Hva gjorde du i 2013 som du aldri har gjort før?
Blei Årets TrafoTalent, riktignok for fjoråret, men kåringa var i år. Tatoverte meg. Var samboer. Tatoverte noen.
Hvilke land har du besøkt det siste året?
Tsjekkia og Tyskland (og veit dere hva, bildene derfra kommer helt faktisk og på ordentlig snart. Jeg lover).
Hva ønsker du deg neste år som du har savnet?
Skrivetid.
Hvilke TV-serier var de beste du så?
I år må det vel ha vært Orange Is the New Black og The Walking Dead.
Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Sannsynligvis The Road av Cormac McCarthy.
Hva slags musikk har du hørt mest på?
Dette blir ikke helt nøyaktig, for nå som vi både har platespiller og stereoanlegg hjemme, hører jeg ikke så mye på Spotify, og dermed viser bare last.fm-profilen min et utvalg av det jeg har hørt på. Men i følge den:
1. Jokke & Valentinerne - 181 avspillinger
2. Tom Waits - 175 avspillinger
3. Sigur Rós - 171 avspillinger
4. Salem - 137 avspillinger
5. Silver - 131 avspillinger
6. Emilie Autumn - 111 avspillinger
7. Current 93 - 79 avspillinger
8. The Cure - 75 avspillinger
9. Bright Eyes - 71 avspillinger
10. Joy Division - 67 avspillinger
11. Antony and the Johnsons - 64 avspillinger
12. Bloc Party - 59 avspillinger
13. Death in June - 55 avspillinger
14. VNV Nation - 54 avspillinger
15. Lindsey Stirling - 53 avspillinger
Hva ønsket du deg? Og fikk?
Verdens fineste samboer.
Hva gjorde du på bursdagen din?
Fikk hyggelig besøk av Kolbjørn, Eirin og Eirik. Siden Vibeke, Åshild og Jørgen allerede var der, blei vi en liten gjeng som spiste pai, drakk vin og tok fjollete bilder av hverandre.
Hva har holdt deg i mental balanse?
En forståelsesfull, snill og motiverende samboer.
Hvilke var de beste filmene du så?
For eksempel Django Unchained, The Road og Blancanieves.
Ønsker og planer for det nye året:
Få skrevet mer. Jeg blir veldig glad om jeg kommer inn på en skriveskole, men det tør jeg nesten ikke å håpe på lenger.
mandag 30. desember 2013
fredag 27. desember 2013
Blancanieves
Herregud, for en eventyrlig kveld på kino jeg har hatt.
Og så sinnssykt nydelig Macarena García er. Den eneste jeg kommer på i farta som er vakrere enn henne, må være Jørgen.
Og Maribel Verdú var awesome både i Y tu mamá también og Pans labyrint, og selvfølgelig skuffa hun ikke nå heller. Tenk at ei så kul dame klarer å være så gjennomført kald og bare... forferdelig ond.
Og liksom, de sju dvergene er et omreisende tyrefekter-sirkus som seinere blir tatt inn på et freakshow, det er overhodet ingen kjekk prins som redder dagen, Snøhvit vil ikke være prinsesse, hun vil være føkkings tyrefekter, og så er det finefinefine Andalucía og svarthvitt og stumfilm og herregud, så innmari pent:
Kom dere for all del på kino.
(Edit: Dette blogginnlegget sier alt jeg med denne posten har prøvd å si.)
Og så sinnssykt nydelig Macarena García er. Den eneste jeg kommer på i farta som er vakrere enn henne, må være Jørgen.
Og Maribel Verdú var awesome både i Y tu mamá también og Pans labyrint, og selvfølgelig skuffa hun ikke nå heller. Tenk at ei så kul dame klarer å være så gjennomført kald og bare... forferdelig ond.
Og liksom, de sju dvergene er et omreisende tyrefekter-sirkus som seinere blir tatt inn på et freakshow, det er overhodet ingen kjekk prins som redder dagen, Snøhvit vil ikke være prinsesse, hun vil være føkkings tyrefekter, og så er det finefinefine Andalucía og svarthvitt og stumfilm og herregud, så innmari pent:
Kom dere for all del på kino.
(Edit: Dette blogginnlegget sier alt jeg med denne posten har prøvd å si.)
onsdag 25. desember 2013
Julegaver 2013
Ohoi! Tre nøtter til Askepott sett, lys tent, nøttesteik fortært, gaver pakka opp, og jul overstått. Juletreet vårt ser temmelig ordinært ut, og uansett er dere vel like lei som meg av alle juletrærbildene på fjeser'n, så jeg skal spare dere for enda et. Håper alle har kost seg med familie og venner!
Jeg lot speilreflekskameraet ligge igjen i Hamar, jeg har som kjent mista telefonen min, og jeg gidder ikke å bruke opp analog film på å ta bilder av julegavene mine. Egentlig hadde jeg tenkt å vente til i morra for å låne det lille digitalkameraet til Vibeke, men så kom jeg på at jeg har jo så fin kjole på meg, og hvem bryr seg vel egentlig om at webkameraet mitt har shitty kvalitet. Herved presenterer jeg årets gaver:
Jeg fikk femten Flax-lodd, og vant til sammen tre hundre kroner!!!!
Gavekort på Platekompaniet kommer veldig godt med.
Øredobber. Fra før av har jeg veldig mange som er veldig prangende, og med tanke på at jeg har tre hull i hvert øre, kan det fort bli litt overkill med veldig prangende øredobber i alle seks hulla. Fint om de fire bakerste er sånne diskrete og søte, men likevel ikke kjedelige, akkurat som disse jeg fikk av mamma og pappa.
Åååhh, dere, jeg elsker jo glittersminke. Rosa, flytende glittereyeliner fra Urban Decay og glittermascara!!!!
Jeg gleder meg til å se!
Åh, dette er genialt, skjønner dere. Kombinert ørevarmere og headset, så slipper jeg å se ut som en tulling når jeg går rundt ute i kulda med headset utapå lua. Det går jo for så vidt greit for de som ser normale ut fra før av, men jeg har jo på generell basis en klesstil som er litt... vel, over the top. Det jeg prøver å si, er at det ikke ser så veldig bra ut med hvit, blå, gul, rosa og rød lue med lamamønster og grønt headset med rosa prikker utapå der igjen.
Bøker! Jeg liker bøker!
Skøyter fra svigers!!!! Hvor awesome ække det?!
Sjekk, a. Seriøst, sjekk, a. Kolbjørn og Jørgen har overgått seg sjøl totalt og gitt meg keyboard. Fytti rakkern, så stas.
Med andre ord: hvis dere der ute bare har fått halvparten så kule gaver som meg, så er dere kjempeheldige! Ønsker alle ei herlig romjulstid!
Jeg lot speilreflekskameraet ligge igjen i Hamar, jeg har som kjent mista telefonen min, og jeg gidder ikke å bruke opp analog film på å ta bilder av julegavene mine. Egentlig hadde jeg tenkt å vente til i morra for å låne det lille digitalkameraet til Vibeke, men så kom jeg på at jeg har jo så fin kjole på meg, og hvem bryr seg vel egentlig om at webkameraet mitt har shitty kvalitet. Herved presenterer jeg årets gaver:
Med andre ord: hvis dere der ute bare har fått halvparten så kule gaver som meg, så er dere kjempeheldige! Ønsker alle ei herlig romjulstid!
lørdag 21. desember 2013
Et åpent julebrev til alle som leser bloggen min
... også kjent som god, gammaldags generell svada. Og foreldre sender jo julekort med bilde av ungen sin på til alle de kjenner, så jeg sender alle mine kjære blogglesere noen bilder av meg sjøl. Fordi at for et halvt år siden så håret mitt sånn ut:
Og nå har det gått over til å se sånn ut:
Og egentlig var det løgn å insinuere at håret mitt bare har blitt sånn av seg sjøl, for jeg var strengt tatt hos frisøren i dag. Det var et ganske dårlig bilde uansett, kanskje dere får en bedre idé om åssen det ser ut hvis jeg gjør sånn?:
Hvis du syns jeg ser ut som en gnom, er det bare fordi jeg er en gnom.
Uansett har håret mitt blitt blondt igjen med noe mørkt i dybden som ikke kommer fram sånn altfor godt på noen av bildene. Ikke at det er så helsikes viktig heller. Planen er at det skal se sånn ut ganske lenge, for i sommer er jeg faktisk bare nødt til å dra på Middelalderuka på Gottland, og, som kjære Lars uttrykte det, "da kan man ikke se ut som om man kommer rett ut av Space Oddyssey, for å si det sånn." Ønsk meg lykke til. Helt siden den opprinnelige lillafargen blei grå, har jeg vært lei av å ikke ha rosa/rødt/lilla hår. Og det skjedde for sånn... fire måneder siden.
Egentlig skulle ikke dette blogginnlegget handle så fryktelig mye om meg, det vil si, skulle i væffal ikke det da jeg planla det. Her er en julehilsen til alle dere som faktisk følger med på det som skjer her inne:
Snø er kult, regn er kjipt. Likevel har jeg hatt bra med julestemning den siste tida, ikke minst etter at Jørgen kjøpte stjerne vi kunne ha i vinduet, og jeg lagde nøttesteik med brunsaus, poteter og surkål til middag. Nå er jeg atter tilbake i Lier, og jeg skal benytte en sårt tiltrengt ferie til å møte folk det er altfor lenge siden jeg har sett (skal prøve å rekke dere alle), hvile ryggen min så den kanskje kommer i form igjen til jeg skal jobbe et par dager i romjula, kanskjeforhåpentligvis få skrevet bittelittegranne, spille kjempemasse Monkey Island (for hurra! for sider som lar deg laste ned de beste klassikerne - de gamle er fortsatt eldst - til en nesten latterlig rimelig penge) og spise julemarsipan sponsa av foreldra mine, siden jeg aldri tar meg råd til denslags luksus likevel.
I stad var jeg en tur på Bare Jazz, og i et hjørne satt en skjeggete fyr med fjellklær og stappfull sekk. Servitøren gikk bort til ham for å plukke opp det tomme ølglasset hans, og spurte jovialt: "Jasså, skal du feire jul i skogen?" Fyren svarte: "Jeg feirer ikke jul" sånn veldig mutt, og servitøren lo nervøst. Awkward.
Halvdårlige fortellinger fra det virkelige liv til side: jeg håper dere alle koser dere med jul og ramadan og hanukkah og vintersolverv eller bare ingen feiring i det hele tatt, at dere drikker massevis av den beste julebrusen (alle med fornuften i behold veit at den lager Aass), at dere får med dere Tre nøtter til Askepott, at dere sover til langt utpå dag, at snøen kommer tilbake i siste liten, og at dere finner alt dere ønsker dere under treet. Jeg anbefaler forøvrig også å unne dere en god musikalsk opplevelse i disse høystemte tider. Sjøl var jeg på konsert med Generalen i supertrivelige Naustet på Youngstorget i stad. Du, derimot, kan jo for eksempel høre på den fineste jule-CD'en som fins, og som er den jeg anbefaler hvert eneste år. Men det er en grunn til det, altså.
Riktig god jul til alle!
