Das Experiment (2001)

Ei gruppe mennesker blir lovt store pengesummer for å delta i et sosialt eksperiment der de blir deltagere i et slags rollespill, der flesteparten skal være innsatte fanger i et fengsel, mens et mindretall skal være fangevoktere. Og det som i utgangspunktet ser ut til å være en halvseriøs leik, utvikler seg skremmende fort til å bli et mareritt der mennesker med makt viser seg å leve opp til fordommene.

Konseptet her er bare så ufattelig genialt. Og den intense samfunnskritikken er så kvass at den stikker litt ennå. Utallige spørsmål om regler vi tar for gitt reises, og det gjøres med glimrende troverdighet. Vil de med makt nødvendigvis misbruke den? Og er egentlig avstraffelse den beste metoden for å ta innersvingen på kriminalitet? Sterke skuespillerprestasjoner i krevende roller hever inntrykket. Og til tross for at filmen påstår å ikke ha rot i virkeligheten, kunne Sigurd informere oss innledningsvis om at joda. Og det er i sånne sammenhenger at hvis ikke du tvilte på menneskeheta fra før, så har du en jævla god grunn nå.

Jeg skal innrømme at jeg merker at jeg blir veldig engasjert av å skrive om denne, og da er det som bare dusan at den har enkelte irritasjonsmomenter som hindrer meg fra å elske den. For det første syns jeg kjærlighetshistorien på si her føles veldig påtatt og unaturlig. Dessuten er hele klippet der hun derre dama snur hodet sitt i bilen til slibrig jazz, beint fram elendig. Som Henrik skulle ha det til; som saksa ut fra rullen til pornofilm fra åttitallet. I tillegg til at det tar litt tid før jeg rekker å bli ordentlig sinna. Jeg nevnte sinnet jeg elsker å oppleve når jeg ser filmer blant annet i anmeldesen min av Max Manus, og sjøl om det er tilstede i større grad her, er det fortsatt ikke V for Vendetta og Schindlers liste-tendenser helt ennå. Og det er igrunn plagsomt, i og med at jeg ser nesten altfor lett åssen regissørmann Oliver Hirschbiegel (som btb står bak blant annet Der untergang) kunne ha fått det til.

Men ja. En på alle måter interessant, dypt fascinerende, spennende og sinnssykt engasjerende film. Jeg var på sovneranden trøtthetsmessig da den blei satt på, og jeg våkna allerede opp etter anslaget (til tross for at Linkin Park som lydspor hørtes oppriktig corny ut *fniz*). Jeg skulle ønske enkelte ting var litt justert på, men denne står fortsatt tilbake som en mektig severdig og ubehagelig film. Og det siste sier jeg i aller beste mening.

Dommeren har talt: 5

POSITIVITET!

Det har stort sett gått i surmuling i det siste. Da passer det jo fint at jeg blei tagga av Gud med følgende hyggelige sak:

Tag noen mennesker om du føler det er det riktige å gjøre. Hvis ikke, dans en liten dans for deg selv. Du kan selvsagt gjøre beggedeler.

Karoline, Kristina og Eva.

Post så tre ting som gjør verden til et bedre sted. Jeg ønsker deg en meget god dag.

1. Sjøl om dere sikkert har fått motsatt inntrykk gjennom de siste blogginnlegga mine, så:

Denne gjengen! Jeg er jo glad i dem, og de gjør verdenen min bittelitt finere. Og de interne ustabilitetene jeg har nevnt litt nå i det siste, er mer eller mindre rydda opp i, i den grad det går an å rydde opp i dem, og jeg har det så bra som jeg kan ha det nå, trur jeg. Ja.

2. Sånne ting:

Og da tenker jeg faktisk i første omgang på det at det er snop, og ikke så mye den metaforiske betydninga, som jeg faktisk først oppdaga da jeg stappa lørdagskosen i veska etter at jeg hadde kjøpt det. Hahahaha, det var så random. Min overveldende kjærleik til DVAS blusser tydeligvis underbevisst opp overalt.

3. Disse englene, og for eksempel denne sangen:


Jeg har faktisk lært meg den på bass nå. Totalt på gehør og uten tablatur fiska fram på teh internetz eller noe! Kudos! Ikke at den er den vanskeligste sangen i verden heller, meeeen det er jo som kjent ikke poenget.

