De sorte hestene

Det er oktober, og på grunn av årsaker som bør være åpenbare for alle som leser dette omkring den tida det publiseres, får jeg neppe feira Halloween i år – og har du fulgt med på denne bloggen ei stund, veit du at Halloween er en av mine yndlingsfeiringer, og det har det vært lenge før det blei vanlig å feire det her til lands. Så jeg ser skrekkfilmer og -serier og jeg hører på podcaster om serie- og massemordere, og egentlig gjør jeg jo det året rundt uansett, for i hjernen min er det alltid Halloween, men denne måneden føles det ekstra riktig.

Og i den anledning har jeg lyst til å dele resultatet av den gangen for noen år siden (i 2016, for å være nøyaktig) da jeg prøvde å skrive ei gotisk novelle. I utgangspunktet var den en del av novelleprosjektet mitt, men jeg har innsett at den på alle mulige måter skiller seg så kraftig ut fra de andre novellene mine at den nok ikke hører hjemme der. Jeg veit egentlig ikke om jeg syns den er spesielt bra, men i likhet med for eksempel Lunisand, hadde jeg heller egentlig ikke ambisjoner om å skrive noe skikkelig bra; mest av alt ville jeg bare ha det gøy mens jeg skreiv. Så i denne novella har jeg lefla med alle tenkelige sjangerklisjeer, i tillegg til å ha prøvd meg på det jeg er aller dårligst på… nemlig et faktisk plott. Jeg aner ikke om jeg har fått det til, om handlinga i det hele tatt gir mening i andre hoder enn i mitt eget, for jeg syns det er så vanskelig å vite hvor grensa for overforklaring og underforklaring egentlig går, særlig når jeg, som er tilfellet denne gangen, har gått inn for å skape et mysterium. Denne novella har heller ikke blitt lest av så veldig mange andre enn meg sjøl, så ikke døm meg som om dette var noe annet enn førsteutkast, for det er det nemlig ikke. 

SpooOOOoooOOOoooky Halloween!!

Det var sent på kvelden, og jeg hørte regnet tromme mot taket, da vognen stoppet opp med et rykk. Jeg rettet på hatten, grep paraplyen som lå ved siden av meg i setet, og da kusken åpnet døren for meg, slo jeg den opp og svingte den opp over hodet akkurat tidsnok til å unngå regndråpene, tettere nå enn for bare minutter siden, idet jeg steg ut og ned. Bakken smuldret allerede opp under støvlene mine, og jeg grep etter pipen i jakkelommen, men slo tanken fra meg; det var ingen vits ennå, ikke i dette været, ikke engang innunder paraplyen. Jeg trakk opp noen mynter fra bukselommen og rakte dem til kusken, som takket med et kort bukk, og satte seg inn i vognen igjen. Jeg snudde meg mot den, det mørkt brune treverket så nesten sort ut i det regntunge mørket, det samme gjorde de to hestene som stampet foran den; til og med de var tydelig plaget av regnet som ikke ville gi seg, som bare tiltok i intensitet. Jeg kunne omtrent ikke minnes en tid da det ikke regnet – jeg innså selv hvor idiotisk det var, jeg visste jo at det umulig kunne stemme – men der og da var det som om dette var alt jeg visste om: den fuktige jorden, lukten av hestenes våte pels, markene som krøp frem fra sine skjulesteder, den klamme følelsen i støveltuppene.

   De tunge dørene til godset foran meg slo opp, og rev meg ut av tankespinnet mitt. En tjenestepike kom ut på steintrappen, kledd i forkle og med skaut på hodet, skjønt «pike» ikke var riktig treffende. Dette var en kvinne, og vel så det; hun måtte være minst førti, og bred som en låvedør. Tilsynelatende uten å ense regnet, stilte hun seg på et av de øverste trappetrinnene, og så ikke på meg, men i den retningen vognen hadde kjørt av gårde. Blikket hennes var fjernt, undrende, nesten skremt? Jeg kremtet.

   «Mister Addicott!» Blikket hennes flyttet seg til meg, og et smil formet seg i ansiktet hennes, men det nådde ikke opp til øynene, «kom inn, De må være gjennomvåt! Har De stått der lenge?»

   Jeg gikk opp trinnene til jeg stod rett overfor henne. Hun neide, jeg løftet på hatten til hilsen. De dannede frasene, ansiktsuttrykkene hennes, alt ved henne røpte en tillært høflighet. Hun var ikke vennlig mot meg fordi det falt naturlig for henne, men fordi lorden eller ladyen hennes hadde bedt henne spesifikt om å være det. 

   «Det er meg en glede å være her, Mis’ess…?»

   «Miss Banister», rettet hun med et forlegent smil, «men bare kall meg Mary.»

   Jeg slo sammen paraplyen og fulgte etter Mary inn de doble dørene, som hun omhyggelig lukket bak meg. Hun tok jakken og paraplyen min, og neide med det samme tillærte smilet som tidligere. Til tross for de kunstige formalitetene, likte jeg denne kvinnen umiddelbart. 

   Ut fra det som måtte være spisestuen, trådde to usedvanlig velkledde skikkelser, uten tvil mine oppdragsgivere. Hun i et mørkt rødt ensemble, han i en sort dress. De var begge i femtiårene, vakre, og med det antakelig ubevisste anstrøket av hovmodighet som bare latterlig rike mennesker har. Jeg tok av meg hatten, Mary var raskt på pletten og plasserte den øverst på hattehyllen.

   «De må være Mister Addicott!» utbrøt kvinnen. Jeg tok hånden hennes og kysset den.

   «Det er en ære å møte deg, Lady Blackwood», sa jeg, «og deg, Lord Blackwood», la jeg til, og bukket til mannen.

   «Kom og spis med oss, middagen er straks klar», smilte Lady Blackwood, og gjorde tegn til at jeg skulle følge etter dem inn i spisestuen.

   Så snart jeg hadde satt meg ved bordet, var Mary borte ved plassen min og skjenket rødvin i glasset mitt. Jeg tok en dyp slurk og lot vinen ligge lenge i munnhulen før jeg svelget.

   «Jeg må få uttrykke vår takknemlighet over at De kunne komme på så kort varsel, Mister Addicott», sa Lord Blackwood, både han og hustruen hans satt overfor meg.

   «Jeg gjør bare jobben min, mylord», svarte jeg.

   «Apropos jobben Deres… er det beleilig for Dem å diskutere det allerede nå?» spurte han.

   «Jo før, jo heller», svarte jeg.

   Mary kom inn i spisestuen igjen, denne gangen bar hun på et enormt fat. Jeg gjenkjente ikke lukten med det samme, men idet hun satte fatet på bordet og løftet lokket, så jeg at det var laks, etter all sannsynlighet bakt i ovn, og Lady Blackwood nikket til meg som tegn til at jeg skulle forsyne meg.

   «Ja, De skjønner, Mister Addicott, jeg vet nesten ikke hvordan jeg skal formulere meg her… men sannheten er at vi har opplevd en rekke… underlige hendelser i det siste.» Lord Blackwood vrikket seg liksom litt i stolen sin mens han sa dette, som om han fikk gåsehud over hele kroppen bare av å snakke om det.

   «Har De noen konkrete eksempler?» spurte jeg mens jeg helte saus over maten min.

   Lord Blackwood så bort på hustruen sin, ørsmå svettedråper hadde begynt å piple frem på pannen hans, og hun tok ordet: «Vi hører skritt om nettene, etter at vi har lagt oss. Jeg har noen ganger stått opp for å se til at alle sover, og det gjør de. Noen ganger kan vi også høre vrinsking og hovslag, men når jeg går til stallen for å se etter, er hestene rolige.»

   «Beklager hvis dette høres banalt ut, men er dere sikre på at vrinskingen og hovslagene rett og slett ikke bare kommer fra passerende vogner?» spurte jeg.

   «Midt på natten? Jeg tror ikke det.» Lady Blackwood hadde nesten blitt spydig, så jeg lot være å svare tilbake at det tross alt virket som den mest logiske forklaringen, og selv om ikke disse fintfolkene var vant med å ferdes ute nattestid, var det stort sett den tiden på døgnet at jeg vanligvis gjorde mine ærender. Jeg kunne vandre rundt i skogene i timevis etter mørkets frembrudd, det hendte også at jeg leide vogner bare for å kunne sitte i dem og la meg kjøres rundt og la tankene spinne vilt; det var alltid om natten at jeg tenkte best, luften var klarere da, timene en anelse villere, midnatt åpnet for hemningsløshet og grensesprenging. 

   Jeg tror jeg klarte å skjule min skuffelse idet jeg svarte: «Jeg skal undersøke dette så godt jeg kan, jeg begynner arbeidet allerede i natt.» Selvfølgelig var nok dette bare snakk om en av mine sjelefrender, en annen rastløs sjel, en natteravn, som tenkte istedenfor å sove når klokken slo tolv, som leide vogner på måfå og ble kjørt rundt for å få orden på kaoset inne i seg. Og skrittene måtte tilhøre en av tjenestefolkene, som snek til seg en ekstra matbit når ladyen og lorden ikke kunne se dem, som fortet seg tilbake til værelset sitt og lot som om de sov når Lady Blackwood kom for å se etter.

   «Maten smaker nydelig», sa jeg og så på Mary. Hun neide og rødmet; det første tegnet til oppriktighet jeg hadde sett hos henne.

