Åssen det går

Jeg har vært mye sliten i det siste. Nå som jeg har vært uten jobb såpass lenge, hadde jeg liksom glemt litt bort hvor fort og lett sliten jeg blir. Og det er noe nesten flaut ved det, hvor lite som skal til før det blir for mye for meg. Det minner meg om noe en tidligere venn pleide å si til meg, at jeg som gjorde så lite og som var hjemme nesten hele tida hadde jo verken grunn eller rett til å være sliten. Jeg syntes det var en ekstremt uempatisk ting å si da, og jeg syns det fortsatt. Alt tyder på at jeg ikke er "normal", så det er veldig urettferdig av meg – og av min tidligere venn – å sammenligne meg sjøl med folk som har et helt annet utgangspunkt enn meg – og det ville det vært uavhengig av om man har en diagnose eller ikke. Likevel: å ha dårlig samvittighet for å være sliten, sånn i tillegg til å være sliten, gjør meg enda mer sliten. And round and round we go. 

Og apropos diagnoser, så har jeg vært gjennom ADOS-intervjuet som jeg nevnte for litt siden. Jeg hadde visst en totalscore på 10, der en score på minst 7 kan tyde på at man er på autismespekteret, men det står i journalen min at de kan ikke kan utelukke at symptomene mine ikke skyldes unnvikende personlighetsforstyrrelse og/eller angst. Fra tidligere tester jeg har vært gjennom på DPS står det at jeg "fyller aktuelt ikke kriteriene for en symptomlidelse", med andre ord har behandleren min allerede slått fast at jeg verken har unnvikende personlighetsforstyrrelse eller en angstlidelse. Så… jeg veit ikke. Jeg skal tilbake nå om noen dager. Jeg er ganske forvirra, og det frustrerer meg litt at ting tar så lang tid, men jeg håper det bare betyr at de gjør en grundig jobb. Det motsatte er kanskje verre: at jeg bare blir plassert på et samlebånd og så vidt sett på før de klistrer en merkelapp på meg, liksom. 

Jeg har fullført novelleprosjektet mitt og nå veit jeg helt seriøst ikke hva jeg skal gjøre. Jeg har alltid tidligere begynt på et nytt prosjekt før jeg har rukket å fullføre det jeg egentlig skriver på, men sånn er det ikke denne gangen. For første gang i mitt liv har jeg ikke noe å skrive på. I teorien kan jeg plukke opp igjen tråden fra denne uregjerlige romanen, men jeg trur ikke det er det jeg har lyst til nå. Det er så mye stoff, den er så langt unna å være noe som helst at selv om jeg har kost meg med å skrive alt det jeg har skrevet på den, trur jeg ikke at jeg kan rettferdiggjøre for meg sjøl å bruke masse tid på noe som sannsynligvis aldri kommer til å bli noe – med mindre noen har lyst til å la meg revolusjonere romansjangeren ved å gi meg tillatelse til å skrive en slags anti-roman, men den muligheten har ingen forlag lyst til å gi noen som er såpass uetablert som meg uansett. Jeg trur jeg må oppnå Knausgård-status – minst – før jeg kan bli en visjonær/diva som får fullstendig frie tøyler. Så: jeg har ingenting å skrive på. Jeg syns det er enklest å begynne å skrive på romaner, fordi jeg i større grad enn med noveller kan finne ut av ting underveis, men jeg har mista litt trua på at jeg i det hele tatt får til å skrive romaner, jamfør tilbakemeldingene på henholdsvis Mjuke, svarte stjerner og Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet. Dessuten er jeg bare ikke så veldig inspirert om dagen. Verken med tanke på skriving eller blogging eller noe som helst. Jeg har snakka en del om inspirasjon her inne før, og jeg innser at det ikke bare handler om en slags skaperkraft for min del. Det er en motivasjon, en drivkraft, som gir meg energi og lyst til å ta fatt på dagen. Selv om jeg ikke aktivt bruker den til noe konkret, merker jeg veldig tydelig når den ikke er der. Den gir meg lyst til å omgi meg med kultur, til å gå turer, til å tenke. Nå er jeg bare skikkelig, skikkelig sliten.

