Glimt

Noen av dere husker kanskje, eller kanskje ikke, at jeg begynte på et litt seriøst dagbokprosjekt i 2020 – for var det ei tid da man begynte på prosjekter, så var det 2020. Jeg har ikke fått til å skrive hver dag, og jeg skriver definitivt ikke alltid langt de gangene jeg skriver, men jeg har holdt det gående siden da. Jeg skriver naturlig nok på en ganske annen måte og om ganske andre ting i dagboka mi enn hva jeg gjør på bloggen, så tenkte rett og slett å dele noen hverdagsglimt fra livet mitt som det var på omtrent denne tida for fire år siden.

Men aller først:

Ruter-kampanjen jeg var med på er nå live! I stad gikk jeg forbi en plakat av mitt eget tryne. Det var litt sært.

Oslo, 28. mai 2020:

Herregud, så trøtt jeg er. Det er fordi jeg stod opp tidlig i dag på grunn av elektrikeren som skulle komme, men han kom ikke inn i leiligheten min. Var tøff og ringte koronatelefonen, endte opp med å få time til testing, jeg sa til hun på telefonen at jeg ikke hadde bil og bodde så langt unna at jeg ikke kunne gå eller sykle sånn at jeg blei nødt til å kjøre kollektivt, noe jeg strengt tatt ikke egentlig skal, noe hun også sa til meg, men så lenge de ikke henter meg i taxi må det nesten bli sånn. Jeg sa til Vibeke at jeg skulle testes, hun sa hun kunne kjøre meg, jeg fikk time til testing samme dag, Vibeke sa hun ikke kunne kjøre meg likevel, jeg takler ikke raske endringer i planene eller telefonsamtaler og endte opp med å gråte og hyperventilere og rase gjennom alle tenkelige følelser, men jeg fikk testa meg, noe som var litt ubehagelig da sjukepleieren stakk pinnen ned i halsen min, og jævlig ubehagelig da hun stakk pinnen opp i nesa mi. Jeg trudde ikke det var mulig å brekke seg av å få ting opp i nesa, men det er nok bare fordi jeg aldri har hatt noe så langt opp i nesa før, jeg visste ikke engang at det var mulig å stikke noe så langt opp. Men nå er det gjort, kanskje jeg kan klare å slappe litt mer av framover, kanskje til og med besøke Vibeke, henge mer med Mari. Eller kanskje prøva mi er positiv. Hahahahaha.

Oslo, 4. juni 2020:

Jeg har hatt en ganske fin dag i dag. Jeg klipte meg, og det er alltid veldig inspirerende å møte Lars (han sa noe om at man burde få meg i pilleform, men det er egentlig han som bør kunne fås i pilleform). Har nettopp sett Party Monster (altså spillefilmen, ikke dokumentaren), og det slo meg at leiligheten min kan minne om leiligheten til Michael Alig i filmen, bare at jeg ikke er en junkie club kid, så jeg har egentlig ingen unnskyldning til at det ser ut som det gjør. I det minste er det ikke rotter hos meg ennå; derimot massevis av edderkopper og møll. 

Skal kanskje møte Mari til helga. Håper det ikke blir altfor rølpete. Har lyst til å henge ordentlig med Martina snart igjen òg; vi skulle kanskje egentlig ha møttes i dag, men hun kunne ikke likevel. Har lyst til å se igjen Lauren òg. Har lyst til at det skal være Pride, men en del av meg er kanskje letta over at det ikke blir fysisk festival i år, fordi store folkemengder gjør meg stressa, og så mange andre aspekter ved Pride gjør meg stressa, aspekter jeg ikke engang klarer å sette ord på.

I morra er det en demonstrasjon ved USAs ambassade for å vise støtte til politidrapet på George Floyd. Martina skal, jeg sa jeg ikke hadde lyst på grunn av min nevnte ukomfort i store folkemengder, og i det hele tatt har etterdønningene av dette drapet skapt motstridende følelser i meg, der jeg på éi side føler på en overhengende dårlig samvittighet fordi jeg ikke gjør mer for Black Lives Matter-bevegelsen, men samtidig er det feil av meg å late som at jeg er superengasjert, for selvfølgelig er jeg anti-rasist, men jeg må ærlig innrømme at akkurat dette ikke er blant mine aller nærmeste hjertesaker. Det har stort sett opp gjennom tidene vært dyrevern, klimasaken, feminisme og skeives rettigheter som har vært mine kjepphester, ikke ut av noe bevisst valg, men fordi det er de sakene som har engasjert meg mest personlig. Og jeg veit at mange vil si at jeg er privilegert som kan velge å ikke engasjere meg i BLM-bevegelsen, at det er et tegn på hvitt privilegium å kunne velge å se en annen vei, og det er det jo, men jeg har donert til diverse organisasjoner og signert Amnestys opprop, og selvfølgelig kunne jeg gjort mer, og jeg veit det fins folk som uansett ikke vil syns at jeg gjør nok, men vi må alle velge våre kamper, og selvfølgelig vil jeg alltid prøve å lære mer, men det er likevel ikke til å komme ifra at situasjonen i USA ikke er sammenlignbar med situasjonen vi har i Norge, og jeg føler meg distansert fra store deler av denne bevegelsen, og jeg trur ikke det bare er fordi jeg er hvit. Jeg veit ikke, det kan godt hende det er noe grunnleggende feil og uempatisk ved meg som ikke orker å møte opp på demonstrasjonen i morra, men med det sagt har jeg vel aldri vært med på en demonstrasjon i hele mitt liv, heller ikke de som angår saker som typisk har vært mine kampsaker. Og disse tankene gjør meg kanskje til en hjerteløs person, eller i det minste en veldig ignorant og naiv og privilegert person, men det kunne ikke falt meg inn å fortelle folk som spiser kjøtt at de ikke gjør nok for dyrs rettigheter (selv om jeg kanskje innerst inne mener det), og mange syns uansett det er drøyt og ugreit å sammenligne dyr og mennesker, men jeg har aldri syntes det, jeg syns ikke det er feil å mene at dyr og mennesker er like mye verdt, og nå høres dette ut som at Martina blei sur på meg for å si nei til å bli med på demonstrasjonen i morra, men så vidt jeg veit blei hun ikke det, hun bare svarte ikke. Hun veit vel uansett at jeg er litt menneskefobisk, hun er faktisk en av de mest oppriktig empatiske menneskene jeg har møtt. Og kanskje er det dét at alle Instapostene og artiklene jeg har lest fra folk som er kritiske til måten spesielt hvite folk har håndtert de siste dagenes nyheter fra USA på, egentlig snakker til noen andre enn meg, til de som faktisk bare poster et svart bilde som ei skinnhellig handling når de ellers aldri tar et standpunkt til rasisme, jeg er kanskje bare egoistisk som føler at alt handler om meg, men jeg har også lest ulike varianter av «hvis du føler deg truffet, er det kanskje en grunn til det.» Jeg støtter kampen, men akkurat dette føler jeg at ikke er min kamp, men at det burde være det, men at det ikke ville føltes riktig for meg å late som at jeg engasjerer meg mer enn jeg gjør, og hva er det jeg engang skriver så langt for, hele denne greia handler ikke om meg engang, det er jo hele poenget, dette er ikke enda ei jævla anledning for en hvit person til å snakke om åssen de føler om noe de ikke har peiling på. Jeg tenker jeg bare skal gi meg nå, jeg.

Oslo, 5. juni 2020:

Jeg har satt meg ned for å skrive, men jeg er litt lamma av frykten for å skrive. Jeg veit ikke, det er litt rart, jeg merker jeg får litt høyere puls av tanken på det, det er særlig det å komme i gang som er vanskelig, jeg kan ikke forklare det, men det er akkurat frykt det føles som, et aldri så lite forhøya nivå av adrenalin i kroppen. Det er derfor jeg skriver her isteden; jeg varmer på en måte opp. Ofte bruker jeg timevis på å bare bla i dokumenter og lese over ting jeg har skrevet tidligere før jeg faktisk kommer i gang med skrivinga. For jeg har ingen forventinger om å komme inn på tredjeåret i Tromsø, ikke nå som svarfristen har gått ut, jeg tar heller en positiv overraskelse om den skulle komme i løpet av sommeren enn å holde på et håpløst håp. Men fram til alt håp er ute – det er vel i august en gang – skal jeg prøve å holde skrivinga ved like på de prosjekta jeg har som ikke er Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, som absolutt er det av prosjekta mine som er klarest til innsending til forlag. Jeg syns noen av novellene mine er ganske bra, og om jeg bare fullfører noen av dem som bare har begynnelser, er det faktisk litt lengde på det. Og dette med manus kan selvfølgelig ha med flaks å gjøre òg: kanskje liker ikke et forlag romanen min, men kanskje novellene vil falle mer i personlig smak hos den redaktøren som måtte finne på å lese det. Det er uansett aldri dumt å bygge seg opp et lager av tekst; jeg drømmer om ei framtid der jeg leverer at manus som blir antatt, og så kan prosjekta bare komme trillende ut på et bånd fordi råmaterialet allerede har vært på plass i flere år og bare trenger litt redaksjonell bearbeiding. En eller annen gang må jeg jo ta meg sammen og sende inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, men jeg vil nødig gjøre det prematurt; om det er en sjanse for at det kan jobbes fram til å bli enda klarere gjennom tredjeåret i Tromsø, venter jeg på den sjansen til jeg ikke kan vente lenger. 

Nå skal jeg samle de novellene som er ferdige – hva angår historien anyway – i et dokument og se hvor mange boksider jeg faktisk har.

