AOTY 2023

Nå har også jeg hatt korona, etter å ha gått rundt i tre og et halvt år og skrytt av hvor uovervinnelig jeg er. Jeg var skikkelig dårlig med feber og muskelverk noen dager, og selv om det verste er over nå, hoster jeg fortsatt og blir fort sliten. Med det sagt syns jeg egentlig at jeg har blitt fort sliten hele dette halve året, så korona er sikkert bare en liten del av et regnestykke som også antakelig handler om at det generelt er mørkt og kaldt og at jeg ikke har fått trent som vanlig siden august. 

Året er ennå ikke omme, men sjansen er stor for at jeg er litt for opptatt med andre ting til å kåre 2023s beste album noe særlig nærmere nyttår enn dette. Og i tilfelle du skulle tru at jeg er et overmenneske: jeg har selvfølgelig ikke hatt mulighet til å høre absolutt alle album som kom ut i år, det trur jeg ikke engang de mest drevne musikkjournalistene har hatt tid til, så om du syns jeg har oversett noe jeg ikke burde ha oversett, er det lov å filleriste meg verbalt i kommentarfeltet. 

Jeg har sortert albuma kronologisk etter når de kom ut. Denne gangen blei det ei liste over fem album. Det kunne vært seks, og det kunne vært sju, men fem føltes som et ryddigere tall i denne sammenhengen. Hadde det blitt seks album, som det blei i fjor, hadde jeg sannsynligvis valgt å inkludere Teenagers av French 79, men det får heller bli en honourable mention siden jeg har veldig lyst til at denne lista skal inneholde fem innslag framfor seks, haha.

Caroline Polachek – Desire, I Want To Turn Into You

Dette er langt ifra første gangen jeg har uttrykt min begeistring for Caroline Polachek på denne bloggen. Singlene hennes So Hot You're Hurting My Feelings og Breathless har vært blant mine mest spilte enkeltlåter de siste åra, og likevel klarer jeg liksom ikke å skjønne fullt ut hva det er ved musikken hennes som appellerer så innmari til meg. Ja, hun lager usedvanlig fengende og smart popmusikk, men teknisk sett er hennes gamle band Chairlift reint musikalsk mer min greie, framfor det mer r'n'b-inspirerte soloprosjektet hennes. Ikke desto mindre ender hun opp blant mine mest spilte artister år etter år, og det har hun gjort helt siden debuten Pang i 2019. Jeg lurer på om det kan være i kombinasjonen av de ukonvensjonelle sangteknikkene hennes og de radiovennlige låtstrukturene at magien ligger. Hun tar liksom et velkjent popformular som det er vanskelig for hjernene våre å motstå og skrur det akkurat nok til, sånn at jeg, den sedvanlige grunnoppskrifta til tross, fortsetter å la meg overraske.

Yndlingslåt fra albumet: Welcome To My Island.

Debby Friday – Good Luck

Dette er min offisielle spådom om at Debby Friday kommer til å bli det neste store undergrunnstjerneskuddet i løpet av de kommende to åra. Så når du i framtida klager over at du ikke lenger får se henne på ei lita, intim scene: du hørte det her først. Jeg gikk forresten også glipp av muligheten til å se henne på ei lita, intim scene da hun spilte på Blå tidligere i år, men jeg ser henne gjerne på Sentrum scene i 2025, jeg. Hun er den største overraskelsen på denne lista, for jeg føler at hun med Good Luck kom litt ut av det blå med et album som føltes så rått og ekte at man nesten skulle tru at hun aldri hadde hørt musikk før og at låtene hennes var første gangen noen brukte lyd som en kreativ uttrykksform på denne måten. Jeg ser at musikknettsider har en tendens til å kategorisere Good Luck som hip-hop, og med hardtslående beats og en rapaktig vokal kan jeg på en måte skjønne hvor det kommer fra, samtidig som dette er ekstremt langt unna det for eksempel Cardi B og Nicki Minaj driver med. Dette er hip-hop litt på samme måten som Salem er hip-hop, men tempoet er betydelig raskere hos Debby Friday. Særlig i Hot Love – min favoritt fra albumet – tenker jeg på Salem, og på witch house-kollegaene White Ring. Dette er møkkete, hardt og skrudd, og det tok meg fullstendig på senga.

Yndlingslåt fra albumet: Hot Love.

Depeche Mode – Memento Mori

Øverst på lista over mine bitreste øyeblikk i 2023 troner den augustdagen da jeg måtte selge billetten min for å se Depeche Mode i Telenor Arena etter at jeg reiv over begge hamstringene mine under en skjebnesvanger treningsdag (side note: fysioterapeuten min trur jeg kan begynne å trene igjen på nyåret!). Memento Mori er en femti minutter lang sørgesang over keyboardist Andy Fletchers plutselige død i fjor, og denne uforutsette tragedien har gitt Memento Mori en tyngde og et alvor som gjør at det føles som deres viktigste album på lenge. De første Depeche Mode-albuma fra tidlig åttitallet er usedvanlig tullete affærer, men fra midten av åttitallet antok musikken deres en vesentlig mørkere nyanse, og dette mørket har de siden perfeksjonert. Sorgbearbeidelse er tungt i det virkelige liv, men – dessverre, hadde jeg nær sagt – kan det by på høydepunkt i musikalske karrierer – bare se på hva Nick Cave gjorde med Skeleton Tree. Memento Mori er, som tittelen sier, en påminnelse om å leve mens vi ennå kan, og like mye som det er et sorgarbeid, er det også en hyllest til de som forlot livet for tidlig.

Yndlingslåter fra albumet: Wagging Tongue og Ghosts Again.

Eluvium – (Whirring Marvels In) Consensus Reality

Ambient var en av mine første yndlingsmusikksjangre, og jeg kunne ikke forstå hvorfor mine jevnaldrende var så uinteressert i alt jeg iherdig presenterte for dem i tenåra. Det var jo så mange av vennene mine som likte rolige sanger, og for meg var ambient den reindyrka utgaven av de elementene også jeg kunne sette pris på i populære rolige sanger, som på den tida var Everytime av Britney Spears og DJ Sammy-pianocoverversjonen av Heaven. Jeg kunne liksom ikke tru at min forkjærlighet for rolig og vakker musikk blei sett på som noe sært – og helt ærlig skjønner jeg det ikke ennå, ambient er for meg den mest behagelige typen musikk man kan høre på. Med det sagt har jeg jo blitt litt blasert med åra, og det skal stadig mer til for å imponere meg. At noe er "fint" holder liksom ikke lengre; det må røre ved noe dypt og menneskelig i meg, og jo eldre jeg blir, jo mer kynisk blir jeg, og jo mer skal til. Eluvium har gitt meg noen av mine mektigste ambient-opplevelser (One er fortsatt en storfavoritt), og sånn sett er det ikke overraskende at når noen inntar denne lista med nettopp et ambient-album, er det Eluvium. (Whirring Marvels In) Consensus Reality er akkurat hva det å lage et album handler om: mer enn ei samling låter, er det en nesten filmatisk reise gjennom en serie følelsesmessige landskaper, før det hele kulminerer på den mest perfekte mulige måten med håpefulle Endless Flower.

Yndlingslåt fra albumet: Endless Flower.

GusGus – DanceOrama

Dere, for en fryd å avslutte musikkåret 2023 på denne måten. Det er ikke lenge siden sist jeg snakka om GusGus, og jeg har ikke forandra mening på ei uke. De islandske technolegendene er å regne som ringrever etter å ha holdt koken i tredve år – og ikke bare har de holdt koken, men for hver eneste utgivelse har de blitt bedre, mer fokuserte, som om de stadig kommer nærmere å finne ut av hva sjølve essensen deres er. I det forrige innlegget mitt sammenligna jeg dem med Leftfield og Underworld, og jeg kan likeså godt legge til Orbital i samme åndedrag. GusGus fortjener et uendelig større publikum enn hva de har, og at de ikke er like kjent som de ovennevnte er en skam. Bare hør på toneskiftet som inntreffer på begynnelsen av refrenget i Unfinished Symphony – dette er mer enn glede, dette er eufori. 

Yndlingslåt fra albumet: Unfinished Symphony.

November 2023

Opplevelser: Lønsj på El Camino og øl på Trappa med Mari. Debutantkveld hos Cappelen Damm. Fest hos Martina. Middag på Los Tacos og kino med Mari. Kino med Vibeke. Slippfest for Unnveig Aas sin Sommeren, 2000. Sverige-tur med Vibeke. Besøk av Mari.

Innkjøp: Etter lønsjen vår var Mari og jeg innom Uff og Fretex, og som så ofte er tilfellet når jeg bare skal gå innom der og ikke skal ha noe, fikk jeg med meg noe derfra. Fra Uff denne buksa, som jeg trur er samme modellen som de jeg kjøpte i Gdansk, og fra Fretex denne genseren i skotsk ull som var så søt at det var umulig å gå fra den. 

TV-serie: Jeg er nå i gang med de nyeste (og i førstnevntes tilfelle: siste) sesongene av både Sex Education og Heartstopper, og fordi de begge er britiske ungdomsdramedier om kjærlighet, er det vanskelig å la være å sammenligne dem. Av de to foretrekker jeg helt klart Sex Education; det er bare mer min greie generelt, det føles både mer realistisk og som at det står mer på spill, i tillegg til at det også er morsommere. Med det sagt savner jeg Lily og syns det er synd at hun ikke er blant de vi får følge videre. Jeg liker også Heartstopper, og jeg syns det er helt suverent at episodene er såpass korte, for da rekker jeg å se det når jeg ikke har tid til å sette meg ned for en time med Sex Education, men alt i alt syns jeg at serien er litt for lett og sukkersøt og uskyldig til at jeg klarer å bli ordentlig emosjonelt investert i den. 

