Hundre år med Disney!

Så okei. I månedsvis nå har jeg hatt løse planer om å lage ei liste over mine ti favoritter blant alle de animerte Disney-filmene gjennom tidene, og så, fordi synkronisitet er en ting og kaosmagi er ekte, dukka denne opp hos NRK, og jeg som ikke engang visste at Disney står overfor sitt hundreårsjubileum, innser at skjebnen har bestemt at det løst planlagte innlegget mitt må skje nå eller aldri. Ikke minst fordi jeg skal til fysioterapeut til uka – etter å ha stått på venteliste siden begynnelsen av august med hofter som ikke blir noe bedre, spurte jeg foreldra mine om jeg kunne få behandling hos privat fysioterapeut i julegave, og nå har jeg fått overført et beløp av dem som dekker to private behandlinger, så får vi ta det derfra – og fordi jeg også skal på Ullevål om halvannen uke, trenger jeg å tvinge hjernen min til å tenke på andre ting. Og hva er vel bedre eskapisme enn Disney?

Noen få ting først: jeg har ikke sett absolutt alt av Disney, og fordi Disney-renessansen begynte mens jeg var minus ett år og slutta da jeg var ni, klarer jeg ikke å være objektiv. Det går liksom ikke an å ha et nøytralt forhold til den aller første filmen man så på kino da man var fire, liksom. Med andre ord: utvelgelsesprosessen begrenser seg naturlig nok til de filmene jeg faktisk har sett, og den er høyst subjektiv. Alt av kunst kommer på et visst punkt alltid til å koke ned til smak og behag uansett, så istedenfor å si at dette er ei liste over de ti beste Disney-filmene gjennom historien, sier jeg heller at dette er de ti Disney-filmene jeg liker best. Så får vi heller krangle i kommentarfeltet etterpå. Noen av disse filmene har vært bortimot umulige å veie opp mot hverandre, så i enkelte tilfeller er hvilken plass filmen har på lista i hovedsak basert på hvor ofte jeg så den som liten. Kanskje er det et dårlig kriterium, men jeg syns det er et kriterium som tross alt gir mening. Jeg har forøvrig fortsatt heller ikke fullt ut forstått forskjellen på Pixar og Disney, så om jeg har begått noen bommerter i den forbindelse, beklager jeg. 

Okei? Da kör vi.

10. Up

Når det gjelder min benevnelse av Pixar i forbifarta, er det mest Up jeg tenker på. Men hvis vi legger det til side, er dette definitivt den nyere Disney-filmen jeg har fått mest ut av. Den er rørende og morsom om hverandre, akkurat som det skal være, og de snakkende hundene er i all oppriktighet blant de av Disneys kreative krumspring jeg kan huske å ha ledd mest av. Animasjonen er selvfølgelig helt nydelig å se på, så får det heller være at slutten blir litt for actionprega og innholdstett for min del. Jeg er tross alt, i likhet med filmens hovedperson, en gammal grinebiter, og ikke en unge som kjeder seg hvert eneste minutt der det ikke skjer noe særlig, noe jeg mistenker at er grunnen til at jeg fort får litt overdose av nyere barnefilmer generelt. 

9. Oppdrag Nemo

I en av de siste gode, gammaldagse barnebursdagene jeg var i, før mine jevnaldrende heller begynte å ha bursdagsfester, så vi Oppdrag Nemo. Dette var lenge før min nylige besettelse av havet satte inn for fullt (ping Subnautica), så jeg var mer opptatt av historien og humoren enn av estetikken, men du verden, til å ha et såpass enkelt plott, er det nesten utrolig hvor mye Oppdrag Nemo gjør riktig. Da denne filmen kom var jeg tretten år, og det er godt mulig at dette var den gylne alderen der jeg var på mitt aller mest irriterende, så du kan tru jeg koste meg da jeg som den potensielt eneste i selskapet kjente igjen referansene til The Shining og Psycho, referanser som forøvrig nok en gang beviser hvor godt Disney får til det berømte allalderperspektivet. 

8. To gode venner

Som liten, og for den saks skyld den dag i dag, var jeg utrolig glad i dyr. Typ, dyr og verdensrommet var cirka de to interessene jeg hadde (hadde WALL-E kommet i 1996, hadde den sannsynligvis vært på denne lista). Jeg var ikke så veldig opptatt av prinsessefilmene til Disney, men dyrefilmene, derimot! Jeg hadde ikke To gode venner (eller Todd og Copper, som den het i hodet mitt) på VHS, men det hadde naboen vår, så jeg benytta mange av anledningene der borte til å se Disneys kanskje tristeste film og grine på meg hodepine igjen og igjen. Jeg syns fortsatt den slutter usedvanlig brutalt, og det hjalp lite at mamma fortalte meg at det bare var sånn naturen var og at det tross alt er forskjell på ville og tamme dyr.

7. 101 Dalmatinere

Her har du altså en liten unge som elsker dyr, som nekter å bruke skinn og pels, og som seinere skal bli vegetarianer som trettenåring. Jeg husker ikke hvor gammal jeg var første gangen jeg så 101 Dalmatinere, men Cruella DeVille, den forfengelige kjederøykende kjerringa som ville drepe valper for å få lagd seg pelskåpe, blei den ultimate skurken for meg. Det betyr ikke at jeg ikke fikk en viss sympati for Cruella når hun til slutt endte opp i en snøhaug, eller at jeg ikke syntes hun så usedvanlig stilig ut med det lange munnstykket sitt mens hun røyka og snakka i telefonen, så det er godt mulig at dette er en av de første filmene som fikk meg til å kjenne på de tross alt ganske kompliserte følelsene som oppstår når man både syns synd på og beundrer noen man egentlig misliker.

6. Hercules

Da Hercules kom i 1997, var jeg egentlig ikke spesielt interessert i å se den, mest fordi jeg syntes den hadde en rar tegnestil, men så skulle Vibeke og venninnene hennes på kino og se Spice World: the Movie, og Hercules blei vist i en annen sal samtidig, så mamma og jeg så den mens Vibeke så Spice World, og da den kom på VHS og det blei klart at min barndomsvenninne Marte-Lise hadde en skikkelig hang-up på den, endte jeg opp med å se den ganske mange ganger hos henne, og jo flere ganger jeg så den, jo bedre likte jeg den. Dette er en av de Disney-filmene jeg ikke har sett igjen som voksen, og kanskje den jeg i skrivende stund har mest lyst på et gjensyn med. Jeg husker jeg syntes Hades var dritkul, og Megara var en forfriskende selvstendig jomfru i nød. "Vil du kjøpe et solur?" er for meg en av de mest ikoniske Disney-replikkene, og så har jeg ikke engang nevnt musene ennå! Rett og slett mye som er fortsatt er kult og freskt i denne, og tegnestilen har definitivt vokst på meg.

5. Alice i eventyrland

Jeg var et forholdsvis stort barn da jeg så denne første gang, stor nok til at det skulle en del mer til enn tidligere for å imponere meg, kanskje omkring ni – ti år, så da jeg endte opp med å elske Alice i eventyrland fra første stund, var jeg faktisk litt overraska over meg sjøl. I ettertid har jeg selvfølgelig null problem med å se hvorfor den fargerike, fantasifulle og til tider groteske surrealismen appellerte til meg, i og med at dette jo er ting som fenger meg den dag i dag, men ikke desto mindre vitner dette om det geniale ved Disney: evnen til å fenge barn på tvers av tid og kulturelle strømninger, og en sær feberdrøm unnfanga på begynnelsen av femtitallet, kan treffe en nerve hos sære unger like godt som eller bedre enn samtidige og mer konvensjonelle barnefilmer.

4. Den lille havfruen

Egentlig hadde jeg et sterkere forhold til spin-off-serien fra 1992 enn til originalfilmen, takket være en VHS jeg fikk på et eller annet tidspunkt som inneholdt et utvalg av episodene (Harmoni, sangen Ariel synger til den onde djevelrokken i en av dem, er fortsatt en sang jeg kan få på hjernen i ny og ne), men altså, som Sebastian synger, "darling, it's better here where it's wetter." Fordi Den lille havfruen – og spin-off-serien – gjør en veldig overbevisende jobb med å vise oss at livet under havet er bedre, og jeg sjøl syntes Ariel var temmelig dum som lengta etter den kjedelige verdenen på land. Dette universet er fargerikt, karakterene er elskverdige, i tillegg til at Den lille havfruen har noe av den aller beste musikken i Disney-katalogen. Og hvem i all verden skulle vel ikke innimellom ønske at de var en havfrue?