Ja. Det var dagens porsjon glede. Og som indirekte hinta til tidligere i innlegget; vi har snakka om den forrige hendelsen, og det fantes ei rasjonell forklaring, og jeg sa unnskyld og han sa unnskyld, og på mandag fikk jeg champagnebrus og pepperkaker og "Lykke til på intervjuet! :)"-melding av ham. Og jeg er fortsatt dødsforelska, og nå og da begynner jeg randomly å grine fordi jeg aldri kommer til å kysse ham. Men akkjaaaaaa.

Nattvardsgästerna (1962)

Jeg veit ikke engang hva denne heter på norsk. Hahahahaha.

Tomas er prest i ei kirke i Uppsala. Kona hans døde for fire år siden, og idet vi møter ham, er han hardt angrepet av influensa. Men livet hans suger på enda flere måter. Han greier ikke å riste av seg den temmelig maniske Märta, som er forelska i ham på en intenst obsessive måte, pluss at han betviler sin egen tru, særlig fordi han ikke greide å få en kar med sjølmordstanker til å ombestemme seg.

Dette er ikke en film for de som har dårlig tid. Reint lengdemessig er den ikke allverden, men den er likevel saktmodig i fortellerformen. Det er den indre spenninga som er fokuset for all handling her, og symbolikken veier TUNGT. Legg merke til bruken av capslock. Men for all del, det er jo så klart gjort på en aldeles mesterlig måte. Det er jo faktisk en grunn til at vi fortsatt ser denne filmen, noen og førti år etter at den kom ut. Dette er godt filmhåndverk, altså. Veldig godt. Dessuten er det nærmest magisk lyriske manuset egentlig verdt filmen i seg sjøl. Skuespillerprestasjonene er ypperlige og.

Så ja. Det er neiggu ikke mye å trekke for her. Likevel kan nok enkelte sekvenser kanskje bli litt vel treige, og dette er en film som tross alt krever så mye av deg at du kan ende med å bli litt sliten etter at siste scene har slokna. Jeg var jækla trøtt i tillegg. Og ja, det er en elendig grunn til å trekke en film, men som så ofte før, så er det vel bare å innrømme nederlaget og vedgå at jeg egentlig er litt for dum for den. Men jeg likte den veldig godt for det. Alt har jeg ikke ennå ikke helt fått grepet om, men jeg håper ingen forventer det etter første gjennomskuing av såpass massivt materiale.

Dommeren har talt: 5

Serenity (2005)

Endelig fikk jeg somla meg til å se denne og. Og unnskyld, Vibeke, at jeg ikke så den med deg, men vi kan satser da på gjensyn for min del i juleferien, yes yes?

For de av oss som er kjent med Firefly (noe som ikke inkluderte alle som så denne en eller annen gang i forrige uke), er det vel ganske beroligende å høre at dette er mye av det samme. Never change a winning team, er det ikke det de sier? Gudskjelov finner vi de samme skuespillerne som i TV-serien i alle rollene, og gromreplikkene faller like hyppig som ellers.

Serenity begynner ganske nøyaktig der hvor Firefly avslutter, og i og med at serien aldri blei fullført, føles filmen ikke bare hjertelig velkommen, men egentlig også helt nødvendig. Inara har forlatt mannskapet, the Alliance prøver fortsatt å få tak i River og Simon, og Mal er stadig på utkikk etter nye pengeinnbringende oppdrag. Ett oppdrag holder imidlertid på å gå fullstendig til helvete når Mal greier å overtale en ekstremt umedgjørlig Simon til å ta med seg synske River, bare for å oppleve at dama klikker i vinkel fordi hun hører ett ord; "Miranda." Men hva er Miranda? Og hvorfor er dette noe the Alliance tydeligvis ønsker å dysse ned?