Og nå har det gått over til å se sånn ut:
Og egentlig var det løgn å insinuere at håret mitt bare har blitt sånn av seg sjøl, for jeg var strengt tatt hos frisøren i dag. Det var et ganske dårlig bilde uansett, kanskje dere får en bedre idé om åssen det ser ut hvis jeg gjør sånn?:
Hvis du syns jeg ser ut som en gnom, er det bare fordi jeg er en gnom.
Uansett har håret mitt blitt blondt igjen med noe mørkt i dybden som ikke kommer fram sånn altfor godt på noen av bildene. Ikke at det er så helsikes viktig heller. Planen er at det skal se sånn ut ganske lenge, for i sommer er jeg faktisk bare nødt til å dra på Middelalderuka på Gottland, og, som kjære Lars uttrykte det, "da kan man ikke se ut som om man kommer rett ut av Space Oddyssey, for å si det sånn." Ønsk meg lykke til. Helt siden den opprinnelige lillafargen blei grå, har jeg vært lei av å ikke ha rosa/rødt/lilla hår. Og det skjedde for sånn... fire måneder siden.
Egentlig skulle ikke dette blogginnlegget handle så fryktelig mye om meg, det vil si, skulle i væffal ikke det da jeg planla det. Her er en julehilsen til alle dere som faktisk følger med på det som skjer her inne:
Snø er kult, regn er kjipt. Likevel har jeg hatt bra med julestemning den siste tida, ikke minst etter at Jørgen kjøpte stjerne vi kunne ha i vinduet, og jeg lagde nøttesteik med brunsaus, poteter og surkål til middag. Nå er jeg atter tilbake i Lier, og jeg skal benytte en sårt tiltrengt ferie til å møte folk det er altfor lenge siden jeg har sett (skal prøve å rekke dere alle), hvile ryggen min så den kanskje kommer i form igjen til jeg skal jobbe et par dager i romjula, kanskjeforhåpentligvis få skrevet bittelittegranne, spille kjempemasse Monkey Island (for hurra! for sider som lar deg laste ned de beste klassikerne - de gamle er fortsatt eldst - til en nesten latterlig rimelig penge) og spise julemarsipan sponsa av foreldra mine, siden jeg aldri tar meg råd til denslags luksus likevel.
I stad var jeg en tur på Bare Jazz, og i et hjørne satt en skjeggete fyr med fjellklær og stappfull sekk. Servitøren gikk bort til ham for å plukke opp det tomme ølglasset hans, og spurte jovialt: "Jasså, skal du feire jul i skogen?" Fyren svarte: "Jeg feirer ikke jul" sånn veldig mutt, og servitøren lo nervøst. Awkward.
Halvdårlige fortellinger fra det virkelige liv til side: jeg håper dere alle koser dere med jul og ramadan og hanukkah og vintersolverv eller bare ingen feiring i det hele tatt, at dere drikker massevis av den beste julebrusen (alle med fornuften i behold veit at den lager Aass), at dere får med dere Tre nøtter til Askepott, at dere sover til langt utpå dag, at snøen kommer tilbake i siste liten, og at dere finner alt dere ønsker dere under treet. Jeg anbefaler forøvrig også å unne dere en god musikalsk opplevelse i disse høystemte tider. Sjøl var jeg på konsert med Generalen i supertrivelige Naustet på Youngstorget i stad. Du, derimot, kan jo for eksempel høre på den fineste jule-CD'en som fins, og som er den jeg anbefaler hvert eneste år. Men det er en grunn til det, altså.
Riktig god jul til alle!
mandag 16. desember 2013
La oss late som om i dag er tre dager tidligere
Dette har jeg visst ikke fått med meg, men det viser seg at jeg var luke nummer 13 i Buskerud fylkesbiblioteks litterære adventskalender!
Jeg kommer aldri til å bli vant til lyden av min egen stemme. Og hva er greia med munnen min? Hvorfor henger den liksom alltid litt ned i vikene? Og jeg kunne si s helt ordentlig fram til jeg fikk regulering som tolvåring. Etterpå har det bare ikke gått. Men nok klaging, ingen er perfekte et cetera.
Egentlig leste jeg sånn sju tekster, men det var sikkert litt kjedelig i lengden, så de klippa det ned til bare to. Vær så god, håper dere koser dere med Søvnløs og Klinkekuler!
Jeg kommer aldri til å bli vant til lyden av min egen stemme. Og hva er greia med munnen min? Hvorfor henger den liksom alltid litt ned i vikene? Og jeg kunne si s helt ordentlig fram til jeg fikk regulering som tolvåring. Etterpå har det bare ikke gått. Men nok klaging, ingen er perfekte et cetera.
Egentlig leste jeg sånn sju tekster, men det var sikkert litt kjedelig i lengden, så de klippa det ned til bare to. Vær så god, håper dere koser dere med Søvnløs og Klinkekuler!
torsdag 12. desember 2013
Julestemning for spesielt interesserte
Takk, Rikke, for at du klarer å leite fram alt det kleineste YouTube har å by på.
mandag 9. desember 2013
I dag
Hva har gjort deg glad i dag? - At Kulturnatt er, etter et halvt år med planlegging og intens jobbing, endelig vel overstått, og verdens mest perfekte adventskalender fra verdens fineste kjæreste:
Hva spiste du til frokost i dag? - Sjokolade, lol.
Hva skal du spise/har du spist til middag i dag? - Har ikke bestemt meg ennå. Enten noe julete eller noe som inneholder tomatpuré sannsynligvis, haha.
Dagens outfit? - Åh hjelp. Lilla fleecejakke, Hove-frivilligskjorta fra 2011, brun velourbukse med oransje flekker som følge av sølt bleikemiddel, og røde Hello Kitty-sokker.
Hva er planene for i dag/hva har du gjort i dag? - Fordi vi fikk to gratis dunker (!) med vaffelrøre fra World Cup Lillehammer (dere veit, samarbeid med Kulturnatt og sånn) blir det nok å steike for så å spise vafler og se på Walking Dead. Med andre ord: ta det dønn med ro etter ei langhelgs überinnsats både med programmet til Kulturnatt og som frivillig ute i snøen som stemningsskaper under World Cup.
Hva slags vær er det i dag? - Det snør!
Hva har du kjøpt i dag? - Ingenting foreløpig, men jeg må på butikken etterpå for å kjøpe væffal rømme og bringebærsyltetøy til vaflene.
Hva er dagens bekymringer, og hva gjør du for å håndtere dem? - Vel, jeg har mista telefonen min. Den var ikke på hittegodskontoret likevel, og jeg har liksom ikke peiling på om jeg har rota den bort et eller annet sted i leiligheten eller om jeg har mista den på toget. Vi har allerede leita rundt i leiligheten, men vi er dårlige til å leite og leiligheten er veeeldig rotete, og ting har en tendens til å plutselig dukke opp når du har glemt at du har mista det. Sjøl syns jeg egentlig det er litt deilig å ikke ha telefon, men jeg veit at andre ikke syns det, så bekymringa går vel mer ut på at jeg må takle mammas masing om å kjøpe ny enn å faktisk ikke ha en telefon. Jeg mener, get over it. Man skal ikke lenger tilbake enn at jeg gikk i sjette klasse før mobiltelefoner var noe nytt og rart og så vidt i ferd med å bli allemannseie, og hallo, livet mitt er strengt tatt ikke så mye mer komplisert nå enn hva det var da. Hva jeg skal gjøre for å håndtere det? Dunno, ikke tenke så mye på det?
Hvilket band/artist har du hørt mest på i dag? - Har ennå ikke kommet så godt i gang med dagen, men for øyeblikket hører jeg på debutalbummet til Domene. Uvant med ny vokalist, men joda. "Glade jul"-varianten deres er forøvrig vel verdt et lytt eller flere.
Hva drømte du natt til i dag? - Åh herregud, det var masse rør, det. Jeg drømte blant annet at gamlejobben hadde innført et nytt sikkerhetssystem som gikk ut på å bli scanna av en metalldetektor. Deretter fikk man utlevert et skjema av en naken indisk mann med turban, og det skulle man fylle ut så nøyaktig man kunne. Det nederste punktet var det mest bekymringsverdige; hvis man hadde hatt seksuelt samvær i løpet av den siste måneden, måtte man slippe til en ilder nedentil for å rense seg. Åssen dette skulle foregå, ønsker jeg ikke å tenke på, og man kunne bare slippe unna dersom man hadde sterke religiøse overbevisninger imot dette. I samme drømmen skulle forøvrig gamlesjefen og Vibeke på kino sammen, og de lurte på om jeg ville være med. Det ville jeg, men det jeg ikke visste, var at de bestilte VIP-billetter til en Justin Bieber-film, og da jeg sa at jeg ikke ville være med likevel i lys av den nye informasjonen, blei begge dritsure.
Hva spiste du til frokost i dag? - Sjokolade, lol.
Hva skal du spise/har du spist til middag i dag? - Har ikke bestemt meg ennå. Enten noe julete eller noe som inneholder tomatpuré sannsynligvis, haha.
Dagens outfit? - Åh hjelp. Lilla fleecejakke, Hove-frivilligskjorta fra 2011, brun velourbukse med oransje flekker som følge av sølt bleikemiddel, og røde Hello Kitty-sokker.
Hva er planene for i dag/hva har du gjort i dag? - Fordi vi fikk to gratis dunker (!) med vaffelrøre fra World Cup Lillehammer (dere veit, samarbeid med Kulturnatt og sånn) blir det nok å steike for så å spise vafler og se på Walking Dead. Med andre ord: ta det dønn med ro etter ei langhelgs überinnsats både med programmet til Kulturnatt og som frivillig ute i snøen som stemningsskaper under World Cup.
Hva slags vær er det i dag? - Det snør!
Hva har du kjøpt i dag? - Ingenting foreløpig, men jeg må på butikken etterpå for å kjøpe væffal rømme og bringebærsyltetøy til vaflene.
Hva er dagens bekymringer, og hva gjør du for å håndtere dem? - Vel, jeg har mista telefonen min. Den var ikke på hittegodskontoret likevel, og jeg har liksom ikke peiling på om jeg har rota den bort et eller annet sted i leiligheten eller om jeg har mista den på toget. Vi har allerede leita rundt i leiligheten, men vi er dårlige til å leite og leiligheten er veeeldig rotete, og ting har en tendens til å plutselig dukke opp når du har glemt at du har mista det. Sjøl syns jeg egentlig det er litt deilig å ikke ha telefon, men jeg veit at andre ikke syns det, så bekymringa går vel mer ut på at jeg må takle mammas masing om å kjøpe ny enn å faktisk ikke ha en telefon. Jeg mener, get over it. Man skal ikke lenger tilbake enn at jeg gikk i sjette klasse før mobiltelefoner var noe nytt og rart og så vidt i ferd med å bli allemannseie, og hallo, livet mitt er strengt tatt ikke så mye mer komplisert nå enn hva det var da. Hva jeg skal gjøre for å håndtere det? Dunno, ikke tenke så mye på det?
Hvilket band/artist har du hørt mest på i dag? - Har ennå ikke kommet så godt i gang med dagen, men for øyeblikket hører jeg på debutalbummet til Domene. Uvant med ny vokalist, men joda. "Glade jul"-varianten deres er forøvrig vel verdt et lytt eller flere.
