Ti flere Instagram-kunstnere som er verdt å følge

Nå er det nesten to år siden jeg skreiv dette innlegget der jeg anbefalte ti Instagram-kunstnere, og jaggu føles det ikke på tide med en oppfølger. Denne gangen har jeg utvida definisjonen min av "visuell kunst" til å ikke bare innbefatte billedkunst. Jeg kan ingenting om kunst, men jeg liker farger og stemninger, så i ingen spesiell rekkefølge, tillat meg å være kurator:

1. Naeun Kang

Koreansk student ved Kunsthøgskolen i Oslo som påkaller abstrakte dagdrømmer ved hjelp av et arsenal av materialer fra oljemaling til keramikk.

2. Jan-Erik Hoel

Fotograf fra Moss som skaper kornete nostalgi med analog film.

3. Hungry

Tysk drag queen som sprenger grensene for hva begrepet "drag" i det hele tatt rommer med sin surrealistiske tilnærming til kunstformen.

4. Amber Fossey

Britisk kunstner som kombinerer poesi med barnlige akvareller av dyr og riktig så stygge ord.

5. Kate Allan

Amerikansk illustratør som har spesialisert seg på søte dyr, fine farger og oppmuntrende beskjeder som faktisk føles oppmuntrende.

6. Dan Lam

Amerikansk skulptør som tillater deg å fortape deg i former og neonfarger.

7. Victor/outrunyouth

Norsk digital kunstner som åpner portaler til andre dimensjoner for hvert nye verk.

8. Darius Twin

Amerikansk lyskunstner som både animerer og maler med farga lys.

9. neighborpic

Koreansk fotograf som påkaller store følelser ut fra enkle motiver.

10. Fairytas

Nederlandsk kostymedesigner og syer som forteller visuelle eventyr med kreasjonene sine.

Autisme og skriving

I tilfelle noen venter i spenning på nyheter på kroppsfronten, må jeg dessverre skuffe dere. Jeg har vært hos revmatolog siden sist, og det positive er at han ikke fant noen tegn til betennelse i kroppen min, hvilket så godt som utelukker revmatiske sjukdommer. Jeg hadde derimot fått inntrykk av at han kunne utrede meg for Ehlers-Danlos, noe han ikke kunne, han bare syntes jeg burde utredes for det og bemerka at jeg hadde veldig hypermobile ledd. Så nå venter jeg på svar fra legen min, forhåpentligvis har hun ei formening om andre steder jeg kan henvises for utredning av Ehlers-Danlos. De siste dagene har vært skikkelig ille fysisk, med hofter som nesten ikke klarer å holde kroppen min oppreist. Jeg håper inderlig jeg blir bra nok igjen innen fredag 11., for da skal jeg i utgangspunktet på Depeche Mode-konsert. Sist jeg var på stadiumskonsert, fikk jeg så vondt at jeg ikke klarte å gå dagen etter, og da var kroppen min i grei form da jeg dro. Jeg har ikke lyst til å forestille meg åssen det kan komme til å bli hvis jeg drar på konsert med en kropp som allerede er vond. 

Men egentlig var det ikke det jeg skulle snakke om. For jeg har behov for å avklare noe. Det er nemlig noe jeg har tenkt på. Jeg blir ikke sjeldent spurt av venner om hjelp til jobbsøknader, jeg blir forespurt om å skrive leserinnlegg og kommentarer, og en gang for lenge siden som jeg var veldig opprørt og ikke klarte å sette ord på hvorfor, fikk jeg en – helt sikkert velmenende – kommentar fra han som prøvde å trøste meg om at jeg skreiv jo, det kunne umulig være så vanskelig som jeg skulle ha det til.

Jeg trur mange misforstår hva jeg mener når jeg sier at jeg skriver. Antakelig er det ikke så rart, for jeg har inntrykk av at de fleste nevrotypikere som skriver, er flinke til å skrive og uttrykke seg generelt. Sånn er det ikke i mitt tilfelle. Jeg er flink til å skrive spesifikt skjønnlitteratur og ikke så mye annet. Jeg klarer å få til et noenlunde sammenhengende blogginnlegg og en filmanmeldelse i ny og ne, men en kronikk? Faglitteratur? Hell no. Muntlig kommunikasjon er det bare å glemme. Jeg er ikke så aller verst til å holde taler, men det faller mer innunder kategorien tekstframføring for meg. Å snakke spontant, som jo er sånn man tross alt snakker sammen til vanlig, er utrolig vanskelig for meg. Som med så mye annet i livet mitt, har også det blitt lettere med medisiner, men jeg trur ikke noen vil omtale meg som unormalt veltalende, selv om de fleste nok vil si at jeg er over gjennomsnittlig, kanskje til og med langt over gjennomsnittlig, god til å skrive. 

For å bruke de fysiske smertene mine som eksempel, siden jeg uansett begynte å snakke om dem: et spørsmål jeg stort sett alltid får av helsepersonell, er på hvilken måte det gjør vondt. Jeg har ikke peiling. Det jeg veit, er at det gjør vondt. Jeg blir spurt om smertene mine er bankende, brennende, stikkende? Jeg veit ikke. Kanskje? Det gjør vondt?? Det samme gjelder forøvrig når det er snakk om psykiske følelser. Som regel er jeg ekstremt dårlig til å forklare hva jeg føler til enhver tid, ofte veit jeg bare hvorvidt jeg føler meg bra eller dårlig. Når jeg ikke har det bra, er det sykt vanskelig å finne ut av hvilken dårlige følelse jeg kjenner på. Er jeg redd, trist, gruer jeg meg til noe, er jeg sliten? Kanskje litt av alt? Ingen av dem, men noe helt annet som bare ligner?

Muligens virker det kontraintuitivt at noen som sliter sånn med å differensiere mellom de forskjellige følelsene, skal kunne klare å beskrive noe presist innen skjønnlitteratur. Men det er nettopp derfor jeg foretrekker skjønnlitteratur framfor sakprosa. I skjønnlitteraturen trenger jeg ikke å forholde meg til konvensjonell kommunikasjon i det hele tatt; tvert imot ser mange på det som et kvalitetstegn om jeg beskriver noe helt presist på en måte ingen andre har beskrevet det på før. Og jeg mistenker at det også er nettopp derfor nesten alt jeg har skrevet de siste åra er temmelig surrealistisk. Innafor surrealismen er det enda færre konvensjoner og jeg står enda friere til å uttrykke meg på den måten som gir mest mening for meg, men som ikke nødvendigvis ville gitt særlig mening i en helt vanlig dialog mellom mennesker i virkeligheten.