3. Pocahontas

Pocahontas er kanskje en slags prinsessefilm, men egentlig ikke. Pocahontas, med sitt store hjerte for dyr og evne til å kommunisere med naturen, var en utrolig mye lettere hovedperson å kjenne seg igjen i for fem år gamle Kristine enn virkelighetsfjerne bimboer som Tornerose og Jasmin, og det var ikke få piletrær jeg i min barndom prøvde å snakke med i håp om at akkurat dette treet skulle vise seg å inneholde ei klok, gammal kone. Sett fra dagens ståsted er selvfølgelig ikke Pocahontas direkte uproblematisk, men for en litt rar unge som likte dyr og natur bedre enn folk, var Pocahontas en både vakker og spennende film, og karakteren Pocahontas blei et av mine første forbilder (til tross for at jeg syntes hun heller burde ha forelska seg i Thomas, som etter min mening var mye kjekkere enn John Smith).

2. Et kongerike for en lama

Altså, de fleste som kjenner meg veit at Et kongerike for en lama har en veldig spesiell plass i hjertet mitt. Dette er, i all oppriktighet, en av de aller morsomste filmene jeg veit om, og den norske dubben er helt fantastisk, så fantastisk at jeg faktisk foretrekker den på norsk. Jeg kan veeeeldig mange av replikkene utenat, og jeg lover deg at det fins et Et kongerike for en lama-sitat for nesten enhver anledning. Kronk er verdens beste himbo, Kuzco er den kjekkeste Disney-prinsen (eller keiseren, om du vil) – seriøst, prins Eric ain't got nothin' on him – og Yzma er en hel #vibe. Wikipedia påstår at den har blitt en kultfilm, og det kan jeg skrive under på: blant mine bekjentskaper, er det enten de som aldri fikk med seg at den kom eller som har glemt at den fins, eller vi som veit at denne tilsynelatende unnselige filmen i all hemmelighet er et komedisk mesterverk allerede like legendarisk som det beste fra Monty Python.

1. Løvenes konge

Løvenes konge var sannsynligvis min aller første besettelse, og jaggu er den ikke like fantastisk i dag. Det var den aller første filmen jeg så på kino, men allerede før det hadde jeg en svær Løvenes konge-plakat på rommet mitt fordi jeg elska den allerede før jeg hadde sett den. Og kjærligheten min gikk ikke over etter mitt altså aller første kinobesøk. Jeg eide så mange Løvenes konge-effekter at dere aner ikke, og i barnehagen fikk ikke Anja og jeg lov å leike Løvenes konge – med mindre tante Lise var der – fordi de andre barnehagetantene syntes vi godt kunne leike noe annet innimellom og inkludere andre enn hverandre i leiken vår. Da jeg hadde mitt første gjensyn med denne filmen som voksen omkring 2012, grein jeg omtrent sammenhengende gjennom hele filmen. Animasjonen og musikken er noe av det aller vakreste som noen gang har blitt brakt til lerretet, og den klassiske, men tross alt både modne og mørke historien, om komplekse temaer som sorg, hevn, skyldfølelse og svik, fenger både voksne som barn. I hvert fall er jeg veldig takknemlig for at ingen undervurderte fireårige Kristine og tenkte at dette var en for voksen film for meg, for selv om jeg på den tida kanskje ikke hadde vokabularet til å forklare hva filmen handla om, snakka den til den intuitive forståelsen min av det som foregikk likevel. For mange barn er nok smartere enn hva mange voksne trur, og følelsene Løvenes konge påkalte i meg, er urmenneskelige og universelle.

September 2023

Opplevelser: Seanse hos Martina. Konsert med Daði Freyr med Hannah. Kinotur med Martina, Hannah og Mari (pluss middag på Sumo). Skrivemøte med skrivevenner. Spasering i Ekebergparken og omvisning i Ganzfeld/Skyspace under Oslo Kulturnatt. Elvelangs i fakkellys med Martina, som inkluderte et gledelig gjensyn med Sometimes-gjengen min. Besøk hos Vibeke. Drikke og pizza på Vaterland med Mari.

Innkjøp: Jeg måtte innom Sometimes for å levere legeerklæring, og fordi det hørtes innmari kjedelig ut å dra helt inn til byen bare for ett ærend, fant jeg på at jeg måtte ta en tur innom Cappelens Forslag fordi det tross alt var veldig synd på meg som ikke får trent igjen før tidligst begynnelsen av november. Noe av det aller fineste med Forslaget, er at jeg ikke trenger å vite hva jeg ser etter for å likevel finne det der, så disse to fikk bli med meg hjem derfra i trøstegave til meg sjøl:

Og til tross for at jeg var litt skuffa over det nyeste albumet til Sigur Rós, betyr ikke det at jeg ikke vil eie det på limited edition gjennomsiktig vinyl:

TV-serie: Mitt nyeste popkulturelle prosjekt er å se alt av Star Wars i kronologisk rekkefølge. Jeg må innrømme at jeg hoppa over Young Jedi Adventures, i og med at tålmodigheten min tross alt har grenser, men jeg har hatt gjensyn med The Phantom Menace og Attack of the Clones, og nå har jeg så vidt begitt meg ut på Clone Wars for aller første gang, og jeg liker det faktisk veldig godt. Det er ikke noen hemmelighet at Star Wars-prequelfilmene byr på noe av den flaueste dialogen som noen gang har funnet veien til kinolerretet, men det corny manuset passer bedre inn i et animert univers med overdrevne ansiktsuttrykk og ellers alt annet man gjerne har plass til i animasjon, men som ofte tar seg dårlig ut i live action. Dessuten er det behagelig at episodene er såpass korte og er frittstående fra hverandre, sånn at jeg kan stikke innom når som helst, også når jeg ikke har tid eller mental kapasitet til å se noe lengre og mer komplisert.

Film: Jeg har vært for sliten til å ha noe særlig overskudd til min ellers så raffinerte filmsmak, så i september valgte jeg minste motstands vei filmmessig, og så superheltfilmen Blue Beetle på kino og live action-versjonen av Den lille havfruen hos Vibeke. Anders, samboeren til Martina, mener at Marvel er overlegen DC fordi DC-filmene er så seriøse, mens det er mer humor i Marvel-filmene. Det er jeg ikke enig i. Tvert imot syns jeg Marvel-filmene har en tendens til å ta seg sjøl mer høytidelig enn strengt nødvendig, med for meg meningsløst kompliserte bakgrunnshistorier og langtrukne spilletider jeg sjeldent syns de klarer å rettferdiggjøre. På generell basis har jeg det morsommere med DC-filmer, også fordi de ikke prøver å tvinge meg til å se absolutt alle mens jeg først er i gang. Blue Beetle var kanskje ingen revolusjon innen sjangeren, men jeg koste meg med det elskverdige persongalleriet og synthwave-estetikken. En revolusjon innen sjangeren var selvfølgelig heller ikke live action Den lille havfruen, i og med at hele remake-greia Disney kjører for tida sannsynligvis er det lateste prosjektet deres noen gang, men av live action-remakene jeg har sett, trur jeg nok denne er den som funker best. Under the Sea-musikalnummeret er et av høydepunkta i originalen, og det er et av høydepunkta i denne òg. Undersjøisk estetikk er et utrolig takknemlig materiale å jobbe med for alle animatører, i og med at det allerede ser magisk og mystisk ut fra naturens side, så å kunne tilføre det *det lille ekstra* som dagens teknologi tillater, gjør at det visuelle aspektet ved Det lille havfruen er så lekkert som man kan få det. Selv om jeg personlig var litt skuffa over at Disney ikke greip muligheten til å caste en drag queen i rollen som Ursula (Eureka O'Hara ville vært mitt førstevalg), syns jeg Melissa McCarthy gjorde ei solid tolkning, og til forskjell fra enkelte andre Disney-par, hadde Ariel og prins Eric faktisk glimrende kjemi. 