Klokken hadde passert midnatt, og jeg satt i stolen på værelset mitt og røkte pipe. Søvnløsheten plaget meg ikke, selv om jeg noen ganger tenkte at den burde det. Jeg hadde glemt hvordan det var å kjenne søvnens ro om sinnet, nå kjente jeg bare til rastløsheten og tankenes retningsløse flukt. Kroppen min hadde for lengst vent seg til denne måten å leve på, og så lenge jeg holdt den ved like med mat og drikke, fungerte den som den skulle. Jeg var aldri syk, aldri sliten, bare rastløs, alltid så rastløs, jeg pleide å gå flere kilometer lange turer, men like rastløst som bena mine, var hodet mitt. Alltid dukket det nye ideer opp, men med én gang jeg prøvde å gripe om dem, forduftet de, for bare å bli erstattet med noe nytt som jeg prøvde å få taket på. Hadde det ikke vært for dette oppdraget jeg hadde tatt på meg, hadde jeg benyttet anledningen til å vandre mellom trærne i Sortskogen – the Blackwoods, som godset var oppkalt etter. Jeg så ut av vinduet og kikket bort på den der den lå badet i tåke. De sorte, bladløse trestammene strakk de lange fingrene sine oppover og utover, som om de ville unnslippe disen som omringet dem. Skogen levde virkelig opp til navnet sitt.

   Med ett ble jeg oppmerksom på den svake lyden av skritt. Lyden ble stadig sterkere, til skrittene måtte være rett utenfor døren min, før de ble svakere igjen. Jeg satte meg opp. Antakelig var det bare en av tjenestefolkene, kanskje de ikke ville rømme igjen med én gang om de så at det bare var jeg som var ute og sjekket, jeg hadde tross alt ingen egeninteresse av å sladre på dem til Lord og Lady Blackwood. De var nok fornøyde om jeg bare fortalte dem at jeg hadde bannlyst spøkelset fra godset deres. De trengte ikke å vite at jeg bare hadde inngått en avtale med renholdersken om at hun aldri mer måtte vandre rundt om nettene på den måten. 

   Jeg kakket pipen mot askebegeret og åpnet døren ut til gangen forsiktig. Alt av lys var slukket, så jeg tok med meg lysestaken som stod på kommoden. 

   Til tross for at det ikke hadde gått lang tid fra jeg først hørte skrittene til jeg nå stod ute i gangen med lysestaken, var det ingen å se, ikke noe å høre heller. Hele godset lå dynket i en kvelende stillhet, en nesten unaturlig stillhet, som om alle som bodde her holdt pusten i påvente av et udefinert noe. 

   Jeg bestemte meg for å finne ut om den første mistanken min holdt vann. Jeg gikk bortover gangen, og passerte rekker med portretter, blant annet av Lord og Lady Blackwood. Hvem enn som hadde malt dem, hadde gjort en forferdelig jobb; vel var teknikken god og penselen stødig, men begge to stirret på meg med ansikter fulle av forakt der de hang ved siden av hverandre på veggen. I møtet med todimensjonaliteten hadde blikkene deres hardnet og blitt isnende kalde, som om en demon hadde tatt bolig i lerretene.

   På raske skritt småløp jeg nedover trappen og skrådde inn mot spisestuen. Derfra peilet jeg meg inn mot kjøkkenet, og var så sikker på at jeg hadde rett i teorien min at jeg allerede nå var skuffet. Denne gangen trengte jeg ikke å grave i fortiden til klientene mine, ingen prester eller åndeutdrivere måtte tilkalles, og jeg slapp å snoke på gamle loft og i låste kjellere. I det minste var dette lettjente penger, for jeg tok betalt per forviste spøkelse heller enn per time. Synd, for jeg skulle gjerne blitt i dette godset lenger, og fått oppleve mer av Blackwoods gjestfrihet.

   Men idet jeg åpnet døren inn til kjøkkenet og forventet å finne en tjenestepike i full sving med å forsyne seg fra spiskammeret, kviknet sinnet mitt til, for kjøkkenet var tomt. Før Lord og Lady Blackwood hadde lagt seg, hadde jeg inspisert spiskammeret for å vite nøyaktig hvor mye mat som var der, men når jeg tok en titt igjen denne gangen, kunne jeg konstatere at ingenting manglet og at alt var som før.

   En ny energi bredde seg i blodomløpet mitt. Dette betydde ikke nødvendigvis at lorden og ladyen hadde rett i at godset var hjemsøkt, men det var utvilsomt noe mer mystisk som foregikk her enn hva jeg først hadde antatt.

   Det var på vei opp trappene igjen at jeg så henne. I etasjen over meg, uklar i skyggene, stod en hvitkledd skikkelse, en ung jente, med uflidd, lyst hår. Huden hennes så blålig ut i mørket, og hun var tynn, mager, knoklete.

   Hun snudde hodet mot meg, og ansiktet hennes fikk meg til å miste lysestaken i gulvet. Øynene var dype hull, innsunkne, munnen bare en smal revne, og fortvilelsen som lyste ut av det groteske åsynet lignet ikke på noe jeg tidligere hadde sett. Det var som om jeg fysisk kjente hjertet mitt vrenge seg, så desperat var hun, og jeg ble grepet av en sorg, og jeg skjønte at den kom fra henne, som om smerten hennes var i stand til å fortære alle hun møtte på sin vei. Og alt dette var over i et kort blaff av et øyeblikk, for i det samme hun så meg, snudde hun og løp oppover trappene bak seg, ut av mitt synsfelt.

   «Vent!» ropte jeg etter henne, og la på sprang, men innen jeg nådde opp til der jeg hadde sett henne, var hun sporløst forsvunnet. Jeg prøvde alle dører som ikke var låst, men det var som om hun aldri engang hadde vært der.

Mary serverte meg speilegg og kald melk til frokost, men jeg spiste langsomt og distrahert, noe Lord og Lady Blackwood la merke til. Jeg hadde sett det på dem, at de brant etter å spørre hvordan det hadde gått natten i forveien, de hadde nærmest sitret helt siden jeg satte meg ned med dem for å spise.

   «Så, Mister Addicott…» Lord Blackwood kremtet, men han sa ikke noe mer.

   «Jeg så henne i natt», sa jeg endelig, og lorden og ladyen utvekslet blikk, «gjenferdet deres. En ungjente, umulig eldre enn seksten år. I alle mine år i dette yrket har jeg aldri opplevd en så hinsides fortvilt aura. Den piken må ha møtt et grusomt endelikt.»

   Lord og Lady Blackwood ble sittende og stirre på meg, før de så på hverandre, før Lady Blackwood begynte å studere hendene sine og Lord Blackwood begynte å fingre med bestikket, før de så på meg igjen. Lord Blackwood kremtet igjen.

   «Så… kan De fortelle oss mer om henne?» sa han omsider, «hvordan så hun ut? Sa hun noe?»

   «Hun flyktet med én gang hun så meg», sa jeg, «og hun var radmager, benete, jeg frykter at hun kan ha blitt sultet i hjel. Hun var kledd i en lang, hvit nattkjole, og håret hennes var lyst blondt, nesten hvitt, og bustete og tjafsete.»

   Lorden og ladyen var enda en gang helt stille, og flakket urolig med blikket.

   «Hvor mange generasjoner har bodd i dette godset før dere? Kjenner dere til noen mistenkelige dødsfall?» Jeg betraktet dem mens jeg snakket, det virket for første gang siden jeg møtte dem som om de ikke hadde kontroll på denne situasjonen, og at det gjorde dem ukomfortable. 

   «Te?» Mary hadde allerede ryddet av bordet, og nå kom hun bærende på et fat med kanne og kopper.

   «Ja takk, Mary, te er perfekt akkurat nå», sa Lord Blackwood, tilsynelatende lettet over å kunne skifte samtaleemne, om så bare for en stakket stund.

   «Kanskje De skal ta Dem en tur ut i skogen for å se etter ledetråder der», sa Lady Blackwood og så på meg, «De vet, det er ikke bare skrittene om nettene som bekymrer meg, men hovslagene også. Det høres ut som om det er mot skogen at hestene løper.»

   «Jeg tror jeg tar med meg denne tekoppen inn på kontoret mitt», sa Lord Blackwood og reiste seg, «fortsatt god morgen, Mister Addicott.»

   «Og jeg må ta meg et bad», sa Lady Blackwood, reiste seg og gikk fra bordet, enda hun nesten ikke hadde rørt teen sin.

   Jeg lente meg tilbake i stolen med tekoppen i den ene hånden.

   Mary kom inn i rommet igjen.

   «Er Lady Blackwood forsynt?» spurte hun meg, og viste til den fremdeles fulle tekoppen som stod på plassen der hun hadde sittet.

   «Mary, kan jeg spørre deg om noe?» Jeg lente meg fremover igjen, Mary virket forvirret.

   Jeg ventet ikke på svar før jeg fortsatte: «Har du sett gjenferdet som går igjen på godset her? En ung jente, omtrent seksten år, kjempetynn, altfor tynn, med uflidd hår og lang, hvit nattkjole?»

   Mary så ut som om hun hadde fått månen deisende i hodet. Hun satte seg ned i stolen rett overfor meg, der Lady Blackwood tidligere hadde sittet.

   «Nei, Mister Addicott, det har jeg ikke», sa hun langsomt, uten å se på meg, hun bet seg i underleppen.

   «Mary, mye av jobben min går ut på å snakke med mennesker og avsløre hvorvidt de lyver eller ikke, og ikke for å være frekk, men jeg tror du lyver nå.»

   Jeg holdt blikket fast ved Mary, og hun vred på seg. Deretter så hun forsiktig opp på meg, lente seg frem og sa med lav stemme: «Hvis jeg forteller Dem dette, må De love på tro og ære å ikke fortelle det videre, og aller minst til Lord og Lady Blackwood.»

   Jeg nikket, og Mary sukket.

   «Jeg burde virkelig ikke fortelle Dem dette, men… den stakkars jentungen…» Et øyeblikk trodde jeg hun skulle brase ut i gråt, men så trakk hun pusten raskt og fortalte: «Lord og Lady Blackwood har en datter, Augustine. Hun har alltid vært et merkelig barn, helt siden hun var liten, hun snakket i gåter og hadde…»

   Det virket som om Mary måtte samle seg før hun fortsatte: «Hun hadde visjoner, så ting som ingen andre så. Det… det er stygt å si det, men den piken var rett og slett gal.»