Jørgen ga meg et tips en gang jeg nettopp klaga over hvor vanskelig jeg syntes det var å gå til legen fordi jeg ikke hadde noe særlig språk for det jeg opplevde. Han ba meg om å skrive en skjønnlitterær tekst om hva som feilte meg på forhånd, og så kunne jeg bruke min egen tekst som inspirasjon til å finne ut av hva jeg skulle si til legen min. Da jeg omsider klarte å sette ord på åssen smertene mine føltes, sa jeg verken at de var bankende, brennende eller stikkende, men jeg sa at det kjentes som om ryggen min kom til å knekke hvis jeg ikke lente meg framover snart. Og til dags dato er det fortsatt den eneste måten jeg kommer på for å beskrive åssen ryggsmertene mine utarter seg.  

… I hodet mitt så jeg for meg at dette skulle bli et skikkelig langt innlegg, men sånn blei det visst ikke. Så her er et bilde av Snøhvit, som jeg passer for helga, isteden:

Juli 2023

Opplevelser: Pride-fest på Rock In med Mari, Lisbeth og Mone. Filmkveld og middag hos Martina. Sverige-tur med Vibeke. Middag på Døngvill og kinotur på Cinemateket med Vibeke. Besøk hos Mari (med montering av hoopen min!). Kinotur på Gimle, middag på Via Village, vin på Victors vinbar og karaoke på Syng med Trine og Hannah. 

Innkjøp: Amina Mucciolo, en kunstner jeg følger på Instagram, ba om økonomisk støtte etter å ha gjennomgått en tøff periode, og siden jeg uansett hadde hatt lyst på noe fra nettbutikken deres ei stund allerede, benytta jeg sjansen til å kjøpe denne veldig søte t-skjorta:

Jeg kjøpte meg også ei ny olabukse, etter at yndlingsbuksa mi, som jeg slo hull på en gang for noen år siden, i akselererende fart er i ferd med å gå fra søtt-hull-på-kneet til faktisk ødelagt og ubrukelig. Da jeg var i Stockholm var jeg innom den aldeles fantastiske vintagebutikken Beyond Retro, og for litt siden fant jeg ut at de har en nettbutikk som sender internasjonalt! Dermed fikk jeg tak i dette perfekte vintageparet fra åttitallet som var akkurat det jeg ville ha:

Jeg kjøpte meg også ny regnjakke fra ASOS, etter å ha funnet ut the hard way at den gamle regnjakka mi – som jeg til dens forsvar tross alt kjøpte i 2009 eller deromkring – ikke er vanntett lenger. Det beste med denne regnjakka er at den gjør at det ser ut som at jeg alltid er på vei til en hemmelig underjordisk lab for å utvikle et superdødelig biovåpen: 

Og fordi jeg mangla noen titalls kroner for å få gratis frakt, kjøpte jeg også denne enkle treningstoppen i tillegg:

Jeg kjøpte også denne custom oppbevaringsposen fra Noir Button skredderi. Den har stjernehimmelenhjørninger!!!! 

Og fordi jeg tross alt bare er et menneske som ikke er upåvirkelig i møte med sosiale medier, kjøpte jeg shorts – som virkelig holder det den lover, altså – og tights fra Halara. Tightsen er jeg mer usikker på, mest fordi den har mye ekstra stoff på rumpa som sikkert har en eller annen funksjon, men som ser litt dumt ut på kroppen min, og fordi den er veldig gjennomsiktig. Men kropp er topp, er det ikke dét de sier?

TV-serie: Har sett de to første episodene av The Midnight Gospel fordi jeg trengte en serie med korte episoder og lav egeninnsats, og umiddelbart tenkte jeg at jeg aldri før har vært borti en bedre audiovisuell representasjon av åssen det føles å bo inni hjernen min. Kort fortalt er hver episode egentlig en episode av et radioprogram der programlederen snakker med én eller flere gjester om et gitt tema, som så langt har vært legalisering av lettere rusmidler og døden. Det hele er iscenesatt til ekstremt fargerik og dramatisk animasjon som egentlig har lite med hva de snakker om å gjøre, noe som jeg innbiller meg at kan gjøre det enten enklere eller vanskeligere å følge med, avhengig av hvem som ser på. Dialogen flyter så lett at jeg mistenker at serien egentlig ikke har noe særlig ferdigskrevet manus, men at skuespillerne heller har fått relativt frie tøyler til å filosofere sammen over store temaer. Se for deg ei blanding av Richard Linklater og Happy Tree Friends.

Film: Et glass til, Oppenheimer og Barbie. Oppenheimer så jeg i 70 mm på premieren på Cinemateket, og det er jeg glad for at jeg gjorde, for dette er helt klart en utrolig mektig film med en rekke bilder som en TV-skjerm aldri vil kunne yte rettferdighet. Jeg har vært fan av Cillian Murphy i årevis allerede, så at han skulle gjøre en fantastisk figur som J. Robert Oppenheimer var jeg aldri i tvil om. Så er det nå også en gang sånn at jeg er ganske enig med denne anmelderen i at Cristopher Nolan har en tendens til å bli i overkant fiks. Personlig ville jeg antakelig fått mer ut av historien om den var fortalt mer kronologisk, for Nolans svakhet for twister gjør at hvert fall denne ADHD/autisme-hjernen sliter med å henge med i svingene når det gjelder politikken og jussen, som er felt jeg allerede syns er forvirrende. Denne filmen er veldig tydelig delt i to, der den første delen fokuserer mest på fysikken og vitenskapen, mens den andre delen er en politisk thriller. Undertegnede nerd fikk klart mest ut av første del og syntes Nolans iver etter å kombinere de to ikke var en helt sømløs affære. Også kjedelig å se to så habile skuespillere som Emily Blunt og Florence Pugh i to så generiske roller, som Nolans kvinnelige karakterer tross alt har en tendens til å bli. De gjør sitt beste med materialet de har til rådighet, altså, men jeg er helt sikker på at de historiske skikkelsene de portretterer hadde flere nyanser enn henholdsvis frustrert frue og forsmådd elskerinne. Men alt i alt elska jeg veldig mye med de første to timene, og jeg er i alle tilfeller veldig glad for at Nolan har kommet seg på beina igjen etter det salige kaoset som var Tenet. Jeg har dessverre ikke like mye å si om Barbie, mest fordi jeg tross alt var betraktelig mindre ambivalent omkring hva jeg syntes om den. For en gøy film å se på kino! 