Men jeg holder yoga-rutina mi ved like, da. Her om dagen gjorde jeg en helt fantastisk oppdagelse:

Det er veldig dårlige bilder, men så har jeg også veldig lite lys i leiligheten min. Men det går an å se hva som skjer! Jeg har alltid vært ganske mjuk, men spagaten har alltid vært uoppnåelig for meg. Da jeg gikk på dansing som tolvåring, klarte jeg å gå opp i bru, legge beinet bak på nakken og sitte i lotus-stilling – men jeg kom aldri ned i spagaten. Det gjør jeg riktignok ikke fortsatt, men jeg har aldri tidligere vært så nærme. Jeg bestemte meg her en dag for å prøve igjen bare for moro skyld, og jeg overraska meg sjøl over hvor langt ned jeg altså kom. Da jeg begynte med yoga for alvor for omkring halvannet år siden, gjorde jeg det mest for å komme tilbake i den formen jeg var i da jeg var i begynnelsen av tenåra, som jeg alltid har tenkt på som min beste form noen gang, men nå har jeg altså, i en alder av trettién år, overgått meg sjøl. Nå har blitt min beste form noen gang. Og det føles skikkelig bra. 

Så får det bare være at jeg er sliten på alle andre områder i livet.

Lunisand – episode 12: Fabian finner noe rart

Din månedlige dose Lunisand er her! Klikk her for å lese de tidligere episodene.

Fabian Neon – 17 år, Tyr. Sønn til Jonathan. En trassig tenåring som gjerne vil være opprørsk, men som har en godhjertet far som elsker ham uansett. Ofte frustrert av den grunn, og prøver stadig nye ting for å få sin far irritert.
Jonathan Neon – 39 år, Vekt. Far til Fabian. En håpløs romantiker med mange erobringer bak seg. Har ennå ikke gitt opp sin evinnelige jakt på Den Rette. Elsker sin sønn over alt på jord, uansett hva han måtte finne på.

