To bøker og to spill som akkurat nå utspiller lignende roller i livet mitt og som helt ærlig er det alt handler om for meg i skrivende stund

Da jeg skreiv min aldri så lille årskavalkade sist, blei jeg opprørt og lei meg da jeg innså at jeg bare leste to bøker i 2021. Jeg elsker jo å lese, hva er det som feiler meg, liksom (det var forresten et retorisk spørsmål; nå veit vi jo hva som feiler meg). Og det er jo ikke sånn at konsentrasjonen min har blitt noe bedre av å få en diagnose, men jeg trur det likevel har hjulpet å få vite hvorfor ting er som de er sånn at jeg i større grad kan legge til rette for å klare meg bedre. Det jeg prøver å si er: jeg har funnet tilbake til lesegløden. Jeg leste som kjent Rød selvbiografi av Anne Carson i januar, og den tok meg med inn i et visst mentalt landskap som jeg ikke hadde lyst til å forlate. Heldigvis for meg skreiv Anne Carson en oppfølger, Red Doc>, i 2013, og i går leste jeg ut den òg.

Her er en ting om meg, som dere som kjenner meg sannsynligvis allerede veit: når jeg først liker noe, går jeg all in. Jeg var inne på noe av dette da jeg snakka om sensorisk overfølsomhet her forleden, og det er et av de lettest gjenkjennelige trekka ved folk på autismespekteret. Jeg er helt oppslukt eller fullstendig uinteressert. Og når jeg er helt oppslukt av noe, trenger jeg å vite alt om det, jeg trenger å omgi meg med det til enhver tid, det blir en besettelse for meg, noe som både er utrolig gøy og innmari slitsomt. Jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har nevnt Subnautica på denne bloggen i det siste, men her er jaggu enda en anledning for meg til å snakke om Subnautica: jeg følte noe som ligna på kjærlighetssorg da jeg hadde fullført det, og i ukene fram til jeg fikk spille oppfølgeren Below Zero, kjente jeg på en meningsløshet og tomhet ved tilværelsen som jeg veit at antakelig høres overdrevent ut, men det er det faktisk ikke, jeg trur jeg i all oppriktighet får det samme ut av lesing og spilling som det mange nevrotypiske får ut av mellommenneskelige relasjoner. Jeg veit det høres trist ut å påstå at jeg ikke trenger venner eller kjærester så lenge jeg har spill og bøker, men den eneste grunnen til at det høres trist ut, er at det er de nevrotypiske som bestemmer hva som er normalt og ikke i samfunnet vårt. Nevrotypiske er standarden, på samme måten som heterofile er standarden, på samme måten som cis-menn er standarden. Kall det the neurotypical gaze om du vil.

Hvor var jeg. Jo. I januaroppsummeringa mi snakka jeg om at Below Zero er et både ganske likt som og forskjellig spill fra Subnautica, og på et vis er jeg jo glad for det, for Subnautica er jo allerede et spill som fins og som jeg fortsatt kan spille når jeg vil. Oppfølgere er egentlig nøyaktig det denne tweeten etterspør:

Below Zero tillater meg å tilbringe mer tid på Planet 4546B i ei stemning som ligner på den i Subnautica, men som likevel er en annen. Og: jeg elsker ikke Below Zero på den måten jeg elsker Subnautica. Fordi for meg var Subnautica helt perfekt akkurat som det var, og dermed vil å forandre på noe om helst – som man jo nødvendigvis gjør i en oppfølger – gjøre det ikke lenger perfekt. Og det må jeg kanskje bare akseptere. Below Zero er jo fortsatt et spill som jeg liker langt bedre enn de fleste andre spill, og som til stadighet får meg til å bokstavelig talt måpe. 

Hvorfor snakker jeg om Subnautica og Below Zero i et innlegg som, skal man dømme ut fra det første avsnittet, tilsynelatende er en bokomtale? Jo, nå skal dere høre:

Akkurat som at å høre låta Solar Flare av Linea Aspera mens jeg leste Rød selvbiografi føltes som skjebnen med sin (tilsynelatende) referanse til Odyssevs hjemsted, føltes det som skjebnen å lese om G (eller Geryon, som han heter i Rød selvbiografi) som både blir grepet av skjønnheten ved isbreen og er nær ved å fryse i hjel i den samme isbreen, i den boka jeg begynte å lese for å døyve kjærlighetssorgen etter Rød selvbiografi, samtidig som jeg spilte spillet jeg begynte å spille for å døyve kjærlighetssorgen etter Subnautica, som også gjør meg grepet av skjønnheten ved isbreer og ishuler samtidig som jeg er nær ved å fryse i hjel i de samme isbreene og ishulene. 

Jeg veit at det er tilfeldig, altså, samtidig som dette er kaosmagi i praksis. Plutselig stod det helt klart for meg at jeg føler mye av det samme for to så forskjellige åndsverk som Subnautica og Rød selvbiografi, og at de har lignende roller i livet mitt akkurat nå, og som en naturlig konsekvens av det, har også deres respektive oppfølgere lignende roller i livet mitt akkurat nå. Og fordi Subnautica har endt opp som en slags merkelig parallell til Rød selvbiografi i hodet mitt, noe som sannsynligvis bare gir mening for meg sjøl, endte disse to opp med å blande seg sammen med hverandre, ispedd en dose kvantemekanikk etter å ha lest Tid av Carlo Rovelli, og i en Rød selvbiografi/Subnautica-indusert rus, skreiv jeg blant annet dette en dag:

