Ny tekst

Jeg har begynt å skrive igjen. Sånn på ordentlig. Forrige gang var for halvannet år siden. Jeg har redigert tekst siden da, men ikke klart å begynne på noe nytt som har føltes viktig. Snutten fra november 2022 blei aldri noe lengre enn som så. 

Jeg har de siste par åra eller så hatt en tekst liggende som jeg skreiv mens jeg leste Rød selvbiografi. Den var en sånn type tekst som bare rant ut av meg, superfort, og der jeg prøvde å etterligne skrivestilen til Anne Carson. Da jeg nettopp hadde fullført den, var jeg særdeles høy på den endorfinrusen som det å skrive noe jeg blir fornøyd med byr på. Noe tid seinere, i et klarere øyeblikk, innså jeg at teksten overhodet ikke var ei novelle, som jeg tenkte på den som, men i beste fall ei samling ideer sortert i kronologisk rekkefølge. Og jeg, som ikke liker så veldig godt å redigere tekst, glemte den bort og skreiv noe nytt isteden, fordi det er mye morsommere. Og så, for noen uker siden, før det forrige møtet med den ene skrivegruppa mi, fikk jeg det plutselig for meg at jeg skulle levere nettopp dette uferdige, kaotiske sammensuriet, og det viste seg å være så fruktbart at jeg satte meg ned for å skrive samme kvelden etter at møtet var ferdig. Dette er både ny og gammal tekst samtidig, noe midt i mellom å redigere og skrive noe for første gang. Jeg liker å kalle det resirkulering, for jeg bruker råmaterialet jeg allerede har, men utgangspunktet og nyversjonen ligner like lite på hverandre som det ei plastflaske og en fleecegenser gjør. Plutselig er det gøy å skrive igjen, noe det ikke har vært på flere år. Ikke minst fordi det jeg syns er vanskeligst med å skrive, er det mest grunnleggende: å finne ut av hva som skal skje. Når jeg først veit dét, går resten nesten av seg sjøl. Og denne gangen veit jeg det. Fordi jeg for et par år siden komprimerte en hel masse høytsvevende ideer ned til en tekst på femten sider. Denne nye versjonen er i skrivende stund på sin tjuefjerde side, og fortsatt oppholder jeg meg på det samme stedet i handlinga som jeg i originalteksten bare brukte ett avsnitt på. Foreløpig veit jeg ikke så mye om hvor lang denne teksten til slutt blir, jeg tenker bare at den må bli akkurat så lang som den trenger å være, men foreløpig føles det som om jeg har mye jeg vil si. Hvem veit, kanskje dette til og med ender opp som en kort roman, til tross for at jeg lenge har tenkt at jeg har gitt opp hele romansjangeren. 

Roteteksten jeg tar utgangspunkt i, kan leses på Patreon for tjuefem kroner.

Jeg har lyst til å dele begynnelsen på den nye versjonen med dere. Fordi dette er tenkt som ei åpning, tar jeg gjerne imot tilbakemeldinger på om det er spennende å lese selv om det ikke skjer så mye på et overfladisk plan, og om den gir dere lyst til å lese videre. Og ellers andre tanker dere eventuelt måtte gjøre dere. Jeg er ikke redd for å bli røska litt i, jeg er tross alt ganske hardhuda etter tre år med forfatterstudier.

Sekken min gir fra seg et lite knirk idet jeg slenger den, kanskje litt for hardt, på bagasjehylla oppunder busstaket, den høres nesten menneskelig ut.

   «Hørte dere det?» sier jeg til Charlie og Tommy rett bak meg, men de sier samtidig noe til hverandre isteden, de får ikke med seg at jeg sier noe som helst, de ler i munnen på hverandre og setter seg side om side i setene rett bak meg, Charlie innerst ved vinduet, han tar tak i seteryggen min idet han setter seg, røsker liksom litt i den, for å støtte seg eller for å plage meg, jeg er ikke sikker på hvilken av de to, og sukker høyt, som om han har gjort noe annet enn å sitte på ræva i flere timer, eller som om spaserturen fra flyet, gjennom den lille flyplassen og inn i flybussen var vesentlig lenger. 

   «Jævlig ubehagelig sete», sier Tommy.

   «Det er jo en buss, liksom, hva forventer du», sier jeg og ser ut av vinduet, foreløpig ikke mye å se på, en parkeringsplass og et brunt, treløst landskap. Sola kommer fram fra mellom skyene, lyset fra den er hvitt og kaldt, som om dette landet kretser rundt ei annen stjerne enn resten av verden, skjærer i øya gjør det ikke desto mindre, jeg reiser meg på nytt og strekker meg opp etter sekken min for å ta ut solbrillene. I samme slengen deiser jeg borti en feit turist i midtgangen, han ser på meg og sier noe på tysk, dama som står bak ham og som jeg antar er kona hans sier også noe på tysk, de er begge rundt seksti år og er kledd i matchende vindjakker med rumpetasker under de bulende magene, de setter seg ved siden av hverandre på motsatt side av midtgangen og skuler på meg.

   Jeg finner fram solbriller, caps og hodetelefoner.

   «Hva skal du med caps, er du redd for å bli solbrent» sier Tommy, jeg ser på ham i setet bak meg og han flirer.

   «Trur dere det blåser like mye inne i byen som her ute ved flyplassen?» sier Charlie.

   Bussjåføren kommer opp trinna og setter seg inn i båsen sin, bussen starter med forventningsfullt lite drønn og den flerspråklige summinga av stemmer stilner.

   «Hello everyone, welcome to Iceland», sier bussjåføren med skarp aksent inn i en mikrofon. En person jubler, lyden høres nølende ut i den halvtomme bussen.

   Idet bussen rygger ut av terminalen setter jeg capsen på hodet og plasserer hodetelefonene over den igjen, stemmene til Charlie og Tommy bak meg reduseres til et voggende bakgrunnssus, som da jeg var liten og sovna mot slutten av filmen, og TV’en lulla meg djupere i søvn ved å begynne å snø. Speilbildet mitt reflekteres i den møkkete bussruta, kornete og gjennomsiktig, som hos et spøkelse, jeg tar meg til ansiktet, burde barbert meg før jeg dro hjemmefra, men jeg nedprioriterte det til fordel for å sove ti minutter lenger, i senga tenkte jeg at jeg skal bare fly hele dagen uansett, ingen bryr seg, men det vokser så fort, syns liksom det vokser fortere jo eldre jeg blir, og jeg liker ikke hvor mye jeg ligner på faren min når jeg får skjegg.

   Sola blir borte bak skylaget igjen, jeg tar på meg solbrillene likevel. Jeg er ikke trøtt, men jeg har lyst til å sove, bak meg beveger Charlie på seg igjen, sparker i setet mitt som en rastløs unge, jeg lener panna mot bussruta, men det rister for mye.

   Jo nærmere vi kommer Reykjavík, dess flere trær har blitt planta rundt omkring, som når man får besøk og bare rydder i de romma som gjestene skal være i. Jeg hører stemmen til bussjåføren gjennom hodetelefonene, jeg løfter dem av meg og klapper dem sammen. 

   Charlie, Tommy og jeg er de eneste som går av på holdeplassen vår. Hotellet ligger rett på andre sida av gata, det er helt nytt, i år er første året de holder åpent, det var Tommy som tilfeldigvis ramla over en annonse for det på Instagram og det var egentlig hovedgrunnen til at det blei akkurat Island, i utgangspunktet ville både Charlie og jeg til et varmere sted, men Tommy klarte å overbevise oss. Ifølge reiseguiden som posta innlegget var dette et budsjetthotell som likevel hadde fasilitetene til et luksushotell, temmelig revolusjonært opplegg, noe med kunstig intelligens, jeg var ikke så veldig aktiv i gruppechatten under planlegginga av turen og skumma bare gjennom tekstveggen fra Tommy, var egentlig allerede lei av å prøve å bli enige om hvor vi skulle dra, så da Charlie omsider sa ja, gjorde jeg det samme bare for at vi faktisk skulle komme noen vei. Nå som vi derimot står utafor det, er det lite som tilsier at vi står ansikt til ansikt med en teknologisk revolusjon. Den grå bygningen ville sett anonym ut hvis det ikke var for at den er flankert på begge sider av koselige trehus, så isteden blir den industrielle fasaden kjip heller enn nøytral. Jeg ser på Tommy, han ser egentlig bare sliten ut.

   Det er ingen mennesker inne i resepsjonen, bare noen trykkskjermer plassert på blokker i ansiktshøyde. Teppegulvet er mørkt, jeg er faktisk ikke sikker på hvilken farge, bare mørkt, veggene tacky burgunder. Tommy sjekker inn på den ene av skjermene, så går han mot trappene, Charlie mot heisen. Jeg følger etter Charlie, Tommy snur seg mot oss mens Charlie trykker på knappen, himler så vidt med øya og stiller seg ved siden av meg.

   Hotellrommet har også teppegulv, i et slags retrofuturistisk psykedelisk mønster, men veggene og sengetøyet er hvitt. Det er ei dobbeltseng og en uttrekkbar sovesofa, to av oss blir nødt til å sove sammen, til gjengjeld får de den beste madrassen. Vi legger fra oss sekkene, beveger oss innover i rommet, kroppen min føles plutselig i veien, overflødig, som om jeg er et fremmedlegeme hotellrommet prøver å støte ifra seg, jeg setter meg på sovesofaen i et slags forsøk på å komme på plass inne i meg sjøl igjen.

