Korona-postkort

Det er nå over en måned siden jeg blei permittert, og jeg har knapt nok vært ute av døra siden den gang. Det vil si, det var én dag her for litt siden der jeg gikk en tur til Katten, som er nærmeste strand, og så dro på besøk til Mari, og så hadde dårlig samvittighet fordi jeg måtte ta buss og det å besøke en venn ikke er nødvendig i det store og det hele, og dagen etter fikk jeg besøk av Vibeke, og etter det har formen min blitt litt dårligere, fordi universet tydeligvis ønsker å fortelle meg at å omgås andre mennesker uten god grunn er fy-fy. For jeg har vært småforkjøla helt siden slutten av mars, det har ikke gått én dag uten at jeg har hosta hvert fall litt, og det gjør at jeg ikke klarer å fri meg fra en dårlig samvittighet som kommer hvis jeg går ut døra i egentlig noe ærend som helst. Og jeg har foreldre som maser på meg om at de syns jeg bør være hos dem istedenfor i leiligheten min nå som jeg uansett ikke har jobb, og jeg trur at de, til tross for at jeg nå altså er hele tredve år, ennå ikke har innfunnet seg med tanken på at jeg ikke bor der lenger. Jeg bor i Oslo, jeg har ikke bodd hos dem på over ti år, og når mora mi i tillegg er i risikogruppa gjør det at det er uaktuelt for meg å besøke dem så lenge dette holder på, hvert fall så lenge jeg fortsatt har forkjølelsessymptomer, men det er tydeligvis veldig vanskelig å få (enkelte) boomers til å forstå alvoret i situasjonen, til tross for at det i stor grad er nettopp dem som er i risikogruppa og som i teorien burde vært reddere enn det jeg er.

Jeg har prøvd å gjøre mitt for å ha en slags rutine i hverdagen. Jeg står opp, lager meg frokost, leser litt, ser kanskje en episode av en serie, lager middag, ser på film, legger meg. Og denne rutinen har jeg fulgt ganske fast de siste ukene, på godt og vondt. Jeg har en tendens til å henge meg veldig opp i regler når jeg først har lagd dem, sånn at det er vanskelig å bryte ut av dem. Jeg ser film om kvelden, for det er sånn jeg har bestemt at det skal være, og dermed er det veldig vanskelig for meg å gjøre noe annet enn å se film om kvelden, til og med om jeg egentlig heller har lyst til noe annet, kanskje jeg ikke har lyst til å se film i det hele tatt, men jeg gjør det likevel, fordi å bryte reglene jeg har lagd i mitt eget hode fyller meg med en rar skam og en dårlig samvittighet som det er skikkelig vanskelig for meg å forklare for andre. Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har prøvd å snakke om reglene mine til andre, og de har reagert med noe lignende "men hvis du ikke vil gjøre det, så kan du jo bare la det være? Det er jo ingen som sier at du må noe som helst, dette er jo ting du har lagd som rettesnorer for deg sjøl?" Og denne trangen, denne tvangen, denne ekle følelsen hvis jeg bryter med mine egne regler, er grunnen til at jeg trur at jeg kanskje kunne oppfylt diagnosekriteriene for OCD, men om man kombinerer dét med en generell angst for å snakke, og særlig med fremmede, sitter det veldig langt inne for meg å gå til legen med det (og når dette var resultatet sist jeg prøvde meg, er det lett å bli demotivert).

Jeg har lenge sagt til meg sjøl at jeg nok er bedre rusta til å takle isolasjon enn det mange andre er. Jeg er veldig introvert og har uansett ikke så mange venner, og i november 2017 isolerte jeg meg jo i tre uker helt frivillig uten at det var noen pandemi på ferde engang, og da jeg kom tilbake igjen til Oslo, fikk jeg kommentarer om at nå måtte jeg jo være UTSULTA på menneskelig kontakt, men så var jeg egentlig ikke det. Men mer enn at jeg egentlig føler at jeg trenger sosial omgang, merker jeg at jeg trenger distraksjoner. Jeg har lett for å føle meg fanga i mitt eget hode om jeg ikke kan fylle det med opplevelser og gjøremål, og hodet mitt er generelt ikke et godt sted å være, i hvert fall ikke lenge av gangen.