Bok: Lydbøker er også bøker, er det ikke så? Jeg klarer ikke å syns at å høre på lydbok er det samme som å lese, men det gjør det hvert fall lettere for meg å innta flere bøker, selv om jeg bare klarer å høre på sakprosa som lydbok og ikke skjønnlitteratur. I september begynte jeg på Liv av Dag O. Hessen som jeg foreløpig liker veldig godt.

Musikk: En av sangene jeg hørte mest på i september, var Blown Minded av Young Galaxy. Generelt er jeg ikke så opptatt av tekster innen musikk, fordi hvis det er gode tekster jeg er ute etter, vil jeg heller lese ei bok, liksom. Med det sagt er teksten mye av grunnen til at akkurat denne låta har grepet meg så innmari, rett og slett fordi jeg så til de grader kjenner meg igjen i beskrivelsen av å være "born blown minded." Jeg føler virkelig at min umettelige nysgjerrighet er et av mine mest framtredende personlighetstrekk, og min evne til å la meg fascinere og forundre over ting mange andre tar for gitt, er noe av det jeg liker best med meg sjøl. Young Galaxy skiller seg ikke nevneverdig fra andre drømmepop-band fra det tidlige 2010-tallet reint soundmessig, uten at det gjør veldig mye for meg, for det er uansett et lydlig landskap jeg alltid nyter å oppholde meg i.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuende kapittel

Noen ganger skulle jeg ønske at ting var like lettvint i den virkelige verden som i Aloha verden-universet. På den annen side: kanskje det er like greit at vi faktisk har regelverk mot å sende fjorten år gamle barn ut for å klare seg sjøl. Og hvorfor er det ingen som kler seg i sexy, hvit dress på julefest lenger?

Tidligere kapitler leser du under Aloha verden-knaggen.

”Victoria?” 

   ”Hm?” Jeg slo øynene opp. I dag var dagen etter siste skoledag, altså 21. desember. Det var ikke lenge til julaften nå. Grøss og gru.

   Grunnen til at jeg ikke har fortalt noe i mellomtiden, er at det ikke skjedde noen ting! Jo, altså, jeg fikk noen søte sms-meldinger av Ole hvor det stod at han savnet meg og sånn og da ble jeg alltid så glad, men bortsett fra det: Fint lite. Nå banket altså mamma på døra mi med tilgjort snill stemme. Nå kom hun til å smiske med et eller annet, det var jeg nesten 100 % sikker på.

   Mamma kom inn i rommet. Hun hadde noe bak ryggen. Hun sa: ”I år får du ikke noen julepresang av oss, men det har sin grunn. Problemet med denne familien er at vi har altfor liten tid til hverandre! Innerst inne veit jeg at vi er en koselig og likandes familie og at vi alle elsker hverandre. Vi veit jo alle sammen at vi alle kan lære noe fra hverandre…”

   Bla, bla, bla. Pisspreik. Hva var det jeg sa? Smisking alt sammen. Nå kom hun nok til å be meg om å rydde rommet eller noe sånt. Eller, nei, flytte ut! Ha, ha, ha, tenkte jeg, men jeg var faktisk ganske nærme…

   ”Kanskje det aller beste hadde vært hvis vi hadde innsett hvor mye vi faktisk bryr oss om hverandre? Jeg veit om en måte å gjøre det på… Jeg veit at det pleier å funke i parforhold, så det burde funke nå også… Hva om vi tok en pause fra hverandre? Reiste litt til hver for oss?”

   Jeg stirret forbauset på denne gale dama. Hæ? Reise hver for oss? Flytte fra hverandre? Hallo, vi er tross alt en familie her! Kanskje det ikke alltid virker sånn, men flytte fra hverandre? Var ikke det å dra den litt langt?

   Mamma må ha lagt merke til det forbausede blikket mitt og fortet seg å si: ”Ja, ikke permanent, så klart!” 

   ”Hva mener du da? At jeg bør skaffe meg hybel? Litt tidlig, kanskje?” spurte jeg vantro. 

   ”Nei, men du er tross alt ganske voksen nå…” sa hun. Hun skulle bare visst… 

   ”Du kan ta vare på deg sjøl”, fortsatte hun og jeg så at hun åpnet munnen igjen for å lire av seg noe annet betydningsløst tull, derfor fortet jeg meg å spørre: ”Hva er det du gjømmer så godt bak ryggen?” 

   ”Å, det…” sa hun og rakte fram noe, men hva det var, var ikke greit å si. Hun gjemte det nemlig i neven sin.

   ”Faren din og jeg snakket om en gang for noen måneder siden om vi skulle gjøre dette, det koster tross alt ganske mange penger…”

   Å nei. Nå kom det. Det om at de skulle sende meg bort. Det var det hun hadde prøvd å si hele tiden nå, ikke sant? Det var vel også det hun og pappa pratet om i stua den gangen jeg smuglyttet i gangen? De ville ha meg bort, for jeg var jo tross alt bare i veien allikevel, meg hadde de jo ikke bruk for…

   ”Dette er en flybillett”, sa mamma og kikket ned i neven sin hvor hun fortsatt knuget den lille lappen, ”til hvor vi har tenkt å sende deg. Det er litt langt herfra, men du har tross alt vært der før og har stiftet deg nye bekjentskaper der.”

   Å, nei. Ålesund. Ålreit, nye bekjentskaper, ja. Jeg fikk være sammen med Ole hele tiden, men Ålesund? Hva skjer, a’?

   Mamma rakte meg flybilletten og jeg så på den med et på en måte trist blikk. Nei, jeg ville ikke. Jeg ville ikke til barnehjem eller hybel eller hvor det var i Ålesund. Jeg ville være her, eller nei, jeg ville være i den gamle byen min eller i D.C…

   ”Å hjelp! Å hjelp!” utbrøt jeg da jeg fikk undersøkt den flybilletten litt nærmere. 

   ”Å hjelp! Å hjelp! Å hjelp! Å JAAAAAA!” ropte jeg. Det var nemlig ikke Ålesund det stod som jeg først hadde trodd, men, riktig gjettet, D.C.! Jeg skulle til D.C.! Til vennene mine! Det betydde at jeg måtte reise fra Ole, men han var jeg vel så godt som reist ifra allerede så det kom jeg nok til å takle bra.

   Jeg ble kjempeglad, men det vet jeg ikke var grunnen til at mamma og pappa hadde gjort dette. Grunnen til det, var jo at de ville ha meg bort og da tok de D.C. siden jeg var litt kjent der og kjente folk som bodde der. Oh yeah. 

   Mamma smilte også, faktisk. Sikkert fordi at hun tenkte at nå var det sannelig ikke lenge til hun skulle bli kvitt meg.

   Jeg sjekket avreisedatoen. 23. desember – kvelden. Jeg rakk å være litt på fest, kysse Ole og så hive meg i bilen før jeg ankom flyplassen. Så skulle jeg stige om bord i flyet og så… Jeg kjente allerede nå at jeg dirret av forventing og med ett mamma var ute av rommet, slang jeg kofferten nok en gang på senga og hev nedi ALT som fikk meg til å føle meg vel – skjørtet med rysjer, den nyinnkjøpte blusen med sommerfugler, den beige linbuksen med snøring og blomster. All den søte sminken min i lilla og rosa og lyseblå og blank lipgloss. Å, så gøy det skulle bli! Og så den festen med Ole… Tenk om… Nei, jeg avbrøt meg selv. Ikke skap forventinger nå!

Festen kom noen dager senere og siden det snart var jul, var ikke antrekket overlatt til tilfeldighetene: Jeg var kledd i rødt, så klart. Jeg så noen venner av Lill og Yvonne hadde tatt på seg nisselue, men det hadde sikkert sett dumt ut på meg allikevel. 

   ”Stan! Hei!” Jeg satt i sofaen og skravlet med Yvonne, men snudde straks på hodet idet jeg hørte den alltid like blide stemmen til Pernille skjære gjennom Jingle Bells som gikk i cd-spilleren. 

   ”Morn!” utbrøt jeg, fortet meg til henne og ga henne en klem. For første gang siden vi har vært venninner, utbrøt Pernille: ”Så fin du var!” Jeg takket og smilte.