   «Ja, da er vel dobbeltsenga vår, da?» sier Tommy og ser på Charlie, Charlie trekker på skuldrene.

  Jeg drar mobilen opp fra bukselomma, har fått SMS fra mamma, «er dere vel framme? <3», jeg tenker jeg skal svare på den seinere, velter over på sida, legger føttene opp i sofaen selv om jeg ikke har tatt av meg skoa.

   «Skal du sove nå?» Tommy ser på meg, han har lagt seg langflat på den ene sida av dobbeltsenga med hendene bak nakken mens Charlie har satt seg på huk på gulvet og roter rundt i sekken sin.

   «Jeg har bare lagt meg nedpå litt, akkurat som deg», sier jeg, hodet mitt ligger oppå armlenet, det dytter inn mot kinnet mitt, gjør orda tungvinte å uttale. 

   «Du har blitt så kjedelig etter at du blei singel.» Tommy lener seg fram litt, snur seg og plasserer hodeputene inntil sengegavlen, lener seg tilbake igjen, denne gangen med overkroppen oppreist.

   «Du som aldri har hatt kjærlighetssorg kan bare holde kjeft», sier Charlie, han reiser seg opp og setter seg på den ledige sengekanten, men lener seg ikke tilbake sånn som Tommy.

   «Jeg har ikke kjærlighetssorg», sier jeg.

   «Da syns jeg du i hvert fall kan begynne å date igjen, om ikke for annet, så for vår skyld», sier Tommy, «du trenger å få deg noe, hele deg skriker innestengt seksuell frustrasjon.» Jeg vil fnyse, men får det ikke til på grunn av stillinga jeg ligger i.

   «Hva er planen nå?» Charlie snur overkroppen så langt han kommer og ser halvveis på Tommy.

   «Mat og drikke», sier Tommy, «Reykjavík er jo kjent for utelivet sitt, vi finner et dugelig kjøttmarked for loverboyen vår her etter middag.»

   «Jeg har litt vondt i hodet etter flyturen, har egentlig mest lyst til å bare ta en paracet og så bli på hotellrommet resten av kvelden», sier jeg, «vi skal jo opp tidlig i morra.»

   «Er det i morra vi skal på Golden Circle?» Charlie ser på Tommy igjen, han prøver i hvert fall, vrir nakken rundt til den ikke går lenger.

   «Hodet ditt blir ikke bedre av å ikke få mat.» Tommy ser på meg, Charlie snur seg tilbake igjen.

   Vi ender opp med å spise på hotellrestauranten. Det er ingen servitører her, bare en QR-kode på bordet. Charlie og Tommy bestiller øl til maten, jeg bare vann, vi får en SMS når bestillingene våre er klare, vi henter dem på et avlangt bord innerst i lokalet inne i et avlukke, ingen av oss har fått med seg åssen de fulle glassa og tallerknene har dukka opp, en eller annen ansatt må jo ha plassert dem der, men vi verken ser eller hører spor etter andre folk enn hotellgjestene.

   «Du bør ikke drikke vannet her, det smaker svovel av det», sier Tommy, men vannet jeg får både lukter og smaker helt fint. Innen vi har spist opp prøver Tommy å overtale meg til å bli med ut igjen, «du har vært stuck i en evig blue balls-tilstand hele det siste året», sier han, jeg ler i mangel på noe å svare. 

   «Ta deg i det minste en runk mens vi er borte, da», sier han når vi reiser oss fra bordet, «du trenger det.»

   Tilbake på hotellrommet runker jeg ikke, jeg drar gulvlampa bort til sofaen og leser isteden, ei populærvitenskapelig bok om botanikk, jeg leser om Carl von Linné som fikk tilsendt planter i posten fra ivrige hobbybotanikere over hele verden, sånn at han måtte fortsette å gi ut bøkene sine i stadig nyere og mer oppdaterte opplag for å få med seg alt, jeg ser ham for meg, på vei hjem fra postkontoret i ukomfortable søttenhundretallssko med høye hæler, armene fulle av pakker, prøver så godt han kan å være takknemlig for at bøkene hans vekker et engasjement uten like, samtidig som han er så jævlig lei av å aldri komme videre, aldri få begynne på et nytt prosjekt, bare måtte bruke all sin hardt tilkjempa fritid på å flikke videre på et verk som tilsynelatende ikke har noen ende, kanskje også han hadde godt av en ferie på Island, her hvor det bare gror gras og kratt, kanskje nettopp dette ville vært det avbrekket han trengte, fullstendig detox, ingen søt eim av blomster, bare lukta av råtne egg fra varme kilder.

   Jeg hører Charlie og Tommy i gangen lenge før de åpner døra inn til hotellrommet, røde i kinna og høyrøsta. 

   «Herregud, du skulle vært med», sier Tommy, jeg reiser meg fra sofaen, legger fra meg boka oppå sekken min og går inn på badet for å pusse tenner mens Tommy forteller, han snøvler og det rennende vannet fra springen gjør det ikke lettere å høre hva han sier, den umiskjennelige prompelukta fyller nesebora mine, «men Charlie visste ikke at de ikke bruker euro her, så han hadde bare veksla inn i euro før han reiste», sier Tommy når jeg kommer ut igjen fra badet, han sitter i t-skjorte og bokser på senga, han holder den ene sokken sin i handa og gestikulerer med den, «så da Charlie prøvde å kjøpe drikke i baren», Tommy pauser og vifter med sokken mot Charlie, som allerede har lagt seg med dyna oppunder haka, «si det, du.»

   «Bartenderen snakka til meg på tysk, fordi han trudde bare tyskere var såpass dumme», sier Charlie med lukka øyne, Tommy hveser av latter, jeg presser fram et «haha» og legger sofaputene på gulvet før jeg drar ut bunnen.

   «Du skulle vært der, ass», sier Tommy.

   «Skal jeg slokke lyset?» sier jeg, Tommy ler fortsatt og jeg slokker.

April 2024

Opplevelser: Raadhuset med gode venner. Fest hos Mari. Disneyquiz på Brød og Sirkus, etterfulgt av vin og pizza hos Trine. Burger på Døgnvill med Vibeke. Vårkonsert med Bislett kammerkor. 

Innkjøp: I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å regne med dette hårbåndet, som jeg snubla over på Normal og som blei markedsført som et "makeuphårbånd", fordi det først og fremst var ment nærmest som et husholdningsinnkjøp i og med at jeg har endt opp med å knekke alle hårbøylene jeg tidligere har brukt når jeg vasker ansiktet, ehe. Men så er det så fint og merkelig kledelig, nesten så jeg har lyst til å bruke det bare for å pynte meg, haha, så det får være med i månedsoppsummeringa mi likevel.

Jeg har også kjøpt denne t-skjorta fra Post Wook/Natasha Chomko, en av mine yndlingskunstnere på Instagram. Dessverre trudde jeg at det motivet som er bakpå (nederste bildet) skulle være foran, i tillegg til at den, til tross for å være størrelse XS, er kjempestor til meg – og det kommer fra noen som i utgangspunktet liker oversized overdeler.

Og så har jeg selvfølgelig kjøpt Det fraværende av Susanne Mørk, som endelig er ute i butikkene – og som likeså godt smalt rett inn på bestselgerlistene. Til uka er det slippfest og jeg skal lese!

TV-serie: For ei stund tilbake anbefale Martina meg Katla – ikke fordi hun likte den kjempegodt sjøl, men fordi hun syntes den var litt kjedelig og jeg, ifølge Martina, liker ting som er litt kjedelige, haha. Foreløpig har jeg sett tre episoder og liker det sånn passe godt. Syns historien i og for seg er spennende, men syns manuset er litt kleint og skuespillet litt flatt – litt i den stilen jeg liker å kalle "europeisk dag-TV", som også var den største innvendinga jeg hadde mot Dark i sin tid. Men jeg kunne sett på bilder av islandske landskap i førti minutter av gangen også uten noen tilhørende fortelling, så for meg føles det ikke som en bortkasta serie å se. Ikke minst kjennes dette som et veldig riktig tidspunkt å se den på om jeg noen gang skal se den, i og med at jeg har begynt å skrive noe delvis nytt som tar utgangspunkt i islandsk folketru.

