The Proposal (2009)

Herre, hva folk greier å overtale meg til å se. Men dette overraska meg faktisk positivt, altså.

Margaret er sjefen fra helvete. Andrew og alle de andre som jobber på forlaget (passende at jeg så denne sammen med Panthera-folka, hæ?) misliker dama så sinnssykt inni helvete sterkt at ingenting ville ha gitt dem større glede enn å se henne pines til døde med strekkbenk og jernjomfru og alt som verre er. Plutselig driter hun derimot på draget. Hun har føkka det skikkelig til, og fordi hun opprinnelig er fra Canada, må hun utvises fra USA. Det er derimot ett unntak fra denne regelen; hvis hun er gift med en amerikansk statsborger, skal hun få bli. Margaret griper selvfølgelig denne ene muligheten, og truer Andrew til å forlove seg med henne. Og enda verre blir det når Andrew tar henne med seg til familien i Alaska, sånn at de hele tida må late som om de er kjempeforelska i hverandre.

Dette er akkurat ei sånn ei fordomsfull og forutsigbar smørje som egentlig bare er same shit, new wrapping av alle andre romantiske komedier du har sett. Men herregud, den er da artig for det? For sjøl om historia er mildt sagt fjollete, slutten misbruker alt det slitneste klissklasset for alt hva det er og ikke er verdt og humoren i stor grad spiller på det egentlig veldig ikke-oppfinnsomme by-møter-bøgd-kræsjet, så ler du jo. Sketsjene den drar, er utvilsomt ikke av det intelligente slaget, men er du i godt humør fra før, sånn som jeg var den dagen, blir jo dette faktisk riktig så festlig. Dette er en real popkornfilm som best nytes i lag med gode venner, og som aldri gir deg intens, magevrengende latterkrampe, men heller litt god, gammaldags "høhøhø." Å se den på kino kan kanskje oppleves som litt unødvendig, men den bør være relativt trygg å leie hvis du skal ha besøk.

Jeg er stygt redd for at jeg ikke kommer på så mye mer å si. Dette er veldig langt fra et mesterverk, eller i det hele tatt en komedie du husker så veldig lenge etter at du har sett den, men akkurat der og da får den deg til å la bekymringer fare og humre over pinlige situasjoner som du sikkert har sett før, men som liksom er litt gøy hver gang likevel.

Jeg har bare ett spørsmål, og det er; når skal Sandra Bullock egentlig begynne å spille i andre typer filmer?

Dommeren har talt: 4

Coco Chanel & Igor Stravinsky (2009)

Kjærlighetsforhold mellom kulturhistoriske personligheter er jo min spesialitet. Jeg hadde derfor gleda meg lenge til denne filmen.

Ikke at jeg hadde noen særlig grunn til det. For en karismatisk Anna Mouglalis i den kvinnelige delen av tittelrollen greide ikke å gjøre opp for at dette er utrooooolig kjedelig. Jeg holdt på å sovne opptil flere ganger, som debutant i kinosammenheng, og jeg nekter å tru at det var utelukkende fordi jeg var trøtt fra før.

Men nå begynner jeg jo ikke med begynnelsen.

Som filmtittelen og bildet burde mer enn antyde, utforsker denne filmen det påståtte kjærlighetsforholdet mellom nettopp frøken Chanel og herr Stravinsky. Coco tilbyr Igor å ta med seg familien og komme og bo i det store, fine, fargeløse huset hennes på landet, og det er her det begynner å skje ting. Og kona til Igor, Katarina, har mer enn bare mistanke, men får seg liksom ikke til å slutte å elske mannen sin heller.

Merk deg dette: da jeg nevnte at det "skjer ting", skal dette tolkes i en usannsynlig vid betydning. Det som "skjer", er sexscener, pianospilling, kyssescener, late-som-poetiske bilder av skog og mark, befølingsscener, Katarina som ser rundt seg med forferda blikk, Igor som sitter med hendene mot tinningene og ser bekymra på ett eller annet (piano, vindu, vegg... mulighetene er endeløse), og så, før du veit ordet av det, kommer jaggu ei sexscene til. Og hele tida sitter jeg og irriterer meg fordi jeg veit at dette har jo enormt potensiale, men så har det blitt redusert til "minimalisme" og "poesi", som jeg stort sett av er enorm fan av i filmsammenheng, og som jeg derfor relativt lett kan se når det er halvhjerta og når det faktisk funker. Jeg trenger vel ikke å si hvilken av alternativa som passer til denne.

