Durge debriefing

Dette er Mímir.

Han er min andre hovedperson i Baldur's Gate 3, etter Natt. Jeg har nylig, etter mildt sagt jævlig mye om og men, klart å gi ham den lykkelige slutten han fortjener. Nå kan Mímir se fram til et nytt eventyr der han er elska og trygg, mens jeg, Kristine, befinner meg i dette helt spesielle vakuumet som jeg har en tendens til å havne i når jeg fullfører hva enn det er som livet mitt har handla om den siste tida. Det er jo ikke akkurat første gangen jeg har vært her, det veit alle som har hørt meg snakke om for eksempel Cyberpunk 2077, Subnautica eller Rød selvbiografi, så av erfaring veit jeg jo at det kommer til å gå over, men på et vis gjør det nesten hele greia verre, for en ganske stor del av meg har ikke lyst til at det skal gå over. Det er jo nettopp min motvillighet til å gi slipp som skaper dette tomrommet, det er det umulige ønsket mitt om at noe som har en en klart definert slutt faktisk skal vare evig. Det er hovedproblemet med å mer enn noe annet elske historiefortelling i alle former: et (narrativt) spill eller ei skjønnlitterær bok har unngåelig en slutt. Sist jeg fullførte en BG3-playthrough, begynte jeg nesten rett på en ny en, altså denne som jeg nettopp har fullført, med Mímir som hovedperson. Det var helt riktig avgjørelse den gangen, men nå merker jeg at jeg ikke har lyst til å begynne på enda en ny playthrough, selv om mye garantert vil være annerledes også i en runde nummer tre. Denne gangen føler jeg meg ferdig for nå, men det betyr derimot ikke at jeg føler meg klar til å gå videre, så nå er jeg på et særdeles frustrerende punkt der jeg ikke vil spille BG3 på nytt, men jeg vil at historien om Mímir på nye eventyr skal fortsette, men det gjør den jo ikke. 

Det er dette all over again:

Det er fare for milde BG3-spoilere i dette innlegget, men jeg sensurer bort alle som er mer enn milde. Men som jeg veit jeg har nevnt før, betyr ikke "spoiler" i BG3-sammenheng nødvendigvis det samme som "spoiler" i de fleste andre sammenhenger, på grunn av de titusenvis av variasjonene av den samme fortellinga som gameplayet innebærer. 

Dette er en oppfølger til dette innlegget, som er en oppfølger til dette innlegget, som er en oppfølger til dette innlegget. Kort oppsummert: for noen måneder siden begynte jeg å spille Baldur's Gate 3, fordi det etter nøye research virka å være det riktigste botemiddelet mot min forrige besettelse som jeg ikke ville gi slipp på, nemlig Cyberpunk 2077. Jeg lagde min første hovedperson, entertainer-druiden Natt, halvt skogsalv, og lot ham herje fritt i Faerûn til stormannsgalskapen tok ham, men han fikk det i all hovedsak som han ville til slutt, og jeg går ut fra at han fortsetter å leve lykkelig side om side med sin kjære Gale til cirka evig tid. Det var søtt, og jeg hadde det gøy. Så lagde jeg the dark urge Mímir, halvt drow og wild magic sorcerer, en recovering seriemorder som våkner opp med hukommelsestap, der det eneste han veit om seg sjøl er sitt eget navn og at det inni ham bor en overveldende trang til vold som han sliter med å undertrykke. 

Som jeg har snakka om i tidligere innlegg: Mímir var umiddelbart en mye mer interessant karakter enn Natt for meg, og sårbarheten og mørket hans gjorde at jeg brydde meg om ham på en lignende måte som jeg brydde meg om V i Cyberpunk, en type omsorg jeg aldri følte for Natt. En av mine, jeg veit ikke, kjepphester i mangel på bedre ord, er at jeg bestemt mener at det er nesten umulig å skape ekte kunst som rører og engasjerer hvis man ikke mestrer en balanse mellom lys og mørke (jeg snakker om det for eksempel her). Natt var for lys (ironisk nok, kanskje, med tanke på navnet hans) – og dermed litt for overfladisk – til at jeg klarte å bli glad i ham som om han var en ekte person. Og tilsvarende: om noe bare er mørkt og jævlig, er det liksom ikke noe vits for mottakeren (spilleren, leseren, lytteren, seeren, whatever) å heie på dem, for hvis alt er dømt til å gå til helvete, står det heller ikke noe på spill. Mímir starta riktignok reisen sin med lite annet enn sitt egen navn og en erkjennelse av at han djupest sett var ond, men han hadde også en samvittighet og en kvelende følelse av skam hengende over seg.

Jeg har sett intervjuer med skuespillerne som gestalter de forskjellige BG3-karakterene der de snakker om at fans forteller dem at de så seg sjøl i karakterene deres, at historiene deres gjorde at spillerne opplevde en form for katarsis. Spillere som har opplevd seksuelle overgrep følte at utviklinga Astarion går gjennom i løpet av spillet ga dem mot til å oppsøke hjelp til å bearbeide traumene sine, spillere som har vokst opp i undertrykkende og religiøse samfunn kjente seg sett og forstått av Lae'zel. Jeg veit ikke helt hva det sier om meg når the dark urge var den karakteren for meg. I min første playthrough som Natt følte jeg meg litt som en outsider som først og fremst var der for å observere alle andres historier – ikke helt ulikt Ishmael i Moby-Dick – men via Mímir opplevde jeg spillet fra et langt mer personlig perspektiv. I likhet med V føltes han mer som en versjon av meg sjøl enn som en oppdikta figur, og antakelig var det nettopp derfor at scena der han prøver å drepe Astarion i akt 2 gikk så innmari sterkt inn på meg.