Spill: Eeeegentlig er jeg på det stedet i Horizon: Forbidden West nå der jeg uungåelig alltid ender opp med å tilbringe mesteparten av tida i alle spill: sluttinnspurten, hvor bare det siste oppdraget gjenstår og man kan velge å samle opp så mange løse tråder man vil. Jeg ender nesten alltid opp med å tilbringe akkurat litt for lang tid i denne fasen, fordi overgangen mellom at jeg syns det er morsomt å utforske uten å ha noen oppdrag som krever oppmerksomheten min, og å syns at det blir kjedelig fordi det blir litt monotont i lengden, er så innmari glidende. Jeg prøver å fullføre et spill når jeg merker at å spille det føles mer som ei hjemmelekse enn som gøy, men for meg, som ikke er så veldig flink til å skille ulike følelser fra hverandre, er det faktisk ei utfordring å finne ut av når det ikke er gøy lenger. Dessuten er det nok en del tvangstanker involvert, for jeg vil liksom oppnå den tilfredsstillelsen det er å virkelig fullføre et spill hundre prosent, noe jeg aldri har fått gjort tidligere fordi jeg alltid blir lei innen den tid. Men så fikk jeg Dredge av Martina i bursdagsgave, og selv om jeg ikke liker å begynne på et nytt spill mens jeg egentlig holder på med noe annet, hadde jeg lyst på en palate cleanser, og jeg forstod det som at Dredge uansett ikke var like narrativt strukturert som det Horizon er, så jeg begynte på det, med en plan om at jeg kunne veksle mellom dét og Horizon. Og wouldn't you know it: det viser seg at jeg nesten bare vil spille Dredge fordi Horizon har begynt å kjede meg. Jeg hadde egentlig ikke trudd at jeg skulle komme til å få så hekta på Dredge, men så viser det seg å være nærmest ei slags blanding mellom Myst – som jeg dessverre ikke helt klarte å komme inn i – og Subnautica. Jeg skulle dog ønske at spillet var lengre og større, for jeg blei litt overraska over at jeg allerede nesten har kommet til bunns i historien og dermed plutselig befinner meg på nøyaktig samme stedet i Dredge som i Horizon, samtidig som jeg innser at indieutviklere selvfølgelig ikke sitter på de samme ressursene som det de store selskapene gjør. Hvem kunne forutsett at spill om havet med bare en løs narrativ struktur og med et touch av Lovecraft-aktig horror tydeligvis er Sjølve Greia™ for meg?

Film: The Menu, No One Will Save You og Tangled. Jeg har ikke helt bestemt meg for hva jeg syns om The Menu ennå, og jeg trur egentlig jeg heller ikke vil klare det, men den var ikke uinteressant. Den var dessuten høyst uforutsigbar, og for noen som ofte sitter og gjetter hva som skal skje i neste scene i løpet av en film – og ofte får rett – var det gøy og befriende å faktisk ikke ha peiling og konstant bli overraska. No One Will Save You føltes som en film som ville veldig mye på én gang, og som for meg først og fremst framstod som et lovende førsteutkast. Kanskje ikke så overraskende at den gikk rett til strømmetjenestene, for den opplevdes rett og slett ganske uferdig, noe som irriterer meg litt, for jeg trur den kunne blitt en god film hvis manuset hadde gått gjennom noen flere runder arbeid før produksjonen satte i gang. Tangled så jeg en rolig fredag kveld for å høyne nivået til quizlaget mitt, og jaggu viste det seg ikke å komme til nytte under quizen dagen etter. Til å være basert på et såpass traust eventyr som Rapunzel, syntes jeg hovedpersonen var veldig sympatisk og lett å like, helt uten å ha fått en ny personlighet som en "sterk og selvstendig kvinnelig protagonist." Rapunzel i Tangled er fortsatt ei naiv prinsesse som alle ser ut til å ville beskytte og/eller redde fra slemme skurker, helt i tråd med kildematerialet, men hun har likevel en egen agenda og massevis av naturlig sjarm som ikke føles påklistra. Dessuten blei jeg oppriktig ukomfortabel av Mother Gothel. En så velskrevet skurk har ikke Disney skapt siden Scar i Løvenes konge.

Musikk: Den fine, lille synthpop-gjengen Future Islands spiller på Sentrum scene om et par uker, noe jeg sannsynligvis ikke kommer til å få med meg fordi kroppen min motarbeider meg så innmari under konserter, men det har likevel inspirert meg til å gjøre et dypdykk i diskografien deres i det siste, og du og du, de gjør liksom ikke feil. Det krever et helt spesielt talent å kunne skrive og komponere album etter album som ikke skiller seg vesentlig fra tidligere utgivelser reint lydlig, men som likevel makter å høres friske og nyskapende ut. Årets album, People Who Aren't There Anymore, byr virkelig på banger etter banger. Låta jeg likevel vil dele med dere her, er den som fikk meg til å forelske meg i dem: In the Fall med Katrina Ford. Som så ofte ellers er det balansen mellom det bitre og det søte i denne låta som appellerer så innmari til meg – både i sjølve melodien og vokalmessig. Seriøst, alle de forskjellige følelsene vokalist Sam Herring klarer å formidle med så subtile virkemidler som blant annet vekslinger i volum vil aldri ikke imponere og røre meg. På sett og vis kan måten hans å synge på minne meg litt om Ryan Lott, selv om Future Islands ellers ikke har så mye til felles med Son Lux.

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuesjette kapittel

Fjorten år gamle Kristine har nesten samme forhold til Los Angeles, California som har Elder Price fra The Book of Mormon har til Orlando, Florida. Forøvrig er jeg imponert over mangeromshotellsuiten disse kidsa tydeligvis bor på.

Tidligere kapitler? Klikk her.

”Opp og stå!” sang Tobias idet han skrudde på lyset på rommet vårt. Han så nesten lys våken ut.

   Kylie mumlet noe uforståelig og vred på seg og trakk dyna over hodet, men Tobias bare gikk bort til henne og snappet dyna. Hun kavet etter den og Tobias kastet den på henne så hun lå i senga si med ei dyne på hodet. Tobias lo og sa at det var på tide å stå opp.

   Jeg slo dyna mi til side og satte meg opp før jeg med trøtte skritt trasket i vei mot badet. Der kledde jeg på meg, gredde håret, pusset tennene og gjorde slike ting før jeg gikk inn i stua og møtte Sid som stirret intenst på brødristeren som stod på bordet. I neste øyeblikk ploppet to mørkebrune og stekte brødskiver opp og han stakk den ene i munnen uten noe som helst pålegg. Deretter snudde han seg med brødskiva halvveis stikkende ut av munnen og bablet noe som hørtes ut som et spørsmål om jeg ville ha den andre. Jeg sa ”ja, takk” mens jeg av alle krefter prøvde å holde latteren tilbake, noe som slettes ikke var enkelt.

   Jeg fikk brødskiva av Sid og gikk bort til kjøleskapet hvor det var fint lite pålegg. Ikkeno’, faktisk. Jeg snudde meg mot Sid med et spørrende blikk og jeg tror han sa noe om at det var derfor han spiste brødskiva som den var, men det var jo ikke lett å høre for han hadde fortsatt brødskiva stikkende ut av kjeften. 

   Jeg fulgte Sids eksempel og ga meg til å spise brødskiva selv om det ikke var noen verdens ting på den. Jeg ga den derfor fort opp og tok fram en banan fra minibaren som jeg kuttet opp i skiver og la oppå brødet. 

   ”Ap jæi ikke penkpe på det før!” mumlet Sid med munnen full av mat og kom bort til meg, fortsatt med brødskiva halvveis ute av munnen. Deretter tok han den ut og fant fram en banan han også. 

   Nå kom Tobias og Kylie også inn i stua og Sid sendte dem et strålende smil, noe som så en blanding av komisk og sjarmerende ut, mye på grunn av håret hans som fortsatt var stort og uregjerlig, selv om det nå var rødt. Han hadde ennå ikke rukket å sause det inn med hårgelé og annet dilldall, vet du, derfor så det litt… eh… merkelig ut.

   ”Er det dere spiser a’?” spurte Tobias og fikk et rart uttrykk i ansiktet jeg ikke greier å beskrive, jeg vil ikke prøve engang. 

   ”Rista brød med banan”, sa jeg og holdt opp brødskiva mi som bevis. 

   ”Ja, så sannelig. Tror jeg tar meg litt jeg også, gitt”, sa Tobias og spurte Kylie om hun også skulle ha og det sa hun ja til.

   Etter at alle hadde spist og Sid hadde fikset håret, gikk vi ut på gangen hvor vi hadde avtalt å møte resten av klikken, Giovanni også. De kom heldigvis snart, så vi behøvde ikke å vente lenge.

   Da Giovanni dukket opp, sendte han Kylie et skeptisk blikk. 

   ”Hvem er du?” spurte Giovanni. 

   ”Kjæresten til Tobias”, svarte hun og la til: ”og søsteren til selveste bandmaskoten.” 

   ”Ja, men du trenger strengt tatt ikke å være med”, sa Giovanni. 

   ”Nei, men jeg blir med for det, jeg!” sa Kylie blidt. 

   ”Beklager, unge dame, men siden du ikke har noen viktig tilknytning til bandet, kan du ikke det, gitt”, sa Giovanni og klødde seg i hodet. Kylie ble fornærmet og utbrøt: ”Men er en bandmaskot viktig, da?” 

   ”Nei!” sa Giovanni og ristet nærmest bestyrtet på hodet, ”men hun har alltid vært med dem og når vi nå straks skal gjøre henne til offentlig bandmaskot, kommer hun til å være med bandet overalt, bortsett fra på scenen under konserter og sånn, hun dukker nok opp i musikkvideoer også selv om hun ikke er med i selve bandet.”

   Tro meg, dette med bandmaskot var noe Giovanni hadde funnet på, jeg hadde ikke hatt noen idé da han først begynte å snakke om det i studio.

   For første gang la jeg merke til et surt drag over ansiktet til Kylie idet hun snudde på hælene og marsjerte inn på rommet vårt igjen mens hun sa sint: ”Nei vel, da!”

   Tilbake stod vi, da. Alle så nesten skyldbevisste på hverandre, bortsett fra Giovanni, han så stivt rett framfor seg. Så sukket han og sa: ”Da gikk vi, da.” Og ganske riktig, vi gikk.