Som så vidt nevnt innledningsvis, var det ingen katastrofe å ha Anna Mouglalis som frøken Chanel, for uten at jeg noen gang har kjent designerdamen personlig, greier jeg liksom å forestille meg at hun er akkurat så arrogant, kald og... kall det kynisk?... som frøken Mouglalis spiller henne. Dama er ordknapp, men når hun sier noe, merkes det. Så hun er fin. Bare synd at hun befinner seg i en film som i det hele tatt kaver noe forjævlig. Hadde den bare ikke prøvd å være så artsyfartsy med underdreven dialog, lange scener der Stravinsky-musikk er eneste lydspor, pinlige stillheter og enda flere sexscener enn de som allerede er nevnt, kunne jo dette, med litt godvilje, funka som bare faen. Historia ligger jo der, men det går an å framstille den med den rettferdigheten den fortjener. Dette blir bare langtekkelig (til tross for at den faktisk ikke er lang, og dét bør jo være et dårlig tegn) og veldig, veldig døllt.

Jeg lurer btb på hvor russisk danske Mads Mikkelsen egentlig høres ut for russere. Kanskje like norsk som "nordmennene" i Twin Peaks?

Dommeren har talt: 2

Bergen og Sandefjord

Såh. Skolemaskinene krever at jeg må installere nytt programvare for å få lagt inn bildene fra kameraet mitt. Selvfølgelig et slag i trynet. Får se når jeg blir så desperat at jeg kontakter administrator. Kanskje i morra. Så inntil videre får dere leve i håp om bilder av rommet mitt heller i framtida.

Ahh. Hvor lenge siden sist? Fem dager? Føles som fem år. Jeg trenger virkelig en egen maskin. Og dette er bare andre dagen! Herre.

Men nå forgriper jeg hendelsenes gang! Jeg har oppdateringer å unnagjøre, for tru det eller ei, men de siste dagene har vært innholdsrike.

Mhm. Jeg var jo i Bergen. Dere som har fulgt med litt på bloggen, veit at jeg er midt oppi en prosess hvis navn lyder bokutgivelse. Dere som i tillegg har stalka meg litt på Facebook, veit verdifull tilleggsinformasjon, som jeg akter å ta for meg her og. Dere var ikke eksklusive så lenge, nei.

Altså! Jeg var i Bergen. Der fant jeg blant annet en Anders, virra rundt på obligatoriske Bryggen og følte meg viktigpetrine med speilrefleks i akvariet. Men grunnen til at jeg egentlig var der in the first place, var ingen av overnevnte, men nettopp den at jeg skulle møte forlaget mitt, a.k.a. Panthera Publishing, en nyoppstarta og entusiastisk duo som ingen har hørt om, men som vi akter å få gjort noe med. Jeg fant ut at de ikke var noen forstyrra pedofile (fordi ei melding som "når de kjem ut, ser de ei sølvgrå stasjonsvogn som de kan sette dykk inn i" - ikke nødvendigvis ordrett - kan tolkes i alle regnbuens farger), men derimot to søte sunnmøringer ved navn Anette og Vegar. De hadde store planer og masse penger, til tross for at de påstod at forlaget holdt et stramt budsjett. Men jeg mener, hallo. Hotellet, frokost første dagen, tannbørste (!), middag første kvelden og fire kinobilletter blei spandert av dem. Needless to say følte jeg meg temmelig V.I.P., noe som resulterte i en festlig fjesbokstatus. Nu vel.