Bok: Jeg har lest ut The Girl Who Fell Beneath the Sea av Axie Oh, og jeg likte den dessverre ikke noe bedre etter hvert, men på godt og vondt er jeg en stabeis som fullførte den ikke desto mindre. En ting som derimot slo meg mens jeg leste den, er at jeg trur jeg ville ha likt den mye bedre som tegneserie, noe som er interessant i og med at Martina, som jeg fikk den av, ikke liker tegneserier og sannsynligvis hadde foretrukket om alle tegneserier isteden var romaner. Men beklager, altså. Formuleringer som dette minner meg mest av alt om My Immortal:

Nå har jeg begynt på The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft, som tittelen til tross ikke bare inneholder novella The Colour Out of Space, men to andre lengre fortellinger i tillegg. Jeg har så langt bare lest førstnevnte, men blei faktisk overraska over hvor godt jeg likte den. Jeg forventa jo å like den, for jeg digga filmen basert på den, men etter at Vibeke fortalte meg hvor dårlig hun likte Lovecraft da hun leste ham nylig, frykta jeg at pulp-stempelet Lovecraft hadde i sin samtid, hadde blitt gitt til ham av en grunn. Men ikke bare syntes jeg The Colour Out of Space var oppriktig uhyggelig, men jeg elska også den maksimalistiske skrivestilen hans som – no brag – tidvis minna meg litt om min egen. Jeg har lenge mistenkt at jeg har vært underbevisst inspirert av Lovecraft i mange år allerede uten å egentlig ha lest ham – og nettopp derfor fant jeg ut at nå var det sannelig på tide – og dette var jo egentlig en slags bekreftelse. 

Musikk: Kanskje var det Pride-humøret som slo inn for fullt, jeg veit ikke, men statistikken min viser at den låta jeg hørte mest på i juli var iT av Christine and the Queens. Det er mulig jeg høres ut som en gammal grinebiter nå, men jeg skulle ønske det nyeste albumet hans ligna mer på det første, som iT har æren av å åpne.

Throwback Thursday: Aloha verden – attende kapittel

Jeg er i sommermodus. Jeg tillater livet å gå litt saktere enn ellers. 

Og bare så det er sagt: Stan er ikke som andre jenter. Ikke desto mindre: en del av meg som leser dette, får litt vondt av tenåringsKristine som bare ville bli akseptert av de rundt seg og som aldri helt skjønte seg på de subtile nyansene i måtene ungdommer kommuniserer med hverandre på. For jeg klarte jo aldri å forstå hvorfor akkurat de klærne var feil i akkurat den sammenhengen og denslags. Det gjør jeg forsåvidt ikke nå heller, men det aller beste med å bli voksen er at man slutter å bry seg om det.

Neste dag hadde det snødd! Pernille og jeg våknet omtrent likt, stirret ut av vinduet – og fikk sjokk! Dagen i forveien hadde jeg flydd i singlet og skjørt, og nå måtte jeg på med jakke hvis jeg ville ut!

   ”Jippi, endelig vinter!” hylte Pernille og hoppet opp og ut av sengen og danset rundt på rommet mens hun ropte og sang. 

   ”Snakk for deg sjøl”, mumlet jeg og dro dyna over hodet. I motsetning til Pernille, liker jeg ikke vinteren. Jeg er vel heller et sommermenneske.

   ”Jeg kan stå på slalåm, jeg kan stå på slalåm!” ropte Pernille gang på gang og ropte ”Woohoo!”, ”Jippi!” og ”Weee!” innimellom. 

   ”Au!” utbrøt jeg idet jeg fikk foten til Pernille i magen. Pernille skled og landet oppå meg, men fikk bare latterkrampe. Jeg, derimot, ble irritert og prøvde å dytte henne vekk, men snøen hadde gjort venninna mi hyperaktiv og hun bare gliste litt fårete og lurte på hvorfor i alle dager jeg var så sur. 

   ”Gi deg”, gryntet jeg og ga henne et lite spark, men Pernille lå der fortsatt og flirte. 

   Plutselig kom bestemoren inn. 

   ”Er dere våkne? Så bra, da slipper jeg å vekke dere! Jeg hater å måtte dra dere ut fra drømmenes verden, vet dere, føler meg skikkelig slem da, jeg. Ja, ja, er dere klare? Frokost nede!” sa hun og forsvant. Irriterende at også hun var i perlehumør.

   Til min store ergrelse var bestefaren til Pernille like blid som de to andre. Jeg stønnet inni meg. Så klart var jo godt humør en bra ting, men det er lett å bli irritert med tre overlykkelige mennesker når du selv er sur som en kartong med utgått melk.

   Apropos melk: Jeg helte akkurat melk i skåla mi med cornflakes, men da jeg så på pakka, ble jeg på en måte litt trist. Akkurat som i Norge, spiser også mange i USA cornflakes til frokost og det minte meg såklart på klikken der borte. Hva gjorde de nå? Tenkte de på meg? Hadde de fått nye venner? Hva med kjærester? Var fortsatt Tobias den eneste som hadde en elskling? 

   ”Hvis du ikke skal bruke sukkeret, kan du likeså godt sette det fra deg”, sa bestefaren med et spøkefullt smil og jeg innså at mens jeg tenkte, hadde jeg sittet med sukkeret i handa. Jeg strødde det på blandingen min og gaflet det i meg. Ok, da, jeg brukte ikke gaffel, men ”skjeet det i meg” blir lissom ikke helt på samme måte.

   ”I dag har det snødd”, sa bestemoren som om vi ikke hadde fått med oss det. Jeg nikket. 

   Da alle hadde fått i seg frokost, skulle vi dra, Pernille og jeg skulle bare opp for å hente jakker. Vi hadde dem fortsatt i koffertene, hadde ikke egentlig regnet med å få bruk for dem, men det fikk vi altså. 

   Pernille tok fram en nymotens, snerten jakke som helt sikkert var ny. Pernille, altså. Hadde alltid nytt og trendy tøy. Jeg, derimot, hadde fortsatt parkasen min som jeg var så glad i. 