Det er mange løse tråder som samles opp her, og velsignet være dét. Dessuten holder actionsekvensene og det egentlig allerede nevnte manuset den standarden vi blei vant med i serien, så der har jeg heller ikke noe å klage på. I tillegg får vi her servert ei endelig avslutning på hele greia, og det i seg sjøl er jo fint, men sjølve måten det blei gjort på, fenga meg ikke like mye. Og som jeg sikkert har sagt i andre anmeldelser, er jeg i bunn og i grunn ekstremt ikke-fan av å snakke for mye om slutten i filmer, men jeg skal prøve å være så generell som mulig når jeg sier at den føltes litt for... lettvint, liksom. Dette er jo ikke bare ei avslutning på filmen, men på hele eposet, og jeg syns faktisk at det blir for enkelt, altså. Jeg sitter ikke igjen med den tyngden og tårene i øyekroken og den totale tilfredsstillelsen som på siste episode av Battlestar Galactica, men mer som en "ja, ja, dett var dett. Hva skal jeg se på nå?" Og ja, jeg kan forhistorien med knappe midler og pengegriske TV-folk og hele sulamitten, men jeg syns slutten blei altfor slapp, altså. Og dette gjelder jo for så vidt for serien og, men jeg har alltid syntes at karakteren River i det hele tatt virker ganske tilgjort.

Men ja. For meg er dette først og fremst underholdning. God underholdning, vel å merke, med bare en litt anti-klimatisk konklusjon. Jeg er ikke fra meg av begeistring, men syntes likevel det var et hyggelig gjensyn.

Dommeren har talt: 4

Utdrag fra mitt miserable liv

Ja, jeg er klar over at det har blitt helt sykt mye klaging og sjølmedlidenhet i det siste. Men faen, alt går jo til helvete for tida. Hele vennegjengen min minus én stakk på kino for så å stikke på byen i dag, liksom. Uten å si ifra til oss. Jævla koselig gjort. Men Trine hadde ei venninne på besøk, da, så hun, jeg og Henrik endte opp med å sitte og prate og spise snop på rommet mitt i et betydelig antall timer i steden. Og joda, det var jo koselig, det. Men herregud, vi hadde ikke visst at de andre stakk engang hvis det ikke hadde vært for at Henrik hadde ringt Tor Espen og spurt om han ville være med å bestille pizza. Noe han så klart ikke akkurat helt hadde anledning til.

Dette er for så vidt andre gangen han stikker ut uten å spørre om jeg vil være med. Jeg begynner virkelig å lure på hvor seriøs han var da han snakka om at vi fortsatt skulle være venner. Åh. Jeg vil bare grine nå. Og så legge meg og ikke stå opp igjen. Sannheten er jo tvert imot at jeg skal tidlig opp. Jeg har ikke engang dusja ennå. Faaaeeeen.

FML.

Do the Right Thing (1989)

Denne filmen var G før det blei mainstream å være G. Det er jo det som gjør den så jækla kul. Dét, og åttitallssjarmen. Seriøst, jeg kan aldri tenke meg at denne hadde vært så fet hvis den hadde blitt lagd på glossy 2000-tallsrull. Men nok om det. For nå.

Alt som skjer i denne filmen, skjer i løpet av ett døgn. Mookie jobber som pizzabud på den lokale pizzasjappa, eid av Sal og sønnene hans, som er tre av særdeles få hvite innbyggere i bydelen. Dette får de merke da en fyr dasser innom og refser dem for å bare ha italienere på wall of fame'en sin, og ingen svarte folk. Han prøver å få i gang et opprør blant de svarte. Det er bare det at det ikke er alle som syns det er et like big deal som det han sjøl gjør. Dessuten har Sals sønner litt ulike oppfatninger av å være italienere i et nabolag som ellers er fylt med veldig mange andre kulturer i tillegg.

Jah. Det der blei et fryktelig intetsigende synopsis, men hey, handlinga her er tross alt ganske triviell, i væffal i mesteparten av filmen. Vi følger en av sommerens varmeste dager sett gjennom de veldig forskjellige karakterens synsvinkler, og det er snakk om å jobbe, tjene penger, henge på trappa og spille musikk. Samtidig som det ikke er det. Sjøl om det ved første øyekast ser koselig og hverdagslig ut, merker man som seer hvor trykka den indre stemninga etter hvert blir. Det er noe som bygger seg opp, og man sitter bare og venter på den uunngåelige eksplosjonen. Og likevel blir det altså så subtilt framstilt at man, på tross av alvorlige temaer, stort sett blir sittende og le og generelt la seg fenge. For vi får et friskt manus, gjennomarbeida og særprega karakterer og i det hele tatt bare ei viss engasjerende stemning. Bare bildene i seg sjøl er så fargerike at man bare blir glad, ganske enkelt. Og da tenker jeg ikke bare på de ymse hudfargene vi presenteres for.

