jeg snakka om for et par uker siden. Jeg har gjennom arbeidet med den hatt ekstremt svingende sjøltillit, der jeg noen ganger har syntes en liten ting jeg har gjort har vært SÅ BRA at jeg nesten ikke har fått gjort noe mer den dagen i pur begeistring over hvor sinnssykt bra den lille detaljen var – og jeg har virkelig dypt og inderlig hata mitt eget manglende talent innen musikkproduksjon, fordi dette er en sånn ting jeg så veldig gjerne vil være god på. Det gir bare så mye mening om dette er noe jeg er god på; jeg som hører så mye på musikk som det jeg gjør og som setter pris på musikk på den måten jeg gjør. På den annen side: hvorfor i all verden forventer jeg at jeg skal være god på noe som jeg har veldig begrensa med erfaring med? Det er jo dette som er grunnen til at jeg aldri har lært meg å spille et instrument ordentlig: musikalsk er jeg teoretisk god, så når jeg finner ut at fingrene mine praktisk og fysisk ikke klarer å traktere instrumentet på den måten jeg hører at ville blitt riktig, blir jeg frustrert og vil bare slutte igjen, selv om jeg jo innerst inne veit at den eneste nøkkelen til å bli god til noe, er å øve og øve og øve. Og når man, som jeg jo har gjort, bruker GarageBand til å lage musikk, er jo hvor musikalsk du er én ting, mens hvor god du er på å bruke GarageBand noe annet. Det kan hende at denne remixen hadde blitt bedre om jeg hadde hatt bedre kjennskap til GarageBand. Kanskje er ting jeg har sittet i timevis og justert på for å få det helt riktig, noe jeg egentlig kunne stilt inn automatisk ved hjelp av en funksjon jeg ikke visste om.

Men. Alt i alt må jeg jo kunne si meg fornøyd nok med denne remixen. Rytmen sitter, og det er det aller viktigste, og den høres jo faktisk ut som ei låt, og jeg syns ikke det er et dårlig første forsøk. Er det noe som er godt nok til å fungere som en offisiell remix? Sannsynligvis ikke. Men det var vel i utgangspunktet heller ikke motivasjonen min til å gjøre dette. Jeg har hatt det gøy, jeg har vært frustrert, og jeg har fullført. Nå er det jeg er mest redd for at remixen skal være for lik originalsangen. Jeg har ikke lagt til noe, jeg har bare manipulert de enkeltelementene som allerede var der. For jeg veit liksom ikke hvor stor frihet det er innafor å ta seg når man remixer? Er det noen etikette på det, liksom? Siden fristen går ut i dag, rekker jeg uansett ikke å gjøre det på nytt, så nå får det bare briste eller bære.

Her er'n:

Og nei, jeg kommer ikke til å mastre den. I går, før jeg la meg, gleda jeg meg altfor mye til dagen i dag fordi jeg hadde lovt meg sjøl at om jeg fullførte, skulle jeg få lov å bruke fredagen på å spille TV-spill hele dagen med god samvittighet, så det akter jeg å gjøre. Jeg er fornøyd med min egen innsats, og jeg har så utrolig lyst til å remixe flere ting – jeg kan jo bare bli bedre, ikke sant? – så om du er en musiker som har lyst til å gi denne lille nerden noe å pusle med: HIT ME UP.

Og om ikke dette var ✧･ﾟ: *✧･ﾟ:* CoNtEnT *:･ﾟ✧*:･ﾟ✧ nok for deg, så kan jeg jo også meddele at jeg for første gang i mitt liv nå har grønt hår:

Jeg har hatt noe som kanskje kan kalles sjøgrønt før, men aldri grønt-grønt, liksom. Lars blei inspirert av den grønne fargen på munnbindet mitt!

Januar 2021

Opplevelser: Tja, hva var det jeg gjorde denne måneden som kan kvalifisere som en utflukt hvis man legger godvilja til, da? Den gangen jeg var på Havaristen med Mari, kanskje?

Innkjøp: Og da jeg var på Havaristen med Mari, kjøpte jeg masse mat og godis og disse skoa:

TV-serie: Den beste serien jeg så denne måneden var It's a Sin, som handler om et skeivt kollektiv i London på åttitallet – og nøyaktig ingen i hele verden er overraska, haha. Men It's a Sin gjør i alle tilfeller veldig mye riktig, og den er både varm og morsom samtidig som den er vond og tragisk, og som jeg har snakka om før, syns jeg evnen til å mestre den balansegangen er det som i stor grad avgjør hvor kunstnerisk vellykka noe er. Man blir glad i karakterene, den har selvfølgelig et helt nydelig soundtrack med mange av yndlingsklassikerene mine fra perioden og for oss som er glad i åttitallsestetikk, er det mye fint produksjonsdesign og mange kule kostymer å se på. En serie som rett og slett gjorde meg glad og trist samtidig – og noe mer enn dét kan jeg ikke be om.

Spill: De første ukene av januar klarte jeg knapt å gjøre noe annet enn å spille Final Fantasy VII Remake. Du veit den følelsen når du blir så oppslukt av noe at basale behov som det å lage seg mat og gå på do ikke oppleves som annet enn irriterende ubeleiligheter (ikke si det bare er meg)? Det er både vanvittig gøy og ekstremt slitsomt på én gang, og i likhet med andre manier, er det litt deilig når det er over. Jeg elsker FFVII, og jeg har venta på å spille denne remaken egentlig helt siden jeg spilte originalspillet. Det har en av de mest medrivende og velskrevne historiene jeg veit om, og ikke bare innafor spillverdenen; plottet i FFVII er så sjokkerende og tidvis hjerteskjærende at det er helt der oppe med andre fantasy/sci-fi-bautaer som Den mørke materien og Battlestar Galactica. Jeg likte Cloud som hovedperson veldig godt i originalen, men med HD-grafikk og en faktisk stemme liker jeg ham enda bedre. FFVII er kanskje det mest voksne av alle FF-spilla, og det er vanskelig å beskrive hvor intenst og rørende det var å se en historie man er så glad i få en så fantastisk og velfortjent makeover. Og apropos makeover: det å kle opp Cloud i drag må være det nærmeste jeg kommer å få delta på RuPaul's Drag Race, og mens vi først er inne på det; hvor herlig er det ikke at man i et så seriøst og tungt spill som FFVII faktisk får muligheten til å gjøre noe så frydefullt som det å danse på ei scene i drag? Jeg raste gjennom hele dette spillet i løpet av noe sånt som to uker, og for ei følelseslada boble det var. Dette spillet dekker omtrent den første tredjedelen av originalen, så nå venter jeg bare utålmodig på fortsettelsen og den dagen der jeg får se en av mine største kjærligheter, Vincent Valentine, i HD.