"I dypet av en ruin" kommer etter planen 18. september. Alle veit til at planer ikke er til for å holdes, men vi skal yte vårt ytterste for at denne likevel blir det. Holdt, altså. Da blir det releaseparty i Bergen, og alle må komme! Dessuten var de interessert i "Min virkelighet", som i all oppriktighet er pølsevev fra ende til annen, men for all del, suit yourselves, Panthera. Og dette mener jeg ikke på en arrogant, uhøflig måte, men på en slags beskjeden type måte. Eh. Jeg veit ikke om jeg gjør meg helt forstått her, jeg, men det får bare være. De syns uansett at jeg skriver bedre enn det jeg sjøl gjør, og med det mener jeg egentlig verken å si at de er dumme eller at jeg er kjempeflink. Hmz. Dette blei vanskelig. Og da gjør jeg som jeg alltid gjør når noe blir vanskelig; overser det og går videre.

Det kan virka som om A&V er hyppe på å gjøre meg til kjendis. De har store planer om både signeringer, fanside på Facebook, bannere, reklamer på busser, nesten-cosplay på utgivelsesdatoen og masse annet skøy. Og jeg har vært på mitt livs første photoshoot, noe som var forferdelig awkward, men som vi får satse på at i det minste viste meg i så godt lys som lar seg gjøre med meg som modell.

Og ikke for å virke som ei kommersiell kapitalisthore her, men jeg blir seriøst rik. Og jeg er klar over at jeg nesten begynner å snuse på motsatt ende av den politiske skalaen jeg hevder å tilhøre her, men jeg greier liksom ikke å nekte for at jeg liker ideen om å få et honorar på minst 37000 og noe, samt 11 % av salget. Det er liksom nesten like mye som jeg får i stipend, det. Og for et menneske som aldri har hatt jobb og ikke kjenner dagligdagsheten ved 10000 i lønn hver måned, hadde jeg sikkert ikke merka forskjell om jeg så hadde dratt hjem gullfuglen i Vil du bli millionær.

Og nå må jeg virkelig gi meg her, for jeg skjønner jo at jeg snakker for mye om meg sjøl. Skulle jo for så vidt bare mangle, i og med at dette tross alt er min blogg og ingen andres, men liksom... ja. Det begynner liksom å bli pinlig.

Så vi forlater temaet Bergen for denne gang, og beveger oss til ei anna side av landet, nemlig Sandefjord. Hit kom jeg i går, og er her ennå. Har fortsatt følelsen av at dette er ekstremt midlertidig og at jeg skal vende snuten til Lier igjen til for eksempel helga, men den gang ei. Her skal jeg bygge og her skal jeg bo helt til midten av mai. Jeez. Og folk i klassen min som påstår at skrekkfilmer er skumle.

Og for dere som ikke har fått det med dere, kan jeg altså informere om at jeg befinner meg på folkehøgskole på filmlinja. Ordentlig skole har jeg ikke erfart ennå, men jeg har stor tru på at det kommer, det kommer, og sannsynligvis allerede i morgen. Da skal vi nemlig begynne å planlegge filmen vi skal lage om/på Hudø, som vi drar til nå til fredag.

Folk virker vakre, lærerne likeså, maten fordøyelig og vel så det, og romma er overraskende store. Foreløpig har jeg planer om å kose meg spent i hjel, forøvrig motarbeida av en superskepsis. Jeg er nemlig ekstremt antisosial av natur, og til tross for at veldig mange jeg kjenner, og mange av dem faste blogglesere, sikkert ikke kan huske å ha erfart denne mørkere sida av meg, så joda. Den er der og lusker, og angriper i situasjoner som denne der jeg ikke kjenner noen, og der jeg er rundt folk til enhver tid og praktisk talt bor oppå dem. Egentlig klager jeg ikke, for romkameraten min er herlig, så det er ikke hennes feil, eller noen av de andre sin, men bare... eh. Jeg er sånn. Og mangelen på privatliv gir meg angst, og jeg føler meg overvåka og paranoid hvert sekund i døgnet. Per akkurat nu har jeg vært eremitt på biblioteket i noe som kan begynne å ligne på to timer, og jeg kan lett se for meg at særlig nå i begynnelsen kommer jeg til å gå en del i hi her.

