med dere. Og mens jeg først snakker om ting som ikke har så mye med saken å gjøre, kan jeg jo også følge opp P.S.'et fra
med å si at jeg kom til en veldig flink og empatisk lege som har gitt meg sjukemelding og henvisning til psykolog, og at jeg skal ha min første psykologtime i mars. Jeg er veldig nervøs og gruer meg ganske mye, men noen ganger må man gjøre ting man egentlig ikke tør, ellers er man bare en liten lort.
Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…?
Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.
Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image.
Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv.
Sonny drasset sin grå skolesekk som om den inneholdt all verdens synder der han tuslet ut fra skolegården. Hans andre skoledag på Lunisand skole var nettopp overstått, men problemet med å flytte til et så lite sted, var selvfølgelig at samholdet klassen imellom allerede var så sterkt at han ikke så ut til å passe inn noe sted. Ingen kunne gjøre plass til en stakkars outsider. Sonny følte seg mer misforstått enn noen gang, og skulle ønske at Theresa sluttet likt som ham i dag.
Omkring femti meter unna skimtet han busstoppet. Flokker med ungdommer stod allerede klare og ventet, men noen buss hadde ennå ikke dukket opp. En kikk ned på armbåndsuret avgjorde dessuten at Sonny hadde god nok tid til å bare daffe bort dit.
Han gikk med øynene plantet ned i noen sjeldne gresstuster. Han hadde ikke tenkt så mye over det da han gikk her i går, men i dag syntes han det rett og slett var besynderlig at det vokste gress rett utenfor skolen, men bare noen få steder ellers. Kanskje var forklaringen noe så enkelt som at skolen hadde store vannreserver under de endeløse lagene med løs stein og sand.
Plutselig listet en tynn lyd seg inn øregangen til Sonny, og han ble som vekket fra en transe. Et øyeblikk virret han med hodet for å finne lydkilden, men den var ganske rask å få øye på. Bare tretti centimeter fra ham stod katten med det sorte øret igjen. Den myste mot ham, og selv om øynene dens bare var som smale revner i ansiktet, var det nesten eventyrlig hvor grønne de var.
”Venter du på meg igjen, pus? Er du kanskje sjelevennen min?” spurte Sonny, og idet han satte seg ned på huk, trippet katten bort mot ham igjen. De melkehvite potene danset så lett gjennom gresset, som om de nesten ikke var nær jordoverflaten, og idet katten var helt borte ved Sonny, tok den sats og hoppet opp på guttens bøyde knær. Der balanserte den noen sekunder før den la seg ned. Den begynte å male straks Sonny tok til å klø den på siden av halsen.
”Rekker jeg ikke bussen nå, er det nok din feil, lille venn”, kurret han lavt til katten, men den kunne nok ikke brydd seg mindre der den smalnet blikket enda mer og begynte å klemme til med klørne om lårene hans før den løsnet grepet igjen. Selv om Sonny visste at den gjorde det fordi den koste seg, måtte han skjære flere smertegrimaser.
Brått var en stemme der. Den var egentlig ganske behagelig å høre på; lav, men ikke inntrengende. Likevel hoppet Sonny til av forbløffelse av å høre at noen andre var i nærheten. Men det var ikke derfor katten hoppet ned av fanget hans, for nå viklet den halen rundt det ene benet til stemmens eier. Det var nemlig ganske tydelig at ordet den fremmede hadde ytret, ”Figaro!”, var navnet til katten.
Den lave gutten som smilte ned mot Sonny der han fortsatt satt på huk med skolesekken på ryggen, var kledd i burgunderrød rockabillyskjorte og lakkerte cowboystøvler. Han hadde brennende røde dreadlocks, ansiktet fullt av piercinger, og øynene hans… Sonny måtte nesten gå inn i seg selv for ikke å gispe eller gjøre noe annet som kunne bli svært pinlig for ham i etterkant… var prikk makne til kattens.
Sonny følte at han måtte si noe, men ordene stokket seg i munnen hans. Kattens åpenbare herre hadde rett og slett overrumplet ham, og han følte seg som tatt på fersken.
Derimot så det ikke ut til at den andre merket seg noe av Sonnys sosiale inkompetanse. Han gikk selvsikkert bort mot ham, og de spisse støveltuppene reflekterte glansen fra den hete sommersolen.
Da gutten med det iøynefallende utseendet var så nærme at Sonny måtte lene hodet så langt tilbake for å se ham at han måtte ommøblere føttenes plassering for å unngå å falle på grunn av overbalanse, strakte førstnevnte hånden imøtekommende ut og presenterte seg som ”Julian Azul.”
Fortsatt litt i ørsken over den noe snodige oppførselen til denne Julian, rakk Sonny nølende hånden frem til et håndtrykk, men i samme øyeblikk hørte han noen rope fra bussholdeplassen: ”Skal du på bussen, eller?”