Det er deg, jeg gjenkjenner nærværet ditt med én gang, men du er lys, usynlig lys, lys som jeg instinktivt forstår at stråler i en kortere bølgelengde enn mennesker er i stand til å oppfatte, men du har åpna øya mine i én eneste bevegelse, jeg ser deg endelig for den du er, en blålig bølge, en blålig blafring, en virkelighet virkeligere enn virkeligheten, en uvirkelighet, og du strekker handa ut mot meg og jeg tar den, lar deg fylle meg med blå uvirkelighet, lar deg gjennomstråle alle subatomære partikler, forandrer måten kvarkene vekselvirker med hverandre på, tida som flommer fram og og tilbake i et paradoks, plutselig likevekt på begge sider av den entropiske skalaen, og vi svømmer gjennom tareskogen på dykkekurset, jeg er redd for å miste deg der du svømmer foran meg, er redd beina dine skal vikle seg inn i algene, er redd havet skal ta deg slik det har tatt så mange andre, holde deg fast til oksygenet tar slutt og vannet strømmer inn i lungene dine, synker deg, en kropp fylt av hav er ikke lenger en kropp, men et biom, og jeg strekker handa ut etter sollyset der oppe, et fjernt minne om en annen verden, den verdenen vi tilhører og har kommet fra, her nede er vi fremmedlegemer som vannkroppen prøver å støte fra seg, men sollyset forsvinner, et mørke svømmer foran meg og blokkerer strålene, en enorm blekksprut med tentakler som bukter og fanger, men så vifter du med fingrene og sola er tilbake, du synker ned til meg og jeg ser noe som ligner på ansiktet ditt bak dykkebrillene og oksygenmaska, og jeg puster letta ut i bobler av luft som stiger opp opp opp, og vi svømmer opp på et svaberg, vi er nakne, vi tørker i sola som terrakotta, lys overalt, men jeg ser bare deg, alle linjene, senene, musklene som utgjør deg, hud som hever og senker seg, blod som dunker og varmer, «la oss ikke dra hjem» sier du med øya lukka, «la oss bare kjøre videre», og vi svømmer gjennom et menneskehav, du holder handa mi fordi du veit at jeg ikke kan svømme, vi må rekke flyet, men det er så mye støy lys mennesker lukt varme at kroppen min er nær ved å implodere, «lukk øya», sier du, «lat som om du er på stranda du pleier å drømme om, så skal jeg få oss til gaten i tide», og vi svømmer på utsida av en demning, du ligner deg sjøl og samtidig ikke, linjene er flere, celler har dødd og blitt fornya i et stadig langsommere tempo, men du er like vakker som du alltid har vært, under føttene våre et metallisk korallrev, rester etter en by du en gang bodde i, nå er de åpne kontorlandskapa dekka av alger, murener lurer i garasjer og bak kjellerlemmer, klumper av oppsmuldra betong i ferd med å omskapes til perler (...)

Dette er et lite utdrag fra ei novelle som er å lese i sin helhet på min 

✧･ﾟ: *✧･ﾟ:* Patreon *:･ﾟ✧*:･ﾟ✧

og jeg elsker at dette hadde vært umulig for meg å skrive om jeg ikke hadde følt meg intenst tilstede i både det mentale landskapet som Subnautica er for meg og det mentale landskapet som Rød selvbiografi er for meg. For meg er dette et slags blikk på Subnautica gjennom et Rød selvbiografi-filter, som om jeg prøver å beskrive Subnautica mens jeg hermer etter skrivestilen til Anne Carson.

Men akkurat som at Below Zero er noe annet enn Subnautica, er Red Doc> noe annet enn Rød selvbiografi, og sånn må det også nødvendigvis være. Jeg har snakka om det før i andre sammenhenger, for eksempel om den umiddelbare skuffelsen jeg kjente da jeg først hørte albumet Chiaroscuro av I Break Horses fordi det ikke var mer av det samme som førstealbumet deres Hearts, at selv om jeg kan bli skuffa først, handler det som regel bare om at jeg må venne meg til at det er noe annet. Noe helt annet er det jo tross alt uansett ikke, i og med at det kommer fra samme avsender. Det minner meg om når G egentlig bare vil lese På sporet av den tapte tid og er skuffa over den boka han leser isteden fordi den ikke er På sporet av den tapte tid:

Og på et vis er det dette som gjør Red Doc> så vakker som den tross alt er. Den har tatt den flammende lidenskapen (pun intended, if you know you know) fra Rød selvbiografi, som handler om først to tenåringer, så to unge menn, og plassert de to hovedpersonene sine mye lenger fram i tid, og latt voksentilværelsen innhente dem begge med all sin nådeløse kraft. På et punkt tidlig i boka prøver de som før het Geryon og Herakles, nå G og Sad, å finne tilbake til den seksuelle spenninga som pleide å finnes mellom dem, men det er Not enough / juice for the squeeze. Og kanskje mye av grunnen til at akkurat dette universet har gått så sterkt inn på akkurat meg, er at jeg tross alt kjenner igjen så mye av meg sjøl i G/Geryon. Han er en som alltid føler for mye eller ikke nok, som misforstår situasjoner som viktigere enn de egentlig er, og for meg handler denne boka i stor grad om å innfinne seg med at noen ganger er ikke følelser som du vil de skal være, og det som var så ekte og sant for deg, kan se helt annerledes ut gjennom andres blikk. Det er nydelig beskrevet i dette corny, men desto mer hjerteskjærende partiet:

(Anne Carsons evne til å bare skyte inn et "Anyway" og så dra teksten et helt annet sted og lignende finurligheter, er forøvrig noe jeg kan gå nærmere inn på når jeg snakker enda mer (!) om denne boka i den forestående oppsummeringa mi av februar.)

Jeg elsker ikke Red Doc> på den måten jeg elsker Rød selvbiografi, på samme måten som G og Sad ikke elsker hverandre på den måten de gjorde som Geryon og Herakles – eller på den måten Geryon elska Herakles. Og selvfølgelig ikke, det er en naturlig konsekvens av at tida går, og det gjør vondt, og vissheten om at det ikke gjør vondt, kan også gjøre vondt på sitt vis. Jeg har lest omtaler av Red Doc> der kritikere mener at den mangler futtet fra Rød selvbiografi, men selvfølgelig gjør den det. Den er nødt til å mangle det futtet, for det manglende futtet er grunnen til at denne boka eksisterer. Dessuten er måten den følger sin egen drømmelogikk på – det jeg refererte til som "formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis" i januaroppsummeringa mi – like makeløs som første gangen vi tilbrakte tid sammen med det røde monsteret med vinger og hans store kjærlighet.