   Misforstå meg rett. Pernille har ikke latt være å gi meg komplimenter fordi hun var slem. Vi har bare alltid hatt vidt forskjellig klesstil. Nå var jeg faktisk kledd ganske så sofistikert. Det gjorde jeg jo til daglig og, men Pernille hadde ikke sett meg siden Ålesund-turen og hun visste ikke at jeg hadde droppet hele punkergreia og faktisk blitt ei ordentlig lita dame. 

   ”Du må være Pernille! Heeei! Vicky har fortalt sååå mye om deg!” sa Lill og kom mot Pernille. 

   ”Øh, Vicky? Å, ja, Stan. Eh, hallo!” sa Pernille litt halvhjertet og forvirret, kanskje. Visste ikke helt hva hun skulle si. Ikke rart i, Lill er litt spesiell.

   ”Victoria?” spurte noen og jeg ble gelé i knærne. Den stemmen kjente jeg. Det var Ole.

   Jeg snudde meg. Ole stod i døra og var like perfekt som han pleide. 

   ”Er det typen din?” hvisket Lill. Jeg nikket. 

   ”Fy faen, han er jo rålekker!” gispet hun lamslått og jeg lo. Første gang jeg har hørt Lill banne. Men det var sant. Han var rålekker. Nå hadde han tatt på seg en sexy hvit dress. Vet du hva jeg tenkte? Awww, yeah, yeah… 

   Jeg kom mot ham og han trakk meg inntil seg og ga meg et lett kyss. Det var så herlig! 

   Plutselig! Plutselig… skjedde det… Gjett hva? Ok, du skal få noen ledetråder: Mange begynte å klappe. Jeg tror til og med jeg tok notis av en kamerablitz. Og det var min beste opplevelse hittil…

   Fransk kyss. Er det ikke det de kaller det? Tenk deg det, mitt første franske kyss fikk jeg av en gud… I allefall så nær som man kan komme en gud! Eller kanskje det var en engel. Uansett, her stod han, og herrens herlighet lyste om ham der han stod i blendende hvit dress og ga meg fransk kyss. Jeg følte meg som verdens lykkeligste person.

   Da jeg omsider greide å rive meg løs, ga jeg fra meg et langt sukk som såklart førte til at en del personer satte i å le. Det hørtes jo sikkert litt dumt og en smule klisjé også, men ja, ja, et fransk kyss er og blir et fransk kyss og det er alltid noe helt spesielt med ditt første, særlig når det blir utført av en type som Ole. Han var god og, vet du, det var det verste av alt! Eller, greit da, beste. 

   Jeg hadde ikke så lang til å være på festen på, jeg hadde jo en aldri så liten reise jeg skulle ha unnagjort. Det gjorde ikke egentlig så altfor mye. Ole var her, og det var det som betydde noe. Uffa meg, klisjé, klisjé igjen, men så er jeg overromantisk også, da.

   ”Kom hit litt, da! Hils på venninnene mine!” ropte Lill og jeg kom meg bort til henne der hun satt i sofaen med en gjeng jåleberter rundt seg. Jeg kom bort bare for å være høflig, men jeg ville egentlig ikke. Er det noe jeg hater, så er det å møte nye mennesker. Jeg skulle ønske jeg elsket det. Sånn er det ikke. Jeg er født sjenert eller det ligger i blodet. I det biologiske, amerikanske blodet jeg fortsatt ble litt uvel av å tenke på. Fortsatt hadde jeg ikke fortalt noen om hvordan alt hang sammen, om at jeg egentlig var adoptert. Kanskje jeg burde fortelle det til Pernille? Ja, god idé. Men hvor var Pernille?

   Jeg kom meg ut av sofaen. 

   ”Pernille?” spurte jeg ut i lufta. Jeg prøvde å få øye på henne, men det var ikke lett. Her var det mennesker overalt. Det hadde nemlig kommet ganske mange, både jenter og gutter.

   ”Har dere sett Pernille, hun høye med fregnene og det røde håret?” spurte jeg noen gutter som hang borte ved peisen. 

   ”Ja, hun forsvant inn på badet med en fyr”, sa han ene og blunket. 

   He, he. Pernille får alle hun vil på kroken. Det er ikke ofte hun blir forelsket, men blir hun det, får guttene valuta for pengene, holdt jeg på å si.

   Jeg bestemte meg for å spille uvitende og bare brase rett inn på badet hvis det ikke var låst. Uvitende hadde jeg jo uansett vært om jeg ikke hadde spurt de guttene. Uansett, det virket jo troverdig om jeg bare kom inn på badet. Hva er vel mer naturlig enn det?

   ”Å, unnskyld, jeg visste ikke at det var opptatt!” utbrøt jeg omtrent i samme øyeblikk jeg trykket dørklinken ned. Pernille snudde seg forskrekket der hun satt på fanget til en fyr. Jeg lo litt, men da så jeg det skrekkslagne blikket til Pernille. Hæ? Hva… Hvorfor så hun sånn på meg?

   ”Kom deg ut, det er opptatt her”, sa en stemme jeg umiddelbart dro kjensel på. 

   ”Det er ikke den du tror det er…” sa Pernille skjelven. 

   Jeg ble helt svimmel. Det kunne ikke være… Det var nødt til å bare være en som hadde lik stemme… ikke sant? Eller…

   Fyren stakk hodet fram fra bak Pernille og mine bange anelser ble bekreftet. Der satt han, herrens engel, i hvit dress og med bestevenninnen min på fanget. 

   ”Stan…” hvisket Pernille, knapt hørbart. Ole skulle også si noe, men jeg stormet ut av hele huset mens tårene sprutet. Hvordan kunne de gjøre dette mot meg? Ole var nå én ting, men Pernille? Bestevenninnen min… Eks-bestevenninnen min, rettet jeg. Jeg ville aldri tilgi henne for dette. 

   Jeg vet ikke hvor jeg løp, jeg visste bare at jeg måtte vekk. Det var jo igrunn en dum ting å gjøre, jeg var jo ikke kjent her i det hele tatt. Vekk måtte jeg uansett.

   Jeg løp videre helt til jeg ble så sliten at jeg måtte stoppe. Tårene kom fremdeles i strømmer og jeg følte meg elendig, rett og slett. Som sagt, én ting er at kjæresten din går bak ryggen din, en annen ting er at bestevenninnen din gjør det.

   Jeg så rundt meg. Jeg hadde kommet til sentrum av dette lille stedet. Sentrum med biblioteket hvor jeg pleide å treffe Lill for så å gå sammen til skolen. Sentrum med puben som jeg foraktet. Folk flest sa at det faktisk var sjelden noen ble fulle der og at det var en koselig atmosfære, men når faren din er alkoholiker, lærer du deg å styre unna sånne steder. Hvorfor var det akkurat dit jeg gikk nå da? Ja, jeg gikk ikke inn, men jeg stod bare utenfor og så på de der inne som hadde det fint. 

   Ei klokke hang på veggen der.

   Oi, shit! tenkte jeg. Hadde jeg vært ute her så lenge? Flyet mitt skulle gå om ikke så altfor lang tid og før det, måtte jeg innom Lill igjen og hente kofferten min. Innom Lill, innom Ole, innom Pernille… Ja, dem måtte jeg bare blåse i, kofferten måtte jeg ha og det litt kvikt! Mamma stod sikkert utenfor hos Lill allerede og var utålmodig.

   I en fart spurtet jeg opp mot huset til Lill igjen, men hvor var det? I all min frustrasjon hadde jeg bare løpt, uten egentlig å se hvor hen jeg skulle. Nå fikk jeg svi for det. 

   Jeg samlet mot og gikk og spurte en fyr som så passe dopet ut som satt på fortauskanten. Jeg ga ham adressen til Lill og spurte hvor det lå, noe som kostet meg alt sjenerte meg hadde av tapperhet.

   Fyren ga meg et så sløvt blikk at han likeså godt kunne ha sovet. Allikevel svarte han meg med en lettere… hm… borte-vekk-stemme nøyaktig hvilken vei jeg skulle gå. Jeg presset fram et takk og skyndte meg i den retningen.

   Heldigvis var det riktig retning og mamma sin bil stod parkert i oppkjørselen til Lill. Hun sveivet ned ruten med en gang hun så meg og begynte å kjefte, men jeg ga blanke i det og skyndte meg inn til Lill hvor jeg prøvde å unngå blikkene fra de andre. Kofferten min stod nemlig i gangen der for jeg skulle jo dra direkte fra festen til flyplassen. 