   ”Det er jo den svarte vanen, jo!” utbrøt Roger og stormet ut og ga den en klem der den stod parkert utenfor hotellet. 

   ”Hvordan har du fått med den?” spurte jeg Giovanni og han forklarte at noen hadde kjørt i forveien med den, den var jo uunnværlig. Imens hadde den stått parkert i en skjult garasje bak selve hotellet. Eksklusive saker, skulle jeg tro Giovanni.

   Alle hoppet inn i den.

   Sid begynte å se seg rundt inni den som om han aldri hadde vært der før. 

   ”Jeg syns den er kjedelig, jeg”, sa han etter en stund. 

   ”Kjedelig? Nei, nå må du gi deg! Det er jo selveste grombilen, jo!” protesterte Roger. 

   Det virket ikke som om Sid hørte etter. Han satt bare i sin egen lille verden og stirret rundt i vanen mens Giovanni kjørte. Deretter pekte han på forskjellige steder der inne mens han sa: ”Der hadde det passet med en Sex Pistols-plakat” og ”Kanskje vi kunne hengt et maleri der” og ”Hva med gardiner i vinduet?” Giovanni hadde hørt ham og lo mens han sa: ”Burde nesten bygge om hele vanen til et hus, mener du altså?” 

   ”Ja, noe sånt”, svarte Sid.

   Plutselig satte Tobias i et rop: ”Der er Disneyland! Se, alle sammen, der er Disneyland!” Han sveivet opp vinduet i vill fart og lente seg så langt ut at jeg var overrasket over at han ikke datt ut og pekte og ropte enda mer mens han nærmest siklet. Til slutt ble Sid lei og dro broren sin i t-skjorta og inn i bilen igjen mens han sa: ”Jeg lover deg, i morgen eller noe sånt kan vi sikkert ta oss en tur til Disneyland.” 

   ”Mener du det?” spurte Tobias opprømt. 

   ”Ja”, nikket Sid. 

”Ååå, du er verdens beste bror!” sa Tobias og ga ham en klem. Du skulle nesten tro at det var 10 års aldersforskjell på dem i stedet for fem minutter. 

   Plutselig svingte Giovanni inn på en liten sidegate og snart stoppet han bilen. Vi hoppet ut en etter en og deretter gikk vi inn ei dør. Jeg forstod at dette var bakdøren siden det ikke hang noe skilt der eller noe sånt.

   Giovanni så nervøst rundt seg der inne til han fikk øye på en fyr med t-skjorte med logoen til butikken på som satt henslengt i en stol. 

   ”Hei!” ropte Giovanni til ham og fyren skvatt opp som om noen hadde skutt med en pistol.

   ”Hei igjen!” sa han forfjamset og rettet på capsen sin som stod passe på skeive. Han sjanglet bort til oss og tok et overblikk over gjengen bak ham, som altså var oss, nikket, smilte og sa med sløv stemme: ”Det er dere, ja.”

   Herregud, fyren virket jo dopet, jo! Hvis han var butikksjef her, var nok dette det siste stedet jeg ville få meg jobb.

   ”Hva skal vi gjøre?” spurte Sid når ingen sa noe. 

   ”Jo, det er altså meninga at dere skal gå inn i butikken og lansere cd’en deres, da”, sa fyren og virket passe borte. 

   ”Ja, det skjønte jo jeg og, men hvordan skal vi gjøre det?” spurte Sid irritert. 

   ”Vent litt, skal gå og snakke med sjefen”, sa fyren og svinset av gårde. Takk og pris var ikke han sjef, nei.

   Sjefen kom til syne etter litt. Han så ut som en barsk type uten et hårstrå på hodet, men med rødt skjegg, ølmage og en imponerende mengde tatoveringer. Til tross for utseendet, virket han hyggelig, smilte og spurte om det var oss som var bandet. Jeg trakk meg litt unna for at han ikke skulle tro at jeg var en del av dem. Tobias svarte for dem og sa at det var dem, ja. Sjefen smilte igjen og sa at de bare skulle følge ham. Jeg kom litt bak og sjefen spurte hvem jeg var siden jeg diltet så etter. 

   ”Jo, jeg er bandmaskot”, svarte jeg, noe som fikk ham til å le. Jeg trakk på smilebåndet selv også. Det å ha status som bandmaskot var en ganske komisk greie.

   ”Her, skjønner dere, her er lageret”, sa fyren og viste oss inn i et rom med pappesker fra gulv til tak. Dette var tydeligvis en ganske stor butikk. 

   Han tok fram en pappeske og rev opp den sterke tapen. Oppi der lå en bunke med nybestilte cd’er – nybestilte Onyx-cd’er. Jeg ble stolt på vennene mines vegne da jeg så dem.

   Fyren smilte han også da han holdt opp en av dem. 

   ”Dere er kjendiser nå, folkens”, sa han og flere av guttene rettet seg opp i ryggen idet han sa det.

   ”Ok”, sa fyren, så mot døra ut til bakrommet og ropte: ”Ted! Kom hit!” Ted, det vil si, den tilsynelatende dopa fyren dukket opp og sjefen spurte han om han kunne regne med hjelp fra han. 

   ”Jo da”, sa Ted, men om det hørtes særlig overbevisende ut, nei, det var en annen sak. 

   ”Ålreit, folkens, her er planen: Jeg går ut der og får oppmerksomheten til de folkene som har møtt opp og ikke vil gå glipp av verdenslanseringen av en cd med selve bandet til stede og presenterer dere, dere er Onyx, ikke sant?” Tobias nikket og fyren fortsatte: ”Da kommer altså dere ut med denne bunken med cd’er…” Han tok en pause og pekte på pappesken med cd’er, ”… og forklarer at dette er debutalbumet deres og forteller litt om hvor dere skal ha konserter, om flere singler blir sluppet, dere vet, sånne ting, og så overrekker dere cd’ene til meg som plasserer dem i hyllene. Høres greit ut?” 

   ”Jepp!” Alle nikket. 

   ”Fint! Ted kommer til å si ifra når dere skal ut. Ikke sant, Ted?” spurte fyren for å forsikre seg om den sløve ansatte hadde forstått. 

   ”Mm”, nikket Ted fraværende og jeg hadde mine tvil om akkurat det, ja.

   Sjefen gikk ut mens vi holdt pusten av spenning.

   Plutselig slo en tanke meg: Skulle jeg bli med bandet ut? Oi, shit, her var det ingen å spørre heller, bortsett fra Ted, men noe fornuftig svar fra han, kunne jeg nok ikke regne med. 

   ”Se!” hvisket Gabriel opphisset og pekte ut døra som stod på gløtt. Alle samlet seg foran der og slåss om å få se best.

   Det var utrolig mange der ute. I midten stod sjefen og klappet i hendene for å få oppmerksomheten til hele gjengen. Til slutt så de på ham, de fleste smilte stort. 

   ”De fleste av dere har nok hørt om stjerneskuddene Onyx og vi har vært så heldige å få dem hit i dag for å lansere deres egen cd!” annonserte sjefen. Applaus. 

   ”Så her er de”, fortsatte sjefen, ”Onyx!” Tobias fikk en dytt i ryggen av Ted og gikk ut med de andre bak seg. Jeg ble igjen. Det var best det, tenkte jeg, hvis de absolutt måtte ha meg med, kunne jeg vel komme senere.

   Applausen brøt løs som tordenskrall idet guttene gikk ut. Jeg så at de alle gliste der de spankulerte fram mot sjefen mens folkene der ute hylte.

   Plutselig kom Giovanni fram bak meg og gikk ut døra han også, men så seg over skulderen og sa til meg: ”Kom ut på mitt signal”. Jeg nikket.

   Da de der ute hadde fått hylt fra seg litt, begynte Tobias å prate: ”Hei, jeg er Tobias og vokalist i bandet og jeg er glad så mange har møtt opp for å overvære lanseringen av vårt debutalbum Indigo. Håper dere kommer til å like det!” Mens han sa det, rakte han pappesken med cd’ene til sjefen som avtalt som fornøyd gikk og plasserte dem i hyllene bak dem. 

   ”Snart slipper vi en ny singel som også er på albumet og vi håper dere liker den like mye som de forrige singlene vi har sluppet!” sa Tobias og applausen brøt løs.

   Plutselig snappet Giovanni mikrofonen fra ham og sa inn i den: ”Dere har kanskje lagt merke til ei jente som har fulgt dem helt siden starten?” Jeg ble knallrød i toppen idet han sa det enda jeg var helt alene her i lageret. Jo, altså, Ted var her, men han var vel bare fysisk til stede, vel. Den psykiske delen av ham, nei, den hadde jeg ikke sett. Hvor har den blitt av?

   ”Jeg vil gjerne presentere henne som den offentlige bandmaskoten fra nå av”, fortsatte Giovanni og jeg følte at hjertet mitt banket fortere, ”her er hun, Stan!” Giovanni snudde seg og blunket og sjenert gikk jeg ut. Det vil si, jeg var sjenert, men aldri i verden om omverdenen skulle få se det, derfor gikk jeg med lange, selvsikre skritt mot midten av ringen hvor klikken og Giovanni stod og med et digert glis. 