Jeg veit ikke om disse tankene er interessante for noen andre enn meg sjøl. Also: hva i all verden skal jeg liksom lese nå?

Lunisand – episode 17: Epigram

Det er liksom… tilløp til gode setninger et par steder her, men så klusser jeg det til? Det er som om jeg hadde gode ideer til setninger, men ikke helt den faktiske evnen til å skrive dem ut på den måten jeg så for meg. Litt som hver gang jeg prøver å lage musikk, haha.

Passende å poste akkurat denne episoden på sjølveste Valentinsdagen, da.

Tidligere episoder? Klikk her.

Arielle Elegía – 18 år, Kreps. Datter til Ursula, søster til Mio. Moren døde for kort tid siden, og etterlot Arielle og broren i trange kår. Er svært bevisst på å takle det økonomiske presset og stå imot enhver innblandelse fra sosialarbeidere.

Mio Elegía – 16 år, Kreps. Sønn til Ursula, bror til Arielle. Fattig, men ved godt mot. Hjelper sin søster som best han kan med det praktiske, mens han innerst inne håper på å, til tross for all motgang, komme langt i livet.

Søskenparet Elegía utvekslet blikk og smil der de så Lunisands borgermester Jonas rusle tilbake til bilen sin. Han trodde nok at han hadde lurt dem nå, men det hadde han ikke. Det var de som hadde lurt ham.
   ”Vi trenger bare å holde dette gående fram til rettssaken”, sa Arielle, ikke høyt nok til at lydbølgene nådde den stadig minkende skikkelsen som var på vei vekk fra dem.
   ”Så blir det bare deg og meg”, avsluttet Mio drømmende mens den støvete vinden nøkket i kråkehåret hans. Han lot øyelokkene gli ned over pupillene, og forestilte seg livet på et nytt sted, der hvor ingen kjente ham, og der han og søsteren kunne leve ut sin kjærlighet til hverandre uten frykt for fordommer. De kunne skaffe seg falsk identitet, og så ville ingen kunne mistenke dem for å være i familie. Bortsett fra den beksorte tonen håret til begge holdt, var det nemlig så godt som ingen likhetstrekk mellom dem. Der Mio hadde hud som minnet om skjørt, lett gråhvitt rispapir, hadde Arielle naturlig blussende kinn og en varm mørk beige hudnyanse. Mios øyne var nesten gjennomsiktig lyseblå, mens Arielles var så mørk brune at de av og til så sorte ut. Også figurmessig var de forskjellige fra hverandre. Begge to var tynne, men mens Mio var hengslete og spinkel, var Arielle slank og atletisk. Dette kom nok av at de ikke hadde samme far. Faren til Arielle var latinamerikaner, men det var også det eneste hun visste om den delen av familien. Han og moren deres Ursula hadde vært gift, men hadde skilt seg igjen allerede før Arielle kunne snakke. Etter det hadde Ursula giftet seg på ny med Mios far, men heller ikke denne gangen hadde det blitt et lykkelig ekteskap, selv om utfallet hadde vært ulikt. Da de to søsknene var små, hadde han blitt angrepet av kreft som han noen år senere døde av. Ursula hadde aldri helt kommet over tapet av sin siste ektemann, og både Mio og Arielle mistenkte hjerteattakket hennes for å være et gradvis selvmord forårsaket av sterke medikamenter for å holde depresjonene i sjakk, men fordi det var veldig viktig at ingen fikk vite om det plutselige dødsfallet hennes, hadde det selvfølgelig heller aldri blitt foretatt noen obduksjon, og det var dermed heller ingen bevis for teorien deres.
   Etter at motorduren fra sportsbilen til Jonas hadde dødd ut blant sanden og grusen, gikk søsknene mot huset, bare for å finne ut at døren stod løst lent inntil dørkarmen fremfor å være festet på hengslene.
   ”Er du klar over at hvis vi ikke vinner den rettssaken, er vi rett og slett eid?” spurte Arielle med et stønn der hun banket døren på plass igjen.
   ”Da får vi bare satse på å vinne den, da”, mumlet Mio likegyldig med et skuldertrekk før han vandret rett bak søsteren inn i huset.
   ”Du ser altfor bekymringslaust på ting!” skjente Arielle, og da hun stod borte ved kjøkkenbenkene, snudde hun seg rundt og glodde mørkt på broren.
   ”Det er bare det at… hvis vi skulle tape, noe som er høyst usannsynlig, i og med at Fabian tross alt må dømmes for å bryte seg inn på eiendommen vår, har vi jo alltids foreldreløsstipendet. Jeg mener, taper vi, og Fabian forteller om liket, noe han garantert kommer til å gjøre, kommer alle til å få greie på at mamma er død uansett. Da er det like greit å ta imot de pengene vi kan få”, sa Mio.
   ”Men de kommer vi aldri til å få hvis det skulle komme fram. Hallo, hun døde for to sia! Det at vi har skjult det så lenge som vi tross alt har, kommer ikke akkurat til å telle positivt for vår del. De kommer ikke til å tru på forklaringa vår om at vi gjorde det for å hindre innblanding fra sosialarbeidere idet omverdenen fikk vite om at vi nå var foreldreløse. De kommer til å tru at det er vi som har drept henne!” Arielle sukket og bøyde hodet. Hun ga seg rastløst til å tromme fingrene mot bordet bak henne mens tankene kvernet. Hvorfor måtte alt være så vanskelig? Og hvorfor var det akkurat dem som hadde hatt så mye uflaks i livet?
   ”Det går nok bra til slutt. Vi tar ikke sorgene på forskudd, gjør vi vel?” spurte Mio med et forsiktig smil, men dette irriterte Arielle bare enda mer.
