Throwback Thursday: Aloha verden – tjuetredje kapittel

Desember kom og desember gikk, full av kattepasseoppdrag, sjukdom og julestri, og jeg fikk rett og slett ikke Aloha verden til å passe inn i adventskalenderen. Men frykt ei! Neste kapittel av Hotell Cæsar for utilpasse fjortiser er endelig her. Som alltid: Aloha verden-emneknaggen inneholder alle tidligere kapitler. 

Sollyset sev inn gjennom vinduet og gjorde at jeg glippet med øynene. 

   Først skjønte jeg ingenting, men et blikk bort på haugen min med gaver borte ved saccosekken, gjorde at jeg husket. Det var 1. juledag i dag og det hadde vært julaften i går. Rundt meg lå mange og sov.

   Jeg måtte kvele et knis da jeg så Mario. Han halvveis satt, halvveis lå lent mot armlenet på sofaen og hodet hans lå bakover. Munnen hans var halvveis åpen og han så rett og slett komisk ut.

   Jeg prøvde å krype ut av sofaen uten å vekke noen. Det gikk fint. Deretter listet jeg meg i retning av badet så stille jeg kunne. Jeg gikk inn og hoppet i klærne som jeg innså var kjedelige og (grøss og gru!) romantiske. Ok, greit, jeg er en romantisk person, men behøver det strengt tatt å vises i klesveien? Tro meg, i virkeligheten er jeg ikke noe stort fan av blonder og blomster. Kanskje jeg kunne få med meg guttene eller kanskje Kylie på bytur neste dag.

   Jeg kom inn i stua igjen. De andre sov fortsatt og jeg satte meg ned ved saccosekken for å se på alt det jeg hadde fått.

   Av Kylie hadde jeg fått en fin stol. En stol, ja, men jeg ble kjempeglad for den. Den var i stål med blå pute å sitte på og en blå, hjerteformet pute i ryggen. Av Roger hadde jeg fått en spesialdesignet kalender med bilder av meg og klikken. Av Sid hadde jeg fått cd’en deres, den hadde egentlig ikke kommet ut ennå, og en svart neglelakk. Av Tobias fikk jeg en DVD jeg hadde ønsket meg. Av Gabriel fikk jeg gavekort på kino. Jeg hadde fått gave av Pernille og Ole også, men de var jeg ikke noe glade for, spesielt ikke nå når jeg visste hva de hadde gjort. Av Ole hadde jeg fått noe skikkelig teit. Kanskje jeg hadde likt det hvis jeg hadde trodd at han mente noe med det, men det gjorde han jo ikke, derfor var gaven bare helt utrolig dum. Jeg hadde fått hjerteformet konfekt. Jeg gikk og kastet den i søpla. Jeg hadde fått gave av Lill og Yvonne også, samt noen tanter, onkler og besteforeldre som egentlig ikke var i slekt med meg i det hele tatt.

   Oi! Det hadde jeg ikke fortalt dem! Når de våknet, var jeg nødt til å fortelle dem at jeg hadde fått vite mens jeg var hjemme at jeg var adoptert.

   Snakker om sola… Sid begynte å røre på seg. ”Sid!” hvisket jeg høyt til ham og han reiste seg opp og så på meg med et trøtt blikk. Jeg vinket ham bort til meg og han reiste seg og skulle til å skreve over sofaen, men snublet og gikk på trynet. Jeg greide ikke å holde latteren tilbake, men allikevel skyndte jeg meg bort til ham og spurte ham om hvordan det gikk. Han bare lo selv også og sa at det gikk bra. Deretter var det opp på beina igjen og like blid.

   ”Jeg må si deg noe”, sa jeg til ham lavt og ba ham bli med meg sånn at vi kunne snakke vanlig. Vi måtte ikke vekke de andre, vet du.       

   Jeg tok ham med meg på gjesterommet hvor det var meningen at jeg skulle sove. 

   ”Hva er det?” spurte han. 

   ”Jeg må fortelle deg noe. Du skjønner det at du er noe inni helvetes pen, veit du det?”

   Nei da, jeg sa ikke det. Det var på en måte det jeg hadde aller mest lyst til å si, men allikevel sa jeg det ikke. For når han stod der og stirret meg alvorlig inn i øynene, var han bare… ja, noe inni helvetes pen! 

   ”Jeg må si deg noe. Du skjønner det at… da jeg var i Norge, fikk jeg nemlig vite noe av mamma. Jeg… jeg er adoptert.” 

   ”Adoptert!?” utbrøt Sid og gjorde store øyne. 

   ”Ja, jeg er egentlig amerikansk”, sa jeg. 

   ”Hva, er du? Da er vi nesten skulls, da”, sa han. 