Enkelte deltagere i persongalleriet syns jeg derimot kanskje blir litt... vel, ikke nødvendigvis overspilte, men lettere stereotypiske, kanskje? Altså, jeg digger Da Mayor, men er han ikke en smule... klisjé? Og med dét sagt, liker jeg åssen vi aldri får hele historia hans. I væffal aldri som annet enn mellom linjene-stoff. Hvis det går an å bruke uttrykket "mellom linjene" når det er snakk om film, da.

Oh, og før jeg glemmer det: jeg digger spent i hjel at denne ikke tar noens parti i det hele tatt. Overhodet. Sluttsitatene, og åssen herr Spike Lee hadde løst greia, ga meg antydning til gåsehud.

Dommeren har talt: 5

Jeg skulle ønske jeg greide å forlate temaet, men

Hva faen skjer med å "bevare vennskabet" når det eneste du har sagt i mitt nærvær i dag er "hei, Henrik, blir du med å se film i kveld?"

Takk for invitasjonen, liksom.

Det e boka mi

Nei, jeg har vel faktisk egentlig ikke skjønt det ennå.

------>www.pantheralife.no<------

For kjøp og info og sånne ting. Foreløpig er den ikke å finne i bokhandler fordi ingen butikker med respekt for seg sjøl tør å ta inn bøker av ukjente forfattere fra ukjente forlag med mindre de veit at det vil selge først. Med andre ord må den selge i et visst antall eksemplarer før noen sannsynligvis kommer til å ta den inn. Men vi er da optimistiske, er vi ikke?

Det går an å bli Facebook-fan og greier. Serious business, ass. Og bloggen til forlaget er å finne her.

Og hva jeg tenker om hele greia? Tjæh. Vondt å si. Det er mest flaut, egentlig. Den er jo ikke sååå bra.

Litt gøy og, da.

(Og angående det forrige innlegget mitt; jeg overlever. Jeg gjør jo det. Og han det gjelder og jeg snakker jo tross alt sammen, sjøl om... æh, jeg tar det i et annet innlegg. Forvent det om noen dager.)

Orker ikke finne tittel

Såh. Jeg har vært tøff i det siste. På torsdag, mener jeg å huske at det var, fortalte jeg ham at han har pene hender (OG DET HAR HAN). I går fortalte jeg resten. Altså at jeg har vært forelska i ham siden tredje uka etter at vi begynte her.

Han sa til meg at han likte meg kjempegodt, men bare som en venn.

Ironisk nok har jeg aldri vært så nær ham noen gang. Vi satt ute med armene rundt hverandre, med fletta fingre, og den andre handa mi brukte jeg til å stryke ham i nakken. Jeg begynte å grine noe helt forjævlig, og sa unnskyld for at jeg grein, og han sa at det ikke gjorde noe, og at alt kom til å gå bra, og så fikk jeg en skikkelig god klem. Per akkurat nå ser jeg ikke ut fordi jeg mer eller mindre har grini kontinuerlig siden.

Nå håper jeg bare ikke at det blir skikkelig, skikkelig kleint mellom oss (men det blir det jo). Vi skal jo faen meg regissere en romantisk komedie sammen. Skjebnens ironi, elns.

Innimellom skulle jeg ønske at han bare kunne ha vært skikkelig drittsekk i steden for ca. den snilleste og behageligste fyren jeg noen gang har møtt. Det hadde kanskje gjort ting litt enklere. Hadde han bare unngått meg i dag, for eksempel, og ikke insistert på at vennskapet vårt ikke skulle la seg affisere av det, hadde jeg jo sluppet å bli mint på ham hver eneste dag.

Note to self: ikke forelsk deg mer. Og aller minst i dine beste venner.

Pineapple Express (2008)

Hasjentusiasten Dale blir vitne til et mord. Problemet er at morderne har sett ham utafor, og sjøl om han kjører vekk i forrykende fart, har jointen hans detti ut av vinduet. En av morderne er tilfeldigvis en av klientene til Saul, som også er dealeren til Dale, og denne klienten veit at Saul er den eneste som selger varianten pineapple express - som han selvfølgelig er i stand til å identifisere. Konsekvensene av dette blir selvfølgelig at Dale og Saul blir nødt til å flykte.