Film: Jeg var på kino to ganger denne måneden, og filmene jeg så var The Creator og Gutten og hegren. Jeg setter alltid stor pris på å se god sci-fi, og det var mye som var gjort riktig i The Creator, men personlig ville jeg foretrukket om de hadde prioritert de filosofiske og emosjonelle aspektene framfor de maksimalistiske Marvel-aktige actionsekvensene. Det var også flere ganger jeg tenkte at nå, nå har vi nådd klimakset og nærmer oss slutten, men så var det enda flere høydepunkt vi skulle gjennom før rulletekstens tid var inne. Kanskje det ikke er negativt, men for hjernen min føles det slitsomt. Gutten og hegren er visstnok Miyazakis siste film, men det samme sa han jo også om Vinden stiger, så hvem veit. Jeg er i hvert fall veldig glad for at Miyazaki valgte å legge seg på den surrealistiske eventyrlinja framfor den mer virkelighetsnære, for han er absolutt aller best når han får forfølge alle sine sinnssyke innfall. Blodtørstige undulater? I'm here for it. 

Bok: Jeg har nå fått godkjent medlemskapet mitt i NLB, og selv om jeg ikke klarer å bruke lydbøker som ei fullverdig erstatning for vanlige bøker, liker jeg i disse dager veldig godt å høre på Ringenes Herre, som jeg både har lest før (dog for tjueto år siden (!)) og som jeg har sett filmversjonen av nærmere femti ganger, før jeg sovner og mens jeg gjør oppgaver som ikke krever så mye av meg.

Musikk: For en måneds tid siden impliserte jeg at jeg savna litt å ha fullstendig hekta på en sang, og enda nærmere enn oktobers Pazzeska, har Unfinished Symphony av GusGus kommet å bli min nye dille – bare synd den kom ut såpass seint på året at den ikke rakk å havne på Spotify Wrapped-lista mi. I det hele tatt syns jeg det grenser til kriminelt hvor dårlig kjent GusGus er på verdensbasis. De har holdt på i bortimot tredve år, og er helt på høyde på technolegender som Leftfield og Underworld, og jeg syns de fortjener den samme anerkjennelsen internasjonalt.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjueandre kapittel

Egentlig er jeg veldig investert i et ryddeprosjekt i leiligheten min om dagen – som både er veldig omfattende og veldig kjedelig å fortelle andre om, men mulig jeg snakker litt nærmere omkring det ved ei seinere anledning likevel – så jeg har nedprioritert det meste annet, inkludert all nettbasert aktivitet, herunder blogging og denslags. Håper dere kan tilgi meg.

Hva angår Aloha verden-universet, er jeg veldig imponert over at de får take-away-pizza til x antall personer for ti dollar. Men det er nå en gang sånn naturlovene tilsynelatende fungerer der: ingen reelle bekymringer fra den virkelige verden ser ut til å eksistere for denne gjengen. Alt det som vi ekte mennesker må bruke masse tid og krefter på, som penger, kost, losji og logistikk, er bare automatisk i orden. Dermed frigjøres tid og krefter til å fokusere på høydramatiske, såpeopera-aktige problemstillinger isteden. Det er nesten så jeg misunner dem litt.

Klikk her for tidligere kapitler.

Jeg satt i en stressless-stol hjemme hos klikken med et blad jeg hadde kjøpt med meg på veien hjem. Tobias stod på kjøkkenet og bakte kake vi kunne ha til kvelden, Sid ringte til venner og bekjente for å få dem til å stikke innom og Gabriel og Roger spilte playstation. Arne hadde dratt. Han skulle være hos foreldrene sine. 

   Sid la på røret og kom bort til meg. 

   ”Vi får besøk av Mario og Kylie etterpå”, sa han. 

   ”Ok”, sa jeg og nikket.

   ”Blir du med å kjøpe juletre?” spurte han plutselig. 

   ”Juletre?” spurte jeg og så opp fra bladet. 

   ”Nei, feiekost”, spøkte han, ”juletre, ja. Ingen jul uten juletre og så vidt jeg ser, har ingen annen gjort det”. 

   ”Ok, jeg blir med!” sa jeg, takknemmelig over å ha noe å gjøre. Det er ikke sååå gøy å lese blader.

   Da vi gikk ut i gangen, la jeg missunelig merke til at Sid tok på seg en stor, svart parkas. Gud, hvor jeg savnet min!

   Jeg tok på meg de trofaste basketskoene og ei jakke og ble med Sid ut døra hvor vi gikk dit de solgte juletrær. Der fant vi det fineste treet vi klarte og byttet på å dra det etter oss hjem. Vi ropte ”god jul!” til alle vi så, de fleste ble glade og sa ”god jul” tilbake, mens noen andre igjen ble nærmest fornærmet og satte opp farten.

   Da vi kom fram til huset, skulle jeg til å ta i dørklinken, men Sid stoppet meg. Jeg så forundret på ham, men han bare smilte og sa: ”Jeg ville bare si til deg at bortsett fra Tobias, er du den beste vennen jeg har.” Jeg smilte litt brydd og visste ikke helt hva jeg skulle si. Til slutt sa jeg bare: ”Var det alt du ville si meg?” 

   ”Nei, en ting til”. 

   ”Hva da?” spurte jeg nysgjerrig. 

   ”God jul”, sa Sid og smilte et absolutt uimotståelig smil! Så gikk vi inn. 

   ”Få se! Få se!” ropte Roger og kom mot oss i vill fart. Da han fikk øye på juletreet jeg drasset på, utbrøt han: ”Å, det er det fineste juletreet jeg noen gang har sett!” 

   ”Er det?” spurte jeg og lo. 

   ”Ja visst! Og nå skal det pyntes! Gabriel! Treet er her!” ropte Roger inn i stua. 

   ”Kult!” sa Gabriel og dukket opp i døråpningen. Deretter løp han bort, snappet treet fra meg og spurte: ”Er det greit om jeg tar det nå?” 

   ”Ja jøss!” sa jeg og Gabriel tok glad treet fra meg og dro det etter seg inn i stua hvor han fikk hjelp av Roger til å sette det i juletrefoten og klippe av nettingen det var surret inn i. Etter det ble Sid og jeg med og pyntet det. 

   Etter litt skar plutselig et hvitt lyn seg gjennom idyllen. 

   ”Det tordner!” ropte jeg, men så gjenkjente jeg latteren til Tobias bak meg og snudde meg. Han stod der med et kamera i hendene. 

   ”Dere var bare så søte der dere stod, jeg måtte bare ha et bilde av dere!” smilte han. 

   Plutselig forandret ansiktsuttrykket hans seg fra glad og smilende til ganske urolig. 

   ”Kaka!” utbrøt han plutselig og stormet inn på kjøkkenet mens vi andre fikk latteranfall. 

   ”Jeg reddet den!” hørte vi der inne fra. Like etter dukket han opp i døråpningen mellom stua og kjøkkenet med en halvveis svart, halvveis brun sjokoladekake. Den luktet i allefall godt. 

   Siden kaka var ferdigbakt og treet ferdigpyntet, gjenstod vel bare én ting, nemlig det viktigste – pakkene. Alle gikk og hentet sine pakker og la dem under treet. Etter det skulle guttene skifte. Jeg hadde allerede gjort det. 

   Først kom Tobias ut. Han hadde på seg grå skjorte, svart bukse og et gråblått slips med mønster. 

   Etter det kom de andre guttene etter tur. De hadde på seg mer eller mindre normale antrekk, til og med Sid. Han hadde svart bukse, svart skjorte og hvitt slips og den kombinasjonen var ordentlig stilig. 

   Plutselig gispet Tobias og vi andre sendte ham spørrende blikk. 

   ”Vi har ikke lagd noe mat!” utbrøt han, ”ikke rekker vi heller!” 

   ”Det kan fikses! Gi meg litt penger, så stikker jeg ned til byen og bestiller pizza!” ropte Gabriel. Jeg la merke til at med ”byen” mente de sentrum.

   ”Ok”, sa Tobias, fant fram lommeboka si og ga Gabriel 10 dollar. 

   ”Jeg er blakk, skjønner du”, forklarte Gabriel. Deretter stakk den høye, tynne skikkelsen hans ut døra med en voldsom fart. 

   Vi ble bare stående i gangen og se på hverandre og den første som åpnet munnen, var faktisk meg. 

   ”God jul, alle sammen”, sa jeg og alle ønsket meg og de andre god jul de også.

   Plutselig ringte det på døra. 

   ”Jeg åpner!” sa Sid og åpnet. Vi andre stakk hodet ut i døråpningen for å se hvem det var som kom. Det var Kylie og hun hadde på seg to plastikkposer med gaver. 

   ”Heisann, alle sammen!” ropte hun og kom inn. Sid gjorde plass for henne. 

   ”Jeg skal ta dem for deg, jeg”, sa Tobias og snappet til seg posene hennes med gaver før hun fikk sukk for seg. Deretter pilte han inn i stua mens han fniste og tømte gavene ut under juletreet. Ja, det begynte å bli en aldri så liten haug under der nå.

   Kort tid etter ringte det på igjen. Sid åpnet igjen og ga en klem til Mario for det var han som stod utenfor. Også han hadde meg seg et lass med gaver som Tobias var snar med å ta fra ham for så å løpe og legge dem under treet. 

   Da alle gavene var på plass, ba Tobias oss om å sette oss, han skulle gå og hente kaka, sa han, men så var det noen som kom i døra. 

   ”Det er nissen!” ropte Roger og spratt opp fra stolen han hadde satt seg på, men han var det ikke. Det var bare Gabriel som kom med en diger pizza. 

   ”Sultne?” spurte han og satte fra seg pizzaen på bordet. Tobias kom også til og så kastet alle seg over den som glupske ulver. 