   Jeg tror det klikket for meg. Jeg aner ikke hva som gikk av meg, i allefall fikk jeg den fikse ideen av at jeg ville si noen ord derfor tok jeg mikrofonen fra Giovanni og sa noen ord som bare datt ut av meg: ”Jeg er altså bandmaskoten deres Stan, eller altså, jeg hetter jo egentlig ikke Stan, men siden det fenger litt mer enn det virkelige navnet mitt, later vi som jeg hetter det”. Noen lo og resten smilte. Jeg fortsatte: ”Jeg kommer til å følge disse smurfene på konserter og andre offentlige opptredener, men aldri opp på scenen og sånn. Så hvis dere legger merke til ei jente som nærmest forfølger dem, så er det bare meg, maskoten deres!”

   Folk lo da jeg sa ”smurfene”. Jeg selv ble overrasket. Jeg var nok litt sånn småpåvirket av Sid her, ja. Apropos han, så bare smilte han når jeg sa det. ”Smurfene”, altså.

   Plutselig gikk sjefen litt tilbake og folk strømmet på for å få autografer, cd’er overrukket av dem, klemmer og sånne ting. Herregud, de gikk helt amok, man skulle tro det var Jesus som stod der og ventet på å gi dem velsignelse, jo! De var ikke sjenerte heller. Et par fjortisjenter spurte Tobias om de kunne få et kyss på kinnet, men Tobias unnskyldte seg med at han hadde kjæreste, noe som førte til at jentene begynte å gråte og gikk ut av hele butikken. 

   ”Jeg mente ikke å såre dere!” ropte Tobias etter dem, men de hørte ikke etter. 

   Mange spurte om de kunne få et bilde med dem selv og en, noen eller alle fra klikken. Noen spurte til og med om min autograf og et par fans ville ha et bilde hvor jeg var med på også. Fett.

   Etter at det verste rushet hadde gitt seg, ble vi eskortert ut på lageret igjen av sjefen som straks roste dem opp i skyene idet vi kom inn: ”Dere burde være et forbilde for alle band, artister og grupper som kommer for å lansere cd’en deres, dere var nemlig fantastiske!” Tobias ble litt brydd over å bli skrytt så mye av, men Sid smilte og takket og sa at vi bare var glade for å kunne gjøre sjappa fornøyd. 

   ”Er dere klare til å dra?” spurte Giovanni og hadde allerede lagt hånden på dørklinken ut til bakrommet. 

   ”Jepp”, sa Arne (Wow, Arne, faktisk. Han pratet jo omtrent like mye som ei potteplante). 

   Alle satte seg inn i vanen. På vei tilbake hang Tobias ut av vinduet igjen for å prøve å få øye på Disneyland og da vi kjørt forbi det, ropte han opp igjen: ”Der er det! Der er Disneyland!”

Fortid og nåtid og framtid

Hvis du har reist kollektivt i Oslo de siste dagene, er det ikke umulig at du har møtt på trynet mitt.

For halvannen måned siden blei jeg spurt om jeg ville være med i den nyeste kampanjen til Ruter, noe jeg takka ja til. Jeg må innrømme at selv om filmsett til dels er kaotiske omgivelser og at å delta på den måten jeg gjorde, stort sett består av mange timer venting og så noen få minutter faktisk handling, syns den delen av meg som drømmer om å lage film at det å være med på medieproduksjon på denne måten både er givende og inspirerende. Ikke minst syntes jeg det var overraskende kult å få se stedet der t-banene går for å sove:

Dette oppdraget viste seg også å by på en trivelig overraskelse i det at Lottie, som jeg trener med, var en del av produskjonsteamet. Den overveldende opplevelsen det tross alt kan være for meg å gjøre noe nytt og uvant, føles alltid litt tryggere når jeg treffer på et kjent og hyggelig ansikt. 

Litt morsomt var det også at kostymeansvarlig i utgangspunktet hadde bestemt seg for et forholdsvis nøytralt antrekk for meg, fordi hun syntes at min ellers så, vel, ekstravagante stil kunne være distraherende, så jeg hadde en sekk full av ensfarga plagg med meg. Da det blei min tur, endte vi likevel opp med å bruke vinterjakka jeg hadde utapå antrekket jeg egentlig skulle ha på meg, og som var tenkt at jeg skulle ta av meg når det blei min tur fordi det tross alt var ganske kaldt på innspillingsdagen. Jeg trur regissør og fotograf endte opp med å like kontrasten mellom den fargerike jakka og håret mitt og det grå industrielle interiøret på Ellingsrudåsen t-banestasjon. Det gjør hvert fall jeg.

Da jeg takka ja til oppdraget, tok jeg forøvrig ikke med i beregninga hvor sjølbevisst jeg skulle komme til å bli av å oppholde meg i Oslo sentrum i kampanjeperioden. Aller mest redd er jeg for et tenkt scenario der jeg ender opp med å sitte i nærheten av en plakat av meg sjøl og en full guttegjeng en sein fredag eller lørdag skal syns det er kjempegøy og vil prate med meg, hahaha. Jeg innser at det tross alt i så fall er en veldig uskyldig hendelse i det store og det hele, men nå er nå en gang å prate med fremmede veldig langt nede på lista over ting jeg liker best å gjøre.

Forøvrig har det blitt en liten diskusjon i den ene autismegruppa jeg er med i på Facebook angående bruken av ordet "Asperger" på plakaten. Jeg forstår at noen syns begrepet er problematisk, oppkalt etter en nazi-lege som det tross alt er, men inntil videre bruker vi fortsatt DSM 10 i Norge, og der er fortsatt "Asperger syndrom" en reell diagnose, til tross for at verden forøvrig egentlig har vedtatt at vi nå om dagen bare bruker autisme om hele spekteret. Sjøl bytter jeg litt på å si at jeg er autist og har Asperger, alt etter hva som føles naturlig der og da, men det er nå også en gang sånn at det er "Asperger syndrom" som det står i papirene mine at jeg har, og for hjernen min, som diagnosetypisk nok har en tendens til å tenke veldig konkret og bokstavelig, kan det i noen sammenhenger føles feil å kalle det noe annet enn hva den offentlige helsetjenesten har bestemt at beskriver meg.

Ellers av interesse i livet mitt, har jeg i det siste sendt inn et knippe søknader av ymse slag:

Altså søknader om uføretrygd og studieplass. Jeg føler på et slags press om å skulle syns at førstnevnte er et nederlag, at det er meninga at jeg skal syns det er trist, men at jeg etter nøye overveiing har akseptert at det er sånn. Men det er ikke sånn jeg føler det i hele tatt, jeg er egentlig bare letta og glad. Likevel virker det som at noen mennesker har litt problemer med at jeg syns det er en god følelse? Akkurat som at de syns at jeg bør skamme meg litt over det, eller at de syns at jeg ikke fortjener å bli ufør med mindre jeg sjøl syntes at det var et tøft valg? Jeg får på ingen måte disse vibbene fra mine nærmeste, men siden "hva driver du med, da?" er det vanligste smalltalk-spørsmålet i verden og jeg stort sett alltid blir spurt om det av behandlere og alt mulig annet, har jeg lagt merke til at folk nærmest virker litt snurte når jeg framstiller det å ha søkt om uføretrygd som et gode. Som det jo tross alt er! Hallo, jeg føler meg sinnssykt takknemlig som bor i et land som tar vare på innbyggerne sine på denne måten, så for meg er det litt underlig at enkelte tilsynelatende misliker mangelen min på skam. "Det er ingenting å skamme seg over" hører vi igjen og igjen, men når vi åpenbart ikke skammer oss, er liksom ikke dét riktig heller. Akkurat som at man med "det er ingenting å skamme seg over", heller mener "du skal skamme deg akkurat riktig mengde." Å bo i et land med våre velferdsordninger er ikke noe å skamme seg over, men derimot et stort privilegium som jeg er veldig heldig som har.

Og så har jeg altså søkt om studieplass på masterprogrammet i litterär gestaltning i Göteborg. I fjor søkte jeg på bachelorprogrammet deres og kom inn, men etter samtaler med både venner og sjukepleieren min sa jeg fra meg plassen. Jeg er mye mer motivert for en master etter å allerede ha vært gjennom tre år med forfatterstudier i Norge. Apropos det har jeg også søkt tredjeåret i Tromsø for tredje gang. Første gang jeg søkte fikk jeg ventelisteplass, andre gang jeg søkte fikk jeg nei. Nå som jeg allerede veit åssen det er å få den verste mulige tilbakemeldinga derfra, føler jeg meg egentlig greit rusta til å motta hvilken tilbakemelding som helst denne gangen. Som jeg sa til Unn her forleden: jeg er forberedt på det verste og blir kjempeglad for det beste.

Mars 2024

Opplevelser: Middag på Casa Pisano og kinotur med Vibeke. Besøk hos Vibeke. Konsert med Susanne Sundfør i Bragernes kirke med Vibeke. Lønsj på Oslo Street Food med Mari. Konsert med Spit Mask og Patriarchy på Goldie med Martina.

Innkjøp: På Patriarchy-konserten fikk jeg endelig kjøpt denne toppen som jeg har hatt lyst på leeenge, men så er den internasjonale økonomiske situasjonen som den er, så å bestille den på nett har vært vanskelig å rettferdiggjøre når prisen for frakt og toll kommer på mer enn det dobbelte av hva sjølve plagget koster. Jeg spurte Patriarchy på Instagram om de kunne ta den med for å selge på Europaturneen sin, og det kunne de, så nå er den min!!!! Det kommer ikke supergodt fram på noen av bildene, men teksten glitrer!!!!