Film: Daniel Isn't Real, The Highwaymen, Suspiria (2018), Ut og stjæle hester, Climax, The Babadook, Boogie Nights, Love, Løvenes konge (2019), The Sisters Brothers, Mid90s, Bad Times at the El Royale, The Goonies, Train to Busan, Inherent Vice og The Florida Project.

Og dere veit, når man ser så mye film som det jeg gjør, skal det litt til å imponere meg, men i januar blei jeg faktisk så imponert filmmessig at jeg er helt nødt til å vie litt ekstra oppmerksomhet til hele tre filmer denne gangen. For jeg har alltid – i mangel på et mer dekkende uttrykk – satt pris på filmene til Gaspar Noé, men Climax er kanskje den første av filmene hans som jeg veit med meg sjøl at jeg virkelig har likt, uten forbehold. Jeg syns for eksempel Irréversible er en vanvittig vellagd film, men den er så brutal at jeg ikke føler at jeg kan si at jeg liker den uten å backe det opp med ei forklaring på hvorfor. Climax har også et lignende pulserende ubehag, den har vold og faenskap og den helt umiskjennelige Noé-stemninga, men den er så drivende at jeg har det, vel, gøy mens jeg ser den. Climax byr på et filmatisk landskap jeg bare liker skikkelig godt å være i, med svimlende kameraføring, neonfarger og masse bra musikk. Og da gjør det ikke noe – kanskje det til og med er til filmens fordel – at den egentlig ikke har noe særlig plott. Det er heller ikke et veldig tydelig plott i de to andre filmene jeg likte best i januar, nemlig Mid90s og The Florida Project. Derimot har de masse av det jeg lar meg begeistre av: nydelig foto, karakterer som er så velskrevne og velspilte at jeg glemmer at de portretteres av skuespillere, dialoger som flyter sømløst personene imellom, fin musikk og god stemning. Mid90s er ei oppvekstskildring fra skatemiljøet på nittitallet, så sånn sett er det ikke så rart at tankene mine gikk til HBOs nydelige lille perle Betty, og det er kanskje det eneste negative jeg kan komme på ved Mid90s: den er veldig kort, og jeg ser mulighetene for så mange flere historier og avstikkere fra dette miljøet at det fint kunne tålt å være en TV-serie sånn som Betty. For med så gode karakterer og et så godt manus er det nesten ikke grenser for hvor lenge jeg ville likt å oppholde meg i dette universet. The Florida Project har derimot en veldig avklart slutt, en slutt som forøvrig er en av de mest perfekte sluttene jeg har sett i noen film noen gang, men det betyr ikke at jeg ikke ville ha likt enda mer av dette. I stil, stemning, karakterer og temaer minner den litt om American Honey. Den framstiller fattigdom akkurat like vondt som det faktisk er, men den gjør det med en varme og en nærhet til karakterene sine som gjør at selv om filmen tidvis er hjerteskjærende – jeg begynte å grine – får man aldri følelsen av at dette er en slags fattigdomssafari. Regissøren kunne valgt å framstille karakterene som kuriositeter vi skal få medlidenhet med, og så glemme dem bort når filmen er over, men isteden kommer vi så tett innpå dem at vi ser oss sjøl i dem, vakre og uperfekte som vi er. Og nå må jeg gi meg før dette bikker over i elendig skriving. 

Musikk: En av de sangene jeg har hørt mest på i måneden som var (etter Caroline Polacheks Breathless som fortsatt dominerer min personlige hitliste) er Farahs Boyz R Bad. Retro-synthene til Johnny Jewel vil aldri slutte å være det drømmer er lagd av.

Trettipunktersbloggutfordring #13: Ti ting du virkelig setter pris på

Hahahahahaha kan dere tru at det er nesten fem og et halvt år siden jeg begynte på denne utfordringa og at jeg ennå ikke er ferdig? (Selvfølgelig kan dere det, det er tross alt meg det er snakk om.)

1. Kreativitet i alle former, både hos meg og andre! Jeg trur livet mitt handler om kunst (i vid betydning) nesten mer enn noe annet, jeg vil kanskje gå så langt som å mene at det er det viktigste i livet mitt. Hva og hvem jeg ville vært uten bøker, film og musikk aner jeg ikke, men jeg ville garantert vært en VELDIG annen person enn jeg er nå. Og jeg er veldig takknemlig for at jeg sjøl er kreativ, for innimellom føles det som om det å skape kunst er den eneste grunnen til at jeg lever – det høres melodramatisk ut, jeg veit, men det er faktisk helt sant.

2. Vennene mine. Jeg vokste opp på et lite sted på bygda der jeg alltid følte meg veldig annerledes, og fram til jeg begynte på folkehøyskole hadde jeg nærmest tatt det for gitt at jeg aldri ville møte noen som forstod meg og som hadde de samme sære interessene som meg – bortsett fra på internett, som var der jeg den på tida kjente de fleste vennene mine fra. Med andre ord: da jeg faktisk møtte opptil flere mer eller mindre likesinna folk på folkehøyskolen, opplevde jeg en – og nå må dere holde dere fast, for nå kommer klisjeene – overveldende kjærlighet som ikke ligna på noe annet jeg hadde opplevd tidligere. Jeg visste rett og slett ikke at det var mulig å bli så glad i andre mennesker, for det hadde jeg ikke vært før. Jeg har hatt denne bloggen siden jeg gikk på videregående i 2007 – hellandussen som tida flyr – så dere som har fulgt med lenge veit jo hvor det bar hen videre derfra: jeg begynte på forfatterstudiet i Bø, og så flytta jeg til Oslo. De siste ti pluss åra av livet mitt har jeg tilbrakt sammen med sjukt bra mennesker som er like rare som det jeg er, og det er så lenge nå at jeg faktisk noen ganger glemmer hvor eksentrisk jeg egentlig er. Siden de fleste jeg kjenner er folk som ikke passer inn andre steder, hender det jeg liksom går ut fra at de er et representativt utvalg av befolkninga. Og så blir jeg like skuffa og overraska alle de gangene jeg blir konfrontert med virkeligheten som den faktisk er: det er faktisk ikke alle andre som er rare, men vi. Det gjør at jeg bare setter enda mer pris på at vi skrullingene holder sammen.