Jeg hadde, som sikkert mange andre med meg, håpa på at jeg i det minste kunne bruke denne aleinetida på å skrive, men jeg orker ikke, klarer ikke, har verken motivasjon eller inspirasjon. Det er visst en greie, og det gir jo mening, det er selvfølgelig utmattende å være engstelig og bekymra, men det er så utrolig frustrerende, for når landet ikke er stengt ned som følge av en pest, er det jo ikke noe jeg heller ønsker meg enn tid til å være i fred og jobbe kreativt. Så nå klarer jeg ikke å skrive fordi det er utmattende å være isolert, der jeg før ikke klarte å skrive fordi det var utmattende å jobbe (altså på den faktiske pengeinnbringende jobben min). Jeg sier til meg sjøl at når jeg har lest ut Dune, skal jeg bruke den tida jeg før brukte på lesing til å tvinge meg sjøl til å skrive. Det trenger ikke å bli så bra, for det blir hvert fall ikke bra om jeg ikke skriver i det hele tatt. Og jeg innser at jeg klarer ikke å forstå dere som både leser og skriver veldig masse? Jeg har inntrykk av at jeg er den eneste som skriver som nesten ikke leser i det hele tatt. Lesing tar energi som jeg ellers ville brukt på skriving, og jeg leser til gjengjeld ekstremt sakte. Jeg føler jo at jeg leser i reserfart når jeg leser Dune, men jeg har jo holdt på med den i over en måned, og jeg er likevel bare så vidt halvveis i ei bok på rundt seks hundre sider. Nesten hver dag blir jeg skuffa over meg sjøl fordi jeg ikke føler at jeg klarer å gjøre nok, kanskje bortsett fra å lage mat, som av en eller annen grunn har blitt det holdepunktet i hverdagen der jeg klarer å holde fokus og komme inn i en flow.

På mandag leste jeg novella mi Jurassic Love live på Instagram, og umiddelbart etterpå føltes det veldig bra. Jeg blei superglad over hvor mange som faktisk så på, og jeg tjente 1000 kroner på frivillige donasjoner, men dagen etter føltes det annerledes. Jeg har store komplekser for stemmen min, og jeg liker ikke å se meg sjøl på kamera, og jeg kunne selvfølgelig valgt å ikke se på opptaket etter at det var gjort, men det er nå en gang ikke sånn hjernen min funker, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg syns det er helt OK å se meg sjøl i et speil, men helt forferdelig å se seg sjøl på kamera. Jeg trur jeg bare slutter å oppføre meg naturlig med én gang det dukker opp et kamera. Plutselig blir jeg ekstremt bevisst på absolutt alt, på åssen jeg beveger meg, på hvor jeg ser, på åssen jeg høres ut, ting jeg ellers ikke ville tenkt over uten et kamera tilstede. Det gjør også at jeg antakelig framstår mer nervøs enn jeg strengt tatt egentlig er, og jeg trur også at stemmen min skjelver mer og at jeg snakker i en lysere toneart enn jeg ellers gjør, noe som gjør at stemmen min høres enda litt rarere ut, og dermed øker usikkerheten min. Jeg fikk uansett gode tilbakemeldinger, og deler av meg har lyst til å gjøre det igjen, kanskje lese noe seriøst neste gang? Fordi eksponeringsterapi kan kanskje kurere angst og alt det der? Jeg har uansett bare éi erotisk novelle å ta av foreløpig, og jeg veit ikke helt om jeg føler meg kallet til å skrive flere sånn på stående fot, så om det er noe du føler du har lyst til å høre meg lese, så skrik for all del ut.

Var på online trommekurs med Georgia her en dag, da.

Og da koste jeg meg skikkelig.

Dunedunedunedunedunedunedune

Paul’s mind had gone on in its chilling precision. He saw the avenues ahead of them on this hostile planet. Without even the safety valve of dreaming, he focused his prescient awareness, seeing it as a computation of most probable futures, but with something more, an edge of mystery – as though his mind dipped into some timeless stratum and sampled the winds of the future.
   Abruptly, as though he had found a necessary key, Paul’s mind climbed another notch in awareness. He felt himself clinging to this new level, clutching at a precarious hold and peering about. It was as though he existed within a globe with avenues radiating away in all directions… yet this only approximated the sensation. 
   He remembered once seeing a gauze kerchief blowing in the wind and now he sensed the future as though it twisted across some surface as undulant and impermanent as that of the windblown kerchief. 
   He saw people.
   He felt the heat and cold of uncounted probabilities. 
   He knew names and places, experienced emotions without number, reviewed data of innumerable unexplored crannies. There was time to probe and test and taste, but no time to shape. 
   The thing was a spectrum of possibilities from the most remote past to the most remote future – from the most probable to the most improbable. He saw his own death in countless ways. He saw new planets, new cultures. 
   People.
   People.
   He saw them in such swarms they could not be listed, yet his mind catalogued them.