   Pernille lo da hun fikk se meg træ på meg den marineblå, digre jakka. 

   ”Den igjen!?” halvveis sukket, halvveis lo hun. Nok en gang var hun oppgitt over at jeg ikke hadde kjøpt meg noe nytt og fortsatt tviholdt på det gode, gamle jeg hadde. 

   ”Victoria, da!” lo bestemoren da hun fikk se meg komme ned igjen med den digre hetta dratt nedover hodet, ”du behøver vel ikke å ta på deg parkas? Følg Pernilles eksempel, ta en liten høstjakke, det er ikke så kaldt ute.” 

   ”Dette er yndlingsjakka mi!” protesterte jeg. Bestemoren ristet på hodet og lo litt igjen.

   ”Neimen!” utbrøt Pernille med en latter da jeg bøyde meg ned for å knyte basketskoene mine, ”parkas og basketsko. Stan, når skal du lære å kle deg? Ikke alle ting går sammen, vet du. Dessuten har det snødd og de skoa der er vel i stoff?” 

   ”Jepp, de er det”, sa jeg. 

   ”Men du blir våt!” utbrøt Pernille. 

   ”Samma det. De bringer lykke”, sa jeg. Pernille ristet på hodet. 

   Jeg vet at Pernille er oppgitt over stilen min, men hun kjenner meg mye mindre enn hun tror. Hun tror at sko er sko og skjønner ikke hvorfor jeg tviholder på basketskoene mine når jeg kan kjøpe ”kule”, moteriktige sko. Pernille forstår ikke at jeg ikke vil være som henne og alle andre. Kanskje ser det kanskje litt dumt ut med parkas og basketsko, men hvorfor i alle dager skulle jeg ønske å se ut som alle andre? Jeg hadde min stil! 

   Det var sånn jeg tenkte mens vi gikk omkring i byen og jeg studerte hvordan mennesker kledde seg. Alle hadde nesten det samme og de jentene som trodde de var ekstraordinære og hadde sin egen stil, var vanlige de også. Jeg mener, hvor enestående er det egentlig å gå i klær med neonfarger? Nesten alle jenter som tror at stilen deres er unik går med neonfarger og da blir plutselig ikke stilen like unik lenger. Marineblå parkas og svarte basketsko hadde jeg imidlertid ikke sett noen jenter som hadde. 

   ”Kan vi gå innom her?” spurte Pernille og stoppet utenfor en Vero Moda-butikk. Besteforeldrene syntes det var greit og jeg ble med inn.

   Det er en ting som irriterer meg med Pernille: Hun tror hun vet hvordan stilen min er. Det vil si, hun tror at alt det hun synes er litt rart, er min stil. Ja, noe av det er vel ok, men hallo? Klær på Vero Moda? Ikke noe galt om jentene som liker å kjøpe klærne sine på Vero Moda, men det er liksom ikke helt min stil. For å få noe virkelig fenomenalt, må du ikke gå innom Vero Moda eller BikBok som alle jenter som tror de har sin egen stil gjør, du må gå innom noe som ingen vet hva er, hemmelige butikker. Jeg har mine hemmelige butikker og jeg tror det er trygt å fortelle deg navnet på dem for du har vel garantert ikke hørt om dem, jo, en av dem, du har garantert hørt om en av dem, men la gå: F.E.A. og Kismet. Den siste er den du har hørt om, nemlig Fretex. Tro meg, du kan få masse digg på Fretex som ingen andre har!

   ”Stan! Kom hit litt!” ropte det. Jeg hadde visst gått meg litt vill blant alle disse klærne der jeg gikk i mine egne tanker og nå ropte Pernille på meg fra andre siden av butikken. Jeg skyndte meg til henne.

   ”Denne her var vel deg?” spurte hun og holdt opp ei bukse. Den var rød med noen slags remser nedover fra sidene. Den var lagd i det stoffet som knitrer når du går, men jeg vet ikke hva det heter. 

   ”Nei, ikke helt”, sa jeg. 

   ”Å, hva er deg, da?” spurte Pernille.

   Da gikk det opp for meg hvorfor hun ville inn på Vero Moda. Ikke for å kjøpe seg klær, men for å få meg til å kjøpe klær.   

   ”Hør her, Pernille, jeg kjøper ikke klærne mine på Vero Moda. Ikke ta det personlig, men jeg vil ikke gå og shoppe med deg. Ikke med noen andre heller, for den saks skyld. Jeg vil gå aleine, da kan jeg gå i de hemmelige butikkene”, sa jeg. 

   ”Hemmelige butikker?” lo Pernille. 

   ”Det er ikke noe å le av! Jeg har mine butikker som er topp hemmelige!” 

   ”Du altså!” flirte Pernille.

   Nok en ting som irriterer meg med henne: Hun tar ikke noe på alvor. Hun syntes det sikkert bare var teit eller så trodde hun at jeg tullet når jeg nevnte de hemmelige butikkene, men det gjorde jeg ikke. 

   ”Eh, Stan? Stan? Er det deg?”

   Den stemmen! Ole! Jeg virvlet rundt og så opp i et vakkert, men forbauset, ansikt. 

   ”Hei Ole!” sa jeg blid, men Ole glante. 

   ”Hæ?” spurte jeg og så nedover meg selv. Var det noe galt? 

   ”Hvem tror du at du er?” spurte Ole hovent. 

   ”Hæ? Hva mener du?” spurte jeg forvirret. Var dette virkelig den samme gutten som hadde vært så hyggelig mot meg dagen i forveien? 

”Hvorfor har du på deg det der?” spurte han, ”skal du på bad taste-party?” 

”Nei! Dette er klærne mine!” sa jeg og ble skuffet og såret. 

”Å”, sa Ole og så heller på Pernille som stod ved siden av meg, smilte forførende og sa til henne: ”Så stilig jakke, Pernille!” 

   Ville Ole heller ha Pernille enn meg på grunn av jakka? Ikke tale om! Jeg flyktet til nærmeste stativ med moderne jakker og ropte: ”Se så fine jakker, Pernille! Kom bort hit og se! Denne vil jeg prøve!” Jeg grep en jakke i min størrelse og nærmest kastet meg inn i prøverommet hvor jeg lot tårene renne. Hva var galt med meg? Hvorfor hadde Ole oppført seg som han gjorde? Dagen i forveien var jo alt så perfekt!
   Jeg så nedover meg selv igjen. Kanskje ikke skoene brakte lykke. Kanskje jeg heller burde gjøre som Pernille sa og kjøpe meg et par i nyeste mote? Sammen med ny jakke. Denne parkasen falt tydeligvis ikke i smak hos Ole og hvis det var grunnen til at han heller ville ha Pernille, kunne jeg kjøpe ny jakke, jeg!