Jeg skal innrømme at jeg på en generell basis har opparbeida meg en viss sans for den nye bølgen bromance-filmer som har dukka opp i det siste. Likevel har jeg liksom vagt på følelsen av at alle sammen prøver å være Superbad, sjøl om de skulle ta opp helt ulike temaer. Det blir liksom litt av de samme karakterene, den samme sinnssyke, men innerst inne hjertevarmende humoren, og de samme verdiene som står i fokus. Og det er jo i utgangspunktet ikke noen dårlig ting, for Superbad tilhører jo definitivt kremen av amerikanske komedier, men det blir jo likevel til at det føles litt halvhjerta.

Men, slightly Superbad-wannabe-tendensete eller ei, dette er jo neiggu ikke så verst artig likevel. Der filmen ikke alltid får det hundre prosent til på humorplanet, pøser den på med biljakter, skyting og eksplosjoner, og for én gangs skyld greier jeg å sette pris på en sånn kompensasjon. Det passer faktisk inn i en sånn høytempofilm som dette, og det blir jo til at du lar deg fenge.

Alt i alt er dette en film som etterlater deg med et smil på munnen. Så veldig dypt eller spesielt intelligent er det desidert ikke. Tvert imot er det snakk om temmelig billige poeng og en del actionscener som henvender seg til de enklere instinka våre, men det er jo ikke uengasjerende av den grunn. Så om den låner litt fra enkelte andre filmer, så kan man jo ikke kalle dette en mislykka film uansett. Ikke årets morsomste, men en nokså vittig sak i festlig lag lell.

Dommeren har talt: 4

Under overflata

Jeg befinner meg i en... hva heter det... pressa situasjon? Jeg veit liksom ikke egentlig engang om jeg tør å skrive om det på bloggen min. Men jeg satser egentlig litt på at det bare er folk som kommenterer som faktisk leser, og da bør det kunne gå an.

Altså. Det er en person på skolen her som kan være ganske slitsom til tider. Vedkommende strever veldig etter å bli den mest populære, hvis dere skjønner, og alle som ikke er i vedkommendes fanklubb, syns personen er temmelig irriterende. Men det er liksom det og. Personen stenger jo ikke folk ute eller mobber eller er stygg på noe som helst plan. Krampaktig hyggelig, men hyggelig like fullt.

En annen person har gått møkk lei denne første personen jeg nevnte. Det er fest til helga, og vedkommende planlegger å konfrontere den andre med det, og hvis den andre svarer vedkommende tilbake på en måte personen ikke liker, har vedkommende tenkt til å banke denne andre. Og let's face it; å være manisk populær er ikke grunn nok til å bli banka dritten ut av. Legg til i regninga at person nummer to er myyyye større enn person nummer én. Har person nummer to i tillegg fått i seg litt å drikke, noe som strengt tatt er å regne med, er jeg oppriktig redd for vedkommendes evne til å se når det er nok.

Egentlig skulle jeg ikke visst dette. Dette var noe person nummer to sa til noen vedkommende så på som sin medsammensvorne, som for å gjøre det hele enda mer intrikat er skolens største sladrekjerring. Sladrekjerringa sa det videre til et utvalg andre. Som sa det videre til meg, for så vidt uten egentlig å ville si det fordi de (eller i væffal en av dem) ville holde meg utafor, men så sa den andre det likevel.

Så nå sitter vi jaggu fint i det. Et ensifra tall på skolen veit hva person nummer to har planlagt. Person nummer én er ikke en av dem. Hvis vi konfronterer person nummer to, eller sier det til person nummer én eller en av lærerne eller det på noen måte kommer ut, kommer person nummer to til å gå etter sladrekjerringa. Det ville vært jævlig stygt gjort av oss. Men hvis vi ikke sier noe, er vi så godt som medskyldige. Vi har til og med hatt møter - eller de andre som veit det, ettersom denne ene personen som nevnt ikke ville ha meg innblanda, noe jeg oppi det hele tross alt ikke kan greie å syns er annet enn smigrende - men vi kommer liksom ikke fram til noe som helst uten at det skal gå utover noen. Og for å gjøre det hele enda verre, i væffal for eget vedkommende, er at nevnte person nummer to egentlig er en god venn av meg.