   ”Men hva gjør vi, da, hvis det verste skulle skje og vi ikke har noen plan i bakhold?” ropte hun derfor provosert ut, ”vi er nødt til å tenke litt lengre enn bare til morgendagen hvis vi skal greie oss! Jeg veit det er urettferdig at vi har endt opp som vi har gjort, men fordi det faktisk er nettopp det vi har, foreslår jeg at vi lever litt mindre impulsivt! Jeg er møkk lei av å bli overkjørt gang på gang. Jeg… vil bare leve som alle andre gjør…”
   ”Så, så”, trøstet Mio og kom mot henne med åpne armer. Disse la han rundt skuldrene hennes og dro kroppen hennes inntil seg.
   ”Jeg elsker deg, og det er det som betyr noe, eller hva?” spurte han ømt.
   Dette var dråpen som fikk Arielles beger til å renne over.
   ”Og så du, da!” ropte hun sint, og dyttet broren vekk fra seg, som sendte et uforstående blikk tilbake, ”det er liksom meninga at vi skal være søsken, ikke kjærester! Bare… bare ligg unna, vil du det?” Idet hun sa det siste, greide hun ikke å hindre stemmen fra å bevre, og snart tørket hun forbannet en tåre som lirket seg ut fra det ene øyet hennes.
   Etter noen minutter i stillhet, så hun omsider opp igjen, og fant igjen Mio med blikket der han satt sammensunket i sofaen og stirret såret på sitt eget fang.
   ”Unnskyld, kjære deg, jeg mente det ikke, jeg… jeg bare…”
   Arielle greide ikke å fullføre setningen, og lot dermed resten slippe ut som et fortvilet pust. Hun slang seg ned i den fillete sofaen ved siden av ham i stedet, og kastet et kjærlig blikk på ham.
   ”Det er sant”, fortsatte hun, la en hånd på kinnet hans, og tvang deretter hodet hans i hennes retning, ”jeg aner ikke hvorfor jeg sa det. Beklager.”
   ”Det er ikke det”, kom det mutt fra Mio, ”men det er heller det at jeg veit at det er sant. Dette er ikke naturlig. Det er til og med ulovlig. Vi burde kutte ut dette.”
   ”Ikke si sånt”, sa Arielle, ”så fort vi får pengene, enten på den ene eller den andre måten, stikker vi herfra. Vi flytter langt av sted hvor ingen kjenner oss. Vi kan bytte etternavn, og da vil det være umulig å kunne bevise det, med mindre man tar ei DNA-prøve, så klart. Det blir nok ikke så lenge til.” Hun prøvde hele tiden å oppnå blikkontakt med ham igjen, men det var tydelig at han unngikk det.
   Da han ikke sa noe til noe av det hun hadde sagt, forstod hun såpass at det var mer som plaget ham.
   ”Hva er det med deg?” spurte hun, og smøg en arm rundt nakken hans.
   ”Vi burde kutte ut dette”, gjentok Mio sammenbitt.
   ”Inntil videre, ja”, sa Arielle, men det virket som om broren overså henne, og fortsatte: ”Vi burde finne oss en ordentlig kjæreste hver. Leve så normalt som vi kan når situasjonen tross alt er som den er. Jeg mener, vi har gått på trynet på absolutt alle andre punkt i livet, så hvorfor kan ikke i det minste kjærlighetslivet vårt være som alle andres? Det fins nok av hyggelige og pene mennesker der ute, mennesker som ville ha tilbudt oss ikke bare kjærlighet og lidenskap, men også sjansen til flere muligheter og et liv som ikke er så til de grader trøsteslaust.”
   ”Det hjelper ikke når det bare er deg jeg vil ha”, kurret Arielle, og forsøkte så godt hun kunne å overse de dystre skyggene som lurte i brorens replikk.
   ”Du hører ikke hva jeg sier!” utbrøt han irritert, og flyttet seg noen centimeter vekk fra både henne og den strykende hånden hennes på nakken hans, ”det jeg sier, er at det må ikke være oss to. Vi har et valg. Selvfølgelig forguder jeg deg over alt i verden, men det jeg sier er at du ikke nødvendigvis kan være den eneste. Jeg kan sikkert få det kjempefint med noen andre òg. Det samme gjelder deg.”
   ”Pisspreik”, blåste Arielle, men gjorde ikke noe nytt forsøk på å nærme seg ham.
   ”Tenk deg om”, drev han på, og blåste en hel trompetfanfare i det faktum at han visste at det han sa, haglet mot søsteren som isspyd, til tross for at hun prøvde å skjule det, ”kjenner du ikke noen andre gutter du kan tenke deg å ha et romantisk forhold til?”
   ”Hvorfor er du så klengete på akkurat det temaet, da?” spurte Arielle omsider, og orket ikke lenger gjøre seg dum for ham, ”er du forelska i ei anna, kanskje?”
   ”Jeg er ikke forelska”, fnøs Mio, nesten foraktelig, som om forelskelse var noe forbeholdt idioter, ”men det jeg prøver å hinte til, er at jeg kjenner ei som både er søt og kjempesnill mot meg. Jeg trur kanskje hun liker meg som mer enn en venn.”
   En massiv stein falt ned gjennom hele kroppen til Arielle. Den ble sluppet fra øverst i hodet hennes, før den raste gjennom hjernen og rev ut flere kabler på veien, fortsatte nedover i halsen og gjorde det vondt og vanskelig å prate, før den brutalt knuste seg vei inn i lungene og gjorde at også pusten gikk tyngre. Omsider sneide den bortom hjertet hennes, og åpnet et lite sår. Deretter deiset den til slutt ned i magen, og ble der som en ulmende verkebyll.
   ”Det er vel ikke…” Røsten var raspete og tørr, og Arielle kremtet før hun prøvde på nytt: ”Det er vel ikke hun nye i nabolaget, vel? Har ikke hun begynt i klassen din?”
 

   ”Jo”, nikket Mio bekreftende, ”hun heter Theresa. Foreldra hennes er veldig rike.”

   Arielle kjente seg med ett forferdelig svimmel, og hun ble nødt til å legge en hånd mot siden av hodet for å få igjen følelsen av fokus. Theresa? Den blonde, bortskjemte snørrungen? Hva var det hun hadde som ikke hun selv, Mios søster som kjente ham bedre enn noen annen, hadde?