   ”Ja, vi er vel det”, sa jeg, ”men det er ikke det verste. Jeg har egentlig ei søster, skjønner du, som bor her i USA et sted, men hvor, nei, det har vi ikke sett”. 

   ”Du må finne henne”, sa Sid litt brått. 

   ”Åssen da?” lurte jeg på. 

   ”Tja. Den var vrien. Vet ikke, jeg. Kontakt Tore på sporet eller noe”, sa Sid og trakk på skuldrene. 

   ”Tore på sporet? Hm, kanskje. Eller kanskje ikke. Jeg burde vel egentlig innse at jeg ikke kommer til å finne henne”, sa jeg. 

   ”Nei, det er vel ikke så… Men du…” sa Sid og avbrøt seg selv. 

   ”Eh, ja?” sa jeg og så opp på ham, for selv om han var liten, var jeg enda mindre. Høy har jeg aldri vært. 

   ”Det er bare det at… Nei, forresten… Eh…”, stotret Sid og jeg lurte på hva han prøvde å si. Han var jo vanligvis ikke sånn kjempenervøs akkurat når han pratet. 

   ”Nei, glem det, du. Det… det var ikke noe”, sa Sid og jeg trakk på skuldrene.

   ”Blir du med til byen i morgen?” lurte jeg på. Jeg ville jo ha meg nye klær, husker du. 

   ”Ja, det kan jeg. Får du med noen flere og, eller?” spurte han. 

   ”Skal spørre, men kan ikke love noe”, sa jeg. 

   ”Ok”, sa Sid bare og med det gikk vi ut igjen.

   ”Nei, se hvem som kom ut fra soverommet. Hva gjorde de der, mon tro? Hm, la meg tenke…”

   Kylie stod rett utenfor. Hun lo seg nesten fordervet.

   ”Heisann, Kylie”, sa jeg. 

   ”Hei”, sa hun mellom lattersalvene. 

   ”Lurte på om du ville bli med til byen i morgen”, sa jeg og ignorerte kommentaren hennes om Sid og meg på soverommet. Vi hadde jo uansett bare pratet sammen. 

   Kylie var ute av stand til å prate. Hun lo og lo og lo og jeg så at Sid holdt på å bli litt lattermild han også. I stedet sa han til henne: ”Hold kjeft, biatch, vi bare pratet!” 

   ”Særlig!” utbrøt Kylie og lo enda mer, men til slutt, når hun var ferdig, sa hun: ”Jo da, jeg skjønte jo det. Det så bare litt mistenkelig ut. Det eneste som manglet, var at dere hadde holdt hverandre i hendene”. 

   ”Idiot”, sa jeg og slo etter henne, men bommet. 

   ”Jeg blir med til byen”, sa hun da hun hadde tatt seg sammen, ”hvem flere skal?” 

   ”Foreløpig er det bare deg, meg og Sid”, sa jeg. 

   ”Visste jeg det ikke”, sa Kylie og var nær ved å begynne å le igjen, men jeg bare viste henne den midterste fingeren min, jeg, så greide hun å holde seg. Verre var det ikke. 

   De andre våknet litt etter litt de også og alle sammen fikk samme spørsmålet: ”Blir du med til byen i morgen?” Nei, det kunne de ikke. Det var alltids noe som kom i veien. Alle hadde forskjellige unnskyldninger også, alt fra ”jeg skal prøve rollerbladsene mine i dag” (Roger sin) til ”nei, vi må holde julefreden hellig” (Tobias sin, tro det eller ei). Derfor endte det med at det bare ble Kylie, Sid og meg. Jeg tror Sid syntes det var litt flaut å bare henge med jenter, men han taklet nok det. Han var jo tross alt Sid!

   Altså gikk vi tre til byen. Jeg hadde planer om å kjøpe noen nye klær, som sagt, sikkert noe annet også. Sid ville vel garantert innom noen cd-butikker eller noe og det var greit, jeg liker å kikke på cd’er jeg også. 

   Ja, vi gikk omkring i byen, da. Vi gikk i parker og i gater og jeg stoppet ikke å forundre meg over hvilken nydelig by D.C. egentlig var.

   Plutselig bråstoppet Sid. Kylie og jeg snudde oss og så på han. Han var hvit som et laken og øynene hans var festet på… en mann som gikk noen meter unna oss. Han hadde runde solbriller selv om det var vinteren, men han så ikke blind ut, altså. Han gikk rundt og så på seg rundt i parken. Han så helt ordinær ut, så hvorfor Sid glante så på han, kunne man jo lure på.

   ”Det er stygt å glane”, sa jeg til Sid, men han enset meg ikke, eller ville ikke ense meg. Han hadde bare øynene stivt festet på mannen. 