Fabian satt med ryggen støttet opp av puter på sengen sin og klemte på kviser. De mørkebrune øynene var bare olme sprekker der de glodde rundt i rommet. Han var sint på Julian, som bare hadde ignorert ham siden lørdagen. Han var sint på moren sin, som hadde stukket av fra faren og ham bare uker etter at han ble født. Han var sint på Lulu, farens nye kjæreste som stjal oppmerksomheten hans og som fikk ham til å unngå å legge merke til all galskapen sønnen hans fant på. Men mest av alt var han altså sint på sin egen pappa, Jonathan. På lørdag hadde Fabian drukket seg drita full på Jonathans eksklusive, hjemmelagede kirsebærvin sammen med Julian, for senere å havne i en nokså intim og naken situasjon på sofaen – det hele mens faren var hjemme. Likevel hadde faren bare kvitret om ung kjærlighet og deretter forsvunnet opp på rommet for å bable med hun der Lulu på telefonen. Fabian visste at han var nødt til å finne på noe som virkelig utmerket seg. Men hva skulle det bli? Seksuelt samvær med andre gutter i farens påsyn var tydeligvis ikke nok. Det var visst heller ikke en utagerende klesstil, et språk preget av mye grov banning eller en viss gi faen-holdning overfor opphavets følelser. Han var nødt til å komme opp med noe nytt, og da gjaldt ikke de typiske tenåringsrevolusjonene som å rømme hjemmefra eller ha fest uten foreldrenes samtykke eller viten i det hele tatt, men her måtte noe skikkelig kruttladet til. Han var ikke så sikker på om han ville dra det hele så langt som å begynne med stoff, men helt ærlig begynte han å gå ganske så tom for ideer. Han kunne selvfølgelig skaffe seg noen piercinger i ansiktet og digre tatoveringer, men han følte på seg at det umulig kunne være nok.
   Plutselig falt et lyn ned i hodet på ham, og han ble så bevisst genialiteten ved sin egen idé at han så seg nødt til å plante føttene ettertrykkelig ned på gulvet. Han merket seg stolt hvordan dunket fikk taklampen i første etasje til å riste.
   Han kunne bli kriminell! Vanskeligere var det ikke! Det skulle selvfølgelig ikke være noe alvorlig noe, som drap og voldtekt, men litt småtteri kunne han vel unne seg. Litt innbrudd her og der, nasking i butikker… ikke noe som trengte å havne på rullebladet hans. Kanskje kunne han også piratkopiere noen filmer på si som han kunne markedsføre på eBay. Det lå karriere i dette! Og hvorfor ikke begynne allerede i kveld?
   Besluttsomt reiste han seg fra sengen, og knyttet instinktivt den ene neven foran ansiktet. Det var ikke et spørsmål om hvis faren fant ut av dette, men når. Og når han gjorde det, kom Fabian endelig til å bli beundret i de rette kretsene. Hele Lunisand ville snakke om Jonathan, stakkars, stakkars Jonathan, som hadde en rabiat villstyring av en sønn, en sønn som ikke lot seg binde av regler, og som ville bli respektert og fryktet i all fremtid. Fabian, han som gjorde opprør. Han gledet seg allerede.
   Ekstra fordelaktig var det selvfølgelig at faren for øyeblikket befant seg hos turtelduen sin. De bodde i gangavstand fra hverandre, og det var ingen sak for Fabian å bøffe bilen så lenge. På den måten kunne han gli relativt usett rundt i Lunisands mulm og mørke og speide etter et egnet mål for sine ugjerninger. Han hadde nok kjøretimer på samvittighet til å greie å holde kjerren sånn noenlunde på veien, og dessuten skulle han jo ikke kjøre fort heller. Nei, han skulle cruise langsomt nedover de mest tvilsomme strøkene som alle hadde glemt fantes i bygden deres og finne et hus som ikke så altfor vanskelig ut å komme seg inn i. Det var akkurat det han skulle gjøre!
   Med iver verdig en nerd i en naturfagstime jogget han ned trappen, bort til nøkkelskapet og, etter å ha snappet til seg bilnøkkelen, ut i oppkjørselen. Fem lange steg over den røde sanden som så blå ut nå om kvelden, og så var han borte ved bildøren. Han slang den opp, og hev seg inn i førersetet. Showtime!
   Motoren startet med et drønn idet han vred nøkkelen om i tinningen, og han kunne formelig føle hvordan hestekreftene under ham klargjorde seg. Pedalene foran føttene hans skrek praktisk talt etter nærkontakt, og han skulle da sannelig gi dem hva de ønsket seg.
   Det knaste idet gummi trillet mot sandstein, og for Fabian låt det som musikk der han rygget ut på hovedveien.