Oslo, 6. juni 2020:

Det er så ekstremt vanskelig for meg å rydde. Jeg blir så lett overvelda. Jeg prøver å konsentrere meg om én ting av gangen, gjøre det så konkret som mulig, men bare noe så tilsynelatende enkelt som «rydde av spisebordet» blir vanskelig for meg å forstå. Jeg kan forstå oppgaver som «skille plasten og papiret på brødposen eller konvolutten fra hverandre», men «rydde av spisebordet» blir altfor vidt. Og hvis jeg først har begynt med oppgaver lignende «skille plasten og papiret på brødposen eller konvolutten fra hverandre», kan jeg fort bli så opphengt i det at jeg bare holder på med dét hele den avsatte ryddetida istedenfor å fokusere på helheten. Men det er vel kanskje derfor jeg har gitt meg sjøl såpass god tid på å få ting mer eller mindre i orden her òg; sånn at jeg KAN bruke altfor lang tid på detaljer, for når jeg har fått alle detaljene unna, hender det at det blir tydeligere for meg hva annet jeg kan gjøre. Jeg veit ikke helt. Jeg har i hvert fall vært ganske relentless i dag når det gjelder å skylle og vaske emballasje på badet, i all hovedsak gamle tannkremtuber, og det er kanskje ikke så verst bare det. Jeg har i hvert fall vært uendelig mye mer produktiv og effektiv i dag enn sist jeg prøvde å rydde, da som jeg bare var trist. Men jeg lever fortsatt litt på den rusen det var å se Lars igjen for et par dager siden. Dét, og at jeg har begynt å drikke energidrikker igjen. Haha. Det er jo ganske tåpelig, men saken er jo faktisk at jeg blir mer fokusert og gladere av å ha drukket en energidrikk enn å ikke ha gjort det. Sunt og billig er det jo ikke, men i det minste er det sunnere og billigere enn speed, og er det ikke alt i alt bedre å ha litt dårligere tenner enn å ha en dårlig psykisk helse? Jeg syns det, ass. Og jeg skreiv om igjen ei gammal novelle fra 2009 i går, en jobb jeg har utsatt lenge, for det er jo alltid mye gøyere å bare begynne på noe nytt enn å redigere noe gammalt, og jeg trur det jeg skreiv i går potensielt kan ha vært ganske bra. Men jeg husker et tips jeg fikk fra en bergensk forfatter som jeg ikke for the life of me kan huske navnet på, men han holdt foredrag for oss på Skrivebuatreff i 2007: det med å la en tekst ligge i kjøleskapet noen dager før man ser på den igjen, for det er mye enklere å forholde seg til noe man har skrevet ei lita stund etterpå, når skriverushet ikke er like ferskt. 

Oslo, 8. juni 2020:

Jeg skreiv ikke noe i denne dagboka i går fordi jeg mest av alt tenker på dette som en slags dårligere versjon av å skrive skjønnlitteratur, og jeg skreiv «ganske mye» skjønnlitteratur i går. Det vil si, jeg skreiv omtrent halvannen side, men jeg tenkte på skriving og var liksom i skrivemodus hele dagen, så det føltes som om jeg skreiv mye mer enn jeg gjorde. I dag hadde jeg ingen flere energidrikker igjen, og det merka jeg. Etter å ha vaska litt tafatt på badet følte jeg meg helt utslitt og lå i senga i et par – tre timer før jeg endelig tok meg sammen, stod opp og lagde middag. Jeg merker jeg syns det er slitsomt å skrive dette. Jeg har bestilt mat fra Kolonial som skal komme mellom seks og elleve på morran (!) i morra, fordi jeg har innsett at det er kanskje ikke er så sunt med energidrikker, men jeg trur det er sunnere enn å ligge store deler av dagen i senga uten å ta seg til noe som helst. Skal prøve å tvinge meg sjøl til å gjøre yoga nå, og så skal jeg dusje. Det har forresten vært lettere å sove de siste dagene, kanskje fordi jeg har gjort det til en slags tradisjon å høre på podcast før jeg legger meg. Det trenger ikke å være sovepodcast en gang, faktisk har jeg hatt generelt større effekt av å høre på Last Podcast On the Left enn Sleep With Me, for problemet er jo ikke egentlig at jeg ikke er sliten, men at hjernen min aldri klarer å slappe av. Det er fint å distraheres av true crime, aliens og konspirasjonsteorier – hvor kontraproduktivt det enn måtte høres ut.

Oslo, 9. juni 2020:

Jeg har nettopp skrevet ei novelle jeg blei skikkelig fornøyd med! Energidrikk er godt og bra. Og en ting jeg ikke tenkte på i går da jeg skreiv at det har blitt lettere å sove, er at nå bruker jeg Sedix og Lunixen igjen. De funker faktisk overraskende bra.

Oslo, 10. juni 2020:

Herregud, i dag har jeg vaska og ordna på kjøkkenet i flere timer. Og det føltes ganske bra å gjøre det! Og jaggu har jeg ikke drukket energidrikk i dag òg. Haha, dette føles så teit, men liker man ikke kaffe, så liker man ikke kaffe, og jeg trenger åpenbart koffein for å fungere i hverdagen i likhet med andre voksne mennesker. Nå må jeg bare passe meg for å ikke bli avhengig på den måten at det ikke har noen effekt lenger, men jeg bare trenger det for å ikke bli deprimert og tafatt. Men når jeg tenker meg om: jeg er kanskje der allerede. Har spist spinatsuppe som jeg lagde på frihånd, og den blei helt ærlig skikkelig god. Snakka leeeenge med Tarjei på Messenger i morges, det var koselig. Skal møte Mari og Martina til uka, det er meldt sol og varmt, jeg gleder meg. Nå skal jeg ta det med ro resten av kvelden, jeg har vært i aktivitet i hele dag, skal prøve å se en film å slappe av med.

Oslo, 25. juni 2020: 

Rørleggeren/spylebilen kommer på tirsdag, og til uka skal jeg også levere den gamle Macen på iHospital for å forhåpentligvis få redda filene. Jeg har gått til Holmlia og tilbake, har levert tilbake filmene på biblioteket, henta pakke på posten, kjøpt lysstoffrør og is. I morra skal Martina og jeg til Mari for å bade.

Er det lov å glede seg til uka der det er meldt overskya, regn og atten grader? Er det ikke litt ironisk at jeg sitter her og drømmer om LA, når jeg svetter i hjel i Oslo? Det er akkurat som at varmen forhindrer meg fra å tenke, til og med føle. Kanskje det er derfor islendingene er så sykt gode på musikk; i alle andre land er det for varmt halve, eller for den saks skyld hele, året til å skape noe med den nødvendige dybden. 

Jeg har lyst til å gå ut og prøve å lese igjen, men jeg ender som alltid sikkert opp med å bli mer frustrert enn glad av det på grunn av alle lydene. Jeg har tydeligvis en voldsom hang-up når det gjelder å lese utendørs om sommeren, akkurat som at det ikke er noe vits i å lese hvis jeg skal sitte inne.

Jeg hører på Says av Nils Frahm. Det er sånn musikk som gjør meg litt misunnelig på alle som opp gjennom tidene har hatt tålmodighet til å bli gode musikere. Jeg har flere ganger fått høre at jeg har et musikalsk talent, det er bare det at jeg ikke har ro i ræva nok til å bli god til å spille et instrument, eller for den saks skyld god med synth. Jeg trur jeg har innfunnet meg med at det er greit å være en litt under middelmådig musiker med et potensial til å bli ganske god, når jeg tross alt er en ganske, eller til og med veldig, god skribent.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuesjuende kapittel

Vi begynner å nærme oss slutten av første bind i en hel fordømt trilogi, fordi når ingen stopper meg mens jeg driver med noe jeg liker, fortsetter jeg bare. Det er totalt tredve kapitler i dette første bindet, og jeg kommer til å poste også de tre neste. Men etter det lurer jeg rett og slett på om det er noe poeng for meg å poste resten? Disse kapitlene, hvor enn gøy jeg har hatt det med dem, er de innlegga mine med desidert færrest visninger, og hvis de ikke blir lest, er det heller ikke noe vits for meg å bruke tid på å poste dem. Hva syns dere? Skal vi dure videre gjennom de gjenstående 66,66 prosentene, eller skal vi gi oss når jeg er ferdig med denne første tredjedelen? Jeg blir ikke fornærma i noe fall som helst, men gi meg gjerne et yay eller et nay, så har jeg noe å forholde meg til. 

Som alltid kan alle tidligere publiserte kapitlene leses under Aloha verden-knaggen.

Vi kom endelig fram til hotellet og alle gikk ut. 

   ”Puh!” sa Gabriel for det hadde vært slitsomt. Mange folk som var helt gærne stort sett hele tida.

   Kylie kom mot oss og spurte hvordan det hadde gått. 

   ”Bra, men en del av fansen var helt gærne”, sa Tobias og fortalte historien om de to jentene som ville ha et kyss. Kylie lo da han sa det. 

   ”Hvor har du vært?” spurte Gabriel siden hun kom fra bak hotellet. 

   ”Jo, jeg vandret litt rundt her og sjekket litt og fant den stranda! Dere skal se den!” sa Kylie opprømt. 

   ”Å, stranda”, sa jeg drømmende. 

   ”Den er gyllen og vannet er helt blått”, beskrev Kylie og jeg fikk et så drømmende uttrykk i ansiktet at Roger begynte å vifte foran øynene mine med handa si. Jeg lo og dyttet ham i siden.

   ”Ja, det var jo en god idé, dere!” ropte plutselig Tobias opp, ”vi kan dra på stranda!” 

   ”Ja!” ropte jeg og var enig med en gang. 

   ”Hm…” var det eneste svaret han fikk fra Sid. 

   ”Kom igjen, a’”, sa Roger til Sid, for også han var med på ideen. 

   ”Joa… Kanskje…” sa Sid. 

   ”Ok, blir du med, spanderer jeg en milkshake på deg”, lokket Tobias. 

   ”Greit, det gjorde utslaget. Jeg blir med!” sa Sid. 

   ”Woohoo”, ropte jeg og bokset litt i lufta. 

   Kylie ble med oss opp på rommet for å skifte til badetøy, noe vi også måtte.

   Da vi alle var klare, gikk vi ned til stranda. Alle hadde tatt på seg noe lett over badetøyet.

   Plutselig stoppet ei jente oss på veien. Hun var kanskje på min alder. 

   ”Er dere de fra det bandet?” spurte hun guttene. 

   ”Ja”, sa Tobias og smilte og forsøkte å være så hyggelig så mulig, selv om jeg visste at også han var ganske sjenert, ikke så mye som meg kanskje, men fortsatt sjenert.

   ”Skal dere på stranda?” spurte jenta videre. 