   Etter at pizzaen var vel fortært, var det kaka sin tur. Tobias var raskt inne på kjøkkenet for å hente den. Ikke det at den så direkte delikat ut der den stod, ganske så brent var den, men lukta overbeviste oss alle om at dette var god, gammeldags sjokoladekake.

   Den smakte himmelsk! Til tross for det en smule bisarre utseendet, var den nydelig!

   Da alle var mette, lente vi oss tilbake i stolene og bare var fornøyde. 

   Plutselig sa Sid noe som forundret meg stort: ”Nå må vi be”.

   Jeg sendte ham et overrasket blikk. 

   ”Nå må vi be”!? Hva gikk det av han, a’? 

   Det virket ikke som om Sid merket noe til blikket mitt, men foldet hendene og ba. Alle de andre gjorde det også, bare jeg ble sittende som et spørsmålstegn og glo. 

   Først da de var ferdige, virket det som om Sid enset det noe himmelfalne blikket mitt. 

   ”Det er jo jul! Jesus ble født i dag! Det visste du vel?” spurte han. 

   ”Eh, ja da”, sa jeg og følte meg litt hjelpeløs. Visste ikke helt virket bein jeg skulle stå på. Eller, stå og stå, jeg satt, men allikevel kjentes det ut som om jeg var ute på dypt vann. Jeg vet ikke egentlig helt hvorfor.

   ”Så fin du var!” bemerket plutselig Kylie til meg. 

   ”Synes du?” spurte jeg og ble oppriktig glad. Det var faktisk ikke ofte jeg fikk sånne kommentarer.

   ”Ja, det syns jeg. Den gulfargen kledde deg innmari!” fortsatte Kylie. Jeg smilte varmt og sa: ”Takk!”

   Plutselig begynte det å ljome Sex Pistols ut fra høytalerne på stereoanlegget. 

   ”Sid!” stønnet Tobias, Roger og Gabriel i kor, men Sid satte opp en uskyldig mine og sa: ”Det er en julesang!” 

   Ganske riktig. Da jeg gikk bort og plukket opp coveret på cd’en for å se hva sangen het, viste det seg at den het Punk Rock Christmas. 

   Plutselig forsvant Sid! Ja, han gjorde det! I det ene øyeblikket var han der og i det neste var han søkk borte! 

   ”Hvor er Sid?” spurte jeg. De andre ristet på hodet, nei, han hadde de ikke sett. 

   Like plutselig som han hadde forsvunnet, dukket han opp igjen! Nå stod han i døråpningen mellom stua og gangen – iført nisselue! 

   ”Ho, ho, ho!” lo han på ekte nissevis, noe som selvfølgelig fikk meg til å knekke sammen av latter.

   ”Kan De være så vennlig å sette Dem, frøken?” spurte Sid meg og jeg nikket mens jeg prøvde å holde latteren tilbake. Deretter tok jeg plass i den store, rosa saccosekken de hadde. 

   Sid gikk bort til gavehaugen, fisket fram en og leste på til-og-fra-lappen: ”Til Kylie fra Tobias!” Kylie gikk fram med et smil om munnen og tok imot pakken fra Sid som hun rev opp. Inni papiret fant hun dilldallet Tobias hadde kjøpt til henne og jeg så at hele henne lyste opp da hun fikk se dem. 

   ”Å, Tobias, de er kjempefine!” ropte hun og ga ham en klem mens hun smilte og lo. 

   Da hun rev seg løs fra Tobias, gikk hun bort til Sid og overtok nisseluen. Så tok hun et grep om en pakke langt inne i haugen, en stor og firkantet en, og leste: ”Til Sid fra Roger og Gabriel”. 

   ”Wow, spleisegave”, sa Sid da han gikk fram og rev av papiret. Han måpte da han fikk se hva som lå inni.

   ”X-box!” utbrøt han og begynte å danse rundt i rommet mens han sang: ”X-box, X-box, X-box!” Etter det tok han nisseluen fra Kylie igjen og fant fram en gave som var fra han til Mario. Da Mario hadde pakket opp, fikk han luen og jeg begynte å skjønne systemet. Den som fikk pakke, skulle ta over luen og være nisse neste gang. 

   Snart var alle pakkene pakket opp og vi satte oss sammen, tett, tett sammen i sofaen og pratet sammen og spiste kake. Vi fortalte historier fra da vi var små, drømmer vi hadde drømt, vitser og om alt annet som falt oss inn akkurat da. Etter det fant vi ut at vi skulle skifte til pysj og sove oppi der alle sammen med tepper og ha det kos-kos. 

   Da alle sammen lå oppi der i pysjen og lyset var slukket, følte jeg at dette var den beste julen jeg noen gang hadde hatt. Nå skjønte jeg hvorfor alle bestandig hadde gledet seg til denne kvelden og kalte den for den lykkeligste kvelden i året. Ja, egentlig var det meste av hele dagen lykkelig. Fra vi gikk og handlet julegaver til vi lå sammenkrøpet alle sammen i sofaen, hadde alt bare vært så utrolig… fullkomment. Rett og slett. Dessuten var det noe annet også. Denne julen hadde jeg tilbrakt sammen med personer jeg var glad i og som jeg visste var glade i meg. Det var også noe jeg aldri hadde gjort før.

   Da jeg sovnet, er jeg sikker på at jeg hadde verdens største smil om munnen.

Oktober 2023

Opplevelser: Konsert med Zola Jesus i Tøyen kirke med Vibeke. Kinotur med Vibeke og Camilla. Besøk hos Vibeke. The Abyss i 70mm på Cinemateket med Vibeke. Filmkveld hos Martina. Spillkveld hos Vibeke. Skrivetreff med Trudegjengen. Disney-quiz på Brød og Sirkus og Halloween-fest på House of Nerds. 

(Foto: Trine)

Innkjøp: På Zola Jesus-konserten kjøpte jeg de to nyeste albuma hennes. På nydelig limited edition farga vinyl! ♥︎

Siden det ennå er for kaldt, får jeg ikke brukt denne fantastiske skjorta før til neste år. Men da Natasha Chomko, en kunstner jeg har fulgt på Instagram i årevis, annonserte dem for noen måneder siden, visste jeg at jeg måtte forhåndsbestille. Jeg er generelt veldig for å støtte kreative utøvere man liker økonomisk, sånn at de kan fortsette å gjøre greiene sine, men jeg får aldri ræva i gir nok til å henge opp plakater, så kunst man kan ha på seg er for meg perfekt:

Jeg har også kjøpt den nyeste boka til Unnveig Aas. Dette har vært et dårlig leseår for meg, men en eller annen gang før jeg dør skal jeg få lest den:

TV-serie: Etter anbefaling fra Martina, er jeg nå i gang med å se Pørni og jeg liker det faktisk veldig godt! Må innrømme at en serie om "aleinemor i førtiåra som navigerer jobb- og kjærlighetslivet" ikke er en pitch som ville vekka interessen min hadde det ikke vært for ei personlig anbefaling, men det er godt skrevet og har humor og såre øyeblikk i ganske like doser, og med halvtimeslange episoder er det en serie som krever lite av seeren og gir mye tilbake.

Spill: Som med så mange andre spill, er også Horizon: Zero Dawn et sånt et der man kan utforske til fanden tar deg, og det er omtrent så lenge jeg pleier å holde på med utforskning òg, til jeg til slutt omsider innser at nå er det faktisk mer stress enn gøy å spille, og da er det jo på en måte ikke noe vits lenger, så jeg går hen og fullfører spillet. Med andre ord: det gjenstod fortsatt å finne noen datapoints i verden, men spillet hadde også opparbeida seg noen usedvanlig frustrerende bugs i løpet av den siste tida jeg spilte det, så det var nok på tide. Og alt i alt har dette vært en skikkelig givende spillopplevelse. Og så utrolig spillbart det er! I et spill som The Last of Us føler jeg litt at hvor faktisk morsomt det er å spille det går på bekostning av historien, mens det aldri er tilfellet i Horizon: Zero Dawn. Og jeg liker faktisk skikkelig godt at det er et postapokalyptisk spill der menneskeheten faktisk løste klimaendringene, men der det var den utstrakte bruken av kunstig intelligens som til sist satte inn nådestøtet. På mange måter føler jeg litt at kunstig intelligens er vår tids atomvåpen: vi tar det i bruk før vi forstår konsekvensene av det. Og on that note: hvis du ikke allerede har lest Wait But Why sin serie om kunstig intelligens, syns jeg at du på ett eller annet tidspunkt bør gjøre det. 

Og fordi jeg er en sånn som ikke bare uten videre kan skifte gir og ikke nødvendigvis føler meg ferdig med et univers bare fordi jeg har spilt, lest eller sett ferdig, måtte jeg selvfølgelig umiddelbart kjøpe oppfølgeren Horizon: Forbidden West nå mens jeg uansett er inne i det. Når jeg spiller en oppfølger, vil jeg ideelt sett at så lite som overhodet mulig skal være forandra på, men den umiddelbare frustrasjonen over nye kampteknikker og annerledes systemer var heldigvis kortvarig, og nå koser jeg meg masse med å utforske nye områder og bli kjent med andre stammer.

Film: Denne måneden så jeg Hør her, 'a! på kino takket være Karoline, og spillefilmen Star Wars: The Clone Wars som ledd i min nylige Star Wars-dannelsesreise. Jeg må si jeg likte Hør her, 'a! tålelig godt, for jeg kommer liksom ikke på noe umiddelbart dårlig å si om den. Jeg kunne nok kanskje ønske at den gikk litt dypere og turte å være litt mørkere, for også i de partiene der det blir relativt farlig, føles det tross alt likevel ganske lett, og ifølge Vibeke gjør boka en bedre jobb enn filmen når det gjelder akkurat denne balansegangen.