Dune har, som jeg har nevnt før, definitivt sine mangler og svakheter, men på sitt beste får den meg til å føle mye av det samme som jeg følte da jeg leste Den mørke materien i sin tid. Det er dette, et WOAH-øyeblikk, og veit dere hva, på dataen min har jeg ei innstilling som gjør at skrivebordsbakgrunnen endrer seg for hver gang jeg skrur dataen på, og nå var det jaggu dette bildet som møtte meg:

Det er jo the Shield Wall! Det er ikke tilfeldig! Eller jo, det er det, men det føltes likevel fryktelig passende.

Og i går kom det første bildet fra den kommende filmen:

Og det er liksom noe med måten boka er skrevet på, med lasguns, dramatisk bruk av adverb og tjukke folk som bruker anti-gravitasjonsfelt for å holde fettet oppe så de skal slippe å bære på det, som gjør at jeg ser det hele for meg i et campy landskap cirka midt i mellom den originale Star Wars-trilogien og The Fifth Element, og nå er for all del camp-faktoren en stor del av det som gjør de filmene så fornøyelige, men samtidig gjør det at jeg ikke klarer å ta dem helt seriøst. Det føles aldri som om det egentlig står noe på spill, man frykter aldri at de gode kreftene ikke skal vinne, liksom. Og jeg har jo sett Arrival og Blade Runner 2049, og jeg veit jo sånn noenlunde hva Denis Villeneuve går i, så jeg forventa jo ikke at denne nye Dune-filmatiseringa skulle se ut som et sirkus, men dette bildet fra filmen gjorde likevel at jeg blei så enormt gira fordi jeg det fikk meg til å for alvor skjønne at filmskaperne har tatt tak i det uhyre interessante råmaterialet som fins i Dune og forbedra det. Ofte syns jeg filmatiseringer av bøker og nyinnspillinger og oppfølgere føles litt som latskap, men om ikke dette er en god grunn til å nettopp filmatisere ei bok, så veit ikke jeg. Hva skulle være poenget med å lage film av ei bok om man bare vil lage en blåkopi? Boka fins jo allerede, så da må jo poenget med å lage film av den være at man kan lage en ny versjon, la seg inspirere av kildematerialet til å ta det i nye retninger, en slags remiks, om du vil? Jeg veit ikke helt, jeg bare føler at Dune 2020 er filmen jeg har venta på hele mitt liv, haha. Jeg har skikkelig skikkelig SKIKKELIG trua på at Villenueve og co har klart å utnytte filmmediet til sitt fulle, for jeg føler at jeg digger alt det som Dune har potensiale til å være, og jeg stoler på at denne gjengen har ikke bare den samme visjonen som meg, men en enda bedre visjon.

Beklager at dette er usammenhengende og sannsynligvis ikke gir mening for andre enn meg sjøl, men jeg har en tendens til å gå inn i berserk-modus når jeg blir engasjert.

Og jeg elska virkelig Hans Zimmer sitt soundtrack til Blade Runner 2049, så en del av meg er veldig glad for at det også denne gangen er Hans Zimmer som står bak musikken, men en annen del av meg skulle virkelig ønske at det heller hadde vært Brian Eno:

Throwback Thursday #14: Aloha verden – sjuende kapittel

Inntil videre fortsetter jeg å poste kapitler fra dette lange rælemikket jeg skreiv mens jeg gikk på ungdomsskolen, den første fortellinga jeg skreiv som kan sies å være en slags roman, den er i hvert fall lang nok til å være en. Men jeg lurer på noe: poster jeg utdrag fra dette for sjeldent? Vil dere lese det i det hele tatt? Jeg blir ikke fornærma om dere ikke vil, altså, for det er virkelig ingenting dere kan si om dette prosjektet som jeg vil ta ille opp (kanskje bortsett fra «dette er det beste du noen gang har skrevet» eller noe sånt). Det jeg prøver å si er: jeg veit hvor dårlig dette er, dette er helt i My Immortal-land, og jeg vil gjerne vite om jeg skal fortsette å poste fra dette, og om jeg i så fall skal poste oftere, eller om dere helst vil at jeg ikke skal gjøre det.

Uansett. Her kan dere lese de foregående kapitlene:
Kapittel seks.
Kapittel fem.
Kapittel fire.
Kapittel tre.
Kapittel to.
Kapittel én del I og del II.