Hva drømte du natt til i dag? - Åh herregud, det var masse rør, det. Jeg drømte blant annet at gamlejobben hadde innført et nytt sikkerhetssystem som gikk ut på å bli scanna av en metalldetektor. Deretter fikk man utlevert et skjema av en naken indisk mann med turban, og det skulle man fylle ut så nøyaktig man kunne. Det nederste punktet var det mest bekymringsverdige; hvis man hadde hatt seksuelt samvær i løpet av den siste måneden, måtte man slippe til en ilder nedentil for å rense seg. Åssen dette skulle foregå, ønsker jeg ikke å tenke på, og man kunne bare slippe unna dersom man hadde sterke religiøse overbevisninger imot dette. I samme drømmen skulle forøvrig gamlesjefen og Vibeke på kino sammen, og de lurte på om jeg ville være med. Det ville jeg, men det jeg ikke visste, var at de bestilte VIP-billetter til en Justin Bieber-film, og da jeg sa at jeg ikke ville være med likevel i lys av den nye informasjonen, blei begge dritsure.
onsdag 4. desember 2013
En musikkanbefaling på A
Denne kommer litt utenom. Jeg har jo tross alt allerede vært innom A.
Jeg har hørt litt på Anton Ruud and the Wrong Way Home før, men dette er så innmari fint at jeg nesten ikke veit hvor jeg skal gjøre av meg. Skulle gjerne posta noen YouTube-linker for dere som ikke har Spotify, men jeg har ikke klart å oppdrive annet enn liveklipp, som forøvrig sikkert også er veldig bra og som dere veldig gjerne må søke opp på eget initiativ. Men altså, denne plata. Og denne sangen. Og egentlig alle sangene, men etter at jeg ved en tilfeldighet fant singelen med Endelig en som skjønte det på Big Dipper, har jeg knapt nok klart å slutte å spille den av. Vær så snill, for deres eget beste, hør.
Jeg har hørt litt på Anton Ruud and the Wrong Way Home før, men dette er så innmari fint at jeg nesten ikke veit hvor jeg skal gjøre av meg. Skulle gjerne posta noen YouTube-linker for dere som ikke har Spotify, men jeg har ikke klart å oppdrive annet enn liveklipp, som forøvrig sikkert også er veldig bra og som dere veldig gjerne må søke opp på eget initiativ. Men altså, denne plata. Og denne sangen. Og egentlig alle sangene, men etter at jeg ved en tilfeldighet fant singelen med Endelig en som skjønte det på Big Dipper, har jeg knapt nok klart å slutte å spille den av. Vær så snill, for deres eget beste, hør.
tirsdag 3. desember 2013
Tre anbefalinger på G
Gibbous Fashions - Jeg har aldri kjøpt noe herfra fordi det er liiiitt over min prisklasse, men SÅ MANGE SYKT FINE KJOLER HERREGUD. Fordi folk sikkert ikke gidder å gå inn på nettsida uten bildebevis, så låner jeg noen av mine favoritter litt bare for å vise dere at shitshitshit:
Og flinke syfolk sier jo at jammen dette er jo ikke noe vanskelig å få til sjøl, men det er lett for dem å si, for jeg kan jo ingenting i det hele tatt. Men inntil videre drømmer jeg meg bort når jeg ser på alle de nydelige bildene derfra og håper på at en vakker dag kan jeg komme til å, med litt hjelp, få lagd meg noe lignende sjøl.
Granada - Hvis noen av dere ikke har fått med dere hvor glad jeg er i denne byen, bes dere lese her og her. Noen av dere som kjenner meg via Skrivebua kan kanskje også huske de mange lengselsfulle dikta jeg spamma sida ned med i en periode. Nå er det fire år siden sist jeg var der, og det begynner å føles for lenge. Granada ligger en ikke så altfor lang busstur unna Málaga, men har heldigvis blitt spart for det voldsomme turisteriet som preger Spanias sørkyst. Isteden finner man olivenlunder, appelsintrær, myke popler og gater man kan danse seg vill i. Bildene jeg har tatt derfra yter stedet overhodet ikke rettferdighet, men jeg lover at det er vakkert nok til å ta pusten ifra, om ikke deg, så i væffal meg:
General Forsamling - Dette er nok den mørkeste stemmen du noen gang kommer til å høre - attpåtil på jærsk! Generalen spiller tungsindig, treig blues med kun det aller nødvendigste av instrumenter, og han gjør det veldig godt. Eller, som han sjøl beskriver det, "fra Jærens forblåste og Gudsforlatte strender kommer mannen som kaller seg General Forsamling. Med sine nidviser om brennevin, kvinnesvik og depresjoner, sprer han det glade budskap…" Sjekk ham ut på Facebook og Urørt, og hør for all del aldeles nydelige Heim te Odland før du klikker deg vekk fra bloggen min:
Og flinke syfolk sier jo at jammen dette er jo ikke noe vanskelig å få til sjøl, men det er lett for dem å si, for jeg kan jo ingenting i det hele tatt. Men inntil videre drømmer jeg meg bort når jeg ser på alle de nydelige bildene derfra og håper på at en vakker dag kan jeg komme til å, med litt hjelp, få lagd meg noe lignende sjøl.
Granada - Hvis noen av dere ikke har fått med dere hvor glad jeg er i denne byen, bes dere lese her og her. Noen av dere som kjenner meg via Skrivebua kan kanskje også huske de mange lengselsfulle dikta jeg spamma sida ned med i en periode. Nå er det fire år siden sist jeg var der, og det begynner å føles for lenge. Granada ligger en ikke så altfor lang busstur unna Málaga, men har heldigvis blitt spart for det voldsomme turisteriet som preger Spanias sørkyst. Isteden finner man olivenlunder, appelsintrær, myke popler og gater man kan danse seg vill i. Bildene jeg har tatt derfra yter stedet overhodet ikke rettferdighet, men jeg lover at det er vakkert nok til å ta pusten ifra, om ikke deg, så i væffal meg:
General Forsamling - Dette er nok den mørkeste stemmen du noen gang kommer til å høre - attpåtil på jærsk! Generalen spiller tungsindig, treig blues med kun det aller nødvendigste av instrumenter, og han gjør det veldig godt. Eller, som han sjøl beskriver det, "fra Jærens forblåste og Gudsforlatte strender kommer mannen som kaller seg General Forsamling. Med sine nidviser om brennevin, kvinnesvik og depresjoner, sprer han det glade budskap…" Sjekk ham ut på Facebook og Urørt, og hør for all del aldeles nydelige Heim te Odland før du klikker deg vekk fra bloggen min:
fredag 29. november 2013
Angående gårsdagen
mandag 25. november 2013
Kulturnatt Lillehammer
Nå begynner faktisk alt å bli klart til den første helga i desember, nærmere bestemt 5. - 8. desember. Det er med andre ord egentlig heller snakk om kulturnetter, med massevis av program for alle og enhver, enten man er ung eller gammal, popkulturell eller høykulturell, opptatt av sport eller kunst. For det nye med årets Kulturnatt (reint bortsett fra arrangørene, mener jeg, derunder yours truly), er at vi samarbeider med World Cup som foregår omtrent samtidig. Dermed blir det ei helg full av opplevelser der absolutt alle skal kunne finne noe som passer helt perfekt for akkurat dem.
Valkyrien Allstars bidrar med fengende hardingfelerock på åpningsseremonien den 5., og dermed er stemninga satt for de kommende dagene. Enten man liker opera, synthpop, tradisjonell julemusikk eller pønk, vil musikkelskeren kunne se fram til mye spennende. Vi byr i tillegg på teater, opplesninger, markeder, kunstutsillinger, filmvisninger og mye, mye mer. Vi har dessuten en åpen mikrofon for alle som kan tenke seg å opptre, profesjonelle som amatører, uansett alder, uansett kvalitet, for her er terskelen lav. For fullt program, sjekk ut den offisielle hjemmesida her. For alle ferske oppdateringer, delta på Facebook-eventen og lik oss i samme slengen.
På vegne av alle arrangørene ønsker jeg deg og alle vennene du kan få tak i, hjertelig velkommen til fire innholdsrike dager, kvelder og netter!
Valkyrien Allstars bidrar med fengende hardingfelerock på åpningsseremonien den 5., og dermed er stemninga satt for de kommende dagene. Enten man liker opera, synthpop, tradisjonell julemusikk eller pønk, vil musikkelskeren kunne se fram til mye spennende. Vi byr i tillegg på teater, opplesninger, markeder, kunstutsillinger, filmvisninger og mye, mye mer. Vi har dessuten en åpen mikrofon for alle som kan tenke seg å opptre, profesjonelle som amatører, uansett alder, uansett kvalitet, for her er terskelen lav. For fullt program, sjekk ut den offisielle hjemmesida her. For alle ferske oppdateringer, delta på Facebook-eventen og lik oss i samme slengen.
På vegne av alle arrangørene ønsker jeg deg og alle vennene du kan få tak i, hjertelig velkommen til fire innholdsrike dager, kvelder og netter!
fredag 22. november 2013
torsdag 21. november 2013
Noen tanker om Styrtet engel
Som jeg nevnte for noen innlegg siden, tilbrakte jeg torsdag for ei uke siden i tigerstaden for å se Styrtet engel på Nationaltheatret. Jeg lovte Karoline tankene mine om hendelsen, og dermed bare begynner jeg:
La meg først få si at jeg veit at det er å banne i kirka å dra inn romanen stykket/filmen er basert på i annenhver setning, men dette er nå en gang ingen anmeldelse, og jeg kan gjøre som jeg vil. Jeg er fullstendig klar over at de er to forskjellige verker som skal vurderes på ulike grunnlag, men når jeg så stykket utelukkende fordi jeg likte boka så godt, er det for eget personlige vedkommende uunngåelig.
Jeg er, helt ærlig, dårlig vant med å gå på teater. Jeg var på en del forestillinger da jeg var liten, pluss at jeg så Forvandlingen (basert på Kafka, ja) på Nationaltheatret for et par år siden, men dette var nok mitt aller første møte med fullengdes eksperimentelt teater. Og det er strengt tatt veldig teater. Teaterskuespillere har liksom en helt annen måte å snakke og te seg på enn hva filmskuespillere har, og mange vil jo si at styrken i teateret ligger kanskje nettopp her. For meg føltes ikke dette riktig. Det blei en veldig melodramatikk over det hele som jeg sjøl ikke syntes kledde den fragmenterte historien, eller rettere sagt historiene. Per Olov Enquists roman er lavmælt, finstemt og poetisk, og den ropende måten en del av replikkene blei framført på, syns jeg sjøl tok fokuset vekk fra nettopp dette florlette som karakteriserer romanen. Det samme gjelder visse veldig voldsomme effekter med discolys og dansemusikk som jeg sleit med å få plassert i stiluttrykket jeg overordna syns Styrtet engel har. Jeg veit heller ikke om det er utelukkende positivt å ikke ha lest romanen på forhånd (og dermed være fritatt for forventninger av en spesiell type, mener jeg). I gjengen jeg var en del av på totalt fire som så forestillinga for ei uke siden, hadde bare én av oss ikke allerede lest den. Han hadde opprikige problemer med å følge med, og det forstår jeg godt. Styrtet engel er et mildt sagt abstrakt stykke leseropplevelse, men en ekstremt presis fortellerstemme gjør det ikke til et problem å holde tritt. Jeg syns teaterutgaven har blitt unødvendig rotete. Jeg syns ikke det tilfører stykket noen ting at skuespillerne bytter på å spille de forskjellige rollene, med unntak av overflødig forvirring.