   Besluttsomt tørket jeg tårene, kom meg på beina og begynte å ta av meg parkasen og prøvde jakka. Den satt fint, derfor gikk jeg ut og betalte den og ba om å få en pose jeg kunne ha parkasen oppi. Nå ville jeg ha på meg den nye og vise Ole at jeg kunne kle meg jeg også!

   ”Nå var du kjempefin!” sa Ole til meg da jeg hadde på meg den nye jakka. 

   ”Takk”, sa jeg og rødmet, selv om jeg fortsatt var litt såret over kommentarene hans. 

   ”Hør her, jenter, vil dere bli med på kino?” spurte Ole. 

   ”Ja, gjerne!” sa jeg og ble straks glad. Kino med Ole? Ja takk! 

   Vi avtalte å dra på kino med ham noen timer senere enn handleturen vår, men allikevel ble vi ferdig på rekordfart så jeg kunne komme hjem og prøve antrekk igjen. Denne gangen tok jeg på meg klær i min stil.

   Pernille og jeg møtte Ole utenfor kinoen. Som vanlig så denne skjønnheten av en gutt aldeles fabelaktig ut. 

   Vi skulle se på en komedie, det fant vi ut at passet for oss alle sammen. En actionfilm hadde vel ikke akkurat vært det høyeste ønsket til Pernille og meg og en kjærlighetsfilm (ikke det at jeg hadde hatt lyst til å se på det, altså) ville vel ikke vært det som Ole hadde mest lyst til å se. Valget falt derfor på komedien.

   Hva den handlet om, vet jeg ikke. Jeg ble bare helt varm og ør inni meg da Ole tok hånda mi i kinosalen og holdt den gjennom hele filmen.

   Det jeg hadde aller mest lyst til, var å gi ham det kysset, men beskjedne meg kunne ikke akkurat gjort det sånn helt uten videre, derfor bare håpet jeg at Ole ville gjøre det. Han gjorde det ikke. 

   Da vi kom ut igjen, var Pernille kjempeopptatt av å snakke om filmen, men jeg fikk igrunn ikke med meg noe av det hun sa, Ole var jo der og jeg konsentrerte meg fullt og helt om ham. 

   ”Husker dere der hvor han fyren blei tissa i ansiktet av en skunk, eller? Og der som hun jenta fløy rundt i skogen og så…” 

   ”Pernille, kan du gå? Jeg vil ha litt tid alene med Stan her”, avbrøt Ole til min store glede. 

   ”Okei!” sa Pernille og trakk på skuldrene og var fortsatt like glad, ”jeg respekterer kjærligheten, jeg, vet dere!” sa hun og gikk mot besteforeldrenes hus.

   ”Kom, jeg har bestilt litt bord til oss på en café”, sa Ole til meg. 

   ”Har du virkelig det?” spurte jeg, hadde ikke noe bedre å si. 

   ”Ja, det har jeg. Kom, du er vel sulten?” Jeg nikket og fulgte etter ham. 

   Ikke akkurat byens beste café, men bevares, mer ventet jeg ikke heller! Ole var jo ikke millionær.

   Millionær. Nok et ord som minte meg på klikken i D.C. Sid drev jo hele tiden og bablet om millionærer og at han selv skulle bli en, så jeg fikk nok et litt trist uttrykk i ansiktet der jeg satte meg ved bordet mens Ole gikk for å bestille. 

   Da han kom tilbake, spiste vi maten vår, min var bare en salat, hvis du lurer, mens praten gikk om alt mulig. Film og musikk, blant annet. For eksempel spurte Ole meg om hva slags musikk jeg likte, men jeg ville jo ikke ødelegge noe heller, sånn som den gangen på rommet hans med Trivial Pursuit, sa jeg ikke noe helt konkret, bare trakk på skuldrene og sa: ”Litt forskjellig”. Hva om han ikke likte trance og punk rock? Ville han bli sur da?

   Jeg drakk brus til salaten. Kanskje ikke helt sunt, men det er jo godt. Ole drakk også brus. Vi drakk begge sprite. Det var visst yndlingsbrusen til Ole.

   Plutselig begynte Ole å fomle med en liten engangsdings til ketchup som vi vanligvis får på cafeer, vet du. Han drev å tullet med den og den tomme tallerkenen sin. Jeg lurte på hva han drev med, men spurte ikke. Kanskje det var hemmelig.

   Ole smilte litt da han la fra seg ketchupgreia. Deretter rakte han, av alle ting, tallerkenen med ketchup på til meg!

   Før hadde jeg trodd at alle gutter er født uromantiske. Det var helt til jeg møtte Ole. For vet du hva han hadde gjort? Han hadde tegnet et stort, rødt ketchuphjerte og inni der hadde han skrevet med store, røde ketchupbokstaver: ”Vil du bli sammen med meg?” Jeg rødmet som bare det og klarte knapt å hviske: ”Ja!” Ole smilte.

   ”Jeg lurer på om leppene dine smaker sprite nå”, sa Ole, kom nærmere og spurte: ”Har du noe imot om jeg prøvesmakte litt?” Jeg ga ham mitt mest strålende smil og lukket øynene (og munnen) tidsnok til at leppene hans så vidt streifet mine. Ikke stort, men dette var første gangen. Jeg var overbevist om at det ville komme mer etter hvert. 

   Etter det, gikk vi ut og Ole fulgte meg hjem.

   Da jeg var innenfor, var jeg mer forelsket enn noensinne. Dessuten tenkte jeg at jeg hadde nå klart det jeg hadde drømt om i hele mitt unge liv, nemlig det å bli sammen med Ole. 

Resten av Ålesund-oppholdet var perfekt! Ole var en vidunderlig kjæreste.

   Det ble ikke noen tåredryppende avskjed med Ole på avreisedagen. Eller, jo, litt tårer, såklart, men ikke noen greier som at jeg for eksempel hang ut av togvinduet og nektet å slippe handa til Ole og tryglet og ba om å stoppe toget slik de alltid gjør på klisjéfylte kjærlighetsfilmer. Bare noen tårer i øyekroken som etter hvert rant stille nedover kinnet mitt, men det var også det. Uansett hadde vi jo lovt å besøke hverandre.