For å sammenligne med Cyberpunk, der sjølve Vendepunktet, sjølve Øyeblikket spillet tok tak i meg og nekta å gi slipp, skjedde rett etter oppdraget The Heist (if you know, you know), kom dette Vendepunktet i BG3 for meg omkring 150% ut i spillet. Altså: cirka midt i playthrough nummer to. Det var the dark urge som skulle overbevise meg fullt og helt om at BG3 er et av spillhistoriens største mesterverk, det var the dark urge som plutselig viste meg at Natt sin versjon av historien bare er én mulig versjon – jeg visste jo teknisk sett det allerede, men noe helt annet var å få det så kraftfullt demonstrert i praksis. For ikke bare var Natt og Mímir sine respektive historier ulike versjoner av den samme fortellinga, men Natt sin historie var mer som et rammeverk der Mímir sin historie fylte ut denne ramma med mer farge og flere dimensjoner enn jeg fra Natt sitt begrensa perspektiv kunne forestilt meg på forhånd. Mímir sin smerte og indre kamp var min smerte og indre kamp, og sist gang jeg skreiv om dette spillet var traumabonding/drapsforsøk-scena med Mímir og Astarion fortsatt Øyeblikket, fortsatt sjølve Scena, for meg.

Men det var jo bare midtveis i akt 2.

For akt 3 gjenstod jo. 

Og jeg hadde riktignok spilt akt 3 før, men det var med Natt, en småslutty entertainer som egentlig bare var her for a good time, ikke en traumatisert og lobotomert seriemorder med verdens verste daddy issues. Mange av oppdraga i akt 3 er temmelig emosjonelt krevende, og jeg visste at de kom til å bli enda heftigere med Mímir nettopp på grunn av bakgrunnen hans.

Og wow, så rett jeg fikk.

Altså, I fucked up baaaaad. Som jo er en mulighet når man spiller den typen spill der alle valg man tar har reelle konsekvenser, og kanskje kunne psyken min tålt det om det ikke hadde vært for Astarion.

Okei, så litt kontekst: Mímir og Astarion er… vel, hva jeg vil kalle sjelevenner. Astarion var en av yndlingskarakterene mine fra første øyeblikk, men det var ikke før med Mímir at jeg blei cirka forelska i ham. Jeg elska hvem de var for hverandre, hvem de fikk hverandre til å bli, at de faktisk og helt på ordentlig fikk fram det beste i hverandre, noe som bare blei enda tydeligere av det faktum at de to i utgangspunktet var gjengens mest moralsk tvilsomme individer. Begge la ned en helt genuin og hard innsats i å jobbe med seg sjøl og sitt eget mørke, fordi de plutselig ikke bare hadde seg sjøl å bry seg om lenger, men ville bli psykisk sterke nok til å kunne støtte den andre gjennom sin respektive kamp mot egne demoner. Og det er altså cirka dét akt 3 dreier seg om: det siste oppgjøret mellom alle karakterene man har blitt så glad i og alt grumset fra fortida deres som tynger dem ned. Det er derfor det krever en viss mental beredskap å spille seg gjennom alle oppdraga i akt 3, fordi de er noe sånt som interaktive terapitimer. 

Og Mímir klarte å hjelpe Astarion til å hjelpe seg sjøl, noe Natt aldri klarte. Og det var vakkert og sjelevarmende. 

Men da tida var inne for Mímir sitt personlige oppgjør, så klarte han det ikke. Jeg klarte det ikke. Jeg klarte ikke å hjelpe babyen min med å fri seg fra styggen på ryggen. Og Astarion innså at Mímir også var utafor rekkevidde for hans hjelp.

Jeg var knust på en måte jeg etter playthroughen med Natt aldri hadde sett for meg at dette spillet kunne klare å knuse meg. Jeg hulka høyt og gråt meg i søvn påfølgende natt, for første gang i BG3-sammenheng. Dagen etter skulle det usedvanlig lite til for å få meg til å bryte ut i gråt igjen, og jeg gråt da katten jeg passa kom for å trøste meg. Sånn bortsett fra Cyberpunk må vi helt tilbake til TR/ST-konserten for et års tid siden sist noe gjorde så sterkt inntrykk på meg at psyken min var skjør i dagevis etterpå. 

Jeg hadde (heldigvis!) vett nok til å lagre rett før Mímir sitt final showdown, så jeg visste at jeg ville få muligheten til å prøve å fri ham fra sitt personlige helvete på nytt om det viste seg at alt håp faktisk var ute, men inntil jeg faktisk hadde fullført spillet, ville jeg ikke vite om en lykkelig slutt fortsatt var innen rekkevidde for ham uten å reloade. Så jeg fullførte spillet, og ikke ulikt de dagene av livet mitt der jeg torturerte meg sjøl kveld etter kveld på desperat jakt på en slutt i Cyberpunk som ikke ødela meg, kjempa jeg meg gjennom et knippe nådeløse slutter. Den lykkeligste slutten jeg fikk, var den der Mímir tok livet av seg etter å ha bekjempa siste boss, så jeg går ut fra at det forteller deg det du trenger å vite om resten av sluttene jeg fikk.

Så etter noe jeg lata som var noen slags visjoner Mímir hadde om hva som ville skje hvis han ikke klarte oppgaven han stod overfor, reloada jeg til øyeblikket rett før det gikk gærent og klarte det. Og fullførte spillet med alle bossekampene et cetera igjen. Fordi Mímir fortjente sin happily ever after etter alt han hadde vært gjennom. Og jeg kunne se rulleteksten flimre over skjermen og vite at jeg ikke hadde noe uoppgjort.

Og nå har altså Mímir etterlatt et slags tomrom i meg fordi jeg ikke kan følge ham lenger, i hvert fall ikke i BG3. Og det gjør meg litt lei meg fordi jeg fortsatt er så veldig glad i ham, og nå kan jeg ikke lenger være der sammen med ham for å passe på ham. Det hjelper litt at jeg veit at han har Astarion, da. Og at Astarion har Mímir.