   Selv om han hver dag ellers forbannet det faktum at det ikke var gatelys å oppdrive i Lunisand, med unntak av i Lunitrum, valgte han å velsigne det nå. Nå kunne han luske i fred som et spøkelse, uten å være redd for uvelkommen iakttakelse.
   Da kjøretøyet stod klart i Sågodtsomny Aveny, kilte Fabian den ene pedalen lekent med foten, og han rullet stillferdig av gårde i behagelige tjue kilometer i timen. Dette ga ham god nok tid til å peile seg ut et offer blant de spredde boligene som ruvet opp på hver side av veien som mørke monumenter, med de tårnende fjellene som lerret. Han ble nødt til å velge sin ”klient” med omhu. Antakelig ble han nødt til å kjøre en liten stund, for innbruddet skulle jo ikke være for lett å spore heller; det ville bare ha virket uprofesjonelt. Dessuten måtte det se relativt lett ut å komme seg inn, for selv om han selvfølgelig ville at det skulle se slik ut, kunne han jo ikke hjelpe for at han tross alt ikke var profesjonell.
   Sågodtsomny Aveny gikk over i Karategata, og etter en kjapp elle-melle-deg-fortelle, satset Fabian på å finne lykken ved å svinge til venstre.
   I Gelé Allé, gaten som løp parallelt med Karategata, tronet det nye huset til Azul frem. Selv om det eneste lyset nå kom fra stjernene og billyktene, hadde Fabian sett det mange ganger før i dagslys, og det var virkelig noe utenom det vanlige. For det første var det fra topp til tå bygget i bambus, og for det andre reiste et tårn seg opp fra det til høyre. Fabian hadde fått med seg såpass at dette var soverommet til Julian, og et øyeblikk vurderte han faktisk å bryte enda litt flere regelverk ved å ta til høyre akkurat nå og velge ut Azuls hus som episenter for sine forbrytelser, som en slags hevnaksjon mot den heller sjofle behandlingen han hadde fått fra elskeren sin, men ombestemte seg i siste liten. Han kom på at i og med at det var flunkende nytt, hadde det garantert alt det nyeste innen sikkerhet, og han ville helst rekke å utrette litt faenskap før onkel politi kom med håndjern og blålys.
   Etter å ha kjørt litt lenger, innså derimot Fabian at skulle han finne seg et passende åsted, var ikke Karategata og Gelé Allé stedene å lete. Her lå husene nært inntil asfalten, i tillegg til at det var nettopp disse to gatene som var de mest populære når det gjaldt bosetning i ørkenen. Nå nærmet han seg Sugesmuget. Kanskje ville det vise seg å være litt av et sjakktrekk å forsvinne opp dit i stedet?
   Men før han rakk å komme på regelen for vikeplikt i et kryss, skimtet han noe som virket ganske malplassert ved siden av herregårdene som pleide å dominere akkurat dette distriktet.
   Silhuetten av det som lignet mest på et lite skur hvilte et lite stykke ved siden av jumboeiendommen til nykomlingene McLurv. Han kunne egentlig ikke si at han hadde lagt noe særlig merke til det før nå. Tidligere hadde han vel bare trodd at det var en tilfeldig ansamling planker og stein, men nå som han la sjelen sin i å finne en gunstig krimarena, stod det ut som et tilbudsprodukt i en merkevarebutikk.
   Fabian sakket farten til bilen bare så vidt gikk, før han kjørte rett av veien og parkerte om lag hundre meter borte fra den. Han lirte av seg en rekke ikke så trykkvennlige ord i frustrasjon over Lunisands manglende flora, men håpet at bare han stoppet tilstrekkelig langt vekke fra huset han snart skulle angripe, var det ingen som ville knytte noen direkte forbindelse mellom den sløve Volvoen og udådene som straks skulle finne sted.
   Da motoren sluttet å gå, steg han ut av førersetet og inn i den stjerneklare natten. Hjertet dundret, og pulsen slo som en basstromme mot åreveggene hans. Adrenalinet etterlot seg en søt smak ytterst på tungespissen. Det var nå det skulle skje.
   Det tok ikke lang tid å luske bort til det sjuskete rotteredet. Dessuten sørget Fabians sorte hår og mørke klær for en ypperlig beskyttelse, og sammen med avstanden, gjorde det at ingen av rønnens nærmeste naboer kom til å legge merke til ham.
   Ingen lys var på innvendig, så det ut til. Fabian var nå helt fremme ved trappen, og bak de gardinløse glassene så han bare mørke.