”Faen!” utbrøt Sonny, kom seg på bena, fikk ikke til annet enn å smile veldig hurtig til Julian Azul, før han ble nødt til å beine de femti meterne han manglet. Bussen hadde han selvfølgelig helt glemt oppe i det hele, men han rakk den akkurat idet han heseblesende slang seg inn døren. Bussjåføren Bosse Ripsvisp fortsatte å tute noen ganger til for moro skyld mens han lo høyt og overanstrengt.
”Hadde jeg kjørt fra deg, hadde sikkert foreldra dine blitt verre å ha med å gjøre enn sinte kalkuner, trur du ikke!?” kaklet Bosse, akkompagnert av en halvkvalt latter, etter Sonny der han lyserød ség sammen på et ledig sete.
Det Bosse ikke visste, var at foreldrene til Sonny ikke hadde kommet til å få vite det om sønnen deres hadde måttet komme til å gå hjem. De stod nemlig på tampen til å reise. Allerede i dag morges hadde en invitasjon til å delta i noe som gikk under betegnelsen ”bli-kjent-lek” dumpet ned i postkassen, underskrevet Jonas Fraz, Lunisands borgermester. Denne såkalte bli-kjent-leken skulle avholdes i Lunisand vel, og ettersom så godt som alle de voksne innbyggerne fra det lille tettstedet hadde planer om å komme, aktet Albertine å gjøre et godt førsteinntrykk. Hun hadde stått og sminket seg i timevis, og hadde planlagt antrekket nøye. Nå hadde hun kneppet seg inn i en lysegrønn bluse og et ankellangt beige skjørt med tilhørende sandaler. Peter var utålmodig, og stod og kastet bilnøklene opp i luften og fanget dem igjen. En gang mistet han dem på gulvet, og det bød på problemer for den, for å uttrykke det høflig, overvektige mannen idet han skulle bøye seg for å plukke dem opp igjen.
Omsider så Albertine seg endelig ferdig, og trippet mot ektemannen med en overlegen mine. De utvekslet ikke flere ord enn nødvendig der de spankulerte sammen ut av den doble utgangsdøren, nedover den steinlagte stien omkranset av prydtrær, og inn i det nyvaskede, sorte kjøretøyet. Med Peter som sjåfør og Albertine stivt plassert i passasjersetet, ruset de motoren noen ganger før de jagde nedover Karategata, krysset Gelé Allé og eksploderte med fart verdig et uvær av masseødeleggende sort oppover Den Brisne Lakeis vei, forbi en villa med hage og et treetasjers hus malt med flammer (Albertine rynket foraktelig på nesen av dette) og mot Lunisand vel, som markerte veiens slutt. Her stoppet Peter Mercedesen med et rykk, noe som var den direkte årsaken til et mindre utbrudd fra Albertine der hun kritiserte hans kjørestil og beskyldte ham for å ha usjekket hennes nøye planlagte frisyre. Peter sa ikke noe, men åpnet døren og veltet i kjent stil magen ut først. Albertine på sin side satte stankelbena pertentlig ned på den rustrøde bakken og reiste seg fra bilen som en dronning. Hun tok et raskt overblikk over bilene som allerede stod parkert, og fordømte resten av Lunisands innbyggere deretter.
Ekteparet tok hverandre i armene for inntrykkets skyld, og spradet opp trappen. Albertine forberedte seg på å smile som en diva, mens Peter finpusset på talen sin om hvor vellykket en aksjemegler han var, og det til tross for at han faktisk var arbeidsledig på andre året.
Døren inn til lokalet svingte opp, Albertines smil vrengte seg til et snerr og Peter mistet munn og mæle. Det var ikke ett normalt menneske i mylderet foran dem.
Det var ikke egentlig så forferdelig tettpakket der, men det hadde paret McLurv heller ikke ventet. Derimot var det svært få av dem som faktisk så ut som anstendige borgere, og Albertine tenkte ikke på at hun var uhøflig der hun instinktivt rygget et skritt bakover.
Blant folkehavet kunne det sjokkerte tospannet se en rosahåret kvinne i lårkort, turkis kimono, en kar med strittende hanekam hvis ermeløse overdel avslørte et par muskuløse, gjennomtatoverte overarmer, en mann av tilsynelatende latinamerikansk avstamning som var kledd omtrent som en uteligger og en mørkhudet hore med enda mer sminke enn Albertine og en utrigning som fikk Peter til å glane.
Med en gang Peter og Albertine hadde trådd inn i rommet, hadde alt snikksnakk disse galningene imellom stilnet. Nå smilte de derimot oppofrende mot nykommerne der de stod og betraktet dem med ordet ”avsky” skrevet i ansiktet med sprittusj.
Det var Peter som først tok til fornuft av de to. Han innså at hvis han skulle gjøre et godt inntrykk, noe han virkelig la sin sjel i, var ikke det å betrakte Lunisands befolkning som om de var hovedattraksjonene i et freakshow måten å gjøre det på. I stedet kremtet han, tvang frem et glis av ypperste kakseslag, og lot sin kraftige stemme runge gjennom rommet: ”Vi er Peter og Albertine McLurv, og vi er meget glade for å ha valgt dette sjarmerende stedet som vår nye residens. Vi takker på det hjerteligste for invitasjonen.”