   ”Eh, Sid? Hva er det?” spurte Kylie, men han svarte ikke denne gangen heller. Bare stirret. Stirret. Stirret. Stirret.

   ”Kom. Vi må vekk”, sa plutselig Sid. 

   ”Å hjelp”, mumlet jeg da jeg trodde jeg visste hvem denne fyren kunne være og Kylie og jeg fulgte etter han der han gikk fort, men samtidig bestemt og stille mot en annen kant av parken.

   ”Han var han morderen som var etterlyst i avisa til morgenen i dag, ikke sant?” spurte jeg Sid. Jeg hadde så vidt sett overskriften på avisen idet vi gikk forbi kiosken bare noen minutter tidligere.

   ”Nei, din ikke-smurf”, sa Sid og jeg begynte nesten å le, men greide å holde meg fordi Sid så helt gravalvorlig ut. Ikke-smurf? Hva var det? Tydeligvis noe negativt.

   ”Han er ikke morder, men det er neiggu ikke langt ifra”, sa Sid lavt. Jeg så på ham med et uforstående blikk.

   Sid så ned litt før han igjen løftet hodet og sa med litt småskjelven stemme som om han var på gråten: ”Han var faren min en gang. Jeg var liten sist gang jeg så ham, men jeg kjente ham igjen med en gang, selv om han hadde solbriller på. Jeg lurer på hva han vil meg”. 

   ”Han vil deg sikkert ikke noe”, sa jeg. 

   ”Jo, jeg kjenner det på meg”, sa Sid brått og så på meg med det direkte blikket sitt igjen. Det fikk han alltid til på en merkelig måte å se både sint og kald ut samtidig som han så trist, ensom og forlatt ut. Hvis du skjønner, ville jeg både vike fra blikket hans og gjemme meg og klemme ham og trøste ham samtidig. Ganske underlig, men han fikk det til på en sånn rar måte jeg bare tror han fikk til. Sikkert på grunn av øynene hans som alltid ser så triste ut. Ja, ja, de sier jo det at øynene er sjelens speil og med det han hadde vært gjennom, var det jo forståelig. 

   Vel, vel, tilbake til historien. Hvor var jeg? Jo, Sid så på meg med blikket sitt, ja. 

   ”Kan vi gå?”, ba han (Sid, altså) plutselig. Jeg nikket og Kylie sa: ”Ja jøss”. 

   Vi gikk en omvei for at Sid skulle slippe å gå rett forbi faren sin. Allikevel stirret han etter ham hele tiden. 

   Det ble ikke mye shopping på oss den dagen. Vi tenkte alle på vårt, særlig Sid, tenker jeg. Han hadde jo sett faren sin i dag som han ikke hadde sett siden han var liten. Dessuten kan man jo ikke akkurat si at de to hadde ideal-far-sønn-forholdet, hvis du skjønner hva jeg mener.

   Til slutt foreslo Kylie at vi ble med henne hjem. Sid ville ikke, han måtte hjem og si det til Tobias, sa han. Jeg ble med, da. Kylie var min beste venninne for øyeblikket, så. 

   Det er litt merkelig, igrunn. Jeg visste cirka ingenting om henne, allikevel var vi blitt kjempegode venner. Jeg hadde ikke møtt, ikke engang sett foreldrene hennes, jeg visste ikke hva hun hette til etternavn, jeg visste ikke engang hvor gammel hun var! Ja, ja, samme det, tenkte jeg, hun er grei, det er det som betyr noe.

   ”Hallo mamma og pappa!” ropte Kylie inn i huset da vi kom hjem til henne. 

   ”Ha…” Moren hennes kom til syne i døråpningen og skulle til å hilse, men stoppet og glodde på meg. Kanskje ikke veldig rart i, hun var utrolig pen og det var jo ikke jeg. Hvis jeg hadde vært utrolig pen og plutselig hadde stirret på et udyr, tror jeg at jeg hadde gjort det samme.

   ”Hva… gjør du her?” spurte hun. 

   ”Eh, jeg er med Kylie hjem”, sa jeg, det var jo sant. 

   ”Men… nei, det kan ikke… Hva heter moren og faren din?” spurte hun meg. Jeg fortalte henne hva de hette med etternavn og hun gispet. Plutselig ble hun alvorlig og så på Kylie. 

   ”Jeg må si deg noe”, sa hun. Kylie nikket og så forvirret og redd ut. Så spurte moren hennes meg: ”Vet du det?” 

   ”Veit hva da?” spurte jeg omtåket. 

   ”Om adopsjonen”, sa hun. 