   ”Ja”, svarte Tobias og så spørrende på henne. Han hadde sikkert ventet seg et spørsmål om autograf eller noe sånt så dette kom nok litt overraskende på ham.

   ”Eh… Du skal vel ha på deg badeshorts da?” spurte jenta igjen noe som gjorde Tobias enda mer forvirret. 

   ”Nei, han skal bade naken”, sa Sid ironisk som svar på det dumme spørsmålet. Jenta bare så rart på ham før hun igjen stirret direkte på Tobias. 

   ”Ja, jeg skal da det, da”, svarte han til slutt. 

   ”Å, så bra!” sa jenta og løp bortover til noen flere jenter som stod litt lenger borte. Til dem hørte vi henne rope: ”Fort dere ned på stranda! Vi får se Tobias fra Onyx i bar overkropp!” Tobias ristet på hodet og Roger lo før vi gikk videre. 

   På stranda var det alt mange mennesker. 

   ”Å hjelp”, mumlet Sid. 

   ”Hvorfor det?” spurte jeg. 

   ”Nei, vet ikke, jeg, liker bare ikke når det er så mange på et sted”, svarte han. 

   I forveien løp Gabriel på de lange, tynne beina sine for å kikke etter et fint sted å okkupere. Det gikk ikke lang tid før han ropte tilbake til oss andre mens han veivet med hendene: ”Her er det fint!” Vi andre kom bort til ham.

   Gabriel hadde funnet et ålreit sted som var halvveis skygget for av noen palmer så hvis det ble for varmt eller vi ble for solbrente, var det bare å gå i skyggen.

   Kylie slo opp solsengen sin og vi gjorde det samme. Snart stod sju solsenger på rekke og rad, hver av dem gjort personlige med sju forskjellige håndklær. 

   Jeg satte meg ned på solsengen mi og tok av meg t-skjorten og sarongen så jeg satt igjen i bare bikinien. Deretter gikk jeg bort og stakk stortåen uti vannet for å kjenne på temperaturen, men jeg behøvde ikke å bekymre meg for at det var for kaldt, akkurat. Vannet holdt nemlig en herlig temperatur derfor bare kastet jeg meg uti. Snart kom Kylie etter meg med den oppblåsbare madrassen sin som et surfebrett under armen. 

   ”Nå kommer jeg og tar deg!” ropte hun og vi kastet oss begge leende ut i bølgene. Snart kom guttene etter også – alle unntatt Sid. Han satt på solsengen sin og dro knærne sine oppunder haken. Han satt ennå i bukse og t-skjorte. 

   ”Kom da, bro!” ropte Tobias til ham. 

   ”Ja, vannet er varmt! Hva er du redd for?” ropte Roger. Sid trakk bare et langt sukk og stirret på bølgene som slo opp på sanden. 

   ”Kom dere, da!” ropte plutselig Kylie til oss og jeg snudde meg. Hun var allerede ganske langt ute og lå nå på madrassen sin og hun padlet stadig lenger ut. 

   ”Ja! Kommer!” ropte Tobias og fløy etter henne. Gabriel og Roger snudde seg og så på hverandre, trakk deretter på skuldrene og fulgte etter. Straks etter var også Arne blant de andre, men jeg stod bare på grunna og så på. Deretter kastet jeg et blikk bort på Sid, men han enset meg fortsatt ikke. Han bare stirret ned på vannkanten med store, sørgmodige øyne. Jeg syntes så inderlig synd på ham. Han hadde sikkert en vond erfaring med vann da han var mindre eller noe.

   ”Kom da, Sid”, sa jeg forsiktig, akkurat høyt nok til at han kunne høre det. Uten å kaste så mye som et blikk på meg, ristet han bare taust på hodet. 

   Jeg skulle ønske det hadde vært noe jeg kunne ha gjort for å trøste ham, men når jeg ikke visste hvorfor han ikke ville uti, var det litt vanskelig for meg også.

   Til slutt bestemte jeg meg og jeg vasset opp på land. Han hadde solsengen sin rett ved siden av min, derfor satt jeg meg ned på min egen, altså rett overfor ham og prøvde å få øyekontakt, noe som slettes ikke var enkelt. Han fortsatte å glane på strandkanten.

   ”Liker du å bade?” spurte han plutselig å så på meg. 

   ”Eh, ja”, sa jeg siden spørsmålet kom litt overraskende på. 

   ”Se så lykkelige de er”, sa Sid og pekte på guttene og Kylie der ute som hylte og lo og sprutet på hverandre. 

   ”Mm”, nikket jeg, men jeg skjønte ikke egentlig helt hva han mente. 

   Det kom ikke noe mer heller. Sid bare fortsatte å glo, men nå var det på de der ute, da. 

   ”Hvorfor vil du ikke bade?” spurte jeg han. Han bare trakk på skuldrene. 

   ”Si det, da”, ba jeg, men han bare begynte å granske håndbaken sin. Jeg la merke til at han hadde skrevet noe på den. Jeg lente meg lenger mot ham for å se hva det stod, jeg var jo nesten sikker på at det var noe viktig, men hvor mye mening det ga… ja, det kan diskuteres. ”Ikke dra fra meg, du vet at jeg ikke vil deg noe vondt”, stod det. Jeg rynket pannen og spurte hva det betydde.

   Plutselig kvapp han til. Skulle tro jeg hadde slått ham. Deretter skjulte han hånden sin under t-skjorten sin. 

   ”Jeg har allerede sett det”, bemerket jeg. 

   ”Hm”, var det eneste svaret jeg fikk av Sid, men han trakk motvillig hånden fram igjen. 

   ”Mange respekterer meg ikke”, kom det plutselig fra han. Jeg så på ham med et spørrende blikk. 

   ”Ja, det er svaret på spørsmålet du stilte meg”, sa han. 

   ”Men… jeg får det ikke helt til å stemme”, sa jeg forvirret. 

   ”Jo, det har seg sånn at mange faktisk blir redd for meg og stikker. Jeg har for eksempel opplevd at jeg har avtalt ting over telefon med fremmede og så kommer de, får se åssen jeg ser ut og pigger av”, forklarte Sid trist. 

   ”Hvorfor det?” spurte jeg. 

   ”Vet ikke, jeg. Syns vel jeg er stygg, da, tenker jeg”, sa Sid. 

   ”Du er jo ikke det”, protesterte jeg. Du er dødspen! hylte jeg inni meg. 

   ”Hvordan er det å ha kjæreste?” spurte plutselig Sid, ”det er vanskelig å forestille seg det for… en som meg.” 

   ”Hm. Nå veit jeg ikke jeg hvordan det er å ha en trofast kjæreste som elsker deg, da”, sa jeg. 

   ”Nei. Nei, unnskyld at jeg spurte”, sa Sid og så ned og begynte å fikle med sanden.

   ”Bli med å bade, a’”, sa jeg, men Sid ristet bestemt på hodet. 

   ”Hvorfor ikke det?” spurte jeg. 

   ”De kommer til å le av meg”, sa Sid. 

   ”De? Hvem er de?” 

   ”Folkene rundt her. Det er derfor jeg ikke likte det da det var så mange her”, sa Sid. 

   ”Skal jeg gi deg et tips?” spurte jeg og uten å vente på svar fortsatte jeg: ”Drit i dem! Du er deg og hvis ikke de kan akseptere det for det pokker meg være deres problem og ikke ditt! Husk det du sa til meg, spill selvsikker!” 

   ”Hm… kanskje. Jeg blir allikevel oppe på land. Gå uti, du.” Jeg trakk på skuldrene før jeg reiste meg opp og begynte å gå mot vannet igjen.

   Da jeg så de andre vinke til meg, var det raka veien uti. Jeg fortet meg til de andre som hadde begynt moroa uten oss. Så ble jeg også med på å sprute og ha det artig.

   Etter at vi hadde badet fra oss, insisterte Kylie på at hun ville sole seg. Jeg, derimot, er ikke verdens største fan av det, derfor fikk jeg med meg Roger for å kjøpe is. Det var nemlig flust med kiosker og butikker så det var ingen sak å finne et lite sted.

   Da vi hadde kjøpt vår etterlengtede is, satte vi oss på en benk og gransket alle de rare menneskene som gikk forbi. Vi, i allefall jeg, merket meg mangfoldet for vi så alt fra typiske surfere med åpne Hawaii-skjorter og tjukt hår med sand i til bikere i skinn. Roger ropte ”hei!” til alle sammen og det var så mange reaksjoner. Noen så rart på ham, andre kom bort og begynte å prate, noen ba ham dra til helvete og andre igjen begynte å le. Det fantes også dem som ikke brydde seg om ham.

   Da isen var ferdigspist, bar det ned til stranden og de andre igjen. Kylie lå rett ut og solte seg, Gabriel satt i skyggen av palmen og leste et tegneserieblad og Sid og Tobias køddet med andre. De sparket for eksempel sand på ei jente som trodde hun var dritdeilig og lå og solte seg. Da hun skulle ta av seg solbrillene, stakk de leende bort. Gutter, altså. 

   ”Vi kan bygge sandslott!” ropte plutselig Roger og jeg så på ham som om han var helt fra vettet. 

   ”Ja, vi to altså. Vi skal slå de beste av de beste med vår fenomenale arkitektur”, bablet han og jeg lo. 

   ”Tror du ikke på meg? Den som ler sist ler best!” sa Roger og løp ned til strandkanten hvor han faktisk satte seg på huk og begynte å bygge. Jeg bare ristet på hodet og gikk ut i vannet hvor jeg svømte for meg selv helt til vi skulle opp til hotellet igjen. 

   På vei opp til hotellet igjen var Tobias gladere enn han pleide. ”Vi skal til Disneyland, vi skal til Disneyland”, sang han og han danset faktisk oppover helt til vi var framme. Da skjerpet han seg heldigvis, tok seg sammen. Vi gikk opp på hotellrommene våre igjen.

Ny tekst

Jeg har begynt å skrive igjen. Sånn på ordentlig. Forrige gang var for halvannet år siden. Jeg har redigert tekst siden da, men ikke klart å begynne på noe nytt som har føltes viktig. Snutten fra november 2022 blei aldri noe lengre enn som så. 