   Da toget stanset og vi var framme, ga foreldrene til Pernille henne en kjempeklem og spurte hvordan hun hadde hatt det. Mamma og pappa, derimot, stod utålmodige og ventet og klagde over at toget var ti minutter forsinket. 

Life… but how to live it?

Sist jeg snakka spesifikt om ADHD-medisiner, var da jeg ganske nettopp hadde begynt på dem. Nå har jeg brukt dem i et halvt år, og jeg har én ting å si med hele mitt hjerte: for en enorm forskjell de utgjør. De "fikser" meg på ingen måte; ting som var vanskelige før, er fortsatt vanskelige, men jeg blir ikke like satt ut av de vanskelige tinga lenger. Jeg klarer å tenke rasjonelt rundt utfordringene mine, lar dem ikke ta overhånd og fylle meg med angst og håpløshet. Jeg opplever fortsatt angstsymptomer, men mye sjeldnere enn før. Jeg tenker ikke bare på alt som kan gå galt til enhver tid. Jeg kan fortsatt bekymre meg, men som om jeg befant meg i en konstant meditativ tilstand, aksepterer jeg at bekymringer er menneskelige tanker og at det også er alt de er. Bekymringer er ikke farlige, og det er greit å ha dem. Og når den anerkjennelsen inntreffer, blir bekymringene umiddelbart mindre skremmende og ødeleggende. Sånn som når man har mareritt, og istedenfor å våkne fordi man ikke tør å drømme lenger, isteden konfronterer monsteret som jager deg, og innser at det ikke er et monster i det hele tatt, men en katt som bare ligna litt på et monster fordi du ikke kunne se den skikkelig. 

For å ta opp igjen tråden herfra: møtet med legen og sjukepleieren gikk veldig bra, og fordi jeg fikk lengre tid til å snakke enn hva som pleier å være tilfellet på vanlige legetimer, fikk legen min et mer helhetlig inntrykk av smerteproblematikken min og uten at jeg hadde foreslått det sjøl engang, syntes hun symptomene mine ligna på Ehlers-Danlos syndrom. Jeg gjorde noen demonstrasjoner, der jeg blant annet bøyde tommelen min helt inntil underarmen og dro ut huden min så langt den kom, og hun sa at jeg åpenbart både er unormalt hypermobil og har unormalt elastisk hud. Sannsynligvis er det Ehlers-Danlos som også forårsaker smertene i ryggen min, men jeg har tatt blodprøver for å sjekke betennelsesnivået uansett, om ikke for annet, så for å definitivt utelukke Bekhterevs. Når vi har fått svar på blodprøvene, vil hun henvise meg til en revmatolog. Ikke fordi Ehlers-Danlos er en revmatologisk sjukdom, men fordi revmatologer har god peiling på Ehlers-Danlos, nettopp fordi symptomene kan ligne såpass mye på blant annet Bekhterevs og MS.

Da jeg passa Nomi i Drammen forrige måned, snakka jeg med Eirin, som har ME og er delvis ufør. Hun fortalte at hele prosessen, både med å utredes for ME og så deretter søke om uføretrygd, har tatt veldig lang tid. Jeg har liksom tatt tak i alle problemene mine på én gang. Asperger syndrom, bam. ADHD, bam. Nå muskel- og skjellettgreiene mine. Ikke at det ikke er bra at jeg faktisk endelig er i gang, men samtidig er det egentlig ikke rart at jeg har følt meg så konstant sliten og overvelda egentlig helt siden alt dette begynte. Og når begynte det, egentlig? Begynte det med at jeg fikk den første diagnosen, eller begynte det da jeg innså at jeg angsten min faktisk var for mye til at jeg kunne takle den uten hjelp? Begynte det enda tidligere, kanskje omkring starten av tenåra, da det plutselig blei veldig åpenbart for meg hvor annerledes jeg var fra alle jeg kjente? Poenget er at jeg stadig er i en situasjon der det skjer mye, og selv om det egentlig er en bra ting, trenger jeg ikke ha dårlig samvittighet for å føle meg utslitt. Det ER slitsomt å finne ut av disse tinga. Man er ikke mislykka når man blir sliten av slitsomme ting.

Inntil videre er jobb for mye for meg å tenke på. Faktisk så mye at jeg måtte sette Patreonen min på pause. Det er ingen andre enn meg sjøl som har for høye forventninger til meg, og det veit jeg jo egentlig allerede fordi jeg sjøl støtter kreative folk på Patreon. Jeg forventer på ingen måte at de skal pumpe ut content som en annen fabrikk, så at jeg hele tida setter lista høyere for meg sjøl enn hva jeg gjør for andre, er veldig urettferdig gjort mot meg av meg. Men likevel, det var ei nødvendig pause for meg å ta akkurat sånn som ting er nå. Men noe jeg har gjort, er å registrere meg på Pawshake. Det er nærmest en slags AirBnB for dyrepassere. Faste lesere veit vel at jeg har passa katter og hunder i en årrekke allerede, så da jeg oppdaga Pawshake ved en tilfeldighet, bestemte jeg meg for å teste det ut. Jeg skal på mitt første Pawshake-oppdrag alt på søndag. Og som med Patreon: om det når et punkt der også dét blir overveldende for meg, er det ingen som blir skuffa om jeg velger å ta meg ei pause. Ingen organiske livsformer klarer å holde det konstant gående. Hadde vi gjort det, hadde jo ingen trengt å bekymre seg for at robotene kunne komme til å ta over jobbene våre.

Jeg er dessuten forsiktig optimistisk angående egen skriving. Fortsatt er det mye knytta opp mot det som er ekstremt skremmende, men jeg veit at jeg har allierte som har trua på meg og som kan hjelpe meg så langt de kan. Medisinene mine har også gjort meg mer sosial og mindre redd for å dumme meg ut, og alt i alt føler jeg meg langt bedre rusta til å takle… egentlig det aller meste, mye mer enn jeg noen gang tidligere har vært. Selvfølgelig hadde de noen-og-tretti åra som har leda opp til dette vært usedvanlig mye enklere hvis jeg hadde visst tidligere det jeg veit nå, men bedre seint enn aldri.