   ”Adop… Hæ? Hva? Jeg hadde fått… Hva har det med… Hæææ?” spurte jeg. Ordene kom hulter til bulter. 

   ”Hva vet du om adopsjon? Hvilken adopsjon?” spurte Kylie og så på meg. 

   ”Jeg er adoptert og det er det jeg veit”, sa jeg. 

   ”Ja, det er hun”, sa moren til Kylie og så stirret hun på datteren sin igjen og sa: ”Og det er du også. Hun er søsteren din”. 

   Jeg stirret på moren til Kylie, Kylie og tilbake til moren hennes igjen. 

   ”Jeg kjente deg igjen med en gang du kom inn. Du har ikke forandret deg noe særlig. Dessuten stemmer foreldrene dine sine navn. De er paret vi møtte da vi adopterte deg, Kylie!” forklarte moren hennes og Kylie så ut som om hun kunne besvime når som helst.

   Moren hennes tok oss med inn i stuen og fortalte Kylie hele historien.

   Ja, ja, nå ble det oppklart. Kylie var min til nå ukjente, amerikanske og biologiske søster. Jeg hadde funnet henne. 

   Det var vanskelig å se på Kylie og tenke ”søsteren min”. Hittil hadde Kylie bare vært en venninne, men nå var alt annerledes. Helt annerledes. Uansett hvordan ting utartet seg fra nå, ville ingenting bli som før. 

Nyttårsgaver, fryd og fred

Det føles litt merkelig å titulere et blogginnlegg med "fryd" og "fred" så lenge verden forøvrig er prega av alt annet, men det så enda merkeligere ut å sette dem i hermetegn. 

Dette var også en måte å starte et blogginnlegg på, dere.

Jeg føler meg overhodet ikke klar for et nytt år, men det er jeg kanskje ikke aleine om. Jeg har så vidt begynt å trene igjen etter å ha hatt rehabpause siden august, og det går foreløpig ganske dårlig. Én ting er hoftene og låra mine, noe helt annet er at jeg har mista ekstremt mye armstyrke i løpet av dette halve året. Jeg veit egentlig at dette er helt normalt, og at det er noe som heter muskelminne, der kroppen husker åssen det er å ha muskler og dermed bruker kortere tid på å bygge dem opp på nytt enn å bygge dem for første gang, men det er likevel sinnssykt frustrerende å plutselig ikke være like god lenger. Litt sånn å vite at jeg egentlig kan dette her, men nå bare går det ikke lenger. Jeg prøver å være tålmodig og ikke gi opp, for dét blir jeg hvert fall ikke bedre av, men mestringsfølelsen jeg alltid har følt i møte med luftakrobatikk, har nå blitt snudd helt på hodet, og hvor naturlig det enn er, er det kjedelig når noe som pleide å få meg til å føle meg bedre plutselig gjør at jeg føler meg verre.

For å gjøre noe annet enn å sutre: jeg er veldig fornøyd med gavene jeg fikk til jul denne gangen. Å snakke om hva jeg fikk til jul har jo blitt som en tradisjon å regne her inne, om ikke en årlig sådan, så en sporadisk en. Jeg fikk faktisk bare ting jeg blei oppriktig glad for, uten å føle at noe var overflødig eller unødvendig. Bare se:

Nye kniver er et kjærkomment tilskudd til kjøkkenskuffen, med tanke på at jeg i praksis bare hadde én kniv fra før, og dampkoker vil gjøre, vel, damping usedvanlig mye greiere nå som jeg ikke lenger trenger å bruke metoden kjele + dørslag + aluminiumsfolie. Og jeg gleder meg så mye til å gro mine egne krystaller!!!! Et veldig perfekt eksempel på en gave jeg ikke visste at jeg ønska meg før jeg fikk den. 