I utgangspunktet hadde jeg mange flere angststappa tanker å putte inn her, uten at jeg kommer på så mange flere akkurat nå. Men vit at foreløpig er jeg ekstremt rastløs og sosialt tilbakestående, og noe annet ville bare ha fått meg til å føle meg falsk, fordi det er sånn jeg er født. Eller i følge Freud er det sikkert opplevelser i barndommen, men uansett. Naturlig er det nok. Kanskje ikke. Men igjen; jeg er liksom bare sånn.

Og sjøl om avslutninga blei en smule emo, så blir det nok bedre, for det blir jo alltid det. Og sjøl om jeg stort sett bare går rundt og er stum og mystisk, så har jeg en merkelig tendens til å tiltrekke meg folk likevel. Jeg mener, jeg ender jo faktisk alltid opp med å få flest venner i området, hahaha. Så det kan ikke være såååå mye i veien med meg.

Dett var dett

Bergen med nattoget om noen timer. Jeg gruer meg spent i hjel til å møte forlagsfolka. Tenk om de er skikkelig sære. Tenk om de syns jeg er skikkelig sær. Tenk om jeg ikke liker dem. Tenk om ikke de liker meg! Og dessuten er nye bekjentskaper alltid skummelt. I væffal når du veit på forhånd at det blir nye bekjentskaper. Liksom ikke sånn spontanbekjentskaper, som bare er koselige.

Og noe som er enda skumlere, er at mine timer i Lier begynner å forsvinne under føttene på meg, for å si det med en viss kvasi-poetisk vri. Når jeg kommer tilbake på lørdag, er Sandefjord nærmere enn det noen gang har vært. Save me.

Så for å få tankene over på noe annet, eller bare stenge ute mammas pakkemas for en stakket stund, laster jeg herved opp masse bilder av rommet mitt. Så har jeg noe å glo på hvis behovet skulle melde seg, mener jeg. Noe av veggdekoren blir nok uansett tatt med for å lyse opp internathverdagen der borte.

Oversiktsbilde! Jeg rydda til og med gulvet for anledninga, og så kom det ikke engang med på bildet. Hmpf.

Der ja! Det tragiske er jo at du faktisk kan se hele rommet. Den rosa greia til høyre der er dyna mi, og senga står inntil veggen. Liiiiteeeee.

Er ikke senga mi fin? Den matcher faktisk nattbordet og veggene til en viss grad. Da er det verre med de oransje og røde lampene mine. De var et innfall fra mine... vel, mismatch-dager.

Det er en verden over senga mi og. Veggene er forøvrig malt av Fiji og meg.

Nattbordet mitt med ting på.

En av de fineste haikuene jeg veit om, akkompagnert av min lite flatterende håndskrift. Pent ark, da.

Studio Ghibli-kalenderen min, som egentlig er fra 2008, men som jeg reiv av datoene på sånn at jeg kan la den henge der år etter år etter år lell.

Dette kortet fant jeg totalt randomly på gulvet da jeg... hva var det jeg gjorde igjen?... jo, leste til teoriprøva, stemmer. Det hører for så vidt med til historien at jeg strøyk med femten feil. Eh. Men uansett. Jeg trur kanskje det var planen en gang for lenge siden å sende det hjem, men det blei tydeligvis ikke noe av. Stod i væffal nada bakpå.

De to plakatene som henger på garderoben min.

Postkort fra vakre mennesker på ferie og litt sånn. Jeg trur det en gang i tida var et til, for over det fra Mallorca var det rester etter sånn grønnblå tyggis.

Narcissisme! Sendte inn et kapittel av Dragedans for noen år tilbake. Vant masse stæsj.

Kunst signert Ingridmarie. Eller, strengt tatt er det vel ikke signert noe som helst, men... ya know.

Fra mine sprekere dager. Det eneste testamentet på min karriere i turn som fins, trur jeg.

Et sted der nede er bassen min. Jeg har ikke spilt noe på evigheter, men plustelig blei bare alle de jeg spilte sammen med borte. Og det er jo det som er så kjipt med bass; er liksom ikke bare-bare å ta den opp og ta en trall for seg sjøl.

Mangasamlinga mi, som i følge Ingrid er pinlig minimal. Er for ordens skyld mer bak den schvære Babuschka-dokka, uten at det egentlig hjelper så veldig.