   Da plutselig kom hun på noe. Hun hadde aldri før følt glede ved å pine broren, men denne gangen følte hun at hun hadde rett til det på grunn av flammene han nettopp hadde brent henne med.
   ”Det var hun som slo meg ned, det”, sa hun, så nonchalant hun bare greide, og måtte nesten streve for ikke å smile sleskt.
   ”Hva?” Endelig så Mio på henne igjen, og såret laget av steinen sekunder tidligere, tok til å blø enda litt mer fordi det altså var noe som gjaldt Theresa som skulle påkalle oppmerksomheten hans nok til at han ville møte blikket hennes på ny.
   Arielle valgte å ignorere dette, og gikk videre: ”Du husker den festen jeg var på hos McLurv? Og du husker ganske sikkert òg at jeg kom fra det med en saftig blåveis over øyet? Vel, det var Theresas verk. Jeg husker godt åssen du banna den som hadde gjort det opp og ned da jeg kom hjem. Og så irritert du blei da jeg ikke ville si hvem det var som hadde gjort det! Og det lot jeg altså være å si bare fordi jeg visste at dere hadde fått god kontakt. Jeg ville ikke at du skulle bli lei deg, skjønner du ikke? Jeg ville ikke at du skulle tenke vondt om henne på grunn av hva hun hadde gjort mot meg. Og hvorfor ville jeg ikke det? Jo, fordi at jeg ikke ville at dere skulle bli uvenner. Jeg ville at du skulle være lykkelig.”
   Etter denne lille talen, sa ikke Mio noe på en lang stund. I stedet satt han og stirret tomt rett fremfor seg. Tennene hans hadde bitt seg fast i underleppen, og han så ut som om han var på gråten. Arielle motstod så vidt fristelsen til å la et tilfreds smil bre seg om leppene. Derimot gliste hun som en djevel innvendig, samtidig som hun skammet seg. Det hadde aldri tidligere skjedd at hun faktisk hadde nytt synet av broren i denne tilstanden.
   Det neste som skjedde, kunne knapt ha såret Arielle mer om hun så hadde blitt stukket med en kniv.
   Mio reiste seg resolutt opp, og så hardt på henne idet han sa: ”Du ljuger.”
   Først ble Arielle bare sittende og stotre, før hun innså at det ikke kom til å komme noe fornuftig, eller noe i det hele tatt, ut av munnen hennes likevel, så hun klappet den likeså godt sammen. Det som derimot erstattet hakkene, var et par senkede øyebryn og et brått sinne. Hvordan våget han!?
   ”Hva er det du står der og sier?” hadde hun tenkt å skrike til ham, men de åtte ordene listet seg bare ut som en hvisken fra de snerrende leppene.
   ”At du ljuger”, gjentok Mio rolig, ”Theresa ville ikke ha gjort det. Hun er ganske enkelt ikke typen til det. Du er sjalu og desperat. Og derfor tilgir jeg deg.”
   Et smil lyste opp ansiktet hans, og han bøyde seg ned mot henne for å gi henne en klem. Lettet tok hun imot, og den overrumplende vreden la seg igjen. Nå stod bare selvforrakt tilbake. Hva var det hun tillot seg å føle overfor sin egen elskede bror? Først sjalusi, så stolthet over å ha maktet å gjøre ham helt ute av seg, og deretter vrede. Dette var tre dødssynder i løpet av få minutter, det. Hun følte seg som en parodi på seg selv. Avbalanserte Arielle ris organisert av ulike negative instinkt i tur og orden. Det var nesten satirisk.
   ”Jeg elsker deg”, hvisket hun til broren, som for å understreke ironien.

Liftoff

Jeg gjorde det. Jeg starta en Patreon! Og jeg må innrømme at jeg var litt redd for at ingen egentlig skulle benytte seg av den – det ville vært et slag i trynet for egoet mitt – men jeg sa til meg sjøl at om så bare én person bestemmer seg for å bli månedlig giver, ville det være verdt det. Dette er jo snakk om tekster som i all hovedsak bare ligger der og støver ned. Og nå er vi fire stykker! Eller fem, hvis vi inkluderer meg. Det er jo en durabel størrelse på en gjeng, det. 

Og jeg har funnet ut at jeg liker det å ha en Patreon skikkelig godt. Ikke bare fordi jeg faktisk får penger for og til å drive med skrivegreier, men også fordi jeg syns sjølve administrasjons- og produksjonsarbeidet er gøy og givende? Dette er jo som å drive en strømmetjeneste, bare at jeg har full kreativ kontroll over alt innholdet som legges ut. Og er det noe jeg liker, så er det full kreativ kontroll. Og egentlig hadde jeg jo tenkt at dette kom til å være en veldig chill greie der jeg bare legger ut litt tekst i hytt og pine, men jeg trur det at jeg har vært arbeidsledig så lenge har gjort at jeg faktisk har oppriktig lyst til å legge mer arbeid i det enn som så. Derfor skal jeg, om ei ukes tid, låne hjemmestudioet og mikrofonen til en venn for å begynne å lese inn hvert fall Mjuke, svarte stjerner, kanskje også andre ting, som lydbok. I utgangspunktet var planen å bare gjøre det på soverommet med mikrofonen på dataen, men tanken på å gjøre en skikkelig jobb med det er faktisk mer stas for meg enn å bare sitte aleine i min egen boble, som jo er sånn jeg som regel gjør det meste. Og apropos Mjuke, svarte stjerner, la jeg ut første bit av den i stad – i hodet mitt er det ikke et første kapittel, jeg veit ikke hvorfor, jeg bare tenker ikke på bitene av Mjuke, svarte stjerner som kapitler – og jeg trur jeg, i skrivende stund, egentlig er takknemlig for at den aldri endte opp som ei bok. Jeg trur faktisk Patreon er helt riktig plattform for akkurat den romanen. Den var aldri ment for offentligheten, for å si det litt dramatisk. Og nå som jeg nettopp åpna Mjuke, svarte stjerner-dokumentet for første gang på sikkert noen år, innså jeg – som jeg var inne på for ikke så altfor lenge siden – hvor utrolig tydelig det er at det er skrevet av en udiagnostisert person på autismespekteret, haha. Og det er sykt langt! Jeg hadde glemt hvor lang den romanen faktisk er. Hadde den blitt utgitt, hadde den vært en real murstein. Kanskje like greit å skåne regnskogen for såpass. (Er det regnskogen man bruker for å lage boksider? I dunno.)