Er det slemt av meg å si at helt, helt egentlig skulle jeg ønske at jeg aldri hadde fått greie på det?

Evil Dead II (1987)

"De to første Evil Dead-filman er egentlig heilt lige, bare at toåren har større budsjett." Det var med andre ord ikke min beslutning at vi absolutt skulle se en oppfølger uten å ha sett eneren på forhånd. I utgangspunktet strider det nemlig mot ett av mine grunnprinsipp. Likevel føler jeg ikke helt at jeg trengte eneren å støtte meg på. Dette er ikke det mest kompliserte komplottet jeg har vært borti.

En dude og ei jente er i ei hytte. Jeg fikk ikke med meg hvorfor, men jeg trur ikke det spiller så stor rolle. De finner en mystisk teip som de selvfølgelig må spille av, og dette får litt ånd i lampe-effekt. Ut kommer nemlig en slags demonkraft som har makta til å besette mennesker. Jenta er uheldig nok til å få denne krafta i seg, og duden er nødt til å drepe henne. Samtidig dukker noen flere folk opp, og nå må alle sammen slåss mot både oppråtna, levende lik og besatte utgaver av hverandre.

Dette er en film som egentlig har en del til felles med Drag Me to Hell med unntak av én ting; sjarm. Og i og med at Drag Me to Hell var nådeløst sjarmløs, betyr ikke det annet enn at sjarmen kommer i dennes favør. Ellers er det rævva spesialeffekter og ballesugende skuespill i høyfokus, og strengt tatt er det vel egentlig enda verre her, men her er i det minste folka fullstendig klar over sjøl hvor elendig det er, og det er her sjarmen kommer inn i bildet. Det er halvveis/75 %/helt og holdent meninga at det skal være litt halvdårlig. Og det er deilig å se!

Hva kan jeg si? Dette er skikkelig gladvold på sitt aller koseligste. Blod fra høytrykksspylere, snakkende utstoppa rådyrhoder, motorsagarmer, ultracheesy replikker.... hva mer kan en splatterentusiast ønske seg? For er det én ting folkehøgskolelivet har lært meg, så er det skjønnheten i opphogde innvoller og rullende kroppsdeler. Dette er en film det fenger av! Snart kommer jeg sikkert til å se eneren og treeren og.

Men... det er ikke en god film. Det er totalt umoralsk å gi en høyere karakter, og egentlig er vel den allerede gitte karakteren umoralsk nok i seg sjøl...

Dommeren har talt: 5

Deliverance (1972)

Ei elv en plass nedi sørstatene skal viskes ut til fordel for en demning, og en kompisgjeng på fire bestemmer seg for at de må padle den igjennom i kano nå før det er for seint. Selvfølgelig går det ikke som planlagt, og våre venner møter på hindringer i form av både rabiate hillbillyer og ukontrollerbare naturkrefter.

Jeg trur det er veldig lett å si om en film som denne at den er bra utelukkende fordi den viste bilder som i 1972 var så godt som uakseptable å vise på både lerret og skjerm, og som for all del er sterke i dag og. Men det er på langt nær det eneste som er bra her. I bunn for det hele ligger det en stram samfunnskritikk av vår teknologiske framtid, samt at skuespillet er i særklasse. I tillegg er det flere småting som duver litt i bakgrunnen som tas opp, som feighet versus mot, og åssen det kommer helt nydelig fram mellom Jon Voight og Burt Reynolds (seriøst, jeg er elendig til å huske filmnavn). Dessuten er det jo rett og slett spennende, herregud. Det skjer jo noe hele tida!

Jeg skal helt ærlig innrømme at jeg syns det dabber litt av mot slutten, med politiet og etterforskninga og alt det der. Jeg er fullstendig klar over at det er bortimot umulig å opprettholde trøkket fra de første halvannen timene absolutt hele veien, men jeg syns de rolige scenene helt på tampen blir litt for dryge, faktisk. I tillegg er jeg usikker på om jeg likte åssen hele greia da alt kom til alt endte med å bli avrunda. Men det blir jo likevel aldri dårlig av den grunn.

Den klassiske dueling banjos-scena innfridde forøvrig forventningene mine, og mer enn det. Jeg blei faktisk overraska over hvor sykt bra den egentlig er.

Dommeren har talt: 5