Nå virker jeg sikkert veldig negativ her, men sannheten er at jeg ikke helt veit åssen jeg skal forholde meg til denne teateroppsetninga. Det var absolutt interessant, og jeg likte måten de hadde bygd kulissene som et slags enormt stilas med flere rom, og som dermed åpna for å la oss ta del i de forskjellige historiene samtidig. Men alt i alt syntes jeg det blei for mye av det gode for å fortelle en historie som hadde greid seg med helt minimalt av alt.
La meg først få si at jeg veit at det er å banne i kirka å dra inn romanen stykket/filmen er basert på i annenhver setning, men dette er nå en gang ingen anmeldelse, og jeg kan gjøre som jeg vil. Jeg er fullstendig klar over at de er to forskjellige verker som skal vurderes på ulike grunnlag, men når jeg så stykket utelukkende fordi jeg likte boka så godt, er det for eget personlige vedkommende uunngåelig.
Jeg er, helt ærlig, dårlig vant med å gå på teater. Jeg var på en del forestillinger da jeg var liten, pluss at jeg så Forvandlingen (basert på Kafka, ja) på Nationaltheatret for et par år siden, men dette var nok mitt aller første møte med fullengdes eksperimentelt teater. Og det er strengt tatt veldig teater. Teaterskuespillere har liksom en helt annen måte å snakke og te seg på enn hva filmskuespillere har, og mange vil jo si at styrken i teateret ligger kanskje nettopp her. For meg føltes ikke dette riktig. Det blei en veldig melodramatikk over det hele som jeg sjøl ikke syntes kledde den fragmenterte historien, eller rettere sagt historiene. Per Olov Enquists roman er lavmælt, finstemt og poetisk, og den ropende måten en del av replikkene blei framført på, syns jeg sjøl tok fokuset vekk fra nettopp dette florlette som karakteriserer romanen. Det samme gjelder visse veldig voldsomme effekter med discolys og dansemusikk som jeg sleit med å få plassert i stiluttrykket jeg overordna syns Styrtet engel har. Jeg veit heller ikke om det er utelukkende positivt å ikke ha lest romanen på forhånd (og dermed være fritatt for forventninger av en spesiell type, mener jeg). I gjengen jeg var en del av på totalt fire som så forestillinga for ei uke siden, hadde bare én av oss ikke allerede lest den. Han hadde opprikige problemer med å følge med, og det forstår jeg godt. Styrtet engel er et mildt sagt abstrakt stykke leseropplevelse, men en ekstremt presis fortellerstemme gjør det ikke til et problem å holde tritt. Jeg syns teaterutgaven har blitt unødvendig rotete. Jeg syns ikke det tilfører stykket noen ting at skuespillerne bytter på å spille de forskjellige rollene, med unntak av overflødig forvirring.
Nå virker jeg sikkert veldig negativ her, men sannheten er at jeg ikke helt veit åssen jeg skal forholde meg til denne teateroppsetninga. Det var absolutt interessant, og jeg likte måten de hadde bygd kulissene som et slags enormt stilas med flere rom, og som dermed åpna for å la oss ta del i de forskjellige historiene samtidig. Men alt i alt syntes jeg det blei for mye av det gode for å fortelle en historie som hadde greid seg med helt minimalt av alt.
mandag 18. november 2013
Hverdagsglimt
Hei alle barn, det er kaldt ute, og det er helt greit, jeg er dårlig til å holde orden rundt meg, men jeg har ganske mye å finne på om dagen, noen ganger stresser jeg, men Jørgen er flink til å roe meg ned, Kollektiv Turmstrasse er veldig passende høstmusikk, vi ser ekstreme mengder Twin Peaks og The Walking Dead om dagen, og se, vi har en humørkanin:
Vi har også verdens kuleste håndsåpe:
Og siden jeg først er så godt i gang med å poste bilder, kan jeg jo òg vise dere gresskaret vårt i år, til tross for at Halloween begynner å bli noen uker siden, som dessverre ikke ser like friskt ut som på bildet lenger:
Og dere, nå til helga, det vil si nærmere bestemt lørdag klokka to, må dere komme på Tante Gerda, som er Hamars kanskje aller hyggeliste kafé. Jeg leser dikt etter beste evne, de har gratis påfyll og så selger de utrolig mye spennende. Anette i klassen min selger også ting hun har lagd sjøl på Larsen, nabokafeen, så jeg foreslår at du tar deg en tur dit etterpå.
Ta godt vare på dere sjøl i ruskeværet, og unn deg nå for all del rikelig med te!
Vi har også verdens kuleste håndsåpe:
Og siden jeg først er så godt i gang med å poste bilder, kan jeg jo òg vise dere gresskaret vårt i år, til tross for at Halloween begynner å bli noen uker siden, som dessverre ikke ser like friskt ut som på bildet lenger:
Og dere, nå til helga, det vil si nærmere bestemt lørdag klokka to, må dere komme på Tante Gerda, som er Hamars kanskje aller hyggeliste kafé. Jeg leser dikt etter beste evne, de har gratis påfyll og så selger de utrolig mye spennende. Anette i klassen min selger også ting hun har lagd sjøl på Larsen, nabokafeen, så jeg foreslår at du tar deg en tur dit etterpå.
Ta godt vare på dere sjøl i ruskeværet, og unn deg nå for all del rikelig med te!
torsdag 14. november 2013
Om å kjøpe røyk
Jeg
forteller de dårligste vitsene i hele verden, men Hallgrim og Elisabeth ler og
ler. De har begynt å kalle meg ”katten”; liten og angivelig søt, som følger
etter dem overalt, men det er bare koselig. De spanderer så mye røyk på meg at
jeg har måttet begynne å kjøpe min egen for å veie opp for den dårlige
samvittigheten. Men jeg tør ikke. Det er jo helt idiotisk. Jeg er tjue år, og
jeg har et bankkort som beviser det. Men hva om tonefallet mitt, måten jeg
uttaler orda på, hva om kroppsspråket mitt, enten er jeg kanskje for sjølsikker
eller helt omvendt, bare hva som helst, det kan jo være så mye, tenk om noe
avslører at dette har jeg ikke gjort før, jeg er ikke en integrert del av
miljøet, jeg er bare her fordi noen har forbarma seg over meg, egentlig er jeg
en verdiløs etterdilter som skjelver i beina og gjør som jeg får beskjed om,
verken mer eller mindre. Tenk om kassadama gjennomskuer meg. Tenk om Hallgrim
og Elisabeth gjennomskuer meg. Tenk om alle gjennomskuer meg, og så ser de meg
som jeg egentlig er, som den det alltid har vært meninga at jeg skal være, som
den jeg sjøl har kjent hele livet og som jeg har hata like lenge, tenk om.
”Jeg tør ikke”, sier jeg til Elisabeth. Hun forstår ikke problemet, men lover at hun skal være med meg når jeg gjør det. Heldigvis har jeg vært med Hallgrim og Elisabeth såpass mange ganger at jeg veit at man skal si ”tjue løkki” og ikke ”tjue lucky strike”, for da sier man implisitt at røyking er en naturlig del av selvet ditt, det har alltid vært sånn, så selvfølgelig som pusten. Det er det jeg skal si.
Og så står vi der, Elisabeth og jeg, i køen til kassa, og jeg skjønner at jeg ikke kan si ”tjue løkki” fordi det er jo ikke sant, hvem er det jeg prøver å lure, jeg lurer jo ikke engang meg sjøl, og hvem skal da i så fall kunne tru på meg, det er som å spille skuespill og attpåtil være skikkelig dårlig i det.
---
Utdrag fra samme greia som dette og dette. La oss bare kalle det "prosjektet" fra nå av.
I kveld skal jeg se Styrtet Engel på Nationaltheatret, og på tirsdag skal jeg sammen med andre Buskerud-forfattere lage adventskalender for Buskerud Fylkesbibliotek. Hipp hurra!
”Jeg tør ikke”, sier jeg til Elisabeth. Hun forstår ikke problemet, men lover at hun skal være med meg når jeg gjør det. Heldigvis har jeg vært med Hallgrim og Elisabeth såpass mange ganger at jeg veit at man skal si ”tjue løkki” og ikke ”tjue lucky strike”, for da sier man implisitt at røyking er en naturlig del av selvet ditt, det har alltid vært sånn, så selvfølgelig som pusten. Det er det jeg skal si.
Og så står vi der, Elisabeth og jeg, i køen til kassa, og jeg skjønner at jeg ikke kan si ”tjue løkki” fordi det er jo ikke sant, hvem er det jeg prøver å lure, jeg lurer jo ikke engang meg sjøl, og hvem skal da i så fall kunne tru på meg, det er som å spille skuespill og attpåtil være skikkelig dårlig i det.
”Skal jeg si løkki eller lucky
strike?” spør jeg Elisabeth.
”Det er det samma”, sier
Elisabeth.
”Jammen hva jeg skal si”, sier
jeg.
”Du kan si løkki”, sier
Elisabeth, og så er det plutselig min tur.
”Hei, jeg skal ha tjue lucky
strike”, sier jeg, og han i kassa ser på meg, han trur ikke på meg, han har
gjennomskua meg, jeg visste han ville gjøre det.
”Har du legitimasjon?” spør han.
Jada, det har jeg, jeg gir ham kortet mitt. Så snur han seg i svingstolen,
strekker seg til hylla over seg og tar ned ei pakke med tjue løkki. Jeg tar imot,
betaler, og så var det gjort.
”Du greide det!”
Elisabeth smiler, hun er jo oppriktig glad på mine vegne. Hun har sjøl kjøpt
sjokolademelk, jeg kjøper noen slurker av henne ved å gi henne en løkki, og vi
røyker og drikker sjokolademelk foran butikken, og dette skal vise seg å være
et av mine lykkeligste øyeblikk i livet, og jeg kjenner det der og da også, og
jeg ser det på verden; det er høst, bladene på trærne er aldri så intense andre
steder, tåka er tjukkere her enn ellers, det er florlette ishinner over
vanndammene, vi er 163,44 kilometer fra Oslo og 69,6 meter over havet, og livet
er uendelig vakkert.
---
Utdrag fra samme greia som dette og dette. La oss bare kalle det "prosjektet" fra nå av.
I kveld skal jeg se Styrtet Engel på Nationaltheatret, og på tirsdag skal jeg sammen med andre Buskerud-forfattere lage adventskalender for Buskerud Fylkesbibliotek. Hipp hurra!
mandag 11. november 2013
Fra spirer til spor
Veit dere, i dag lanseres faktisk diktantologien til Panthera! Ikke sant den ser kul ut?
Panthera har jo etter hvert begynt å finnes i veldig mange bokhandlere rundt om i landet, så det skal gå an å gå inn i for eksempel en Norli- eller Libris-butikk og spørre etter den. Ellers er den alltids å få tak i fra hjemmesidene til Panthera eller fra haugenbok.no.