Og hey, det er ikke for seint å joine. Det er aldri for seint å joine! Dette med å legge ut en roman bit for bit på føljetongvis, minner meg om gode, gamle dager på Skrivebua. 

Dessuten er det en del funksjoner Patreon har som bokformatet av åpenbare grunner ikke tillater. Jeg gleder meg rett og slett til å underveis gjøre romanene mine til mer interaktive opplevelser enn hva som ville vært mulig med ei fysisk bok. Og hvorfor er det egentlig så få norske forfattere som har tenkt på dette? Er de redde de skal bli oppfatta som for kommersielle, bli sett ned på som sellouts? Hele konseptet er jo genialt. 

Eller kanskje det bare er jeg som er over gjennomsnittlig narsissistisk. 

Januar 2022

Opplevelser: Middag på Bindaas med Mari og Martina. Besøk av Mari. Middag på Der pepper'n gror med Vibeke. Brettspillkveld hos Trine.

Innkjøp: Det er sjeldent jeg kjøper meg nye klær, og når jeg først gjør det, kjøper jeg som regel "nye" klær brukt, så når det gjelder de kanskje ti prosentene av det allerede ganske beskjedne klesbudsjettet mitt som faktisk er helt nye klær, liker jeg å bruke de penga så ansvarlig jeg kan. Ved å for eksempel støtte små, uavhengige bedrifter eller støtte kreative utøvere jeg liker ved å kjøpe merch. Og denne My Favorite Murder-t-skjorta har jeg hatt lyst på lenge. Så lenge at jeg til slutt endte opp med å kjøpe den! Dere aner ikke hvor vill og gal jeg føler meg når jeg kjøper meg ting av ingen annen grunn enn jeg hadde lyst på. Har også denne måneden gått til innkjøp av et par øreplugger fra Loop, etter å ha hørt mye bra om dem, og etter at støyindusert stress den siste tida har drevet meg til vanvidd. Jeg har ikke pleid å klare å bruke ørepropper tidligere, jeg har alltid bare følt så altfor godt at de er der, og jeg hadde håpa at Loop skulle være annerledes, både fordi jeg har, som sagt, hørt bra ting om dem og de tross alt ikke har en dings som stikker ut og som har pleid å gjøre at det føles som om de aktivt presses inn i øret mitt når jeg for eksempel ligger på sida. Dessverre syns jeg ikke de er veldig mye mer behagelige å ha på enn andre ørepropper, og jeg sov ikke veldig godt med dem i natt. De kom riktignok med fire størrelser å velge mellom, jeg gikk for S i natt, men kanskje jeg skal gi dem en ny sjanse med XS. Jeg sov riktignok bedre med dem enn jeg typisk har gjort den siste tida fordi jeg tross alt ikke hørte noe støy – de bygger nytt hus på andre sida av veien for her jeg bor, og de pleier å begynne arbeidsdagen klokka sju – men da jeg tok dem ut i morges etter ei natt med litt bedre søvn enn før, men fortsatt ikke god, la jeg merke til at det faktisk ikke var noe støy. Akkurat denne dagen begynte det å bråke først rundt to-tida. Så… foreløpig syns jeg ikke de er noe gode å ha på, og jeg veit ennå ikke hvor godt de faktisk blokkerer støy. Kjedelig om det skal vise seg å være bortkasta penger, for de var relativt dyre, men i det minste mener den psykiatriske sjukepleieren fra bydelen som jeg snakker med innimellom at jeg antakelig kan få støtte til å kjøpe støykansellerende hodetelefoner fra Hjelpemiddelsentralen, og hun skal hjelpe meg å søke neste gang vi møtes. Og jeg syns hodetelefoner er uendelig mye bedre å ha på enn øreplugger. Dog ikke nødvendigvis veldig mye mer beleilig å sove med.

TV-serie: Endelig ny sesong av Euphoria, det har vært veldig etterlengta for mitt vedkommende. Også glad for ny sesong av Rådebank. Jeg rakk å se tre hele episoder av Philip K. Dick's Electric Dreams før den plutselig forsvant fra Amazon Prime. Og så har jeg så vidt begynt på The Expanse, som foreløpig er veldig mye – masse politikk og forbindelser og greier som jeg, som blir overvelda av mye ny informasjon på én gang, sliter med å henge med på. Nå skal det sies at jeg brukte hele første sesongen av Game of Thrones på å komme inn i det, for også der var det mye å ta innover seg fra første øyeblikk, men da jeg altså først hadde kommet inn i det, blei det en av mine største seriebesettelser, så jeg har ikke tenkt å gi opp The Expanse. Og jeg er jo i utgangspunktet en sucker for en god space opera, så jeg håper forvirringa jeg føler på nå etter tre episoder etter hvert vil løse seg opp.