3. Folk som kjemper mot urett av alle slag, som ikke lener seg tilbake og håper at noen andre skal ordne det, som er modige på en måte jeg aldri vil kunne forstå fordi jeg sjøl er redd for alt mulig. Hadde det ikke vært for helter som Martin Luther King Jr., Kim Friele og Greta Thunberg (for å nevne NOEN FÅ av hundrevis, om ikke tusenvis, om ikke enda flere) ville verden stått stille. Takk for alt dere gjør og har gjort, på vegne av oss som ikke har muligheten eller tør å ta opp kampene dere tar og har tatt!

4. At jeg endelig skal få hjelp!

5. Katter og hunder. At de fins. De gjør verden så mye bedre bare av å være i den.

6. Nysgjerrighet, både hos meg sjøl og andre, akkurat som med kreativitet. Jeg trur jeg syns kreativitet og nysgjerrighet er blant de aller fineste egenskapene et menneske kan ha. Nysgjerrighet har gitt oss så utrolig mange vitenskapelige og teknologiske revolusjoner, og på et personlig plan har det gitt meg et utall unike opplevelser som har forma meg som menneske. Jeg elsker at jeg er nysgjerrig, for det gjør at jeg hele tida er et prosjekt under arbeid, at jeg aldri er ferdig, at det alltid er noe nytt som venter på meg, og jeg er så glad for at det er sånn.

7. Hvor heldig jeg tross alt er. Det er mange ting ved livet mitt og den jeg er som jeg skulle ønske var helt annerledes, men når ting likevel er som de er, må jeg jo innrømme at ved å bli født i Norge har jeg blant verdens beste forutsetninger for å klare meg så godt som mulig. Jeg kan ikke matte, men det trenger man heller ikke å kunne for å skjønne hvor utrolig mye mer sannsynlig det er å bli født i for eksempel Kina, og til tross for en rik og interessant (kultur)historie og massevis av ålreite folk, er jeg veldig glad jeg ikke bor i Kina. Og ikke bare er jeg født i Norge; jeg er født i 1990. Vi har fortsatt mye å gå på, men jeg lever tross alt i et land og ei tid der det er en generell enighet om at det er greit å være skeiv, det er greit å være svart eller brun, det er greit å ha psykiske og fysiske handicap, det er greit å være kvinne, og jeg lever i ei tid der vi er bedre rusta til å takle sjukdommer enn noen gang før og der teknologien gjør liva våre behagelige med for eksempel elektrisitet og innlagt vann. Jeg er dessuten funksjonsfrisk og har alle sansene mine i behold.

8. Leiligheten min. Det virker så selvfølgelig, men jeg er innmari takknemlig for at jeg på grunn av noen sinnssykt ålreite huseiere får bo på førti kvadratmeter til samme pris som femten kvadratmeter i Oslo sentrum. Jeg er takknemlig for å bo i grei avstand til matbutikk og til kollektivtrafikk og i nærheten av både marka og havet, og det hele innafor sone 1!

9. God mat!

10. At folk gidder å lese denne bloggen. ( ^ ▿ ^)

Dette skulle egentlig handle om noe helt annet

For noen dager siden annonserte Georgia en konkurranse der de som kunne lage de beste remixene av About Work the Dancefloor ville vinne ei signert merchpakke. Jeg har neglisjert min såkalte musikkarriere i årevis, mest fordi jeg har innsett at jeg aldri vil bli en så god musiker som jeg er skribent uansett og at det dermed er lurere å fokusere på skrivinga, men så har jeg savna det litt, men ikke visst åssen jeg skal komme inn i det igjen, i tillegg til at jeg har innsett at jeg sliter med det samme innen musikk som innen skriving: strukturering. Jeg er god til å skrive dialoger, til å skrive fram stemninger, til å skrive rytmiske setninger som flyter godt, men jeg er helt ærlig ganske dårlig til å strukturere et narrativ. Jeg bygger opp og bygger opp til et klimaks som aldri kommer eller i det minste er veldig underveldende, og så veit jeg ikke åssen jeg skal ta det videre derfra. Sånn er det med musikk òg. Jeg er god til å lage kule lyder som passer sammen, men å faktisk lage ei låt med ei viss oppbygging og struktur sliter jeg med. Dette er grunnen til at den musikken jeg faktisk har endt opp med å lage er dronete og ambient og… eksperimentell. Ikke at det nødvendigvis er noe i veien med det, altså, men jeg skulle ønske at grunnen til at jeg "bare" har lagd lydkunst er at jeg har tatt et bevisst valg om at det er sånn musikk jeg vil lage, og ikke fordi dette er det eneste valget jeg har fordi det er det eneste jeg får sånn noenlunde til, haha.

Med andre ord: da Georgia annonserte konkurransen sin, blei jeg veldig gira på å komme i gang med musikken igjen, for om jeg kunne ta utgangspunkt i ei poplåt som allerede fins, stod jeg jo fritt til å drite i de tinga jeg faktisk ikke får til og bare konsentrere meg om de tinga ved musikkproduksjon jeg syns er gøy og som jeg er litt god til.

Hahahahahahahahahahahahahahaha.

Jommen sa jeg smør, som mamma sier. Det er ikke bare det at de låtene jeg allerede har lagd har lite utvikling og oppbygging, men de er ekstremt simple. De har ikke så mange lag, eller – for å bruke GarageBand-terminologi og ikke Photoshop – de har ikke så mange spor. Det er lite å forholde seg til. Jeg er jo en amatør, så jeg har bevisst lagd simple låter, for det er bedre å lage noe enkelt, men godt innenfor de rammene, enn å føkke opp fordi man sikter for høyt. 

About Work the Dancefloor er en profesjonelt produsert sang. Det er liksom… et litt annet nivå på den enn på noe av det jeg noen gang har lagd. 

Og jeg blei litt demotivert da det for alvor gikk opp for meg.

For å gjøre en allerede for lang og uinteressant historie kort: det viste seg å være mye vanskeligere å remixe ei låt enn hva jeg noe naivt hadde trudd.