Jeg har de siste par åra eller så hatt en tekst liggende som jeg skreiv mens jeg leste Rød selvbiografi. Den var en sånn type tekst som bare rant ut av meg, superfort, og der jeg prøvde å etterligne skrivestilen til Anne Carson. Da jeg nettopp hadde fullført den, var jeg særdeles høy på den endorfinrusen som det å skrive noe jeg blir fornøyd med byr på. Noe tid seinere, i et klarere øyeblikk, innså jeg at teksten overhodet ikke var ei novelle, som jeg tenkte på den som, men i beste fall ei samling ideer sortert i kronologisk rekkefølge. Og jeg, som ikke liker så veldig godt å redigere tekst, glemte den bort og skreiv noe nytt isteden, fordi det er mye morsommere. Og så, for noen uker siden, før det forrige møtet med den ene skrivegruppa mi, fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle levere nettopp dette uferdige, kaotiske sammensuriet, og det viste seg å være så fruktbart at jeg satte meg ned for å skrive samme kvelden etter at møtet var ferdig. Dette er både ny og gammal tekst samtidig, noe midt i mellom å redigere og skrive noe for første gang. Jeg liker å kalle det resirkulering, for jeg bruker råmaterialet jeg allerede har, men utgangspunktet og nyversjonen ligner like lite på hverandre som det ei plastflaske og en fleecegenser gjør. Plutselig er det gøy å skrive igjen, noe det ikke har vært på flere år. Ikke minst fordi det jeg syns er vanskeligst med å skrive, er det mest grunnleggende: å finne ut av hva som skal skje. Når jeg først veit dét, går resten nesten av seg sjøl. Og denne gangen veit jeg det. Fordi jeg for et par år siden komprimerte en hel masse høytsvevende ideer ned til en tekst på femten sider. Denne nye versjonen er i skrivende stund på sin tjuefjerde side, og fortsatt oppholder jeg meg på det samme stedet i handlinga som jeg i originalteksten bare brukte ett avsnitt på. Foreløpig veit jeg ikke så mye om hvor lang denne teksten til slutt blir, jeg tenker bare at den må bli akkurat så lang som den trenger å være, men foreløpig føles det som om jeg har mye jeg vil si. Hvem veit, kanskje dette til og med ender opp som en kort roman, til tross for at jeg lenge har tenkt at jeg har gitt opp hele romansjangeren. 

Roteteksten jeg tar utgangspunkt i, kan leses på Patreon for tjuefem kroner.

Jeg har lyst til å dele begynnelsen på den nye versjonen med dere. Fordi dette er tenkt som ei åpning, tar jeg gjerne imot tilbakemeldinger på om det er spennende å lese selv om det ikke skjer så mye på et overfladisk plan, og om den gir dere lyst til å lese videre. Og ellers andre tanker dere eventuelt måtte gjøre dere. Jeg er ikke redd for å bli røska litt i, jeg er tross alt ganske hardhuda etter tre år med forfatterstudier.

Sekken min gir fra seg et lite knirk idet jeg slenger den, kanskje litt for hardt, på bagasjehylla oppunder busstaket, den høres nesten menneskelig ut.

   «Hørte dere det?» sier jeg til Charlie og Tommy rett bak meg, men de sier samtidig noe til hverandre isteden, de får ikke med seg at jeg sier noe som helst, de ler i munnen på hverandre og setter seg side om side i setene rett bak meg, Charlie innerst ved vinduet, han tar tak i seteryggen min idet han setter seg, røsker liksom litt i den, for å støtte seg eller for å plage meg, jeg er ikke sikker på hvilken av de to, og sukker høyt, som om han har gjort noe annet enn å sitte på ræva i flere timer, eller som om spaserturen fra flyet, gjennom den lille flyplassen og inn i flybussen var vesentlig lenger. 

   «Jævlig ubehagelig sete», sier Tommy.

   «Det er jo en buss, liksom, hva forventer du», sier jeg og ser ut av vinduet, foreløpig ikke mye å se på, en parkeringsplass og et brunt, treløst landskap. Sola kommer fram fra mellom skyene, lyset fra den er hvitt og kaldt, som om dette landet kretser rundt ei annen stjerne enn resten av verden, skjærer i øya gjør det ikke desto mindre, jeg reiser meg på nytt og strekker meg opp etter sekken min for å ta ut solbrillene. I samme slengen deiser jeg borti en feit turist i midtgangen, han ser på meg og sier noe på tysk, dama som står bak ham og som jeg antar er kona hans sier også noe på tysk, de er begge rundt seksti år og er kledd i matchende vindjakker med rumpetasker under de bulende magene, de setter seg ved siden av hverandre på motsatt side av midtgangen og skuler på meg.

   Jeg finner fram solbriller, caps og hodetelefoner.

   «Hva skal du med caps, er du redd for å bli solbrent» sier Tommy, jeg ser på ham i setet bak meg og han flirer.

   «Trur dere det blåser like mye inne i byen som her ute ved flyplassen?» sier Charlie.

   Bussjåføren kommer opp trinna og setter seg inn i båsen sin, bussen starter med forventningsfullt lite drønn og den flerspråklige summinga av stemmer stilner.

   «Hello everyone, welcome to Iceland», sier bussjåføren med skarp aksent inn i en mikrofon. En person jubler, lyden høres nølende ut i den halvtomme bussen.

   Idet bussen rygger ut av terminalen setter jeg capsen på hodet og plasserer hodetelefonene over den igjen, stemmene til Charlie og Tommy bak meg reduseres til et voggende bakgrunnssus, som da jeg var liten og sovna mot slutten av filmen, og TV’en lulla meg djupere i søvn ved å begynne å snø. Speilbildet mitt reflekteres i den møkkete bussruta, kornete og gjennomsiktig, som hos et spøkelse, jeg tar meg til ansiktet, burde barbert meg før jeg dro hjemmefra, men jeg nedprioriterte det til fordel for å sove ti minutter lenger, i senga tenkte jeg at jeg skal bare fly hele dagen uansett, ingen bryr seg, men det vokser så fort, syns liksom det vokser fortere jo eldre jeg blir, og jeg liker ikke hvor mye jeg ligner på faren min når jeg får skjegg.

   Sola blir borte bak skylaget igjen, jeg tar på meg solbrillene likevel. Jeg er ikke trøtt, men jeg har lyst til å sove, bak meg beveger Charlie på seg igjen, sparker i setet mitt som en rastløs unge, jeg lener panna mot bussruta, men det rister for mye.

   Jo nærmere vi kommer Reykjavík, dess flere trær har blitt planta rundt omkring, som når man får besøk og bare rydder i de romma som gjestene skal være i. Jeg hører stemmen til bussjåføren gjennom hodetelefonene, jeg løfter dem av meg og klapper dem sammen. 

   Charlie, Tommy og jeg er de eneste som går av på holdeplassen vår. Hotellet ligger rett på andre sida av gata, det er helt nytt, i år er første året de holder åpent, det var Tommy som tilfeldigvis ramla over en annonse for det på Instagram og det var egentlig hovedgrunnen til at det blei akkurat Island, i utgangspunktet ville både Charlie og jeg til et varmere sted, men Tommy klarte å overbevise oss. Ifølge reiseguiden som posta innlegget var dette et budsjetthotell som likevel hadde fasilitetene til et luksushotell, temmelig revolusjonært opplegg, noe med kunstig intelligens, jeg var ikke så veldig aktiv i gruppechatten under planlegginga av turen og skumma bare gjennom tekstveggen fra Tommy, var egentlig allerede lei av å prøve å bli enige om hvor vi skulle dra, så da Charlie omsider sa ja, gjorde jeg det samme bare for at vi faktisk skulle komme noen vei. Nå som vi derimot står utafor det, er det lite som tilsier at vi står ansikt til ansikt med en teknologisk revolusjon. Den grå bygningen ville sett anonym ut hvis det ikke var for at den er flankert på begge sider av koselige trehus, så isteden blir den industrielle fasaden kjip heller enn nøytral. Jeg ser på Tommy, han ser egentlig bare sliten ut.

   Det er ingen mennesker inne i resepsjonen, bare noen trykkskjermer plassert på blokker i ansiktshøyde. Teppegulvet er mørkt, jeg er faktisk ikke sikker på hvilken farge, bare mørkt, veggene tacky burgunder. Tommy sjekker inn på den ene av skjermene, så går han mot trappene, Charlie mot heisen. Jeg følger etter Charlie, Tommy snur seg mot oss mens Charlie trykker på knappen, himler så vidt med øya og stiller seg ved siden av meg.

   Hotellrommet har også teppegulv, i et slags retrofuturistisk psykedelisk mønster, men veggene og sengetøyet er hvitt. Det er ei dobbeltseng og en uttrekkbar sovesofa, to av oss blir nødt til å sove sammen, til gjengjeld får de den beste madrassen. Vi legger fra oss sekkene, beveger oss innover i rommet, kroppen min føles plutselig i veien, overflødig, som om jeg er et fremmedlegeme hotellrommet prøver å støte ifra seg, jeg setter meg på sovesofaen i et slags forsøk på å komme på plass inne i meg sjøl igjen.

   «Ja, da er vel dobbeltsenga vår, da?» sier Tommy og ser på Charlie, Charlie trekker på skuldrene.

  Jeg drar mobilen opp fra bukselomma, har fått SMS fra mamma, «er dere vel framme? <3», jeg tenker jeg skal svare på den seinere, velter over på sida, legger føttene opp i sofaen selv om jeg ikke har tatt av meg skoa.

   «Skal du sove nå?» Tommy ser på meg, han har lagt seg langflat på den ene sida av dobbeltsenga med hendene bak nakken mens Charlie har satt seg på huk på gulvet og roter rundt i sekken sin.

   «Jeg har bare lagt meg nedpå litt, akkurat som deg», sier jeg, hodet mitt ligger oppå armlenet, det dytter inn mot kinnet mitt, gjør orda tungvinte å uttale. 

   «Du har blitt så kjedelig etter at du blei singel.» Tommy lener seg fram litt, snur seg og plasserer hodeputene inntil sengegavlen, lener seg tilbake igjen, denne gangen med overkroppen oppreist.