   Jeg grabbet kofferten og fortet meg ut til mamma og kastet meg inn i baksetet. Jeg ville helst slippe å sitte ved siden av henne, som sagt har ikke hun og jeg verdens beste forhold. 

   ”Så sein du er”, gryntet hun, startet motoren og dro i vei. 

   Vi kjørte i taushet. Jeg gråt fortsatt, men uten høye hulk. Jeg tror nok at mamma så det, men hun bemerket det ikke. Jeg hadde ikke regnet med det, altså. 

   På flyplasser er det alltid liv og røre, kvelden intet unntak. Folk fortet seg hit og dit, noen drasset med seg store kofferter, andre gikk rundt med bare ei veske. Jeg var en av dem som kom med størst koffert, i det minste hadde jeg inntrykk av det. Jeg skulle være borte i en måned. Egentlig altfor liten tid, men bevares, all tid med vennene mine er verdifull (klisjéalarm!). 

   Jeg sendte kofferten min av gårde, mumlet ha det til mamma og gikk og kjøpte meg et kakestykke som kostet flesk. Jeg satte meg rolig ned og mumset kake til jeg fikk beskjed om å gå til gaten min. Så kom flyet, jeg steg om bord og så var jeg på vei igjen. 

KrOpP eR tOpP

Hei venner.

Hver gang jeg snakker mye om et spesifikt tema på bloggen min, føler jeg at jeg maser. Men så kommer jeg på at det er hundre prosent frivillig å lese denne bloggen, og at jeg uansett ikke trur at de som driter i hva jeg driver med og åssen jeg har det til enhver tid i det hele tatt klikker seg inn, så sånn sett taler alt for at jeg bare kan dure i vei med det jeg vil.

Så den fysiske kroppen min, dere! Som faste lesere – og treningskolleger – antakelig har skjønt allerede, er kroppen min ekstra vanskelig for tida. Alt mulig av helsepersonell har i alle år bedt meg om å "trene mer" når jeg har snakka om smertene mine, seinest da jeg var hos revmatolog for noen uker siden. Da jeg bemerka til ham at jeg allerede trente hver dag og hadde gjort det i tre år, sa han at da var jeg "veldig uheldig" som ikke hadde hatt noen effekt. Veldig uheldig, eller så bare hjelper ikke egentlig trening mot mine spesifikke smerter i det hele tatt. Så lite hjelpsomt har trening vært i det siste at det tvert imot har gjort meg verre, noe som har tvunget meg til å ta pause fra luftakrobatikken min, som jeg har blitt så glad i. Da jeg fortalte det til Mari, blei hun oppriktig bekymra for meg, fordi hun veit hvor viktig den har vært for meg. Da jeg meldte meg på introkurs i hoop for snart halvannet år siden, var jeg inne i veldig dårlig psykisk periode. Jeg hadde fullstendig mista trua på egen skriving og jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre med livet mitt om jeg ikke kunne skrive. Det viste seg at hoops var den perfekte hobbyen å fylle tomrommet med, ikke bare fordi det ga meg glede og mestringsfølelse, men også fordi det var såpass krevende at alt annet forsvant fra hodet mitt mens jeg dreiv med det. Det tok absolutt all kapasiteten jeg hadde, både fysisk og mentalt, og dermed var det rett og slett ikke plass til andre tanker enn de som dreide seg om det jeg helt konkret gjorde. Det var et sted der jeg både fikk pause fra mine egne demoner, og der jeg lærte at det fins andre ting i livet enn skriving som jeg faktisk kan lære meg å bli god i. Dessuten var det nettopp en hobby. Jeg har nevnt det før, men jeg blir alltid litt fornærma når folk omtaler skrivinga mi som en hobby. Jeg har ikke brukt tre år av mitt liv på å utdanne meg til å bli flinkere til å pusle med hobbyen min; skriving har alltid vært sjølve identiteten min, på godt og vondt. Hoop, derimot! Når jeg trener kan jeg glemme alt annet og bare ha det gøy. Det er selvfølgelig ganger hvor det ikke er bare gøy, for eksempel når jeg blir frustrert over ting jeg ikke får til, men jeg har likevel ei radikalt annerledes innstilling til luftakrobatikk enn hva jeg har til skriving. Jeg aksepterer at jeg ikke er den aller flinkeste der, og jeg klarer å heie på andre uten å føle på sjalusi. Om jeg aldri kan leve av å være luftakrobat, har det ikke noe å si for min verdi som menneske. Og det er faktisk utrolig behagelig å ha dette pusterommet, fordi jeg har en tendens til å se på verden gjennom et slags alt-eller-ingenting-filter, der bare det beste er bra nok, hvis ikke er det ikke noe vits. Jeg veit ikke hvorfor jeg ikke klarer å overføre denne mer avslappa holdninga til andre aspekter ved livet mitt, men jeg mistenker at det er fordi at jeg alltid har følt meg ekstremt udugelig til alt innen sport og idrett. Å oppdage at det ikke stemmer, at jeg faktisk får til noe jeg alltid har ansett som umulig for meg, er en følelse jeg ikke helt klarer å beskrive, nettopp fordi jeg ikke trur jeg har følt den før. 

Dette blei plutselig et veldig langt avsnitt. Men jeg håper det gir litt kontekst til hvorfor Mari bekymrer seg for åssen det skal gå med meg uten dette pusterommet i livet mitt, og hvorfor jeg syns det er skikkelig kjipt å ikke få drevet med dette på ei stund. Jeg fikk mer eller mindre treningsforbud fra den ene treneren der en av de siste gangene jeg var der. Hun sa at jeg ikke skulle trene akrobatikk, jeg skulle til fysioterapeut, og at jeg ikke fikk komme tilbake før jeg var bedre. Problemet er bare at jeg har stått på venteliste til fysioterapi i noen måneder allerede og at verken jeg eller fysioterapeuten aner hvor lang tid det vil ta før jeg får time, og jeg har ikke penger til å gå privat. Men i mellomtida håper jeg å få hjelp hos Frisklivssentralen. Jeg har vært der en gang allerede, og skal etter planen tilbake til uka. Selv om det innebærer at jeg må stå opp altfor tidlig for hva den biologiske klokka mi er komfortabel med, haha, men jeg prøver å trøste meg med at om det er dette som midlertidig må til for at jeg skal kunne komme tilbake til luftakrobatikk så fort som mulig, så er det tross alt verdt å ofre en sporadisk god natts søvn for. 

Dessuten skal jeg, etter alt å dømme, endelig utredes for Ehlers-Danlos syndrom på sjukehuset. Jeg tør ikke å puste ut med mer enn 75% lettelse ennå, fordi jeg fortsatt venter på en dato for timen min, men henvisninga mi har blitt vurdert, og nå er det – så vidt jeg har skjønt – bare opp til en sekretær å finne plass til meg i kalenderen. Jeg håper at de på landets største sjukehus har noe mer hjelpsomt å komme med enn "du må trene mer." 

Og siden jeg, som nevnt, ikke føler på sjalusi innen hoops på samme måten som innen skriving, vil jeg dele denne fantastiske rutinen med dere, som kanskje er den vakreste og mest rørende hoop-rutinen jeg noen gang har sett. Jeg kommer aldri til å komme opp på dette nivået, men det føles helt greit, for jeg kan likevel nyte og la meg bevege av andres talent:

August 2023

Opplevelser: Jeg starta måneden med å skade meg, noe som gjorde at det planlagte besøket mitt hos Vibeke varte vesentlig lenger enn hva meninga var, og det var en del andre planer som bare måtte få dure i vei uten meg. Men jeg fikk dratt på Still Corners-konsert med Mari, på konsert med Skala Operakor sammen med Hannah, og på Tronsmos bakgårdssalg med påfølgende middag på Nordvegan med Vibeke, så noe hygg blei det tross alt likevel.