TV-serie: Jeg har sett ferdig begge sesongene av true crime-serien The Curious Case of Natalia Grace på HBO, og i den uoversiktlige sjøen av true crime av ymse kvalitet der ute, var denne serien blant det bedre jeg har vært borti. Twists and turns, virkelige mennesker med personligheter som aldri ville framstått troverdige om de hadde fantes i en skjønnlitterær tekst, og en The Jinx-verdig slutt. Jeg har også fått sett alle episodene bortsett fra den siste av tredje og avsluttende sesong av Young Royals, og mest av alt føler jeg at jeg ikke vil at det skal være slutt ennå, samtidig som jeg prøver å være glad for at serien tross alt gir seg på topp og ikke fortsetter å melke kua til det knapt er melk igjen, sånn som enkelte andre serier har en tendens til å gjøre.

Film: Jeg så to ganske forskjellige filmer denne måneden; Dune: Part Two og Asteroid City. Jeg syntes Dune: Part Two fungerte bedre enn den første filmen, som egentlig føltes mest som ei eneste lang innledning (noe den på sett og vis også var). Jeg syntes toer'n så helt hinsides lekker ut, jeg lo godt av de tilsikta eller utilsikta nikka til Life of Brian, kunne ønska meg ei mer psykedelisk visuell framstilling av hva som skjer når man drikker livets vann, savna The Guild fra boka, syntes kanskje den åpenbare surmulinga til Chani blei litt overtydelig, men likte likevel at filmen tar et mer ambivalent – og dermed mer trofast til boka – standpunkt til Pauls heltestatus, helt motsatt av hva David Lynch sin Dune fra 1984 gjør (selv om jeg ikke desto mindre er veldig glad i den filmen, men av helt andre grunner). Jeg koste meg også med Asteroid City, som jeg syns har fått ufortjent mye hat fra folk som plutselig har bestemt seg for at Wes Anderson ikke er kul lenger. Asteroid City er langt fra hans beste, til dét er den altfor vinglete, men den ser nydelig ut og er full av fantastiske replikker. Så fins det sikkert folk der ute som syns at Wes Anderson bør skifte stil nå, at hans særegne estetikk og lakoniske humor ikke føles like fresk lenger nå som da The Royal Tenenbaums kom i 2001, men jeg har alltid likt greia hans og syns det er ganske kult at han fortsetter å kjøre sitt eget løp, framfor å kontinuerlig strebe etter å tilpasse seg hva publikum og kritikere til enhver tid måtte ønske seg. Med andre ord: liker man, i likhet med meg, Wes Anderson i utgangspunktet, liker man også Asteroid City. Hvis man ikke gjør det, er det ikke noe poeng i se denne filmen.

Bok: Om noen uker kommer Det fraværende, debutboka til min venn Susanne Mørk, og jeg har vært så heldig å få lese den allerede! Det er noe helt spesielt med å kunne følge ei bok fra den bare er en idé til den er et ferdig produkt, og jeg er jo ikke hundre prosent upartisk i og med at jeg som sagt allerede kjenner Susanne, samtidig som jeg har gått nok av forfatterstudier nå til å fint klare å skille mellom teksten og personen som har skrevet den. Jeg har alltid vært fan av tekstene til Susanne, men å se dem gjennomarbeida på denne måten har vært enormt gledelig. Hun har alltid hatt noe mørkt og uhyggelig lurende i bakgrunnen av det hun skriver, og i denne samlinga med fortellinger har hun klart å spisse det til, kontrastere det enkle og uskyldige opp mot det komplekse og farlige, og skape en imponerende dybde i situasjoner som rommer mer enn hva man kan slumpe til å tru ved første øyekast. Jeg gleder meg skikkelig til denne boka kommer ut i verden, og siden antallet forhåndsbestillinger har gått over all forventning, kan det være lurt også for deg å forhåndsbestille den, sånn at du ikke trenger å måtte vente på et andreopplag.

Musikk: GusGus stod bak et av fjorårets aller beste album for meg, og 2024 ser foreløpig ikke ut til å bli et dårligere år for de islandske technoguruene. Singelen Breaking Down står igjen som mars måneds beste utgivelse, og akkurat som i Unfinished Symphony, inneholder refrenget det særegne euforiske toneskiftet som GusGus har gjort til sin spesialitet. Jeg overdriver ikke når jeg sier at det toneskiftet føles som pur katarsis hver eneste gang jeg hører det. Og hvor kul er ikke den Mad Max-aktige animerte musikkvideoen?

Throwback Thursday: Aloha verden – tjuefemte kapittel

Så denne California-drømmen min er ikke heeelt ny. Jeg har sikkert sagt det før, men noe av det jeg syns er morsomst med å vende tilbake til en nesten tjue år gammal tekst, er at jeg egentlig fortsatt skriver om de samme tinga. Langt bedre, selvfølgelig, men California har alltid hatt ei spesiell betydning for meg litterært, uten at det er noe jeg har vært særlig bevisst på.

For tidligere kapitler, kan du i kjent stil trykke på Aloha verden-knaggen.

De tre dagene før vi dro, foreløp uten særlig handling. Vimsete forsøk på å få hverandre til å tenke på noe annet enn California, California, California og sommerklær og solkrem og badetøy og strandvolleyball var igrunn det eneste som vi bedrev dagene med.

   Tobias hadde fått med søsteren min. Det var fortsatt rart å tenke sånn, at Tobias var sammen med søsteren min eller at søsteren min var sammen med Tobias, for den saks skyld. Allikevel virket det mest naturlig å si at Tobias var sammen med søsteren min for i motsetning til de fleste jeg kjente, kjente jeg en av kompisene mine bedre enn min egen søster. Jeg hadde kjent Tobias lenger enn Kylie også. Slå den, du! Å ha kjent en fyr du ble kjent med etter at du flyttet for noen måneder siden lenger enn sin egen søster. Men for meg var det altså sånn det var og det var igrunn fint lite jeg kunne få gjort med det.

   Endelig var avreisedatoen der og alle i huset var helt ville. Alle tenkte det samme for ingen av oss hadde vært på et så solrikt sted før så derfor var dette helt spesielt.

   Taxien stoppet utenfor huset og tutet litt. Alle så på hverandre, gliste og så gikk vi ut og presset oss sammen i baksetet og Sid fortalte hvor vi skulle. Så bar det i vei til flyplassen, da, og ingen sa et ord på veien, alle var altfor spent og selv om vi var musestille, visste alle hva de andre tenkte. 

   Neste gang taxien stoppet, var det utenfor flyplassen. Alle gikk ut og tok koffertene sine fram fra bagasjerommet og så gikk vi alle inn med store smil om munnen.

   Sid var den første som åpnet den. Munnen, altså. Selv om vi ikke var i nærheten av Kylie, Mario eller Giovanni nå, var det allikevel noen amerikanske ord som glapp ut av munnen hans, akkurat som den dagen i studio hvor jeg hadde sunget, bortsett fra at nå utbrøt han: ”Hell yeah, man.”

   Kanskje han var synsk og det var derfor han sa det. I allefall kom en veldig blid amerikaner mot oss nå med et smil som kunne lyst opp den svarteste natten.

   ”Hei, alle sammen! Weeee!” ropte Kylie og kom mot oss med en trillekoffert. Den så ut til å veie et tonn, minst, og dessuten var den så fullstappet at den så ut til å kunne sprekke når som helst.

   Kylie la merke til at jeg stirret på kofferten hennes og svarte: ”Du skjønner, jeg hater å ikke ha med meg nok klær når jeg er ute og reiser”. Hun dro en hårlokk vekk fra ansiktet og først nå la jeg merke til hvor rød hun var. Jeg bemerket det og Kylie forsikret oss om at det bare var fordi hun hadde løpt så fælt, hun var visst redd for ikke å rekke flyet. 

   ”Men herregud a’, jente, flyet går jo ikke før om en og en halv time!” sa Gabriel. 

   ”Ja, ja, jeg liker å ha god tid”, sa Kylie bare og det ubekymrede smilet hennes var på plass igjen.

   Vi stilte oss i kø for å legge koffertene våre på trillebåndet og deretter vandret vi rundt på flyplassen før vi steg om bord i flyet vårt og satte nesen i retning California.

   På flyet begynte jeg å synge. Enda hvor mye jeg hater synging, var det faktisk akkurat det jeg satte i å gjøre. Selvfølgelig var det en sang som passet perfekt, nærmere bestemt California Dreaming med The Mamas and the Papas. 

   Vi kjente at det ble varmere i flyet, til og med, etter hvert som vi nærmet oss og jeg var ikke den eneste som var nødt til å ta av meg genseren og bare sitte i t-skjorte. Det var klart det var sånne knotter i taket du kunne skru på som blåste kald luft, men skal jeg være ærlig, hjalp det ikke noe særlig.

   Etter at jeg hadde gått lei av å synge California Dreaming, tok min yndlingspopgruppe Beach Boys over med slageren California Girls. Deretter var det California av Phantom Planet som jeg sang på. Til slutt ble Tobias, som satt ved siden av meg, mektig lei av syngingen min og ba meg holde kjeft. Jeg gjorde det. I to sekunder. Så var det på’n igjen mens Tobias maste høylytt om å få bytte sete, men de andre bare lo av ham.