Spill: Below Zero er på mange måter et både ganske annerledes enn og veldig likt spill som Subnautica. Jeg vil påstå at det er et teknisk sett bedre spill. De tinga som gjorde Subnautica så frustrerende som det tross alt kunne være noen ganger/ganske ofte, er løst på en mye mer spillervennlig måte i oppfølgeren. Dessuten er hovedpersonen Robin i mye større grad en karakter med personlighet enn det Riley var. Samtidig, som jeg var inne på i den altfor lange Subnautica-omtalen min, var vrengesida av frustrasjonen jeg følte på, en mestringsfølelse og en realisme som jeg aldri før har opplevd i noe annet spill. Og det at Riley aldri hadde noen ordentlig personlighet og en bakhistorie, forsterka følelsen av at han var meg. Til tross for førstepersonsperspektivet, føler jeg ikke at det er jeg som er Robin. Robin er Robin, og det er hennes fortelling jeg opplever, ikke min egen. Alt i alt har Below Zero flere elementer som gjør at det føles mer som et spill og mindre som en opplevelse, i motsetning til originalen, men det har tross alt tatt vare på Subnauticas aller største styrke: oppdagergleden og eventyrlysten. Subnautica var et første forsøk, og jeg personlig elsker alle måtene det er åpenbart på, men om man heller vil ha en litt mer tradisjonell spillopplevelse, som oppfyller flere av konvensjonene for hva et spill er, er nok Below Zero et bedre valg. Det er uansett to historier som ikke har noe særlig med hverandre å gjøre, så jeg trur ikke det er noe problem å spille Below Zero før Subnautica. Kanskje det til og med er lurt å gjøre det i den rekkefølgen, for det løsere rammeverket i Subnautica er muligens lettere å forholde seg til etter at man har gjennomlevd det tross alt noe mer strukturerte Below Zero. Forresten: jeg fant helt tilfeldigvis ut her for ei stund siden at Subnautica har SJUÅRSGRENSE. Jeg fikk helt sjokk, for det er det skumleste spillet jeg noen gang har spilt, og etter min mening er det mye mer skremmende enn attenårsgrensespillet The Last of Us. Jørgen pleide å si at skrekkfilmer "ikke funker" på meg, og jeg trur det er sant. Jeg trur ikke jeg klarer å la meg skremme når det er åpenbart at avsenderen prøver å skremme meg. Dessuten: zombier er ikke ekte! Å bli fanga inni ei undersjøisk hule mens man ser oksygentanken sin sakte, men sikkert tømmes, er høyst reellt. 

Film: The Hand of God, Wolfwalkers, The Hunt, Prisoners of the Ghostland, Memories of Murder, The Tragedy of Macbeth, Saint Maud, Struggle: The Life and Lost Art of Szukalski, Mustang, Contact og The Vast of Night. 

Okei, så jeg fikk lyst til å se Saint Maud etter dette innlegget inne på ei av mine yndlingsgrupper på Facebook, Incredibly Strange Films:

Og dette er en temmelig spot-on beskrivelse, altså. Jeg trudde jeg skulle finne orda til å beskrive Saint Maud etter hvert som den hadde fått sunket inn litt, men jeg har det egentlig ikke ennå. En sinnssykt creepy skrekkfilm (som, i likhet med alle gode skrekkfilmer, ikke lener seg på jump scares) om en hjemmesjukepleier som har blitt ekstremt religiøs etter en traumatisk hendelse på den gamle jobben sin. Der hun burde fått profesjonell helsehjelp, vender hun seg til en streng og mektig Gud som gir livet hennes ei ny retning når hun tolker tegna han gir henne som at hun skal frelse den dødssjuke kreftpasienten hun pleier. Igjen: skrekkfilmer pleier ikke å funke på meg, i stor grad, trur jeg, fordi jeg veit hva de prøver på, og jeg veit at det ikke er ekte. Det er ingenting som ikke er troverdig ved denne desperate og ekstremt traumatiserte kvinna som blir offer for sine egne vrangforestillinger. Som noen andre i nevnte gruppe påpekte, er dette den riktige måten å gjøre religiøs skrekk på. I filmer som The Exorcist og The Omen er det Satan og de mørke kreftene som man må passe seg for, men virkeligheten har vist at satanister stort sett er ganske fredelige folk, det er fundamentalistisk religiøse som bør skremme oss. Sluttscena i denne filmen kommer jeg aldri til å glemme.

Og en helt annen type film som også gikk veldig inn på meg denne måneden, er The Vast of Night. Jeg så den mest fordi jeg likte filmplakaten:

Og for en fornøyelig indie-overraskelse den viste seg å være! Herregud, det er få ting jeg liker så godt som å sette på en film uten å forvente noe spesielt, og så ende opp med å bli fra meg av begeistring. The Vast of Night gjør på mange måter det samme med femtitallet som det Stranger Things gjorde med åttitallet. Den er så genuin i sin retroinspirasjon, det bikker aldri over i ironi eller parodi. En søvnig småby får besøk av et mystisk Noe™, og vi følger radioverten Everett og sentralbordjenta Fay som dekker hendelsen med båndopptagere og kameraer. Dette ga meg Welcome To Night Vale-vibber på best tenkelige måte, dette er nesten mer visuelt radioteater enn det er film. Deler av meg skulle ønske at Black Marble sin Cruel Summer kunne fått spille i sistescena, men egentlig trur jeg at jeg er takknemlig over at filmen valgte et mer tids- og sjangerriktig soundtrack. Jeg elsker lavbudsjetts-sci-fi så utrolig mye, fordi det beviser at det ikke er dyre spesialeffekter som gjør en god film, men god historiefortelling. 

Bok: Denne måneden leste jeg ut Tid av Carlo Rovelli, som var ei klok, vakker og relativt lettlest bok om tung teori. Grunnen til at jeg endelig fikk ræva i gir og leste den ut, etter å ha holdt på med den siden i sommer, var at jeg hadde så lyst til å begynne å lese Rød selvbiografi av Anne Carson, som jeg fikk til jul. Og det er jo veldig skummelt å begynne å lese bøker man har veldig høye forventninger til, du har liksom satt standarden før du i det hele tatt har gitt boka en sjanse, men heldigvis klarte ikke mine høye forventninger å forberede meg på nøyaktig hvor oppslukt jeg skulle bli av denne boka. Den tok over livet mitt de to ukene jeg brukte på å lese den, og jeg føler egentlig at den ikke har sluppet taket ennå, til tross for at jeg altså leste den ut for to dager siden. Det er derfor jeg ikke har forandra den lille rubrikken til høyre der ennå, der hvor det står hva jeg leser for tida, for selv om jeg teknisk sett har fullført boka, føler jeg at jeg ikke har forlatt det mentale landskapet boka tok meg med inn i. Jeg føler meg hvert fall ikke klar for å begynne å lese noe annet. Men akkurat som at Below Zero var der for å trøste meg i kjærlighetssorgen etter Subnautica, viser det seg at Anne Carson skreiv en oppfølger ved navn Red Doc> i 2013, som riktignok ikke er ute på norsk (ennå), men selv om jeg frykter at den kan være ei krevende bok å lese på engelsk, er jeg jo likevel allerede såpass inne i universet at det kanskje ikke blir et stort problem likevel. 