Neste dag våknet jeg faktisk grytidlig. Jeg hadde drømt om Ole. 
   Ole. En person, et enkeltindivid, ikke lenger bare en tegning. Ole var en gutt. Ole bodde i Ålesund. Jeg likte tankegangen. Det var ikke bare en tegning jeg var forelsket i, men Ole fra Ålesund. 
   Ingen av guttene hadde stått opp ennå, så jeg utnyttet dette til å ta en dusj. Det hadde blitt mye stress i det siste uten dusjing, så jeg følte at det var på tide.
   Vanligvis liker jeg ikke dusjing tidlig på morgenen, men denne gangen var et unntak. Jeg nøt det lunkne vannet som traff hodebunnen min og rant nedover resten av kroppen. Det var deilig å massere håret mitt med en sjampo som luktet godt. Jeg elsket følelsen av en fuktgivende balsam i det ellers så tørre håret mitt og da jeg såpet meg inn med en dusjsåpe som luktet jordbær, følte jeg at livet var fullkomment for første gang etter at jeg hadde flyttet. Visst savnet jeg Pernille og alle de andre fra gamleskolen noe helt sykt, men nå hadde jeg fem nye venner og det at de var gutter var for meg et steg videre mot å bli kvitt sjenansen min for godt. Tidligere hadde jeg ikke turt å snakke med gutter, ikke engang de som var hyggelige mot meg, som en venn, altså, og nå kunne jeg bable i timevis om alt mulig med fem gutter som hadde behandlet meg som en av dem. Eller egentlig tre gutter, da. Jeg følte at jeg ikke hadde fått så bra kontakt med Gabriel og Rune.
   Jeg skrudde av vannet og gikk ut av dusjen. Jeg lette blant alt det som allerede lå i badehyllene og fant en ansiktsmaske jeg la på mens jeg tok på en morgenkåpe og tullet inn håret i et håndkle. Heldigvis hadde guttene tatt med boka jeg leste på som jeg hentet fra kofferten min og satte meg på en stol på badet mens jeg leste litt. Så tok jeg av ansiktsmaska og barberte leggene mine.
   Da jeg kledde på meg og gikk ut fra badet, følte jeg meg fantastisk. Siden ingen av guttene hadde stått opp, slo jeg på tråden til Pernille som straks bemerket at det var lenge siden jeg hadde ringt. Jeg beklaget det og spurte hvordan hun hadde det. 
   ”Jeg har det fint, men jeg har en del lekser nå, så det var litt dårlig timing av deg å ringe nå. Akkurat kommet inn døra, jeg.” 
   ”Jasså? Morgenfugl i dag?” spurte jeg glad. 
   ”Hæ? Hva er det du babler om? Morgenfugl?” spurte Pernille forvirret. 
   ”Ja! Jeg mener, klokka er halv ti og du…” 
   ”Halv ti?” avbrøt Pernille. 
   ”Ja, halv ti, ja!” sa jeg irritert. Kunne hun ikke klokka? 
   ”Ta deg en tur til psykologen, a’, Stan, eller kanskje øyelegen. Klokka er faktisk halv tre og jeg har akkurat gått av skolebussen”, sa Pernille og hørtes oppgitt ut. 
   ”Men jeg har nettopp stått opp og… Å, såklart!” sa jeg og avbrøt meg selv, ”tidsforskjellen!” 
   ”Hva? Tidsforskjellen? Er det noe du ikke har fortalt meg?”
   Å, nei! tenkte jeg med en gang. Det var noe jeg ikke hadde fortalt henne. Oppi alt dette som skjedde, hadde jeg glemt å fortelle henne om USA-turen min!
   Jeg skulle akkurat til å fortelle om USA, da jeg innså hvor dårlig venninne Pernille ville syntes jeg var hvis jeg hadde hemmeligheter for henne og jeg sa i stedet: ”Å, herregud, jeg er ikke lite dum, da! Tidsforskjellen… He, he, he, kommer sikkert av drømmen jeg hadde i natt, drømte at jeg var på besøk i Åles… eh, Spania. Der er det tidsforskjell, vet du!” sa jeg og lo en nervøs latter. 
   ”Åles…? Og det betyr…?” ”Eh, jeg holdt tilbake et nys!” løy jeg og lo falskt igjen. 
   ”Å… Ok. Syntes det bare… Nei, glem det. Forresten, det er ikke tidsforskjell i Spania”, informerte Pernille til min store engstelse. 
   ”Å, er det ikke? Det visste jeg ikke! He, he, det var det i drømmen min. Skikkelig tidsforskjell og, vet du, fem timer! He, he, he, i drømmer går alt an!” sa jeg og følte meg som en komplett idiot. 
   ”Å, ja,” sa Pernille og hørtes tvilende ut. Jeg hørte at hun skulle til å si noe mer, derfor fortet jeg meg å si det første som falt meg inn: ”Så du forrige episode av Friends, eller?” Det var det første jeg kom på siden Rune hadde sett på det før han la seg kvelden i forveien. 
   ”Jeg ser ikke på Friends og det veit du jo”, sa Pernille, ”har du virkelig glemt meg så fort?” 