Foruten et dikt av undertegnede, fins det også dikt av Astrid Luisa Niebuhr, en av mine Panthera-kollegaer, og fra flinkeflinke Kristina og fra like flinke Daniel. Med andre ord: jeg går god for kvaliteten! Som en liten smakebit, kan jeg jo poste mitt bidrag, Å tvinne man:
Dette vil jeg:
kjenne hovslag mot grasstrå
riste i dem, få dem til å
skjelve ytterst
dra fingrene langsmed
morkne gjerder;
rester etter
hestene som kunne vært ville
(Nå skal jeg helt ærlig innrømme at jeg ikke husker om jeg sendte inn denne versjonen eller den litt annerledes versjonen som tryktes i Filologen for ei tid tilbake. Det kan jo være en overraskelse?)
Panthera har jo etter hvert begynt å finnes i veldig mange bokhandlere rundt om i landet, så det skal gå an å gå inn i for eksempel en Norli- eller Libris-butikk og spørre etter den. Ellers er den alltids å få tak i fra hjemmesidene til Panthera eller fra haugenbok.no.
Foruten et dikt av undertegnede, fins det også dikt av Astrid Luisa Niebuhr, en av mine Panthera-kollegaer, og fra flinkeflinke Kristina og fra like flinke Daniel. Med andre ord: jeg går god for kvaliteten! Som en liten smakebit, kan jeg jo poste mitt bidrag, Å tvinne man:
Dette vil jeg:
kjenne hovslag mot grasstrå
riste i dem, få dem til å
skjelve ytterst
dra fingrene langsmed
morkne gjerder;
rester etter
hestene som kunne vært ville
(Nå skal jeg helt ærlig innrømme at jeg ikke husker om jeg sendte inn denne versjonen eller den litt annerledes versjonen som tryktes i Filologen for ei tid tilbake. Det kan jo være en overraskelse?)
torsdag 7. november 2013
Tre anbefalinger på F
Firefly - Jeg har flere ganger fått høre at det liksom er en slags pågående "kamp" mellom de som liker Battlestar Galactica og de som liker Firefly. Litt på samme måten som Star Wars versus Star Trek. Vel, jeg er en av de som liker begge. Okei, så liker jeg kanskje egentlig Battlestar Galactica mye bedre enn Firefly, men fordi BSG er en så ufattelig gjennomgod serie, så betyr det at noe jeg liker det mye bedre enn, også er veldig bra. Du er med? Flott. Firefly er en fengende, underholdende, morsom og spennende serie skapt av ingen ringere enn Joss Whedon, men som med så mye annet som er bra her i verden, blei den tatt av skjermen altfor tidlig på grunn av sviktende seertall. Dette igjen har resultert i oppfølgerfilmen Serenity og en tegneserie. Jeg lar dere egentlig bare få kikke på denne traileren, jeg, for jeg trur egentlig den forklarer bedre hvorfor dere bør se den enn babbelet mitt:
FanPlusFriend - Jeg har veldig lenge leita etter en butikk som selger lolita og viktoriansk/rokokko/barokk-inspirerte klær uten å være veldig overdrevent DARK & GOFFIK (eller det kunne for så vidt være det òg, men helst uten alle reimene og naglene). Så var det Ingrid (bruker hun i det hele tatt bloggen sin lenger?) som introduserte meg til denne fantastiske sida. Her er det mye snadder for de som vil være top notch når de pynter seg - eller til hverdags, for den saks skyld. Man kan kjøpe ferdige sett eller plagga hver for seg. Og så er det faktisk veldig billig sammenligna med hva det ville kosta i en gothbutikk i Norge. Adressa er enkelt og greit www.fanplusfriend.com. Dette er et litt dårlig bilde, men blusen og skjørtet på bildet (altså ikke korsettet) er kjøpt derfra:
Final Fantasy X - Eller egentlig kunne jeg bare ha anbefalt hele FF-serien, men jeg tenker at det kaaaanskje ville blitt for omfattende. Egentlig er det helt utrolig at jeg aldri har skrevet noe ordentlig utfyllende om enten ett av spilla eller alle før. Men uansett, jeg velger å konsentrere meg om tieren, siden det er mitt desiderte yndlingsspill i serien, med sjueren på en god andreplass. Og så veit jeg egentlig ikke hvor jeg skal begynne en gang, for jeg har så mange følelser knytta opp mot dette spillet at dere aner ikke. Bare sånn, sett bort fra at det er kjempemorsomt å spille (skal innrømme at det var litt trått å komme i gang når man ikke skjønner noe av det som skjer eller noe, men bare vent til du kommer til Besaid), er det bare så... woah, dypt. Storyen strekker seg over så utrolig mange aspekter, og det er så engasjerende og rørende atte hutte meg tu. Jeg blir nesten religiøs her. Og så fikk jeg literally nettopp vite at det kommer en HD-utgave sånn snart, så jeg må fanken dutte meg bare se og få ræva i gir og få tak i en konsoll som er yngre enn femten år gammal. Så jeg slenger rett og slett ut en HD-trailer, jeg, så kan dere glede dere sammen med meg (og ignorer den lille biten fra FFX-2 på slutten der, det spillet er ganske teit uansett):
Edit: nærmere etterforskning har vist at jeg faktisk har skrevet et ordentlig innlegg om FFX en gang. Beklager feilinformasjonen.
FanPlusFriend - Jeg har veldig lenge leita etter en butikk som selger lolita og viktoriansk/rokokko/barokk-inspirerte klær uten å være veldig overdrevent DARK & GOFFIK (eller det kunne for så vidt være det òg, men helst uten alle reimene og naglene). Så var det Ingrid (bruker hun i det hele tatt bloggen sin lenger?) som introduserte meg til denne fantastiske sida. Her er det mye snadder for de som vil være top notch når de pynter seg - eller til hverdags, for den saks skyld. Man kan kjøpe ferdige sett eller plagga hver for seg. Og så er det faktisk veldig billig sammenligna med hva det ville kosta i en gothbutikk i Norge. Adressa er enkelt og greit www.fanplusfriend.com. Dette er et litt dårlig bilde, men blusen og skjørtet på bildet (altså ikke korsettet) er kjøpt derfra:
Final Fantasy X - Eller egentlig kunne jeg bare ha anbefalt hele FF-serien, men jeg tenker at det kaaaanskje ville blitt for omfattende. Egentlig er det helt utrolig at jeg aldri har skrevet noe ordentlig utfyllende om enten ett av spilla eller alle før. Men uansett, jeg velger å konsentrere meg om tieren, siden det er mitt desiderte yndlingsspill i serien, med sjueren på en god andreplass. Og så veit jeg egentlig ikke hvor jeg skal begynne en gang, for jeg har så mange følelser knytta opp mot dette spillet at dere aner ikke. Bare sånn, sett bort fra at det er kjempemorsomt å spille (skal innrømme at det var litt trått å komme i gang når man ikke skjønner noe av det som skjer eller noe, men bare vent til du kommer til Besaid), er det bare så... woah, dypt. Storyen strekker seg over så utrolig mange aspekter, og det er så engasjerende og rørende atte hutte meg tu. Jeg blir nesten religiøs her. Og så fikk jeg literally nettopp vite at det kommer en HD-utgave sånn snart, så jeg må fanken dutte meg bare se og få ræva i gir og få tak i en konsoll som er yngre enn femten år gammal. Så jeg slenger rett og slett ut en HD-trailer, jeg, så kan dere glede dere sammen med meg (og ignorer den lille biten fra FFX-2 på slutten der, det spillet er ganske teit uansett):
Edit: nærmere etterforskning har vist at jeg faktisk har skrevet et ordentlig innlegg om FFX en gang. Beklager feilinformasjonen.
tirsdag 5. november 2013
I still remember the fifth of November
Tenk at i dag har vi vært sammen i to hele år. Ikke verst for noen som helst å holde ut med meg så lenge, og når det ikke engang er hvem som helst som har holdt ut med meg, men den fineste i hele verden, så er det faktisk temmelig fantastisk.
Vi er de søteste som fins.
Og! Dette er ikke relatert til åremålsdagen vår i det hele tatt, men i helga var vi i Oslo/Lier, og da var vi innom Råkk & Rålls, og så fant Jørgen ei plate med et fint cover som han tok opp:
Og så snudde vi den rundt og så bare:
!!!!!!!
Vi kjøpte den. Den er faktisk ganske bra.
Vi er de søteste som fins.
Og! Dette er ikke relatert til åremålsdagen vår i det hele tatt, men i helga var vi i Oslo/Lier, og da var vi innom Råkk & Rålls, og så fant Jørgen ei plate med et fint cover som han tok opp:
Og så snudde vi den rundt og så bare:
!!!!!!!
Vi kjøpte den. Den er faktisk ganske bra.
onsdag 30. oktober 2013
Tåkelysning
Har du noen gang lagt merke til at det alltid ser ut til å være litt mindre tåke akkurat der du er?
Vi finner gamle hus i skogen, vi maler våre egne masker, vi er de som står der borte hvor trærne begynner, hvis du senker hodet under havoverflata, kan du kanskje høre oss.
Maleri: Broken Wing
Vi finner gamle hus i skogen, vi maler våre egne masker, vi er de som står der borte hvor trærne begynner, hvis du senker hodet under havoverflata, kan du kanskje høre oss.
Maleri: Broken Wing
mandag 28. oktober 2013
Eit magisk minne ulikt noko anna
Hei og hopp. I dag er det nøyaktig en måned til jeg skal se Sigur Rós i Spektrum, og i den anledning har jeg en overraskelse på lager, som kanskje egentlig ikke er spennende i det hele tatt. Dere skjønner at jeg har sett dem live en gang før, i 2005, og det skreiv jeg om på nynorsktentamenen min samme året. Og okei folkens, dette er tiende klasse, det er massevis av nynorsk/bokmål-blandinger og språket er delvis prega av klisjeer og delvis prega av kanskje i overkant oppfinnsomme sammenligninger og metaforer. Men den er skrevet med hjertet, okei? Syns uansett det er for lite kjærlighetserklæringer til Sigur Rós der ute.
(Og forresten: tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene på det forrige innlegget mitt.)
---
(Og forresten: tusen takk for alle de fine tilbakemeldingene på det forrige innlegget mitt.)
---
Enkelte
ting ein opplever festar seg betre til minnet enn andre. Personleg vil datoen
2. november 2005 alltid sitje som tatovert til hjernen min.
Det var rart når Dagen med stor D
endeleg kom. Eg hadde venta i noe som minna mistenkjeleg mykje om ei evigheit
då eg vakna og kunne lese på kalenderen at no, no var dagen kome.
Eg kan tenkje meg at eg vandra
rundt som ein zombie på skulen den dagen. Timane fekk eg vel ikkje med meg noen
ting av, eg satt berre der som ein levande daud og kunne ikkje få inn mellom
øyra at i dag skulle det skje.
Då eg var heime igjen, må eg ha
gått som i ein døs. Eg kan i alle fall ikkje hugse noe i det heile tatt frå
akkurat då.
Då eg hadde sett meg inn i bilen
og var på veg inn til Oslo, sa eg ikkje eit einaste ord. Eg var fullstendig
taus. Eg berre tenkte. Eg kunne enno ikkje tru det.
I det augeblikket eg sette foten
ut or bilen og ned på asfalten utanfor den store konserthallen, byrja det å gå
så smått opp for meg at dette faktisk hende på ordentleg. Dette var ikkje ein
draum, det var røynda. Hadde eg klypt meg sjølv i armen då, hadde eg følt
smerte.
Føtene mine gjekk med raske
skritt inn i bygningen. Eg kjende meg nesten dopa. Altså, ikkje det at eg
faktisk har vore dopa før og veit kva eg pratar om, men la meg seie det sånn at
viss eg hadde brått vakna og stira opp i andleta på urolege sjukepleiarar og
legar, hadde eg ikkje vore ein smule forundra.
Idet eg gjekk inn i sjølve rommet
det heile skulle gå for seg i, kan eg ikkje hjelpe for at eg kjende meg
temmeleg gira. Den omtrent robotaktige veremåten min hadde no blitt bytt vekk
til føremon for ein ekstatisk glede som sakte breidde seg utover i kroppen min.
Noen minutt seinare (eller
kanskje det var timar? Eg hadde ikkje noe særleg omgrep om tid akkurat då) blei
ljosa dimma ut, og oppvermingsbandet kom på scena.
Dei spelte utruleg fin musikk. Eg
naut kvart sekund av det. Likevel, mot slutten, byrja eg så vidt det var å bli
litt utolmodig.
Etter at dei hadde hugteke
publikum i om lag ein halvtime, kom ljosa på igjen, og det var pause før det
skulle brake laus for alvor. Eg blei der eg var, eg. Om eg hadde ynskt det,
hadde eg ikkje gått ut or hallen. Forventinga hadde nagla meg til golvet, eg
berre venta.
Igjen mista eg omgrepet om tid,
og eg aner ikkje den dag i dag om eg venta i minutt eller timar før ljosa igjen
gikk ut, og vi blei ståande att i mørkret. Hjartet mitt banka som ein
hyperaktiv tiger med ribbeina mine til bur så han ikkje skulle hoppe ut or
kroppen min. Adrenalinet dunka som ei løpsk bongotromme, og blodet bruste verre
enn Angel Falls der eg stod, og hadde du sett meg då, hadde du vel ikkje sett
skilnad på meg og ein høgspentline.
I det fjerne byrja svake ljodar å
liste seg på tå inn i øyregongen min. Enno var scena heilt mørk, og sjølv om
det var minst tusen andre i rommet samstundes, føltes det ut som om det berre
var eg og musikken.
Dei vene tonane frå ein
synthesizer og frå blåsarar bygde seg opp, og eg lukka auga mine. Dette var så
fullendt vakkert, rett og slett.
Etter om lag to minutt var
introen ferdig, og den glei over i den fyrste songen.
Frå det augeblikket eg høyrde den
fyrste tona frå bassgitaren, kjende eg at dette var lukke. Du tenkjer nok no at
det berre er ein vonlaus klisjé, men eg greier ikkje å skildre det annleis.
Hjartet mitt dundra i veg i hundre kilometer i timen, og då ljoset falt på dei
fire musikarane på scena, gjekk det opp for meg at det faktisk var menneske av
kjøtt og blod som hadde laga denne ufatteleg vakre musikken, og ikkje englar.
Det gjekk også opp for meg at dette ikkje var eit urettferdig livaktig fata
morgana av noe slag, men dette var ein vaskeekte konsert med Sigur Rós.
Eg stod heilt stille utan å røre
ein muskel. Eg berre glodde med open munn på scena og kjende korleis musikken
kjærteikna øyra mine. Dette var kva som kan kallest balsam for sjela.
Det var som å vere med på ein
heilt utruleg reise til dei mest forunderlege stader. Noen gongar opphalde eg
meg i allheimen med stjerner roterande om meg. Andre gongar var eg under havet
og sumde med delfinar og havskjelpadder. Andre gongar igjen svevde eg over
fjelltoppane i Himalaya, mens enno andre gongar sprang eg over eviggrøne enger
med fargesterke blomar og våryre sumarfuglar. Eg var i symbiose med musikken,
og eg braut meg gjennom han som eit cruiseskip bryt seg gjennom vassoverflata.
Det var som å ha sola i andletet, ete is på 17. mai, liggje og dagdrøyme i
graset i sumarferien, kjæle med ei katte som er like glad i deg som det du er i
ho og vinne i lotto på ein gong. No levde
eg.
Etter ei stund, då eg hadde vendt
meg til kor sinnssjukt fantastisk musikken var og eg ikkje gapa som ein
gullfisk lenger, stod eg og smilte. Ikkje det at eg ofra dei andre så mykje som
eit kjapt blikk, men eg kan tenkje meg at dei så med interesserte auge på
scena, mens eg berre stod der med eit skeivt smil og rista på hovudet. Eg kunne
ikkje heilt fatte at dette verkeleg hende meg, samstundes kunne eg fatte det
med heile meg på ein måte eg aldri før hadde fatta noe som helst på noen gong.
Eg følte meg i eitt med musikken på eit nytt vis, dette kunne i det heile ikkje
samanliknast med å høyre på musikken heime i stova på ein cd-spelar.
Den behagelege stemmen til
vokalist Jón Þór Birgisson fylte opp heile meg innvendig. Stemmen hadde fleire
nyansar enn fargeskalaen som fins i regnbogen. Han veksla mellom å vere sår og
trist og lukkeleg og glad. Aller mest var han berre akkurat så vakker som eg
ville ha han.
Musikken var ein del av meg. Dei
harde slaga mot basstromma var pulsslaga mine, synthesizeren var pusten min og
stryka med cellobogen mot el-gitaren var nervesystemet mitt.
Då den aller siste songen var ferdigspelt,
ljosa var komne på, musikarane forsvunne frå scena og folk byrja å strøyme mot
utgangen, stod eg att med ein underleg kjensle. Ein del av meg var trist fordi
konserten var ferdig og eg aldri meir ville oppleve det same igjen, men ein
annan del av meg var fylt med ei merkeleg ro. Det var som om alt hang saman no,
alt hadde ei meining. Musikk var dessutan ikkje berre musikk lenger no, men eg
hadde erfart at det kunne vere så mykje, mykje meir enn det. Med dei rette
menneska til å lage han, kunne musikk bli ei oppleving for alle sansar, noe du
kan kjenne i blodet, noe du kunne leve deg inn i og vere ein del av. Eg er
uendeleg glad for at Sigur Rós viste meg at musikk ikkje nødvendigvis er
tilfeldig samansette ljodar, og seier som vokalisten gjorde etter at den mest
vedunderlege hendinga eg noen gong har vore med på: ”Takk”.
torsdag 24. oktober 2013
Asexual Awareness Week
Som noen av dere kanskje (ikke) veit, er uka vi befinner oss inne i nå asexual awareness week. Rett og slett med det enkle formål å minne omverdenen på at, hey, det fins faktisk folk som har minimalt med seksuelle følelser, eller ikke har seksuelle følelser i det hele tatt. Og ganske lenge trudde jeg at jeg var en av dem. Og jeg kom på at en gang før her på bloggen min da jeg nevnte det, var det noen som spurte i kommentarfeltet "Hva er EGENTLIG aseksuell? Og hvorfor er du det?"
Tja.
Hva det er, er ikke så vanskelig å besvare som hvorfor man er det. Jeg er ingen psykolog, men jeg kan synse, og det trur jeg egentlig de aller fleste som leser dette kan òg. Uansett belyste jo nettopp det spørsmålet problemet at folk rett og slett ikke veit hva det er. Det er jo ikke så rart, med tanke på i hvor stor grad man blir bombardert av seksualisert reklame til daglig. Media vil lure oss til å tru at alle er grenseløst opptatt av sex, og at det er et så primitivt instinkt, dette å ville reprodusere seg, at så å si alt vi gjør og tenker på, nødvendigvis koker ned til nettopp dét til slutt. Krøkkete formuleringer til side, det er langt vanligere enn mange kanskje er klar over. Og det er faktisk overhodet ikke noe unormalt med å ikke være opptatt av sex.
Så som nevnt i innlegget jeg linka til, trudde jeg før at jeg var aseksuell. Hovedgrunnen til at jeg fikk mild paranoia med tanke på å få en kjæreste, var at jeg antok at en kjæreste ville forvente at jeg ville ha sex med vedkommende. Og hvem kunne klandre en framtidig beiler, mennesker er jo tross alt seksuelle vesener. Bortsett fra de menneskene som ikke er det. Og dermed gikk jeg rundt og lengta etter en person å kunne være helt nær med, samtidig som tanken gjorde meg livredd. Jeg hadde vel motvillig akseptert tanken at jeg aldri kom til å få meg kjæreste, og i væffal ikke fungere sammen med en kjæreste over lengre tid.
Fordi mange aseksuelle personer forelsker seg likevel. Og det er frustrerende å ikke vite om forelskesesobjektet vil komme til å avvise en om det skulle vise seg at sex likevel var en veldig avgjørende faktor - for det kan det jo være, vi er tross alt mennesker. Og når det gjelder aseksualitet, kan det variere fra å ha en reell angst forbundet med sex, til å ikke egentlig bry seg noe særlig. Angivelig er det mange aseksuelle personer som er i forhold med personer som ikke er aseksuelle som likevel har sex, i hovedsak for å tilfredsstille partneren, bare fordi de ikke har noe problemer med det. De liker det ikke spesielt godt sjøl, men joda, det er greit nok, de misliker det ikke.
Jeg var altså en av dem som hadde en helt virkelig angst forbundet med sex. Jeg forelska meg, ja, og hadde veldig lyst til å ta på og kysse de jeg var forelska i, men jeg klarte ikke å se for meg under hvilke omstendigheter jeg skulle klare å ha sex med dem.
Men så møtte jeg Jørgen.
Som i og for seg var et seksuelt vesen som så mange andre. Og som jeg forelska meg dypt og inderlig i. Og som måtte forholde seg til at jeg bare gråt første gang vi prøvde å ha sex.
Men det gikk gradvis bedre, for jeg var jo ikke akseksuell likevel. Jeg fant ut at jeg var demiseksuell, som også er et sånt uttrykk mange ikke har hørt før. Det innebærer kort fortalt at man ikke klarer å ha sex med andre enn de man har et veldig nært emosjonelt bånd til. Dermed ga det også plutselig mening at jeg aldri hadde hatt lyst til å ha sex med folk jeg tidligere hadde vært forelska i. Forelskelsen hadde jo ikke rukket å utvikle seg til kjærlighet.
Med andre ord kunne jeg aldri har gjennomført sex med noen jeg ikke kjenner, eller med noen jeg ikke er forelska i, eller noen jeg er forelska i, men ikke kjenner så godt. Altså: jeg kunne aldri hatt sex med noen andre enn noen jeg hadde vært i et kjærlighetsforhold med over lenger tid. Jeg har forøvrig lignende problemer med nakenhet generelt, klarer ikke å dusje med andre i en svømmehall eller fellesgarderobe, gruer meg til en dag jeg kanskje må gå til legen og kle av meg. Dette gjelder også andre aseksuelle eller demiseksuelle, og det er mange aseksuelle og demiseksuelle det ikke gjelder. Som med absolutt alt annet her i verden, er sånne ting helt individuelle, og man kan ikke tru at noe som gjelder én aseksuell person man kjenner, nødvendigvis vil gjelde en annen. På generell basis trur jeg for så vidt folk har godt av å bli minna på at alle tross alt er forskjellige, og at det skal man ta hensyn til.