Musikk: Jeg har ikke egentlig hatt skikkelig hekta på en sang siden Anti-Hero, men på grunn av Drag Race Italia kom jeg nærmere enn på lenge med den helt tullete fengende Pazzeska av Myss Keta. 

Livet som et sisyfus-arbeid

Ideelt sett hadde dette blogginnlegget kommet langt tidligere, men jeg har hatt litt internettrøbbel i heimen som har gjort det vanskelig, pluss at det – som egentlig alltid ellers, har jeg inntrykk av – har vært mye av alt i det siste. Og kanskje er det bare bra at et kranglete nett har tvunget dette innlegget til å skrives seinere enn planlagt, nå som jeg har fått litt tid på å fordøye de siste dagene. Man skal ikke skjære opp rundstykkene med én gang de er ferdige i ovnen og alt det der.

Jeg har vært til utredning for ehlers-danlos syndrom på Ullevål, og der konkluderte legen med at jeg ikke har det. Som jo egentlig er gode nyheter! Jeg burde være kjempeglad for at jeg ikke har en alvorlig genmutasjon! Og likevel var det en skikkelig kjip beskjed å få. Jeg føler meg som en etterforsker i en krimserie som er helt sikker på at de har funnet riktig gjerningsperson, fordi alle ledetråder peker dithen, bare for å oppdage at vedkommende har alibi. Man får så innmari lyst til å ha rett fordi man er så lei av å ta feil. Nå er det tilbake til square one atter en gang, bortsett fra at jeg ikke har noen flere teorier om hva i all verden som kan feile meg. Jeg var hos en fysioterapeut for litt siden som nevnte fibromyalgi, men det vil jeg jo ikke ha. Kanskje det høres merkelig ut å heller ville ha en sjelden og alvorlig sjukdom enn en relativt vanlig og ikke fullt så alvorlig sjukdom, men jeg må innrømme at jeg har litt fordommer knytta til fibromyalgi, litt sånn at det er en sånn diagnose leger gir til pasienter som har massevis av vage, vedvarende symptomer som de ikke finner noe annet svar på. Jeg sier ikke at fibromyalgi ikke er en ekte sjukdom, altså, men i mitt tilfelle føles det mest av alt som en slags back-up-plan, som det som står igjen når de andre alternativene har blitt eliminert bort. 

Men når man ser på symptomene til fibromyalgi – utmattelse, mageproblemer, søvnproblemer, fatigue, konsentrasjonsproblemer, og smerter i muskler, ledd og bindevev – så må jeg jo innrømme at det er mye som stemmer. Men igjen: det syntes jeg jo også om ehlers-danlos. Og om bekhterevs. 

Denne lille biten fra epikrisen merker jeg irriterer meg litt:

Altså:

Smerter i muskler og ledd kan ofte ha sammensatte årsaker, og pasienten har forhøyet emosjonelt stress som man vet er en klar innvirkende faktor.

Jeg er klar over at psykisk og fysisk helse henger sammen, men for meg virker det litt som ei bortforklaring å skylde på at jeg har "forhøyet emosjonelt stress." Men jeg veit ikke, kanskje har jeg bare lyst til at det skal feile meg noe fysisk fordi det er lettere å forklare for andre, lettere for andre å forstå.

Jeg veit ikke helt, jeg er vel bare utrolig lei av å ha vondt og ikke vite hvorfor og ikke vite hva jeg kan gjøre – om noe overhodet – for å få det bedre. Jeg hadde liksom håpa så innmari at denne gangen skulle jeg få svar. Nå føler jeg liksom at jeg har tatt saken til Høyesterett og tapt, bare sånn for å fortsette med krimmetaforene, mener jeg. Og selvfølgelig har man jo like vondt uansett om smertene har et konkret navn eller ikke – ehlers-danlos er jo for eksempel uhelbredelig – men etter å ha fått et knippe andre diagnoser de siste åra, kan jeg bekrefte at folk tar en spesifikk diagnose mye mer på alvor enn "jeg har vondt", "jeg har konsentrasjonsvansker", "jeg syns kommunikasjon er vanskelig" eller what have you. Jeg skulle ønske det ikke var sånn, men det hjelper ikke så mye når det faktisk er sånn.

Så nå veit jeg ikke hvor det går herfra. Om det går noe videre herfra. Jeg føler jeg står litt på bar bakke her, og det sitter langt inne for meg å akseptere at jeg bare har vondt uten grunn og at det må jeg bare finne meg i.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjueførste kapittel

Så okei, jeg var på min første behandling hos fysioterapeut i går, og de gode nyhetene er at jeg ikke har ødelagt hoftene mine for alltid. De dårlige nyhetene er at jeg har ødelagt dem ganske kraftig likevel, og selv om jeg med stor sannsynlighet kommer til å bli helt bra igjen, anslo fysioterapeuten at det kom til å ta enda tre til fem måneder, enda lenger hvis jeg slurva med øvelsene hun ga meg. Med andre ord blir det ikke NM på meg neste år. Men kanskje i 2025? 

Nok om det! Det er Aloha verden-torsdag, og dette er kanskje det lengste kapittelet hittil. Kanskje ikke så rart, med tanke på hvor mye drama de siste par episodene har inneholdt. Og visste du at gutter elsker å henge rundt på kjøpesentre uten å kjøpe noe? Det gjorde ikke jeg! Jaggu lærte jeg ikke noe av fortidas versjon av meg sjøl. Klikk her for tidligere kapitler.

Det er langt til USA, faktisk også med fly. Dessuten virket det som om det tok lengre tid nå enn forrige gang, sikkert fordi at nå hadde jeg ingen å prate med. Derfor, da jeg først kom fram, hadde det alt begynt å lysne av dag. Julemorgen. Jul i dag. 

   Jeg gikk ut av flyet. Et lite snøteppe dekket bakken. Selv om det ikke var kaldt, angret jeg på at parkasen ble hjemme. Kanskje jeg kunne be mamma pent i et brev om å ettersende den.

   Jeg snuste inn lufta. Kanskje det luktet akkurat som alle andre steder, allikevel syntes jeg at det var en helt særegen USA-luft her. Og USA-luft lukter godt.

   Inne fikk jeg kofferten min ganske kjapt og ringte til en taxi etter det. Den kom og jeg satte meg inn.

   Jeg skulle ikke bo på det samme hotellet som sist gang. Mamma hadde vært så grei, for en gangs skyld, at hun hadde bestilt et i nærheten av vennene mine. De hadde fortsatt ingen anelse om at jeg kom. Jeg håpet at de ville bli glade. 

   Taxien stoppet utenfor hotellet mitt og jeg prøvde å smile og betale, men innerst inne var jeg fortsatt trist. Jeg tenkte ennå på det Ole og Pernille hadde gjort mot meg. Hvordan kunne de?

   Jeg dro med meg kofferten min inn i resepsjonen. Der inne var det ikke direkte fint. Jeg tror det var et to-stjerners hotell, i allefall var det gammelt og slitt. Vel, vel, det gikk nok.

   Jeg gikk mot disken i resepsjonen før jeg hørte en kjent stemme bak meg: ”Hva i helvete er det du har på deg?”

   Ansiktet mitt sprakk opp i et digert smil som straks ble til et gisp idet jeg snudde meg. Selv om stemmen var kjent, var nemlig ikke personen kjent i det hele tatt. Hadde det ikke vært for de litt skjeve øynene som ga ham et konstant trist ansiktsuttrykk, er det søren meg ikke sikkert jeg hadde kjent ham igjen.

   Han smilte til meg. Det store og oppriktige smilet. 

   ”Si noe da!” sa han og smilte enda mer. Jeg åpnet munnen litt sånn halvveis som førte til at han brølte ut i latter. Han lente hodet bakover og lo og lo og lo og virket så utrolig blid og glad at jeg ble i godt humør av hele fyren og lo og lo og lo jeg også før jeg, uten å egentlig tenke over det, kastet meg i armene hans og hylte: ”Så godt å se deg igjen!”

   Han var totalt forandret. Borte var den dystre holdningen og de svarte klærne. Tilbake var en fyr så blid og glad at sola ville blitt misunnelig. Han var kledd i blått og rødt og håret hans var farget i en fyrig rødfarge. Da jeg bemerket det, svarte han: ”Det var tomt for rosa.”

   Det var Sid. Ikke den Sid jeg var vant til riktignok, men fortsatt Sid. Han var forandret, men til det bedre.

   ”Er det noe? Du virker så trist”, sa Sid og jeg forklarte: ”Jeg tok kjæresten min på fersken med bestevenninna mi for noen timer siden.” 

   ”Ohoi, i steike helvete”, mumlet han og spurte: ”Går det bra?” 

   ”Egentlig ikke”, sa jeg med et litt fårete smil. 

   ”Huff da. Kjærlighet er… tja, vanskelig? Egentlig har jeg ingen anelse, jeg har aldri opplevd det… Eller…” sa Sid og hørtes litt tvilende ut. 

   ”Eller?” spurte jeg da jeg skjønte at det ikke kom noe mer. 

   ”Eller vi har jo den musikkvideoen, da…” sa han. 

   ”Musikkvideo? Hvilken musikkvideo?” spurte jeg og ble litt småskjelven.

   Hæ? Prooo! Stopp en halv her! Småskjelven av et Sid snakket om en musikkvideo og kjærlighet? Unnskyld meg, hva skjer, a’? Det skjønte jeg ikke selv en gang. Jeg var totalt forvirret. Hvorfor i alle dager hadde jeg blitt småskjelven? Jeg mener, hva hadde det med saken å gjøre?

   Jeg må ha sett litt dust ut der jeg stod med et helt sikkert passe dumt uttrykk i ansiktet, Sid spurte i allefall: ”Eh, er det noe?” 

   ”Nei da”, sa jeg og ristet på hodet.