Innkjøp: Det fine med å ha små føtter er at jeg kan handle i barneavdelinga, og det er der de fineste gummistøvlene er. På Still Corners-konsert kjøpte jeg også med meg ei fryktelig fin band-t-skjorte og blei ønska lykke til med skrivinga av vokalist og keyboardist Tessa Murray, i tillegg til at jeg fikk med meg langt flere bøker enn opprinnelig planlagt på bakgårdssalget til Tronsmo, men å kjøpe bøker og samtidig støtte en av Oslos beste bokhandlere, er aldri bortkasta penger etter min mening.

TV-serie: Etter en real hofte- og lårkaramell blei det brått behov for mer stillesitting enn vanlig, så nå har endelig også jeg begynt å se The Mandalorian. Jeg syns Star Wars-universet alltid er et koselig sted å være, mye fordi det føles så trygt. Det er det gode mot det onde, det er tidløse historier som er lette å følge med på, det er alltid mye gøy visuelt på gang. Nettopp dette gjør at jeg sjeldent syns Star Wars når de virkelige dybdene. Det føles aldri ordentlig farlig, og jeg er aldri redd for at det ikke skal gå bra til slutt. Men når man er sliten og har vondt, er det akkurat denne typen komfort-TV som er riktig. For ikke å glemme at jeg i all oppriktighet elsker The Force som konsept, og at jeg koste meg stort da jeg fikk se ingen ringere enn Werner Herzog dukke opp i en liten, men viktig rolle.

Film: Ghost Rider, Black Panther og Boston Strangler. Ghost Rider er fullstendig latterlig, men så over the top på den måten bare en Nicolas Cage-film kan være at den underholder stort ikke desto mindre, eller nettopp derfor (en ung Rebel Wilson i en bitteliten birolle er forøvrig filmens høydepunkt). Jeg blei personlig litt skuffa over Black Panther fordi jeg husker den fikk så gode kritikker da den kom, men for meg var den en temmelig generisk og forutsigbar affære som ligner på det meste annet jeg har sett av Marvel, men karakteren Shuri var så herlig at jeg gjerne ser en eventuell film med henne som hovedrolle. Boston Strangler fortalte en seriøs historie på en seriøs måte på den måten fiksjonalisert true crime gjerne gjør, og var dermed et helt OK tilskudd til en sjanger som byr på både bedre og dårligere filmer.

Musikk: Månedens hyggeligste oppdagelse var New York-bandet Lathe of Heaven, som i disse dager er aktuelle med sin første fullengders utgivelse. Åpningssporet At Moment's Edge gir meg skikkelig nostalgiske assosiasjoner til sjangerdefinerende åttitallslegender som The Chameleons og Echo and the Bunnymen. Sånn sett skaper Lathe of Heaven kanskje ikke noe helt nytt vi aldri har hørt før, men god musikk er god musikk, og post-punk-klubben er rikere med Lathe of Heaven som medlem.

Throwback Thursday: Aloha verden – nittende kapittel

For de som er spesielt interesserte: jeg blei henvist til fysikalsk avdeling på Ullevål for få dager siden, men fikk i dag avslag på henvisninga, dog på grunn av manglende opplysninger. Håper jeg kan få ei ny og grundigere henvisning og kan bli vurdert på nytt, men jeg må innrømme at det er ekstremt slitsomt å hele tida måtte være på pletten og mase og krangle når man allerede er dårlig og det er en grunn til at man ønsker spesialistbehandling in the first place. For de som ikke er spesielt interesserte: kos dere med nittende kapittel av Aloha verden, som inneholder en ekstremt såpete twist jeg faktisk hadde glemt fullstendig. Bare for å være litt tabloid, mener jeg, men jeg hadde ikke sagt det hvis det ikke var sant. Eldre kapitler fins stadig under Aloha Verden-knaggen.

”Vicky! Hørte du var i Ålesund! Var det kult?” spurte Lill da jeg møtte henne ved matbutikken i sentrum. Jeg hadde akkurat kommet hjem og virkeligheten hadde innhentet meg. Nå skulle jeg gå sammen til skolen med Lill.

   ”Ja, jeg har noe som sikkert interesser deg: Jeg har fått meg kjæreste!” 

   ”Har du?” spurte Lill og ble ikke i ekstase. 

   ”Ja, du skulle sett ham, du, han er så utrolig skjønn, peneste gutten jeg noen gang har sett!” 

   ”Jeg tviler ikke, men helt borte i Ålesund?” spurte Lill. 

   ”Eh, ja”, sa jeg, som sant var. 

   ”Det blir vel verre å få besøkt ham da, tenker jeg? Du, hør her. Av erfaring vet jeg at langdistanseforhold ikke fungerer. Dropp ham”, sa Lill. 

   ”Hæ? Det kan du bare glemme! Jeg har vært forelska i ham siden Gud veit hvor lenge og så skal jeg droppe ham? Nei takk!” sa jeg. 

   ”Ja, ja, gjør som du vil”, sa Lill og trakk på skuldrene før vi begynte å gå. 

   Hun virket ikke så glad som hun pleide og dette bemerket jeg. 

   ”Tja, kanskje jeg bare stod opp med feil bein i dag, vet du. Ingenting alvorlig”, sa Lill, men jeg visste at det ikke var sant. Det var åpenbart noe som plaget henne, men jeg greide ikke å finne ut hva.

   Da vi kom fram til skolen, lyste plutselig Lill opp: ”Vi har en fest! Da kan du invitere han typen din fra Ålesund og kanskje noen venner fra gamleskolen din også! Det hadde vært så kult, altså!” 

   ”Ja, det kan vi jo”, sa jeg og tenkte ikke noe mer på det.

   Da skolen var forbi, gikk jeg alene hjem. Lill skulle bli med Yvonne, så der gikk altså jeg i plaskende regnvær og våte meitemarker som kravlet på bakken.

   Hva for slags sted er egentlig dette? spurte jeg meg selv. Så vidt jeg kunne huske, hadde det omtrent bare vært gråvær og regn siden jeg kom hit. Kanskje det hadde noe med årstiden å gjøre, men allikevel, på hjemstedet mitt hadde jeg allikevel bare minner om en solrik og varm høst. Hvorfor lengtet jeg ikke tilbake da? Det var helt tydelig at jeg lengtet vekk, men ikke hjem. Jeg lengtet riktignok til sol og varme, men det var ikke det gamle huset mitt med kirsebærblomster og stor hage og gressplen jeg ville vekk til. Ikke denne gangen. Før ville jeg bare tilbake dit, tilbake til landet og den tiden mamma og pappa elsket hverandre. Da var de i allefall litt vennligere innstilt ovenfor meg. 

   Da innså jeg det. Stedet jeg lengtet til var solrikt og varmt, men det var ikke til hjembyen min. Det var til D.C. Høye løvtrær i de tallrike og grønne parkene, flotte bygninger i empirestil, rene og pene gater… og vennene mine…

   Idet jeg nådde postkassene, tørket jeg tårene som rant nedover kinnene mine. 

   Jeg dro posten opp av kassen. Det var ikke noe interessant. Noen reklameaviser og et brev til mamma og pappa.   

   Da jeg kom inn, la jeg merke til at mamma og pappa ikke var hjemme. Det var nok grunnen til at jeg tok meg den friheten å åpne brevet deres. Det så ikke ut som noe regninger eller noe sånt allikevel.

   ”Hm”, mumlet jeg da jeg så hva konvolutten inneholdt. En innbydelse til slektsstevne. Nok en kjedelig anledning til å treffe familie jeg ikke hadde noen som helst kjennskap til og sikkert aldri kom til å få heller. Ja, ja. Det var da alltids noe. Da slapp jeg å sitte inne og surmule over regnet og vennene mine jeg kanskje aldri fikk se igjen.

   Plutselig la jeg merke til noe som fanget interessen min idet jeg lot blikket gli over innbydelsen. Så begynte noen hvite lys å blinke og jeg ble helt svimmel. Deretter så jeg bare svart.

Jeg våknet ikke så lenge etterpå. Tror jeg. Det er jeg jo igrunn ikke helt sikker på siden jeg besvimte.

   I begynnelsen husket jeg ikke hvorfor jeg hadde besvimt, men et blikk på innbydelsen fikk meg til å huske. Jeg plukket den opp igjen og leste setningen nok en gang: ”Dere kan godt ta med dere datteren deres, selv om hun er adoptert.”