Og BG3 er definitivt et sånt spill som tåler å spilles langt flere ganger enn bare to, men denne playthroughen med Mímir har føltes ekstra spesiell. Men midt oppi savnet etter ham føler jeg på en slags takknemlighet, tross alt, for at jeg er en sånn person som er i stand til å oppleve spill på den måten jeg gjør. Jeg har snakka om det med venner av meg, fordi jeg føler at jeg blir så mye mer oppslukt av TV-spill enn hva jeg mistenker at det er meninga at man skal bli; at enten gjør jeg noe helt feil når jeg spiller, eller så gjør jeg noe veldig, veldig riktig. Jeg velger å tru at det er sistnevnte. 

La meg bare avslutningsvis dele en liten sak med dere, som ikke er direkte relevant til den styggvakre opplevelsen en dark urge-playthrough er, men som sannsynligvis uansett ikke passer inn i noe framtidig innlegg sånn med det aller første, for BG3-relevant er det jo. Kanskje hadde det gitt mer mening å poste denne lille videoen aller først, for å gi deg muligheten til å høre på denne loopen mens du leser, men det var så mange andre måter som passa bedre å starte dette innlegget på. Uansett! Et av mine yndlingsøyeblikk fra BG3 som ikke har noe med durge å gjøre, er bakgrunnen for åssen The Steel Watch blei til. I et spill som aldri er redd for å tråkke over etablerte grenser for hva som er greit å inkludere av vold, sadisme og generell vederstyggelighet, står skapelsen av The Steel Watch igjen for meg som noe av det absolutt ondeste og tristeste. At det jeg liker å kalle hjernesangen, som spilles av når man befinner seg i det innerste kammeret av The Steel Watch Foundry, ikke er inkludert på det offisielle soundtracket, framstår for meg som en liten tragedie. Sånn reint bortsett fra instrumentalversjonen av I Want To Live, trur jeg ikke det fins et bedre lydspor å gråte over durge-relatert sjelesorg til enn dette.

September 2025

Opplevelser: Pizza og DnD-prep på Vaterland med Kit og Karoline. Bursdagsbesøk og perleworkshop hos Karoline. Besøk av Kit. Middag på Nordvegan og Dragonblood på Det Norske Teatret med Kit. Konsert med Dragongirl, Neko3 og Only Slime på Det Norske Teatret med Kit og Karoline. Kino med Vibeke. Middag på Nordvegan og dranks på Fuglen med Unn.

Innkjøp: Ikke denne gang.

TV-serie: Jeg så hele første (og foreløpig eneste) sesong av Overcompensating, som er en sånn type serie jeg har enormt behov for innimellom. Ungdomsserier er ofte skikkelig comfort-TV for meg, uten at jeg helt kan forklare hvorfor, men ting har jo en generell tendens til å være ekstremt dramatisk i ungdomstida, og er det noe som aldri svikter som underholdning for meg, er det andres drama. Hovedpersonene i Overcompensating går riktignok på college, men jeg syns det tells som ungdommer. Dette var rett og slett veldig min humor.

Spill: Jeg mistenker at jeg, til tross for alt jeg allerede har skrevet om det, ennå ikke er ferdig snakka om Baldur's Gate 3, men jeg sparer det til en annen gang. Verdt å nevne for nå er at under septembers kattepassopphold i Ski bodde jeg i et hus der de hadde PS5 med Split Fiction, og jeg inviterte rett og slett Kit "hjem" til meg for å teste det ut. Det var riktig så gøy og vi spilte cirka hele dagen, og ikke minst var det veldig passende at de to karakterene man kan spille som er henholdsvis fantasyforfatter og sci-fi-forfatter, og Kit elsker fantasy og liker sci-fi, mens jeg elsker sci-fi og liker fantasy, så det føltes litt som at vi virkelig spilte som versjoner av oss sjøl. Vi tar det kanskje opp igjen seinere (etter at vårt neste samarbeidsprosjekt i slutten av oktober/begynnelsen av november er vel overstått – mer om det seinere), og jeg skal selvfølgelig gi nærmere rapport når jeg har spilt det mer, kanskje til og med fullført det.

Film: I bursdagen til Karoline så vi K-Pop Demon Hunters, som er en film jeg ikke følte meg helt i målgruppa for, men jeg klarte likevel å sette pris på de fine fargene og den fengende musikken. Noen uker seinere så jeg Misery sammen med katten jeg passa på Bjølsen, som jeg ikke klarte å engasjere meg fullt så mye som jeg hadde håpa på i, men jeg er glad jeg endelig fikk se Kathy Bates ikoniske tolkning av en psykisk sjuk superfan, som mer enn fortjener legendestatusen den har.

Musikk: Litt fordi den har trenda i sosiale medier, litt fordi jeg allerede har et nostalgisk forhold til den, og veldig fordi den har blitt et soundtrack for dark urge-karakteren min Mímir, har Animal I Have Become av Three Days Grace stått for flest solodanseøkter i det siste. 

Trettipunktersbloggutfordring #29: noen du savner

Okei, så punkter som dette gjør at jeg ofte føler meg ganske unormal, hahaha. Jeg må innrømme at jeg veldig sjeldent savner folk, kanskje på grunn av ute-av-syne-ute-av-sinn-mentaliteten som mange ADHD'ere opplever. Jeg trur dessuten at jeg oftere savner situasjoner enn mennesker, fordi i mange tilfeller er vedkommende mennesker strengt tatt fortsatt, hva skal jeg si, tilgjengelige for meg, men forholdet vårt er ikke det samme som det en gang var, og vi har begge forandra oss for mye. For eksempel kan jeg savne vennene mine fra folkehøyskolen, men jeg savner dem spesifikt som folka de var for femten år siden, og den overordna konteksten som gjorde oss til den gjengen vi var, og som det er umulig å gjenskape utenom (selv om jeg fortsatt er god venn med Trine den dag i dag!). Jeg savner også Jørgen, men ikke som kjæreste; jeg savner internhumoren vår og samtalene våre, og jeg savner familien hans, som tok godt imot meg fra første øyeblikk. Ikke minst kommer jeg aldri til å ikke savne katten vi hadde da jeg var liten, Mons, som oldemor, som bodde på samme gård som oss, fikk da jeg var kanskje omkring tre år, og som vi tok over da hun døde et par år seinere. Jeg klarer faktisk ikke å huske nøyaktig hvilket år han døde, men jeg har lyst til å si 2007, da jeg var søtten år. Med andre ord var han en del av nesten hele barndommen min, og jeg kan fortsatt ta meg i å kjenne at livet er tomt uten ham.

August 2025

Opplevelser: Middag på Monsun og kino med Kit.


Innkjøp: Stengene på mitt hyppigst brukte solbrillepar knakk, noe som nesten var full krise, for jeg haaaater følelsen av sol i øya, samtidig som jeg er ekstremt kresen på… de aller fleste ting, helt ærlig. Jeg er liksom ikke typen til å bare kjøpe noe; hver en ting jeg går til innkjøp av må liksom . ݁₊ ⊹ . ݁˖ . ݁spark joy ݁.˖ ݁.⊹ ₊ ݁.. Heldigvis tok Kit meg med på Flying Tiger og jeg fikk kjøpt meg et dugelig par. Ikke bare det, jeg kjøpte meg også et fryktelig søtt kjøkkenglass!

TV-serie: Jeg har vært ganske sliten og overvelda den siste tida, og TV-messig er det få ting som passer hjernen min bedre i sånne tilfeller enn naturdokumentarer som fokuserer mest på det visuelle, fordi det gjør at jeg lærer noe og underholdes uten at det gjør noe om jeg noen ganger soner litt ut. De siste ukene har dinodokuserien Prehistoric Planet, med ingen ringere enn legenden David Attenborough, tilfredsstilt akkurat det behovet for meg.

Spill: Jeg tviler på at er noe vits for meg å tilføre noe som helst om Baldur's Gate 3 etter mitt forrige innlegg i denne omgang, men det er kanskje verdt å nevne at en gang i august da jeg passa katt i en leilighet som ikke hadde TV, og dermed null mulighet for å spille PS5, lasta jeg ned Disco Elysium på Steam etter anbefaling fra Hannah. Å game på Mac er langt fra min yndlingsmåte å spille på, men enkelte typer spill egner seg faktisk dårlig nok på konsoll til at jeg kan tåle å spille dem på laptop, og Disco Elysium er et eksempel på nettopp det. Jeg har ikke kommet fryktelig langt ennå, og nå som jeg er atter gjenforent med min PS5 veit jeg ikke når jeg spiller det neste gang, men det var nesten latterlig tilfredsstillende å spille som en alkoholisert politietterforsker som er sykt boksmart, men så sosialt klønete at til og med jeg ville framstått karismatisk i forhold. Noe av det gøyeste med spill må jo være å kunne gjøre ting man innerst inne alltid har hatt litt lyst til å gjøre, innafor trygge rammer som ikke har konsekvenser i den virkelige verden, og å gå bort til folk og lire av seg verdens mest unhinged replikker som inntil nylig ga fullstendig mening i eget hode, er en uventa fornøyelse jeg har kost meg overraskende mye med.

Film: Sinners, Heretic, Talk To Me og Bring Her Back. Talk To Me er den første filmen til de australske tvillingregissørene Danny og Michael Philippou, Bring Her Back er deres andre film, og de var begge gode på hver sin måte. Begge er skrekkfilmer som har noe de vil utover å skremme, og i en sjanger der det ikke er en selvfølge, føles filmene deres ekstra velkomne. Talk To Me framstår for meg som den mest filosofiske av de to, en film som kjennes som om den fortsatt har et liv inni hodet mitt etter at rulleteksten er over, mens Bring Her Back virker mer avslutta på et vis; jeg følte meg ferdig med den da jeg gikk ut av kinosalen, uten at det nødvendigvis er ment som kritikk, heller et spørsmål om hva man sjøl liker best. 

Musikk: Jeg er ute av stand til å svare på hvorfor, men i august trengte jeg å høre usedvanlig mye på Dragula av Rob Zombie.

Jeg tviler på at dette er en spillanmeldelse

Hvor skal jeg begynne.

I forrige innlegg trua jeg med å skrive om TV-spill neste gang, så her er jeg.

Som autist med ADHD har interessene og hobbyene mine en tendens til å… ta litt overhånd, noe jeg i all oppriktighet alltid har sett på som en av mine fineste egenskaper. Jeg elsker at jeg klarer å bli så bevega og oppslukt av kunst og historier som jeg blir, jeg får en intens, euforisk glede ut av det som jeg mistenker at enkelte andre mennesker sjeldent opplever, og det gir en rikdom til livet mitt som jeg ikke for noe i verden har lyst til å miste. Fordi kroppen min består av 70% vann og havet er syklisk, har disse hobbyene og interessene en tendens til å komme og gå i perioder, som flo og fjære om du vil, men de dreier seg stort sett alltid om musikk, litteratur, film og TV-spill. Man kan sikkert si at musikk, litteratur, film og TV-spill er mine fire store, de som jeg aldri ikke vil være opptatt av, men hvilke av dem som til enhver tid dominerer, varierer. Omkring 2019 – 2020 var musikk den av de fire som hadde sterkest tilstedeværelse i livet mitt, mens nå er det TV-spill som har tatt over stafettpinnen. 