   Jeg bestemte meg for å skifte samtaleemne. Det var nok best. Jeg sa: ”Hvorfor er du egentlig her?” Sid lo og sa: ”Ikke bli sur på meg, men jeg syns det er fett å skremme de gamle. He, he, he”. Jeg lo litt jeg også og ristet på hodet. Kanskje var han forandret utseendesmessig, men han virket like barnslig som før.

   ”Hvem har vi her? Og hva er det du har på deg, jente? Ansatt stylist eller noe sånt?” spurte Tobias og kom mot meg. 

   ”Nesten. Bestevenninna mi, skjønner du. Skulle stæsje meg opp for kjæresten min. Eller, jeg mener, eks-bestevenninna og eks-kjæresten”, svarte jeg. 

   ”Huff, dette er jentesaker, skal ikke blande meg for mye inn, jeg. Gi meg en klem i stedet”, sa han og smilte og det gjorde jeg. 

   ”Så kult at du har kommet!” utbrøt Sid. 

   ”Det syns jeg også! Og gjett om vi har mye å fortelle deg! Forresten, hvordan gikk det med den store Ole-jakten?” lurte Tobias på. 

   ”Det var det jeg sa i stad. Han er eksen min”, sa jeg. 

   ”Ja, stemmer, det var det, ja. Sid, vil du fortelle det?” sa Tobias. 

   ”Det med Gabriel?” spurte Sid oppspilt. 

   ”Ja, det også, men det andre og”, sa Tobias. 

   ”Ååå, det med Rune?” 

   ”Nei, ikke det, det andre… Nei, jeg tar det selv, jeg. Som du skjønner har det skjedd mye siden sist”, sa Tobias, henvendt til meg denne gangen. Deretter sa han: ”Vi har spilt inn ny musikkvideo, skjønner du…” 

   ”Nei, det skulle jeg si!” utbrøt Sid trassig. Tobias ristet på hodet. Deretter så han seg rundt og utbrøt: ”For et sted! Du, drit i hotellet og bo hos oss! Det er gratis også! Også på julaften, a’ gitt!” Jeg smilte og takket ja og så fulgte jeg etter guttene til huset deres. 

   De bodde bare et kvartal eller noe sånt unna. Huset deres var koselig og normalt, faktisk litt japansk-inspirert. Stilige greier.

   ”Hvem er denne jenta som kommer mot oss nå?” hørte jeg en kjent stemme synge innenfor på melodien til Jon Blund. Så kom han til syne i døra. Og han hadde fortsatt bleket lyseblondt hår som stod ganske så rett opp.

   ”Stan!” ropte han. 

   ”Roger!” ropte jeg og så ble det mer klemming og kos. Bak ham stod Gabriel som rett etterpå også ga meg en klem. Men det var også det. Ingen Rune kom. Hvor var Rune?

   Jeg spurte dem og Sid sa langsomt: ”Ja, det var det jeg og Tobias snakket om i stad, det… Du husker det jeg sa, jeg sa ’det med Rune?’” Jeg nikket. Jeg husket det. 

   ”Vi har kranglet og han sluttet…” sa Sid enda langsommere. 

   ”Hæ?” Jeg gjorde store øyne. 

   ”Ja, det er trist, han var jo så grei”, sa Sid. 

   ”Hvordan kunne det skje? Dere var jo så gode venner!” nærmest ropte jeg. 

   ”Ja, det er rart med det”, sukket Sid og jeg skulle til å spørre mer, men Roger sendte meg et hold-kjeft-blikk. Jeg nikket og ga meg. 

   ”Kanskje du heller vil hilse på Arne, vår nye trommis?” spurte Tobias. Jeg nikket og Gabriel ropte på Arne. Snart stod den høyeste gutten jeg har sett i døråpningen bak Roger og Gabriel. Dessuten hadde han de musklene! Ikke en fyr du messer med, for å si det sånn.

   ”Som du hører på navnet, er han en norsk fyr vi plukket opp”, sa Gabriel og Arne gliste. Hm. 

   ”Dere nevnte at dere hadde spilt inn ny musikkvideo…” hintet jeg og Sid sa: ”Ja! Vil du se? Jeg er kjempestolt av den!” Så klart ville jeg se og vi samlet oss foran tv-en alle sammen.

   Hele tiden gnagde en tanke i bakhodet mitt mens jeg så musikkvideoen, men jeg skjøv den enda lenger bak. Nei, tenkte jeg. Nei, nei, nei. Jeg ville ikke innrømme det for meg selv, selv om jeg innerst inne visste det. 

   ”Nå snart…” sa plutselig Sid og jeg snudde meg og så på ham. Han gliste. Så festet jeg øynene på tv-skjermen igjen – akkurat tidsnok.

   Jeg ble blek og hjertet mitt sluttet å slå for noen øyeblikk. Nei, tenkte jeg nok en gang, av en annen grunn nå. Nei, nei, nei… Det virker kanskje dramatisk, men det føltes ut som om hele verdenen min falt i grus. Hvis den ikke allerede hadde gjort det, da. Nei, nå var jeg plutselig ikke forelsket i Ole lenger og…

   ”Jeg må gå… på do”, sa jeg og reiste meg brått. Jeg fikk litt forvirrede blikk fra klikken, men må man, så må man. Ikke på do i mitt tilfelle, men være for seg selv. Jeg måtte tenke.

   Jeg slamret igjen baderomsdøra og det jeg nettopp hadde sett gikk i reprise i hodet mitt. 

   Nå var jeg forvirret, nå! Gjett om. Tror jeg aldri har følt meg så forvirret før i hele mitt liv. Samtidig som jeg følte meg trist, sint og rar, var jeg også full av 1000 ubesvarte spørsmål. Nå var plutselig ikke det som skjedde med Ole og Pernille så ille lenger. Eller, altså, ille, jo, man gjør ikke sånn mot vennene sine, men akkurat nå følte jeg det som om jeg faktisk kunne ringe til Pernille og ønske henne lykke til. Jeg følte nemlig ikke noe for Ole lenger.

   Etter at jeg hadde sittet der litt og tenkt, gikk det opp for meg at når jeg ikke følte noe for Ole, hva var den følelsen da? 

   Å, hjelp. Milde Gud i himmelen, frels meg! fikk jeg lyst til å skrike ut. Nå visste jeg nemlig akkurat hva slags følelse jeg fikk inni meg. Og jeg likte det ikke.

   Jeg var sjalu. Sjalu på den *pip* *pip* *pip* kjerringa som hadde kysset Sid i musikkvideoen.

   Å, Gud! Ååå, Gud! SHIT! Det kunne bare bety én ting… Jeg ville ikke innrømme mens jeg så på musikkvideoen at Sid var pen, men nå virket det som om slaget var tapt. Å, fyttikatta, jeg var forelsket i Sid! I Sid! Altså, ikke noe galt med han og jeg skal ikke være fordomsfull og sånn her nå, men hallo? Han hadde tatoveringer, han hadde piercing i tunga, nå også mellom underleppa og haka, han hørte på Sex Pistols, han… Hva ville mamma si? Ja, særlig som om jeg brydde meg. Til helvete med mamma! Ok, greit! Jeg var forelsket i Sid! Mamma kom til å hate meg i all evighet! Jeg ga blaffen! For en herlig følelse! 

   Jeg åpnet døra til badet og gliste stort. 

   ”Vi satt den på pause, vi, så kan du også se hele”, sa Tobias. Jeg nikket og smilet mitt minket litt. Videoen, ja. Faens kjerring. Allikevel minket ikke smilet mitt så mye.

   Jeg så videoen. Den var jo kul. Ooo jau. Jeg mener det, altså. Men akkurat den lille biten jeg… ehm… mislikte, behøvde strengt tatt ikke å ha vært med. 

   Da musikkvideoen var ferdig, var det ingen som sa noe. Alle så rett framfor seg og lette etter noe å si.

   Til slutt var det Sid som tok ordet. Han sa: ”Det der var faktisk første gang jeg ble kysset.” 

   ”Mm”, sa jeg og nikket mens jeg følte at den samme følelsen bygget seg opp igjen. 

   ”Hun var skikkelig pen”, fortsatte Sid, ”som du så, hadde hun glansfullt brunt hår og mørkebrune øyne som…” 

   ”Mm”, avbrøt jeg og nikket igjen. Sid ble visst irritert eller noe, han snudde hvertfall på hodet og så direkte på meg og sa: ”Er det noe, eller?” Jeg ristet åndsfraværende på hodet. Han sukket og begynte å stirre inn i veggen.

   ”Jeg har fått meg kjæreste”, sa Gabriel til slutt stille. 

   ”Kult”, sa jeg, ikke akkurat overentusiastisk. 

   ”Hun heter Linda. Hun kommer herfra”, sa han, prøvde å få oss andre med på en samtale. Ingen sa noe. 

   Plutselig reiste Tobias seg brått opp og sa til meg: ”Du har blitt så forandret! Se på klærne du har på deg! Og hadde du vært den du pleier, hadde du vært like glad som oss for musikkvideoen!” 

   Jeg stirret sjokkert på Tobias. Hva ville han at jeg skulle si? Ikke søren om jeg ville innrømme at jeg var forelsket i broren hans, særlig ikke siden alle, inkludert Sid, så på. 

   ”Klærne?” spurte jeg i stedet dumt. 

   ”Klærne, ja. Blonder. Rysjer. Sommerfugler. Blomster. Jeg trodde du var punker, jeg!” 

   ”Men…” begynte jeg, men innså det da jeg også. Pernille hadde gjort meg til en ikke-punker. Hun hadde fått meg til å se på ting annerledes. Hvorfor? For å få Ole. Jeg hadde gitt meg ut for å være en annen for å få en gutt. Med andre ord, Ole hadde ikke vært sammen med meg, han, han hadde vært sammen med en jeg ga meg ut for å være, men som ikke var meg i det hele tatt. Punkeren, ja, det var meg. Ikke den søte, snille jenta jeg hadde prøvd å få ham og meg selv til å tro. Med gru innså jeg også hva jeg ikke hadde tatt med meg og hylte: ”Tøyet mitt! Det kule, tøffe tøyet mitt! Det er hjemme!” Tobias lo og sa: ”Kom igjen, dumma, vi har ennå ikke kjøpt julegave til deg!” og dro meg på beina. 