Nå kan man kanskje innvende at det er tullete å gi bøker til noen som leser så lite som meg, men jeg har alltid syntes at bøker er en av de fineste gavene man kan få. I går tok jeg dessuten et aktivt valg om å lese mer. Jeg er en sånn person som generelt syns det er innmari vanskelig å vite hva jeg føler til enhver tid, herunder hva jeg har lyst til å gjøre. Nettopp derfor har jeg i løpet av livet mitt lagd meg regler for hva jeg skal gjøre når, for uten reglene mine blir jeg fullstendig handlingslamma. Reglene kan endre seg over tid, men brå endringer kan være krevende å takle for meg. Helt siden pandemien traff i 2020 har dagene mine vært lagt opp etter følgende regler: stå opp, spise frokost mens jeg ser på noe, gjøre noe fornuftig, spise middag, gjøre noe gøy, trene, legge meg. De siste to åra eller deromkring har "gjøre noe gøy" vært ensbetydende med å spille TV-spill, og når jeg har blitt så vant til å spille TV-spill på kvelden, er det rett og slett nesten umulig for meg å gjøre noe annet. Jeg mangler rett og slett den evnen til å "se det an" og "kjenne på det", så jeg spiller bare TV-spill fordi det er det jeg pleier å gjøre. Å lese er noe som de siste åra nesten har vært forbeholdt ferier, hvor jeg ikke føler på noe press om å gjøre noe fornuftig, eller når jeg passer dyr fordi jeg dermed uansett ikke har Playstationen min tilgjengelig. Med andre ord: hvis jeg skal gjøre alvor av årets nyttårsønske om å lese mer, må jeg ta et aktivt valg om å putte det inn i den mentale kalenderen min. Og ikke minst: om jeg faktisk skal komme lenger enn til forordet i Moby-Dick før jeg skal se den på teater, må jeg faktisk lese den også utenom mine mer eller mindre ubevisste fastsatte leseregler, for det er ingen ferier eller dyrepassoppdrag i sikte i nær framtid. Siden jeg nå uansett er på et ikke-fullt-så-spennende sted i Horizon: Forbidden West, har jeg bestemt meg for at i dagene framover, hvert fall fram til jeg skal på teater, skal jeg lese istedenfor å spille TV-spill etter å ha spist middag. I går var min første lesekveld etter at avgjørelsen var tatt, og jeg innser jo at med min lesehastighet – i Moby-Dick sitt tilfelle cirka ti sider i timen – er det veldig usannsynlig at jeg leser boka ferdig på halvannen uke, men jeg er allerede fornøyd med å bare ha kommet lenger enn til innledninga.

Jeg gleder meg også til den dagen jeg kan henge opp de nye LED-lysa mine. Som de fleste som kjenner meg veit – eller tør jeg si alle? – er jeg veldig glad i farger, og jeg har generelt få lyskilder hjemme i leiligheten min. Grunnen til at bildet over er lilla, er fordi jeg har funnet ut at jeg elsker å lese i lyset fra UV-lampa mi, til tross for at den egentlig er ment som et vokselys for planter. Blått lys skal jo liksom være en dårlig idé på soverommet, men jeg blir fylt med energi og glede av farga lys, og særlig lesing og skriving kan være veldig, i mangel på bedre ord, sjelfulle opplevelser for meg, så min erfaring er at å lese i farga lys setter meg bedre i kontakt med meg sjøl og orda. Det jeg prøver å si er: når jeg elsker farga lys og generelt har for få lyskilder i leiligheten min, er det å gi meg farga lys i gave å slå to fluer i én eneste fantastisk smekk.

Men det er ett stort problem. Jeg har hinta til det problemet her inne før, men ikke gått noe særlig i detalj, mest fordi det er kjedelig å skrive om og jeg aldri helt har funnet ei passende anledning til det, og litt fordi det er noe av det jeg skammer meg aller mest over.

Jeg har oppriktig store problemer med å holde det ryddig og reint rundt meg. Dette har vært et problem siden jeg var liten, og jeg trur foreldra mine antok at jeg kom til å vokse det av meg, men det gjorde jeg ikke. Det var et litt mindre problem i den perioden av livet mitt da jeg flytta én gang i året, rett og slett fordi rotet ikke rakk å akkumulere like lenge, og et mindre problem da jeg bodde sammen med Jørgen, som til tross for å egentlig også være en ganske rotete person, ikke hadde det samme gjennomgripende problemet som meg. Nå har jeg bodd aleine i omtrent fire og et halvt år, og leiligheten min er verre enn noen gang. En morgen for litt siden våkna jeg av det som hørtes ut som mus, og inne i ovnen min syntes jeg at jeg kjente den umiskjennelige lukta av musepiss. Jeg blei så frustrert og ute av meg at jeg begynte å grine. Jeg skulle virkelig ønske det funka sånn som enkelte bedrevitere hevder å mene: at bare man skammer seg nok, gjør man automatisk noe med det. Dessverre gjør skam som oftest bare at man unngår problemet desto mer, og særlig når man er en autist med ADHD og store vansker med eksekutiv funksjon.