   «Du som aldri har hatt kjærlighetssorg kan bare holde kjeft», sier Charlie, han reiser seg opp og setter seg på den ledige sengekanten, men lener seg ikke tilbake sånn som Tommy.

   «Jeg har ikke kjærlighetssorg», sier jeg.

   «Da syns jeg du i hvert fall kan begynne å date igjen, om ikke for annet, så for vår skyld», sier Tommy, «du trenger å få deg noe, hele deg skriker innestengt seksuell frustrasjon.» Jeg vil fnyse, men får det ikke til på grunn av stillinga jeg ligger i.

   «Hva er planen nå?» Charlie snur overkroppen så langt han kommer og ser halvveis på Tommy.

   «Mat og drikke», sier Tommy, «Reykjavík er jo kjent for utelivet sitt, vi finner et dugelig kjøttmarked for loverboyen vår her etter middag.»

   «Jeg har litt vondt i hodet etter flyturen, har egentlig mest lyst til å bare ta en paracet og så bli på hotellrommet resten av kvelden», sier jeg, «vi skal jo opp tidlig i morra.»

   «Er det i morra vi skal på Golden Circle?» Charlie ser på Tommy igjen, han prøver i hvert fall, vrir nakken rundt til den ikke går lenger.

   «Hodet ditt blir ikke bedre av å ikke få mat.» Tommy ser på meg, Charlie snur seg tilbake igjen.

   Vi ender opp med å spise på hotellrestauranten. Det er ingen servitører her, bare en QR-kode på bordet. Charlie og Tommy bestiller øl til maten, jeg bare vann, vi får en SMS når bestillingene våre er klare, vi henter dem på et avlangt bord innerst i lokalet inne i et avlukke, ingen av oss har fått med seg åssen de fulle glassa og tallerknene har dukka opp, en eller annen ansatt må jo ha plassert dem der, men vi verken ser eller hører spor etter andre folk enn hotellgjestene.

   «Du bør ikke drikke vannet her, det smaker svovel av det», sier Tommy, men vannet jeg får både lukter og smaker helt fint. Innen vi har spist opp prøver Tommy å overtale meg til å bli med ut igjen, «du har vært stuck i en evig blue balls-tilstand hele det siste året», sier han, jeg ler i mangel på noe å svare. 

   «Ta deg i det minste en runk mens vi er borte, da», sier han når vi reiser oss fra bordet, «du trenger det.»

   Tilbake på hotellrommet runker jeg ikke, jeg drar gulvlampa bort til sofaen og leser isteden, ei populærvitenskapelig bok om botanikk, jeg leser om Carl von Linné som fikk tilsendt planter i posten fra ivrige hobbybotanikere over hele verden, sånn at han måtte fortsette å gi ut bøkene sine i stadig nyere og mer oppdaterte opplag for å få med seg alt, jeg ser ham for meg, på vei hjem fra postkontoret i ukomfortable søttenhundretallssko med høye hæler, armene fulle av pakker, prøver så godt han kan å være takknemlig for at bøkene hans vekker et engasjement uten like, samtidig som han er så jævlig lei av å aldri komme videre, aldri få begynne på et nytt prosjekt, bare måtte bruke all sin hardt tilkjempa fritid på å flikke videre på et verk som tilsynelatende ikke har noen ende, kanskje også han hadde godt av en ferie på Island, her hvor det bare gror gras og kratt, kanskje nettopp dette ville vært det avbrekket han trengte, fullstendig detox, ingen søt eim av blomster, bare lukta av råtne egg fra varme kilder.

   Jeg hører Charlie og Tommy i gangen lenge før de åpner døra inn til hotellrommet, røde i kinna og høyrøsta. 

   «Herregud, du skulle vært med», sier Tommy, jeg reiser meg fra sofaen, legger fra meg boka oppå sekken min og går inn på badet for å pusse tenner mens Tommy forteller, han snøvler og det rennende vannet fra springen gjør det ikke lettere å høre hva han sier, den umiskjennelige prompelukta fyller nesebora mine, «men Charlie visste ikke at de ikke bruker euro her, så han hadde bare veksla inn i euro før han reiste», sier Tommy når jeg kommer ut igjen fra badet, han sitter i t-skjorte og bokser på senga, han holder den ene sokken sin i handa og gestikulerer med den, «så da Charlie prøvde å kjøpe drikke i baren», Tommy pauser og vifter med sokken mot Charlie, som allerede har lagt seg med dyna oppunder haka, «si det, du.»

   «Bartenderen snakka til meg på tysk, fordi han trudde bare tyskere var såpass dumme», sier Charlie med lukka øyne, Tommy hveser av latter, jeg presser fram et «haha» og legger sofaputene på gulvet før jeg drar ut bunnen.

   «Du skulle vært der, ass», sier Tommy.

   «Skal jeg slokke lyset?» sier jeg, Tommy ler fortsatt og jeg slokker.

April 2024

Opplevelser: Raadhuset med gode venner. Fest hos Mari. Disneyquiz på Brød og Sirkus, etterfulgt av vin og pizza hos Trine. Burger på Døgnvill med Vibeke. Vårkonsert med Bislett kammerkor. 

Innkjøp: I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å regne med dette hårbåndet, som jeg snubla over på Normal og som blei markedsført som et "makeuphårbånd", fordi det først og fremst var ment nærmest som et husholdningsinnkjøp i og med at jeg har endt opp med å knekke alle hårbøylene jeg tidligere har brukt når jeg vasker ansiktet, ehe. Men så er det så fint og merkelig kledelig, nesten så jeg har lyst til å bruke det bare for å pynte meg, haha, så det får være med i månedsoppsummeringa mi likevel.

Jeg har også kjøpt denne t-skjorta fra Post Wook/Natasha Chomko, en av mine yndlingskunstnere på Instagram. Dessverre trudde jeg at det motivet som er bakpå (nederste bildet) skulle være foran, i tillegg til at den, til tross for å være størrelse XS, er kjempestor til meg – og det kommer fra noen som i utgangspunktet liker oversized overdeler.

Og så har jeg selvfølgelig kjøpt Det fraværende av Susanne Mørk, som endelig er ute i butikkene – og som likeså godt smalt rett inn på bestselgerlistene. Til uka er det slippfest og jeg skal lese!

TV-serie: For ei stund tilbake anbefale Martina meg Katla – ikke fordi hun likte den kjempegodt sjøl, men fordi hun syntes den var litt kjedelig og jeg, ifølge Martina, liker ting som er litt kjedelige, haha. Foreløpig har jeg sett tre episoder og liker det sånn passe godt. Syns historien i og for seg er spennende, men syns manuset er litt kleint og skuespillet litt flatt – litt i den stilen jeg liker å kalle "europeisk dag-TV", som også var den største innvendinga jeg hadde mot Dark i sin tid. Men jeg kunne sett på bilder av islandske landskap i førti minutter av gangen også uten noen tilhørende fortelling, så for meg føles det ikke som en bortkasta serie å se. Ikke minst kjennes dette som et veldig riktig tidspunkt å se den på om jeg noen gang skal se den, i og med at jeg har begynt å skrive noe delvis nytt som tar utgangspunkt i islandsk folketru.

Spill: Eeeegentlig er jeg på det stedet i Horizon: Forbidden West nå der jeg uungåelig alltid ender opp med å tilbringe mesteparten av tida i alle spill: sluttinnspurten, hvor bare det siste oppdraget gjenstår og man kan velge å samle opp så mange løse tråder man vil. Jeg ender nesten alltid opp med å tilbringe akkurat litt for lang tid i denne fasen, fordi overgangen mellom at jeg syns det er morsomt å utforske uten å ha noen oppdrag som krever oppmerksomheten min, og å syns at det blir kjedelig fordi det blir litt monotont i lengden, er så innmari glidende. Jeg prøver å fullføre et spill når jeg merker at å spille det føles mer som ei hjemmelekse enn som gøy, men for meg, som ikke er så veldig flink til å skille ulike følelser fra hverandre, er det faktisk ei utfordring å finne ut av når det ikke er gøy lenger. Dessuten er det nok en del tvangstanker involvert, for jeg vil liksom oppnå den tilfredsstillelsen det er å virkelig fullføre et spill hundre prosent, noe jeg aldri har fått gjort tidligere fordi jeg alltid blir lei innen den tid. Men så fikk jeg Dredge av Martina i bursdagsgave, og selv om jeg ikke liker å begynne på et nytt spill mens jeg egentlig holder på med noe annet, hadde jeg lyst på en palate cleanser, og jeg forstod det som at Dredge uansett ikke var like narrativt strukturert som det Horizon er, så jeg begynte på det, med en plan om at jeg kunne veksle mellom dét og Horizon. Og wouldn't you know it: det viser seg at jeg nesten bare vil spille Dredge fordi Horizon har begynt å kjede meg. Jeg hadde egentlig ikke trudd at jeg skulle komme til å få så hekta på Dredge, men så viser det seg å være nærmest ei slags blanding mellom Myst – som jeg dessverre ikke helt klarte å komme inn i – og Subnautica. Jeg skulle dog ønske at spillet var lengre og større, for jeg blei litt overraska over at jeg allerede nesten har kommet til bunns i historien og dermed plutselig befinner meg på nøyaktig samme stedet i Dredge som i Horizon, samtidig som jeg innser at indieutviklere selvfølgelig ikke sitter på de samme ressursene som det de store selskapene gjør. Hvem kunne forutsett at spill om havet med bare en løs narrativ struktur og med et touch av Lovecraft-aktig horror tydeligvis er Sjølve Greia™ for meg?