   «Er det hun som går igjen i gangene her?» spurte jeg. Det var som om en frost hadde begynt å spre seg i skjellettet mitt, og jo mer Mary fortalte, dess hurtigere spredde den seg.

   «Lord og Lady Blackwood har ikke villet sende henne bort på et galeasyl, samtidig som de har villet skjerme omverdenen for henne. Det er ingen, bortsett fra meg, som vet at de har et barn, for da hun var liten, begynte de å låse henne inne på loftet. Til slekt og venner sa de at hun hadde dødd, det ble til og med holdt en begravelse, men kisten var tom. I virkeligheten holder de henne innelåst der oppe, og ber meg ta med mat opp til henne. Men jeg har… jeg har…»

   Instinktivt strakk jeg hånden over bordet og grep hennes hånd der den lå ved siden av den fortsatt urørte tekoppen. Den skalv, og jeg klemte den.

   Mary fortsatte: «Men hun kan ikke leve slik. Vel er hun gal, men hun er da et menneske, så jeg, som har ansvaret for nøkkelen til loftværelset hennes, har begynt å låse henne ut om nettene, når de ikke kan se henne. De hadde helst sett at hun var innelåst der døgnet rundt, men jeg har ikke hjerte til det lenger.»

   «Men hvorfor er hun så tynn?» spurte jeg.

   «De siste dagene har hun knapt spist», sa Mary, «jeg er så bekymret for henne. Hva som helst hadde vært bedre enn dette. Hun trenger hjelp og behandling.»

   «At noen kan gjøre noe slikt mot sitt eget barn…» Jeg sa det mer til meg selv enn til Mary. Gjenferd eller ikke, synet av den bunnløse håpløsheten som stod skrevet i ansiktet hennes hadde brent seg fast på netthinnen min. De innhulte øynene, det likbleke ansiktet, det var ikke rart jeg hadde trodd hun var et spøkelse.

   «Men Mister Addicott?» Mary så på meg igjen, «det er et gjenferd som går igjen her, selv om det ikke er Augustine. Jeg har hørt det selv, også når jeg har vært på loftet og låst ut den stakkars piken. Jeg har sett det også; det løper som en skygge mellom trærne i skogen noen ganger, andre ganger har jeg fått et glimt av det inne i godset. Og hestene som Lady Blackwood fortalte Dem om hjemsøker oss også. Det er som om spøkelset kommer og går med dem. Først hører jeg vrinsking og hovslag, kort tid etter skritt i huset, før jeg hører skriking fra skogen, og så løper hestene etter, mens de vrinsker og tramper. Vet du, Mister Addicott…» Nå lente Mary seg enda nærmere meg, og jeg kunne kjenne pusten hennes slå mot ansiktet mitt, «det går rykter om at det en gang for mange år siden ble begått et mord i skogen her, og at morderen var en av dem som bodde her før. Det er derfor den myrdede går igjen her.»

   «Har ikke du et hus å stelle, Mary?» Lady Blackwoods høyreiste skikkelse kom gående mot oss. Mary reiste seg i en fart, tok med seg tekoppen og svinset ut på kjøkkenet.

   «Håper hun ikke har snakket hull i hodet på Dem.» Lady Blackwood så på meg, det kunne være innbilning, men jeg syntes å gjenkjenne noe av kjølighet fra portrettet av henne, «den damen liker å slå av en prat, for å si det slik. De må ikke tro på alt hun sier heller, hun er litt smågal, men vi er veldig glade i henne.» Lady Blackwood lo en gledesløs latter, hadde jeg ikke visst bedre, ville jeg kalt den hånlig.

Jeg satt inne på værelset mitt og røkte pipe også den natten. Tanken på Augustine, den innestengte, gale datteren på loftet, gjorde meg mer utilpass enn tanken på gjenferdet.

   Jeg skulle til å reise meg for å gå ut og undersøke skogen, da det banket på døren. Inn kom Lady Blackwood.

   «Håper jeg ikke forstyrrer Dem, Mister Addicott», smilte hun.

   «Bare kom inn», sa jeg og gestikulerte mot den andre stolen i rommet.

   Lady Blackwood satte seg ned med et sukk. Hun rettet litt på skjørtet sitt.

   «Det var en ting jeg hadde tenkt å spørre Dem om», sa hun etter at vi hadde sittet slik en liten stund i stillhet.

   «De vet Mary…» Lady Blackwood dro litt på det, «fortalte hun Dem noe i morges… noe om mannen min og jeg?»

   «Nei», sa jeg, prøvde å virke overrasket.

   «Jeg hørte Dem si at en del av jobben Deres var å avsløre løgnere, og til å ha en slik jobb, er De ualminnelig dårlig til å lyve selv.» Lady Blackwood smilte ikke lenger, og det var ikke lenger noen tvil; det var ikke en feil ved maleren som gjorde at portrettet av henne så ut som en demon, for når hun ikke prøvde å skjule ondskapen sin, strålte den ut av hele henne, omtrent som smerten som hadde strålt ut av datteren.

   «Jeg hørte også Mary fortelle Dem den ulykksalige historien om kjære Augustine, min elskede øyensten. De vet, det er for hennes eget beste at vi holder henne på loftet.»

   «Ingen kjærlig forelder ville gjort slikt mot et barn, særlig ikke sitt eget», sa jeg.

   «Har De barn selv, Mister Addicott?» spurte Lady Blackwood. Jeg ristet på hodet.

   «De har med andre ord ingen rett til å uttale Dem om temaet, har De vel?» Hun smilte, uten at ondskapen i blikket hennes forsvant av den grunn.

   «Den piken trenger profesjonell behandling», sa jeg.

   «Og hvem skal gi henne det? Tror De at bare hun lobotomeres, så blir alt bra? Har De noen gang møtt noen som har blitt lobotomert, Mister Addicott?» Uten å vente på svar fortsatte hun: «Det har jeg.»

   «Det De og Lord Blackwood gjør mot datteren deres har oppskaket meg mer enn spøkelseshistoriene Deres. Jeg kommer ikke til å la Dem slippe unna med dette», sa jeg.

   «Det var det jeg var redd for», sa Lady Blackwood rolig, før hun stakk hånden ned i en lomme på siden av skjørtet sitt og trakk frem en lang kjøkkenkniv.

   Jeg reiste meg brått fra stolen.

   «Jeg skal få det fort overstått, jeg lover», sa Lady Blackwood og nærmet seg langsomt.

   Jeg dyttet henne hardt ned i stolen igjen og løp ut døren. Jeg hørte henne rope bak meg, men fortsatte bortover gangen med portrettene på veggen uten å se meg tilbake. Det var ikke så mye bena mine som løp som det var frykten. Den presset meg fremover, tvang hjertet mitt til å jobbe på spreng, dyttet pusten opp til øverst i halsen. Jeg lurte på om det var slik Augustine følte det da hun hadde sett meg natten i forveien; livredd for at det kunne være en av foreldrene, og for hva de ville gjøre med henne om de fant ut at hun var ute av rommet sitt. Jeg så for meg den utmattede, utsultede kroppen hennes der oppe, innelåst i mørket og støvet. Hvem som helst ville blitt gal av noe slikt, kanskje var hun aldri gal heller, men ble det som følge av behandlingen fra foreldrene.

   Jeg nærmet meg den doble døren som ledet ut i natten og friheten. Jeg kastet meg mot den og dro i håndtaket, men den var låst.

   De løpende skrittene og den hvesende pusten til Lady Blackwood var i ferd med å ta meg igjen, og når hun så hvordan jeg strevde med døren, begynte hun å le. Jeg grep taket om en byste som stod ved inngangsdøren og kastet den med en kraftanstrengelse mot det høye vinduet ved siden av døren. Jeg hoppet ut gjennom hullet, rispet meg på noe glass, men løp bare videre, ned steintrappen, ut i regnet som enda en gang hadde begynt å falle, og mot skogen, mot de sorte, knirkende trestammene med sprikende fingre, klare til å holde meg fast, holde meg fanget.

   Lady Blackwood var rask, men jeg var raskere. Jeg krysset grensen inn til skogen da hun fortsatt var noen meter bak meg. Jeg visste at om jeg bare holdt ut litt lenger, ville jeg klare å riste henne av meg.

   En gjennomborende smerte i ryggen presset et hest skrik ut av halsen på meg, og jeg snublet i en rot og falt ned på den gjørmete, våte bakken. Jeg førte en hånd bak på ryggen, og der stod den; kniven, som Lady Blackwood hadde kastet etter meg. Men jeg hørte ikke skrittene hennes lenger, kanskje trodde hun at hun hadde drept meg, eller så var frykten hennes for gjenferdet i skogen så sterk at hun ikke våget å følge etter meg inn hit.

   Jeg prøvde å lirke kniven ut av ryggen, og jeg skrek igjen. Jeg hadde aldri skreket på denne måten før, det var nødt til å høres helt opp på loftet inn til Augustine. Jeg kjente hvordan skjorten min ble gjennomtrukket av noe fuktig, om det var regn eller blod visste jeg ikke. Men jeg visste at jeg ikke kunne bli liggende her, såret kjentes dypt, jeg kunne blø i hjel om jeg ikke kom meg til en lege.

   Med flere smerteskrik prøvde jeg å samle bena under meg – og det var da jeg så det. Hvor vondt det enn var, fikk synet meg til å glemme smerten.