   Han satte hendene i siden, kastet hodet noen centimeter tilbake, og flekket tennene i et infernalsk glis. En tanke meldte seg i hodet hans: hvordan hadde han planer om å gjøre innbrudd uten noe brekkjern, dirk eller så mye som et stykke ståltråd?
   Gliset visnet vekk på få sekunder.
   Men likevel var det ikke nok til å slukke opprørsgleden hans helt. Faktisk var han på dette punktet allerede såpass ruset på utopiske tanker om anarki i hans eget hjem at han også ble uvanlig kreativ. Kanskje ikke så altfor rasjonell, men like fullt kreativ. Og er man veldig kreativ, og tilsvarende lite rasjonell, er det praktisk talt ikke grenser for hva man kan få seg selv til å gjøre. Fabian, for eksempel, fant ut at han så lenge han kunne grave seg gjennom til kjelleren, var veien derfra sikkert litt enklere. Og siden han ikke hadde spade, huket han seg ned til en doggy style-stilling på alle fire for å grave med hendene.
   Han hadde derimot ikke gravd lenge før han merket hvordan det sved i både håndledd og fingre. Mellom neglene og fingertuppene hans var det sikkert nok jord til å fylle et helt gjørmebad, og så gikk det ufattelig tregt.
   Det var da han kom på enda en kreativ idé. Heller ikke denne var så altfor rasjonell at det gjorde noe, men overflødigheter som menneskelig fornuft og forstand var redusert til et minimum hos Fabian denne skjebnesvangre kvelden. Litt unna der han nettopp hadde gravd, stod nemlig et ikke akkurat velstelt tre, men et tre kunne likevel ingen nekte for at det var. Og et tre har røtter, så mye vett hadde enda ikke blåst ut av Fabians sinn. Og finner man en rot som er akkurat passe krum og akkurat passe tung, er det ingenting i veien for at den kan fungere like godt som en hvilken som helst fullblods spade. Det var i alle fall det Fabian tenkte der han nærmet seg treet med en glød som minnet skummelt mye om storbrannen i London i 1666. Bagateller som hvordan han skulle skille roten fra treet, hvis han i det hele tatt fant en rot med tilfredsstillende nok form, vel å merke, kretset ikke engang i hans hode der han på ny deiste til bakken med knærne først og gjøv løs på den rødlige sanden med drepende engasjement. Blikket hans minnet ikke så mye om det man ofte ser hos mennesker, men mer om det som er vanlig hos rabiesinfiserte villdyr.
   Også denne gangen skulle han til å gi opp etter å ha gravd i en ti minutters tid, mo inn til benet av utmattelse. Men akkurat idet han skulle til å segne om på stedet, oppdaget han en tynn, blek, akkurat stor nok rot som passet perfekt til idealet han hadde bilde av bak kraniet. Den satt litt kinkig til, men med litt flaks og kløkt var absolutt muligheten til stede for at han kunne lirke den ut.
   Han hoppet ned i det grunne hullet han hadde laget, og inntok nok en gang kraftstillingen. Besluttsomme lanker ble stukket ned i jorden og løftet opp igjen i et beundringsverdig tempo, og selv om musklene hans kjentes trette og numne, stoppet han ikke, og fortsatte å skyfle kull inn i kroppsmaskineriet til den store gullmedalje. Egentlig var det vel strengt tatt ikke mer kull igjen, men med nødreserver av alt mulig annet lommerusk kroppen hans fant det for godt å bruke som energikilde, holdt han det gående som en ustoppelig robot.
   Men resten av roten hadde ingen planer om å la seg grave ut. Fabian gravde og gravde, men jo dypere han kom, desto sikrere ble han på at gevinsten han hadde sett seg ut, ikke var så lett å komme til som hva han først hadde antatt. Dessuten viste det seg at det bare var en liten del av roten som hadde stukket ut. Det var mye mer igjen av den, akkurat som et isfjell, men nå hadde tanken på å bli den som avdekket den store skatten blitt en besettelse, og øynene til Fabian antok et stadig mer psykotisk glimt jo nærmere han kom kilden til hva han først hadde mistolket som ”en tynn, blek, akkurat stor nok rot som passet perfekt til idealet han hadde bilde av bak kraniet.”
   Men plutselig var moroen over. Fabian skvatt tilbake med krefter som strengt tatt ikke engang fantes i den nå utkjørte kroppen. Et halvkvalt vræl fant veien ut av strupen hans, og han kunne føle hvordan kulden omsvøpte ham.
   Det var slettes ikke en del av en litt stor rot han hadde sett. Det var en knokkel. Og nå satt han her med hele skjellettet foran seg.