Jeg har ikke lyst til å gi opp ennå, men etter å ha jobba med dette i nesten hele går har jeg mer enn noe annet innsett hvor utrolig lite jeg egentlig kan om dette. Jeg åpna GarageBand igjen i stad og blei bare frustrert over å høre hvor lite jeg har fått gjort, og hvor dårlig det lille jeg har gjort faktisk er. Det positive med at dette er en konkurranse, er at det har en frist, og det er den 5. februar, og de fleste GarageBand-prosjekta mine blir aldri ferdige fordi jeg på et eller annet tidspunkt er nødt til å forholde meg til de tinga jeg syns er vanskelige, og fordi jeg ikke har noen som puster meg i nakken, pleier dét å være det tidspunktet jeg gir opp på, med det argumentet at jeg kan heller gjøre det en gang jeg har mer lyst og føler meg mer klar til å ta fatt på utfordringene. Men jeg er jo bare et menneske, og det er så altfor lettvint å velge minst motstands vei hver eneste gang. Så jeg skal prøve å lage en remix innen den 5. februar. Og hvis jeg ikke får det til, så får jeg det ikke til, og det er helt greit, for jeg har uansett skriveprosjekter som jeg veit at jeg tross alt får bedre til. Og hvis denne første remixen jeg noen gang har lagd ikke blir bra – noe den nesten helt sikkert ikke blir – så kanskje den tjuende remixen min blir bra. De aller færreste lager noe sinnssykt bra på aller første forsøk. Og jeg kommer ikke til å bli en bedre musiker om jeg lar være å prøve fordi jeg syns det er vanskelig. Og helt ærlig trur jeg jo at det kan være et godt tegn at jeg – tross alt – hører at det er dårlig. Og jeg hører hvorfor det er dårlig. Jeg er bedre på teori enn på praksis, men det er bedre enn å være dårlig på både teori og på praksis. 

Som tittelen tilsier, hadde jeg egentlig helt andre planer for dette innlegget. Hele denne utgreiinga skulle i utgangspunktet bare være en introduksjon til det jeg egentlig skulle snakke om, men jeg innser at nå har jeg faktisk prokrastinert lenge nok. 

Dere får høre remixen om den blir ferdig OG god nok til at jeg ikke skammer meg over den. Blunkefjes. Så skal jeg prøve å bli flinkere til å minne meg sjøl på at å ha en kreativ hobby ikke er bortkasta selv om man ikke er så god som man har lyst til å være.

Throwback Thursday #16: Aloha verden – niende kapittel

Mitt nye yndlingsargument for å være vegetarianer: dette med ulovlig hogg av regnskog og snikskyttere og utryddelse av dyrearter og sånt.

Klikk her for å lese tidligere kapitler av Aloha verden, min aller første roman, skrevet omkring 2004 – 2005.