   ”Nei, nei, men jeg syntes å huske at du så på Friends, jeg!” sa jeg og det var jo overhodet ikke sant, men jeg kom ikke på noe annet. 
   ”Jeg trodde vi var venner!” sa Pernille gråtkvalt og la på. 
   Jeg sukket og det gode humøret mitt hadde sunket til bånn. Det var elendig nok å ha hemmeligheter for sin egen bestevenninne, men å lyve var enda verre. Dessuten kunne jeg ikke akkurat påstå at Pernille hørtes blid ut på slutten.
   Rune glippet med øynene og jeg var takknemmelig for at noen våknet, da hadde jeg et påskudd for ikke å gråte. Snakket jeg med Rune, kunne jeg skyve samtalen med Pernille lengre bak i hodet.
   ”Aloha, Rune!” sa jeg så glad det var mulig. ”Hø?” mumlet Rune trøtt og smattet litt før han så på meg med så trøtte øyne at jeg måtte le.  
   ”Gleder du deg?” spurte jeg og han nikket. Stort mer fikk jeg ikke ut av ham. Han var den minst pratsomme i klikken.
   ”Takk, forresten,” sa han plutselig og karret seg ut av senga. 
   ”For hva da?” spurte jeg forbløffet. 
   ”Hadde ikke du snakket til meg, hadde jeg sovnet igjen”, mumlet han og trasket ut på badet. 
   Jeg hørte på lydene. Sid og Roger som snorket lavt, fuglene som sang ute, biler som kjørte forbi, Rune som pusset tenner og Gabriel som snakket i søvne. Jeg la meg tilbake i senga igjen og følte meg ikke så opplagt som jeg tidligere hadde vært. Jeg visste ikke om det var på grunn av den heller ukoselige samtalen med Pernille, men jeg sovnet hvertfall igjen. Jeg kan ikke ha sovet lenge, for Rune vekket meg etter at han var ferdig på badet. Det er det jeg regner med i hvertfall.
   Det var stekende sol ute, men Rune hadde tatt på seg ei lue for anledningen. Han var skallet, kanskje det var grunnen. Akkurat det har jeg alltid syns har vært litt rart, ikke mange gutter på vår alder er faktisk skallet, så jeg spurte ham rett ut om hvorfor han var det.
   I samme øyeblikk angret jeg. Det kunne jo tenkes at han hadde en sykdom eller et eller annet som gjorde det, men jeg hadde ingenting å frykte. Rune sa nemlig: ”Kjedelig å være som alle andre. Dessuten har jeg alltid hatt et håpløst hår som jeg ikke kunne gjøre noe med. Flatt, med en teit farge, livløst, tørt, nesten ikke måte på. Barberte det likeså godt av. Mamma ble dritforbanna, men det ga jeg blanke i. Det er mitt hår! Eller mitt hode, da”.
   ”Mitt og!” hørte vi plutselig noen rope fra senga nærmest tv’en. Det var Sid, så klart. Han hadde reist seg opp i sittende stilling med det svarte håret til alle kanter.
   ”Er mitt hode ditt også? Tror ikke det!” sa Rune med en latter. Sid innså at han hadde sagt noe dumt og gliste. Så sa han: ”Nei, jeg mente så klart at mitt hode er mitt hode, din idiot. Ikke det at mamma bryr seg om hodet mitt og hva jeg gjør med det uansett da, men…” 
   ”Da er du heldig”, stønnet Rune, men Sid sa: ”Vil ikke si det. Samme om hun ble forbanna eller ikke, vær glad hun bryr seg. Og hvis dere lurer, ja, jeg har overhørt samtalen deres. Og Stan; Prøv å ikke være så direkte hele tida. Kjekt at du ikke akkurat går rundt grøten, men det at du sier alt rett ut kan såre noen. Du veit jo aldri”. Han var litt alvorlig da han sa det, men så lyste han opp igjen og kom seg med et hopp ut av senga og styrtet i vei mot badet med et kjempesmil. Uvanlig for han, selv sammen med oss. 
   ”Glad i dag?” spurte jeg. Jeg måtte bare.
   Han stoppet ved baderomsdøra, snudde seg og han hadde beholdt gliset sitt. Han sa: ”Jepp, jeg og broder’n har gjort sammensvergelser i natt”. 
   ”Uæh, veit ikke hvor godt jeg likte det, men…” sa jeg. 
   ”Slapp av! Ikke noe farlig! Vi snakket om musikken! Vi blir nemlig ikke med for å se på byen!” sa Sid. 
   ”Hvorfor ikke det?” lurte jeg skuffet på. De to brødrene var jo så livlige. 
   ”Vi skal skrive sanger, men blir gjerne med en annen dag”, forklarte Sid. 
   ”Ok”, sa jeg skuffet. Sid smilte fortsatt da han gikk inn på badet, upåvirket av meg.
   De andre våknet litt etter litt de også. De gikk på badet etter tur og ordnet seg. 
   Snart skulle vi dra. Vi sa ha det til Sid og Tobias og gikk ut døra.