Ti Instagram-kunstnere som er verdt å følge

Etter et døgn med feber og muskelverk er jeg endelig fullvaksinert!

Det var på ingen måte relevant for innlegget, men det måtte ut ikke desto mindre.

Jeg har nevnt før at jeg ikke kan noen ting om visuell kunst, men det hindrer meg ikke i å like det jeg liker. De estetiske elementene ved noe som helst har alltid vært veldig viktig for meg, noe som er grunnen til at jeg blant annet har den klesstilen jeg har og nesten alltid tenker utseende framfor hvor praktisk noe er, for eksempel i det at jeg har en relativt ukomfortabel sofa, som til gjengjeld ser veldig fin ut. Måten en film ser ut på er ofte viktigere enn plottet for meg, og ikke sjeldent kjøper jeg en viss type godteri fordi jeg liker fargene, selv om de typene godteri jeg faktisk syns smaker best befinner seg i motsatt ende av fargespekteret (sjokolade og lakris). Kort oppsummert: visuell kunst er en viktig del av livet mitt, selv om jeg syns det er vanskelig å forklare hvorfor. Litt strengere folk enn meg vil kanskje påstå at mye av det jeg tenker på som kunst – som for eksempel emballasje, reklameplakater eller nettopp godteri – ikke er kunst i det hele tatt, litt på samme måten som at artige tweets ikke er poesi eller at muzak ikke er musikk, men jeg har lært meg å omfavne kitsch og søppel. Litt som at, uten sammenligning forøvrig, Brian Eno bestemte seg for å omfavne muzak for en del tiår siden og si at jo, også dette er musikk. Grensa mellom hva som er kitsch og hva som er kunst vil vel uansett alltid være flytende og høyst diskutabel.

Har lyst til å dele med dere noen av yndlingskontoene mine innen visuell kunst på Instagram. Som sagt har jeg ingen evne til å forklare nøyaktig hvorfor dette appellerer til meg. Poenget er at jeg får noe ut av å følge disse kontoene, på den måten man bare får noe ut av kunst, det uhåndgripelige noe som er så vanskelig å forklare for folk som nettopp ikke får noe ut av kunst (eller i søknader til offentlige instanser.........). Det rører meg, det får meg til å tenke, det inspirerer. Hvis du har noen tips til kontoer jeg bør følge basert på disse, må du gjerne skrike ut i kommentarfeltet!

1. Palmiye 

Det eneste jeg veit om denne kunstneren er at det er en fotograf basert i Tyrkia med et dust pastelluttrykk som gir meg følelsen av milde og melankolske sommerkvelder som aldri tar slutt.

2. Julie Berger Lindh

3D-/CGI-kunstner som skaper drømmeaktig cybereskapisme.

3. Maria Lax

Finsk-født (trur jeg?) fotograf bosatt i London med et mørkt neonuttrykk som sender tankene mine mot Mandy.

4. Paolo Pettigiani

Italiensk infrarød-fotograf.

5. Mischelle Moy 

New York-basert fotograf og grafisk designer som fargelegger hverdagen i psykedeliske nyanser.

6. Ramzy Masri

Arabisk-amerikansk fotograf og grafisk designer med en like stor kjærlighet til farger som det jeg har.

7. Agnieszka Lorek

Fantasy-fotograf som får modellene sine til å se ut som porselensdokker. Har flere ganger samarbeida med Firefly Path.

8. Nathan Head

Fotograf som gjør absurde syredrømmer til virkelighet.

9. Natasha Chomko

Surrealistisk kunstner som lager retro-aktige collager jeg skulle ønske jeg kunne leve i.

10. Hello_dongwon

Fotograf basert i Sør-Korea, som nesten har fått meg til å tru at det den eneste fargeskalaen som fins i Seoul er pastell.

August 2021

Opplevelser: Bastard Burgers med Vibeke. Hedwig and the Angry Inch på utekino på SALT. Besøk hos Vibeke. Bryllupsfesten til Mari og Jostein. Meze på Habibi med Vibeke. Karaoke på SYNG med Martina, Trine, Mone og Daniel. Lønsj på Sara og dranks på Brewgata med Mari.