Jeg våknet litt etter Sid og Tobias, fortsatt med Ole i tankene. De andre hadde alt dratt i studio.
   Jeg gjorde meg fort i stand og så gikk vi inn til sentrum av D.C. igjen.
   Jeg ble enda mer fascinert av den nå enn det jeg gjorde første gangen. I dag var det ikke like pent vær, det var overskyet i dag, men det gjorde ingen verdens ting, for byen var så pen. Sid og Tobias likte den også. Vi kunne ikke gå forbi en eneste park eller severdighet, ikke engang et tre, uten at en av dem eller begge utbrøt: ”Se, så fint!”
   ”Hva slags tilknytning har dere egentlig til USA?” spurte jeg mens vi gikk i en park, ”altså, jeg veit at faren deres er amerikansk, men er dere født her eller hva skjer, a’?”
   ”Vi er født i Maryland”, forklarte Tobias, ”en av nabostatene til D.C. Maryland er ganske bondeaktig, særlig der vi kommer fra. Det er så lite at du ikke finner det på et to kvadratmeter stort kart over bare Maryland, engang.” Så fortalte han navnet på stedet.
   ”Når flyttet dere til Norge?” lurte jeg på. Nå var det Sid som tok ordet. Han sa: ”Etter at mamma og pappa skilte seg. Da var vi ganske små, men vi snakket flytende norsk allikevel siden mamma mente det var veldig viktig. Hun var jo tross alt norsk. Mamma tok oss med seg til Norge da hun og pappa ble skilt. Vi mistet kontakten med alle de som hadde gitt seg ut for å være vennene våre. Etter skilsmissen var ikke mamma seg selv. Hun fikk mange psykiske lidelser, men vil ikke innrømme det. Hun greier ikke å ta seg av oss lenger og har begynt å hate oss, men det er sykdommene sin feil”.
   Sid sukket. Dette var nok hardt for ham.
   Plutselig skvatt jeg til. Det var jo Pernille som gikk der borte sammen med Iren og Anniken, to av de andre venninnene mine fra gamleskolen.
   ”Er det noe?” spurte Sid og Tobias i kor. De hadde merket at jeg ble litt rar, sikkert.
   ”Der borte går tre av venninnene mine, den ene er bestevenninna mi og de har ikke fortalt et ord om at de i det hele tatt skulle til USA! Maken til dårlig venninne jeg har, forteller meg ikke sånt!” sa jeg surt. Det faktum at jeg ikke hadde fortalt Pernille om at jeg skulle til USA heller, tenkte jeg ikke på der og da.
   ”Skal vi gå bort og hilse på dem?” lurte Tobias på, men av en eller annen grunn hadde jeg ikke lyst. Ville ikke møte igjen Pernille etter krangelen vi hadde hatt over telefon. Akkurat da syntes jeg at Pernille hadde vært en utrolig dårlig venninne siden hun ikke hadde fortalt meg dette før også, derfor ville jeg ikke møte henne. Ønsket mitt ble dessverre ikke oppfylt.
   ”Stan! Stan! Det er deg, jo! Hva gjør du i USA?” ropte Pernille glad og kom mot meg. Glemt var nok telefonsamtalen.
   ”Du vil ikke tro hvor mye jeg har savnet deg og… og…”
   Hun stoppet da hun fikk øye på Sid. Sid hadde på seg den umiskjennelige lua så langt nede at du ikke så øyebrynene hans en gang, en svart singlet som det stod Sex Pistols på som avdekket tatoveringen han hadde på høyrearmen. Han hadde også på seg en rekke naglearmbånd og på den svarte sæggebuksa hans hadde han et naglebelte og en lenke.
   Iren og Anniken dukket opp bak Pernille. De glante like mye på Sid som det Pernille gjorde.
   Jeg visste at Sid ble såret. Det er jo ikke uten videre høflig å glane på en person selv om personen er en direkte frik.
   ”Hils på Sid!” sa jeg som om ingenting hadde skjedd. Sid var helt mørk i blikket, men jeg hvisket så lavt jeg kunne så bare han kunne høre det: ”Spill selvsikker!” Sid fattet hintet, smilte et stooort smil, satte den ene armen i hoften og vinket med den andre. Jentene bare glante.
   ”Jeg… Jeg visste ikke at… at du… sånne… sånne gutter, altså…”, stotret Pernille. Sid misforstod nok litt. Jeg tror han oppfattet det sånn at Pernille trodde jeg og han var sammen, derfor la han armen rundt meg og sa: ”Ja, Stan og jeg ble sammen en uke etter at hun flyttet hit, vi!” Dette var jo selvfølgelig ikke sant, men siden Sid ikke gjorde annet enn å mislike disse jentene som åpenbart ikke tålte at Sid så ut som han gjorde, så han ville skremme dem bort. Derfor la han til: ”Og jeg skal si dere, hun er verdens beste kysser. Ikke for mye tunge og ikke for lite. Dessuten vet hun akkurat åssen hun skal bygge opp intensiteten ved selve kysset. Først begynner hun sånn rolig med et enkelt kyss på leppene, så åpner hun dem, stikker tungen inni munnen min og til slutt biter hun meg i leppa. Hun er en villkatt! Grrr!”
   Pernille, Iren og Anniken forsvant. Det eneste Sid, Tobias og jeg gjorde, var å le.
   ”Dem der fikset du bra, bro!” sa Tobias mens han hylte av latter.
   ”Nå spørs det hva de vil tro om deg når du møter dem igjen neste gang!” hikstet Sid. Jeg lo jeg også. Faktisk var jeg lettet over at venninnene mine forsvant, det gjorde ikke noe fra eller til når de ikke kunne akseptere de nye vennene mine allikevel.
   Vi gikk videre i parken. Alt var skjønt og snart var vi ute. Men vi begynte å bli sultne. Snart slo vi oss derfor ned på nærmeste McDonald’s. Vi fant en ledig bås og jeg sa til Tobias hva jeg skulle ha så skulle han bestille for oss. Sid skulle ikke ha noe. Da Tobias forsvant, spurte jeg ham hvorfor.
   ”Dette er McDonald’s!” utbrøt Sid, som om det skulle være åpenbart at man ikke kunne spise mat fra McDonald’s.
   ”Og så?” sa jeg derfor.
   ”Hva kan du spise på McDonald’s?” spurte Sid, og jeg ramset opp: ”Hamburger, Chicken McNuggets, cheeseburger…”
   ”Nettopp!” sa Sid triumferende, ”kjøtt alt sammen!”
   ”Er du vegetarianer?” lurte jeg på.
   ”Jepp”, sa Sid, ”og stolt av det!”
   Tobias kom tilbake med et brett fylt med mat.
   ”Fælt som du har handlet, da!” utbrøt Sid.
   ”Jeg vet det. Jeg er sulten”, sa Tobias og satte ned brettet. Jeg tok pakken med Chicken McNuggets som var min og colaen min også. Tobias tok fram to BigMac’er, en stor pose med pommes frites, Chicken McNuggets med 12 i pakken og en ekstra stor cola. Sulten satte han maten til livs mens jeg bare glante.
   Vi snakket om mye rart der vi satt. Blant annet kom vi inn på dette med ulovlig hogg av regnskog og snikskyttere og utryddelse av dyrearter og sånt.
   ”Jeg kjøper aldri noe treverk hvor det er brukt trær fra regnskogen”, sa jeg stolt, ”dessuten bruker jeg aldri pels eller skinn”.
   ”Men du spiser allikevel kjøtt”, la Sid til.
   ”Men det er fordi jeg må. Vi kan bruke trær som ikke er fra regnskogen og kjøpe klær og sånn i stoff, men kjøtt må vi jo ha!” protesterte jeg.
   ”Niks. Vi må ikke ha det. Jeg har vært vegetarianer så lenge jeg kan huske og ikke noe fælt har skjedd med meg”, sa Sid og dermed var diskusjonen i gang.
   Jeg husker ikke hvor lenge vi hadde diskutert da jeg husker jeg ropte til Sid: ”Gi meg en god grunn til å ikke spise de burgerne de lager her! De er megagode!”
   ”Ja, jeg skal gi deg god grunn!” ropte Sid tilbake, ”i regnskogen i Amazonas blir store mengder regnskog brent ned for at kuene skal få så bra beitemarker som mulig. Grunnen til at de gir kuene så bra beitemarker, er at de skal bli feite før du selger dem videre til nettopp McDonald’s så de kan lage disse burgerne du synes er så utrolig velsmakende!”
   Det fikk meg til å tie. Til og med Tobias sluttet å tygge.
   Det var stille en lang stund og Sid bare satt der og dampet av sinne, nærmest.
   Plutselig reiste Tobias seg besluttsomt opp og gikk bort og kastet maten sin i søpla.
   ”Ikke noe McDonald’s-mat på meg mer!” sa han og kom tilbake med et tilfreds smil.
   ”Det er ikke bare McDonald’s de stakkars kuene blir solgt til, da. Mange av dem havner i kjøttdisken på super’n eller byens luksusresturant.”
   ”Ok, jeg lover dyrt og hellig at jeg aldri skal spise burgere og annen mat som er lagd av kuer!” sa Tobias.
   Sid sa: ”Men det er ikke bare kuer det er snakk om! Griser, hester, geiter, høner, sauer, alt! Dessuten blir de alle behandlet forferdelig ved slakteren.”
   Tobias og jeg så på hverandre. Jeg skjønte at han tenkte nøyaktig det samme som meg og begge to nikket og sa i munnen på hverandre: ”Vi skal aldri spise kjøtt mer!”
   Sid var ennå ikke fornøyd. Eller, fornøyd var han jo, men han var ikke ferdig med å fortelle oss om hvor fælt det var å spise kjøtt: ”Hvem synes vel ikke at de små lammene er kjempesøte? Tenk dere det at du ser et nydelig lite hvitt lam med bomullsmyk pels. Tenk dere at dere går bort og koser lammet og er helt betatt av hvor skjønt det er. Neste dag blir lammet sendt til slakt og en uke senere griller dere lammet og spiser det. Ganske grusomt, ikke sant?” Tobias og jeg nikket samtidig.

Lunisand – Episode 4: Til å få Fraz av

Tar meg en pause fra spillinga (fordi remaken av Final Fantasy VII er i ferd med å ta over livet mitt, på godt og vondt) for å dele litt Lunisand med dere. Og mens jeg først snakker om ting som ikke har så mye med saken å gjøre, kan jeg jo også følge opp P.S.'et fra det forrige innlegget mitt med å si at jeg kom til en veldig flink og empatisk lege som har gitt meg sjukemelding og henvisning til psykolog, og at jeg skal ha min første psykologtime i mars. Jeg er veldig nervøs og gruer meg ganske mye, men noen ganger må man gjøre ting man egentlig ikke tør, ellers er man bare en liten lort.

Denne episoden av Lunisand inneholder et par ord jeg ikke ville brukt i en tekst i dag, og jeg kan selvfølgelig skylde på at avsnitta det gjelder er skrevet ut fra Albertines perspektiv, og Albertine er definitivt typen til å bruke sånne ord, men det er ord som er veldig ugreie å bruke uansett kontekst. Jeg har latt teksten stå som den er, fordi jeg syns det er juks å "forskjønne" den i etterkant, men jeg følte ikke at jeg bare kunne poste dette uten å erkjenne at jeg i 2007 – 2008, da jeg skreiv dette, omtalte mennesker, om enn i en skjønnlitterær sammenheng, på en høyst problematisk måte. Håper dere kan kose dere litt med fjerde episode likevel:

Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…? 


Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image. 


Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv.

Sonny drasset sin grå skolesekk som om den inneholdt all verdens synder der han tuslet ut fra skolegården. Hans andre skoledag på Lunisand skole var nettopp overstått, men problemet med å flytte til et så lite sted, var selvfølgelig at samholdet klassen imellom allerede var så sterkt at han ikke så ut til å passe inn noe sted. Ingen kunne gjøre plass til en stakkars outsider. Sonny følte seg mer misforstått enn noen gang, og skulle ønske at Theresa sluttet likt som ham i dag.

   Omkring femti meter unna skimtet han busstoppet. Flokker med ungdommer stod allerede klare og ventet, men noen buss hadde ennå ikke dukket opp. En kikk ned på armbåndsuret avgjorde dessuten at Sonny hadde god nok tid til å bare daffe bort dit.

   Han gikk med øynene plantet ned i noen sjeldne gresstuster. Han hadde ikke tenkt så mye over det da han gikk her i går, men i dag syntes han det rett og slett var besynderlig at det vokste gress rett utenfor skolen, men bare noen få steder ellers. Kanskje var forklaringen noe så enkelt som at skolen hadde store vannreserver under de endeløse lagene med løs stein og sand.

   Plutselig listet en tynn lyd seg inn øregangen til Sonny, og han ble som vekket fra en transe. Et øyeblikk virret han med hodet for å finne lydkilden, men den var ganske rask å få øye på. Bare tretti centimeter fra ham stod katten med det sorte øret igjen. Den myste mot ham, og selv om øynene dens bare var som smale revner i ansiktet, var det nesten eventyrlig hvor grønne de var.

   ”Venter du på meg igjen, pus? Er du kanskje sjelevennen min?” spurte Sonny, og idet han satte seg ned på huk, trippet katten bort mot ham igjen. De melkehvite potene danset så lett gjennom gresset, som om de nesten ikke var nær jordoverflaten, og idet katten var helt borte ved Sonny, tok den sats og hoppet opp på guttens bøyde knær. Der balanserte den noen sekunder før den la seg ned. Den begynte å male straks Sonny tok til å klø den på siden av halsen.

   ”Rekker jeg ikke bussen nå, er det nok din feil, lille venn”, kurret han lavt til katten, men den kunne nok ikke brydd seg mindre der den smalnet blikket enda mer og begynte å klemme til med klørne om lårene hans før den løsnet grepet igjen. Selv om Sonny visste at den gjorde det fordi den koste seg, måtte han skjære flere smertegrimaser.

   Brått var en stemme der. Den var egentlig ganske behagelig å høre på; lav, men ikke inntrengende. Likevel hoppet Sonny til av forbløffelse av å høre at noen andre var i nærheten. Men det var ikke derfor katten hoppet ned av fanget hans, for nå viklet den halen rundt det ene benet til stemmens eier. Det var nemlig ganske tydelig at ordet den fremmede hadde ytret, ”Figaro!”, var navnet til katten.

   Den lave gutten som smilte ned mot Sonny der han fortsatt satt på huk med skolesekken på ryggen, var kledd i burgunderrød rockabillyskjorte og lakkerte cowboystøvler. Han hadde brennende røde dreadlocks, ansiktet fullt av piercinger, og øynene hans… Sonny måtte nesten gå inn i seg selv for ikke å gispe eller gjøre noe annet som kunne bli svært pinlig for ham i etterkant… var prikk makne til kattens.

   Sonny følte at han måtte si noe, men ordene stokket seg i munnen hans. Kattens åpenbare herre hadde rett og slett overrumplet ham, og han følte seg som tatt på fersken.

   Derimot så det ikke ut til at den andre merket seg noe av Sonnys sosiale inkompetanse. Han gikk selvsikkert bort mot ham, og de spisse støveltuppene reflekterte glansen fra den hete sommersolen.

   Da gutten med det iøynefallende utseendet var så nærme at Sonny måtte lene hodet så langt tilbake for å se ham at han måtte ommøblere føttenes plassering for å unngå å falle på grunn av overbalanse, strakte førstnevnte hånden imøtekommende ut og presenterte seg som ”Julian Azul.”

   Fortsatt litt i ørsken over den noe snodige oppførselen til denne Julian, rakk Sonny nølende hånden frem til et håndtrykk, men i samme øyeblikk hørte han noen rope fra bussholdeplassen: ”Skal du på bussen, eller?”

   ”Faen!” utbrøt Sonny, kom seg på bena, fikk ikke til annet enn å smile veldig hurtig til Julian Azul, før han ble nødt til å beine de femti meterne han manglet. Bussen hadde han selvfølgelig helt glemt oppe i det hele, men han rakk den akkurat idet han heseblesende slang seg inn døren. Bussjåføren Bosse Ripsvisp fortsatte å tute noen ganger til for moro skyld mens han lo høyt og overanstrengt.

   ”Hadde jeg kjørt fra deg, hadde sikkert foreldra dine blitt verre å ha med å gjøre enn sinte kalkuner, trur du ikke!?” kaklet Bosse, akkompagnert av en halvkvalt latter, etter Sonny der han lyserød ség sammen på et ledig sete.

   Det Bosse ikke visste, var at foreldrene til Sonny ikke hadde kommet til å få vite det om sønnen deres hadde måttet komme til å gå hjem. De stod nemlig på tampen til å reise. Allerede i dag morges hadde en invitasjon til å delta i noe som gikk under betegnelsen ”bli-kjent-lek” dumpet ned i postkassen, underskrevet Jonas Fraz, Lunisands borgermester. Denne såkalte bli-kjent-leken skulle avholdes i Lunisand vel, og ettersom så godt som alle de voksne innbyggerne fra det lille tettstedet hadde planer om å komme, aktet Albertine å gjøre et godt førsteinntrykk. Hun hadde stått og sminket seg i timevis, og hadde planlagt antrekket nøye. Nå hadde hun kneppet seg inn i en lysegrønn bluse og et ankellangt beige skjørt med tilhørende sandaler. Peter var utålmodig, og stod og kastet bilnøklene opp i luften og fanget dem igjen. En gang mistet han dem på gulvet, og det bød på problemer for den, for å uttrykke det høflig, overvektige mannen idet han skulle bøye seg for å plukke dem opp igjen.

   Omsider så Albertine seg endelig ferdig, og trippet mot ektemannen med en overlegen mine. De utvekslet ikke flere ord enn nødvendig der de spankulerte sammen ut av den doble utgangsdøren, nedover den steinlagte stien omkranset av prydtrær, og inn i det nyvaskede, sorte kjøretøyet. Med Peter som sjåfør og Albertine stivt plassert i passasjersetet, ruset de motoren noen ganger før de jagde nedover Karategata, krysset Gelé Allé og eksploderte med fart verdig et uvær av masseødeleggende sort oppover Den Brisne Lakeis vei, forbi en villa med hage og et treetasjers hus malt med flammer (Albertine rynket foraktelig på nesen av dette) og mot Lunisand vel, som markerte veiens slutt. Her stoppet Peter Mercedesen med et rykk, noe som var den direkte årsaken til et mindre utbrudd fra Albertine der hun kritiserte hans kjørestil og beskyldte ham for å ha usjekket hennes nøye planlagte frisyre. Peter sa ikke noe, men åpnet døren og veltet i kjent stil magen ut først. Albertine på sin side satte stankelbena pertentlig ned på den rustrøde bakken og reiste seg fra bilen som en dronning. Hun tok et raskt overblikk over bilene som allerede stod parkert, og fordømte resten av Lunisands innbyggere deretter.

   Ekteparet tok hverandre i armene for inntrykkets skyld, og spradet opp trappen. Albertine forberedte seg på å smile som en diva, mens Peter finpusset på talen sin om hvor vellykket en aksjemegler han var, og det til tross for at han faktisk var arbeidsledig på andre året.

   Døren inn til lokalet svingte opp, Albertines smil vrengte seg til et snerr og Peter mistet munn og mæle. Det var ikke ett normalt menneske i mylderet foran dem.

   Det var ikke egentlig så forferdelig tettpakket der, men det hadde paret McLurv heller ikke ventet. Derimot var det svært få av dem som faktisk så ut som anstendige borgere, og Albertine tenkte ikke på at hun var uhøflig der hun instinktivt rygget et skritt bakover.

   Blant folkehavet kunne det sjokkerte tospannet se en rosahåret kvinne i lårkort, turkis kimono, en kar med strittende hanekam hvis ermeløse overdel avslørte et par muskuløse, gjennomtatoverte overarmer, en mann av tilsynelatende latinamerikansk avstamning som var kledd omtrent som en uteligger og en mørkhudet hore med enda mer sminke enn Albertine og en utrigning som fikk Peter til å glane.

   Med en gang Peter og Albertine hadde trådd inn i rommet, hadde alt snikksnakk disse galningene imellom stilnet. Nå smilte de derimot oppofrende mot nykommerne der de stod og betraktet dem med ordet ”avsky” skrevet i ansiktet med sprittusj.

   Det var Peter som først tok til fornuft av de to. Han innså at hvis han skulle gjøre et godt inntrykk, noe han virkelig la sin sjel i, var ikke det å betrakte Lunisands befolkning som om de var hovedattraksjonene i et freakshow måten å gjøre det på. I stedet kremtet han, tvang frem et glis av ypperste kakseslag, og lot sin kraftige stemme runge gjennom rommet: ”Vi er Peter og Albertine McLurv, og vi er meget glade for å ha valgt dette sjarmerende stedet som vår nye residens. Vi takker på det hjerteligste for invitasjonen.”

   ”Velkommen!” gaulet folkehavet noenlunde i kor, og Albertine skjerpet seg endelig og klistret på seg sitt beste stjernesmil.

   ”Yes!” ropte plutselig mannen med hanekammen opp, og han kløv opp på en av de mange plaststolene som stod hulter til bulter i rommet.

   ”Ser alle meg nå?” hoiet han utover, og alle, bortsett fra Peter og Albertine, ropte ”ja!” tilbake.

   ”Ålreit!” sa han, kremtet han også, og festet deretter de mørke øynene på Peter og Albertine før han sa: ”Vi, altså alle sammen, er skikkelig glade for at dere kom på bli-kjent-leiken vår! Mitt navn er Jonas Fraz, og jeg er fungerende borgermester i dette samfunnet kjent som Lunisand.”

   Disse ordene høstet vill begeistring og jubel fra fanklubben hans, som innbefattet alle med unntak av to strunke figurer som enda ikke hadde kommet ned fra den lille forhøyningen døren hvilte på.

   ”Som alle våre innbyggere veit”, fortsatte denne Jonas, ”er det tradisjon her i Lunisand å invitere nyinnflytterne til en heidundrende fest i den radioaktive låven helt i enden av Sågodtsomny Aveny. Derfor er dere, Peter og Albertine McLurv, herved invitert til det som kommer til å bli årets store snakkis!”

   Nakkehårene til Albertine hadde reist seg allerede da hun hørte ordet ”heidundrende”, og de la seg ikke etter at resten av setningen var ferdig uttalt, for å si det på den måten. Om denne låven virkelig var radioaktiv eller om det var noe han sa bare for stemningens skyld, var ikke godt å si, alle innbyggerne var jo gale uansett, men hun, med sine designerpumps og perlekjeder, skulle visselig ikke på noen låvefest! Hun vekslet blikk med Peter, bare for å finne ut at den samme desperasjonen stod som en selvlysende aura rundt ektemannen. Hun var nødt til å handle, og det fort.

   Hun rensket strupen, og den lett skingrende stemmen hennes boret seg inn i ørene til alle i nærheten: ”For å vise vår gjestfrihet, innbyr vi i stedet alle Lunisands beboere til hageselskap hjemme hos oss. Dere trenger ikke å bekymre dere for mat og drikke; vi skal betale for den beste cateringen som er å oppdrive.”

   En lang stund hersket en knusende stillhet i værelset, og panikken bredde seg i Albertine. Hadde hun sagt noe galt? Hadde måten hun ordla seg på ført til at hun ga dem feil inntrykk av henne? Alt hun ville var da å fremstå som den vellykkede rikmannsfruen hun var…

   Det var derimot ingen grunn til bekymring. Etter at det sjenerøse tilbudet hadde sunket inn hos publikum, brøt det løs gledesrop og vill applaus blant dem alle. Enkelte av dem stakk et par fingre i munnen og plystret opprømt, og stolt kunne Albertine rette seg opp i ryggen og smile som en kjendis igjen.

   Det var ikke før noen sekunder senere at det gikk opp for henne hva det nettopp var hun hadde sagt. Alle disse menneskene… denne sannsynligvis kriminelle pønkeren de kalte borgermester… negressen med knehøye støvletter i skinn og bryster struttende av silikon… fargeklatten av en ravepartyentusiast med neonfargede smykker og hurraasiatisk klesstil… den trolig alkoholiserte bomsen som antakelig luktet som han så ut…

   Svetten begynte å piple frem i håndflatene hennes. Det perfekte smilet bleknet, og hun skiftet vekten nervøst mellom bena. Skulle disse psykopatene danse blant deres kostbare marmorstatuer? Skulle hun virkelig la disse mindreverdige menneskene drikke dyr årgangsvin fra Frankrikes mest berømte druegårder? De kom til å knuse porselenet hennes! De kom til å dra med seg møkkete øl og pestepidemier fra de rotteredene de kom fra!

   Men nå var det for sent å si noe annet. Musikken hadde allerede blitt skrudd på fra høytalerne, alkoholen hadde allerede blitt båret frem på fat, og det var tydelig at folket ville sette pris på McLurvs gjestfrihet.

   Damen med det rosa håret kom spankulerende bort til Peter, dro ham flørtende med seg i armen og bød ham på noe å drikke. Selv visste han ikke hvor han skulle gjøre av seg, og kastet et fortvilet blikk over skulderen. Derimot greide han ikke å fange blikket til konen, for hun studerte gulvet i skam. Kanskje var det ikke så rart i heller. Slik som hun så det, hadde hun nettopp gitt tillatelse til å få sitt paradisiske tilholdssted rotet til, griset ned, brent til grunnen, og deretter overkjørt av en overdimensjonert dampveivalser.

Julefangst 2020

Jeg klarer ikke å la være å la dette bli en årlig tradisjon. Jeg er rett og slett altfor glad i å skrive om hva jeg fikk til jul til å droppe det. La meg presentere det som befant seg under juletreet denne gangen:

Jeg er ikke den i verden som er mest opptatt av såkalte personlige produkter, men jeg syns det er ekstremt stas å (bokstavelig talt, i noen tilfeller) bade i hverdagsluksus med sykt digge greier fra Lush og Body Shop. Og det er det også fantastisk å vite at de ikke er testa på dyr og at de er forholdsvis miljøvennlige og i hovedsak bruker ingredienser jeg skjønner hva er! Og så lukter de himmelsk:

(Ansikts- og kroppsrens og dusjbombe.)

(Såpestykke.)

(Dusjsåpe.)

(Sett med dusjsåpe, body butter, body polish og noe som definitivt verken er en klut eller en svamp, men vokabularet mitt strekker seg ikke langt nok til å beskrive den saken baki der til høyre noe nærmere.)

Jeg fikk refleks og sminke:

Jeg fikk endelig! Takk… av Sigur Rós på vinyl, et hull i samlinga mi jeg plutselig blei bevisst på for halvannet år siden:

Jeg fikk klær:

(Strømpebukse, hold-in, til og med, så noen prøver tydeligvis å fortelle meg at de nyanskafne yogamusklene mine buler for mye.)

(Joggebukse, for anledninga i et for gult lys, noe jeg virkelig trengte, for 2020-livsstilen har fått meg til å faktisk slite ut det meste av denslags som jeg allerede har.)

(Hvit singlett, i tillegg til to eller tre andre helt like som denne, som er noe jeg også trengte, for det er veldig kjekt å bruke under andre klær, men jeg syns basisplagg er så kjedelig å kjøpe at hver gang jeg drar ut for å faktisk kjøpe meg det, ender jeg opp med noe SpEkTaKuLæRt isteden fordi hjernen min distraheres for lett av glitter og stas. Jeg trur jeg muligens er ei skjære i forkledning.)

(Denne superfine genseren fra Julie Embrå.)

Og så fikk jeg omsider Playstation 4 med en ekstra kontroll, samt remaken av Final Fantasy VII og The Last of Us del 1 og 2!!

Og et lite P.S. som ikke har noe med julegaver å gjøre helt til slutt her: jeg har vært veldig engstelig i det siste, og i går var det en bitteliten ting som utløste en veldig voldsom reaksjon hos meg, og det fikk meg til å innse at jeg faktisk ikke kan fortsette på denne måten. Jeg fungerer faktisk ikke i hverdagen lenger, så jeg kontakta legen min, og nå skal jeg dit i morra for å snakke om angst. Jeg håper det går bedre enn sist, jeg skal i hvert fall ikke til den samme legen som den gangen. Jeg håper dette kan være det første skrittet på vei mot å få det bedre med meg sjøl.