   Hjertet mitt dunket fortere da jeg hørte stemmen over høytalerne i flyet som meldte fra om at alle måtte spenne sikkerhetsbeltene fordi vi gikk inn for landing. Med historiens største glis (ok, da, litt overdrivelse, men smilet mitt var i allefall større enn Mona Lisas) spente jeg på meg sikkerhetsbeltet og så fikk jeg dotter i ørene, men jeg var bare glad til. Det betydde jo at vi gikk inn for landing!

   Med en gang flyet hadde stoppet, fikk Sid maur i rompa, virket det som. Han skulle opp og fram akkurat der og da, mens Gabriel, som satt ved siden av ham, sa til ham at han burde vente siden nå kom en stim av mennesker til å renne til utgangene og nærmest slåss om å komme først ut. Såklart smurte jo Gabriel tjukt på og fortalte videre om folk som var blitt kvalt av alle folkene som presset seg på. Dette fikk Sid til å grøsse og, enda viktigere, sitte stille.

   Da en del mennesker hadde gått av, begynte vi så smått å røre på oss også. I allefall tok vi av oss sikkerhetsbeltene og reiste oss.

   Da vi trådde inn i midtgangen, måtte jeg nesten klype meg selv i armen for å spørre meg selv om dette virkelig hendte, om jeg virkelig var i California nå, eller om det bare var en god og livaktig drøm. Men da jeg kjente pusten til Tobias i nakken, innså jeg det: Dette var virkelig! Jeg var i California! 

   Jeg strakte meg på tå for å nå bagasjen jeg hadde lagt over setene, men hvor enn mye jeg prøvde, nådde jeg den ikke. Jeg var rett og slett for lav. Det hele endte med at Tobias, som var rundt 10 centimeter høyere enn meg, måtte ta den ned med en latter og en bemerkning om at nå måtte jeg begynne å spise magiske bønnespirer som i det eventyret så jeg kunne vokse litt også.

   Alle sammen gikk mot utgangen med forventinger i massevis. Vi sa ikke så mye, men nok en gang var det som om vi var blitt tankelesere alle mann: Vi visste nøyaktig hva de andre tenkte, nemlig det samme som vi tenkte selv, så ord var unødvendig.

   ”Dægger’n!” sa Sid da vi kom ut og den varme luften slo imot oss, ”her var det varmt!” 

   ”Puh, ja!” istemte Kylie og viftet hånda si framfor ansiktet sitt som en vifte. Jeg bare nøt det og hadde igrunn ingenting å si. 

   Vi kom inn på flyplassen og tok imot koffertene våre. Deretter ringte vi til en taxi som kjørte oss til hotellet ganske straks.

   Da taxien stoppet og vi skyndte oss rundt for å lempe bagasjen ut, spurte plutselig Roger: ”Hvor er vi egentlig?” 

   ”Tulling! Vi er i California!” utbrøt jeg matt og slo meg på pannen. 

   ”Ja, da vet jo jeg og, det, men hvor hen i California?” spurte Roger. 

   ”Dust, California er California, det!” sa jeg og himlet med øynene, men de andre stirret dumt på meg. 

   ”Hva er det?” spurte jeg. 

   ”Hva mente du med ’California er California’?” spurte Sid. 

   ”Jo, jeg mente det jeg mente!” sa jeg og forstod ikke hvorfor ingen andre skjønte meg. 

   ”Og hva var det du mente?” spurte Tobias. 

   ”Vi er i California!” sa jeg oppgitt. 

   ”Ja, det har vi fått med oss vi også”, sa Tobias rolig. 

   ”Ja, så hva er problemet da?” spurte jeg irritert. 

   ”Det du sa med at California er California. California er inndelt i byer og steder og sånn, vet du”, sa Sid. 

   ”Næh, det er det jo ikke! California er jo en by!” sa jeg og lo og så rundt meg for å se om det var flere enn meg som hadde fattet hvor dum Sid var. 

   ”California er ikke en by”, sa Kylie. 

   ”Hva er det da, om jeg tør spørre?” spurte jeg eplekjekt og satte hendene i hoftene. 

   ”Det er en stat med 27,7 millioner innbyggere med Sacramento som hovedstad og en av statens største byer er Los Angeles og det er der vi befinner oss”.

   Jeg snudde på hodet for å se hvem som kom med det utfyllende svaret. Det var Gabriel. Han la merke til at flere og flere stirret på ham, men han satte bare opp en forbløffet mine og sa: ”Hva er det?”

   ”Los Angeles… Er det ikke her hvor Disneyland ligger?” spurte Tobias litt tankefullt og så ut i lufta. Før noen rakk å svare, fortsatte han: ”Dit må vi dra en gang. Jeg har alltid drømt om det som unge og når vi først er her i L.A. er jeg nødt til å komme meg til Disneyland!” 

   Vi tok med oss koffertene og gikk inn på hotellområdet. Deretter sjekket vi inn i resepsjonen og fikk nøklene til rommene for denne gangen skulle vi ikke dele rom alle sammen, men vi delte oss og skulle bo på to rom, fire på et rom og tre på et annet.

   Da vi stod i heisen og ventet på at den skulle frakte oss til 5. etasje, diskuterte vi hvem som skulle bo sammen. Vi ble til slutt enige om at Sid, Tobias, Kylie og jeg skulle dele et rom og Arne, Roger og Gabriel skulle dele et annet.

   Pling! kom det fra heisen idet den stanset i vår etasje. Alle gikk ut med kofferter og bager og det som var og så gikk vi bortover den ganske trange gangen. Til slutt kom vi fram til våre rom, som lå ved overfor hverandre, og så gikk vi inn, hver til vårt.

   ”Det er ganske morsomt, ikke sant?” sa Kylie da vi kom inn, ”to søstre og to brødre deler rom, nei så artig!”

   ”To søstre?” spurte Tobias og så på Kylie med et granskende blikk. Han hadde jo verken hørt at vi var adopterte begge to eller at vi til og med var søstre. 

   ”Eh, ja”, sa Kylie, klødde seg i nakken og så litt brydd ut, derfor tok jeg for meg å fortelle hele historien om hvordan vi fant det ut.

   Da jeg var ferdig, stod Tobias igjen med øyne som tinntallerkener. Han så ikke ut til å tro det han hadde hørt. 

   ”Å ja”, sa han til slutt og så begynte vi å bevege oss igjen, det vil si, ta av oss skoene, sette koffertene på rommene våre og sjekke ut hvor badet var. 

   ”Vi har den utsikten!” sa plutselig Sid som stod ute på verandaen. Jeg gikk ut til ham. Han lente seg over rekkverket og så utover. Solen holdt på å gå ned bak horisonten, så jeg, og det gjorde at den badet hele byen i et nydelig lys. 

   ”Er ikke vi de heldigste smurfene du noen gang har kjent?” spurte Sid og gliste fett. Jeg nikket og smilte, så utover rekkverket jeg også mens jeg lurte på hva det egentlig var med Sid og disse smurfegreiene. 

   ”Står dere her, dere da?” spurte Kylie som dukket opp bak oss. 

   ”Jepp. Denne utsikten er utrolig”, sa Sid. 

   ”Ja. Den er kjemperomantisk”, sa Kylie og stilte seg ved siden av meg. Jeg snudde meg mot henne for å se om det var et slags hint og Kylie holdt tommelen opp mot meg, nikket og smilte lurt. Jeg ignorerte henne og festet i stedet blikket på solnedgangen igjen. Den var virkelig vakker. Med et sideblikk bort på ansiktet til Sid som nå lå badet i det nærmest magiske lyset, tok det ikke lang tid å konstatere at han var akkurat det samme.  

   ”Kom inn, a’, det er ensomt her inne!” maste Tobias og dukket opp i døråpningen. 

   ”Nei, du kan heller komme ut, dette må du ikke gå glipp av”, sa Sid og Tobias ble litt nysgjerrig og lente seg over skulderen til Sid for å se. 

   ”Wow!” var det eneste han greide å utbryte før han fortet seg inn, hentet kameraet og foreviget dette perfekte øyeblikket. 

   Helt til da hadde jeg faktisk trodd at gutter ikke hadde øye for ting som var pene. Dette var annerledes. Både Tobias og Sid var like oppslukt av solnedgangen som det vi jentene var. Som det vi søstrene var.

   Plutselig sank solen ned bak havet, men fortsatt var det noen solstråler som sivet fram fra bak der. Allikevel tok det ikke lang tid før skumringen brøt fram og vi fire gikk inn igjen.

   ”Hva har vi her?” sa Sid og åpnet døra til minibaren mens han ramset opp for oss: ”Potetgull, cola i massevis, øl også, faktisk, peanøtter, frukt og cider. Hva mer kan man ønske seg?” 

   ”Sjokolade”, mumlet jeg, halvt til meg selv, men Sid hørte meg allikevel og sa: ”Jo, det er faktisk sjokolade her også. Her, ta imot!” og hev en til meg. Jeg ble litt overrasket, men fanget den i lufta og på en, to, tre så var den vekk. 