Innkjøp: For noen uker siden sådde jeg noen paprikafrø som jeg plukka ut av en helt vanlig paprika, og etter ganske kort tid begynte de å spire! Og de spirer fortsatt! De vokser dritfort, og jeg blei så stolt og glad! Så glad at jeg måtte kjøpe den nyeste boka til yndlingsmatbloggeren min, som – som om det var et tegn – var på tilbud akkurat denne ene dagen:

Kokebok med oljeflekker på allerede – det er sånn det skal være, ikke sant?

TV-serie: Av ukjente grunner har jeg utsatt å se TV-serieversjonen av What We Do In the Shadows i flere år. Jeg elsker filmen, og jeg trur jeg kanskje var redd for at jeg ikke skulle like serien like godt? Det viste seg at jeg ikke hadde noe å frykte, for det er mulig jeg til og med likte serien enda bedre enn filmen. For filmen har liksom ikke ei tydelig narrativ oppbygging; jeg husker jeg allerede første gangen jeg så den tenkte at dette konseptet kanskje ville kledd et serieformat bedre. Og heldigvis er ikke serien verken en oppfølger til eller en remake av filmen, den er snarere en parallellhistorie om et annet vampyrkollektiv på den andre sida av jorda. Jeg har vanskelig for å le av filmer og TV-serier, så når jeg faktisk finner noe jeg syns er skikkelig morsomt, setter jeg umåtelig stor pris på det. Dette er humor i litt naivistisk Flight of the Conchords-stil, som bare er veldig min greie. Allerede etter første episode hadde jeg rukket å bli glad i karakterene, og jeg elsker alle måtene de tuller med sjangerklisjeene på. Og takket være IT Crowd klarer jeg nesten ikke engang å se ansiktet til Matt Berry uten å begynne å le.

Film: Bo Burnham: Inside (tells Netflix-spesialer som filmer?), Soppenes fantastiske verden, The Addams Family (som jeg strengt tatt egentlig trur at jeg så da jeg var liten, men det er i så fall så lenge siden at jeg ikke husker noen ting av den, så i alle tilfeller var det som å se den for første gang), En morders memoarer: Dennis Nilsen, Gudfaren og Gudfaren 2. Og… jeg veit jo egentlig at jeg siden jeg begynte å spille Subnautica ikke har sett så mange filmer som jeg har pleid i det siste, men dette var faktisk sjokkerende lesning. Jeg må innrømme at jeg så de to Gudfaren-filmene ikke fordi jeg trudde jeg ville like dem, men for å øke min kulturelle kapital, men til tross for at mafiafilmer altså aldri har vært min yndlingsting, så var de jo utrolig gode filmer (duh) som jeg skjønner hvorfor har den statusen de har. The Addams Family var et moderat fornøyelig tullball, Bo Burnham-spesialen fikk meg til å le og grine, Dennis Nilsen-dokumentaren var ei grei innføring i hans liv og såkalte virke, mens det denne måneden faktisk var dokumentaren Soppenes fantastiske verden som gikk mest inn på meg. Naturdokumentarer er skikkelig trøste-TV for meg, og jeg så denne en dag jeg ikke følte meg så veldig bra, og etter å ha sett denne blei jeg i fyr og flamme. Fordi sopper er faktisk en av de mest fascinerende livsformene vi har, og hive mind'en deres, som er verdens største nettverk av noe slag som helst, er både vakker og mystisk – eller vakker fordi den er mystisk. Jeg hadde trudd filmen skulle være mer Planet Earth-aktig og mindre pro-psykedelia, men det at den hadde en litt annen innfallsvinkel enn jeg hadde forestilt meg på forhånd var ikke egentlig negativt.

Bok: Jeg har så vidt begynt på Tid av Carlo Rovelli, som av mange blir sammenligna med Stephen Hawking, og jeg kan skjønne hvorfor. 

Musikk: Det som er så fantastisk med sangene til Bo Burnham, er at de, sånn i tillegg til å være veldig morsomme, faktisk er helt latterlig fengende. Til og med med kjedelige tekster hadde dette vært gode poplåter, liksom. Takket være Inside har jeg ikke klart å slutte å høre på den første av de to Jeff Bezos-sangene hans: