Kristine er flink til å skrive

Jeg innså at det er lenge siden jeg har posta noe som helst tekst av noen annen grunn enn nostalgi, og nostalgi er vel og bra, det, men jeg skriver jo faktisk bedre nå. Jeg vil faktisk gå så langt som å påstå at jeg skriver ganske bra. Og det gjør det ekstra frustrerende å få standardavslag fra forlag. Jeg veit at jeg står i fare for å bli oppfatta som en sutrete og bitter dårlig taper her, men det kan jeg godt være, for jeg føler meg faktisk litt… oversett? Er dét det ordet jeg leiter etter? For jeg har ikke gått tre år med forfatterstudier bare for moro skyld, liksom, skriving er mer enn en hobby for meg. Jeg blei skikkelig irritert en gang jeg lufta lignende tanker som dette i ei Facebook-gruppe om skriving, og en som svarte meg skreiv at jeg måtte slutte å tenke på forfatter som noe jeg skulle bli, og begynne å tenke på det som noe jeg hadde veldig lyst til å bli. EXCUSE ME men jeg har ikke satsa hele livet mitt på én ting for noe jeg bare syns er gøy å holde på med. Skriving er en stor del av identiteten min, og dere, en god gif kan ikke gjentas for ofte, kan den vel:

Dette er det jeg gjør, dette er den jeg er, og bare for å fortsette med Drag Race-referansene, relaterer jeg mer enn jeg kanskje bør til the safe queens, de som gir alt og likevel opplever å ikke vinne utfordringer som handler om den ene tingen de har brukt hele karrieren sin på å perfeksjonere. 

Og er det lov å være litt misunnelig på de jeg har gått i klasse med som har fått gitt ut bøker? Det vil si, misunnelig er ikke riktig ord – vi mangler et norsk ord for det jeg føler. For det er jo ikke det at jeg ikke unner dem det, tvert imot syns jeg de har skrevet utrolig gode bøker som fortjener et enda større publikum, men jeg må ærlig innrømme at jeg i all oppriktighet ikke klarer å skjønne hva det er de har som ikke jeg har? I klassen følte meg aldri dårligere til å skrive enn noen av de andre, og likevel er det bare Oktober (som ikke er bare-bare, altså, jeg veit det) og til dels Cappelen som har gitt meg noe som helst annet enn "takk, men nei takk" når jeg har sendt dem tekstene mine. Og det bringer meg til et av de mest relaterbare venn-diagramma jeg har kommet over:

Dette er faktisk meg hver eneste dag. Ikke bare bytter jeg mellom polene JEG SKRIVER FANTASTISK HVA ER PROBLEMET TIL ALLE NORGES FORLAG og MEN HVA OM JEG FAKTISK IKKE HAR DET SOM SKAL TIL, men oftere oppholder jeg meg i begge tankesetta samtidig. Herregud. Ingen har noen gang påstått at det er lett, si. Bortsett fra de folka som alt tilsynelatende kommer veldig lett for, og noen ganger føles det som om det er alle andre skrivere enn meg, selv om den rasjonelle higher mind'en min veit at det ikke er sant. Jeg tar antakelig feil, men jeg har ofte inntrykk av at det er ingen som jobber hardere og som vil det mer enn meg, men uansett hvor mange inspirerende sitater man omgir seg med, forandrer ikke dét det faktum at ambisjon og vilje til å ikke gi opp bare tar deg et stykke på veien; når alt kommer til alt, er faktisk talent det viktigste av alt. Og uten hjelp fra en redaktør er det måte på hvor mye jeg er i stand til å utvikle talentet mitt på egen hånd. Så når det i all hovedsak er standardavslag det går i, er jeg stuck med tre år med forfatterstudier, masse studiegjeld og ingen formening om hva som er neste skritt. 

TL;DR: jeg syns rett og slett det er et misforhold mellom det alle – andre skrivende, forelesere, faktiske forfattere, venner – forteller meg om min egen skriving – i.e. at jeg er veldig dyktig – og måten forlag svarer meg på. Hvis jeg er så dyktig som så mange mener at jeg er, hva er da greia med alle refusjonene? 

Så jeg tenkte å bruke resten av dette innlegget på å snakke om og poste utdrag fra de nyere prosjekta mine, siden det har blitt så innmari mye gamledager de siste månedene på denne bloggen. Og selv om dette innlegget mest av alt ser ut som et digert rop om hjelp og en bønn om komplimenter, er det faktisk ikke det jeg er ute etter, så jeg tar veldig gjerne imot tilbakemeldinger som kan hjelpe meg videre på alle disse tekstene. Det er heller ikke direkte feil å se på dette som en slags showcasing av mitt eget talent. For jeg veit jo at jeg tross alt har noen kvaliteter som skribent, for man kommer ikke inn på forfatterstudiene i Bø og Tromsø utelukkende på grunnlag av megalomani.

Mjuke, svarte stjerner

Jeg fikk et mildt sjokk da jeg innså at jeg begynte å skrive Lunisand bare tre – fire år etter Aloha verden, for den utviklinga og den læringskurva på de tre – fire åra har vært mildt sagt bratt. Og hva var det som skjedde mellom Aloha verden og Lunisand, som gjorde at jeg skreiv så radikalt mye bedre på bare noen få år? Skrivebua. Nå fikk jeg nettopp et nytt sjokk: jeg begynte å skrive på et materiale som skulle utvikle seg til å bli Mjuke, svarte stjerner bare fem år etter at jeg skreiv den siste episoden av Lunisand. I mellomtida hadde jeg gått forfatterstudiet i Bø (Lunisand var faktisk en del av søknaden min). Om ikke disse to erkjennelsene er bevis nok for hvor utrolig godt utbytte jeg har av å ikke sitte aleine og skrive i min egen private boble, så veit ikke jeg. Jeg tenker jo om meg sjøl at jeg ikke er flink til å jobbe med andre, men empirien viser egentlig det motsatte. Ikke at skriving er samarbeid-samarbeid, men jeg er faktisk veldig mottagelig for kritikk, noe til og med Trafo-redaksjonen skreiv i sin vurdering av hvorfor jeg blei kåra til årets TrafoTalent den gangen for lenge siden. Jeg er litteraturens Bimini Bon-Boulash! (I wish.)

Hvor var jeg. Jo. Mjuke, svarte stjerner er til dags dato det mest gjennomarbeida av alle prosjekta mine. Jeg jobba med det gjennom begge åra på forfatterstudiet i Tromsø, og jeg har fått en konsulentuttalelse på det. Sånn sett er det kanskje det nærmeste jeg kommer et ferdig produkt, samtidig som jeg nå i ettertid ser hvor utrolig mange feil og mangler det har, og hvor enorme endringer som skal til for å gjøre det verdig en utgivelse i bokform. For meg var det lettere å la dette prosjektet ligge, og heller ta med meg de tinga jeg visste at funka over i nye prosjekter. Mye av problemet med Mjuke, svarte stjerner var at selv om det ikke var noen sjølbiografi, ligna likevel hovedpersonen altfor mye på meg sjøl. Det blei et så personlig prosjekt at det blei vanskelig for meg å lese det og behandle det som litteratur, for jeg klarte ikke å se på det med et utenforstående blikk, det blei umulig for meg å presse det inn i en narrativ struktur, for de personlige følelsene mine stod i veien. Men det har faktisk mange fine passasjer, og jeg er litt redd for at den unike fortellerstemmen, som jeg trur var hovedgrunnen til at mange likte dette prosjektet så godt, blei litt borte da jeg begynte å skrive Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet (som jeg kommer tilbake til).

Totalt er dette prosjektet 360 sider langt og pekende i alle tenkelige retninger, men jeg har skrevet ut historien. Her er en liten bit:

Jeg har oppdaga en type musikk jeg aldri før har hørt, som jeg aldri før har visst at fantes. Det er et band som omtrent bare bruker sløve synthesizere og trommemaskiner i låtene sine, jeg kaller dem Hostesaftbandet, det var søstera mi som anbefalte meg dem, jeg har nå kjøpt plata, Hostesaftbandet, jeg kaller dem det fordi å høre på dem kjennes som å svømme i hostesaft mens man er rusa på hostesaft. Jeg hører på dem på hybelen min mens jeg brenner røkelse og drikker urtete og røyker ut av balkongdøra. Hver av låtene deres legger ut et nytt scenario framfor meg, og yndlingslåta mi er den første på plata. Å høre på den kjennes som å fryse i hjel på ei kirketrapp i november, så kaldt at det er deilig. Jeg går turer om natta mens jeg hører på Hostesaftbandet, aller best liker jeg å stå på togstasjonen der det skinner gult fra lykta som henger på veggen til stasjonsbygget, jeg ser på strømledningene høyt over skinnene som dirrer i den frosne vinden, jeg er så lykkelig, jeg er så deprimert.

Døden og gleden

Går det an å ha veldig mye til felles med noe samtidig som man er det komplett motsatte av noe? Døden og gleden oppstod som en ganske direkte reaksjon på tilbakemeldingene og konsulentuttalelsen jeg fikk på Mjuke, svarte stjerner, på et vis kan man si at prosjektet nesten er å regne som ei slags omskriving av Mjuke, svarte stjerner. Hovedpersonene ligner på hverandre, og begge romanene handler i bunn og i grunn om det samme: om å møte et annet menneske, som man er litt misunnelig på fordi de er akkurat som man sjøl har lyst til å være, og dermed nesten utslette seg sjøl i et forsøk på å få denne personen til å akseptere og elske seg. Men konsekvensene er likevel er større i Døden og gleden, og alt er mer eksplisitt og uttalt. Ting som er antyda i Mjuke, svarte stjerner, er skrevet ut i klartekst i Døden og gleden. Alle faktorer er skrudd strammere til. Og Døden og gleden er minst like lang og uregjerlig: den er i skrivende stund 596 SIDER LANG, historien er langt ifra ferdig, og den har kanskje en enda løsere narrativ struktur enn det Mjuke, svarte stjerner har. Anne har lest begynnelsen på denne teksten, men bortsett fra det, har denne fått veldig få mer eller mindre profesjonelle blikk på seg. Og jeg har ikke skrevet på den siden 2018, mest fordi jeg nok har innsett at om Mjuke, svarte stjerner ikke funka, så er det no way in hell at Døden og gleden kommer til å funke, for kanskje tok jeg denne gangen større hensyn til konsekvenser og trøkk, men det andre store problemet Mjuke, svarte stjerner hadde, var at prosjektet liksom ikke var på vei noe sted, det var ingen konkret handling, ikke noe mål som dreiv karakterene framover. Og i utgangspunktet ville jeg jo egentlig heller ikke ha det; jeg hadde lyst til å skrive noe lignende Six Feet Under, der hele premisset er et knippe interessante karakterer og liva deres som utfolder seg og tida som går. Dessverre har jeg innsett at jeg rett og slett ikke er like god til å skrive som det Alan Ball er, og inntil videre er det et uproporsjonalt forhold mellom ambisjon og utførelse når det gjelder både Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden, men aller mest sistnevnte. Likevel: denne har også sine kvaliteter, og særlig er det mange av dialogene som jeg rett og slett syns jeg er skikkelig gode. Og det hele er skrevet i preteritum! Jeg skriver nesten alltid i presens, og jeg syns det er interessant å observere hvor annerledes skrivestilen min faktisk blir av å skifte tid. Jeg syns også hovedpersonen min i Døden og gleden var en morsommere karakter å skrive ut fra enn hovedpersonen i Mjuke, svarte stjerner, rett og slett fordi han tar mer initiativ, driter seg ut mer og har en særere personlighet. Og jeg har egentlig allerede posta en del dialogbaserte utdrag fra dette prosjektet her før, så hva med noe annet:

Jeg leste så utrolig mye den vinteren. Noen ganger leste jeg éi bok om dagen, og jeg skreiv mye òg, mest dikt. Jeg prøvde å sette melodier til det jeg skreiv med bass og synth, men jeg fant ganske fort ut at jeg egentlig ikke var så innmari god til å lage melodier, men jeg lagde lyder, stemningsfulle, lange lyder som sklei umerkbart over i hverandre, Markus hadde vist meg så mange kule ting man kunne gjøre med synth, og med penger jeg fikk til jul kjøpte jeg meg endelig en ordentlig opptaker òg, og jeg spilte på vinglass, tok opp lyder av biler, sampla lyden av vin som helles over i glass, og sangene mine blei sju og åtte og ni minutter lange, jeg lasta dem opp på Urørt og folk hørte faktisk på det, jeg blei like rørt hver gang jeg fikk et nytt hjerte eller ei ny avspilling. Over nyttår fikk jeg til og med ei melding fra Markus, han lurte på om jeg ville komme på filmkveld, Vegard og de andre skulle også komme, og jeg kom, vi drakk øl og røyka og jeg holdt meg på en armlengdes avstand fra ham og dro samtidig med de andre, det var best sånn, var det ikke, og Ylva spurte meg en dag om jeg hadde bestilt russebukse ennå, og jeg svarte at jeg ikke hadde tenkt å være russ, ”og jeg som trudde du ville elske en unnskyldning til å være drita i ukevis”, sa hun, ”jeg trenger ikke russetida for det”, sa jeg, og hun innså vel at jeg hadde et poeng. Jeg hadde møte med rådgiveren på skolen òg, hun snakka om høyere utdanning, hun så på den seineste karakterutskrifta mi og sa ”du kan jo bli nesten hva du vil”, men jeg visste jo ikke hva jeg ville bli, jeg ville jo egentlig ikke bli noen ting, ville jeg vel, kanskje bortsett fra forfatter og musiker, og hun rakte meg masse brosjyrer fra folkehøyskoler som hadde skrive- og musikklinjer. 

   Jeg skamma meg litt over de gode karakterene mine, samtidig som jeg var stolt over dem, jeg prøvde å forklare følelsen for Ylva, men hun skjønte ikke åssen jeg kunne være begge deler på én gang. Hvordan forklare for henne at jeg ikke egentlig passa inn noen steder, at jeg var altfor flink og korrekt til å være en ordentlig pønker, men samtidig altfor rølpete til å bli en del av noen som helst elite, og jeg ville jo for guds skyld ikke være noe midt i mellom, hvordan forklare at noe skurra liksom uansett hvilken type mennesker jeg omga meg med, at jeg ikke hørte hjemme verken med den ene eller den andre, at det alltid var litt feil uansett, at om jeg stod på ei scene med mikrofonen i den ene handa og ølen i den andre, så venta jeg egentlig bare på det øyeblikket der noen i lokalet skulle avsløre meg for de andre, skulle trekke av meg julenisseskjegget og bevise at jeg egentlig bare var en wannabe, en nerd med kvalmende gode karakterer som bare hadde vært heldig en eller annen gang da han var femten og klart å egle seg innpå de kule gutta, på et eller annet vis klart å bløffe seg inn i rockemiljøet, ligge seg til en posisjon som vokalist i et ekte band, eller hvordan skulle jeg forklare at om jeg skulle begynt på et universitet, kanskje studert litteraturvitenskap eller noe helt annet, så ville jeg vært altfor flau til å si noe høyt i frykt for at de andre skulle le av dialekta mi, den egna seg tross alt bedre på ei rockebule enn inni et auditorium, gjorde den ikke, og hvem var det egentlig jeg prøvde å lure med klesstilen min, militærstøvlene og ringene i øra, for dem ville jeg bare være en tomsete bygdetulling som egentlig ikke hadde skjønt noen ting, annet enn å utnytte systemet så også jeg klarte få innpass i de innviddes krets, jeg var en verdiløs mann, og jeg så nedover meg sjøl, på den spinkle skikkelsen min, på de små føttene mine og smale hendene, jeg var jo attpåtil fullstendig verdiløs som mann, jeg klarte ikke å gro noe annet enn en pusebart, jeg var det dårligste forsøket på en mann i manns minne.

Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet

Jeg innser nå mens jeg skriver dette hvor selvfølgelige sammenhengene mellom de forskjellige prosjekta mine egentlig er. De ulike tekstene mine hadde ikke eksistert om det ikke hadde vært for at jeg før dem hadde skrevet noe annet. Akkurat som med Døden og gleden, begynte jeg å skrive Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet som en reaksjon på tilbakemeldingene og konsulentuttalelsen på Mjuke, svarte stjerner. Jeg hadde fått høre at Mjuke, svarte stjerner var for pratsom – at jeg har en pratsom og ufiltrert skrivestil er forøvrig noe også Trafo-juryen snakka om i uttalelsen som jeg linka til litt lenger opp – og jeg visste jo egentlig at jeg gjorde det veldig vanskelig for meg sjøl ved å prøve å la Mjuke, svarte stjerner handle om alt på én gang, så da jeg i en voldsom virvel av følelser (en mani?) skreiv hele førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet i løpet av en måned for cirka to år siden, bestemte jeg meg for at jeg skulle kutte alt overflødig dilldall fra starten av, og jeg gikk bevisst inn for å skrive så minimalistisk som mulig og konsentrere stoffet om én ting. Som tilbakemeldinga fra Oktober viste, dro jeg dette forsøket litt for langt, og jeg endte opp med å skrive min korteste roman noensinne på 140 sider som er det stikk motsatte av alt det Mjuke, svarte stjerner og Døden og gleden er. Den har rett og slett ikke nok der de to andre romanene mine har for mye. Åssen jeg skal havne på akkurat passe er vel nøkkelen til min suksess, men den balansen veit jeg ikke om jeg har funnet ennå. 

Nesten alle romanene mine har minst én poetisk stream of consciousness-aktig passasje som dukker opp når du minst venter det, her er en fra siste halvdel av Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet:

Jeg sitter på metroen, lydene den lager når nye stopp annonseres får meg til å smile selv om jeg egentlig ikke har lyst til å smile. Jeg går av på Hősök Tere, statuen på toppen av søylen på Helteplassen får meg til å tenke på Berlin, den gangen jeg var der med eksen min, vi hadde ikke vært sammen så lenge da, og det var helt sinnssykt varmt, vi gjorde nesten ikke annet enn å gå oss bort, og hvem skulle trudd at å gå seg bort var det aller beste man kunne gjøre på en ferietur, jeg klarer ikke å slutte å tenke på det der jeg krysser torget, jeg prøver å unngå turistene som vimser rundt og tar bilder, det er ingenting i hele verden jeg har så lyst til å gjøre som å gå meg bort igjen, forsvinne inn mellom søylene og statuene og la trærne der inne i parken sluke meg, kanskje hoppe fra brua og ned i vannet, synke helt til jeg ikke kan synke mer, gå i oppløsning og på den måten vende tilbake til naturen, hver eneste partikkel som noen gang har vært meg spredd for alle vinder og alle jorder og alle dråper vann, være alt og ingenting samtidig, opphevelsen av bevisstheten, ingen flere tanker, ingen flere lyster, bare en evig strøm av verden på alle kanter. Men jeg nøyer meg med å legge meg på ryggen i graset, jeg spriker med fingrene, gråter så stille jeg får til, hvis jeg bare later hardt nok som om jeg ikke er her, kanskje jeg vil forsvinne da.

Fauna

Nå for tida skriver jeg mest noveller. Igjen: novellene mine oppstod som en reaksjon på tilbakemeldingene på romanene mine. For jeg er glad i å skrive fram stemninger og dialoger, men jeg syns narrativ struktur er det vanskeligste i hele verden – kanskje er det en grunn til at jeg blei kåra til Årets TrafoTalent for et dikt og ikke en roman. Hele premisset for Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet var at jeg ville gi meg sjøl mindre plass i håp om at det ville gjøre den uunngåelige redigeringsprosessen enklere, så nå kutter jeg enda en gang ned, prøver å simplifisere ytterligere for meg sjøl, for jeg kommer ikke til å skrive noen ny Six Feet Under, i hvert fall ikke ennå, kanskje om mange år, men det er ikke dét jeg skal debutere med. Kanskje novelleformatet rett og slett passer meg bedre når jeg sliter så mye som jeg tross alt gjør med romanen. Jeg fikk litt trua på meg sjøl etter at jeg fikk veldig god tilbakemelding på mitt første forsøk på ei novelle på mange år, Reveungen, som jeg skreiv da vi hadde Bjarte Breiteig som gjestelærer under førsteåret på forfatterstudiet i Tromsø, og det var dét som fikk meg til å tenke at hey, kanskje noveller er det som har vært greia mi all along, bare at jeg ikke har skjønt det før nå. Så fordi jeg ikke visste åssen man egentlig skriver ei samling av noe som helst – fordi det er ikke bare å skjmokke et utvalg tekster sammen mellom to permer og si FERDIG, det bør helst ha noe som binder dem til hverandre, på samme måten som et musikkalbum – tenkte jeg okei. Hva er det jeg har å jobbe med her. Jo, det er en rev, da. Jeg liker dyr. Og dermed dukka tittelen Fauna opp, og planen var at hver novelle skulle få tittel etter et dyr, og så la det dyret på en eller annen måte fungere som inspirasjon for teksten. I begynnelsen gjorde jeg dette på en ganske bokstavelig måte; jeg skreiv blant annet ei kort novelle (eller noe sånt) som jeg kalte Hunden, som handla om romhunden Laikas siste øyeblikk. Men etter at jeg hadde skrevet ferdig førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet og jeg fortsatt satt igjen med en voldsom skrivetrang, begynte jeg i større grad å bevege meg bort fra tanken om å konkret skrive om dyr. Det blei stadig oftere metaforiske dyr heller enn faktiske dyr, som i ei novelle som heter Elefanten som handler om to mennesker som møtes igjen etter å ikke ha sett hverandre på flere år, og det er en åpenbar elefant i rommet mellom dem. Jo mer jeg skreiv, dess mindre handla det om dyr, og nå som jeg begynner å få et ganske omfangsrikt manus – 245 sider per akkurat nå – ser jeg jo at dyr bare har blitt et påskudd for å skrive om menneskelige relasjoner og tid – a.k.a. de to tinga i verden jeg syns er vanskeligst å forstå, haha. Og der jeg i begynnelsen tenkte at det ville være utfordrende å skape en helhet og en slags tematisk rød tråd novellene imellom, ser jeg jo nå at det har skjedd av seg sjøl. Jeg veit ikke når jeg skal si meg ferdig nok med dette til å sende det fra meg, det er ikke ennå, men det er kanskje snart? Det er langt nok, i hvert fall. 

Jeg liker forresten at jeg med novellesamlingsideen kan tillate meg å eksperimentere så mye som jeg nå gjør. Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet blei jo i utgangspunktet skrevet som et slags eksperiment, men isteden for å skrive 140 sider lange eksperimenter, skriver jeg nå ti – tjue siders eksperimenter – og da sier det seg kanskje sjøl at det er lettere og mindre smertefullt å kutte vekk om de skulle vise seg å være feilslåtte eksperimenter. 

Jeg avslutter dette laaaange innlegget med åpninga på ei av favorittnovellene mine blant det jeg har skrevet, ei novelle som på mange måter er quintessential meg, og den er sannsynligvis noe av det lyseste og letteste og mest håpefulle jeg har skrevet. Jeg skriver jo ofte veldig mørke og ubehagelige ting – Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er kanskje det mest brutale og vonde jeg har noen gang skrevet – men akkurat denne novella, som har endt opp med å hete Flamingoen, er ei slags motvekt til all jævelskapen som har rent ut av meg de siste åra, uten at den egentlig føles mindre viktig av den grunn – syns jeg sjøl, da. Den er også mitt første oppriktig vellykka forsøk på science fiction, noe som gleder meg enormt, for jeg elsker jo science fiction. Min skrivevenn Sarah omtalte denne teksten som "emosjonell sci-fi", en merkelapp jeg satte veldig pris på, og kanskje er det nettopp derfor jeg er så fornøyd med denne novella som jeg er: jeg har bevisst ikke fokusert på de tekniske delene av sjangeren, så handlinga er isteden konsentrert rundt nettopp menneskelige relasjoner. Nevnte jeg at hele det overordna temaet for Fauna har vist seg å være menneskelige relasjoner og tid? Altså, det er kanskje ikke noe sted tydeligere enn i nettopp Flamingoen, som handler om en fyr som reiser tilbake i tid for å kunne henge med kjæresten sin igjen, som han ikke har sett på mange måneder på grunn av korona. Jeg håper å kunne la dere lese hele novella i ei ferdig bok en gang:

Det er som regel om nettene at jeg går turer, eller om ikke nettene, så i hvert fall etter mørkets frembrudd, og det er særlig nå etter at jeg flytta til byen, for da jeg fortsatt bodde på landet kunne jeg likeså godt gå tur midt på lyse dagen, men det er noe helt spesielt ved en by som faller til ro. Det er mange byer som det har blitt påstått at aldri sover, men dette er en by som går og legger seg rundt klokka ti om kvelden på hverdagene, det er en fornuftig by sånn sett, og den står opp igjen i rimelig tid omkring soloppgang, da kryper cellene den består av ut av hulene sine og svermer rundt i biler og i busser og i t-baner, og når de etter jobb og skole og ærender er trygt tilbake der de kom fra, når de åpner vinduene og lukker gardinene, går jeg tur.

   T-banen tar meg helt til grensa til skogen som kranser rundt byen, skogen som pakker byen inn i noe jeg alltid har tenkt på som et beskyttende lag mot resten av verden. Lufta er annerledes fra det øyeblikket jeg stiger opp av t-baneundergangen, den lukter fuktig av jord og søtt av den typen forråtnelse som tyder på at økosystemet går sin gang. Jeg går langsmed trærne og ikke inn i mellom dem, på utsida av både skogen og byen, i et ingenmannsland, her hvor alt og ingenting kan skje samtidig.

   Det er sjokkerende udramatisk når himmelen revner. Jeg trur først det er en slags værballong, for det er jo alltid dét de sier at det er når uforklarlige himmelfenomener oppstår, og jeg har tiltro til både media og styresmaktene, men det er ikke en værballong, lyset som stråler ut fra den er altfor klart, så med en indre ro jeg ikke ville ha kunnet forutse konkluderer jeg med at det må være en UFO, uroen oppstår ikke før jeg ser nærmere etter og ser at det som lyser et stykke over meg på himmelen er en by. Men uroen er ikke en frykt, det er en oppstemthet, en eufori, en klarhet, en glede som bølger gjennom meg, jeg får lyst til å gråte av hvor vakkert det er, en by som ligner på denne der oppe i himmelen, himmelen bak byen er lys blå med hvite skyer, det er som om noen har åpna et avlangt vindu på nattehimmelen, som om nattehimmelen bare er et lerret og en illusjon, et slør, et tablå som er lagd for å narre oss, for å hindre oss i å se den virkelige verden, som om det er vi som er lenka fast i hula med skyggebildene, og det som er på den andre sida er virkeligere og vakrere enn noe her. Og ut fra vinduet på himmelen klatrer et menneske, et menneske som hopper ned og blir borte blant trærne, og så er revna borte, og nattehimmelen ser like hel og virkelig ut som den alltid har gjort, og når jeg strekker handa ut, drar den fram og tilbake foran meg, kjenner jeg luftmotstanden mot huden min. 

Lunisand – episode 6: Anfall på galleriet

Eldre episoder av Lunisand, min nesten femten år gamle såpeopera, kan leses her. 

Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv. 


Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image. 


Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…? 


Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Da Theresa slo øynene opp den morgenen, velsignet hun det faktum at det var lørdag. Dette skulle bli hennes første helg i Lunisand. Kanskje hun skulle ta seg en tur til Lunisand sentrum, som alle i klassen hennes kalte Lunitrum, for å ta pulsen på utelivet. Hun regnet med at det kom til å bli en gedigen kontrast i forhold til den hurtigroterende orkanen som var Kosdal sentrum, men hun hadde egentlig aldri likt de blinkende neonlysene og technomusikken som aldri tok slutt. Muligens var det mye hyggeligere i Lunitrum.
   Uansett skulle det bli deilig å få en pause fra skolen. Undervisningen var grei nok, og lærerne virket OK, men det var hennes medelever hun ikke taklet. Jenta som hadde kalt henne ”rikmannsvalp” den første dagen, Ylva Serpiente, hadde vist seg å være et hespetre av den mest overlegne sorten, og brukte stort sett timene til å hviske og tiske bak ryggen til Theresa eller fnise høylydt hvis hun sa noe høyt. I friminuttet var ikke ting så veldig mye bedre. Der ropte gjerne Ylva fornærmelser til henne fra den andre siden av skolegården, slik at absolutt alle skulle få det med seg. I løpet av denne uken hadde hun fått omtrent alle til å se ned på Theresa, og det var ikke en særlig trivelig følelse å gå inn i klasserommet med alles skulende, arrogante flir på seg.
   Men det var en som aldri hadde gjort Theresa noe galt. Tvert imot var han ganske vennlig mot henne, og kom av og til bort til henne i friminuttet og pratet litt. Han sa ikke stort, men Theresa ble uansett kjempeglad for at han ikke overså henne totalt. Dessuten var det ikke noe minus at han så ut som om han var sendt fra oven heller. Han hadde sittet ved siden av henne den første skoledagen, og heldigvis hadde de ikke byttet plasser ennå. Hun hadde fått med seg at han het Mio Elegía, men stort mer om ham visste hun ikke.
   Vent nå litt! Kanskje skulle hun gripe denne lørdagskvelden til å be ham med ut! På den måten kunne hun jo faktisk få litt bedre kjennskap til ham. Samtidig kaptes hun litt med seg selv hvorvidt det var for tidlig eller ikke. Om ikke annet burde hun kanskje høre Sonnys mening.
   Akkurat det var nå blitt en smal sak. Etter at de flyttet til Lunisand, hadde de to fått loftetasjen for seg selv, og kun en dør skilte rommene deres fra hverandre.
   Theresa kom seg ut av sengen, stakk føttene i et par tøfler, og banket på døren. Hun kunne høre broren mumle ”kom inn…”, og med det åpnet hun opp døren.
   Sonny hadde ikke stått opp ennå. Han hadde trukket dynen over ansiktet, men stakk sitt bustete hode opp idet søsteren kom inn. Innen Theresa hadde rukket å dumpe ned på madrassen hans, hadde han rukket å sette seg opp og lent seg inntil veggen. Nå satt begge på tvers av sengen hans.
   ”Blir du med til Lunitrum i kveld?” var det første Theresa spurte om.
   ”Til hva?” kom det grøtet fra broren, og han prøvde å gni søvnen vekk fra øynene, til tross for at klokken snart var tolv.
   ”Lunisand sentrum”, forklarte Theresa kjapt, ”jeg aner ikke de har å by på der, men det hadde vært kjekt å finne ut. Og så… så er det en ting til…”
   Theresa merket hun ble varm i kinnene bare ved tanken på Mio. De magiske, lyseblå øynene, det sorte håret som var like uregjerlig som en flokk villhester, det svake smilet som tegnet seg i det nesten gråbleke ansiktet hans hver gang han kom mot henne, den faste, klare stemmen, intelligensen som skein imellom uansett hva han sa…
   Sonny, som kjente søsteren bedre enn noen annen, kunne ikke annet enn å lene hodet tilbake og sukke.
   ”Hva heter han?” spurte han omsider.
   ”Mio”, svarte Theresa, og hun kjente at det kriblet til langt nede i hjerteroten bare ved å uttale navnet hans, ”han går i klassen min. Han er den eneste som har vært hyggelig mot meg foreløpig. Han ser ut som en drøm…”
   ”Og nå lurer du på om du skal be ham ut, ikke sant?” spurte Sonny, og smilte varmt. Søsteren nikket, og så forventningsfullt på broren etter råd.
   Nå var ikke Sonny akkurat lommekjent på det området. Når sant skal sies hadde han ikke et eneste forhold bak seg, ikke så mye som en ynkelig forelskelse engang. Egentlig var det litt trist, for han merket at han lengtet etter det når han hørte hvordan søsteren beskrev det for ham. Blod som strømmet til hjertet fortere enn ellers, ekstatisk lykkerus hvis den utkårede sa noe pent til deg, en nærmest narkotisk avhengighet av et annet menneske… Enkelte av bivirkningene, som pustebesvær, søvnmangel og den tilhørende nedturen hvis vedkommende skulle overse deg eller ikke like deg, kunne han derimot være foruten, men det var tydelig at det positive veide opp for det negative. Åh, som han lengtet! Kanskje hadde det vært lettere hvis han hadde visst hva det var han lengtet etter, men det han visste, var at han også hadde lyst til å føle en magnetisk dragning til en annen; han ville også oppleve å la hele seg fylles med fryd ved tanken på et annet menneske.
   Men nå satt søsteren her og trengte hjelp. De blå øynene så bedende på ham, som om de bønnfalte ham om hjelp, og i og med at akkurat det blikket førte til at han hver gang fortalte henne det hun hadde lyst til å høre fremfor det hun trengte å høre, sa han: ”Be ham ut.”
   Et strålende smil bredte seg i Theresas ansikt, og hun kunne kjenne at magen hennes gjorde ulike manøvrer av akrobatisk grad. Hun følte at det liksom var greit så lenge broren var med på det, og hun merket seg hvordan hun fikk styrke og mot av de oppmuntrende ordene hans.
   Derimot fikk hun ikke sagt noe, for det plinget i heisen i rommet til Sonny, og idet dørene gled til hver sin kant, fikk de øye på moren sin, som så ut som en knurrende bulldogg til tross for feilfri sminke og velfrisert hår.
   ”Frokosten har vært klar for mer enn en time siden”, gneldret hun, før heisen førte henne nedover i huset igjen.
   Sonny og Theresa vekslet blikk. Hva var galt nå, da? Riktignok pleide Albertine å klage på at de var sjusovere av rang begge to, men det var heller sjelden at hun var sur på dem allerede fra morgenen av. Hun skjulte helt sikkert noe.
   De to søsknene skyndte seg inn i heisen, og brydde seg ikke med å få på seg noe annet enn pyjamas. Begge visste at nå var det å komme seg ned til kjøkkenet før det smalt det eneste som gjaldt.
   Da de var vel nede, så de at det stemte. Farens beste omelett ventet på dem fra et allerede pådekket bord, men da Theresa skjøv stolen sin inntil og smakte på den første munnfullen, var ordet ”lunken” det første hun tenkte. Likevel innså hun at det var en overdrivelse, for de stekte eggene kunne likeså godt ha vært iskrem. Derimot visste hun bedre enn å kommentere det, for da hun kastet et blikk opp på Peter, som satt i velkjent positur ved enden av bordet med dagens avis oppslått foran seg, var det like før hun ble redd. Barten fulgte den omvendte u-en som utgjorde munnen hans, og hun kunne se på de ufokuserte, brune øynene at tankene hans for en gangs skyld var alle andre steder enn aksjemarkedet, som var hans favorittdel av ethvert tidsskrift. Hva var det nå foreldrene skjulte?
   Albertine kom inn i spisesalen igjen med et vinglass med blankt innhold i hånden. Drakk hun på formiddagen også, nå?
   ”Dere vil ikke at faren deres skal kjøre dere en tur til de nye vennene deres, da?” spurte hun med et smil som var mer påtvunget enn vanlig.
   Faren deres. Theresa tenkte med gru at moren aldri omtalte Peter som verken ”kjære”, ”pus” eller, for den saks skyld, ”Peter”.
   Sonny, derimot, la ikke mer i det enn vanlig, og hadde valgt å fokusere på noe helt annet ved morens replikk.
   ”Han kan godt få lov til å kjøre oss til sentrum!” utbrøt han ivrig med munnen full av mat, noe som resulterte i et morsk ”Sondre!” fra farens kant, som igjen var en avløser for gryntet: ”Beklager, og ikke kall meg Sondre” fra Sonny.
   Morens plutselig entusiasme for å få ungene ut av huset vekket mistanke hos Theresa. Hva betydde alle disse tegnene?
   ”Ja, hvis dere er ferdige med å spise, foreslår jeg at dere gjør dere i stand slik at vi kan reise så fort som mulig!” sa faren, og smilte stivt idet han reiste seg fra stolen med en kraftanstrengelse. Theresa himlet med øynene og tenkte at det bare var et tidsspørsmål før det skjøre treverket knakk som en følge av Peters ikke-så-beskjedne vekt.
   Nå hadde også Sonny blitt på vakt. Han fanget Theresas blikk idet begge reiste seg fra den bortimot urørte, smakløse maten og gikk mot hvert sitt bad. I søsterens ansikt leste han nøyaktig sine egne følelser, og det skremte ham. Foreldrene pønsket på noe.
   Inne på hvert sitt bad snørte Theresa seg inn i en svart kjole som nådde henne til lårene, mens Sonny tok på seg en retroinspirert jakke og mørke, vide bukser. Foreldrene himlet med øynene idet de kom ut, men kommenterte ingenting denne gangen.
   Vel ute av huset okkuperte Theresa forsetet i Mercedesen mens Sonny kravlet inn bak. Peter veltet inn i førersetet, og uten et ord satte han nøkkelen i tenningen, vred om og brukte V8-motoren for alt den var verdt slik at alle Lunisands innbyggere aldri mer skulle være i tvil om at familien McLurv var eierne av stedets sprekeste, strøkneste og mest skinnende kjerre. I sin tur førte dette til at Theresa og Sonny var på plass i Lunitrum på så mange sekunder som null komma et lavt tall med uendelig mange nulldesimaler foran seg, selv om miljøet garantert ikke frydet seg over showet.
   ”Kos dere”, snøftet Peter etter å ha stanset bilen med et brått kast, og Sonny gjorde faren hakket mer irritert ved å bemerke syrlig tilbake: ”God bedring.”
   Et brølende host senere var bilen ute av synsvidde, og Theresa og Sonny glante opp på noe de hadde forhåndsdømt som et trivelig marked av det slaget der runde koner med røde kinn selger epler fra boder og eldre menn med ”Verdens beste bestefar”-genser bemerker hvor stor du har blitt. De ble mildt sagt sjokkerte over å i stedet se et sydende folkehav der snakket gikk løst, og der ungdom gikk med neonfargede jeans og plastfigurer dinglende fra ørene. Derimot var det ingenting av dette som minnet om det vedvarende stresset som kjennetegnet Kosdal sentrum. Musikken som fosset fra åpne dører av ymse slag virket ikke forstyrrende eller påtrengende, men gled inn i atmosfæren som om den hadde blitt skapt spesielt for denne lille byen. De mange ulike menneskene som traff hverandre i gatene, skumpet ikke kynisk borti hverandre uten et ord, men stoppet gjerne og pratet med hvem det skulle være.
   Til og med Mio hadde glidd perfekt inn her, tenkte Theresa, og kom i samme øyeblikk som et litt for høyt ”Faen!” på hva hun hadde glemt.
   ”Du ringte ikke Mio”, minnet Sonny henne smertefullt på, og Theresa slo seg selv i hodet over sin egen dumhet.
   Men broren visste råd.
   ”Du har mobilnummeret hans, har du ikke? Kan du ikke bare ringe ham nå og spørre om han vil møte deg i… Lunitrum, det var det du kalte det, ikke sant? Jeg mener, det er ikke for sent ennå.”
   ”God idé”, sa Theresa seg enig i, og ga seg til å bla nedover telefonlisten med en vanvittig fart. Kino med Lunisands utvilsomt nydeligste menneske? Ikke henne imot. Nå håpet hun bare at han ville.
   Med ett slo en illevarslende tanke ned i hodet hennes. Tenk om han ikke var singel. Hvorfor skulle han forresten være det? Så skjønne skapninger som ham var aldri det. Hvorfor trodde hun egentlig at hun hadde noen sjanse i det hele tatt? Selvfølgelig hadde han kjæreste! Han hadde nok ei jente som var like fortryllende som det han selv var, og som han skrev følelsesladde dikt til på fritiden.
   Sonny merket seg hvor stille søsteren hadde blitt, og da han så på henne, oppdaget han hvordan hun stirret hardt på mobilen som hun holdt i en skjelvende hånd.
   ”Hva venter du på? Ring ham, da vel!” oppmuntret Sonny, men da kun en klynkende lyd ble presset opp fra halsen hennes, innså han hva som var i veien.
   ”Hør, du kommer i hvertfall ingen vei med bare å stå der”, sa han, ”ring ham nå! Du er den peneste jenta jeg kjenner, og han er et naut hvis han ikke vil ut med deg!”
   Theresa ble lyserød i kinnene av kommentaren til broren, og bestemte seg. Hun trykket hardt inn tasten med den grønne telefonen og la apparatet inn mot øret.
   Da plutselig så Sonny noe. Han ville nødig gå fra søsteren akkurat nå, men et spesielt skilt holdt blikket hans fiksert på et punkt som om en form for kraftig trolldom holdt det fast. Han kunne ikke nøyaktig huske hvor han hadde det fra, men han hadde hørt de ordene sammen før. ”Galleri Anfall”, stod det, og bygningen det var festet til, var en sirlig utformet sak med parabelbuet tak.
   I bakgrunnen hørte han at Theresa hadde fått kontakt gjennom mobilen, men noe i hodet hans fikset ikke å fange opp hva hun sa. I stedet mumlet han ”lykke til”, og gikk som i en døs mot stedet. Hva skjedde med ham? Og hvor hadde han hørt Galleri Anfall før?

   Som om den var mekanisk åpnet armen hans døren, og han skuet utover et stilrent sted som likevel ikke skrek ”laboratorium” mot ham, sikkert godt hjulpet av graffitien på veggene. Stilkrasjet var uvant, men kult.
   Det gikk ganske fort opp for ham at dette var et kunstsenter. Selv hadde han aldri vært særlig interessert i kunst, i alle fall ikke billedkunst, så hva for slags mystiske krefter som hadde dratt kroppen hans inn hit, var ikke godt å si. Likevel følte han seg ikke uvelkommen, og han lot seg villig imponere der han vandret forbi malerier, fotografier, kollasjer, vevde tepper og saker og ting det visselig ikke var greit å si hva var for noe.
   Ett av maleriene fanget særlig oppmerksomheten hans. Det var tydelig utført av en stødig hånd, og detaljrikdommen var beundringsverdig. Likevel var det ikke et naturtro bilde, for flere surrealistiske elementer virket inn. Det viste en allé av bjørker der den brolagte stien i midten ikke minnet så rent lite om inngangspartiet til Sonnys eget krypinn. I den enden av stien som var lengst borte, var et knust speil plassert. Helt i den andre enden, lengst mot Sonny, var et menneske malt med fjeset vendt bort fra speilet, og som så ned i bakken med et bedrøvet drag over ansiktet. Samtidig satt det kråker med dødningshoder i grenene på trærne. Sonny måtte grøsse, samtidig som han lot seg fascinere. Hvem var det som hadde malt dette? Signaturen nede i hjørnet var så godt som uleselig, men navnet begynte på J, gjorde det ikke? Og så kom det en U etter der, eller var det en A?
   På samme måten som det hadde skjedd før, smøg en lav stemme seg inn i øregangen til Sonny. Den var nesten hvislende, men var ikke ubehagelig å høre på av den grunn. Akkurat som med musikken fra forretningene i Lunitrum, passet den inn i atmosfæren, som om den ikke var skapt for annet enn å lyde klart og tydelig i dette rommet, akkurat nå.
   ”Det er du som har blitt bestevenn med katta mi, er det ikke?” spurte stemmen.
   Så skjedde det noe med Sonny som aldri hadde skjedd før. Han visste jo hvem som stod bak ham og sa dette. Han hadde møtt på ham utenfor skolen. De hadde ikke rukket å hilse skikkelig på hverandre fordi bussen til Sonny hadde kommet fortere enn forventet, men likevel husket Sonny helt klart gutten med piercinger, dreads og en form for merkelig medfødt eleganse som blant annet gjenspeiltes i de overnaturlig grønne øynene. Likevel reagerte han som om dette var en vilt fremmed, og kanskje til og med en farlig psykopat. Pulsen hans økte, det føltes plutselig vanskeligere å puste, og han kjente at det svimlet for ham. Hva var det som skjedde?
   ”Jeg fikk ikke taket på hva du het sist gang”, fortsatte stemmen, og Sonny tvang seg selv til å snu seg.
   Der stod han, med vekten hvilende på den ene hoften og hånden i siden. Han var en god del lavere enn Sonny, likevel virket han eldre. Klokere. Om munnen lekte et litt lurt smil, og Sonny kunne ikke fatte og begripe hvorfor han selv stod der og følte seg knusktørr i munnen, samtidig som han var sprell levende i resten av kroppen. Ved nærmere ettertanke husket han jo at dette hadde skjedd sist gang også, men det var overhodet ikke like tydelig som nå. Julian satte ham helt ut av spill.
   ”Hallo? Husker du meg ikke?” spurte Julian Azul og vinket med den hånden som ikke satt i siden hans for å få kontakt.
   ”Jo”, pustet Sonny, og han hørte selv at det ikke var hans stemme som sa det, for selv var han ruset. Det hadde skjedd momentant, og nå var han ikke til stede i sin egen kropp lenger. Han hang en plass utenfor, følte at han verken hadde kontroll over lemmer, blodomløp eller tanker, og betraktet den andre gutten som om han selv var… noe annet. Noe annet enn Sonny.
   ”Så bra! Jeg begynte å bli redd for at jeg ikke hadde gjort sterkt nok inntrykk på deg!” lo Julian, og innen han hadde begynt å forklare for Sonny hva bildet han hadde malt forestilte, hadde Sonny ennå ikke forstått at han var forelsket.

(Da jeg leste gjennom denne episoden, la jeg plutselig merke til at jeg har beskrevet Julian som lavere enn Sonny fra Sonnys perspektiv, og at det er noe jeg fortsatt ofte gjør – altså beskriver love interesten til hovedpersonen som lavere enn dem sjøl. Jeg veit ikke hvorfor. Det er mange ting jeg fortsatt gjør i nye tekster som jeg plutselig legger merke til at jeg også gjorde for mange år siden. Utrolig nok er det ingen Tobias i Lunisand – eller kanskje det dukker opp noen som heter Tobias seinere, bare at jeg ikke husker det, haha – men det er et navn som har forfulgt meg helt siden Aloha verden, og sikkert siden før det òg, jeg har bare ikke tatt vare på noe særlig tekst fra før den tid. Jeg veit ikke helt, jeg bare syns det er litt gøy å finne fram gamle tekster igjen bare for å oppdage at jeg fortsatt gjør de samme greiene, det var de samme tropene den gang som nå, selv om jeg selvfølgelig er en veldig mye bedre skribent nå.)

Inspirasjon: Insomniac Events

Du veit korleis eg har det med neonlys, pastellfargar, skumring? spurte Anna Kleiva i Echo Mountain, og jeg nikka entusiastisk for meg sjøl. Jeg veit nøyaktig åssen du har det.

Jeg kan bruke altfor lang tid på å prøve å forklare for dere hva Insomniac er, eller jeg kan bare linke dere til hjemmesida deres. En veldig kort gjengivelse: Insomniac er et slags klubbkonsept som står bak events (som jeg gjerne skulle hatt et tilsvarende uttrykk for på norsk, men jeg må vel innse et event faktisk er et ord som er på vei inn i den norske dagligtalen) og ravefester med et visst visuelt uttrykk. Eventene deres inkluderer kunstinstallasjoner, musikkfestivaler og escape rooms. Sjøl blei jeg introdusert for Insomniac via en drive-through multimediaopplevelse – dessverre ikke gjennom personlig erfaring, men gjennom noens instastory. Og litt på samme måten som med Meow Wolf gir Insomniac meg følelsen av å dykke ned i et slags neonhav, trå inn i en annen dimensjon, omgi meg med kunst på alle kanter. Kan noen snart ta ansvar og sende meg av gårde til det sørlige California?

(Fra Electric Mile, drive-through-installasjonen som satte i gang fascinasjonen min.)

(Fra EDC Mexico.)

(Fra Okeechobee.)

(Fra Beyond Wonderland Southern California)

Februar 2021

Opplevelser: Alt er stengt og ingenting er lov.

Innkjøp: Se punktet over, og legg til dårlig personlig økonomi fordi jeg om et par uker har vært uten jobb i et år.

TV-serie: Jeg endte opp med å se Swamp Thing etter å ha fått det anbefalt fordi jeg liker retro-horror. I utgangspunktet begynte jeg å se det fordi jeg ville ha noe teit og underholdende som ikke krevde for mye av meg å se på, men så endte jeg opp med å bli ganske investert i det likevel. For min del skada det heller ikke med ei Louisiana-setting, for jeg veit ikke hva det er med akkurat Louisiana, men jeg har hatt en greie for kreolsk kultur i mange år. Louisiana har vært en av mine favorittstater mye lenger enn det for eksempel California har vært. Uansett, Swamp Thing blei kansellert etter én sesong, så jeg må innfinne meg med at det er mange spørsmål jeg aldri får svar på, men den ene sesongen som fins er fornøyelig underholdning. Jeg har også sett alle sesongene av Netlixs Romerriket, fordi akkurat på samme måten som at jeg syns true crime er mye mer interessant enn fiksjonskrim, syns jeg politisk intrige og familiedrama er best (?) når det er basert på ekte historiske hendelser. Og herregud, jeg innser jo også nå hvor mye av for eksempel Game of Thrones som er inspirert av Romerriket. Jeg er og blir en nerd, og jeg elsker å lære nye ting, og jeg visste ekstremt lite om Romerriket i utgangspunktet, så jeg har kost meg skikkelig med disse tre sesongene. Jeg trur det meste av kunnskapen jeg hadde om Romerriket kom fra Gladiatoren-filmen, og nå er jeg jo nesten litt snurt på vegne av Commodus, for han fikk virkelig ei urettferdig behandling av Ridley Scott og co. #Justice4Commodus

Spill: Jeg har teknisk sett fullført Final Fantasy VII Remake, men om du har spilt et FF-spill før, veit du at det er forskjell på å ha fullført spillet og ha fullført spillet. Jeg har gjort et grovt overslag, og funnet ut at det er cirka ti millioner sideoppdrag man kan pusle med også etter å teknisk sett ha runda det, så fordi jeg ikke føler meg klar for å begynne på noe nytt ennå (!), er det dette jeg slapper av med for tida. Jeg har forøvrig ikke fullført Tomb Raider II ennå heller, men jeg må innrømme at det aldri klarte å engasjere meg like dypt og inderlig som det treer'n gjorde og gjør.

Film: Child's Play, Atomic Blonde, Valhalla Rising, Mad Max 2, Revenge, Dog Day Afternoon, Face/Off, Creature From the Black Lagoon, Apollo 13, Skyggenes dal, Shivers og Tenet.

Den filmen jeg blei mest positivt overraska over i februar, var faktisk Dog Day Afternoon. Den er jo en klassiker av en grunn, men jeg syns generelt at jeg ser for få klassikere, og hovedgrunnen til det er at jeg ofte rett og slett ikke syns filmer lagd for mange tiår siden er like bra som nye filmer. Jeg skjønner jo at man må se dem innenfor den konteksten de blei til i, men jeg klarer faktisk ikke å se en film fra søttitallet i 2021 og se den fra noe annet ståsted enn her og nå – det er kanskje meg det er noe feil med, jeg veit ikke. Og det handler ikke om spesialeffektene eller bildekvaliteten eller noe sånt, akkurat dét har jeg ingen problemer med å skjønne at ikke innfrir dagens standard, men det handler som oftest om skuespillet, som i eldre filmer noen ganger er mer teatralsk enn det vi er vant med i dag, og manuset, som ofte inneholder dialoger som ikke var klisjé den gang, men som har blitt det med åra. Men! Nettopp derfor var det så gledelig å se en film som Dog Day Afternoon, som på ingen måte føles datert. Nå er jo Al Pacino kjent som en av verdens beste skuespillere, så jeg sparker inn åpne dører her, men han er rett og slett en fryd å se på. Dette er en film som både er morsom, spennende og rørende, og den gjorde meg rett og slett i godt humør ved å bare være en veldig godt gjennomført film.

Musikk: Dere, jeg har hele tida tenkt at Ane Brun sin musikk ikke er helt min greie. Fint og flinkt, joda, men jeg har aldri vært spesielt interessert i fin og flink musikk likevel. Men! I fjor ga hun, etter ei lang skrivesperre, ut to album, og det ene av de to albuma, After the Great Storm, eksperimenterer i mye større grad enn før med elektroniske elementer – og denna synthnerden blei umiddelbart intrigued, som det heter på godt norsk. Jeg har falt fullstendig for låta Take Hold of Me, som er langsom, mørk, murrende og omsider forløsende. Og jeg visste jo egentlig allerede at Ane Brun er en fantastisk vokalist, men det er akkurat som at jeg ikke helt forstår nøyaktig hvor fantastisk stemmen hennes – eller hvem som helst andre sine stemmer, for den saks skyld – er før jeg hører den i selskap med synthesizere. Jeg bare… elsker alt ved denne låta. Og kanskje spesielt oppbygginga, som minner meg på hvorfor jeg aldri vil være i stand til å lage popmusikk, haha.

Kristine mener ting om de gjenværende deltagerne av RuPaul’s Drag Race UK sesong to

I tilfelle det ikke skulle være åpenbart: dette innlegget inneholder spoilere for alle som ikke er à jour med sesong to av RuPaul's Drag Race UK.

Jeg leste en artikkel fra The Independent her forleden, og jeg er så enig med mye av det som står i den. Jeg liker jo selvfølgelig US-versjonen av RPDR godt, og jeg koser meg masse med sesong tretten, men i takt med at konseptet har vokst i popularitet, har premiene blitt mer grandiose og det står mer på spill enn noen gang. Man kødder ikke med drag lenger i USA, det har blitt ramme alvor.

Og da er det desto deiligere å lene seg tilbake og nyyyte det aldeles vidunderlige fjolleriet som er UK-versjonen. I Storbritannia er det ikke så mye pageantry som i USA, men det er desto mer rølp og kødd – og som The Independent-artikkelen refererer til, nådde sirkuset nye høyder i forrige uke med Eurovision-parodien UK, Hun?, som alle faktisk trenger å høre, uansett om man liker drag eller ikke:

Og om dette hadde endt opp med å bli Storbritannias faktiske bidrag til Eurovision, hadde jeg stemt dritten ut av det! 

Planen min med dette innlegget var i utgangspunktet ikke å gjenfortelle innholdet i The Independent-artikkelen, for den kan dere jo egentlig bare lese sjøl, men å snakke om de gjenværende queensa nå som vi er cirka halvveis i konkurransen. Jeg kunne selvfølgelig venta til vi var nærmere finalen, som jeg gjorde med sesong tolv av US-versjonen i fjor, men jeg hadde lyst til å gjøre det nå, så derfor.

A'Whora

Jeg veit at jeg ikke var den eneste som fikk Adore Delano-vibber første gang vi møtte A'Whora. 

De ligner ikke bare av utseende, men også av personlighet. Og i likhet med Adore, mislikte jeg A'Whora skikkelig i starten, men etter hvert som sesongen har utfoldt seg, har jeg blitt mer og mer glad i henne. Hun sa det vel i en episode sjøl òg, at hun er et ganske klassisk eksempel på noen som tar på seg en "sour-faced bitch" fasade for å skjule svakhetene sine, uten å innse at de såkalte svakhetene slettes ikke er svakheter, men en veldig genuin sårbarhet som gjør at vi bare liker henne desto bedre. Og ved å gradvis tørre å åpne seg, har hun gitt seerne tillatelse til å omfavne henne. Brytningspunktet kom for min del i Morning Glory-episoden, der hun måtte samarbeide med Tia Kofi, som hun fram til da hadde slengt masse dritt til. Og for et samarbeid det var! Det viste seg at de to jobba fantastisk sammen, og A'Whora var min favoritt blant alle i den utfordringa. Hvem hadde trudd at den arrogante og iskalde motedronninga hadde flere talenter enn å se bra ut på runwayen? 

Hun har faktisk humoristisk teft i bøtter og spann, og jeg syns også hun var en av de beste i denne ukas Snatch Game – for ikke å snakke om i UK, Hun. Og nå som jeg endelig liker personligheten hennes òg, har det blitt ganske klart for meg at A'Whora faktisk har det som skal til for å vinne hele sulamitten. For bare se på disse fantastiske runway-looksa, da!:

Bimini Bon-Boulash

Jeg var litt – jeg veit ikke om dette er det riktige ordet for det, men – fiendtlig innstilt overfor Bimini etter første episode fordi hun endte opp med å sende Joe Black hjem – og utelukkende basert på førsteinntrykk var Joe Black den jeg likte best. Jeg syns fortsatt ikke Joe Black fortjente å være den første til å forlate konkurransen, og jeg skulle så gjerne sett mer enn hva hun hadde å by på, men da hun kom tilbake igjen for så å enda en gang bli sendt hjem etter UK, Hun var jeg faktisk enig med dommerne, så dermed oppnådde jeg en slags sjelefred. Men! Jeg rakk ikke å være bitter lenge for at Bimini blei værende istedenfor Joe Black, for allerede uka etter var det klart for Rats: The Rusical, og som Depravity var Bimini herlig rå og rufsete. 

 

For Bimini har liksom en slags grunge-faktor ved seg som jeg setter veldig pris på, hun har litt frynsete kanter, og jeg elsker når hun tar det med seg og lar det bli en del av uttrykket sitt, som hun gjorde i Morning Glory, i UK, Hun? og ikke minst som denne sesongens soleklare morsomste i Snatch Game:

For selv om hun er allsidig, gjør hun likevel alt på sin måte, og særegenheten hennes skinner gjennom uansett hvor mange forskjellige komfortsoner hun beveger seg ut av. Hun er et veldig godt eksempel på at man ikke trenger å miste seg sjøl bare fordi dommerne vil se flere sider av en. Og apropos flere sider: hun er faktisk også veldig overbevisende som glamorøs fashionista: 

 

Ellie Diamond

Ellie Diamond er sesongens yngste deltager, og på mange måter er det ganske tydelig. Hun er ekstremt god med sminke og klær, men virker litt tilbakeholden når hun framfører noe, om det så er impro eller dans eller hva som helst. Dette gjør at jeg tenker at hun som tjueénåring kanskje er mer vant til å gjøre drag på sosiale medier enn på old school-måten – altså på nattklubber og scener; rein spekulasjon fra min side, altså, men likevel. Ellie har aldri vært direkte dårlig i noen av utfordringene, men hun har heller aldri vært den jeg ikke har klart å ta øya fra – bortsett fra på runwayen. Selv om hun også på runwayen kan virke litt usikker, er det likevel ikke til å komme ifra at hun har stått bak noen av de sterkeste looksa denne sesongen. Jeg er faktisk ikke sikker på om jeg syns Lawrence Chaney burde ha vunnet over henne i Who Wore It Best-utfordringa. 

Med litt mer erfaring i bakhånd og en større sjølsikkerhet som jeg er helt sikker på at vil komme med alderen, trur jeg Ellie kan nå langt, men foreløpig syns jeg ikke hun fortjener å bli krona Storbritannias neste drag superstjerne.

Lawrence Chaney

Det er jo helt åpenbart at RuPaul sjøl er veldig svak for Lawrence Chaney, og det er lett å skjønne hvorfor. For hun er veldig sjarmerende, morsom og lett å like; hun har rett og slett den berømte x-faktoren i bøtter og spann som det er vanskelig å sette fingeren på, men som er lett å kjenne igjen, og som også har gjort drag royalties som Alyssa Edwards og Vanjie til de levende legendene de er. 

Og som en person som har slitt og sliter med sjølbildet, merker jeg at jeg blir litt ekstra glad i henne når hun snakker om at drag er hennes måte å være sexy på, fordi hun ute av drag ikke føler seg konvensjonelt attraktiv, og at hun har blitt mye mobba på grunn av størrelsen sin. RuPaul's Drag Race har aldri blitt vunnet av noen som ikke er slanke, og nå er ikke det at hun er stor et argument i seg sjøl for at hun bør vinne, men det hadde faktisk vært veldig forfriskende å få vår første plus-size drag superstjerne. Det som derimot er et veldig godt argument for at hun bør vinne, er at hun har gjort det bra i hver eneste utfordring (kanskje bortsett fra i de som dreier seg om sang og dans… men som hun sjøl synger i UK, Hun: "but I'm so witty!", og det faktum at hun uansett gir alt også på de områdene der hun veit hun er svak, er vel så viktig som faktisk talent). Hun har et stort humoristisk talent, ei udiskutabel utstråling og noen av denne sesongens beste looks, for eksempel min personlige favoritt av det hun har presentert så langt på runwayen, denne Ed Gein'ske horrorkreasjonen:

Sister Sister

Jeg har dessverre ikke så mye positivt å si om Sister Sister. Hun har kjeda meg gjennom hele sesongen, og jeg syntes hun burde dratt hjem istedenfor Tia Kofi denne uka. At hun ikke fikk bunnplassering var beyond me, for hennes Snatch Game-innsats imponerte meg ekstremt lite; de gangene hun var litt morsom, var når hun prøvde å gjøre det samme som Alexis Mateo gjorde bedre som Walter Mercado i All Stars 5. Og det er ikke den eneste gangen hun har vist seg å være veldig uoriginal: seaside-looken hennes var, som vi alle så, en dårligere versjon av A'Whora sin, og denne ukas preHERstoric-look var en dårligere versjon av Aquaria sin inner saboteur-look fra US sesong 10.

Oh, og nevnte jeg at hun burde gått ut istedenfor Tia Kofi denne uka? Hva med istedenfor Joe Black i første episode? Den eneste gangen hun har bevist for meg at hun fortjener å være med, var da hun lipsynca mot Ginny Lemon til You Keep Me Hangin' On – og Ginny Lemon peaced out og Sister fortsatte å lipsynce med en energi jeg ikke visste at hun var i stand til å mane fram – og hadde hun bare tatt med seg den energien inn i de faktiske utfordringene, kan det hende jeg hadde likt henne bedre. 

Og Tia Kofi hadde i det minste en veldig sjarmerende personlighet, men jeg syns ikke Sister Sister virker spesielt sympatisk engang. Jeg håper helt ærlig at Sister Sister er den neste som må forlate konkurransen.

Tayce

Bare for å ha sagt det først som sist: HERREGUD TAYCE ER SÅ SINNSSYKT PEN. 

I likhet med A'Whora fikk jeg litt mean girls-vibber fra Tayce til å begynne med, men nå har jeg endt opp med å elske henne av hele mitt hjerte. Hun er morsom, sjarmerende og kul på en ekstremt genuin måte, det er liksom noe veldig oppriktig ved henne, og det er rett og slett veldig vanskelig å ikke like henne. Hun er karismatisk og god i det aller meste, men jeg må innrømme at hun aldri har gitt meg hakeslepp med talentet sitt på samme måten som det A'Whora, Bimini og Lawrence har gjort. Hun har derimot gitt meg hakeslepp på runwayen gjentatte ganger, og ikke bare med looksa sine, men HALLO KAN VI SNAKKE OM DEN ALLEREDE LEGENDARISKE LIPSYNCEN TIL MEMORY?? Og jeg visste ikke at den sangen var fra Cats engang før for noen dager siden, så nå er jeg nødt til å forholde meg til det faktum at jeg tydeligvis er en sånn person som liker sanger fra Cats, haha. PreHERstoric-looken hennes var min favoritt denne uka sammen med A'Whora og Bimini sine, og ikke bare viser det fram moteteften hennes, men sammen med hele framtoninga hennes og måten hun beveger seg på gjør hun dette til mer enn å bare vise fram en look, hun gjør det å gå på runwayen til performance-kunst:

Og la oss nå ikke glemme det at hun står bak denne ikoniske replikken, som dukker opp i hjernen min på en nesten daglig basis:

Lunisand – episode 5: En dronnings krone

I likhet med forrige episode er ikke denne månedens Lunisand helt uproblematisk, og den inneholder ei skildring av et overgrep som jeg sannsynligvis ville skrevet helt annerledes i dag. Jeg har ikke beskrevet sjølve overgrepet, bare det som skjer rett før, men om det er noe du helst ikke vil lese, så syns jeg du skal hoppe over denne episoden, eventuelt bare lese første del (over linjeskiftet), eller slutte å lese når Ylva har gått ut på verandaen. Så kan man jo spørre seg hvorfor jeg i det hele tatt bestemte meg for å ha med et overgrep i en tekst som utelukkende var ment som underholdning og moro, men jeg har ikke noe annet svar på det spørsmålet enn at jeg for tretten – fjorten år siden ikke visste eller skjønte bedre.

Klikk her for eldre episoder av Lunisand.

(Jeg er low-key fortsatt litt stolt av den siste setninga i det andre avsnittet.)

Ylva Serpiente – 16 år, Skorpion. Datter til Lulu, søster til Nico. Kjølig og arrogant, og liker å titulere seg selv som ”dronning av skolegården.” Har lett for å forelske seg, men til tross for massiv popularitet på skolen, har hun ennå ikke kjæreste.
Nico Serpiente – 17 år, Vær. Sønn til Lulu, bror til Ylva. En sporty og populær fyr som mer enn gjerne går på fest med sine venner. Hans store hobby er å bygge roboter, og har som drøm å bygge en androide en dag.
Lulu Serpiente – 41 år, Skorpion. Mor til Nico og Ylva. Stresset alenemor på jakt etter en mann å dele livet med. Er sykemeldt fra jobben på grunn av utbrenthet. Er depressiv i perioder der hun sørger over kjærligheten hun aldri fikk.

Da Lulu Serpiente trykket ned dørklinken og danset på skyer inn i rommet, kunne ikke hennes to barn Ylva og Nico annet enn å smile. Dette var tredje gang hun hadde vært ute med han som endelig hadde vunnet hennes dystre hjerte. Begge søsknene mistenkte at hun og denne Jonathan, som han het, hadde kjent hverandre i hvertfall noen uker allerede, men det var altså først nå at det var offisielt. Moren var forelsket, og det syntes. Det vanligvis så ustelte håret var satt opp i en delikat frisyre, og hun hadde til og med sminket seg.
   Lulu hadde i en lengre periode vært sykemeldt. Ofte kunne datteren eller sønnen komme over henne der hun satt sammensunket på rommet sitt med flere fotoalbum foran seg; album fra den tiden de hadde vært små og hennes daværende ektemann fortsatt hadde bodd sammen med henne. De hadde derimot gått gjennom en opprivende skilsmisse for så lenge siden at Ylva og Nico ikke kunne huske det engang. Siden da hadde moren hatt vanskeligheter for å knytte seg til andre menn, samtidig som hun lengtet etter kjærligheten lik fiskebollen lengter etter havet.
   Nå så derimot ting ut til å være i endring. De vanligvis så bleke kinnene var rosenrøde, og de dypbrune øynene strålte.
   ”Når får vi møte drømmeprinsen, da?” smilte Nico, og reiste seg opp fra sofaen.