Sist jeg var på DPS uttrykte psykologen min bekymring over at jeg spiller for mye. Fra journalen min:

Sovet bare ca 4t per natt de siste nettene, da hun de siste dagene har spilt tv-spill frem til morgenkvisten. Står vanligvis opp 1130. Hun sier spillingen kan gå ut over måltidsrutiner, slik at hun ikke får spist nok, får ikke sovet nok og får ikke beveget seg så mye, eller drevet med andre verdsatte aktiviteter som å lese og skrive. Har nok en mild til moderat avhengighet til dataspill for tiden. Snakker med henne om dette. Deler min bekymring. Hun er selv ikke så bekymret, opplever at det er en fase.

Og… når jeg ser det skrevet ut i klartekst sånn, skjønner jeg jo at det kan se dramatisk ut fra utsida, men greia er den at sånn har det alltid vært for meg. De gangene det ikke er sånn for meg, er det ofte fordi jeg er inne i en depresjon hvor jeg mister denne kontakta med de intense følelsene, og det kjennes betraktelig verre for meg. Og den siste setninga der fra journalutdraget står jeg ved. Jeg er ikke bekymra, for denne bølgen av begeistring kommer omsider til å falle sammen, som bølger uunngåelig gjør, før den på ny bygger seg opp, kanskje på grunn av noe annet denne gangen. 

Den eneste biten av hele denne greia jeg er en smule bekymra for, er at det, som det står, går utover andre verdsatte aktiviteter som å lese og skrive. Sommer pleier å være høysesong for lesing for meg, men jeg har knapt lest noe som helst disse siste månedene. En av de viktigste grunnene til at jeg valgte å bli profesjonell dyrepasser – sånn reint bortsett fra at jeg elsker dyr, mener jeg – var at det ga meg bedre ro og fokus til å nettopp drive med skriving og lesing, fordi jeg hjemme hos meg sjøl har en tendens til å bli distrahert av alt som ikke fungerer i min egen leilighet. Ikke bare sliter jeg med å få tid til å lese og skrive, også mens jeg bor hjemme hos andre, men de siste gangene når jeg faktisk har hatt tid til å skrive, åpner jeg bare dokumentet mitt og glaner i det, og merker et fullstendig fravær av lyst til å jobbe videre med det. Det nyeste romanprosjektet mitt er i skrivende stund 177 boksider langt, og jeg føler at jeg er helt i sluttfasen av historien. Jeg veit ikke om denne, la oss nå bare kalle den skrivesperra for enkelhets skyld, er en underbevisst form for sjølsabotasje så jeg kan slippe unna den altoppslukende frykten jeg har for refusjon, eller om jeg bare er inne i en egentlig ganske harmløs periode hvor jeg rett og slett dras sterkere mot andre ting, i dette tilfellet TV-spill. For om det er sistnevnte, syns jeg det er helt i orden og en ganske naturlig konsekvens av nettopp det sykliske aspektet ved sinnet, og jeg veit at den på like naturlig vis omsider vil gå over av seg sjøl, fordi alt er i flux og forandring, men om det er førstnevnte? Hoh boy, da betyr det at jeg aktivt må jobbe med den og kjempe imot, altså: stikk motsatt framgangsmetode. Og jeg trur jeg dessverre mangler evnen til å se forskjellen på de to forskjellige nyansene av skrivesperre, og dermed veit jeg ikke hva jeg skal gjøre med den. Skal jeg tvinge meg sjøl til å skrive, eller skal jeg la prosjektet ligge til det plutselig roper på meg igjen? For om skrivesperra er forårsaka av min indre sabotør, trur jeg ikke den vil gå over av seg sjøl med mindre jeg slåss mot den, men det er slitsomt å slåss når jeg bare vil spille.

Alt dette babbelet var egentlig bare tenkt som en kort prolog for å gi litt kontekst til det jeg egentlig hadde tenkt å snakke om, nemlig Baldur's Gate 3, men korte prologer blir sjeldent korte når det er jeg som skriver dem.

Og jeg kommer til å unngå store og viktige spoilere, men jeg får ikke sagt alt jeg vil si hvis jeg ikke får si noe som helst om handlinga, så hvis du er av typen som helst ikke vil vite noe overhodet om gameplayet eller plottet (men jeg kommer som sagt ikke til å avsløre slutten eller plottwister), er det sikkert lurt å gi seg med å lese nå. Med det sagt: BG3 har visstnok over 17 000 (!) mulige slutter som avhenger av valga man tar underveis, så jeg veit ikke om det i det hele tatt egentlig ville vært mulig for meg å spoile noe om jeg så hadde prøvd, sånn med tanke på at alle gjennomspillinger vil være ganske forskjellige fra hverandre. Jeg er nå på gjennomspilling nummer to, og det er nesten et helt annet spill denne gangen enn første runde, noe som egentlig er sjølve kjernen i hva jeg vil si med dette innlegget.

Sist måned fullførte jeg min første playthrough, der karakteren min Natt basically, uten at jeg egentlig prøvde på det, var Daenerys Targaryen: snill og naiv på begynnelsen, før han gradvis og nesten umerkelig fikk mer og mer smaken på hvor godt det er å ha makt. Forøvrig var han den eneste i gjengen – for om du ikke allerede veit det, er BG3 et superklassisk RPG der man samler sammen ei gruppe folk med ulike magiske og fysiske egenskaper som man reiser sammen med på et eventyr fylt av kamper og problemer som må løses – som ikke var dypt traumatisert. Alle de andre karakterene hadde en tragisk bakgrunnshistorie som han og jeg måtte nøste opp i underveis, men Natt? Alt i alt hadde han en ganske idyllisk oppvekst i skogen med de andre skogsalvene, der det verste som skjedde var at han innimellom ikke helt følte at han hørte til fordi han var halvt menneske.

Man kan velge å innlede romantiske og/eller seksuelle forhold til de andre medlemmene av reisefølget sitt, og spilleren Kristine, som nettopp hadde fått hjertet sitt knust av Cyberpunk, prøvde seg på de aller fleste, fordi det føltes som en innlysende måte å håndtere kjærlighetssorgen sin på. Spilleren Kristine hadde aller mest lyst på Astarion, bare fordi han var den heiteste (og mest underholdende), men Natt hadde bedre kjemi med Gale, og da Astarion uansett avviste ham ved å read him the house down boots (if you know, you know), gikk vi altså for plan B, Gale.