Jeg har diskutert problemet med sjukepleier og lege, men jeg trur egentlig de ikke skjønner omfanget av problemet. Den beste løsninga på problemet har imidlertid sjukepleieren min kommet på: at jeg inviterer vennene mine hjem til meg på en dugnad, reiser vekk og lar dem rydde leiligheten for meg (for hvis jeg er der, kommer jeg bare til å få et sammenbrudd fordi de rydder feil og ting forandrer seg og jeg klarer ikke når ting forandrer seg utafor min kontroll), og så kommer hjem med en form for belønning, for eksempel take-away-pizza. På den måten kan jeg late som at leiligheten min bare har rydda seg sjøl, og det er mye enklere for meg å få inn gode rutiner og systemer i samarbeid med sjukepleier om jeg kan begynne fra et reint utgangspunkt. Til tross for at flere av vennene mine allerede har sagt seg villige til å hjelpe meg på denne måten, kvier jeg meg for det. Jeg har så utrolig liten lyst til at noen skal komme hjem til meg og se åssen jeg har det, så jeg vil jo helst fikse det sjøl. Så de siste månedene har jeg prøvd. Jeg har, med mindre jeg har andre tidssensitive ærender på agendaen, satt av et par timer hver dag til å ordne litt hjemme. Jeg prøver å være fornøyd med det jeg har gjort uansett hva det er, så lenge jeg har gjort noe. Jeg er veldig mye flinkere til å gjøre enkle, konkrete ting som jeg forstår omfanget av, for eksempel å renske sluket, enn store, generelle ting der jeg fort mister oversikten (sånn som det å "rydde leiligheten"). Det funker dermed bedre for meg å bryte ned de store oppgavene til mindre oppgaver. Et problem med dette, er at jeg fort blir veldig oppslukt når jeg gjør repetitive oppgaver, og plutselig kan jeg ha brukt tre timer på å vaske innsida av røra under vasken på kjøkkenet til de skinner, når det egentlig haster mer å fjerne alle brusboksene som blokkerer inngangen til soverommet mitt, for eksempel. Jeg er veldig dårlig til å vurdere hva som til enhver tid er viktigst og dermed prioritere riktig, så. Alt dette er liksom ei større utfordring enn at jeg "bare" er en hoarder. Selv om jeg også er det. Og det er ille nok i seg sjøl.

Jeg har ikke satt noen tidsfrist på hvor lenge jeg skal prøve på egen hånd før jeg eventuelt kaller inn kavaleriet. Kanskje jeg må ta det opp med legen når jeg skal dit om ei ukes tid for min årlige ADHD-sjekk. Det føles uansett best å vente til våren med å invitere folk, sånn at de også kan få lufta litt ordentlig der mens de holder på, pluss at hjernen min går delvis i dvale om vinteren og jeg egentlig aldri har lyst til å begynne på noen større prosjekter før det blir varmere og lysere likevel.

Så tilbake til LED-lysa: jeg føler ikke at det er noe vits i å pynte leiligheten min så lenge ekstra pynt bare vil oppleves som ekstra rot. Leiligheten må liksom gå veien om nøytral fra negativ før den kan bli positiv, om det gir mening for noen andre enn meg.

Gjenvinne styrken min. Prioritere lesing i større grad. Rydde leiligheten. Det får være måla mine for dette året. 

Godt nyttår, da dere. To uker på etterskudd.

Tjuetjuetre

På nyttårsaften blei jeg spurt hva som var det beste som hadde skjedd meg i løpet av året, og det eneste jeg kom på var at jeg skada meg i august og at alt har vært kjipt siden. Men i august var vi allerede over halvveis, og teknisk sett var det dermed sju måneder før den tid at jeg ikke var skada. Sånn sett, når jeg tenker tilbake på det, var det kanskje greit at når det først skulle skje, skjedde det såpass seint uti året, etter at jeg hadde hatt litt tid på meg til å komme meg ut av depresjonen min fra 2022. For dere, 2022 var ikke et godt år for meg, og det var ikke før i desember 2022, da jeg begynte på ADHD-medisiner, at det begynte å gå bedre. Jeg vil ikke si at det går bra ennå, men skaden til tross har 2023 vært et bedre år for meg enn 2022. Jeg har ikke gjort så mye nytt eller spennende, for det har jeg ikke hatt kapasitet til. I all hovedsak har jeg fokusert på å bli bedre, bli frisk, helbrede kropp og sjel, hvor corny det enn måtte høres ut. Jeg syns fortsatt det er kjempeskummelt å tenke på framtida, og jeg tør ikke å ønske meg noe spesielt for 2024, men i det minste er jeg stolt over prosessen og fremgangen jeg har følt på dette siste året, og jeg er veldig takknemlig for at jeg skriver dette fra et bedre mentalt ståsted enn jeg skreiv fjorårets oppsummering.

Hva gjorde du i 2023 som du aldri har gjort før?

Prøvde – og klarte ganske bra – white January. Hadde krystallsyken. Fikk det kjipeste jobbavslaget jeg noen gang har fått. Bada i badestamp ute om vinteren! Aerial silks. Blei bundet fast. Jobba som profesjonell dyrepasser. Kom helt ned i spagaten, og i forlengelse av det: fikk min første skikkelige idrettsskade. Holdt en seanse. Hadde korona.