Min forsvinnende lille filmsamling. Det er bare det at det blir liksom ikke så mange DVD-kjøp når Vibeke eier alle yndlingsfilmene mine uansett.

De viktigste bøkene mine. Resten har jeg ikke plass til i bokhylla.

Noen flere bøker og noen CD'er. Jeg har et endeløst lass til med CD'er, men igjen... null plass.

Advent Children-postkorta mine. Disse blir nok med til Sandefjord.

Denne ekstremt pittoreske vifta er jo made of turistness, men jeg liker den likevel. Vakreste minnene sine, det.

To tårn-plakaten som henger på døra mi. Den har hengt der lenge, den. Og oh, jeg så for så vidt To tårn i går med Vibeke, og Ringens brorskap kvelden før der igjen. Er alltid så godt å se igjen de filmene. Og - jeg føler meg på en måte litt blasfemisk for å i det hele tatt tenke på sånne ting når jeg ser Ringenes herre - men er det bare meg, eller er det veldig mye fysisk kontakt mellom hannkjønn i de filmene? Bare sånn... en tanke, liksom.

Men ja. Nå må jeg sikkert gå og pakke mer. Jeg er ikke sikker på om jeg liker det.

Perfume: The Story of a Murderer (2006)

Møt Jean-Baptiste. Han kom til verden under en fiskebod, vokste opp på et barnehjem og tilbrakte tenårene sine under forjævlige forhold av verste slavesort. Men én ting har han som er helt eksepsjonelt, og det er en luktesans fra en annen verden. Sjøl om han snakker lite og er ekstremt tilbakestående sosialt, så har han liksom en sin helt egne verden i duftriket. Velsigna som han er, får han derfor etter hvert jobb hos en parfymemaker. Men sjøl om han til enhver tid er omgitt av de deiligste luktene i verden, så er det likevel én han ikke greier å glemme; lukta av ei jente han drepte ved en feiltagelse. Resultatet er at han blir besatt av tanken på å fange denne lukta. I samme slengen gjør han seg sjøl til seriemorder.

Du blir fanga fra første øyeblikk. For hvis det er én ting denne filmen har, så er det ei heftig spenningskurve. Den har et helt sinnssykt framdriv som har deg i sin hule hånd på stol/sofakanten på en måte som gjør at du ikke merker at tida går - og det gjør den for all del; filmen varer i drøye to og en halv time. Men dette er altså bare så intenst spennende! Jean-Baptiste er en helt grassalt interessant karakter som det er en nytelse å analysere etter hvert som han tar seg fram i verden, og så er det som sagt hele dette suget som er til stede til enhver tid. Du vil bare ha mer av den, og enda mer. Fascinerende er det jo òg at historien blir fortalt fra morderen sin synsvinkel, et grep som gjør at du, kanskje litt mot din vilje, til og med, tross alt får sympati for denne syke, syke figuren.

Men. Det er et men her. Faktisk. Og da snakker jeg ikke om bagateller som at den til tider kan bli litt... hva skal jeg kalle det... sjølgod, eller at jeg tross alt savner å se folk bruke de morbide parfymene hans, for få ting er så kult å se på film som når intetanende mennesker gjør groteske ting - litt sånn som i De grønne slakterne, en kølsvart dansk komedie som anbefales på det sterkt, sterkere, sterkeste. Nei, det er noe så stort og viktig og tungt som slutten. Og før noen påpeker det, så er jeg altså fullstendig klar over at det ikke er god anmeldelsesetikette å si noe om slutten overhodet. Men det kan umulig være god anmeldelsesetikette å ignorere den biten som tross alt ødela mest for filmopplevelsen min heller.

For altså. Jeg er klar over at filmen er basert på en bestselger av ei bok - for så vidt ulest for mitt vedkommende - men uansett om det er boka eller filmen sin feil at slutten er som den er, så kan den ikke på noen måte tilgis. Jeg skal gjøre dette så spoilerfritt som mulig, men den blir bare så søkt at jeg ikke greier å tru på den for fem flate øre. Hadde vi fått noen hint tidligere - som vi jo i og for seg gjør, men jeg tenker kraftigere krutt - så kunne det kanskje ha gått, men den dukker bare opp fra ingensteder og slår totalt lufta ut av en film som fram til da har vært suggererende i ordets rette betydning. Dette blir rett og slett for rart for meg. Og med dét sagt, så trur jeg nok at den kan finne fans der ute, men den gruppa inkluderer altså ikke meg.