   Lulu hang fra seg jakken i entreen før hun svinset inn i stuen, stadig med et drømmende ansiktsuttrykk.
   ”Allerede i kveld”, kvitret hun, ”jeg ba ham med hjem til meg, og han sa han skulle komme så snart han hadde lagd middag til sønnen sin.”
   Nico og søsteren Ylva vekslet blikk. De hadde da fortalt moren…?
   ”Du husker at jeg skal ha fest i kveld, ikke sant?” spurte Nico hakket kvassere enn han hadde tenkt, og rynket brynene.
   Dette stoppet Lulus vrikkende bevegelser rundt om i rommet, og smilet hennes forduftet.
   ”Det… hadde jeg glemt”, innrømmet hun tonløst, og ble stående og stirre nedslått i gulvet.
   Ylva himlet megetsigende med øynene mot broren, og Nico sukket lavt. Alle visste at det ikke var særlig kult hvis foreldrene var til stede på festen, og enda mindre kult ville det bli om morens date også skulle overvære begivenheten.
   Omsider, etter at begge partene hadde sittet en stund i en intenst trykkende stillhet, åpnet Lulu munnen og sa: ”Kan dere ikke kansellere det, da? For min skyld?”
   Nico knyttet nevene og sa hardt: ”Nei. Det er for seint.”
   Morens ansiktsuttrykk i det øyeblikket var som et piskeslag mot hjerteroten, men Nico ombestemte seg ikke. Vennene hans regnet med ham. Alle visste at fest hos Serpiente var månedens midtpunkt, og alle Lunisands ungdommer hadde gledet seg til dette helt siden juli. Det var utelukket å blåse av det hele nå. Enten måtte moren og Jonathan ut av huset, eller så fikk de rett og slett prøve å beherske seg mens turtelduene holdt på med sitt. Noen avlysning kom ikke på tale uansett.
   ”Hør, vi kan inngå et kompromiss”, foreslo Lulu, og prøvde seg på et diplomatisk smil. Hun lyktes bare halvveis.
   ”Jonathan og jeg kan holde oss ovenpå, så kan dere og alle gjestene deres ha hele underetasjen for dere sjøl. Hva sier dere til det?”
   Nico så på søsteren for å få vite hennes mening. Da han så at hun trakk på skuldrene samtidig som en antydning til et smil viste seg i ansiktet hennes, så han på moren og sa: ”Avtale.”
   Lettelsen kunne likeså godt ha vært et blinkende neonskilt over hodet på moren idet hun hørte de ordene, og med kun et pust som stemme sa hun: ”Tusen takk!” før hun skyndte seg opp trappen for å pynte seg enda mer.
   Tilbake var Nico og Ylva. Sistnevnte lå henslengt i sofaen mens hun plukket fornøyd på sin lyserosa neglelakk, mens førstnevnte stod med armene i kors og dype nyver i pannen.
   ”Chill, broder’n”, sa Ylva, ”det er bare å la være å gjøre de helt store krumspringa. Slapp av, vi tar det igjen neste gang!”
   ”Jo da”, sa Nico, men han virket ikke overbevist.
   For å ha noe annet å tenke på enn deres ultrakjipe opphav, sa Nico: ”Jeg håper ikke hun der nye i klassen din kommer, ass. Hva var det hun het igjen? Theresa?”
   ”Ja, hun er så jævlig luni”, istemte Ylva, ”men jeg trur du kan ta det med ro. Rikmannsvalper som henne sitter sikkert bare hjemme og spiser hummer og diskuterer politikk på en fredagskveld.”
   Nico lo litt, og innså at søsteren nok hadde rett. De kom sikkert ikke til å se noe til McLurv-snørrungene.

Litt senere var det stappfullt av mennesker i den trange førsteetasjen hos Serpiente. Både Nico og Ylva var blitt gode og brisne, og humøret steg i takt med hver boks med øl de fikk i seg. Stemningen var på topp, tunge rytmer med undergrunnstrance pumpet ut fra stereoanlegget, og nye folk strømmet stadig på. Ingen av søsknene var sikre på om de visste hvem alle var, men hvilken rolle spilte det? De hadde det sinnssykt moro, og det var det som telte.
   Ylva hadde nettopp kløvet opp på bordet for å underholde resten av mylderet med bedugget dans, da en åttendeklassing sjanglet bort til henne. Stakkaren hadde sikkert aldri drukket før i hele sitt liv, og var blodsprengt i blikket. Talen var så snøvlete at Ylva måtte konsentrere seg for å høre skikkelig hva han sa idet han åpnet munnen.
   ”Duh er shå jææævla fihn”, flirte han, men datt i samme øyeblikk idet noen kom til å skumpe borti ham. Et rabalder fulgte idet han rev med seg en krystallbolle som stod strategisk plassert på et bord bare litt ifra ham, og snart lå han på gulvet og hylte med et blødende kutt i pannen.
   Det var først da at Ylva gjenkjente ham. Det var Ravn Fraz, sønnen til borgermesteren, som alltid hadde klenget på henne og resten av elevene fra videregående som en mygg. Han higet etter å ha noen kule eldre venner å skryte av, og var selv overbevist om at de var like fan av ham som det han var av dem, og det til tross for gjentatte forsøk fra blant andre Ylva på å fortelle ham at han ikke var noe annet enn en patetisk wannabe. Det var derfor til pass for ham, tenkte Ylva, at han nå lå på gulvet i en stadig voksende blodpøl og gråt som en drittunge. Hun var dronningen av skolegården, og hun skulle vise ham at hun også var dronningen av festen.
   Takk og lov hadde de ikke sett noe til verken Theresa eller han der emobroren hennes. De visste sikkert ikke at det var fest engang. Hvem skulle ha fortalt dem det? De hadde jo ingen venner.
   Alt så ut til å bli vellykket. Ylva slang en kommentar til noen yngre jenter om at de så ut som horer tatt til fange av en gal make-upartist og vandret stolt gjennom rommet. Hun visste at alle guttene i rommet hadde lyst på henne og at alle jentene i rommet hadde lyst til å være som henne.
   Så begynte ting å gå galt. Selv om både moren og daten hennes dyrt og hellig hadde lovet at de ikke skulle vise så mye som en lillefinger nedenfor, var det nå akkurat det som skjedde. Det knirket i trappen, Ylva spant rundt, og blikket hennes falt på Jonathan Neon. Derimot så han ikke helt edru ut med blussende kinn og halvåpne øyelokk. Det var ingen tvil om at han og moren hadde delt noen glass vin. Men hvor var Lulu?
   Ylva måtte innrømme at til å være en hel generasjon eldre enn henne, var Jonathan Neon lovlig kjekk. Huden hans hadde samme farge som lyst kanel, og tredagersskjegget og den rotete sveisen fikk ham til å se barsk og vill ut. Dessuten kledde han seg ungdommelig og hadde en atletisk kropp. Hun tenkte nesten ikke over det der hun smilte forførende til ham.
   Han oppdaget henne selvfølgelig med en gang der hun stod, med sin nærmest dukkeaktige hud og glinsende, ravnsorte hår. Han kom bort til henne, tok hånden hennes i et fast håndgrep, og presenterte seg selv som ”mammas lille playboy.” Hadde hun drukket noen dråper mindre alkohol, hadde dette fått dronningen av skolegården til å rygge mistroisk tilbake, men slik som situasjonen var nå kunne hun ikke annet enn å knise feminint.
   Nico hadde sett på det lille opptrinnet på avstand. Selv om han ikke var helt klar i topplokket selv, hadde han inntatt drikkevarene i en mer fornuftig mengde enn hva lillesøsteren hadde gjort, og han likte overhodet ikke måten Jonathan betraktet Ylva på. Han brøytet seg derfor bestemt i vei blant alle de dansende kroppene, ga blaffen i at noen av dem deiset om på grunn av dette, og grep søsteren bestemt om armen.
   ”Kanskje du bør få deg litt frisk luft”, foreslo han.
   ”Hæ?” skrek Ylva tilbake. Lydnivået til musikken sørget for at vanlig tale ble noen grader mer komplisert.
   ”Jeg sa…”
   ”Jeg følger henne”, avbrøt Jonathan, og lot Nico stå forfjamset tilbake der han tok med seg Ylva ut på verandaen.
   Ute var det ingen andre enn Jonathan og Ylva. Lydene innenfra ble dempet av veggene, og ildfluene skapte et magisk skjær i luften.
   Mot en av veggene stod en marokkansk sofa flettet av tykke strå. Her pleide Ylva å sitte i sommerferien med en god bok eller sin bærbare PC. Nå tok hun med seg Jonathan og dumpet ned i den. Hun syntes det bare var trivelig da han slang en arm om skulderen hennes.
   Uten forvarsel plumpet Jonathan ut med: ”Mora di er god i senga.”
   Med ett føltes det som om Ylva hadde satt et helt leilighetskompleks i halsen. Hun hostet en gang, og kjente seg plutselig klinkende edru.
   ”Vi hadde sex i stad”, fortsatte Jonathan, og lot seg ikke affisere av Ylvas oppførsel, ”fy faen, for ei dame.”
   Ylva ble uvel. Så diskret som mulig lirket hun seg vekk fra grepet han hadde om den spinkle skikkelsen hennes, og stirret i motsatt retning.
   ”Hæ? Vil du ikke kose lenger, nå?” snøvlet Jonathan og gjorde et nytt forsøk på å dra den tandre jenta inntil seg, men nå hadde Ylva fått nok. Irritert klappet hun til ham, og prøvde å sette seg opp, men Jonathan hadde allerede festet armene om livet hennes, og dro henne tilbake igjen.
   ”Det var ikke meninga å gi deg prestasjonsangst, altså”, sa han mens han holdt henne nede, til tross for at hun sparket, slo og strittet imot som best hun kunne. Blikket hennes flakket skremt, og hun tynet kreftene sine til bristepunktet for å komme seg løs. Men Jonathan var for sterk for henne.
   ”Ro deg ned, jenta mi. Dette blir godt for oss begge”, lovet Jonathan og kysset henne på halsen.
   Da sprakk det for Ylva. Hun skrek til, spyttet og vred på seg, men Jonathan var mye sterkere enn henne. Han hadde bestemt seg, og låste håndleddene hennes fast med fingrene sine. Han la munnen sin over hennes, og Ylva kjente hvordan kvalmen vellet opp i henne. Tårene tok til å renne nedover ansiktet, og idet Jonathan med en voldsom håndbevegelse spjæret kjolen hun hadde på seg, merket hun for første gang hvordan dronningskronen hennes slo sprekker.