   Ute var det perfekt vær. Vi hadde allerede sett innenfra at sola skinte, men at temperaturen skulle være så til de grader herlig, hadde ingen forutsett. 
   D.C. var en kjempefin by. Det var som de sa, ingen høye skyskrapere her, gitt. Det var ikke bare det at det var fint der som gjorde at jeg trivdes heller. Jeg pratet mye mer med Gabriel og Rune og fant ut at de var to kjempekule kiser. Roger spøkte som bare det, som vanlig, og jeg lo like godt av han nå som første gangen jeg møtte ham. 
   Roger, ja, han var opphavet til mye rart, holdt jeg på å si. Hadde ikke han snakket til meg den gangen, hadde ikke jeg gått her i en solfylt by på østkysten av USA med tre gutter pluss to på hotellet som var klare til å bli rockestjerner når som helst. Og hadde ikke Lill skyndt seg etter Tobias for å mase, hadde ikke Roger tatt kontakt med meg. Hadde ikke jeg blitt sur på Lill, hadde hun ikke gått. Hadde ikke Lill begynt å prate med Tobias, hadde jeg ikke blitt sur på henne.
   Sånn tenkte jeg, helt til jeg fikk se noe som fikk guttene til å sikle. Og det var ikke Pamela Anderson i miniskjørt, men en cd-butikk. 
”Musikk!” hveste Gabriel. 
 ”Playstation-spill!” hveste Roger. 
”DVD’er!” hveste Rune og det gjorde utslaget – vi gikk inn.
   Jeg gikk litt rundt og glante der. Først bladde jeg gjennom cd-hyllene, men fant ikke noe av interesse. Pop, pop og atter pop. Ikke noe skikkelige greier, som trance. Jeg gikk i stedet bort til spillene. Jeg hadde PS2 hjemme (det var det Tobias hadde også, vel å merke, men han hadde svart og jeg hadde sølv) og fant mange spill av interesse. Men så hørte jeg noe som fikk meg til å spisse ører.
   ”Det nye Tomb Raider-spillet! Jeg spilte det en gang hos en kamerat av meg, dritfett, den grafikken, og selv om Lara er en spillekarakter aldri så mye, er og blir hun heit, eller hva sier du?”
   ”Dialekten” var ikke til å ta feil av. Svensk.
   Jeg snudde meg og så akkurat det jeg håpet å få se. Nemlig to veldig kjente gutter som bladde seg gjennom spill etter spill.
   ”Aloha, gutter!” sa jeg og hilste på Petter og Victor. De snudde seg, så meg og smilte. 
   ”Heisann! Koselig å se deg her! Og unnskyld nok en gang for sist gang!” sa Petter. 
   ”Nei, nei, det går bra, det! Og dere fikk spilt inn sanger?” 
   ”Å, ja. Jeg hadde nesten ikke stemme igjen etterpå, jeg!” sa Petter og jeg humret litt. 
   ”Så, åssen gikk det med dere, da?” spurte Petter. 
   ”Jo, vi fikk spilt inn vi også”. 
   ”Og du sang vel?” 
   ”Å, jada.”
   Egentlig hadde jeg ikke noe spesielt å prate med dem om. Jeg pratet nesten med dem fordi jeg måtte. Jeg er jo, som du sikkert har fått med deg, ganske sjenert og ønsket at de snart ville slutte å snakke til meg. Jeg kjente dem ikke så godt enda, vet du.
   Heldigvis ropte Roger, Rune og Gabriel på meg. Jeg sa ”ha det!” til guttene og ”vi snakkes sikkert!” akkurat sånn som du pleier å si til folk, men det var da Victor sa noe: ”Det tror jeg nok ikke. Her!” sa han og skriblet noe ned i en imponerende fart som han rakte meg. ”Hotellet vårt. Ikke til å ta feil av. Svær gul bygning med fin hage. Dra med deg vennene dine fra bandet og besøk oss en gang!” 
   ”Ja, det skal jeg gjøre!” sa jeg, men tvilte på at det kom til å skje.
   ”Fikk dere kjøpt noe?” spurte jeg vennene mine når jeg kom bort til dem. 
   ”Å, jada, jeg kjøpte den eneste Nirvana-cd’en jeg ikke har!” sa Gabriel stolt. 
   ”Kult. Liker du Nirvana?” spurte jeg. Dumt spørsmål, i grunn, det virket jo som om han forgudet dem.
   ”Liker dem? Jeg forguder dem!” Akkurat, ja.
   Gabriel spurte meg på tilbakeveien om hva slags musikk jeg hørte på. Jeg svarte trance, men da skar de andre tre grimaser, så det var lett å se hva de syntes om det. 
   ”Jeg hører også litt på rock”, sa jeg. 
   ”Åssen rock, da?” lurte Roger interessert på. 
   ”Tja. Rock er rock for meg, det får holde!” sa jeg med en liten latter. 
   ”Nei, rock er ikke rock. Du har jo disse metal-sjangerne, nu-metal, heavy metal, black metal, death metal… Du skjønner hvor jeg vil hen?” sa Gabriel, ”også har du jo alt det andre og. Den originale rock ’n’ roll, for eksempel. Det er skikkelig kjipe greier, også har du jo alt det andre mulige rare miksene. Du kan egentlig mikse all slags musikk med rock. Ta punk, for eksempel, som Sid er så glad i, mikser du det med rock får du punk rock. Blanding av punk og rock, skjønner? Ganske kult det, da”. 