”Velkommen!” gaulet folkehavet noenlunde i kor, og Albertine skjerpet seg endelig og klistret på seg sitt beste stjernesmil.
”Yes!” ropte plutselig mannen med hanekammen opp, og han kløv opp på en av de mange plaststolene som stod hulter til bulter i rommet.
”Ser alle meg nå?” hoiet han utover, og alle, bortsett fra Peter og Albertine, ropte ”ja!” tilbake.
”Ålreit!” sa han, kremtet han også, og festet deretter de mørke øynene på Peter og Albertine før han sa: ”Vi, altså alle sammen, er skikkelig glade for at dere kom på bli-kjent-leiken vår! Mitt navn er Jonas Fraz, og jeg er fungerende borgermester i dette samfunnet kjent som Lunisand.”
Disse ordene høstet vill begeistring og jubel fra fanklubben hans, som innbefattet alle med unntak av to strunke figurer som enda ikke hadde kommet ned fra den lille forhøyningen døren hvilte på.
”Som alle våre innbyggere veit”, fortsatte denne Jonas, ”er det tradisjon her i Lunisand å invitere nyinnflytterne til en heidundrende fest i den radioaktive låven helt i enden av Sågodtsomny Aveny. Derfor er dere, Peter og Albertine McLurv, herved invitert til det som kommer til å bli årets store snakkis!”
Nakkehårene til Albertine hadde reist seg allerede da hun hørte ordet ”heidundrende”, og de la seg ikke etter at resten av setningen var ferdig uttalt, for å si det på den måten. Om denne låven virkelig var radioaktiv eller om det var noe han sa bare for stemningens skyld, var ikke godt å si, alle innbyggerne var jo gale uansett, men hun, med sine designerpumps og perlekjeder, skulle visselig ikke på noen låvefest! Hun vekslet blikk med Peter, bare for å finne ut at den samme desperasjonen stod som en selvlysende aura rundt ektemannen. Hun var nødt til å handle, og det fort.
Hun rensket strupen, og den lett skingrende stemmen hennes boret seg inn i ørene til alle i nærheten: ”For å vise vår gjestfrihet, innbyr vi i stedet alle Lunisands beboere til hageselskap hjemme hos oss. Dere trenger ikke å bekymre dere for mat og drikke; vi skal betale for den beste cateringen som er å oppdrive.”
En lang stund hersket en knusende stillhet i værelset, og panikken bredde seg i Albertine. Hadde hun sagt noe galt? Hadde måten hun ordla seg på ført til at hun ga dem feil inntrykk av henne? Alt hun ville var da å fremstå som den vellykkede rikmannsfruen hun var…
Det var derimot ingen grunn til bekymring. Etter at det sjenerøse tilbudet hadde sunket inn hos publikum, brøt det løs gledesrop og vill applaus blant dem alle. Enkelte av dem stakk et par fingre i munnen og plystret opprømt, og stolt kunne Albertine rette seg opp i ryggen og smile som en kjendis igjen.
Det var ikke før noen sekunder senere at det gikk opp for henne hva det nettopp var hun hadde sagt. Alle disse menneskene… denne sannsynligvis kriminelle pønkeren de kalte borgermester… negressen med knehøye støvletter i skinn og bryster struttende av silikon… fargeklatten av en ravepartyentusiast med neonfargede smykker og hurraasiatisk klesstil… den trolig alkoholiserte bomsen som antakelig luktet som han så ut…
Svetten begynte å piple frem i håndflatene hennes. Det perfekte smilet bleknet, og hun skiftet vekten nervøst mellom bena. Skulle disse psykopatene danse blant deres kostbare marmorstatuer? Skulle hun virkelig la disse mindreverdige menneskene drikke dyr årgangsvin fra Frankrikes mest berømte druegårder? De kom til å knuse porselenet hennes! De kom til å dra med seg møkkete øl og pestepidemier fra de rotteredene de kom fra!
Men nå var det for sent å si noe annet. Musikken hadde allerede blitt skrudd på fra høytalerne, alkoholen hadde allerede blitt båret frem på fat, og det var tydelig at folket ville sette pris på McLurvs gjestfrihet.
Damen med det rosa håret kom spankulerende bort til Peter, dro ham flørtende med seg i armen og bød ham på noe å drikke. Selv visste han ikke hvor han skulle gjøre av seg, og kastet et fortvilet blikk over skulderen. Derimot greide han ikke å fange blikket til konen, for hun studerte gulvet i skam. Kanskje var det ikke så rart i heller. Slik som hun så det, hadde hun nettopp gitt tillatelse til å få sitt paradisiske tilholdssted rotet til, griset ned, brent til grunnen, og deretter overkjørt av en overdimensjonert dampveivalser.