La oss snakke om Gale.

Gale er sykt wholesome, ganske dorky og, ifølge mange fans, sannsynligvis på spekteret. Han er en kjekk nerd som prater akkurat litt for mye og litt for lenge av gangen om ting han er interessert i, og han er sjarmerende awkward. Han elsker katta si over alt på jord, føler seg mest hjemme på biblioteket, blir yr av glede inne i en bokhandel, og har sansen for vin og poesi. Kort oppsummert: en kjernesunn kjernekar, og antakelig den av dem jeg hadde gått best overens med i virkeligheten. Gale er litt som en golden retriever i menneskeform, og på mange måter for god for denne verden. Dermed blei han et slags offer i møte med min Daenerys Targaryen/Natt, som han veldig fort blei veldig forelska i. 

Kort og spoilerfritt oppsummert, viste det seg at den gradvis mer korrupte Natt bare… hadde jævlig dårlig innflytelse på Gale. Såpass at katta hans la Natt for hat, fordi hun mente det var hans feil (og jeg er ikke direkte uenig) at hun ikke lenger kjente igjen sin beste venn.

Men, som nevnt i julioppsummeringa mi, hadde jeg gjennom hele spillet klart å holde en viss avstand, så selv om det gjorde vondt å vite at Gale hadde forandra seg til det verre på grunn av meg, klarte jeg å gå videre med livet mitt. Som kjent testa jeg så vidt ut et par andre spill, før jeg fant ut at føkk it, jeg vil spille BG3 igjen og rette opp i feila mine fra forrige gang. Denne gangen som Dark Urge.

Dette er Mímir: 

Jeg er tilsynelatende ute av stand til å ville spille som noe annet enn halvalv, bare fordi det kjennes nærmest meg sjøl på et vis, men der Natt var halvt skogsalv, er Mímir halvt drow. For dere som ikke er kjent med Dungeons and Dragons-universet (som forøvrig heller ikke jeg var før jeg spilte BG3), er drow en type mørkealver som oftest lever under jorda, har en blålig hudfarge og platinablondt hår, har hoggtenner (gøy!) og som generelt blir frykta og stigmatisert av surfacers, altså de siviliserte rasene som bor på jordas overflate i samfunn og byer. Som halvt drow har Mímir vokst opp på jordas overflate og har en noenlunde normal, om enn litt sjukelig hudtone, men han har likevel hoggtenner og bleike, lilla drow-øyne. Med andre ord: drow nok til å bli møtt med rasistiske holdninger, om så aldri så velmente som de i enkelte tilfeller er:

(Jepp, dette kommer fra en fyr med rød hud, oransje øyne og horn!)

Men viktigere enn at Mímir er halvt drow, er at han er The Durge. Som The Dark Urge spiller du en karakter som, i motsetning til hvis du lager en original karakter (som Natt), allerede har en bakgrunnshistorie, og en attpåtil ganske forbanna mørk en. Uansett om du velger å spille i "vanlig" eller durge-modus, åpner spillet med at karakteren din våkner opp på et mind flayer-skip. I Mímir sitt tilfelle leid han i tillegg av alvorlig hukommelsestap, og det eneste han huska, var sitt eget navn. Og så begynte the urges å dukke opp: noe i ham, som han hadde lite kontroll over, beordra ham til å drepe, helst så brutalt som mulig. 

Og ganske snart blei det klart for meg at der jeg aldri klarte å knytte meg like mye til Natt som jeg gjorde til V, var omsorgen jeg begynte å føle for Mímir i ferd med å nå tilsvarende nivå. I forrige playthrough var Natt den minst interessante karakteren, men i denne har Mímir blitt en av favorittene mine. Sist gang var jeg en snill gutt som blei… om ikke direkte grusom, så i hvert fall en vesentlige mindre snill gutt. Denne gangen er jeg en ekstremt traumatisert fyr som prøver å skåne de han er glad i fra seg sjøl, med mildt sagt varierende hell. Og for min del er det utrolig mye lettere å relatere til. 

Og så er det Astarion, da. 

Der det var ganske tydelig fra starten av at Natt og Gale hadde en viss kjemi, var det enda tydeligere at Mímir og Astarion hadde det, selv om kjemi kanskje er feil ord. Det minner meg om denne scena fra Euphoria, som jeg tenker på overraskende ofte, der Maddy uttrykker en viss misunnelse over forholdet til Kat og Ethan, samtidig som hun innser at hun kanskje heller aldri vil oppleve noe lignende, fordi kjærlighet uten et mørke i seg aldri vil være nok for henne:

Hvis jeg skal gjøre noe så usjarmerende som å rangere de ulike BG3-karakterene på en traumeskala, trur jeg kanskje at Astarion har hatt det aller verst? Så er han teknisk sett også den minst sympatiske i reisefølget. Fra perspektivet til spilleren er han utrolig lett å like, fordi alle elsker en anti-helt, og særlig en som står for de fleste av spillets mest briljante one-linere (Astarion er udiskutabelt den av dem jeg siterer oftest), men han er uten tvil den i gjengen med det mest fleksible forholdet til moral, om han har noen moral overhodet. Alle de andre hovedkarakterene, inkludert den ikke så reint lite aggressive Lae'zel, baserer valga sine på et visst etablert verdigrunnlag, mens Astarion er typen som skifter ut verdiene sine etter hva som til enhver tid best gagner ham sjøl. Han er hundre prosent upålitelig, fryktelig manipulerende og ekstremt egoistisk, i tillegg til at han er en sutrete drama queen. Med andre ord: en veldig gøyal karakter for spilleren, sannsynligvis et mareritt å være på eventyr og prøve å samarbeide med. Dermed var det kanskje ikke veldig rart at det var utrolig mye lettere å forføre Astarion som en karakter med en eksepsjonelt voldelig form for OCD enn som en sinnsfrisk normie, det var til og med lettere for Mímir å forføre Astarion enn det var for Natt å forføre Gale. 