Så åssen dømmer man da en film som går på skinner helt til den de siste minuttene får en luftballong knytt til ryggen sin og svever av gårde i en humpende zeppeliner-tur? Jeg koste meg jo helt fram til klimakset. Jeg koste meg veldig. Men så var fallet tilsvarende stort, som det gjerne er etter gigantiske oppturer. Så om karakteren under er fortjent eller ikke, skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke har kommet til enighet med meg sjøl om ennå.

Dommeren har talt: 4

Du levande (2007)

Noe handlingsreferat her i tradisjonell forstand er umulig, så bær med meg, a.

Du levande kan vel kanskje best klassifiseres som en mosaikk av hverdagsmennesker som sliter med tilværelsen. Tilsynelatende uavhengig av hverandre svever de gjennom en forjævlig eksistens der det eneste som egentlig holder dem gående, er håpet om at alt en vakker dag skal bli bedre.

Right-o. Bare så det er sagt, så følte jeg meg litt på samme måten - eller egentlig helt på samme måten, eller kanskje til og med enda mer på samme måten, som da jeg så No Country For Old Men. Den eneste forskjellen er jo selvfølgelig at der viste det seg at jeg skjønte ting likevel. I dette tilfellet sliter jeg ennå med den overvelmende dumhetsfølelsen, som ikke akkurat minskes av at filmanmeldere fra hele verden jubler, bøyer seg i sanda, kysser regissørmann Roy Anderssons føtter og skriver salmer i dens ære. Hele tida mens de drysser femmere og seksere, med en suveren overvekt av sistnevnte, over den. Og ja, selvfølgelig er det velfortjent alt sammen, for en sinnssykt bra film er det jo. Det er bare at jeg kan ikke skjønne åssen filmanmeldere flest, som stort sett er benådet ei eneste visning før alle andre, fatta den gjennom bare ei gjennomseing. For dette er så symboltungt at hadde filmen vært et dyr, hadde vi befunnet oss i blåhvalklassen.

Så klart er det flaut å innrømme i en filmanmeldelse at "jeg skjønte ikke en dritt", særlig med tanke på at jeg er den type arrogante jævel som nyter å se ned på mindreverdige som faktisk ikke skjønner en dritt av kunstfilmer. Dessuten ville det vært å ljuge uansett, for en bitteliten smule skjønte jeg nok. Det er bare det at i alle de massive laga denne består av, makter jeg så vidt å bare skrape borti det helt øverste.

Men for å forholde oss til dét, da, så kan jeg si det sånn at dette er uendelig poetisk og melankolsk, og kan faktisk minne en del om andre skandinaviske kunstfilmer (Tenk O'Horten, Salmer fra kjøkkenet og til en viss grad Den brysomme mannen). Den har det samme litt absurde, litt komiske preget i dialogen, og situasjonene er ofte lattervekkende og sjarmerende på den måten at du humrer i skjegget som en bestefar. Som Vibeke så profesjonelt observerte, har filmene i tillegg det sterile interiøret til felles. Hva kan vel dette være en metafor for annet enn de tomme, avstrippa innsidene til karakterene vi stifter bekjentskap med i løpet av filmen?

Dette er garantert en film jeg er nødt til å se flere ganger. Jeg kan strekke ut handa og ane en essens her, men det er så bittesmå puslespillbrikker at det liksom bare er fargene, og ikke sjølve bildet, som er helt og holdent synlig for meg. Høhøhø, sjekk så finurlig jeg plutselig blei lingvistisk sett!

Men ja. Dette er jo helt klart en god, god film, og jeg kan jo ikke gi den en dårlig karakter bare fordi jeg er for dum for den. Samtidig kan jeg ikke la skalaen rase i taket heller fordi jeg kan vel strengt tatt ikke fullgodt se hvor god den er før jeg har fått puslespillet til å henge sammen ørlite mer.