   Det var ikke en rot jeg hadde snublet i, men et skjellett. Og til tross for at klærne det hadde på seg var fillete og markspiste, var de likevel ikke til å ta feil av: de var nøyaktig makne mine egne klær. Det var min jakke, min skjorte, min vest og min bukse. I lommen på vesten til skjellettet fant jeg et ur som var nøyaktig likt det jeg selv alltid hadde med meg. Men det som virkelig fikk det til å svimle for meg, var visittkortet jeg fant i jakkelommen til skjellettet. På det stod det James Addicott – spøkelsesjeger.

   Lyden av hovslag og hjul mot den våte bakken fikk meg til å snu på hodet. De sorte hestene vrinsket idet kusken, den samme som hadde kjørt meg til Blackwood-godset, dro i tømmene og fikk dem til å stanse.

   «God kveld, Mister Addicott», sa kusken og løftet på hatten, «er De klar til å dra videre?»

Lunisand – Episode 1: McLurv melder sin ankomst

Så dere. I forrige uke, da jeg rota fram det gamle Aloha verden-dokumentet fra harddisken min, kom jeg over et annet gammalt prosjekt: Lunisand. Dere som, i likhet med meg, var medlemmer av Skrivebua, husker kanskje det såpeopera-aktige prosjektet mitt som jeg, i motsetning til de mer seriøse romanene mine, la ut nye episoder av etter hvert som jeg skreiv dem. Det blei aldri ferdig, men det hadde en del faste lesere, og siden Skrivebua-nettsida nå er lagt ned, fins det faktisk ikke lenger noe sted der man kan lese Lunisand, og det gjør meg på en måte litt trist. Ikke at dette er det beste jeg noen gang har skrevet, for det er det absolutt ikke, men det var så gøy å skrive det, og – trur jeg – gøy å lese det, fordi jeg virkelig gikk inn for å skvise så mange intriger inn i det som overhodet mulig. Jeg prøvde ikke å skrive noe som var bra, jeg prøvde bare å skrive noe gøy. Jeg ville at det skulle være klisjéfullt og teit. Jeg ville ikke at det skulle være realistisk. Og: Lunisand er virkelig et bevis på hvor mye jeg utvikla meg i tida mi på Skrivebua. Jeg tenker jo at selv om dette er et gammalt prosjekt, så er det jo mye nyere enn nettopp Aloha verden, men Lunisand er faktisk skrevet bare tre – fire år etter Aloha verden. 

Så! Forhåpentligvis til glede for gamle lesere, og kanskje til og med noen nye lesere, har jeg bestemt meg for at jeg skal legge ut alle de 23 episodene jeg skreiv av Lunisand. Jeg skal prøve å legge ut én episode rundt midten av hver måned, og jeg begynner i dag. Og vil dere høre noe helt sykt? Hadde Lunisand vært ei bok, hadde den vært 231 sider lang. Det er omtrent hundre sider lenger enn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet! 

Skrivestilen min er, som forventa, ganske annerledes i dette prosjektet enn hva den er i dag, men så er det jo også hele tolv år siden dette blei skrevet. Det er overflødig å nevne det, men det er selvfølgelig så utrolig mye jeg ville gjort annerledes om jeg hadde skrevet dette i dag, men teksten skal få stå som den er. Den er jo tross alt en del av min personlige kulturhistorie, haha.



Sonny McLurv – 15 år, Vannmann. Sønn til Albertine og Peter, bror til Theresa. En lukket, selvmedlidende fyr uten sosiale antenner. Føler seg misforstått av alt og alle, med unntak av sin nære venn og søster Theresa. Et musikalsk talent med et rocka image. 


Theresa McLurv – 16 år, Vannmann. Datter til Albertine og Peter, søster til Sonny. Ganske sjenert, men tar på seg et hardt skall ute blant folk. Har et vanskelig forhold til sine foreldre. Avskyr rikmannsunger, og skulle ønske hun ikke var en selv. 


Albertine McLurv – 46 år, Vær. Kone til Peter, mor til Sonny og Theresa. Arbeidsledig finanskvinne med en fasade å ta vare på. Er inne i et skranglende ekteskap, men later som om alt er greit. Livredd for å fremstå som mislykket. Rik på penger, men er hun like rik på kjærlighet…? 


Peter McLurv – 48 år, Løve. Mann til Albertine, far til Sonny og Theresa. Også arbeidsledig, noe han skjuler for sine barn. Elsker sin kone, men er usikker på hvordan han skal overbevise henne. Føler at han ikke når inn til sine barn med ord, noe som ofte ender i krangler.