Altså: Astarion har vært en av yndlingskarakterne mine siden jeg først snubla inn i dette spillet. Han var the mood and the moment. Hva angår Gale endte jeg opp med å bli veldig glad i ham på grunn av romansen vår i første playthrough, såpass at jeg ikke klarte å dumpe ham på et visst tidspunkt til tross for at jeg eeeegentlig ikke fikk så veldig mye ut av det veldig søte og hovedsakelig sunne forholdet vårt, fordi jeg ikke ville såre ham. Men selv om Astarion altså opprinnelig var førstevalget mitt romantisk i første playthrough, var jeg faktisk ikke forberedt på hvor glad jeg skulle bli i ham i denne playthroughen. Det var ikke før i durge-modus at jeg innså at dette spillet har maaaange flere lag enn hva jeg fikk med meg i runde én, bare fordi fra friendzone-perspektivet jeg den gang hadde på Astarion, så han ut som en veldig underholdende, men likevel ganske statisk karakter som egentlig ikke gikk gjennom den helt store utviklinga som person. Og det var han jo på sett og vis òg, fordi i min første playthrough var han jo igrunn ganske aleine med traumene sine og hadde bare et overfladisk vennskap med Natt, og cirka null vennskap med noen av de andre.

Men med Mímir endte han rett og slett opp med å traumabonde. 

For kontekst: scena som nesten fikk meg til å gå i oppløsning, utspilte seg med denne musikken i bakgrunnen:

Plutselig var det ikke bare "yess, jeg fikk Astarion" lenger, plutselig var det… to ekstremt traumatiserte folk som prøver å hjelpe hverandre gjennom hvert sitt mørke, det samme mørket som gjør dem tilsynelatende usympatiske og egoistiske i de andres øyne.

Eller som jeg skreiv til Kit in real time:

I ettertid er jeg litt glad for at Astarion avviste meg som Natt, bare fordi han er så innmari riktig sammen med Mímir. 

Og altså, jeg har vel ikke gått ekstremt i detalj om det på denne bloggen før fordi det ikke føles som noe som er verdt å skrive offentlig, men jeg har visse… dark urges sjøl, og riktignok er jeg, til forskjell fra Mímir, ikke en recovering serial killer, men han er ikke desto mindre usedvanlig mye lettere for meg å projisere meg sjøl over på enn hva Natt var. Avstanden jeg hadde til spillet i første playthrough har blitt mindre i dark urge-modus, og selv om jeg ennå ikke veit om den kommer til å krympe til Cyberpunk-nivå, veit jeg også fra sist gang hvilke scener jeg har i vente med Astarion. Og jeg veit at jeg har et ganske annet forhold til ham this time around, så jeg prøver å stålsette meg litt. Jeg er nå cirka to tredjedeler uti spillet, og jeg er veldig sikker på at det var riktig avgjørelse for meg å ikke spille dark urge i første playthrough, men like sikker er jeg på at det var riktig å gå for runde nummer to med BG3 istedenfor å tvinge meg sjøl til å spille Mass Effect, fordi jeg trur faktisk dette er et sånt type spill som bare blir bedre og bedre for hver gang man spiller det.

Dark urge 4eva.

Trettipunktersbloggutfordring #28: en måte du kunne tenke deg å tilbringe påskeferien på

Fortell meg at du ikke gjør denne utfordringa i sanntid uten å fortelle meg at du ikke gjør denne utfordringa i sanntid, si.

Jeg innrømmer glatt at jeg er jævlig uinspirert på bloggfronten for tida, fordi det eneste jeg egentlig klarer å vie tankekraft til om dagen er TV-spill, og jeg hjemsøkes litt av, vel, tilbakemeldinger jeg har fått om at jeg kan være ganske plagsom når jeg ikke klarer å holde kjeft om TV-spill. Dermed har jeg fått for meg at siden det eneste jeg egentlig har lyst til å bruke denne bloggen til i disse dager er gamingsnakk, er det best å holde kjeft for å unngå å irritere noen, selv om jeg jo i teorien veit at å lese denne bloggen er helt frivillig, og at det vanligste å gjøre når man kommer over noe som ikke interesserer en, er å ignorere det, heller enn å… nei, jeg veit helt ærlig ikke hva alternativet skulle vært, og jeg veit ikke helt hva jeg er redd for at skal skje. Men det at jeg ikke helt veit om jeg har ord for å beskrive tinga jeg føler på omkring gjennomspilling nummer to av BG3, bærer vel også litt av ansvaret for stillheten her inne. 

TL;DR: å bruke en lørdagskveld i august på å snakke om hva som skal skje i påskeferien om over et halvt år føles ganske abstrakt, både fordi det helt faktisk er sykt lenge til, og fordi jeg er i den sinnstilstanden nå at bare TV-spill interesserer meg, så å prøve å tenke på noe som helst annet, er både vanskelig og kjedelig.

Så for å svare på spørsmålet i tittelen: i skrivende stund vil jeg ingenting annet enn å vie en hel ferie, for eksempel påskeferien, til gaming og lite annet. Jeg veit allerede at min neste påskeferie skal tilbringes i Ski for å passe to herlige katter, hvis eiere har en TV som er mye større og finere enn min egen, og sist jeg var hos dem, tok jeg med meg Playstationen dit, og suksessen var så stor at det føltes litt skuffende å komme tilbake til min egen TV og oppdage hvor liten skjerm jeg egentlig har og hvor dårlig bildekvaliteten er i forhold til nyere og mer fancy modeller. Med andre ord utelukker jeg ikke at min drømmepåskeferie som den arter seg akkurat nå, fort kan bli en realitet.