Beste konsert:

Det er godt mulig årets beste konsert ville vært den jeg er mest bitter over at jeg gikk glipp av: Depeche Mode. De spilte bare noen uker etter at jeg skada meg, og jeg klarte knapt nok å gå, så jeg måtte selge billetten min. Dermed står to konserter igjen som de beste av vilt forskjellige grunner: Still Corners og Zola Jesus. Jeg hadde i utgangspunktet ingen å gå med på Still Corners, men Mari bestemte seg i siste liten for å bli med meg selv om hun ikke engang hadde hørt om dem før, og det endte opp med å være en av de beste konsertene hun noen gang hadde vært på. Etterpå endte vi også tilfeldigvis opp med å snakke med to skikkelig ålreite fremmede, og hele kvelden blei i det hele tatt en stor suksess; ikke bare fikk jeg oppleve et band jeg er veldig glad i og som har inspirert meg masse i min egen skriving, men jeg fikk æren av å gi en fantastisk opplevelse til en god venn i tillegg, pluss at jeg fikk to nye venner, så får tida vise om de to nye vennene mine var vennene mine for en kveld, eller om vi holder kontakta også i framtida. Zola Jesus var en veldig annerledes konsertopplevelse. Hun sang og spilte akustisk og aleine i Tøyen kirke, og jeg blei vitne til en intim og unik opptreden helt ulik noen annen konsert jeg har vært på tidligere.

Hva ønsker du deg i 2024 som du har savna?

En ryddig leilighet (mer om det seinere. Kanskje). Et forlag som vil gi ut tekstene mine. Studieplass på et av studiene jeg har tenkt å søke på.

Hvilke TV-serier var de beste du så?

De sannsynligvis teknisk beste seriene jeg så, var The Last of Us og Succession, men den jeg koste meg mest med og blei mest emosjonelt investert i, var Young Royals.

Hvilken bok var den beste du leste?

Dette er et like spennende avsnitt hvert eneste år, haha. I 2022 leste jeg seks bøker før depresjonen min inntraff omkring midtsommers, noe som gjorde at nummeret for totalt antall leste bøker det året endte opp på seks og ei halv. I 2023 var jeg mer balansert; mindre euforisk og mindre deprimert, og det er tydeligvis sterke følelser som får meg til å lese, for antall leste bøker i året som gikk er det ekstremt uimponerende to og ei halv. Jeg leste ferdig Late dagar, ville netter av Eve Babitz som jeg begynte på året før, i tillegg til at jeg leste The Girl Who Fell Beneath the Sea av Axie Oh og The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft, og så vidt rakk å begynne på Moby-Dick av Herman Melville. Jeg syns det er vanskelig å sammenligne Late dagar, ville netter med de andre fordi den liksom verken er fiksjon eller sakprosa, og siden jeg ikke likte The Girl Who Fell Beneath the Sea i det hele tatt, betyr det at The Colour Out of Space står igjen som vinneren.

Hva slags musikk har du hørt mest på?

Artistene og banda jeg hørte mest på var David Bowie, Dead Can Dance, Röyksopp, Alva Noto og Nils Frahm (ikke med vilje og ganske kult at de alle har forskjellige nasjonaliteter), mens enkeltsangene jeg hørte mest på fins i denne spillelista.

Hvilken var den beste filmen du så?

Trur jaggu det var Barbie, jeg ass.

Beste spill?

Jeg har absolutt elska å utforske det post-apokalyptiske USA sammen med Aloy i Horizon: Zero Dawn. Den typen spill jeg skulle ønske aldri måtte ta slutt.

Hva gjorde du på bursdagen din?

Spiste meze på Habibi, spilte arkadespill på Tilt og sang karaoke på Syng.

Hva ønska du deg? Og fikk?

Skrivekurs (sponsa av Nav), en fantastisk skrivestøttespiller (shout-out til Susanne) og noe av skrivemotivasjonen tilbake.

Ønsker og planer for det nye året:

Umiddelbart tenker jeg at jeg vil lese mer, men for å unngå å stresse med det, lar jeg det forbli et ønske heller enn et forsett. Jeg har også lovt Susanne å purre på noen skumle mailer jeg har sendt. Og så var det dette med studieplass, da. Jeg har ikke lyst til å snakke for mye om det nå i frykt for å jinxe det, og jeg er mer nervøs enn håpefull, men når jeg er en sånn person som cirka ikke klarer å være glad uten å bli faktisk manisk, er jeg litt redd for å ta gledene på forskudd. Det er en komplisert balansegang for meg, dette med følelser.