   Sammen dro vi, altså, ikke bare Tobias og jeg, men hele gjengen, inn til sentrum hvor vi splittet oss for å gå på julegavejakt til de andre. Jeg skulle gå sammen med Tobias.

   ”Kan du si meg hvorfor du ikke var så engasjert da vi så på musikkvideoen?” spurte Tobias da vi gikk nedover gatene. 

   ”Ehm… Jeg veit ikke, jeg…” sa jeg langsomt. Tobias så spørrende på meg som om han ventet noe mer og jeg sa: ”Lover du å ikke si det til en levende sjel?” Tobias fikk et rart uttrykk i ansiktet, men sa allikevel: ”Ja, jøss.” 

   ”Ok”, sa jeg og trakk pusten dypt før jeg sa: ”Jeg tror jeg… eh… Jeg tror jeg er forelsket på nytt…” Jeg tok en liten pause før jeg fortsatte: ”… i broren din”. 

   Tobias så ut som om han hadde falt ned fra månen! Han bare stirret på meg med noen vidåpne glugger av noen øyne før han sa lavt: ”Oi!”. Jeg smilte litt og ble en smule rød og flau, tror jeg, men Tobias sa bare: ”Ja, ja. Lover, ikke en sjel får vite det.” Jeg nikket takknemmelig, før vi skiftet samtaleemne.

   ”Hva syns du jeg skal kjøpe til dem? Og hvor mye penger skal jeg bruke?” spurte jeg. 

   ”Penger? Kjøp noe du liker!” sa Tobias og jeg syntes det hørtes ganske så bra ut. 

   Kjøpesenteret tronet plutselig opp foran oss. 

   ”Ah, kjøpesenteret”, utbrøt Tobias, ”har allerede vært der. De har noen bra butikker, men jeg er mest der for bare å henge. Jeg er gutt, vet du”. Jeg smilte før vi gikk inn.

   ”Du som er jente, hva bør jeg kjøpe til Kylie?” spurte Tobias da vi var innenfor. 

   ”Har du ikke kjøpt gave til henne?” spurte jeg. 

   ”Nei!” svarte Tobias. Jeg ristet på hodet og svarte: ”Et smykke eller noe slår alltid an”. 

   ”Smykke? Ikke til Kylie, nei. Hun går omtrent aldri med smykker”, sa Tobias. Jeg tenkte så det knakte. Tobias foreslo: ”Hva med en cd? Hun har et nærmest lidenskapelig forhold til musikk.” 

   ”Du, hun er kjæresten din!” utbrøt jeg, ”en cd er en vennegave. Kjøp noe ordentlig romantisk.” 

   ”Dette har vi pratet om før, jeg er ikke romantisk selv om jeg skulle ønske jeg var det!” sa Tobias. 

   ”Nei vel. Da må jeg være romantisk for deg. La meg se”, sa jeg og tenkte gjennom mulighetene vi hadde. En hjerteformet konfekteske? Eh, nei. En ”I love you”-kosebamse? Nei, for valentinaktig. Undertøy? Hm… tror ikke det. 

   ”Hva slags type er hun?” spurte jeg. Tobias så uforstående på meg og jeg forklarte: ”Vel, du sa at hun ikke er den smykketypen. Jeg mener, ehm, er hun punker, for eksempel?” 

   ”Hun har potensial”, sa Tobias bare. Jeg er ikke helt sikker på om jeg skjønte hva han mente. Så lenge behøvde jeg ikke å lure heller, han forklarte nemlig raskt: ”Jeg tror hun gjerne vil bli en punker, men hittil er hun det ikke.” 

   ”Så hva venter du på? Kjøp et punkete klesplagg, få tak i et gavekort hos frisøren til henne så hun kan få ordna håret, kanskje noe stilig tilbehør, jeg tenker på nagler og sånn. Skjønner du hva jeg mener? Hjelp henne på vei, hun vil bli evig takknemmelig!” sa jeg. 

   ”Tror du det?” spurte Tobias, en smule tvilende. ”Jeg veit det”, sa jeg. 

   ”Ok, da var den saken klar! Kom, jeg vet om et sted”, sa Tobias og trakk meg med ut av kjøpesenteret og bort til noe som føltes ut som den andre siden av byen. Deretter gikk vi inn i et smug hvor graffitien lyste mot oss fra veggene. Det var mørkt som i en sekk der og jeg så nesten ikke noe.

   ”Inn her”, sa plutselig Tobias og nappet meg i ermet. Han pekte på ei dør. Over døra hang et skilt med navnet på butikken som ikke egentlig betyr noe. Det sa meg nemlig ingenting. 

   Vi gikk inn. En fyr med hanekam stod i kassa og smilte blidt til oss idet vi gjorde vår entré.

   Jeg gjorde store øyne. Så mye på et sted! Jeg hadde helt glemt hvordan dette føltes, jeg. Jeg hadde jo tross alt frivillig gått inn i Hennes & Mauritz de siste tre månedene så nå hadde jeg glemt hvordan det føles å se kule klær. Nå stod jeg her, i sentrum av dem. Nagler, buttons, glidelåser og sikkerhetsnåler nærmest skrek ”kjøp meg!” fra veggene de hang på. Jeg kunne ikke annet enn å glane.

   ”Dette skjørtet her… Jepp, jeg kan se for meg Kylie i det”. Stemmen til Tobias rev meg tilbake til virkeligheten igjen. Han holdt opp et rødt, skotskrutete skjørt med minst tusen finesser. Jeg likte det også og spurte ham om hvor mye det kostet. Han rynket på nesa da han tittet på prislappen og hang det tilbake. 

   ”Kanskje når vi har blitt rike og berømte, men, nei, absolutt ikke nå”. 

   Tobias gikk lenger inn i butikken for å lete blant tilbehøret, men jeg greide fortsatt ikke ta øynene fra skjørtet. Det var virkelig rålekkert. Jeg så på prislappen jeg også og ja, det var dyrt.

   ”Liker du det?” Stemmen til ekspeditøren bak meg fikk meg til å skvette. Jeg snudde meg og så opp i det hyggelige ansiktet hans. 

   ”Ja”, sa jeg, ”men det koster litt for mye”. 

   ”Ja, det er sånn det er, vet du. Det er av et spesielt merke, men jeg har et som er nesten prikk likt, men det er gult og ikke det samme merket, men mye billigere.” 

   ”Kunne jeg få se på det?” spurte jeg. 

   ”Ja, skal bare på lageret og hente det”, sa han og gikk inn på lageret.

   ”Tobias? Hørte du det?” ropte jeg bort til ham der han så gjennom forskjellig tilbehør. 

   ”Hørte hva?” spurte han og snudde seg mot meg. 

   ”Han har et nesten likt i gult til en mye lavere pris”, svarte jeg. 

   ”Å, ja, men jeg har allerede funnet noe fett her, jeg”, sa han og holdt opp noe stæsj. 

   ”Å”, sa jeg litt trist. Jeg hadde virkelig likt det skjørtet.

   Plutselig lyste Tobias opp i et smil: ”Hvis du bare har like kjipe plagg med deg som det du har på deg nå, er det klart at du trenger noe nytt til i kveld!” 

   ”Ja!” utbrøt jeg. At jeg ikke hadde tenkt på det før!

   ”Se her!” sa ekspeditøren som var kommet tilbake. Han hadde med seg skjørtet han snakket om, og skal jeg være ærlig, likte jeg det enda bedre. 

   ”Hvor mye koster det?” spurte jeg. 

   ”30 dollar”, var svaret. Jeg nikket og spurte om jeg kunne prøve det, noe jeg selvsagt kunne og skal jeg være ærlig, satt det som et skudd, derfor kjøpte jeg det. Puh. Noe å ha på seg også, en bekymring mindre. I tilegg kjøpte jeg en svart topp med en imponerende samling glidelåser på. 

   Etter at Tobias også hadde fått betalt og pakket inn gavene til Kylie, skulle vi kjøpte presanger til gutta boys. Jeg hadde fått med meg såpass at Gabriel digget musikk så en cd var vel midt i blinken for ham. Metal, det var noe han hadde sansen for og jeg spurte Tobias ut om hva han hadde og hva han ikke hadde. Det hele endte med at jeg kjøpte en Iron Maiden-cd han visstnok ikke hadde. 

   Til Sid og Roger var det verre. De likte jo musikk de også, men å kjøpe en cd til hele bunten, det skjønte til og med jeg var lite oppfinnsomt. 

   Vi gikk omkring i gatene og innimellom stakk Tobias innom butikker for å kjøpe gaver. 

   Han var så heldig! Han var kjempeoppfinnsom når det gjaldt gaver, men så kjente jo ham dem ut og inn også, da. 

   Vi trasket og gikk, vi, og da vi gikk forbi en litt bortgjemt t-skjortebutikk, datt plutselig en liten idé ned i hodet på meg. Jeg pilte inn med Tobias i hælene, selv om han ikke skjønte hvorfor jeg måtte inn. 

   Der inne var det for det meste band-t-skjorter, det var jo Sid veldig glad i. Han hadde allerede en ganske diger haug med Sex Pistols-t-skjorter, så det nyttet det ikke å kjøpe. I stedet spurte jeg Tobias hva slags annen musikk han likte. 

   ”Han liker nesten all punk”, svarte han, ”The Clash, Rancid, NOFX, The Used, alt!” 

   ”Ok…” sa jeg og bladde gjennom hylle etter hylle på jakt etter et av bandene Tobias hadde nevnt og jaggu fant jeg ikke en heidundranes Rancid-t-skjorte. Tobias prøvde den, du vet, de var jo tvillinger og selv om Sid var litt kortere og kraftigere enn Tobias, var de jo nesten like. Det endte med at det var den jeg kjøpte.

   Så var det bare Roger igjen, men hva skulle han få?

   Det var egentlig ganske tilfeldig at jeg kjøpte rollerblades til Roger. Ikke av dyreste merke, riktignok, men det var fortsatt rollerblades. Vi bare gikk innom en sportsbutikk fordi Tobias kunne tenke seg å kjøpe et par svettebånd til Gabriel, da jeg plutselig fikk se noen som var satt ned med 70 % fordi det var vinter. Jeg kom til og tenke på da jeg nesten akkurat hadde flyttet og jeg gikk på rollerblades til skolen mens Roger småløp for å holde følge. Han hadde sagt at han ønsket seg rollerblades da og da var jo dette en gylden anledning. 

   Da Tobias også var ferdig, skulle vi gå og møte de andre.

   Du lurer kanskje på hvor gaven til Tobias ble av opp i alt dette? Jo, det skal jeg si deg. Jeg skulle møte de andre og så skulle vi bytte partner så vi fikk kjøpt gave til den vi i utgangspunktet hadde gått med. Smart, hva?

   Jeg skulle gå sammen med Sid fordi han var den som kjente Tobias best av dem alle og kunne gi meg tips til hva han ville like og hva han ikke ville like.

   ”Hva har du kjøpt til de andre?” spurte jeg da vi vandret nedover gatene. 

   ”Det får du se!” hvisket han, tilgjort mystisk, men så lo han og sa: ”Til Tobias har jeg kjøpt billetter til Green Day-konserten som skal være her om ikke så altfor lenge…” 

   ”Wow”, avbrøt jeg. Sid smilte og fortsatte: ”Til Roger kjøpte jeg en kjempestor eske med godteri, han er jo som kakemonsteret i Sesam Stasjon, bortsett fra at han mumser godteri i stedet for kaker og jeg gikk sammen med Gabriel, så han har jeg ikke kjøpt til enda. Jeg kjøpte ikke noe til Arne, kjenner han jo ikke så godt og heller ikke noe til Rune, det var jeg han kranglet så fælt med at han sluttet, skjønner du. Jeg kan jo ikke si hva jeg kjøpte til deg og til Kylie aner jeg ikke!” 

   ”Oi, shit! Kylie! Hun hadde jeg glemt!” utbrøt jeg. 

   ”Så fint! Da kan vi se på gave til henne sammen!” sa Sid. 

   ”Ok”, sa jeg og nikket. Så spurte han meg hva jeg hadde kjøpt og jeg svarte.  

   ”Hei! Hva har vi her?” utbrøt plutselig Sid og bråstoppet. Jeg snudde meg og la merke til at han så rett mot en kosmetikkbutikk. Jeg skulle til å spørre ham hvorfor han stoppet, men så plutselig strente han rett inn og jeg gikk forbløffet etter ham.

   Da vi var inne, spurte jeg: ”Hva skal du ha her?” 

   ”Gave til Mario”, var svaret, ”jeg hadde visst glemt han også.” 

   ”Men her!?” utbrøt jeg. 

   ”Ja! Så vidt jeg vet er det ikke bare dameparfymer her!” 

   ”Å!” sa jeg og slo meg selv i pannen. At det går an å være så dum!

   Mens Sid gikk og luktet, så jeg på sminken. 

   Plutselig ropte Sid på meg og jeg jogget bort til ham. 

   ”Hvordan syns du at en gutt bør lukte?” spurte Sid og da jeg trakk på skuldrene, rakte han meg en rekke parfymeflasker. 

   ”Lukt”, kommanderte han og det var bare å begynne. De jeg hadde fått, var nemlig de han likte og mente passet for Mario. 

   Jeg greide til slutt å plukke ut en favoritt som Sid betalte for og skulle til å gå, da han fikk øye på sminken jeg for bare noen sekunder siden hadde sett på. 

   ”Vent litt”, ba han og jeg lurte på når i alle dager han ble så opptatt av sminke. 

   ”Hvorfor ser du på sminken?” spurte jeg og lente meg over skulderen hans. 

   ”Gabriel, du vet jo åssen han er”, humret Sid og begynte å kikke på øyenskyggen. 

   ”Farger Gabriel liker er svart- og gråtoner og rødt og litt rosa”, mumlet han. Til slutt rasket han med seg både grå, svart og rød øyenskygge pluss en liten boks med nesten hvitt pudder og gikk for å betale. Etter det, gikk vi.

   ”Hm, hva skal vi kjøpe til Kylie?” tenkte Sid høyt da vi var vel utenfor. 

   Plutselig sendte ham meg et veldig direkte blikk og sa: ”Du er jente. Hva vil du ha?” 

   ”Hæ?” spurte jeg og skjønte fint lite. 

   ”Du er jente, vet du. Du vet hva jenter liker å få i julepresang, derfor spør jeg deg: Hva vil du ha i julepresang?” 

   ”Det er jo ikke sikkert at jeg og Kylie har lik smak, da”, sa jeg, men Sid spurte igjen: ”Hva vil du ha?” 

   ”Hm”, sa jeg og tenkte så det knakte som blondiner flest gjør. Jeg kom ikke fram til noe fornuftig av den grunn. 

   ”Jeg veit ikke”, sa jeg derfor, ”dessuten kjenner du henne bedre enn meg”.

   Det ble stille for Sid. Så sa han plutselig: ”Hun liker å lese, fantasy-bøker spesielt.” 

   ”Så hva venter vi på?” spurte jeg, ”la oss pelle oss inn i nærmeste bokhandel!” Det gjorde vi også.

   Med en gang vi kom inn, fant vi veien bort til fantasy-avdelingen hvor det selvfølgelig vrimlet av bøker. Det var egentlig bare å velge en. Allikevel tok vi oss god tid til å lese bakpå dem.

   Da fikk jeg øye på den boka som alltid har vært yndlingsboka mi. Jeg leste den første gangen som ganske liten og allerede da ble jeg forhekset av den.

   ”Hva med Ringenes Herre?” spurte jeg og tok den opp og så på forsida. Den var annerledes enn forsida på min bok. Dette her var den nyeste utgaven, så det var kanskje ikke så veldig rart i.

   ”Den har hun”, sa Sid. ”Å, ja”, sa jeg og jeg la fra meg boka, faktisk litt vemodig. 

   Til slutt ble vi begge enige om at første boka i en serie som het Sand hørtes spennende ut. Vi bestemte oss for at den skulle være fra Sid. 

   Vi gikk ut igjen.

   Der lå det igjen. Kjøpesenteret. Som et slags digert episenter stod det der, høyreist og stolt som en svane. Særlig.

   ”Kanskje vi skulle gått inn bare for å se”, tilbød jeg. 

   ”Kan vi godt, det er tross alt Kylie du skal kjøpe gave til”, sa Sid og så gikk vi inn. Hva han egentlig mente med det, er en annen sak.

   Plutselig la jeg merke til en fin lyseblå pyjamas som hang i utstillingsvinduet på en klesbutikk. Pysjen var dekorert med stjerner, soler og måner. Jeg kunne se for meg Kylie i en sånn en, derfor var jeg kjapp med å smette inn og kjøpe en i den størrelsen jeg regnet med at Kylie brukte.

   Etter at jeg hadde kjøpt pysjen, fant vi de andre igjen og så bar det hjem.

Hundre år med Disney!

Så okei. I månedsvis nå har jeg hatt løse planer om å lage ei liste over mine ti favoritter blant alle de animerte Disney-filmene gjennom tidene, og så, fordi synkronisitet er en ting og kaosmagi er ekte, dukka denne opp hos NRK, og jeg som ikke engang visste at Disney står overfor sitt hundreårsjubileum, innser at skjebnen har bestemt at det løst planlagte innlegget mitt må skje nå eller aldri. Ikke minst fordi jeg skal til fysioterapeut til uka – etter å ha stått på venteliste siden begynnelsen av august med hofter som ikke blir noe bedre, spurte jeg foreldra mine om jeg kunne få behandling hos privat fysioterapeut i julegave, og nå har jeg fått overført et beløp av dem som dekker to private behandlinger, så får vi ta det derfra – og fordi jeg også skal på Ullevål om halvannen uke, trenger jeg å tvinge hjernen min til å tenke på andre ting. Og hva er vel bedre eskapisme enn Disney?

Noen få ting først: jeg har ikke sett absolutt alt av Disney, og fordi Disney-renessansen begynte mens jeg var minus ett år og slutta da jeg var ni, klarer jeg ikke å være objektiv. Det går liksom ikke an å ha et nøytralt forhold til den aller første filmen man så på kino da man var fire, liksom. Med andre ord: utvelgelsesprosessen begrenser seg naturlig nok til de filmene jeg faktisk har sett, og den er høyst subjektiv. Alt av kunst kommer på et visst punkt alltid til å koke ned til smak og behag uansett, så istedenfor å si at dette er ei liste over de ti beste Disney-filmene gjennom historien, sier jeg heller at dette er de ti Disney-filmene jeg liker best. Så får vi heller krangle i kommentarfeltet etterpå. Noen av disse filmene har vært bortimot umulige å veie opp mot hverandre, så i enkelte tilfeller er hvilken plass filmen har på lista i hovedsak basert på hvor ofte jeg så den som liten. Kanskje er det et dårlig kriterium, men jeg syns det er et kriterium som tross alt gir mening. Jeg har forøvrig fortsatt heller ikke fullt ut forstått forskjellen på Pixar og Disney, så om jeg har begått noen bommerter i den forbindelse, beklager jeg. 