Film: The Menu, No One Will Save You og Tangled. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg syns om The Menu ennå, og jeg trur egentlig jeg heller ikke vil klare det, men den var ikke uinteressant. Den var dessuten høyst uforutsigbar, og for noen som ofte sitter og gjetter hva som skal skje i neste scene i løpet av en film – og ofte får rett – var det gøy og befriende å faktisk ikke ha peiling og konstant bli overraska. No One Will Save You føltes som en film som ville veldig mye på én gang, og som for meg først og fremst framstod som et lovende førsteutkast. Kanskje ikke så overraskende at den gikk rett til strømmetjenestene, for den opplevdes rett og slett ganske uferdig, noe som irriterer meg litt, for jeg trur den kunne blitt en god film hvis manuset hadde gått gjennom noen flere runder arbeid før produksjonen satte i gang. Tangled så jeg en rolig fredag kveld for å høyne nivået til quizlaget mitt, og jaggu viste det seg ikke å komme til nytte under quizen dagen etter. Til å være basert på et såpass traust eventyr som Rapunzel, syntes jeg hovedpersonen var veldig sympatisk og lett å like, helt uten å ha fått en ny personlighet som en "sterk og selvstendig kvinnelig protagonist." Rapunzel i Tangled er fortsatt ei naiv prinsesse som alle ser ut til å ville beskytte og/eller redde fra slemme skurker, helt i tråd med kildematerialet, men hun har likevel en egen agenda og massevis av naturlig sjarm som ikke føles påklistra. Dessuten blei jeg oppriktig ukomfortabel av Mother Gothel. En så velskrevet skurk har ikke Disney skapt siden Scar i Løvenes konge.

Musikk: Den fine, lille synthpop-gjengen Future Islands spiller på Sentrum scene om et par uker, noe jeg sannsynligvis ikke kommer til å få med meg fordi kroppen min motarbeider meg så innmari under konserter, men det har likevel inspirert meg til å gjøre et dypdykk i diskografien deres i det siste, og du og du, de gjør liksom ikke feil. Det krever et helt spesielt talent å kunne skrive og komponere album etter album som ikke skiller seg vesentlig fra tidligere utgivelser reint lydlig, men som likevel makter å høres friske og nyskapende ut. Årets album, People Who Aren't There Anymore, byr virkelig på banger etter banger. Låta jeg likevel vil dele med dere her, er den som fikk meg til å forelske meg i dem: In the Fall med Katrina Ford. Som så ofte ellers er det balansen mellom det bitre og det søte i denne låta som appellerer så innmari til meg – både i sjølve melodien og vokalmessig. Seriøst, alle de forskjellige følelsene vokalist Sam Herring klarer å formidle med så subtile virkemidler som blant annet vekslinger i volum vil aldri ikke imponere og røre meg. På sett og vis kan måten hans å synge på minne meg litt om Ryan Lott, selv om Future Islands ellers ikke har så mye til felles med Son Lux.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuesjette kapittel

Fjorten år gamle Kristine har nesten samme forhold til Los Angeles, California som har Elder Price fra The Book of Mormon har til Orlando, Florida. Forøvrig er jeg imponert over mangeromshotellsuiten disse kidsa tydeligvis bor på.

Tidligere kapitler? Klikk her.

”Opp og stå!” sang Tobias idet han skrudde på lyset på rommet vårt. Han så nesten lys våken ut.

   Kylie mumlet noe uforståelig og vred på seg og trakk dyna over hodet, men Tobias bare gikk bort til henne og snappet dyna. Hun kavet etter den og Tobias kastet den på henne så hun lå i senga si med ei dyne på hodet. Tobias lo og sa at det var på tide å stå opp.

   Jeg slo dyna mi til side og satte meg opp før jeg med trøtte skritt trasket i vei mot badet. Der kledde jeg på meg, gredde håret, pusset tennene og gjorde slike ting før jeg gikk inn i stua og møtte Sid som stirret intenst på brødristeren som stod på bordet. I neste øyeblikk ploppet to mørkebrune og stekte brødskiver opp og han stakk den ene i munnen uten noe som helst pålegg. Deretter snudde han seg med brødskiva halvveis stikkende ut av munnen og bablet noe som hørtes ut som et spørsmål om jeg ville ha den andre. Jeg sa ”ja, takk” mens jeg av alle krefter prøvde å holde latteren tilbake, noe som slettes ikke var enkelt.

   Jeg fikk brødskiva av Sid og gikk bort til kjøleskapet hvor det var fint lite pålegg. Ikkeno’, faktisk. Jeg snudde meg mot Sid med et spørrende blikk og jeg tror han sa noe om at det var derfor han spiste brødskiva som den var, men det var jo ikke lett å høre for han hadde fortsatt brødskiva stikkende ut av kjeften. 

   Jeg fulgte Sids eksempel og ga meg til å spise brødskiva selv om det ikke var noen verdens ting på den. Jeg ga den derfor fort opp og tok fram en banan fra minibaren som jeg kuttet opp i skiver og la oppå brødet. 

   ”Ap jæi ikke penkpe på det før!” mumlet Sid med munnen full av mat og kom bort til meg, fortsatt med brødskiva halvveis ute av munnen. Deretter tok han den ut og fant fram en banan han også. 

   Nå kom Tobias og Kylie også inn i stua og Sid sendte dem et strålende smil, noe som så en blanding av komisk og sjarmerende ut, mye på grunn av håret hans som fortsatt var stort og uregjerlig, selv om det nå var rødt. Han hadde ennå ikke rukket å sause det inn med hårgelé og annet dilldall, vet du, derfor så det litt… eh… merkelig ut.

   ”Er det dere spiser a’?” spurte Tobias og fikk et rart uttrykk i ansiktet jeg ikke greier å beskrive, jeg vil ikke prøve engang. 

   ”Rista brød med banan”, sa jeg og holdt opp brødskiva mi som bevis. 

   ”Ja, så sannelig. Tror jeg tar meg litt jeg også, gitt”, sa Tobias og spurte Kylie om hun også skulle ha og det sa hun ja til.

   Etter at alle hadde spist og Sid hadde fikset håret, gikk vi ut på gangen hvor vi hadde avtalt å møte resten av klikken, Giovanni også. De kom heldigvis snart, så vi behøvde ikke å vente lenge.

   Da Giovanni dukket opp, sendte han Kylie et skeptisk blikk. 

   ”Hvem er du?” spurte Giovanni. 

   ”Kjæresten til Tobias”, svarte hun og la til: ”og søsteren til selveste bandmaskoten.” 

   ”Ja, men du trenger strengt tatt ikke å være med”, sa Giovanni. 

   ”Nei, men jeg blir med for det, jeg!” sa Kylie blidt. 

   ”Beklager, unge dame, men siden du ikke har noen viktig tilknytning til bandet, kan du ikke det, gitt”, sa Giovanni og klødde seg i hodet. Kylie ble fornærmet og utbrøt: ”Men er en bandmaskot viktig, da?” 

   ”Nei!” sa Giovanni og ristet nærmest bestyrtet på hodet, ”men hun har alltid vært med dem og når vi nå straks skal gjøre henne til offentlig bandmaskot, kommer hun til å være med bandet overalt, bortsett fra på scenen under konserter og sånn, hun dukker nok opp i musikkvideoer også selv om hun ikke er med i selve bandet.”

   Tro meg, dette med bandmaskot var noe Giovanni hadde funnet på, jeg hadde ikke hatt noen idé da han først begynte å snakke om det i studio.

   For første gang la jeg merke til et surt drag over ansiktet til Kylie idet hun snudde på hælene og marsjerte inn på rommet vårt igjen mens hun sa sint: ”Nei vel, da!”

   Tilbake stod vi, da. Alle så nesten skyldbevisste på hverandre, bortsett fra Giovanni, han så stivt rett framfor seg. Så sukket han og sa: ”Da gikk vi, da.” Og ganske riktig, vi gikk.

   ”Det er jo den svarte vanen, jo!” utbrøt Roger og stormet ut og ga den en klem der den stod parkert utenfor hotellet. 

   ”Hvordan har du fått med den?” spurte jeg Giovanni og han forklarte at noen hadde kjørt i forveien med den, den var jo uunnværlig. Imens hadde den stått parkert i en skjult garasje bak selve hotellet. Eksklusive saker, skulle jeg tro Giovanni.

   Alle hoppet inn i den.

   Sid begynte å se seg rundt inni den som om han aldri hadde vært der før. 

   ”Jeg syns den er kjedelig, jeg”, sa han etter en stund. 

   ”Kjedelig? Nei, nå må du gi deg! Det er jo selveste grombilen, jo!” protesterte Roger. 

   Det virket ikke som om Sid hørte etter. Han satt bare i sin egen lille verden og stirret rundt i vanen mens Giovanni kjørte. Deretter pekte han på forskjellige steder der inne mens han sa: ”Der hadde det passet med en Sex Pistols-plakat” og ”Kanskje vi kunne hengt et maleri der” og ”Hva med gardiner i vinduet?” Giovanni hadde hørt ham og lo mens han sa: ”Burde nesten bygge om hele vanen til et hus, mener du altså?” 

   ”Ja, noe sånt”, svarte Sid.

   Plutselig satte Tobias i et rop: ”Der er Disneyland! Se, alle sammen, der er Disneyland!” Han sveivet opp vinduet i vill fart og lente seg så langt ut at jeg var overrasket over at han ikke datt ut og pekte og ropte enda mer mens han nærmest siklet. Til slutt ble Sid lei og dro broren sin i t-skjorta og inn i bilen igjen mens han sa: ”Jeg lover deg, i morgen eller noe sånt kan vi sikkert ta oss en tur til Disneyland.” 

   ”Mener du det?” spurte Tobias opprømt. 

   ”Ja”, nikket Sid. 

”Ååå, du er verdens beste bror!” sa Tobias og ga ham en klem. Du skulle nesten tro at det var 10 års aldersforskjell på dem i stedet for fem minutter. 

   Plutselig svingte Giovanni inn på en liten sidegate og snart stoppet han bilen. Vi hoppet ut en etter en og deretter gikk vi inn ei dør. Jeg forstod at dette var bakdøren siden det ikke hang noe skilt der eller noe sånt.

   Giovanni så nervøst rundt seg der inne til han fikk øye på en fyr med t-skjorte med logoen til butikken på som satt henslengt i en stol. 

   ”Hei!” ropte Giovanni til ham og fyren skvatt opp som om noen hadde skutt med en pistol.

   ”Hei igjen!” sa han forfjamset og rettet på capsen sin som stod passe på skeive. Han sjanglet bort til oss og tok et overblikk over gjengen bak ham, som altså var oss, nikket, smilte og sa med sløv stemme: ”Det er dere, ja.”