   Praten gikk i musikk til jeg kom på guttene jeg møtte. Jeg fortalte de andre om det.
   ”Jeg syns vi skal dra!” kunngjorde Roger da jeg fortalte at Victor hadde gitt meg adressen til huset. Typisk Roger. Ville sikkert bli bedre kjent med dem. Det hadde kanskje ikke vært så dumt?
   Vi kom hjem og med en gang vi åpnet, så vi Tobias og Sid sitte i sofaen. Sid med en kassegitar på fanget. 
   ”Hallo!” sa jeg, ”skjer a’?” 
   Tobias lyste opp i et smil og sa: ”Husker du jeg fortalte deg om Kylie i går?” Jeg nikket, jeg gjorde jo det. 
   ”Da husker du det jeg sa, det som du syns var så fint: Standing in a crowded room, but I could only see you. Det har jeg puttet inn i en sang som jeg har lagd til Kylie! Noen som vil høre?” Så klart ville jeg høre! De andre også. Vi satte oss ned og hørte på at de spilte og sang.
   Sangen var nydelig. En rockeballade, hvis du skjønner. Det at Sid også sang et par linjer, gjorde ikke noe. Med den stemmen han hadde, kunne han godt vært vokalist. Det sa jeg til ham når sangen var ferdig, men la til at også Tobias hadde ypperlig stemme. 
   ”Takk, men så har ikke du hørt meg synge mer enn på dette tempoet og dette volumet. Hadde jeg sunget ca. halvparten av de andre sangene våre, hadde du ikke syntes det samme. Stemmen min er liksom så skrikende når jeg synger på høyt volum. Tro meg, du vil ikke høre det.”
   Det var vanskelig å forestille seg gullstrupen Sid med fæl og skrikende stemme, men jeg kunne heller ikke nekte, jeg hadde jo ikke engang hørt ham.
   ”Så, nok om oss, dere, da, hva har dere gjort i dag?” spurte Tobias. Roger slang seg ned i senga si og utbrøt: ”Jeg flytter til D.C.! Beste byen jeg har vært borti!” 
   ”Den er virkelig kjempefin. Dere burde se den”, stemte jeg i, men om jeg ville bo her, visste jeg ikke. Jeg hadde det bra i Norge med skiftende og kule årstider og alt det der. Roger var derimot helt oppslukt. ”Tenk om jeg kan fortelle alle de der hjemme i Norge når de intervjuer oss når vi er stjerner og jeg får spørsmål om hva jeg gjør på fritida mi. Da svarer jeg ’jeg går rundt i D.C., byen jeg bor i’. Å, tenk, a’, dere!” sa han og fikk et drømmende uttrykk i ansiktet.
   ”Skjedde det noe annet?” lurte Tobias på. 
   ”Ja, jeg møtte igjen gutta fra Fantastic 5!” fortalte jeg. 
   ”Hvem er det?” spurte Sid og rynket på nesen. 
   ”De guttene vi så i studio. Jeg prata med dem når dere var inne”, forklarte jeg. Sid nikket og bet seg i underleppa. Skikkelig hardt. Han begynte å blø. 
   ”Jeg har kjøpt meg en ny cd”, informerte Gabriel. 
   ”Å, nei, ikke nå igjen!” stønnet Tobias, ”Linkin Park? Metallica? Nirvana? Jeg sier dere det, jeg, det vi trenger er ekte musikk!” 
   ”Enig!” stemte jeg i, ”sett på trance, Mauro Picotto, for eksempel, han er best, så skal jeg…” 
   ”Nei!” avbrøt Tobias, ”jeg snakker om The Clash her! Det er musikk, det!” 
   ”Hva er The Clash?” lurte jeg på. 
   ”Det får du tidsnok vite hvis du skal henge med Tobias”, sa Roger med et smil, ”det er det eneste bandet som står i hodet på ham, The Clash. Ja, også Onyx, så klart.” 
   ”Vet dere hva som er det eneste bandet som står i hodet på meg, da?” spurte Sid og uten å vente på svar gikk han bort til cd-spilleren. 
   ”Å nei, ikke nå igjen!” stønnet Rune, men Sid bare gliste og satte på Sex Pistols. Roger hoppet ut av senga, kom bort til meg og hvisket: ”Sid er besatt av Sex Pistols og helt opphengt i at han har en avdød navnebror i bandet.” Jeg nikket og så på at Sid beveget hodet i takt til musikken.
   Mens Sid gaulet til refrenget på den ene sangen som bare det, kom plutselig Tobias bort og skrudde av. Sid sendte ham et forferdet blikk. Tobias smilte og spurte: ”Vil dere høre de andre sangene vi har laget?” Det ville vi gjerne og synging ble det helt til kvelden. Denne gangen fikk alle sove, bortsett fra meg, da, og jeg hadde fortsatt refrenget til en av sangene deres på hjernen da jeg omsider sovnet, halv fire om natta.