Forhåpentligvis er de fysiske smertene mine det neste punktet på lista jeg kan skrive "bam" bak.

Juni 2023

Opplevelser: Shibari og grilling hos Mari. Lierdagene og Lier bygdetun med Martina og Hannah. Badetur til Østernvann med Martina og Hannah. Kattepass hos Trine. Bursdagen til Mone på Südøst. Strandtur til Langøyene med Martina og Hannah. Kattepass hos Eirin og Eirik. Bursdagen til mamma på Anchas bodega.

Innkjøp: En ting ADHD-medisiner har gjort med meg, er at jeg kjøper meg nye ting etter hvert som jeg faktisk trenger det. Jeg har ikke snakka så veldig mye om det her inne på bloggen tidligere, men jeg har i alle år hatt noe som nærmest er en slags kjøpeforstyrrelse der jeg omtrent ikke kjøper meg noe som helst med mindre jeg klarer å komme på en ekstremt god grunn til å gjøre det, pluss at det å kjøpe noe har pleid å innebære knusende skam. Jeg aner ikke om dette er en ordentlig lidelse eller noe helt spesifikt for hjernen min, men det å ikke klare å kjøpe ting er liksom ikke et så omfattende problem i det store og det hele, så jeg har på en måte ikke hatt noe behov for å snakke noe særlig om det, men jeg veit jeg nevnte det så vidt i innlegget mitt om Stockholm-ferien min i 2019. Uansett: ADHD-medisinene mine lindrer symptomene mine på kjøpeforstyrrelsen min i tillegg til mange av de andre heller uheldige symptomene mine, derfor kjøpte jeg noe på Lierdagene som jeg har hatt lyst på lenge, og som jeg helt ærlig tenker at Lierdagene egentlig er det eneste riktige stedet for meg å kjøpe det, nemlig to t-skjorter som faller innafor en helt spesifikk estetikk man stort sett bare kommer over på omreisende tivolier og i nettopp gateboder på bygdefestivaler. Gjennom åra har det vokst fram en slags kjærlighet i meg overfor alt som er harry, tacky, kitschy, stygt og aldeles for mye, eller for å si det med dette bildet, som jeg ikke aner hvor har sin opprinnelse, men som med jevne mellomrom dukker opp i de ymse kanalene jeg har til rådighet:

Eeeeegentlig hadde jeg lyst på ei t-skjorte med ulver og måne på, men så… du veit, fant jeg enhjørninger. Og det avgjorde saken.

Og om du følger veldig nøye med, husker du kanskje at jeg i april kjøpte min første caps på maaange år. Den gang var jeg litt bekymra for at å bruke caps skulle gjøre at jeg følte meg skikkelig dum, men så har mitt liv som capsbruker gått over all forventing, og det viser seg at jeg ikke bare ikke føler meg dum, men jeg føler meg på grensa til kul med caps. Såpass at jeg har kjøpt meg enda en for å ha noe å bytte på med:

For ikke å glemme at jeg etter gjentatte forsøk på å lime yndlingssolbrillene mine som har gått fra hverandre flere ganger den siste tida, har måttet krype til korset og kjøpe nye. Ikke bare ett par, men tre par. Hvert til sitt bruk:

Jeg har også investert i et nytt par Loop-ørepropper. De jeg har fra før, er ment til å blokkere det meste av lyd, og jeg bruker dem i all hovedsak når jeg sover og leser. Men de har flere typer, og disse er ment til å blokkere bakgrunnsstøy, men likevel holde lyden i nærheten klar sånn at man for eksempel kan ha en samtale på et bråkete utested uten å rope:

Og etter å ha brukt massevis av tid og penger på å finne de perfekte joggeskoa, håper jeg nå å ha truffet blink med disse fra Hoka, et merke jeg har blitt anbefalt mange ganger tidligere, og som endelig lanserte et par i mine farger:

Og der alle disse innkjøpa kan regnes som gode kjøp fordi de var mer eller mindre nødvendige, var denne tulletingen jeg fant til halv pris på Nille alt annet enn nødvendig, men så var jeg på katteferie på Konnerud og det var varmt og sol og jeg blei revet med:

Men det aller viktigste innkjøpet jeg har begått så langt i sommer – og jeg regner med at det kommer til å bli stående som sommerens viktigste innkjøp også etter at vi har lagt juli og august bak oss – er denne:

Det er min egen hoop!!!!!! Tallblind som jeg er klarte jeg å kjøpe fullstendig feil lengde på stroppen til å henge den opp i (i hodet mitt så jeg av en eller annen grunn for meg at ti centimeter var omtrent en halvmeter. Nei, jeg veit heller ikke), så jeg har ennå ikke faktisk fått tatt den i bruk, men det kommer!! Er den ikke blå og fin?

TV-serie: Jeg var helt sikker på at jeg hadde sett andre sesong av The Great, men da jeg begynte å se tredje sesong som kom ut nylig, kjente jeg igjen absolutt ingenting av den innledende oppsummeringa av hva som hadde skjedd i forrige sesong, så jeg begynte på toeren, og om jeg faktisk har sett den før, må det ha skjedd mens jeg var i en slags fugue-tilstand, for det var i alle tilfeller som å se den for første gang. Nå har jeg så vidt endelig kommet i gang med tredje sesong. Jeg må innrømme at denne typen humor føltes mer forfriskende i første sesong, for såpass langt uti serien har spøkene blitt litt forutsigbare, men jeg liker uansett å lære om historie på en underholdende måte, så jeg koser meg absolutt fortsatt.