   Det smalt i ytterdøra og mamma kom hjem fra jobb. Jeg var nødt til å spørre henne rett ut om dette, selv om hun og jeg aldri hadde hatt et kjempebra forhold, akkurat.

   ”Mamma, les det som kom i posten i dag”, sa jeg etter at hun hadde slengt fra seg veska i gangen og kommet inn i stua. 

   ”Vent litt, jeg må hvile”, sukket hun og kastet seg ned i nærmeste stressless-stol mens hun stønnet og bar seg. 

   ”Nei”, sa jeg bestemt og strente mot henne med innbydelsen i hånda, både sint og lei meg og forvirret over at jeg ikke hadde fått vite noe før nå. 

   ”Victoria, vær så snill…” protesterte hun og holdt ei hånd opp som forsvar, men jeg stakk papiret opp under nesen hennes og pekte på avsnittet. 

   ”Les!” nærmest snerret jeg. Og hun leste. Deretter, når hun hadde lest, ba jeg om en forklaring. 

   Plutselig brast mamma i gråt! 

   ”Jeg skulle ha forklart deg det”, hikstet hun mellom hulkene. Jeg så spørrende på henne og hun fortsatte: ”Du er ikke engang norsk!” 

   HÆ!? Hva mente hun? Ikke norsk? Var jeg finsk? Islandsk? Fransk? Estisk? Noe enda verre?

   ”Du har en søster som ble adoptert til noen i det opprinnelige hjemlandet ditt fordi foreldrene dine døde da du var liten! Jeg var 19 år og elsket unger og greide ikke å se deg foreldreløs… Siden har jeg skjønt at jeg ikke var klar for å oppdra noen barn, men jeg hadde ikke hjerte til å sette deg ut på gata, heller.” Alt sammen kom i en veldig flom av ord, av og til avbrutt av kraftige hulk.

   ”Det opprinnelige hjemlandet mitt? Hvor… hvor kommer jeg egentlig fra?” spurte jeg skjelven og følte at jeg fikk den samme svimmelhetsfølelsen som da jeg fikk vite at jeg faktisk var adoptert. Jeg satte meg derfor ned for ikke å besvime igjen. 

   ”Faren din og jeg var, som jeg sa, 19 år gamle da vi reiste dit. Jeg var, også det har jeg sagt før, så mektig glad i unger og vi tenkte på å gå innom barnehjemmet bare for å se litt… Snakke litt med ungene… Da så vi dere. To små tuller. Den ene hadde så vidt fylt to år og den andre, det var deg, var så liten, så liten… Ikke mer enn et halvt år. Vi kom altså i snakk med et annet par der som også hadde sett de to helskjønne nurkene og der og da bestemte vi to parene oss for å adoptere en av hver. Vi bestemte oss også for å ikke fortelle om at de var adoptert eller hadde en søster der ute et sted, det ville bare bli problematisk. Nå hadde ikke jeg noe valg, da…”

   Jeg var lamslått. Jeg var adoptert. Jeg kom fra et annet land. Jeg hadde en to år eldre søster.

   ”Hv-hvilket land kommer jeg fra, da?” spurte jeg mens hele meg skalv. 

   ”Både du og søsteren din er amerikanske”, sa mamma.

   Amerikanske? Ja, ja, det kunne vært verre, mye verre. Jeg hadde fryktet noe skikkelig ille, jeg, altså, ikke noe galt med folk fra Island, Frankrike eller Estland, men av en eller annen grunn ble jeg på en måte litt lettet over at det var akkurat USA jeg kom fra. 

   ”Er du fornøyd nå? Er du fornøyd over å ha fått vite den egentlige bakgrunnen din?” spurte mamma meg sint, som om det var min feil at jeg ved en feiltakelse fikk vite at jeg var adoptert. 

   Jeg visste ikke hva jeg skulle svare, jeg. Fornøyd? Vanskelig å si. Det hadde på en måte vært bedre om jeg ikke fikk vite noen ting som helst, men når jeg først fikk beskjeden opp i ansiktet, var jeg vel fornøyd med å få vite sannheten. Eller?

   ”Jeg tror jeg må få være litt for meg sjøl, jeg”, mumlet jeg og gikk inn på rommet mitt hvor jeg ikke hadde annet å ta meg til enn å stirre i veggen. 

   Øynene mine falt til slutt på mobilen min som lå på skrivepulten. Ringe Pernille eller ikke? Vi fortalte hverandre alt, da, nesten, i allefall. Hvis det var noen jeg av hele mitt hjerte ville ringe til, måtte det bli Roger, Sid eller Tobias, men dem hadde jeg jo ikke telefonnummeret til. Ja, det måtte definitivt bli Pernille.

   ”Mobilen er slått av”, hørte jeg i den andre enden. Pokker også. Jeg følte så for å åpne meg for noen, men hvem skulle det bli da? Jeg følte at jeg ikke kjente Yvonne eller Lill godt nok til å fortelle dem noe sånt enda.

   Hvem er søsteren min? kom jeg plutselig til å tenke på. Tenk om jeg hadde sette henne mens jeg var i D.C., men ikke hadde visst det. Tenk om jeg hadde snakket med henne! Eller tenk om jeg hadde sett henne, snakket med henne og tenkt at hun var ei skikkelig bitch. Hva om hun var en av barbie-dokkene på festen til Petter? En av de som hadde hengt seg på og flørtet med Victor? Huff a’ meg. Sånn måtte jeg ikke tenke. Det mest sannsynlige var tross alt at jeg ikke hadde verken sett eller snakket med henne. Sannsynligheten var nok liten for at det var akkurat D.C. hun bodde i og. 

Neste dag, på skolen, var jeg helt borte og åndsfraværende. Jeg greide ikke å tenke på noe annet enn at jeg i virkeligheten var amerikaner og at jeg – trøste og bære – hadde ei amerikansk søster i USA! 

   Litt senere på dagen bemerket Lill at jeg så litt bortreist ut. Hun spurte hva det var, og jeg svarte at det var ingenting. Lill, som var den type person som aksepterer omtrent hva enn forklaring du gir henne, smilte og sa ”fint!” før hun begynte å fortelle om festen hun hadde planlagt. 

   ”Du har sikkert noen venner fra der du bodde før og kjæresten din er en selvfølge! Det blir jo litt voldsomt å be Tobias, han bor i USA nå, vet du, men jeg har noen kule venninner som bor i byen. Dessuten er kusinen til Yvonne dødssnill og kul og henne må med. Lene og Benedicte, tvillingene i c-klassen er også festlige, de må vi be.”

   Tvillinger i c-klassen? Kult, rakk jeg å tenke før jeg igjen forsvant inn i min egen lille adoptivverden, eller hva jeg skal kalle den.

   ”Hører du etter, eller?” spurte Lill. 

   ”Hm?” Jeg ble rykket ut av tankegangen min. 

   ”Jeg spurte om det var greit vi hadde det hos deg”, sa Lill en smule irritert. 

   ”Nei, det tror jeg ikke. Mamma… Nei, glem det, det tror jeg ikke går helt bra”, svarte jeg. 

   ”Hm, nei vel. Hos meg, da. Vet du hvor jeg bor?” spurte hun. 

   ”Nei”, svarte jeg. 

   ”Ja, du finner vel fram. Når passer det for deg, da?” lurte hun på. 

   ”Du, er det ikke du som skal ha festen, a’? Det er du som bestemmer alt det greiene!” utbrøt jeg. 

   ”Jooo… Men…” Lill dro litt på det. 

   ”Men hva?” spurte jeg. Da det ikke kom noe svar fra Lill, ble jeg irritert og sa: ”Jeg blir sjuk av å være sammen med deg. Jeg går”, sa jeg og, ganske riktig, jeg gikk. 

   Det var sant, det var til å bli gæren av. Å gå sammen med Lill, altså. Hun greide ikke å tie stille og regnet med at alt var greit hvis hun foreslo det, men var det noen andre som foreslo noe for henne, kunne det ikke gå. Jeg innså at jeg likte Lill mindre nå enn det jeg hadde gjort i begynnelsen. 

Noen dager senere fikk jeg et brev i posten. Det var fra Lill. Innbydelse til ”Årets party”, som hun selv kalte det i brevet. Hadde det ikke vært for at Ole skulle komme, ville ikke jeg ha kommet heller, men han kom jo, så da var saken klar. 