Femten år gamle Sonny McLurv satt med pannen lent inn mot det kjølige glasset i baksetet på familiens Mercedes. Likevel kjentes det ikke svalende, for solen på denne kanten av landet hadde feber, og strålte ned på sine undersåtter med ekstraordinær varme. Det var sikkert opp mot førti varmegrader, og til tross for at bilens klimaanlegg sørget for en vesentlig mer overlevbar temperatur, hjalp det ikke på Sonnys humør. De hadde kjørt rundt i ødemarken i nesten ti timer nå, med bare én stopp mellom, og nå var han lei. Helt ærlig lengtet han tilbake til nord, til de gresskledde liene i Kosdal, for selv om han hadde hatet hjembyen siden han var liten, var den tross alt bedre enn dette uttørkede hullet. Fra barnsben av hadde han avskydd Kosdal for å ligge utenfor allfarvei med en hel mil til nærmeste dagligvarehandel, og hundre meter mellom hvert hus, men det var paradis sammenlignet med dette. Bare gold sand og gylne steiner så langt de blå øynene hans rakk, og nå og da en medtatt kaktus. Han skjønte virkelig ikke hva faren hans, Peter McLurv, fortsatte å kjøre for. Om de stoppet nøyaktig der de hadde kjøpt huset eller her spilte det ingen rolle; det var ikke en kjeft å se uansett. Ganske sikkert var det heller ikke noe politi på et sted som dette, og Sonny var skråsikker på at det lurte ganske lugubre folkeslag bak hvert tørre kratt de suste forbi. Ærlig talt, han hadde da sett ”Piknik med døden”!
   Det hjalp i det minste litt på humøret å se at hans ett år eldre søster, Theresa McLurv, følte det på samme måte. Hun satt til høyre, også hun med pannen mot glasset, og med et dystert blikk på ørkenen utenfor. Sonny kunne høre bassen fra mp3-spilleren hennes, og han så hvordan hun dunket pekefingeren mot skinnsetet i takt med musikken.
   Plutselig skvatt Sonny til. Hadde Lunisand, som denne avgrunnen kaltes, antatt en så høy temperatur at han begynte å skimre en luftspeiling der fremme ved horisonten? For – så han riktig nå? – var ikke det hus? Han syntes han skimtet to stykker, begge ganske store, som lå på hver sin side av en sidegate de kom til å kjøre forbi om noen minutter. De var ennå for langt fremme til at han kunne gjøre seg opp noe inntrykk av hva slags mennesker som egentlig bodde frivillig på et sted som dette, men det var da noe. Tenk, familien McLurv kom faktisk ikke til å være de eneste intelligente livsformene i Lunisand! Vel, om livsformene som bodde i husene var intelligente, gjenstod riktignok å se, men det var ikke til å stikke under en stol at en ørliten gnist hadde blitt tent i Sonny.
   Det var tydelig at Theresa hadde oppfattet det samme. Nå løftet hun på hodet, blunket med sine store, isblå øyne, og var, etter ansiktsuttrykket å dømme, like sjokkert som Sonny over å oppdage tegn til sivilisasjon.
   Da la Sonny merke til et værbitt treskilt som stod stukket i sanden på en måte du bare ser på tegnefilmer. ”Lunisand” var det skriblet med utydelige bokstaver. Det var nok til at det gikk grøsninger nedover ryggen til Sonny. Hva slags mennesker var det egentlig som bodde her?
   Nå var de nærme nok til å få tatt husene i sidegaten nærmere i øyesyn også. Det ene så digert ut; en villa, var det, med lysebrune trevegger, veranda og… han kunne ikke tro det! En egen liten dam var omgitt av høye hengebjørker og siv. Det så også ut til at villaens innbyggere hadde tatt til fornuften, gått lei av sanden og sådd gress omkring på eiendommen. Det at ting faktisk vokste her lovte jo godt. Likevel, skulle han dømme utifra størrelsen på inngangspartiet, på de glinsende listene rundt vinduene, på de tre etasjene og fontenen i hagen, var det ikke arbeiderklassen som levde bak disse dørene. Sonny sukket tungt. Han visste at rike folk som regel var synonymt med arrogante folk, noe størsteparten av slekten hans var et ypperlig eksempel på. Foreldrene hans, Peter og Albertine McLurv, formelig svømte i penger, og hadde alltid vært mer opptatt av at folk skulle få inntrykk av hvor vellykkede de var fremfor å faktisk være vellykkede. Sonny visste at ekteskapet dem imellom skrantet, selv om de selvfølgelig ventet med kranglene til han og Theresa hadde lagt seg og de trodde at de ikke kunne høre dem lenger. Som et desperat forsøk på å redde det som reddes kunne, hadde de solgt den staselige familiegården og kjøpt et gods ute blant ørkenrever og hillbillyer. ”Så kan vi få mer tid til hverandre”, hadde Albertine sagt. Sonny hadde ikke trodd et ord av det, og han hadde ennå ikke endret oppfatning.
   Om det første huset han hadde tatt i øyefall var besteborgelig og politisk korrekt så det sang etter, var hus nummer to stikk motsatt. Riktignok så det ikke ut som en rønne, det heller, med sine tre ruvende etasjer og sin hage lastet full med importerte frukttrær, men selve boligen utstrålte en helt annen aura enn hva den perfekte villaen hadde gjort. Her var det ingen lyse trevegger, men skinnende hvit kledning i både andre og tredje etasje – men i første slikket påmalte, skrikende røde flammer seg oppover, og taksteinen var akkurat like grell som ildmalingen. Sonny smilte imponert for seg selv. Kanskje det bodde noen av de såkalte ”sånne”, som foreldrene hans kalte dem, her. Hans type folk. De som ikke fulgte strømmen. Han kunne se hvordan moren hevet sine grå, eyelinerinnrammede verdensvinduer idet Mercedesen strøk forbi.
   Til sin store overraskelse var det flere hus her. Faktisk utgjorde hele dette Lunisand et helt nabolag. Stadig flere hus, som kunne inneholde mange forskjellige typer mennesker, flimret forbi, og det var nesten så Sonny begynte å ane håp. Da de hadde bodd i Kosdal, hadde han nemlig vært venneløs, og han holdt foreldrene sine ansvarlige for det. De ville nemlig ikke at han skulle menge seg med feil type mennesker, og var svært påpasselige med hva de slapp inn gjennom marmorinngangsdøren deres. De så helst at sønnen og datteren skaffet seg venner av like høy rang som dem selv, og som gjerne hadde foreldre som var advokater og leger. Dette førte selvsagt til at alle på hjemstedet hadde sett på Sonny og Theresa som bortskjemte snørrunger, og hadde de først fått så vidt kontakt med noen naboer, var foreldrene på dem med det samme, og kjeftet dem huden fulle fordi de menget seg med feil folk. Kanskje det rett og slett var til det beste at de begynte på nytt på et nytt sted, hvor folk ennå ikke hadde fått feil inntrykk av ham. Sonnys første skoledag var allerede i morgen, så han fikk sjansen alt da. Riktignok kunne han ikke hjelpe for at han hadde sommerfugler i magen. Han ble nødt til å kjøre buss i en time før han var fremme ved skolen, og hvem visste vel egentlig hva slags personer som bodde her? Dessuten hadde skolen bare omkring hundre elever. Det kunne jo bli en selsom opplevelse.
   ”Hvem bor der?” spurte Theresa, og åpnet munnen for første gang på bilturen. Ikke bar stemmen preg av syrlighet eller sarkasme heller, men rett og slett nysgjerrighet. Theresa var like lite begeistret for å flytte hit som det Sonny var, men åpenbart hadde også hun sett trøst i det faktum at de ikke var Lunisands eneste innbyggere likevel.
   Kåken Theresa pekte mot, overgikk alt Sonny hadde sett så langt, og han lot underkjeven falle. Var villaen de tidligere hadde kjørt forbi politisk korrekt, var dette i mildeste fall en rikmannslekeplass.
   Frem til inngangen, som var et kapittel for seg med hvite, antikke søyler og art nouveau-dør, var det plantet en allé av pyntelige trær med feilfritt friserte kroner. Ikke en eneste gren var plassert ved en tilfeldighet. Mellom de to rekkene med trær var det lagt steinheller, og også på denne tomten var det plantet gress. Ikke like engaktig med markblomster som hos villaen, men skikkelig plen hvor alle gresstråene var nøyaktig like høye. To detaljtunge fontener stod på hver sin side av inngangen, og forestilte fisker som sprutet vann ut av munnen. Et digert svømmebasseng gjorde kakseinntrykket komplett, og Sonny grøsset. Dette var altfor perfekt. Her bodde sikkert borgermesteren.
   ”Her”, sa Peter og svingte Mercedesen, som passet så fullkomment inn at det var rent skummelt, inn innkjørselen til VIP-krypinnet, ”bor vi.”
   Sonny snappet etter pusten, og utvekslet fortvilede blikk med Theresa, som forstod så altfor godt hva han mente. Selvfølgelig. At de ikke hadde tenkt tanken før! Dette var jo foreldrene i et nøtteskall. De hadde ikke tatt med barna på visning, og hadde gjort bestemmelsen i full fortrolighet med hverandre, om at skulle de først innta et nytt sted, skulle alle få ”riktig” inntrykk av dem. Sonny kjente hvordan hjertet sank i kroppen på ham. Dette var jo nøyaktig det som ikke måtte skje. Det kom til å bli akkurat som i Kosdal; alle kom til å tro at han var like ufordragelig som det styggrike opphavet sitt.
   Peter stanset Mercedesen med en glidende bevegelse, og et heftig glis bredde seg i ansiktet hans idet han åpnet den skinnende sorte bildøren. Han måtte lene seg et godt stykke tilbake i setet, og samtidig mose de stakkars knærne til Sonny sønder og sammen, slik at magen fikk plass til å velte ut før resten av kroppen. Nok en gang nuppet huden på Sonnys armer seg. Faren hans fungerte som en konstant påminnelse om hvor viktig det var å trene.
   ”Hva synes dere?” spurte Peter stolt med hendene solid plantet i siden idet han var ute. Solen speilet seg i de gule tennene hans idet han glodde kry opp mot det som for ham fortonte seg som paradis på jord.
   Verken Sonny eller Theresa gadd å svare. Førstnevnte demonstrerte derimot tydelig med kroppsspråket sitt hva han mente om saken. Han ble trassig sittende inne i bilen, selv etter at også Albertine hadde gått ut for å beundre den nyinnkjøpte boltreplassen deres.
   ”Kom igjen, da”, sa Theresa meglende, og oppnådde blikkontant med broren, ”det blir i alle fall ikke noe bedre om du skal sitte her og sture. Du får bli med, ellers vet du at jeg velger det fineste rommet!” Det siste sa hun med et smil om leppene, uten at Sonny ble lystigere av den grunn.
   ”Bare ta det rommet du vil ha”, mumlet han, og vendte oppmerksomheten tilbake til vindusruten.
   ”Åh, du er så emo”, sukket Theresa, halvveis oppgitt, halvveis kjærlig, og kløv ut av kjøretøyet selv.
   Varmen traff henne som en boksehanske midt i mellomgulvet, og hun ble nødt til å gispe etter pusten idet hun kom ut. Etter ti timer med den rådyre airconditionen, føltes det som om hun hadde vandret rett inn i en ovn. Dessuten sørget solen for at de sorte klærne hennes i skinnimitasjon ikke føltes direkte avkjølende mot huden, og hun skyndte seg i skyggen av et av de sofistikerte, plantede trærne.
   Selv om hun hadde like mye imot brifehus av denne typen som det broren indikerte at han hadde, måtte hun likevel innrømme at det var tross alt imponerende. Hun kunne kjenne hvordan det knøt seg i magen når hun tenkte på at det danket ut absolutt alle de andre husene i området her, og at alle naboene kom til å bli grønne av misunnelse. Normalt sett burde hun ha stortrivdes, så hun forsøkte å tenke på det på den måten også. Hun prøvde, for foreldrenes skyld, å sende tankene i den retningen at hun var heldig som var velsignet med et verdenshav av penger på kontoen. Hun burde glede seg over å få muligheten til å bo i noe så prangende, og i stedet for å forsure alt som var, burde hun gjøre det beste ut av det. Var det ikke nettopp det hun hadde sagt til Sonny? ”Det blir i alle fall ikke noe bedre om du skal sitte her og sture”? Hvorfor var det da akkurat å krype tilbake til bilen og skru volumknappen på mp3-spilleren ytterligere noen nivå opp, det eneste hun egentlig følte for å gjøre?
   Lyden av motordur og gummidekk mot støvete grus, fikk henne til å vende oppmerksomheten mot veien igjen. En stor lastebil, flyttebilen, stanset ved tomten deres, og en gjeng menn i kjeledresser og caps hoppet ut.
   Det var da, mens hun allerede hadde blikket på veien, at Theresa la merke til at noe var i ferd med å skje på den andre siden også. En rekke mennesker sagde og hamret og tok med jevne mellomrom en titt ned på papirer som lå oppslått. Et hus med noe som lignet et tårn begynte å ta form. Faktisk var de ganske langt på vei, og det så ut til at maling pluss noe finpuss var det eneste som gjenstod.
   Nei… det var ikke maling, og heller ikke tre…
   Hvis Theresa anstrengte øynene, så hun at det faktisk så ut som om selve huset var flettet, kanskje av noe som så ut som mørk bambus. Og disse skulle bli naboene deres? Det kunne saktens bli spennende!
   Litt lysere til sinns gikk hun mot bilen igjen. Lillebroren satt fortsatt igjen inne i den. Hun fattet ikke at det ikke ble varmt; klimaanlegget var jo skrudd av nå som motoren var av.
   ”Hey, emokid! Har du sett huset til våre nye naboer?” Theresa rev opp døren samtidig som hun uttalte ordene, og Sonny tumlet ut på bakken. Han sendte henne et syrlig blikk mens han prøvde å gni vekk grønsken fra knærne. Theresa kunne ikke annet enn å le av ham.
   ”Jeg vedder på at de er hippier eller noe sånt”, fortsatte hun, brydde seg slett ikke om at hun nettopp hadde irritert Sonny grovt, og nikket igjen til husbyggingen som åpenbart pågikk ennå.
   Det så ut til at snekringen også var nok til å feste fokuset til Sonny på noe annet, og han glemte å være sur på søsteren. I stedet reiste han seg, tørket av seg den deprimerte geipen, og stirret nysgjerrig bort på arbeidet rett over veien.
   ”De som bor der tror sikkert at vi er akkurat som mamma og pappa”, mumlet han motløst, begravde hendene så langt han kunne komme ned i bukselommene, og lot den sorte luggen falle skjødesløst som en gardin ned over øynene.
   ”Da blir det opp til oss å motbevise det, da”, smilte Theresa optimistisk, og prøvde å gi broren en vennskapelig dult i siden. Tydeligvis var han ikke i humør, for han kom med et knapt hørbart ”au” og gned seg surt der hun hadde truffet ham.
   ”Theresa! Sondre! Hjelp til med å bære inn møblene!” kunne hun høre moren rope i det fjerne, og Sonnys obligatoriske ”Ikke kall meg Sondre!” lød som et villkattfres rett bak henne. Til tross for det, kunne ikke Theresa annet enn å smile idet hun gikk mot flyttebilen. Riktignok kjente hun ikke de som kom til å flytte til den andre siden av veien ennå, men hun var overbevist om at noen som bygde et hus flettet av bambus, ikke var av den samme ullen som hennes egne lytefrie mor og far. Om ikke annet, gledet hun seg til å se foreldrenes reaksjon på dem, og le av deres patetiske reaksjoner hvis naboene skulle prøve seg på noe så vågalt som en dannet samtale med dem.
   Dessuten, kom hun til å tenke på, var det skole i morgen.
   Åh, herregud. Det var skole i morgen.
   Theresa ble stiv i kroppen, Sonny gikk rett inn i henne, men hun enset det ikke. Det var skole i morgen.