   Etter at vi hadde sittet i sofaen og pratet litt og sånn, fant vi ut at det var på tide å gå og legge seg. Guttene skulle tross alt tidlig opp neste morgen for å lansere albumet sitt.

   Det var to soverom med to senger hver. Guttene skulle dele rom og jentene skulle dele rom. Eller brødrene og søstrene om du vil.

   ”Du liker Sid, ikke sant?” spurte Kylie da vi var på plass i sengene våre. Jeg stirret på henne som om jeg ikke hadde den fjerneste anelse om hva hun bablet om. 

   ”Hva får deg til å si det?” spurte jeg til slutt. 

    ”Jo, jeg har da sett deg og selv om vi kanskje ikke kjenner hverandre så godt til søstre å være, må jeg innrømme at jeg tror det er noe med at vi har samme blod. Det er nesten som om jeg kan lese tankene dine. Du vet, jeg kan se på ansiktet ditt og kjenne igjen det uttrykket fordi jeg ofte blir seende sånn ut når jeg tenker på akkurat det samme.”

   Jeg kvapp til litt. Det var sånn jeg følte det med henne også. Av og til gjettet jeg faktisk hva hun tenkte på fordi jeg hadde ganske mange ansiktsuttrykk som var klin like hennes.

   ”Når Sid ser på deg eller smiler, får du et helt spesielt uttrykk i øynene”, fortsatte Kylie, ”nærmest som om de begynner å glitre, hvis du skjønner hva jeg mener. Det er ikke bare øynene dine, altså, men hele ansiktet ditt liksom lyser opp og jeg ser det på deg at du blir flere hakk gladere bare ved å være i samme rom som ham.” 

   Jeg stirret på Kylie før jeg spurte: ”Hvordan i alle dager har du funnet ut alt det?” 

   ”Som sagt, det er akkurat sånn jeg oppfører meg også, det har jeg blitt fortalt!” smilte Kylie. Jeg smilte jeg også, så fortsatte Kylie: ”Jeg tror vi er veldig like, jeg. Begge to har en forkjærlighet for punkete klær, for eksempel. Jeg skal vedde på at vi liker samme type bøker og filmer også. Hva synes du for eksempel om fantasy? Og parodier er jo noe av det morsomste du kan se på film!” 

   ”Ja!” istemte jeg. 

   ”Krigsfilmer er kjempefine”, sa begge to i kor, noe som førte til at begge to begynte å le. 

   ”Jeg tror jeg aldri har møtt noen som forstår meg når jeg sitter med tårer i øynene på en krigsfilm og tenker på hvor utrolig vakkert det er”, sa jeg. 

   ”Er det akkurat sånn du er også?” spurte Kylie og jeg nikket opprømt. 

   ”Wow, vi er virkelig like!” sa Kylie. 

   Kylie var stille en stund før hun gjentok: ”Du liker Sid, ikke sant?” Jeg skulle til å protestere, men Kylie kom meg i forkjøpet: ”Ærlig talt, du er jo på knærne etter ham, jo! Jeg ser det på deg så ikke prøv å nekte!” 

   ”Ok, ok!” lo jeg, ”ja, jeg liker Sid, jeg synes han er nydelig!” 

   ”Visste jeg det ikke”, sa Kylie triumferende. Deretter sa hun: ”Da kan vi jo trygt si at vi har lik guttesmak også, da! Faller for hver vår tvilling a’, gitt. Enda godt at det er to av dem så vi slipper å slåss om samme gutten!” Jeg lo da hun sa det. Etter det ønsket vi hverandre god natt og jeg lente meg tilbake på puta, trakk inn pusten godt en gang før jeg lot meg synke hen til drømmenes verden. 

Trettipunktersbloggutfordring #18: noe som rører deg

Med fryktelig ujevne mellomrom kommer jeg på at jeg strengt tatt fortsatt ikke har fullført denne utfordringa som jeg starta på for noe som jaggu snart er ti år siden. Sist gang jeg svarte på den, var i august i fjor. Hva er tid? Ikke veit jeg.

I dag er tydeligvis dagen for å snakke om hva som rører meg, og det er et interessant tema for meg, fordi jeg har et litt… utradisjonelt forhold til dette med empati.

Da jeg var liten, skjønte jeg ikke hva det ville si å være rørt. Jeg trudde det var det samme som å være trist. Så da venninna mi og jeg omkring tiårsalderen leika at vi var popstjerner som blei intervjua av musikkjournalister og fikk spørsmål om hva som rørte oss, svarte venninna mi at hun blei rørt når hun så filmer hvor noen døde. Jeg svarte at jeg blei rørt når noen døde i virkeligheten. Venninna mi så på meg og sa at det ikke var å være rørt, det var å være trist. Hun prøvde å forklare meg forskjellen uten at jeg skjønte den, så jeg endte bare opp med å svare det samme som henne. 

Som kjent fikk jeg autismediagnosen for ei stund tilbake. Minnet i avsnittet over er et av mange eksempler på noe jeg ser tilbake på i voksen alder og bare ahaaaa. Da som nå sleit jeg med å skille ulike følelser fra hverandre, og jeg hadde ganske lav empati. Sistnevnte er litt stigmatisert, også innenfor autismemiljøet. Det knyter seg litt i meg når jeg ser, antakelig velmente, varianter av dette:

Selvfølgelig kan autister være like empatiske som nevrotypikere, men ikke alle er det, og det føles litt kjipt når andre hevder at min opplevelse er en "myte." Nå skal det sies at jeg sant nok ikke mangler empati, empatien min er bare litt… ujevnt fordelt. Dessuten er ikke empati og sympati det samme.

For jeg kan ha masser av sympati! Hvis en god venn av meg forteller at hen har det vanskelig, syns jeg synd på dem og støtter dem så godt jeg kan. Men jeg kan ikke føle smerten deres. Deres tristhet smitter ikke over på meg, men så er det heller ikke et kriterium for meg at jeg må forstå hva andre opplever for å kunne være en god venn. Og det virker å være ei overraskende vanlig oppfatning i samfunnet forøvrig at de to tinga henger uløselig sammen. At man liksom må forstå noe for å behandle det med omtanke. Derfor virker det for eksempel som at noen mennesker syns det er helt OK å hetse transpersoner, fordi de ikke klarer å relatere til følelsen av at kjønnet du blei tildelt ved fødselen ikke samsvarer med hva som faktisk er sannheten. For et litt mindre dramatisk eksempel: jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har prøvd å forklare for andre at jeg ikke er i stand til å gjøre en spesifikk ting, hvorpå de svarer noe i retning av "jeg klarer det jo helt fint, så hvorfor skal ikke du kunne klare det?". Med andre ord er det ganske utbredt å ikke utvise aksept ved manglende forståelse. Er det noe min litt skakkjørte versjon av empati har lært meg, så er det nettopp at jeg ikke trenger å forstå åssen noen har det for å likevel godta at det kan være sånn og være så raus som mulig. 

Jeg har ikke noe personlig problem med å se grusomme krigsvideoer fra Gaza fordi det ikke påvirker meg nevneverdig å se andres lidelser. Det betyr ikke at jeg ikke syns det er jævlig og feil, men når folk sier ting som at de ikke orker å se på flere videoer fordi det river i hjertene deres, er ikke det noe jeg kan kjenne meg igjen i. Jeg ser på brutale åstedsfotografier med nysgjerrighet, men ikke med avsky. Folk trenger aldri å advare meg mot sterke bilder, for jeg føler sjeldent noe annet enn fascinasjon av å se dem. Du trenger aldri å være redd for å dele detaljer om fordøyelsesproblemene dine mens jeg spiser, for jeg reagerer ikke følelsesmessig annerledes på det enn om du hadde snakka om hvilke som helst andre problemer. Men det betyr ikke at jeg ikke gjør mitt beste for å lytte til deg og, om mulig, tilby trøst eller hjelp.

Og dette er nok noe av grunnen til at jeg ikke skjønte hva det ville si å være rørt som tiåring. Men ved nærmere ettertanke har jeg opplevd å bli rørt.

Jeg blir for eksempel oftere rørt av TV-spill og bøker framfor av filmer. Jeg trur det er fordi at i både TV-spill og bøker – og særlig ved et førstepersonsperspektiv – føles det i større grad som at det skjer med meg. Når jeg ser filmer blir jeg en ekstern observatør, som iakttar scenene med samme avmålte nysgjerrighet eller fascinasjon som når jeg ser på krigsvideoer eller åstedsfotografier, og kan dermed være veldig interessert, men sjeldent personlig berørt. Av samme grunn klarer jeg ikke å bli redd av skrekkfilmer, men av Subnautica – et TV-spill i førsteperson med tolvårsgrense – blei jeg til tider så redd at jeg ikke klarte å slutte å spille, i frykt for hva som kunne komme til å skje om jeg ikke holdt et øye med skjermen. Jeg blei så grepet av både frykten for og skjønnheten i det ukjente at det gikk utover alle aspekter ved livet mitt. Jeg har allerede snakka så mye om Subnautica på denne bloggen at det er lite annet jeg kan legge til nå, men jeg syns det er interessant.

Og dere som har holdt ut med meg i flere år, husker kanskje alle følelsene som bøker som Vannfall, Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake og Rød selvbiografi induserte i meg. 

Så hva rører meg? I all hovedsak TV-spill og bøker. Og i sjeldne tilfeller enkelte filmer.

Kort oppsummert: kunst.