Okei? Da kör vi.

10. Up

Når det gjelder min benevnelse av Pixar i forbifarta, er det mest Up jeg tenker på. Men hvis vi legger det til side, er dette definitivt den nyere Disney-filmen jeg har fått mest ut av. Den er rørende og morsom om hverandre, akkurat som det skal være, og de snakkende hundene er i all oppriktighet blant de av Disneys kreative krumspring jeg kan huske å ha ledd mest av. Animasjonen er selvfølgelig helt nydelig å se på, så får det heller være at slutten blir litt for actionprega og innholdstett for min del. Jeg er tross alt, i likhet med filmens hovedperson, en gammal grinebiter, og ikke en unge som kjeder seg hvert eneste minutt der det ikke skjer noe særlig, noe jeg mistenker at er grunnen til at jeg fort får litt overdose av nyere barnefilmer generelt. 

9. Oppdrag Nemo

I en av de siste gode, gammaldagse barnebursdagene jeg var i, før mine jevnaldrende heller begynte å ha bursdagsfester, så vi Oppdrag Nemo. Dette var lenge før min nylige besettelse av havet satte inn for fullt (ping Subnautica), så jeg var mer opptatt av historien og humoren enn av estetikken, men du verden, til å ha et såpass enkelt plott, er det nesten utrolig hvor mye Oppdrag Nemo gjør riktig. Da denne filmen kom var jeg tretten år, og det er godt mulig at dette var den gylne alderen der jeg var på mitt aller mest irriterende, så du kan tru jeg koste meg da jeg som den potensielt eneste i selskapet kjente igjen referansene til The Shining og Psycho, referanser som forøvrig nok en gang beviser hvor godt Disney får til det berømte allalderperspektivet. 

8. To gode venner

Som liten, og for den saks skyld den dag i dag, var jeg utrolig glad i dyr. Typ, dyr og verdensrommet var cirka de to interessene jeg hadde (hadde WALL-E kommet i 1996, hadde den sannsynligvis vært på denne lista). Jeg var ikke så veldig opptatt av prinsessefilmene til Disney, men dyrefilmene, derimot! Jeg hadde ikke To gode venner (eller Todd og Copper, som den het i hodet mitt) på VHS, men det hadde naboen vår, så jeg benytta mange av anledningene der borte til å se Disneys kanskje tristeste film og grine på meg hodepine igjen og igjen. Jeg syns fortsatt den slutter usedvanlig brutalt, og det hjalp lite at mamma fortalte meg at det bare var sånn naturen var og at det tross alt er forskjell på ville og tamme dyr.

7. 101 Dalmatinere

Her har du altså en liten unge som elsker dyr, som nekter å bruke skinn og pels, og som seinere skal bli vegetarianer som trettenåring. Jeg husker ikke hvor gammal jeg var første gangen jeg så 101 Dalmatinere, men Cruella DeVille, den forfengelige kjederøykende kjerringa som ville drepe valper for å få lagd seg pelskåpe, blei den ultimate skurken for meg. Det betyr ikke at jeg ikke fikk en viss sympati for Cruella når hun til slutt endte opp i en snøhaug, eller at jeg ikke syntes hun så usedvanlig stilig ut med det lange munnstykket sitt mens hun røyka og snakka i telefonen, så det er godt mulig at dette er en av de første filmene som fikk meg til å kjenne på de tross alt ganske kompliserte følelsene som oppstår når man både syns synd på og beundrer noen man egentlig misliker.

6. Hercules

Da Hercules kom i 1997, var jeg egentlig ikke spesielt interessert i å se den, mest fordi jeg syntes den hadde en rar tegnestil, men så skulle Vibeke og venninnene hennes på kino og se Spice World: the Movie, og Hercules blei vist i en annen sal samtidig, så mamma og jeg så den mens Vibeke så Spice World, og da den kom på VHS og det blei klart at min barndomsvenninne Marte-Lise hadde en skikkelig hang-up på den, endte jeg opp med å se den ganske mange ganger hos henne, og jo flere ganger jeg så den, jo bedre likte jeg den. Dette er en av de Disney-filmene jeg ikke har sett igjen som voksen, og kanskje den jeg i skrivende stund har mest lyst på et gjensyn med. Jeg husker jeg syntes Hades var dritkul, og Megara var en forfriskende selvstendig jomfru i nød. "Vil du kjøpe et solur?" er for meg en av de mest ikoniske Disney-replikkene, og så har jeg ikke engang nevnt musene ennå! Rett og slett mye som er fortsatt er kult og freskt i denne, og tegnestilen har definitivt vokst på meg.

5. Alice i eventyrland

Jeg var et forholdsvis stort barn da jeg så denne første gang, stor nok til at det skulle en del mer til enn tidligere for å imponere meg, kanskje omkring ni – ti år, så da jeg endte opp med å elske Alice i eventyrland fra første stund, var jeg faktisk litt overraska over meg sjøl. I ettertid har jeg selvfølgelig null problem med å se hvorfor den fargerike, fantasifulle og til tider groteske surrealismen appellerte til meg, i og med at dette jo er ting som fenger meg den dag i dag, men ikke desto mindre vitner dette om det geniale ved Disney: evnen til å fenge barn på tvers av tid og kulturelle strømninger, og en sær feberdrøm unnfanga på begynnelsen av femtitallet, kan treffe en nerve hos sære unger like godt som eller bedre enn samtidige og mer konvensjonelle barnefilmer.

4. Den lille havfruen

Egentlig hadde jeg et sterkere forhold til spin-off-serien fra 1992 enn til originalfilmen, takket være en VHS jeg fikk på et eller annet tidspunkt som inneholdt et utvalg av episodene (Harmoni, sangen Ariel synger til den onde djevelrokken i en av dem, er fortsatt en sang jeg kan få på hjernen i ny og ne), men altså, som Sebastian synger, "darling, it's better here where it's wetter." Fordi Den lille havfruen – og spin-off-serien – gjør en veldig overbevisende jobb med å vise oss at livet under havet er bedre, og jeg sjøl syntes Ariel var temmelig dum som lengta etter den kjedelige verdenen på land. Dette universet er fargerikt, karakterene er elskverdige, i tillegg til at Den lille havfruen har noe av den aller beste musikken i Disney-katalogen. Og hvem i all verden skulle vel ikke innimellom ønske at de var en havfrue?

3. Pocahontas

Pocahontas er kanskje en slags prinsessefilm, men egentlig ikke. Pocahontas, med sitt store hjerte for dyr og evne til å kommunisere med naturen, var en utrolig mye lettere hovedperson å kjenne seg igjen i for fem år gamle Kristine enn virkelighetsfjerne bimboer som Tornerose og Jasmin, og det var ikke få piletrær jeg i min barndom prøvde å snakke med i håp om at akkurat dette treet skulle vise seg å inneholde ei klok, gammal kone. Sett fra dagens ståsted er selvfølgelig ikke Pocahontas direkte uproblematisk, men for en litt rar unge som likte dyr og natur bedre enn folk, var Pocahontas en både vakker og spennende film, og karakteren Pocahontas blei et av mine første forbilder (til tross for at jeg syntes hun heller burde ha forelska seg i Thomas, som etter min mening var mye kjekkere enn John Smith).

2. Et kongerike for en lama

Altså, de fleste som kjenner meg veit at Et kongerike for en lama har en veldig spesiell plass i hjertet mitt. Dette er, i all oppriktighet, en av de aller morsomste filmene jeg veit om, og den norske dubben er helt fantastisk, så fantastisk at jeg faktisk foretrekker den på norsk. Jeg kan veeeeldig mange av replikkene utenat, og jeg lover deg at det fins et Et kongerike for en lama-sitat for nesten enhver anledning. Kronk er verdens beste himbo, Kuzco er den kjekkeste Disney-prinsen (eller keiseren, om du vil) – seriøst, prins Eric ain't got nothin' on him – og Yzma er en hel #vibe. Wikipedia påstår at den har blitt en kultfilm, og det kan jeg skrive under på: blant mine bekjentskaper, er det enten de som aldri fikk med seg at den kom eller som har glemt at den fins, eller vi som veit at denne tilsynelatende unnselige filmen i all hemmelighet er et komedisk mesterverk allerede like legendarisk som det beste fra Monty Python.

1. Løvenes konge

Løvenes konge var sannsynligvis min aller første besettelse, og jaggu er den ikke like fantastisk i dag. Det var den aller første filmen jeg så på kino, men allerede før det hadde jeg en svær Løvenes konge-plakat på rommet mitt fordi jeg elska den allerede før jeg hadde sett den. Og kjærligheten min gikk ikke over etter mitt altså aller første kinobesøk. Jeg eide så mange Løvenes konge-effekter at dere aner ikke, og i barnehagen fikk ikke Anja og jeg lov å leike Løvenes konge – med mindre tante Lise var der – fordi de andre barnehagetantene syntes vi godt kunne leike noe annet innimellom og inkludere andre enn hverandre i leiken vår. Da jeg hadde mitt første gjensyn med denne filmen som voksen omkring 2012, grein jeg omtrent sammenhengende gjennom hele filmen. Animasjonen og musikken er noe av det aller vakreste som noen gang har blitt brakt til lerretet, og den klassiske, men tross alt både modne og mørke historien, om komplekse temaer som sorg, hevn, skyldfølelse og svik, fenger både voksne som barn. I hvert fall er jeg veldig takknemlig for at ingen undervurderte fireårige Kristine og tenkte at dette var en for voksen film for meg, for selv om jeg på den tida kanskje ikke hadde vokabularet til å forklare hva filmen handla om, snakka den til den intuitive forståelsen min av det som foregikk likevel. For mange barn er nok smartere enn hva mange voksne trur, og følelsene Løvenes konge påkalte i meg, er urmenneskelige og universelle.