Throwback Thursday #15: Aloha verden – åttende kapittel

Jeg spurte om det sist gang jeg posta fra dette prosjektet òg, men: vil dere fortsette å lese dette? Det er helt i orden om dere ikke vil, altså, jeg hadde ikke spurt om jeg ikke hadde tålt å få høre nei. Eventuelt: vil dere at jeg skal poste fra dette oftere? For eksempel en gang i måneden? Gi gjerne lyd! 

Om du bare tilfeldigvis ramler innpå her uten noen som helst forkunnskaper: dette er et prosjekt jeg skreiv omkring 2004 – 2005, altså da jeg var fjorten – femten år, og det første jeg noen gang skreiv som var langt nok til å kanskje kunne kalles en slags roman. Bloggen min er første gang dette publiseres noe sted som helst, i og med at dette til og med var før min tid på Skrivebua, så dette var cirka det siste jeg skreiv før jeg begynte å få tilbakemeldinger fra andre på tekstene mine – og dermed det siste jeg skreiv før jeg faktisk begynte å bli god til å skrive. Anbefaler å begynne på begynnelsen:

Første kapittel, del 1 og del 2.

Andre kapittel.

Tredje kapittel.

Fjerde kapittel.

Femte kapittel.

Sjette kapittel.

Sjuende kapittel.

Neste dag var studio-dag. Jeg gadd ikke bli med. Bare kjedelig allikevel. I stedet satt jeg og spilte playstation alene en stund, men det ble fort kjedelig, så jeg satte på Terminator 3 som var en av DVD’ene i den gigantiske DVD-samlinga til Rune. Om lov spurte jeg ikke, men det gjorde sikkert ikke noe. 

   Den sugde. Rett og slett sugde. Arnold Schwarznegger (eller åssen søren det skrives) kunne blitt utdelt verste skuespiller-prisen for rollen. Men, men.

   Da kom jeg på noe. Jeg hadde fått adressa til Kylie av Tobias og hun bodde i D.C. Henne kunne jeg stikke bort til, vi hadde kommet så godt overens. 

   Jeg tok på meg skoene mine og la merke til at alle guttene hadde like sko som meg. Første gang jeg så det, faktisk.

   Det var ikke langt til Kylie og hun bodde i et fint hvitt hus med hage. Jeg la fort merke til henne der hun satt i solsenga si på terrassen deres.

   ”Hei! Kylie!” ropte jeg opp til henne og hun skrudde av musikken hun hadde på, satte solbrillene opp på toppen av hodet og kikket over kanten på rekkverket. Da hun så meg, smilte og vinket hun. 

   ”Kom opp!” sa hun og jeg spurte om jeg bare kunne gå rett inn. Det kunne jeg.

   Det var et ganske vanlig hus innvendig, lyst og trivelig. En liten baby satt midt på gulvet i stua med byggeklosser strødd rundt seg. 

   Jeg gikk opp trappa der Kylie ventet ved øverste trappetrinn. 

   ”Hei! Så koselig å se deg igjen!” sa hun og smilte et oppriktig smil. Jeg smilte tilbake. 

   ”Hvordan fant du meg?” spurte hun. 

   ”Jeg bare fikk det av din elskede Tobias”, sa jeg og Kylie smilte igjen. 

   ”Kom ut på terrassen, jeg har iskald sitronsaft med isbiter der ute hvis du er interessert. Dessuten spiller jeg litt musikk, men det håper jeg går greit.” 

   ”Så lenge det ikke er boyband eller Britney Spears, overlever jeg vel”, sa jeg og Kylie fniste idet vi gikk ut på verandaen og jeg satte meg på en stol.

   ”Tobias sa at dere møtte hverandre på en konsert. Er det sant, eller?” spurte jeg (Dette er forresten siste gang jeg gidder å si at jeg liker å gå rett på sak). 

   ”Ja, det stemmer. Full klaff med en gang. Han var gutten i drømmene mine”, sa Kylie med et drømmende uttrykk i ansiktet. Det gjorde at jeg fikk lyst til å fortelle Kylie om Ole, og det gjorde jeg. Da jeg var ferdig, satt Kylie der med store øyne. 

   ”Wow, litt av en historie. Får håpe det blir full klaff for dere og da!” sa hun og smilte litt lurt.

   ”Har du vært i Norge før?” spurte jeg videre. 

   ”Ja, en gang, da jeg møtte Tobias. Jeg ville ikke egentlig reise, jeg tenkte ’å herregud, der er det jo snø hele året og masse isbjørner’, men det var ikke sånn i det hele tatt! Dessuten møtte jeg jo Tobias, da, så hvis jeg hadde fått viljen min og vi hadde reist til California i stedet, ville ikke jeg vært sammen med Tobias.” 

   ”Isbjørner?” spurte jeg. 

   ”Ja, jeg trodde faktisk det var isbjørner i Norge!” sa Kylie og det fikk oss begge til å le.

   ”Jeg misunner deg kroppen din”, utbrøt plutselig Kylie. 

   ”Hæ? Er den noe å misunne?” spurte jeg.

   Er det noe jeg har et virkelig kompleks for, må det bli kroppen min. Den er altfor tynn. Jeg ser ut som et beinrangel, men hvor enn mye jeg spiser, legger jeg ikke på meg.

   ”Er du dum?” spurte Kylie, ”se på meg, da! Jeg er jo feit som en julegris!” 

   ”Nei, nå må du gi deg!” sa jeg, ”jeg misunner deg!” 

   ”Ja, det er sant som de sier, man blir aldri fornøyd”, sa Kylie og tok seg en slurk av sitronsafta si.

   Jeg hadde det kjempefint hos Kylie, men jeg måtte jo hjem også. Guttene kom hjem rett etter meg og fortalte gledestrålende at de fikk lov til å bruke noen av sangene de hadde laget dagen i forveien, blant annet den som jeg syntes var så fin om Kylie. Standing in a crowded room, but I could only see you-saken. 

   “Vi møtte dem”, sa Gabriel. 

   “Dem? Hvem da?” lurte jeg på. 

   "Fantastic 5.  De var kjempekule. De lurte på om ikke vi kunne stikke innom i ettermiddag og jeg sa ja”. Å nei, tenkte jeg, sjenerte meg, men jeg sa ikke noe høyt.

   Hvorfor var det så vanskelig å bli kjent med Fantastic 5-gutta? Det hadde jo gått så greit med gutta fra Onyx. Kanskje de hadde gjort et bedre førsteinntrykk på meg? Nei, første gang jeg så på Sid, hadde jeg trodd at han var den bølla og Roger hadde jeg trodd var en ordentlig frik på grunn av håret. Gutta i Fantastic 5 så jo normale ut og Victor var ganske pen, så hvorfor det var så vanskelig å bli kjent med dem, visste jeg ikke. Uansett, til dem kom vi, og det var liv og røre. De hadde visstnok leid et knøttlite hus som sikkert hadde kostet dem flesk å gjøre, men da kunne de jo tross alt ha fester.

   Roger begynte å skravle med alle han møtte og ble nok god venn med alle på festen. Noen som derimot overrasket meg, var Sid. Han var kjempeutadvendt og lo og pratet. Jeg spurte han om hvorfor det. 

   ”Her kjenner ingen meg og jeg har ikke rukket å bli stemplet som einstøing eller bølle eller hva nå de på skolen tror om meg. Her har jeg muligheten til å være meg selv, her kjenner jeg ingen, kvelden er min!” 

   Han hadde et poeng der. Kanskje jeg skulle gjøre det samme?

   Jeg gikk bort til noen jenter som satt på noen stoler på den bittebittelille terrassen. 

   ”Aloha!” sa jeg. De sendte meg noen merkelige blikk og dreit fullstendig i meg. Ja, ja, tenkte jeg, overlegne jåler, men så kom jeg på det som Sid gjorde: Latet som om han var superutadvendt og ikke redd for noen ting, derfor, for å få litt respekt, sa jeg til jentene: ”Og vi er ikke jåle-plastikk-barbie-berte-hore-billig-snobber, er vi vel?” Jeg brukte en tilgjort fisefin tone som gjorde at de skar merkelige grimaser. 

   ”Ååå, for ei skikkelig teit jente, assa! Herreguuud, går det an å bli så teit i huet, eller? Ærlig talt, jeg bare spør, jeg! Hun var jo bare ikke lite dum, da!” fortsatte jeg og latet som om jeg var en ordentlig snobb. De sukket og reiste seg da de så en blond gutt komme ut på terrassen. 

   ”Victor!” ropte de og slang seg rundt halsen på ham, ”bleket håret, eller?”

   Det kokte i meg da jeg innså at det var ”min” Victor de hang på. Jeg kom i stedet bort til dem og dyttet dem vekk. Det var sant. Victor hadde bleket håret og jeg syntes at han var mye kjekkere nå enn med det svarte han hadde hatt.