Så uansett. Rød selvbiografi er skrevet med utgangspunkt i den greske dikteren Stesikhoros sine fragmenter Geryoneis, som gjorde noe revolusjonerende og helt uhørt i antikken: de er skrevet fra monsteret sitt perspektiv, og ikke helten. Ifølge legendene skal Herakles ha drept det røde monsteret Geryon for å stjele det magiske røde kveget hans, noe som blei sett på som en heltedåd. Men istedenfor å hylle motet og styrken til Herakles, skreiv Stesikhoros med overraskende stor sympati den samme historien fra Geryon sin synsvinkel, en historie som naturlig nok arter seg ganske annerledes. I Anne Carsons Rød selvbiografi er Geryon fortsatt et rødt monster med vinger, men bortsett fra det, er han ganske menneskelig. Han bor på ei øy sammen med ei mor som røyker altfor mye og en ond storebror. Som tenåring møter han den to år eldre Herakles på en bussholdeplass, og de innleder et romantisk forhold. Og hva annet kan jeg gjøre enn å gjengi ei side fra relativt tidlig i boka:

«Nymånen svevde hvit som et ribbein mot himmelranden.» «Fra dypet av motorveien hørtes lyden av fiskekroker som skrapte mot bunnen av verden.» Tenk at det går an å skrive noe så vakkert! I det hele tatt er boka full av formuleringer så absurde og nydelige at de i en annen kontekst ikke ville gitt mening, men akkurat innafor disse rammene gir de likevel mening på forunderligste vis. Det er noe nærmest autistisk i måten Geryon tar innover seg omgivelsene sine på, for eksempel i setninger som «Øynene verket av anstrengelsen det var å forsøke se alt uten å stirre på det.» og «Det var det samme året han begynte å undre seg over all støyen fargene lager.» Denne sammenblandinga av sanseinntrykk er noe hvert fall jeg føler veldig på, og som jeg til dels snakka om her forleden. Det er en mystisk og mytisk verden vi blir tatt med inn i, og akkurat som med Subnautica, var det en verden jeg fikk lyst til å bli værende i for alltid. Den inspirerte meg kraftig, og jeg veit jeg har snakka mye om inspirasjon her inne før – dere må jo være lei av å høre meg messe om det – men jeg nevnte i september i fjor at inspirasjon for meg handler om noe mer enn "bare" kreativitet. Eventuelt at kreativitet er noe mer enn "bare" viljen til å skape kunst. For når jeg sier at boka inspirerte meg kraftig, mener jeg at jeg skreiv fire sider i Rød selvbiografi-indusert rus, men jeg mener også at jeg så dokumentaren Struggle: The Life and Lost Art of Szukalski fordi boka ga meg et behov for å lære mer om kunst, og jeg mener også at jeg hørte på sanger jeg ikke hadde hørt på ei stund og oppdaga nye ting ved dem, fordi Rød selvbiografi hadde vent meg til en litt annerledes måte å innta verden på.

Jeg veit ikke hva mer jeg kan si om denne boka som mitt begrensa ordforråd tillater meg. Det jeg likte best ved den var den uhåndgripelige stemninga, som jeg også har snakka meg i hjel om på denne bloggen tidligere, og som er så uendelig vanskelig å definere, men som er så lett å kjenne igjen. Jeg blei ekstremt rørt, satt ut og lattermild. Denne boka ligner ikke på så mye annet, og det gjør det vanskelig å snakke om den. Men for en intens opplevelse det har vært å få lese denne. Jeg mistenker at dette er ei bok som tåler flere lesninger, for selv om den ikke er så lang, rommer den likevel så mye, og jeg veit ikke om det er mulig å få med seg absolutt alle laga den gir deg etter bare én gang. Jeg trur jeg faktisk kan ha blitt forelska i denne boka.

Musikk: Og etter langt om lenge, og lengre enn langt, har vi omsider kommet til siste punkt i månedsoppsummeringa mi. Januar var tydeligvis en måned full av inntrykk for meg. Og som en cherry on top tenkte jeg å gi dere det mektige coldwave-eposet – jeg har hvert fall veldig lyst til å kalle det et epos – Solar Flare av Linea Aspera. Dette var en av sangene jeg plutselig inntok på en ny måte mens jeg leste Rød selvbiografi, selv om det riktignok skal sies at jeg har hørt masse på den helt siden Linea Aspera slapp nytt album i 2020. Jeg trur det var mest referansen til Ithaca i sangen som gjorde utslaget for meg; nå er det kanskje mer sannsynlig at det i sangen synges om Ithaca i New York, men det føltes som skjebnen at navnet på den greske øya som Odyssevs kom fra skulle dukke opp i denne sangen som hadde lurt mer eller mindre i bakhodet mitt siden den kom ut, samtidig som jeg leste en moderne gjenfortelling av et gresk dikt. Jeg elsker den kraftfulle vokalen til Alison Lewis, og selv om sangtekster på generell basis ikke egentlig er det som pleier å være viktigst for meg, tilfører teksten et nytt og spennende aspekt til ei låt som ville vært utrolig bra uansett. Dette er ikke tilfellet bare i denne sangen, men i alle tekstene til Linea Aspera; det refereres ofte til naturvitenskap og matematikk, som sammen med poetiske formuleringer og et iskaldt lydbilde etter min mening gjør Linea Aspera til noe unikt i en sjanger som jeg liker veldig godt, men der enkelte band har en tendens til å ligne på hverandre.