Dette blogginnlegget fort og gæli oppsummert: aseksuelle fins. Demiseksuelle fins. Det er ganske vanlig, og man kan ikke se det på oss. Det er ikke noe galt med oss, og vi er like forskjellige fra hverandre som vi er fra hvem som helst andre. Jeg deler ikke seksualiteten min med noen andre enn kjæresten min, så dette er sånn sett ikke et tema jeg snakker med veldig mange andre om, men en god ting kan ikke gjentas for ofte, så derfor: vis respekt. Ikke bare til aseksuelle og til demiseksuelle, men til homoseksuelle og heteroseksuelle og transseksuelle og alle in-between. Eller enda bedre: slutt å tenke på folk som personifiseringer av seksualiteten deres, for alle er så mye mer enn det uansett.
Fred og kjærlighet til alle.
Tja.
Hva det er, er ikke så vanskelig å besvare som hvorfor man er det. Jeg er ingen psykolog, men jeg kan synse, og det trur jeg egentlig de aller fleste som leser dette kan òg. Uansett belyste jo nettopp det spørsmålet problemet at folk rett og slett ikke veit hva det er. Det er jo ikke så rart, med tanke på i hvor stor grad man blir bombardert av seksualisert reklame til daglig. Media vil lure oss til å tru at alle er grenseløst opptatt av sex, og at det er et så primitivt instinkt, dette å ville reprodusere seg, at så å si alt vi gjør og tenker på, nødvendigvis koker ned til nettopp dét til slutt. Krøkkete formuleringer til side, det er langt vanligere enn mange kanskje er klar over. Og det er faktisk overhodet ikke noe unormalt med å ikke være opptatt av sex.
Så som nevnt i innlegget jeg linka til, trudde jeg før at jeg var aseksuell. Hovedgrunnen til at jeg fikk mild paranoia med tanke på å få en kjæreste, var at jeg antok at en kjæreste ville forvente at jeg ville ha sex med vedkommende. Og hvem kunne klandre en framtidig beiler, mennesker er jo tross alt seksuelle vesener. Bortsett fra de menneskene som ikke er det. Og dermed gikk jeg rundt og lengta etter en person å kunne være helt nær med, samtidig som tanken gjorde meg livredd. Jeg hadde vel motvillig akseptert tanken at jeg aldri kom til å få meg kjæreste, og i væffal ikke fungere sammen med en kjæreste over lengre tid.
Fordi mange aseksuelle personer forelsker seg likevel. Og det er frustrerende å ikke vite om forelskesesobjektet vil komme til å avvise en om det skulle vise seg at sex likevel var en veldig avgjørende faktor - for det kan det jo være, vi er tross alt mennesker. Og når det gjelder aseksualitet, kan det variere fra å ha en reell angst forbundet med sex, til å ikke egentlig bry seg noe særlig. Angivelig er det mange aseksuelle personer som er i forhold med personer som ikke er aseksuelle som likevel har sex, i hovedsak for å tilfredsstille partneren, bare fordi de ikke har noe problemer med det. De liker det ikke spesielt godt sjøl, men joda, det er greit nok, de misliker det ikke.
Jeg var altså en av dem som hadde en helt virkelig angst forbundet med sex. Jeg forelska meg, ja, og hadde veldig lyst til å ta på og kysse de jeg var forelska i, men jeg klarte ikke å se for meg under hvilke omstendigheter jeg skulle klare å ha sex med dem.
Men så møtte jeg Jørgen.
Som i og for seg var et seksuelt vesen som så mange andre. Og som jeg forelska meg dypt og inderlig i. Og som måtte forholde seg til at jeg bare gråt første gang vi prøvde å ha sex.
Men det gikk gradvis bedre, for jeg var jo ikke akseksuell likevel. Jeg fant ut at jeg var demiseksuell, som også er et sånt uttrykk mange ikke har hørt før. Det innebærer kort fortalt at man ikke klarer å ha sex med andre enn de man har et veldig nært emosjonelt bånd til. Dermed ga det også plutselig mening at jeg aldri hadde hatt lyst til å ha sex med folk jeg tidligere hadde vært forelska i. Forelskelsen hadde jo ikke rukket å utvikle seg til kjærlighet.
Med andre ord kunne jeg aldri har gjennomført sex med noen jeg ikke kjenner, eller med noen jeg ikke er forelska i, eller noen jeg er forelska i, men ikke kjenner så godt. Altså: jeg kunne aldri hatt sex med noen andre enn noen jeg hadde vært i et kjærlighetsforhold med over lenger tid. Jeg har forøvrig lignende problemer med nakenhet generelt, klarer ikke å dusje med andre i en svømmehall eller fellesgarderobe, gruer meg til en dag jeg kanskje må gå til legen og kle av meg. Dette gjelder også andre aseksuelle eller demiseksuelle, og det er mange aseksuelle og demiseksuelle det ikke gjelder. Som med absolutt alt annet her i verden, er sånne ting helt individuelle, og man kan ikke tru at noe som gjelder én aseksuell person man kjenner, nødvendigvis vil gjelde en annen. På generell basis trur jeg for så vidt folk har godt av å bli minna på at alle tross alt er forskjellige, og at det skal man ta hensyn til.
Dette blogginnlegget fort og gæli oppsummert: aseksuelle fins. Demiseksuelle fins. Det er ganske vanlig, og man kan ikke se det på oss. Det er ikke noe galt med oss, og vi er like forskjellige fra hverandre som vi er fra hvem som helst andre. Jeg deler ikke seksualiteten min med noen andre enn kjæresten min, så dette er sånn sett ikke et tema jeg snakker med veldig mange andre om, men en god ting kan ikke gjentas for ofte, så derfor: vis respekt. Ikke bare til aseksuelle og til demiseksuelle, men til homoseksuelle og heteroseksuelle og transseksuelle og alle in-between. Eller enda bedre: slutt å tenke på folk som personifiseringer av seksualiteten deres, for alle er så mye mer enn det uansett.
Fred og kjærlighet til alle.
søndag 20. oktober 2013
Børre lukter på ingefærte
Pust inn eksamen pust ut kulturnatt pust inn pust ut gjenta og så videre. Okei, kan vi ikke bare poste video av en søt katt som blir rusa av å lukte på ingefærte, og så er alt bra igjen? Joda, det var det jeg visste. Beklager at det er litt mørkt, jeg kan lage en mark II en gang der det er litt lettere å se hva som skjer.
mandag 7. oktober 2013
Eksempler på ting som er fint akkurat nå
- Dere, nå er det faktisk høst, og naturen er bare vakkervakkervakker, og i Hamar fins det en veldig fin sti langs stranda som til slutt leder til Domkirkeruinene, og det er noe av det mest meditative man kan gjøre om dagen, trur jeg.
- Denne sangen her er så fantastisk at det nesten ikke burde vært lov:
- Denne er også rimelig fin:
(Ja, begge sangene er forferdelig triste og er sånn sett muligens litt malplasserte, men ingen kan komme ifra at de er veldig, veldig vakre.)
- Vibeke har vært på besøk i helga, og det var kjempekoselig!
- Kulturnatt Lillehammer skjer! Noen av dere veit dette allerede, men i år er jeg en av arrangørene for Kulturnatt Lillehammer, og til tross for enkelte netter med dårlig søvn og bekymringer og stress og nesten hjerteinfarkt, har vi fått dritmasse bra på programmet som jeg gleder meg skikkelig til å snakke mer om seinere. Men hold av første helga i desember, folkens. Det blir helt genialt.
- I november er det sykt mye å glede seg til. Helt i begynnelsen spiller Pantha du Prince med The Bell Laboratory på Oslo Konserthus. Jeg så dem på Øya 2011, og det var helt sinnssykt. Det er kanskje overflødig å si at jeg har veeeeldig lyst til å se dem igjen. Dessuten har jeg planer om å få med meg teateroppsettinga av "Styrtet engel" (Per Olov Enquist) på Nationaltheateret, og med tanke på hvor mørk, filosofisk og styggvakker boka er, er jeg ganske sikker på at det kan bli ekstremt interessant å se det hele utspilt foran seg. Dessuten er det norsk premiere på Avenue Q, og jeg er bittelitt skeptisk siden jeg er så godt vant med den engelske versjonen, men det blir sikkert aller mest moro. Måneden avrundes med - trommevirvel - Sigur Rós i Spektrum den 28., og jeg skjønner fortsatt ikke åssen jeg skal oppføre meg omkring det, fordi "å glede seg" ikke helt dekker følelsen jeg har i meg i den anledning. Men følelsesbeskriveri vil det komme en tid for.
- Jeg har kjøpt meg et nytt sykt fint korsett og to par sko jeg er meget fornøyd med.
- Jeg har også kjøpt meg symaskin!!!!!
- Jørgen. Men Jørgen er alltid fin, da.
- Denne sangen her er så fantastisk at det nesten ikke burde vært lov:
- Denne er også rimelig fin:
(Ja, begge sangene er forferdelig triste og er sånn sett muligens litt malplasserte, men ingen kan komme ifra at de er veldig, veldig vakre.)
- Vibeke har vært på besøk i helga, og det var kjempekoselig!
- Kulturnatt Lillehammer skjer! Noen av dere veit dette allerede, men i år er jeg en av arrangørene for Kulturnatt Lillehammer, og til tross for enkelte netter med dårlig søvn og bekymringer og stress og nesten hjerteinfarkt, har vi fått dritmasse bra på programmet som jeg gleder meg skikkelig til å snakke mer om seinere. Men hold av første helga i desember, folkens. Det blir helt genialt.
- I november er det sykt mye å glede seg til. Helt i begynnelsen spiller Pantha du Prince med The Bell Laboratory på Oslo Konserthus. Jeg så dem på Øya 2011, og det var helt sinnssykt. Det er kanskje overflødig å si at jeg har veeeeldig lyst til å se dem igjen. Dessuten har jeg planer om å få med meg teateroppsettinga av "Styrtet engel" (Per Olov Enquist) på Nationaltheateret, og med tanke på hvor mørk, filosofisk og styggvakker boka er, er jeg ganske sikker på at det kan bli ekstremt interessant å se det hele utspilt foran seg. Dessuten er det norsk premiere på Avenue Q, og jeg er bittelitt skeptisk siden jeg er så godt vant med den engelske versjonen, men det blir sikkert aller mest moro. Måneden avrundes med - trommevirvel - Sigur Rós i Spektrum den 28., og jeg skjønner fortsatt ikke åssen jeg skal oppføre meg omkring det, fordi "å glede seg" ikke helt dekker følelsen jeg har i meg i den anledning. Men følelsesbeskriveri vil det komme en tid for.
- Jeg har kjøpt meg et nytt sykt fint korsett og to par sko jeg er meget fornøyd med.
- Jeg har også kjøpt meg symaskin!!!!!