   ”Hallo!” sa jeg og blåste i barbie-dokkene som nå stirret på meg som om jeg var et insekt som nettopp hadde blitt skvist ned i asfalten så blod, gørr og innvoller tøt ut og så begynte sola å steke og denne herlige sammensetningen begynte å koke og boble og så sprutet det til alle kanter på alle personene som stod rundt der. Ok, da. Litt overdramatisk. Men du skjønner tegninga? De så på meg med et blikk du ville sett på scenen over med.

   ”Heisann Stan! Koselig å se deg her!” sa Victor blidt. Han lot heller ikke til å merke barbie-dokkene.

   ”Bleket håret?” bemerket jeg. 

   ”Ja! Gjorde det etter jeg traff deg i cd-butikken”, fortalte han. 

   ”Kjempekult”, bemerket jeg. Victor smilte og sa: ”Takk!” 

   Jeg pratet litt med Victor og siden jeg hadde bestemt meg for ikke å være sjenert denne kvelden, lo jeg så ofte jeg kunne og jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde prøvd dette tidligere. Det var en så herlig følelse å være utadvendt. 

   Plutselig kom Petter settende. Han hadde et helt vilt uttrykk i ansiktet og det ellers så velstelte håret stod til alle kanter. 

   ”Kom! Det er noe dere må se!” ropte han. Victor og jeg så på hverandre, så fulgte vi etter Petter som stoppet inne, i stua. Midt på gulvet stod Bastian med to andre barbie-dokker. Han så sjenert og hjelpeløs rundt seg mens barbie-bimboene lirte av seg kommentarer om hvor bra han så ut. Bastian fikk til slutt øye på Petter, Victor og meg og mimet: ”Hjelp meg!”

   Plutselig kom to voksne inn. Det slo meg at det måtte være foreldrene til en av dem. Ikke alle får lov til å reise til USA alene, vet du.

   ”Petter!” sa hun som sikkert var moren til Petter og satte opp en streng mine, ”jeg sa: ingen fester mens vi er borte. Og hva er dette? En fest!”

   Musikken stanset og Petter så forfjamset opp på moren sin. 

   ”Men… men…” stammet han. 

   ”Husk hva jeg lovte onkel Kalle. Ingen fester i hans sommerhus!”

   Det var forklaringen, altså. Petter og de andre hadde lånt huset til onkelen hans, eller sommerhuset til onkelen hans, for å være helt presis.

   Petter så skamfull ut. Moren, derimot, så ut som en streng politiker som nettopp hadde vunnet en valgkamp. 

   ”Ok, alle sammen, festen er over. Regner nok med at det sitter mange bekymrede foreldre rundt omkring som lurer på hvor visse sønner og døtre har gjort av seg. Så, opp, opp, opp og ut!”

   Dette var absurd! Moren til Petter fortonte seg mer som en diktator enn en mor. Hun så til og med ned på Petter med et hånlig blikk.

   Så ned på ham, ja. Petter er ganske høy, men moren hans var en skyskraper, den eneste skyskraperen i D.C.

   ”Hørte du hva jeg sa? Nei, det er jo mulig du har møkk i ørene, men jeg ba faktisk alle om å dra!” sa plutselig moren hans til meg. Jeg hadde nok sittet i min egen lille verden, forsteinet.

   Maken til frekkhet! Dette kunne jeg ikke tolerere! Jeg kjente lavaen boble under mantelen og ville opp og en eksplosjon kunne komme når som helst, selv om vulkanen (altså meg) prøvde å holde tilbake. Men, den måtte gi tapt, naturkrefter er som kjent ikke til å spøke med og kan ikke holdes tilbake av ti ville hester…

   ”Hvordan våger du!?” ropte jeg og spratt liksom opp fra tankene mine. Eksplosjonen var i gang…

   ”Hm?” sa moren til Petter overlegent og snudde seg. Hun hadde snakket med mannen sin, eller hvem det var som mest sannsynlig var faren til Petter og stod ved siden av den hurpa som jeg hatet fra første stund jeg så henne.

   ”Jeg snakker til deg, ja! Og tro ikke at du kan snakke som du vil til meg! Jeg tåler ikke å bli hesjet med og hvis du absolutt trenger noen du kan manipulere, så skaff deg et dataspill! The Sims, for eksempel, der kan du kontrollere dine egne mennesker. Du vil tydeligvis det i virkeligheten også, men ikke når det gjelder meg! Greit at det er du som bestemmer her siden du mest sannsynlig har alt ansvar og bla, bla, bla, men å snakke sånn som du gjorde til meg, beviser bare at du mangler folkeskikk!” skrek jeg. Jeg formelig frådet av sinne.

   Moren til Petter så forferdet på meg. 

   ”Jeg tåler ikke å ha så uoppdragne barn i mitt hus. Ut!” hylte hun iskaldt som om jeg var et insekt. Ja, den følelsen får jeg igrunn ofte.

   ”Uoppdragen? Uoppdragen!? Du snakker om uoppdragenhet!? Hadde jeg levd i samme tidsalder som dem, skulle jeg med glede vist foreldrene dine hvordan man viser ungene sine oppdragenhet, for når man møter deg, er jo du et levende bevis på at oppdragenhet var et tomt kapittel for dem!” og med det trampet jeg ut.

   Ute stod klikken og ventet på meg. 

   ”Go Stan, go Stan, go Stan…” sa Sid lavt. 

   ”Skal si deg du var rå der inne! Det kaller jeg grisebank med ord!” smilte Roger og jeg ble jo litt stolt, da.

   Vi gikk tilbake til hotellet. Jeg spurte hva guttene hadde gjort på festen og de hadde ikke gjort annet enn å prate med hverandre og noen nye. 

   ”Vi skulle hatt en ordentlig fest. Med fet musikk og litt mer vilt. Det der borte ble litt for tamt for min smak”, sukket Gabriel og satte seg i senga si. Han hvilte hodet på knærne som han satt oppunder haka med.

   ”Vi gjør det nå!” ropte plutselig Sid, men de andre sendte ham blikk som gjorde at han gikk og satte seg på senga si med et mumlende ”ok, da.”

   ”Kanskje vi bare burde sove”, foreslo Tobias. 

   ”Ja, det var jo litt lurt”, sa Sid seg enig i, ”dere vet, i morgen skal vi i studio igjen. Og jeg som kunne tenkt meg å ta en titt på byen”. 

   ”Dere kan jo dra, dere. Det viktigste er at Rune, Gabriel og jeg drar dit. Vi må jo uansett spille inn grunnlaget først”, sa Roger. 

   ”Ja, vær så snill, da slipper jeg å være alene!” ba jeg. 

   ”Ok, da”, sa Sid og Tobias samtidig. 

   ”Men vi må uansett sove”, mumlet Rune. Roger, Rune og Gabriel gikk derfor og la seg mens Sid, Tobias og jeg satt oppe.

   ”Er det greit jeg forteller den gledelige nyheten om Ålesund eller hva jeg skal kalle det?” spurte Tobias plutselig. Han snakket ganske lavt så de andre fikk sove i fred.

   ”Ja, jøss”, svarte jeg og Tobias fortalte. Helt fra anonym kjekkas til Ole fra Ålesund. Sid virket imponert da han var ferdig.

   ”Kult”, utbrøt han, men så sa han: ”Men, én ting, Stan. Det gikk jo greit denne ene gangen, siden han tross alt er oppnåelig, mener jeg, men ikke forelsk deg i tegninger mer. Du vet jo hvor håpløst det er.” 

   ”Ja, jeg veit det”, sa jeg og nikket, ”men det er det jeg er. En håpløs liten unge. Ung og håpløs”, sukket jeg. 

   ”Ja, det er vi alle”, sa Tobias og med en gang lurte jeg på hva det skulle bety. ”Jo, ta Sid og meg, for eksempel. Oppveksten vår har ikke vært en dans på roser, akkurat, og normalt sett skulle vi fortsatt vokse opp, men vi har valgt å ta vare på oss selv nå, tidligere enn det som er vanlig. Det eneste vi møter hjemme, er motgang og de fortalte oss hjemme at av oss kom det ikke til å bli noe. Ikke vet jeg. Kanskje det aldri blir noe av oss. Kanskje vi blir de to grå gamle gubbene som sitter på kafeen på hjørnet, tigger etter penger og mimrer over de dagene de trodde de skulle slå gjennom som punk rockere. Det kan hende at vi satser for mye på å nå målet vårt, for det er dette vi vil, men vi satser tross alt en del. Vi satser hele resten av livet vårt. Blir det ikke noe nå, blir det aldri noe og sannsynligheten er stor for at vi mislykkes. Det er faktisk større sannsynlighet for at vi mislykkes enn at vi faktisk gjør suksess og blir det alle snakker om i framtiden. Ikke det at vi vil bli de beste i verden, men, du vet, det er dette vi vil gjøre og ikke noe annet, så mislykkes vi, så mislykkes vi. Det gjør vi nok nemlig. Men ikke kom her og si at vi ikke prøvde. Ja, vi er unge og håpløse. Men vi vil prøve å nå målet vårt, så skal ingen si at vi ikke har prøvd”.

   Jeg satt igjen med en følelse at ting hang sammen. Tobias og Sid er den typen personer som du kan se på i all evighet og ikke finne stort ut av, bortsett fra at de nok er to helt vanlige gutter med en hard oppvekst. Men så åpner de munnen og veldig ofte kommer det kloke ting ut, enten direkte, eller skjult på en måte. 

   Plutselig begynte Sid å synge lavt på en sang jeg tror han kom på i farta om akkurat det å være så håpløs som det han var. 

   ”Ja! Der har vi det!” ropte Tobias og spratt opp. Roger sluttet med den rolige snorkingen sin og Tobias satte opp en uskyldig mine.

   ”Har hva da?” lurte jeg på. 

   ”Jo! Dette blir gjennombruddet, dere!” sa Tobias opprømt. 

   ”Hvilket gjennombrudd?” spurte Sid og ante tydeligvis like lite som meg. 