Dommeren har talt: 5

Den fine buksa mi

Egentlig skulle jeg blogge om dette for kjempelenge siden, men... nei.

Uuuuuansett så har jeg altså ei veldig fin bukse. Og den buksa er et resultat av den ene tingen jeg misunte stakkarene som valgte å være russ; nemlig bukseskriblinga. Hva gjør jeg? Jo, jeg tar ei olabukse jeg ikke bruker lenger og lar folk skrible på den. Og som Gro Eli sa, "der andre har minnebok, har Kristine minnebukse." Syntes det var en søt uttalelse.

La oss ta saken i nærmere ettersyn.

Hele greia forfra, som den ser ut per i dag.

Hele greia bakfra, minus en liten detalj som vi skal komme tilbake til.

Denne er fra Raman.

Fra (du gjetter det aldri) Margrethe. ("Hvor skal jeg skrive hen, a?" "Næh, hvor du vil?" "Åååååhh, da vil jeg skrive på rumpa!")

Fra Stine.

Også fra Raman, noe annet jeg aldri kan forestille meg at du gjetta. Det hører med til historien at Stine skreiv "NOT" under, noe Raman har klussa over.

Fra Stine.

Fra Isabel. Relativt intern.

Litt vanskelig å se, men "Star fuck" fra Stine, altså.

Denne er enda vanskeligere å se. Trur ikke engang jeg har fått med hele fordi jeg ikke så den da jeg tok bilde. Det skal uansett stå "You are a horse."

Fra Oda.

En lite flatterende kommentar fra Stine.

Fra Heidi, som syntes det var kjempegøy at jeg ikke var russ.

Fra Nina. Fryktelig intern, denne, til tross for at deler av det blir mer eller mindre forklart her.

Fra Heidi. Internhumor igjen, men alle veit jo at nettopp dét er den koseligste humortypen.

En kanskje enda mindre flatterende kommentar fra Mari. Men ikke overså hjertet, da.

Trur det var Raman som stod for "Glad i deg" og hjertet, go Stine som stod for blomsten.

Fra Stine.

Fra Gina.

Det foreløpig siste bidraget fra Ingrid. Tenk I dypet av en ruin og Little Ashes.

Egentlig er det ikke så mye mer å meddele for denne gang. Annet enn at jeg drar til Bergen på VIP-business (møte forlag - underskrive kontrakt - få hotell og middag en kveld spandert fra forlaget si side - great success) natt til 20. og kommer hjem kvelden 22. Og da er det plutselig bare timer til jeg skal flytte til Sandefjord. Liek, woah.

"New look?" "I'm sorry? ... Oh."

Little Ashes til side nå, ja. Voila!:

Ikke helt til side, nei. Det eneste som er litt trist, er at det egentlig ikke syns at det er lilla i det hele tatt. Og det var til og med etter at lysforholdene blei triksa med digitalt. Så, alas, jeg sank hen til fjortizmobilbaderomsbilder i steden. Jeg mener, det er bedre lys der.

Og det som er gøy er at håret mitt hopper i tid! La meg forklare nærmere.

Se her. Med litt spray i bakhånd, ser jeg jo nesten litt Twin Peaks ut. Eventuelt tatt ut fra 80- eller tidlig 90-tallet. Men det stopper ikke der.

Hvis jeg ikke lar verven min stå rett opp, blir det jo faktisk en viss 20-tallsschwung her. Det er respekt. Og nå for litt perspektiv på ting.

For ikke å glemme at hvis jeg bare gjør litt sånn:

ser jeg jo ut som det motebladene liker å kalle "rocka." Gøy!

Og jeg føler meg fryktelig narcisistisk nå. Og ikke-fotogen. Hahaha. Men altså: lilla!

Nytt spennende sladder fra livet mitt i det siste, inkluderer kjøp av ny iPod med 16 deilige GB. Grønn. Dette blir befriende. Min røde beslutta å vandre til de evige jaktmarker for en god del måneder siden nå.

Det var noe mer og, men det kommer jeg ikke på.