Heldigvis har verken jeg eller familien min noe sterkt forhold til påsken som høytid, så de siste åra har jeg tilbrakt den i fred og fordragelighet enten hjemme hos meg sjøl, eller sammen med kattene til stamkundene mine. 

… å skrive alt dette gjør at jeg innser at mitt neste innlegg sannsynligvis er nødt til å handle om TV-spill.

Juli 2025

Opplevelser: Middag og filmkveld med Hannah og Martina. Strandtur med Hannah. 

Innkjøp: Næh.

TV-serie: Jeg har vært på utkikk etter en forholdsvis lett serie med korte episoder å se på når tyngre serier med timeslange episoder virker for slitsomt, og jeg har ennå ikke lyktes sånn hundre prosent, mye fordi serier med korte episoder typisk er komiserier, og jeg er ekstremt kresen på komedie. Jeg så første episode av The Good Place, som jeg syntes var så dårlig at jeg faktisk blei litt provosert over at serien kom seg forbi pilotstadiet, så det ga jeg opp. Jeg prøvde Schitt's Creek, som jeg syntes var bedre og småartig innimellom, men det klassiske sitcom-formatet med minimal narrativ utvikling episodene imellom krever et høyere humornivå enn "småartig" for min del om det skal holde på interessen min, så etter tre episoder gadd jeg ikke mer. Jeg endte opp med å se de to første sesongene av Reservation Dogs, som til tross for strålende mottakelse skuffa meg litt, men engasjerte meg likevel akkurat nok til at jeg altså satt gjennom atten episoder, uten at jeg føler noen brennende trang til å prioritere å se tredje sesong med det første. Nå om dagen ser jeg mest Cobra Kai, som jeg også er sånn moderat investert i, men fordi det har et tydeligere narrativt fokus, gjør serien det lettere for meg å ha lyst til å følge historien videre, pluss at det for en åttitallsentusiast som meg (til tross for at jeg aldri har vært ekstremt fan av Karate Kid) er massevis av gøyale referanser og kule detaljer å la seg begeistre av.

Spill: Jeg er ferdig med min første gjennomspilling av Baldur's Gate 3, og noe av det som har fascinert meg mest, er utviklinga karakteren min gikk gjennom. Jeg begynte som en good cowboy, men gradvis og nesten umerkelig sklei han over i en slags Daenerys Targaryen-aktig story arc der han blei mer og mer korrupt og maktsjuk etter hvert som historien utspilte seg. Som et sannsynlig resultat av de mer eller mindre tvilsomme valga jeg tok underveis, fikk jeg ikke en slutt jeg elska, men den var uansett uendelig mye lettere å godta enn alle de grusomme Cyberpunk-sluttene jeg har lidd meg gjennom. Ikke minst klarte jeg i denne omgang å innfinne meg med at dette er et spill, for uansett hvor mange gode kvaliteter BG3 har, føltes det aldri like realistisk og ekte for meg som Cyberpunk, og jeg har jo snakka om det før, men hei og hå, det har vært utrolig deilig å kose seg med et spill uten å føle at det stod om liv og død, og at et bedre utfall aldri var lenger enn en reload unna. Fordi jeg ikke fikk det nære, intense forholdet til BG3 som jeg hadde til Cyberpunk, var også tanken på å foreta en radikalt annerledes gjennomspilling i framtida enklere å akseptere, så dermed plagde ikke den ikke-helt-perfekte slutten meg nevneverdig. Problemet var bare at nå måtte jeg jo begynne på noe nytt… Jeg har spilt litt Date Everything, som til tross for at det har fått meg til å le høyt flere ganger, fort blei litt repetitivt og ikke noe jeg gadd å spille i timesvis om gangen (som overhodet ikke er negativt ment, for noen ganger er det akkurat det man trenger av et spill), men det jeg var på utkikk etter var jo egentlig en ny, stor, episk og altoppslukende opplevelse. Hannah, som har veldig lik smak i spill som meg, mente det var på høy tid at jeg spilte yndlingsspillet hennes Mass Effect, og det begynte jeg på, men fant fort ut at jeg ikke likte hovedpersonen jeg hadde lagd meg, så jeg lagde meg en ny karakter. Likte kanskje den nye karakteren hakket bedre enn den forrige, men det var noe annet som ikke stemte. Jeg gjorde noe så klassisk og banalt som å gå inn i meg sjøl og spørre meg om hva jeg egentlig ville og hva som var poenget med å tilbringe timene før leggetid med TV-spill på bekostning av hva enn som helst annet man måtte finne på å gjøre på fritida si, og svaret er jo hårreisende enkelt: jeg ville ha det gøy. Og bare fordi jeg var ferdig med BG3, var jo ikke BG3 ferdig med meg. I et samfunn som etter alt å dømme setter effektivitet og produktivitet høyest av alt, er det lett å tenke at også kos og avslapning må være så "effektivt" som mulig, hvert fall når man er meg, og det føles mer "produktivt" å bruke tid på noe nytt enn på noe jeg allerede har spilt. Men the heart wants what the heart wants, og hjertet mitt ville ha mer BG3, så nå har jeg starta et nytt spill, som på grunn av valg jeg har tatt tidlig i spillet (BG3 har angivelig over 17000 mulige slutter) allerede er en ganske annerledes opplevelse denne gangen. Jeg er glad i min nye hovedperson Mímir, men min forrige hovedperson Natt vil alltid være med meg. ♥

Film: Det blei visst null nye filmer på meg i juli. Sånn går det når man ikke klarer å slutte å spille.

Musikk: Jeg er strålende fornøyd med at jeg i juli endelig klarte å finne ut at den tullete fengende låta jeg har hatt på hjernen, uten å vite hvilken sang det er, i noe som føles som årevis, er ingen ringere enn italodisco-vidunderet Tarzan Boy av Baltimora.