Film: Jeg har nevnt tidligere at å høyne kompetansen til quizlaget mitt har vist seg å funke som en god motivasjon til å se flere av de nyere Disney-filmene, og den siste kvelden min på Konnerud så jeg Encanto. Og på mange måter var det en irriterende film for meg, for jeg var så nære å faktisk elske den, men så føltes plottet litt for uferdig og skissemessig til at jeg klarte å like den så godt som jeg gjerne ville. For den har mye av alt det andre på plass! Animasjonen var så vakker og fargerik at det faktisk rørte meg til tårer (fine farger påkaller ekstremt sterke følelser i meg), musikken var usedvanlig fengende, jeg syntes manuset og karakterene var velskrevne, men så syntes jeg likevel kjerneelementer ved sjølve historien rett og slett ikke satt godt nok på plass. Da jeg så Turning Red, syntes jeg den var akkurat litt for lang, men Encanto syntes jeg kunne tjent på å være litt lenger. Det at den hadde et såpass stort og interessant persongalleri, gjorde at jeg følte meg litt snytt da jeg innså at filmen ikke hadde tid til å utforske rollefigurene sine så godt som jeg skulle ønske. Og dere, dette med magi: det trenger å sannsynliggjøres. Jeg innser at hovedmålgruppa til denne filmen er barn som sannsynligvis ikke ser den med samme kritiske petimeterblikk som meg, men jeg syns jo en god barnefilm bør fungere like godt for et voksent publikum, og som voksen nerd klarer jeg liksom bare ikke å godta premisset for at Madrigal-familien og huset deres har magiske krefter. Forventer dere at jeg helt uten videre bare aksepterer the power of love som ei deus ex machina-forklaring på alt jeg lurer på? Hvorfor er det i så fall bare Madrigal-familien som kan utføre mirakler, når de umulig er den eneste familien der noen har ofra seg for at andre skulle få leve under de mange voldelige konfliktene som har funnet sted i Colombia i løpet av åra? Som et eksempel på det motsatte: jeg ELSKA The Secret of Nimh da jeg var liten, men blei veldig overraska da jeg så den igjen for første gang som voksen i fjor sommer, fordi den faktisk var like bra som jeg huska den. Og hele plottet er forankra i ei forklaring som jeg – innafor universets rammer – trur på, enda mer som voksen enn som barn, for da jeg var liten var det andre elementer ved filmen jeg var mer opptatt av. Alt i alt var det jo veldig mye jeg likte ved Encanto, og nettopp derfor opplevde jeg det ekstra irriterende at filmen ikke var perfekt.

Bok: Én ting er the power of love, noe helt annet er the power of å ikke lenger være i sin egen leilighet. På Konnerud leste jeg endelig ut Late dagar, ville netter av Eve Babitz som jeg offisielt har holdt på med i ti måneder, og dermed blei den årets første ferdigleste bok. I juni, ja. Sånn kan det gå. Jeg har egentlig allerede sagt alt jeg vil si om den i innlegget mitt fra august i fjor. Det at den mangler et tradisjonelt narrativ og at ingenting står på spill i den, gjør den teknisk sett til ei "dårlig" bok, men når man først skal komme tilbake igjen til lesinga etter ei pause som har kjentes som om den aldri kom til å ta slutt, har det vært behagelig å gjøre det med ei bok som ikke føltes viktig. Og det sier jeg i aller beste mening. Noen ganger er pur eskapisme og et fravær av nødvendighet det minst krevende stedet å oppholde seg. Det har liksom vært den minste mulige kneika å komme over. Ei velsigna lav dørstokkmil. Og det er jeg takknemlig for.

Nå har jeg begynt på The Girl Who Fell Beneath the Sea av Axie Oh, som jeg fikk til bursdagen min av Martina. Men – og jeg beklager så mye, Martina, jeg veit du elska denne boka – jeg klarer ikke å like den. Sjølve premisset har jeg egentlig sansen for: det er ei feministisk gjenfortelling av et koreansk sagn, og jeg liker i utgangspunktet moderne litteratur som er basert på folketru og myter. Problemet er at jeg syns språket er helt håpløst. Det er veldig klisjéfylt, både i den lettvinte bruken av store ord og begreper som "heart", "destiny" og "love", men også når det gjelder skildringene av… det aller meste, helt ærlig. Havet blir beskrevet som stort, blått og salt, og liksom javel? Er det ikke sånn havet alltid beskrives? Jeg ser liksom ikke poenget med å beskrive havet i det hele tatt hvis det skal gjøres like opplagt som om jeg hadde lest definisjonen av havet i et leksikon. Selv om havet reint objektivt er "awe-inspiring" – det veit alle som har stått på ei strand – får jeg overhodet ikke en følelse av "awe" av å lese at havet er "awe-inspiring". Jeg trenger å føle havet, ikke få til noen å forklare meg havet. Dessuten har den noe av den samme irriterende skrivestilen som Dune, bare at det i Dune på et vis er lettere å tilgi fordi historien er fortalt fra et allviterperspektiv og i preteritum. Denne boka er skrevet i førsteperson og i presens, og da gir avsnitt som dette veldig lite mening for meg:

A bright red ribbon of silk. One end circles my hand, but the other blooms from the center of my palm outward, leading into the mist.

   A ribbon floating on air. I've never seen anything like it, yet I know what it must be.

   The Red String of Fate.

   According to my grandmother's stories, the Red String of Fate ties a person to her destiny. Some even believe that it ties you to the person your heart desires most.

   (…)

   And yet, the Red String of Fate is invisible in the mortal world. The bright red ribbon before me is decidedly not invisible, which means…

    I am no longer in the mortal world.

Denne typen overforklaring og manglende plass til leserens egne tanker og tolkninger, syns jeg er irriterende i seg sjøl, men førstepersonsperspektivet og bruken av presens gjør at jeg attpåtil ikke trur på det. Jeg nekter å tru at denne jenta som er midt oppi noe som sannsynligvis er den mest dramatiske hendelsen i sitt liv, har denne evnen til refleksjon i øyeblikket. Jeg bare… beklager, Martina. Jeg hadde lyst til å like den. Men sta som jeg er, har jeg – på godt og vondt – like fullt tenkt å lese den ferdig, og så kan jeg avvente min endelig dom til da.

Musikk: Apropos skuffelser har mitt yndlingsband i hele verden, Sigur Rós, sluppet nytt album. Jeg syns selvfølgelig det nye albumet Átta er fint, for Sigur Rós mangler evnen til å lage dårlig musikk, men altså… det er litt kjedelig, er det ikke? Da de slapp singelen Óveður i 2016, hadde jeg håpa at den skulle være en pekepinn på hvilken retning det neste albumet deres kom til å ta, men de fleste låtene på Átta er mer Valtari enn Kveikur, og til dags dato syns jeg Valtari er det svakeste albumet deres. Kanskje – og det river i hjertet mitt å måtte si det – slått av Átta. Den låta jeg liker best etter første gjennomhøring, er Klettur, mest fordi jeg umiddelbart syns at det er den låta der det er mest utvikling underveis. Resten av spora på plata har jeg dessverre fortsatt problemer med å skille fra hverandre.