   Det kom bare til å bli Pernille, Ole, Lill og Yvonne jeg kjente på den festen, men det gikk nok greit. Pernille og Ole kjente jo tross alt bare hverandre og meg, så jeg kom nok til å henge med dem. 

   Festen skulle være en slags julefest, nemlig på selveste lille julaften. Det var en stund til ennå, litt mer enn to måneder, men jeg gledet meg allerede, egentlig bare til å se igjen Ole. Jeg har nemlig alltid aldri vært noe festmenneske, eller jeg mener, jo, jeg har det, men da skal det være en fest også, ikke en gruppe mennesker som sitter i en sofa med musikk i bakgrunnen og prater og spiser godteri. Det kom nok til å bli gørr kjedelig, men siden Ole var der, var jeg villig til alt!

   Jeg gruet meg til julaften. Det har jeg alltid gjort. Alltid er det den samme gamle leksa. Mamma drar til venninnene sine og pappa blir ravende full borte hos naboen og jeg sitter alene og gråter mens jeg stirrer på pakkene under juletreet fra vennene mine. Pakke fra mamma og pappa er det alltid også, bortsett fra at jeg ikke regner dem som pakker. De er nemlig gitt av plikt og ikke av glede, det vet jeg. 

   En gang husker jeg at jeg spurte Pernille om jeg kunne være hos hennes familie i jula. Pernille ble i ekstase og vi begynte å legge store planer. Så kom hennes senile farfar og satte en stopper for planene våre. Han ville ha hele familien sin samlet på aldershjemmet og hele greia endte med at de tok med seg et juletre i plast og dro opp dit for å holde ham med selskap mens jeg satt hjemme og hørte på julemusikk for å prøve å komme i stemning selv om det var umulig.

   ”Det er mat!” ropte mamma og jeg trasket inn på kjøkkenet hvor jeg spiste meg god og mett. Deretter gikk jeg inn på rommet mitt. Sa jeg skulle legge meg, men jeg ble sittende og glo i veggen og tenkte på alt det som hadde skjedd i det siste: Bestevennene mine som hadde flyttet, Ole, festen og, så klart, at jeg var adoptert fra USA og hadde ei amerikansk søster der borte. 

   ”Det er jo veldig dyrt”, hørte jeg pappa si innenfra stua. Han har veldig høy stemme, for å si det sånn, derfor listet jeg meg bort, presset øret mitt mot døra som skilte gangen og stua og spisset ører. 

   ”Da slipper vi å ha henne her og det ville vært en befrielse”, hørte jeg mamma sukke. 

   ”Ja, men tenk på pengene!” nærmest ropte pappa. 

   ”Ja, hva med dem? Du trenger dem vel til å kjøpe alkohol for, ikke sant? Ikke sant!?” hylte mamma og da ropte pappa tilbake: ”Og du sløser ikke med penger, eller? Dyre pelskåper, smykker og diamanter, fins ikke måte på!” 

   ”Det er bedre enn hva du gjør!” skrek mamma, ”problemet er at hun bare er i veien og vi har ikke bruk for henne!” Henne, var det meg? Antakelig, og det skremte meg at de ikke ”hadde bruk for meg”. Ærlig talt, hvem snakker sånn om barna sine?

   ”Du sier noe. Da slipper vi å se henne. Ok, jeg blir med. Men du betaler!” glefset pappa. 

   ”Gledelig. Skulle aldri ha tatt henne til oss”, stønnet mamma og jeg kjente noe vått renne nedover kinnene mine. Hva de enn tenkte på, likte jeg det ikke. Dessuten snakket de om meg som om jeg skulle vært en gjenstand. Kanskje de ikke hadde fått det med seg, men jeg var faktisk et levende og tenkende menneske jeg også. 

Trettipunktersbloggutfordring #17: Oversikt over hva du har i veska

Den fysiske formen min bedrer seg gradvis, endog langsomt, og jeg er litt utålmodig. Jeg savner både yoga og luftakrobatikk, men de siste dagene har jeg i det minste vært i form til å gå litt igjen, så det har blitt noen korte skogsturer på meg. Jeg er ganske heldig som har både havet og skogen i umiddelbar nærhet. Jeg blei derimot nødt til å selge Depeche Mode-konsertbilletten min, noe jeg fortsatt er litt bitter for. Det føles så urettferdig og unødvendig når min egen kropp hindrer meg i å gjøre ting jeg har gleda meg til i over et år, det føles liksom som det ultimate sviket, som om jeg ikke er på lag med meg sjøl.

Jeg akter å fullføre denne trettipunktersutfordringa, til tross for at jeg foreløpig har brukt mange år på noe som var meninga at skulle ta en måned. Og i dag ba den meg om å tømme veska mi. 

Så da må jeg nesten adlyde, da.

Som du kan se, har jeg ADHD.

La oss gjøre dette så systematisk som mulig:

1. Denne fruktkaramellen

Denne fikk jeg av en random fyr som gikk rundt og delte ut gratis godteri av ingen spesiell grunn under Lierdagene, og fordi jeg er høflig tok jeg den imot, men fordi jeg er en anelse paranoid har jeg ikke spist den fordi jeg aldri kan utelukke med hundre prosent sikkerhet at fremmede er ute etter å forgifte meg.

2. Søppel, kvitteringer, brukte billetter, papir av ymse slag

Denne slags typen ting har en tendens til å hope seg opp. Jeg er ute i et ærend, får et akutt behov for å kaste noe, men fordi jeg ikke er i nærheten av ei søplebøtte, legger jeg det i veska så lenge, og innen det er ei søplebøtte innen rekkevidde, har jeg allerede glemt at det var noe jeg skulle kaste.

3. Våtserviett

Denne husker jeg ikke hvor kommer fra. Sannsynligvis er den noe som blei delt ut da pandemien herja som verst, og pliktoppfyllende som jeg er, tok jeg den imot, la den i veska og glemte den.

4. Solbriller i solbrillepose (som teknisk sett hører til et annet solbrillepar)

Dette paret har blitt ødelagt og limt så mange ganger at de egentlig ikke er særlig fine lenger, så jeg prøver å vende meg av med å bruke dem, men de er nå en gang det solbrilleparet jeg eier som er mest behagelig å ha på, i tillegg til at de har de glassa som beskytter best mot sollys, så inntil videre blir de med rundt omkring likevel.

5. Powerbank

Fordi jeg er ikke utelukkende et rotehue; jeg har også et par – tre greier i veska som det faktisk er oppriktig fornuftig å ha der.

6. Lighter

Det er lenge siden sist jeg røyka nå, og jeg trur – i likhet med så mye annet – at lighteren er der mest fordi jeg har glemt å ta den ut. Men!! Det skjer innimellom når man er på en restaurant eller noe der de har levende lys og så slukkes flammen av en eller annen grunn, og da er jo en lighter jaggu kjekt å ha på lur.

7. Nøkkelknippet mitt

Og på det har jeg husnøkkelen, nøkkelen til skapet jeg hadde på jobben jeg mista i 2020, en enhjørning, og en laserpeker fordi man aldri veit når man får behov for å leike med en katt.

8. Ørepropper i øreproppetui

Fordi ørepropper gjør det vesentlig enklere for meg å oppholde meg utafor leiligheten min.

9. Plastbestikk

En gang bestilte jeg take-away og fikk med plastbestikk som jeg endte opp med å ikke bruke, men som jeg isteden la i en skuff, og her en dag for noen uker siden skulle jeg spise en Skyr på toget, men så mangla jeg skje å spise den med, og i posen som denne kniven og gaffelen kom i lå det også ei skje, så jeg tok med posen med engangsbestikk i veska, brukte og kasta skjea, og siden har kniven og gaffelen blitt liggende.

10. Lommebok

Denne lommeboka er fortsatt verdens søteste, selv om den har blitt vesentlig mer møkkete siden den var ny.

11. Bok

For tida leser jeg The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft.

12. Hodetelefoner

Jeg går ingen steder uten.

13. Caps

Fordi blondiner som meg har en tendens til å bli solbrente i hodebunnen.

14. Medisiner jeg kan komme til å få akutt bruk for 

Mot henholdsvis migrene, ADHD, allergi og astma.