   Herregud, fyren virket jo dopet, jo! Hvis han var butikksjef her, var nok dette det siste stedet jeg ville få meg jobb.

   ”Hva skal vi gjøre?” spurte Sid når ingen sa noe. 

   ”Jo, det er altså meninga at dere skal gå inn i butikken og lansere cd’en deres, da”, sa fyren og virket passe borte. 

   ”Ja, det skjønte jo jeg og, men hvordan skal vi gjøre det?” spurte Sid irritert. 

   ”Vent litt, skal gå og snakke med sjefen”, sa fyren og svinset av gårde. Takk og pris var ikke han sjef, nei.

   Sjefen kom til syne etter litt. Han så ut som en barsk type uten et hårstrå på hodet, men med rødt skjegg, ølmage og en imponerende mengde tatoveringer. Til tross for utseendet, virket han hyggelig, smilte og spurte om det var oss som var bandet. Jeg trakk meg litt unna for at han ikke skulle tro at jeg var en del av dem. Tobias svarte for dem og sa at det var dem, ja. Sjefen smilte igjen og sa at de bare skulle følge ham. Jeg kom litt bak og sjefen spurte hvem jeg var siden jeg diltet så etter. 

   ”Jo, jeg er bandmaskot”, svarte jeg, noe som fikk ham til å le. Jeg trakk på smilebåndet selv også. Det å ha status som bandmaskot var en ganske komisk greie.

   ”Her, skjønner dere, her er lageret”, sa fyren og viste oss inn i et rom med pappesker fra gulv til tak. Dette var tydeligvis en ganske stor butikk. 

   Han tok fram en pappeske og rev opp den sterke tapen. Oppi der lå en bunke med nybestilte cd’er – nybestilte Onyx-cd’er. Jeg ble stolt på vennene mines vegne da jeg så dem.

   Fyren smilte han også da han holdt opp en av dem. 

   ”Dere er kjendiser nå, folkens”, sa han og flere av guttene rettet seg opp i ryggen idet han sa det.

   ”Ok”, sa fyren, så mot døra ut til bakrommet og ropte: ”Ted! Kom hit!” Ted, det vil si, den tilsynelatende dopa fyren dukket opp og sjefen spurte han om han kunne regne med hjelp fra han. 

   ”Jo da”, sa Ted, men om det hørtes særlig overbevisende ut, nei, det var en annen sak. 

   ”Ålreit, folkens, her er planen: Jeg går ut der og får oppmerksomheten til de folkene som har møtt opp og ikke vil gå glipp av verdenslanseringen av en cd med selve bandet til stede og presenterer dere, dere er Onyx, ikke sant?” Tobias nikket og fyren fortsatte: ”Da kommer altså dere ut med denne bunken med cd’er…” Han tok en pause og pekte på pappesken med cd’er, ”… og forklarer at dette er debutalbumet deres og forteller litt om hvor dere skal ha konserter, om flere singler blir sluppet, dere vet, sånne ting, og så overrekker dere cd’ene til meg som plasserer dem i hyllene. Høres greit ut?” 

   ”Jepp!” Alle nikket. 

   ”Fint! Ted kommer til å si ifra når dere skal ut. Ikke sant, Ted?” spurte fyren for å forsikre seg om den sløve ansatte hadde forstått. 

   ”Mm”, nikket Ted fraværende og jeg hadde mine tvil om akkurat det, ja.

   Sjefen gikk ut mens vi holdt pusten av spenning.

   Plutselig slo en tanke meg: Skulle jeg bli med bandet ut? Oi, shit, her var det ingen å spørre heller, bortsett fra Ted, men noe fornuftig svar fra han, kunne jeg nok ikke regne med. 

   ”Se!” hvisket Gabriel opphisset og pekte ut døra som stod på gløtt. Alle samlet seg foran der og slåss om å få se best.

   Det var utrolig mange der ute. I midten stod sjefen og klappet i hendene for å få oppmerksomheten til hele gjengen. Til slutt så de på ham, de fleste smilte stort. 

   ”De fleste av dere har nok hørt om stjerneskuddene Onyx og vi har vært så heldige å få dem hit i dag for å lansere deres egen cd!” annonserte sjefen. Applaus. 

   ”Så her er de”, fortsatte sjefen, ”Onyx!” Tobias fikk en dytt i ryggen av Ted og gikk ut med de andre bak seg. Jeg ble igjen. Det var best det, tenkte jeg, hvis de absolutt måtte ha meg med, kunne jeg vel komme senere.

   Applausen brøt løs som tordenskrall idet guttene gikk ut. Jeg så at de alle gliste der de spankulerte fram mot sjefen mens folkene der ute hylte.

   Plutselig kom Giovanni fram bak meg og gikk ut døra han også, men så seg over skulderen og sa til meg: ”Kom ut på mitt signal”. Jeg nikket.

   Da de der ute hadde fått hylt fra seg litt, begynte Tobias å prate: ”Hei, jeg er Tobias og vokalist i bandet og jeg er glad så mange har møtt opp for å overvære lanseringen av vårt debutalbum Indigo. Håper dere kommer til å like det!” Mens han sa det, rakte han pappesken med cd’ene til sjefen som avtalt som fornøyd gikk og plasserte dem i hyllene bak dem. 

   ”Snart slipper vi en ny singel som også er på albumet og vi håper dere liker den like mye som de forrige singlene vi har sluppet!” sa Tobias og applausen brøt løs.

   Plutselig snappet Giovanni mikrofonen fra ham og sa inn i den: ”Dere har kanskje lagt merke til ei jente som har fulgt dem helt siden starten?” Jeg ble knallrød i toppen idet han sa det enda jeg var helt alene her i lageret. Jo, altså, Ted var her, men han var vel bare fysisk til stede, vel. Den psykiske delen av ham, nei, den hadde jeg ikke sett. Hvor har den blitt av?

   ”Jeg vil gjerne presentere henne som den offentlige bandmaskoten fra nå av”, fortsatte Giovanni og jeg følte at hjertet mitt banket fortere, ”her er hun, Stan!” Giovanni snudde seg og blunket og sjenert gikk jeg ut. Det vil si, jeg var sjenert, men aldri i verden om omverdenen skulle få se det, derfor gikk jeg med lange, selvsikre skritt mot midten av ringen hvor klikken og Giovanni stod og med et digert glis. 

   Jeg tror det klikket for meg. Jeg aner ikke hva som gikk av meg, i allefall fikk jeg den fikse ideen av at jeg ville si noen ord derfor tok jeg mikrofonen fra Giovanni og sa noen ord som bare datt ut av meg: ”Jeg er altså bandmaskoten deres Stan, eller altså, jeg hetter jo egentlig ikke Stan, men siden det fenger litt mer enn det virkelige navnet mitt, later vi som jeg hetter det”. Noen lo og resten smilte. Jeg fortsatte: ”Jeg kommer til å følge disse smurfene på konserter og andre offentlige opptredener, men aldri opp på scenen og sånn. Så hvis dere legger merke til ei jente som nærmest forfølger dem, så er det bare meg, maskoten deres!”

   Folk lo da jeg sa ”smurfene”. Jeg selv ble overrasket. Jeg var nok litt sånn småpåvirket av Sid her, ja. Apropos han, så bare smilte han når jeg sa det. ”Smurfene”, altså.

   Plutselig gikk sjefen litt tilbake og folk strømmet på for å få autografer, cd’er overrukket av dem, klemmer og sånne ting. Herregud, de gikk helt amok, man skulle tro det var Jesus som stod der og ventet på å gi dem velsignelse, jo! De var ikke sjenerte heller. Et par fjortisjenter spurte Tobias om de kunne få et kyss på kinnet, men Tobias unnskyldte seg med at han hadde kjæreste, noe som førte til at jentene begynte å gråte og gikk ut av hele butikken. 

   ”Jeg mente ikke å såre dere!” ropte Tobias etter dem, men de hørte ikke etter. 

   Mange spurte om de kunne få et bilde med dem selv og en, noen eller alle fra klikken. Noen spurte til og med om min autograf og et par fans ville ha et bilde hvor jeg var med på også. Fett.

   Etter at det verste rushet hadde gitt seg, ble vi eskortert ut på lageret igjen av sjefen som straks roste dem opp i skyene idet vi kom inn: ”Dere burde være et forbilde for alle band, artister og grupper som kommer for å lansere cd’en deres, dere var nemlig fantastiske!” Tobias ble litt brydd over å bli skrytt så mye av, men Sid smilte og takket og sa at vi bare var glade for å kunne gjøre sjappa fornøyd. 

   ”Er dere klare til å dra?” spurte Giovanni og hadde allerede lagt hånden på dørklinken ut til bakrommet. 

   ”Jepp”, sa Arne (Wow, Arne, faktisk. Han pratet jo omtrent like mye som ei potteplante). 

   Alle satte seg inn i vanen. På vei tilbake hang Tobias ut av vinduet igjen for å prøve å få øye på Disneyland og da vi kjørt forbi det, ropte han opp igjen: ”Der er det! Der er Disneyland!”

Fortid og nåtid og framtid

Hvis du har reist kollektivt i Oslo de siste dagene, er det ikke umulig at du har møtt på trynet mitt.

For halvannen måned siden blei jeg spurt om jeg ville være med i den nyeste kampanjen til Ruter, noe jeg takka ja til. Jeg må innrømme at selv om filmsett til dels er kaotiske omgivelser og at å delta på den måten jeg gjorde, stort sett består av mange timer venting og så noen få minutter faktisk handling, syns den delen av meg som drømmer om å lage film at det å være med på medieproduksjon på denne måten både er givende og inspirerende. Ikke minst syntes jeg det var overraskende kult å få se stedet der t-banene går for å sove:

Dette oppdraget viste seg også å by på en trivelig overraskelse i det at Lottie, som jeg trener med, var en del av produskjonsteamet. Den overveldende opplevelsen det tross alt kan være for meg å gjøre noe nytt og uvant, føles alltid litt tryggere når jeg treffer på et kjent og hyggelig ansikt. 