- Jørgen. Men Jørgen er alltid fin, da.
tirsdag 1. oktober 2013
Tre anbefalinger på E
Equilibrium - Dette er en av de mest undervurderte sci-fi-filmene jeg veit om. Ikke undervurdert som i at den fikk dårlige kritikker da den kom - så vidt jeg veit, klarte den seg greit - men jeg kan bare ikke forstå hvorfor den ikke har fått mer oppmerksomhet. Den tar for seg vår verden i framtida, der myndighetene har blitt paranoide etter en tredje verdenskrig. Desperate etter å bekjempe hat, raseri og frykt en gang for alle, innføres det et følelsesforbud. Vi følger et "følelsespoliti" i Christian Bales skikkelse gjennom hans oppgaver med å uttrydde og undertrykke alt som uttrykker følelser, enten det dreier seg om å brenne kunstverk eller drepe kjæledyr. Og dere, det er et så genialt konsept med så utrolig mange sterke følelser - ironisk, hæ? - og det som gjør det ekstra skremmende, er at myndighetene tross alt hele tida mener det godt. Jeg skulle nesten ønske dette var en TV-serie, for det eneste negative med denne filmen, er at den er for kort. Det er mye råstoff her, mange tanker som kan videreutvikles og utforskes, og det hele har en enorm filosofisk dybde. Likte du Battlestar Galactica, liker du denne.
En dåre fri av Beate Grimsrud - Jeg kikker opp på en vitsetegning som henger på kjøleskapet. To menn sitter og ser ut over et øde landskap med fabrikkpiper. Den ene sier: "En dag skal vi alle dø." Den andre svarer: "Alle andre dager skal vi det ikke." Denne boka er så inderlig sår og vanskelig, og så veldig, veldig bra. Det er noe med den enkle, noen vil kanskje kalle den naive, skrivestilen som gjør det så mye mer nært enn mye annet jeg har lest. Dette er direkte tankereferater, med alle vakre tilfeldigheter det måtte medføre. Det handler om Eli og om livet hennes med stemmene bare hun kan høre. Jeg klarte knapt å legge den fra meg. Fengslende, fascinerende og helt fantastisk, og totalt uverdig den klønete formulerte anbefalinga mi.
Eirin Gundersen - Fordi herregud, denne jenta er så sykt flink til å skrive atte hjelp. Og så er hun snill og kul og pen og en god venn, og om du ikke har muligheten til å bli kjent med henne i virkeligheten, så les i det minste alt det fine hun skriver på bloggen sin.
En dåre fri av Beate Grimsrud - Jeg kikker opp på en vitsetegning som henger på kjøleskapet. To menn sitter og ser ut over et øde landskap med fabrikkpiper. Den ene sier: "En dag skal vi alle dø." Den andre svarer: "Alle andre dager skal vi det ikke." Denne boka er så inderlig sår og vanskelig, og så veldig, veldig bra. Det er noe med den enkle, noen vil kanskje kalle den naive, skrivestilen som gjør det så mye mer nært enn mye annet jeg har lest. Dette er direkte tankereferater, med alle vakre tilfeldigheter det måtte medføre. Det handler om Eli og om livet hennes med stemmene bare hun kan høre. Jeg klarte knapt å legge den fra meg. Fengslende, fascinerende og helt fantastisk, og totalt uverdig den klønete formulerte anbefalinga mi.
Eirin Gundersen - Fordi herregud, denne jenta er så sykt flink til å skrive atte hjelp. Og så er hun snill og kul og pen og en god venn, og om du ikke har muligheten til å bli kjent med henne i virkeligheten, så les i det minste alt det fine hun skriver på bloggen sin.
søndag 29. september 2013
And now for something completely different
Jeg blir alltid litt flau i det noe mer edruelige øyeblikket dagen derpå når jeg ser hva jeg har publisert på bloggen min i forrigenattas mulm og mørke. Ikke at det ikke er sant, men det trenger ikke å stå helt øverst, liksom. Så før jeg fortsetter å se dokumentarer om universet på NRK nett-TV, poster jeg et dikt jeg skreiv for noen få, små dager siden. Så kan dét få lov til å figurere øverst på bloggen isteden.
Jeg tenker på lengsel som
å røyke ut av et vindu
eller
komme for seint til en begravelse
eller
sovne på et fly
eller
grave hagens djupeste hull
med bare fire spadetak
Jeg tenker på lengsel som
å røyke ut av et vindu
eller
komme for seint til en begravelse
eller
sovne på et fly
eller
grave hagens djupeste hull
med bare fire spadetak
lørdag 28. september 2013
Et forsøk på å forklare meg
Jeg vender stadig vekk tilbake til ett tema på denne bloggen, og i det siste har det vært enkelte "én gang for alle"-type innlegg hvor jeg har prøvd å skrive meg ferdig om emnet, uten at det egentlig har hjulpet noe særlig. Så her kommer enda et.
Jeg har et problem. Det vil si, jeg veit ikke om det egentlig er mange små problemer eller om det er ett hovedproblem som ligger i bunnen for det hele. Og problemet er liksom så innmari simpelt, så latterlig enkelt at til tross for at mange klarer å se det helt konkret for seg, er det tilsvarende mange som ikke skjønner hvorfor det er så himla vanskelig å gjøre noe med det.
Problemet i all sin lettfattelighet er at med én gang jeg er aleine hjemme, klarer jeg ikke å gjøre noen verdens ting. Det er til en viss grad tilstede når jeg ikke er aleine òg, men det er liksom ikke så tydelig da. Da kan jeg alltid motiveres, eller distraheres. Når det ikke er noen andre der, er hodet mitt det eneste selskapet jeg har, og jeg legger meg ned på sofaen. Ofte bare ligger jeg der, uten å gjøre noe, noen ganger sovner jeg litt, og noen ganger gjør jeg meningsløse ting på dataen mens jeg ligger der. Jeg trur veldig mange kan kjenne seg igjen i dørstokkmila, kan til en viss grad forstå vanskeligheten ved å rive seg løs fra meningsløsheten ved å ligge i ro til fordel for å faktisk gjøre noe fornuftig. Forskjellen er at de aller fleste jeg kjenner, gjør noe fornuftig til slutt. De aller fleste lager seg for eksempel litt mat etter å ha ligget på sofaen en time og tenkt på at de er sultne. Jeg klarer ikke å gjøre noen ting. Ikke lage mat, ikke lese, ikke sette på en film. Jeg klarer å gå på do, men det er vel omtrent det eneste. Alt forekommer meg som et uoverkommelig krafttiltak. Og så går jeg inn på Facebook, ser på alle som er på kafé, eller for den saks skyld, alle forfattervennene mine som faktisk skriver eller leser, mens jeg så vidt får til å spise kjeks. Samtidig er jeg til enhver tid plaga av dårlig samvittighet for alt her i verden. Jeg kan ikke gå på matbutikken uten å tenke over alle de døde dyra der, eller alle de levende dyra som lever under uverdige forhold bare for å produsere billig nok, eller alle tomatplukkerne som får tjue kroner dagen, hvis de i det hele tatt får så mye. Og jeg mistenker at den samme dårlige samvittigheten er den som får meg til å uansett føle meg som en bortskjemt sutreunge, den som gjør at jeg alltid underdriver hvis jeg er hos legen, som sier "jeg har littegrann vondt her noen ganger" når jeg ikke får sove om nettene fordi det gjør så jævlig intenst vondt døgnet rundt. Så hvis jeg mot all formodning en vakker dag skulle ha kommet meg til psykolog, er sjansen veldig stor for at jeg hadde sagt "egentlig har jeg det kjempebra, altså."
Jeg forventer ikke at dere skal komme med ei løsning på problemet mitt, men å vite at dere har lest det, hjelper meg litt, trur jeg. Og hvis planen din er å si "du er bare lat, det er bare å ta seg sammen", håper jeg du vurderer å lese dette først.
Jeg har et problem. Det vil si, jeg veit ikke om det egentlig er mange små problemer eller om det er ett hovedproblem som ligger i bunnen for det hele. Og problemet er liksom så innmari simpelt, så latterlig enkelt at til tross for at mange klarer å se det helt konkret for seg, er det tilsvarende mange som ikke skjønner hvorfor det er så himla vanskelig å gjøre noe med det.
Problemet i all sin lettfattelighet er at med én gang jeg er aleine hjemme, klarer jeg ikke å gjøre noen verdens ting. Det er til en viss grad tilstede når jeg ikke er aleine òg, men det er liksom ikke så tydelig da. Da kan jeg alltid motiveres, eller distraheres. Når det ikke er noen andre der, er hodet mitt det eneste selskapet jeg har, og jeg legger meg ned på sofaen. Ofte bare ligger jeg der, uten å gjøre noe, noen ganger sovner jeg litt, og noen ganger gjør jeg meningsløse ting på dataen mens jeg ligger der. Jeg trur veldig mange kan kjenne seg igjen i dørstokkmila, kan til en viss grad forstå vanskeligheten ved å rive seg løs fra meningsløsheten ved å ligge i ro til fordel for å faktisk gjøre noe fornuftig. Forskjellen er at de aller fleste jeg kjenner, gjør noe fornuftig til slutt. De aller fleste lager seg for eksempel litt mat etter å ha ligget på sofaen en time og tenkt på at de er sultne. Jeg klarer ikke å gjøre noen ting. Ikke lage mat, ikke lese, ikke sette på en film. Jeg klarer å gå på do, men det er vel omtrent det eneste. Alt forekommer meg som et uoverkommelig krafttiltak. Og så går jeg inn på Facebook, ser på alle som er på kafé, eller for den saks skyld, alle forfattervennene mine som faktisk skriver eller leser, mens jeg så vidt får til å spise kjeks. Samtidig er jeg til enhver tid plaga av dårlig samvittighet for alt her i verden. Jeg kan ikke gå på matbutikken uten å tenke over alle de døde dyra der, eller alle de levende dyra som lever under uverdige forhold bare for å produsere billig nok, eller alle tomatplukkerne som får tjue kroner dagen, hvis de i det hele tatt får så mye. Og jeg mistenker at den samme dårlige samvittigheten er den som får meg til å uansett føle meg som en bortskjemt sutreunge, den som gjør at jeg alltid underdriver hvis jeg er hos legen, som sier "jeg har littegrann vondt her noen ganger" når jeg ikke får sove om nettene fordi det gjør så jævlig intenst vondt døgnet rundt. Så hvis jeg mot all formodning en vakker dag skulle ha kommet meg til psykolog, er sjansen veldig stor for at jeg hadde sagt "egentlig har jeg det kjempebra, altså."
Jeg forventer ikke at dere skal komme med ei løsning på problemet mitt, men å vite at dere har lest det, hjelper meg litt, trur jeg. Og hvis planen din er å si "du er bare lat, det er bare å ta seg sammen", håper jeg du vurderer å lese dette først.
tirsdag 17. september 2013
Blekk II
Vi leika litt med nåler i helga.
Jørgen som tatoverer Kolbjørn.
Jeg som tatoverer Kolbjørn, og det ferdige resultatet. Jeg ække like flink som gutta ennå, men det syntes heldigvis Kolbjørn at ikke gjorde noe.
Kolbjørn har tatovert Jørgen.
Jeg har tatovert Jørgen.
Og Jørgen har tatovert meg. Ei tatovering som andre sikkert ikke syns er særlig spennende, men som for meg har utrolig stor betydning.
Abonner på:
Innlegg (Atom)