Desember 2023

Opplevelser: Besøk av Mari. Besøk av Vibeke. Bakeverksted hos Martina. Middag på Nordvegan med Vibeke. Drænks på Kulturhuset med Mari, Marie og Pål. Juleferie hos Vibeke. Nyttårsaften hos Mari.

Innkjøp: Før middagen vår på Nordvegan var jeg med Vibeke innom Outland for å kjøpe en julegave, og da så jeg at de solgte Steven Rhodes-t-skjortene jeg har sett rundtom på internett og som jeg har hatt lyst på lenge, men ikke fått somla meg til å kjøpe fordi jeg allerede har en drøss t-skjorter og det fort blir dyrt med frakt og toll når man bestiller greier fra utlandet, sååååå jeg greip det jeg anså som en gyllen mulighet:

TV-serie: Hos Vibeke i jula så vi miniseriene Appropriate Adult og The Act, der sistnevnte viste seg å, via tilfeldighet eller synkronisitet, sammenfalle med at hovedpersonen Gypsy Rose Blanchard slapp ut av fengsel. I tilfelle du ikke kjenner historien fra før: i 2015 blei Dee Dee Blanchard funnet drept i sitt eget hjem. Det viste seg at gjerningspersonene var hennes egen datter Gypsy Rose og kjæresten hennes, etter at Dee Dee i skjul hadde mishandla dattera si gjennom nesten hele oppveksten hennes som et resultat av at hun sjøl leid av Munchausen by proxy-syndrom. Mitt første møte med saken var denne episoden av My Favorite Murder, men for ei dypere utforskning anbefaler jeg dokumentaren Mommy Dead and Dearest, som i skrivende stund er tilgjengelig på HBO. The Act fra 2019 er en fiksjonalisert dramaserie basert på liva til mor og datter Blanchard, og da vi bestemte oss for å se den, var vi altså uvitende om at Gypsy Rose, både offer og utøver, skulle slippe ut av fengsel mens vi var seks episoder inn i serien om den grufulle ungdomstida hennes. Serien er usedvanlig velspilt med en nesten ugjenkjennelig Patricia Arquette og Joey King i rollene som henholdsvis Dee Dee og Gypsy, og er helt ærlig like spennende selv om man veit åssen det går med alle til slutt. 

Film: How the Grinch Stole Christmas, Moonage Daydream og Triangle of Sadness. Jeg opplevde Triangle of Sadness som en mer ujevn film enn fenomenale The Square, men jeg koste meg – i mangel på bedre ord – med størstedelen av den. Piffen gikk litt ut av den i filmens tredje del og den kunne med fordel vært en halvtime kortere, men det er likevel bare å la seg begeistre av manus og skuespill på samme skyhøye nivå som vi – eller hvert fall jeg – har begynt å forvente av Ruben Österlund etter The Square. Og hey, det er vel ikke mange filmskapere som kan skryte på seg å vinne to Gullpalmer i Cannes rett etter hverandre?

Bok: Under det siste av mine to kattepassopphold i desember blei jeg helt akutt – og helt ærlig fullstendig uforvarende – overrumpla av en intens lesetrang, og jeg leste ut The Colour Out of Space av H.P. Lovecraft. Jeg likte de tre utvalgte novellene i boka godt og fant stor glede i Lovecrafts pompøse og ordrike språk, men syntes alt i alt at tekstene ligna såpass mye på hverandre at jeg ikke veit om jeg føler et sterkt behov for å lese enda flere av novellene hans med det aller første.

Nå har jeg veldig så vidt begynt på Moby-Dick av Herman Melville, og jeg har kanskje ikke som mål, men hvert fall som ønske å lese den ferdig innen jeg skal se den i sceneversjon på Det Norske Teateret om noen uker. Kjenner jeg meg sjøl rett er det temmelig urealistisk, men om det kan fungere som en motor til å generelt bli flinkere til å prioritere lesing, vinner jeg på det uansett om jeg klarer det eller ikke.

Musikk: Årets siste måned blei betraktelig lysere av at TR/ST slapp sin veldig etterlengta andresingel etter The Shore fra en framtidig lengre utgivelse. Robrash er ikke like slagkraftig som The Shore, men føles i det minste heldigvis som ei ferdig låt, i motsetning til skuffelsen Razr. Jeg har uansett et håp om at neste singel fra den kommende plata, utgitt av hans nye plateselskap Dais, skal være Boys of LA. Basert på klipp jeg har sett fra livekonserter det siste året, trur jeg Boys of LA har potensial til å leve opp til – og om vi er riktig heldige; overgå – forventningene han skapte med The Shore.