Litt morsomt var det også at kostymeansvarlig i utgangspunktet hadde bestemt seg for et forholdsvis nøytralt antrekk for meg, fordi hun syntes at min ellers så, vel, ekstravagante stil kunne være distraherende, så jeg hadde en sekk full av ensfarga plagg med meg. Da det blei min tur, endte vi likevel opp med å bruke vinterjakka jeg hadde utapå antrekket jeg egentlig skulle ha på meg, og som var tenkt at jeg skulle ta av meg når det blei min tur fordi det tross alt var ganske kaldt på innspillingsdagen. Jeg trur regissør og fotograf endte opp med å like kontrasten mellom den fargerike jakka og håret mitt og det grå industrielle interiøret på Ellingsrudåsen t-banestasjon. Det gjør hvert fall jeg.

Da jeg takka ja til oppdraget, tok jeg forøvrig ikke med i beregninga hvor sjølbevisst jeg skulle komme til å bli av å oppholde meg i Oslo sentrum i kampanjeperioden. Aller mest redd er jeg for et tenkt scenario der jeg ender opp med å sitte i nærheten av en plakat av meg sjøl og en full guttegjeng en sein fredag eller lørdag skal syns det er kjempegøy og vil prate med meg, hahaha. Jeg innser at det tross alt i så fall er en veldig uskyldig hendelse i det store og det hele, men nå er nå en gang å prate med fremmede veldig langt nede på lista over ting jeg liker best å gjøre.

Forøvrig har det blitt en liten diskusjon i den ene autismegruppa jeg er med i på Facebook angående bruken av ordet "Asperger" på plakaten. Jeg forstår at noen syns begrepet er problematisk, oppkalt etter en nazi-lege som det tross alt er, men inntil videre bruker vi fortsatt DSM 10 i Norge, og der er fortsatt "Asperger syndrom" en reell diagnose, til tross for at verden forøvrig egentlig har vedtatt at vi nå om dagen bare bruker autisme om hele spekteret. Sjøl bytter jeg litt på å si at jeg er autist og har Asperger, alt etter hva som føles naturlig der og da, men det er nå også en gang sånn at det er "Asperger syndrom" som det står i papirene mine at jeg har, og for hjernen min, som diagnosetypisk nok har en tendens til å tenke veldig konkret og bokstavelig, kan det i noen sammenhenger føles feil å kalle det noe annet enn hva den offentlige helsetjenesten har bestemt at beskriver meg.

Ellers av interesse i livet mitt, har jeg i det siste sendt inn et knippe søknader av ymse slag:

Altså søknader om uføretrygd og studieplass. Jeg føler på et slags press om å skulle syns at førstnevnte er et nederlag, at det er meninga at jeg skal syns det er trist, men at jeg etter nøye overveiing har akseptert at det er sånn. Men det er ikke sånn jeg føler det i hele tatt, jeg er egentlig bare letta og glad. Likevel virker det som at noen mennesker har litt problemer med at jeg syns det er en god følelse? Akkurat som at de syns at jeg bør skamme meg litt over det, eller at de syns at jeg ikke fortjener å bli ufør med mindre jeg sjøl syntes at det var et tøft valg? Jeg får på ingen måte disse vibbene fra mine nærmeste, men siden "hva driver du med, da?" er det vanligste smalltalk-spørsmålet i verden og jeg stort sett alltid blir spurt om det av behandlere og alt mulig annet, har jeg lagt merke til at folk nærmest virker litt snurte når jeg framstiller det å ha søkt om uføretrygd som et gode. Som det jo tross alt er! Hallo, jeg føler meg sinnssykt takknemlig som bor i et land som tar vare på innbyggerne sine på denne måten, så for meg er det litt underlig at enkelte tilsynelatende misliker mangelen min på skam. "Det er ingenting å skamme seg over" hører vi igjen og igjen, men når vi åpenbart ikke skammer oss, er liksom ikke dét riktig heller. Akkurat som at man med "det er ingenting å skamme seg over", heller mener "du skal skamme deg akkurat riktig mengde." Å bo i et land med våre velferdsordninger er ikke noe å skamme seg over, men derimot et stort privilegium som jeg er veldig heldig som har.

Og så har jeg altså søkt om studieplass på masterprogrammet i litterär gestaltning i Göteborg. I fjor søkte jeg på bachelorprogrammet deres og kom inn, men etter samtaler med både venner og sjukepleieren min sa jeg fra meg plassen. Jeg er mye mer motivert for en master etter å allerede ha vært gjennom tre år med forfatterstudier i Norge. Apropos det har jeg også søkt tredjeåret i Tromsø for tredje gang. Første gang jeg søkte fikk jeg ventelisteplass, andre gang jeg søkte fikk jeg nei. Nå som jeg allerede veit åssen det er å få den verste mulige tilbakemeldinga derfra, føler jeg meg egentlig greit rusta til å motta hvilken tilbakemelding som helst denne gangen. Som jeg sa til Unn her forleden: jeg er forberedt på det verste og blir kjempeglad for det beste.

Mars 2024

Opplevelser: Middag på Casa Pisano og kinotur med Vibeke. Besøk hos Vibeke. Konsert med Susanne Sundfør i Bragernes kirke med Vibeke. Lønsj på Oslo Street Food med Mari. Konsert med Spit Mask og Patriarchy på Goldie med Martina.

Innkjøp: På Patriarchy-konserten fikk jeg endelig kjøpt denne toppen som jeg har hatt lyst på leeenge, men så er den internasjonale økonomiske situasjonen som den er, så å bestille den på nett har vært vanskelig å rettferdiggjøre når prisen for frakt og toll kommer på mer enn det dobbelte av hva sjølve plagget koster. Jeg spurte Patriarchy på Instagram om de kunne ta den med for å selge på Europaturneen sin, og det kunne de, så nå er den min!!!! Det kommer ikke supergodt fram på noen av bildene, men teksten glitrer!!!!

TV-serie: Jeg har sett ferdig begge sesongene av true crime-serien The Curious Case of Natalia Grace på HBO, og i den uoversiktlige sjøen av true crime av ymse kvalitet der ute, var denne serien blant det bedre jeg har vært borti. Twists and turns, virkelige mennesker med personligheter som aldri ville framstått troverdige om de hadde fantes i en skjønnlitterær tekst, og en The Jinx-verdig slutt. Jeg har også fått sett alle episodene bortsett fra den siste av tredje og avsluttende sesong av Young Royals, og mest av alt føler jeg at jeg ikke vil at det skal være slutt ennå, samtidig som jeg prøver å være glad for at serien tross alt gir seg på topp og ikke fortsetter å melke kua til det knapt er melk igjen, sånn som enkelte andre serier har en tendens til å gjøre.

Film: Jeg så to ganske forskjellige filmer denne måneden; Dune: Part Two og Asteroid City. Jeg syntes Dune: Part Two fungerte bedre enn den første filmen, som egentlig føltes mest som ei eneste lang innledning (noe den på sett og vis også var). Jeg syntes toer'n så helt hinsides lekker ut, jeg lo godt av de tilsikta eller utilsikta nikka til Life of Brian, kunne ønska meg ei mer psykedelisk visuell framstilling av hva som skjer når man drikker livets vann, savna The Guild fra boka, syntes kanskje den åpenbare surmulinga til Chani blei litt overtydelig, men likte likevel at filmen tar et mer ambivalent – og dermed mer trofast til boka – standpunkt til Pauls heltestatus, helt motsatt av hva David Lynch sin Dune fra 1984 gjør (selv om jeg ikke desto mindre er veldig glad i den filmen, men av helt andre grunner). Jeg koste meg også med Asteroid City, som jeg syns har fått ufortjent mye hat fra folk som plutselig har bestemt seg for at Wes Anderson ikke er kul lenger. Asteroid City er langt fra hans beste, til dét er den altfor vinglete, men den ser nydelig ut og er full av fantastiske replikker. Så fins det sikkert folk der ute som syns at Wes Anderson bør skifte stil nå, at hans særegne estetikk og lakoniske humor ikke føles like fresk lenger nå som da The Royal Tenenbaums kom i 2001, men jeg har alltid likt greia hans og syns det er ganske kult at han fortsetter å kjøre sitt eget løp, framfor å kontinuerlig strebe etter å tilpasse seg hva publikum og kritikere til enhver tid måtte ønske seg. Med andre ord: liker man, i likhet med meg, Wes Anderson i utgangspunktet, liker man også Asteroid City. Hvis man ikke gjør det, er det ikke noe poeng i se denne filmen.

Bok: Om noen uker kommer Det fraværende, debutboka til min venn Susanne Mørk, og jeg har vært så heldig å få lese den allerede! Det er noe helt spesielt med å kunne følge ei bok fra den bare er en idé til den er et ferdig produkt, og jeg er jo ikke hundre prosent upartisk i og med at jeg som sagt allerede kjenner Susanne, samtidig som jeg har gått nok av forfatterstudier nå til å fint klare å skille mellom teksten og personen som har skrevet den. Jeg har alltid vært fan av tekstene til Susanne, men å se dem gjennomarbeida på denne måten har vært enormt gledelig. Hun har alltid hatt noe mørkt og uhyggelig lurende i bakgrunnen av det hun skriver, og i denne samlinga med fortellinger har hun klart å spisse det til, kontrastere det enkle og uskyldige opp mot det komplekse og farlige, og skape en imponerende dybde i situasjoner som rommer mer enn hva man kan slumpe til å tru ved første øyekast. Jeg gleder meg skikkelig til denne boka kommer ut i verden, og siden antallet forhåndsbestillinger har gått over all forventning, kan det være lurt også for deg å forhåndsbestille den, sånn at du ikke trenger å måtte vente på et andreopplag.

Musikk: GusGus stod bak et av fjorårets aller beste album for meg, og 2024 ser foreløpig ikke ut til å bli et dårligere år for de islandske technoguruene. Singelen Breaking Down står igjen som mars måneds beste utgivelse, og akkurat som i Unfinished Symphony, inneholder refrenget det særegne euforiske toneskiftet som GusGus har gjort til sin spesialitet. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det toneskiftet føles som pur katarsis hver eneste gang jeg hører det. Og hvor kul er ikke den Mad Max-aktige animerte musikkvideoen?