Mars 2020

Altså, mars 2020 må være den rareste måneden jeg noen gang har opplevd. Denne månedsoppsummeringa kommer til å være litt prega av, y’know, pandemien vi alle blir tvunget til å forholde oss til. Jeg hadde jo egentlig mange fine planer denne måneden, jeg, men de fleste blei avlyst. Jeg veit ikke hva annet jeg kan si enn hold ut, alle sammen. Vi skal klare det.

Opplevelser: Kattepass. Middag med jobben. Besøk hos Lauren. Besøk hos Tone. Og det var det jeg rakk før verden kollapsa.

Innkjøp: Trengte et par nye grytekluter etter at jeg klarte å ødelegge de jeg allerede hadde (ikke spør…), og Tone strikka disse til meg!! Er de ikke søte?

TV-serie: I disse korona-tider har jeg gravd meg ned med den beste comfort-TV’en jeg veit om, nemlig drag. Har skaffa meg abonnement på Wow Presents Plus, så nå er jeg fanga i ei glitter og glam-boble som varer så lenge jeg vil at den skal vare. Men før det rakk jeg å se I Am Not Okay With This, som er en skjønn, liten ungdomsserie for alle som likte blant annet The End of the Fucking World og Sex Education, og det gjorde vi jo.




Film: The Karate Kid, Nærkontakt av tredje grad, I Am Jonas, Minority Report, Behind the Candelabra, 12 Years a Slave og Lock, Stock and Two Smoking Barrels (som det er helt merkelig at jeg ikke har sett før). Og de siste månedene har jeg liksom ikke hatt lyst til å ta innover meg noe som helst som kan oppleves tungt og vanskelig, så jeg har nesten bare sett gøye filmer, og med dét mener jeg ikke nødvendigvis bare komedier, men også sci-fi og skrekk og alt annet som jeg syns er underholdende og fornøyelig. Men etter at Eirin anbefalte meg 12 Years a Slave for relativt lenge siden har jeg endelig sett den (etter å ha vurdert å se den flere ganger, men som regel valgt den bort til fordel for noe mer lettfordøyelig). Og det slo meg mens jeg så den at det faktisk er skikkelig lenge siden jeg har sett et godt drama. Og 12 Years a Slave er nettopp det – et godt drama. Man kan kalle den Oscar-bait i et nedsettende tonelag så mye man bare vil, det er ikke til å komme ifra at dette er en rørende og viktig film som gjør så godt som alt riktig. Og jeg håper jeg kan bli litt flinkere til å ikke bare velge de filmene som er lette å se framover, for jeg veit jo at jeg går glipp av mange sterke filmopplevelser hvis jeg fortsetter å sette det gode, gammaldagse dramaet til side.




Musikk: Jeg veit jeg har snakka om det flere ganger på denne bloggen tidligere, det med at noen ganger setter jeg ikke ordentlig pris på noe før på andre forsøk. Altså, jeg har jo hørt Lykke Lis Sadness Is a Blessing før, men hva var det med akkurat mars i år som gjorde at jeg endelig skjønte hvor nydelig den er?