   ”Bruk huet, hvis det er noe der! Musikkgjennombruddet, så klart! Det er den sangen vi må lage musikkvideo til! Den der var bare helt knall, Sid!” 

   ”Ta det litt rolig nå! Det der var bare noe jeg kom på i farta! Det er jo ikke en hel sang, det, jeg mener…” 

   ”Men det er nettopp det det må bli!” avbrøt Tobias, ”en hel sang! Vi skriver den nå før vi glemmer den!” Tobias hentet blyant og papir lynraskt og slang seg ned på senga til Sid som jeg også kom bort til. Han så veldig klar ut til å begynne å skrive, men så stoppet han. 

   ”Vi har jo bare melodien til refrenget, da”, sa han. Deretter så han direkte på Sid og sa: ”Sid. Hent gitaren din. Her skal det spilles!” 

   ”Men de andre sover jo!” protesterte Sid. 

   ”Blåser jeg i. Vi går ut. Denne sangen må vi lage nå! Og, takk skal du ha, Stan”, sa han henvendt til meg. ”Du sa de magiske ordene først.” Jeg rødmet litt og smilte.

   Sid kom tilbake med gitaren sin og jeg ble med ut på den lille balkongen vi hadde.

   Tobias så på Sid. 

   ”Spill!” sa han, men Sid sa: ”Hva da?” 

   ”Et eller annet som passer til den melodien du sang refrenget på”. 

   Etter mye om og men, ble det en bra sang. Litt vanskelig å si nå siden det eneste instrumentet var kassegitaren til Sid.

   Mens Tobias og Sid sang og skrev, ble Sid veldig engasjert. Det ble jeg også for sangen var virkelig bra. De fortalte om all motgangen og at de var, ja, håpløse, rett og slett. Teksten var noe av det samme som det Tobias fortalte om. Faktisk ble Sid så engasjert at han besluttet at han ville synge i sangen. Ikke bare synge lite grann, altså, men han ville synge hele andre verset. Ikke verst. For en fyr med så store komplekser for stemmen sin, måtte jo det være greit. 

   Jeg hørte på sangen og ærlig talt skjønte jeg ikke hva Sid mente med at i denne sangen hans kom stemmen hans til å bli fæl og skrikende. Den hørtes akkurat ut som normalt. 

   Sangen virket ikke så sterk som jeg hadde regnet med. Jeg hadde regnet med at med en sånn tekst, kom dette til å bli skikkelige sterke saker, men det hele var egentlig ganske svakt. Kanskje det endret seg når el-gitarer, trommer og bass kom inn i bildet.

   Som vanlig fikk jeg ikke sove. Jeg lå og tenkte på alt mellom himmel og jord, egentlig. Jeg tenkte på Ole, at han fantes, at jeg kanskje kunne se ham i levende live. Ville ikke det vært fantastisk om jeg hadde vært sammen med ham? Jeg så for meg han som en skikkelig romantisk fyr. Jeg så for meg at vi gikk på stranda, hånd i hånd, i måneskinn og at mens bølgene med hvitt skum på toppen slo inn mot land, kysset vi. Kanskje ikke så rart i at jeg sovnet med et smil om munnen?

September 2020

Opplevelser: Middag og filmkveld med Martina. Besøk hos Vibeke. Bytur med Unn og Maria. Bytur med Mari og Kristian.

Innkjøp: På forlagenes store boksalg i år kjøpte jeg Løgnhals av Anne Oterholm, Tid av Carlo Rovelli, Villskudd/Stjerneskudd av Gudmund Vindland og Korte svar på store spørsmål av Stephen Hawking. Og da jeg var hos Vibeke kjøpte jeg arekapalme! Med gavekort på Platekompaniet kjøpte jeg albuma Bigger Than Life av Black Marble på knallfin rød og hvit vinyl, og The Triad av Pantha du Prince. Og som om ikke dét var nok, kjøpte jeg meg en genser fra Kikillo av en ingen annen grunn enn at jeg hadde lyst på den. 

TV-serie: Jeg har sett The Great, som var kult, men ikke fullt så kult som jeg hadde håpa på. Jeg trur jeg, på grunn av hele konseptet og på grunn av Nicholas Hoult, endte opp med å ubevisst sammenligne den med aldeles fantastiske The Favourite, og den er rett og slett ikke like bra som The Favourite – men det skal til gjengjeld godt gjøres, i og med at The Favourite er en så godt som perfekt film. Men! Egentlig pleier jeg jo ikke å snakke så mye om dokumentarserier jeg ser i dette avsnittet, av grunner jeg egentlig ikke helt veit hva er, men jeg skal gjøre et unntak for High Score, bare fordi jeg koste meg så sinnssykt mye med det. Det er en dokumentar i seks deler som utforsker TV-spillenes gullalder, og bare dét i seg sjøl ville vært nok til å få meg til å se det, men det er i tillegg så mange gøye animasjoner og så mye fin musikk og hele serien er så åpenbart lagd med kjærlighet av nerder som sjøl vokste opp med spilla den handler om, og de timene jeg tilbrakte med High Score ga meg et sårt tiltrengt avbrekk fra en hverdag som denne måneden har vært ganske kjip.

Film: Basic Instinct, Amores perros, I'm Thinking of Ending Things, Stranger Than Fiction, Das Boot, The Babysitter, Geralds lek, Sinister, Doctor Sleep, Tilbake til fremtiden 2, Contagion, Prisoners og Birds of Prey (and the Fantabulous Emancipation of One Harley Quinn).

Det er mange filmer jeg kunne valgt å snakke om av disse, men la oss nå for enkelhets skyld bare ta Doctor Sleep, som jeg blei veldig overraska over. Jeg kan ikke huske at den i det hele tatt kom, og jeg trudde faktisk først den var en rett-til-Netflix-film før jeg googla det og fant ut at den faktisk gikk på kino i fjor. Jeg trur jeg også tenkte noe i den duren at The Shining ikke trengte en oppfølger, men så endte jeg opp med å se den likevel, og jeg hadde rett og slett ikke forventa at jeg skulle like den så godt som jeg endte opp med å gjøre. Er ikke det fantastisk? Når man ikke forventer noe spesielt, men ender opp med å like hva enn det er man gir seg i kast med skikkelig godt? Det er sant at The Shining ikke trenger en oppfølger, men denne er såpass frittstående og den tilfører såpass mye nytt til universet vi kjenner fra før at det føles helt riktig. Denne minte meg på mange måter også om The Haunting of Hill House, som var en av de beste seriene jeg så i 2018, og jaggu viste det seg ikke å være samme regissør, gitt. Mike Flanagan er tydeligvis et navn å notere seg bak øret. Den er i tillegg nyyyydelig fotografert.

Bok: Jeg leser kjempefine Gammelgresset av min venn Michael Rindahl nå og koser meg maks!

Musikk: Jeg beklager veldig, men den sangen jeg har hørt mest på i september er Cardi Bs WAP. Jeg hadde egentlig ikke tenkt til å like den, fordi jeg syntes låta i bunn og i grunn var ganske skuffende. Det vil si, teksten er selvfølgelig veldig morsom, det er jo tross alt Cardi B, men alt annet ved den er egentlig litt kjedelig. Likevel… så har jeg ikke klart å la være. 

Smakebit på søndag: "Gammelgresset" av Michael Rindahl

Boka jeg leser nå er Gammelgresset, skrevet av Michael Rindahl som jeg gikk i klasse med på forfatterstudiet i Tromsø, og det er selvfølgelig ekstra stas for meg å lese en roman som jeg har fulgt fra den bare var så vidt mer enn en idé til å bli ei Vesaas-nominert bok! Og Michael skriver så innmari bra, så sanselig og presist, og måten hovedpersonen hans ser på verden og samhandler med mennesker på, sier så utrolig mye om han som karakter. Boka handler om Edvin på 62 år som har blitt betalt av kommunen for å flytte vekk fra øya han vokste opp på og inn på fastlandet. I dette utdraget er han i banken for å ta ut penger:

På tavla var det to tall før hans. Han fikk ikke øye på hvem av de fire andre som var der sammen. Kvinnen i hestekåpa hadde det surmulende oppsynet til folk som foretrekker å ordne opp på egen hånd. Kanskje ventet noen av dem på en som befant seg i møterommene innenfor veggene, som så ut som sprukkent glass. Den yngste av dem reiste seg. Tavla skiftet nummer. Han sjekket lappen sin som hadde klistret seg svakt mot håndflata. Førtifire. Han lirket skotuppen under reima på sekken for ikke å glemme den og fortsatte å se mot tavla.

   Nummeret hans kom opp. Kvinnen i skranken var blek og tynnskuldret. Det så ut som hun hadde gått glipp av noe. Han tenkte at hun nok ikke burde ha så mye med penger å gjøre. Men hun oppfattet det han sa, og gjentok det for ham.

   To tusen kroner.

   Det stemmer, sa Edvin.

   Skal vi se.

   Hvor mye er det på kontoen?

   Et øyeblikk. Kunne jeg fått se legitimasjon?

   Han la fram passet. Hun vippet det mot seg og så raskt på det, la det ned igjen og tastet knatrende på tastaturet og sa at han skulle få en utskrift.

   Nei, det klarer seg å bare høre det. Hvis du har det foran deg.

   Et øyeblikk ble han redd for at han bløtleppet og mumlende hadde sagt piss i stedet for hvis. Han så vekk. Så bestemte han seg for at han ikke hadde sagt feil og så mot henne, rolig igjen.

Og her er en liten smakebit til, fra noen sider lenger uti romanen:

Han så videre oppover, mot huset, grønnmalt. Gresset var blitt klippet nylig. Plassen var striglet. Ikke spor rundt huset av at det hadde bodd en familie på tre der og hatt et småbruk, med alt det innebar av henslengte redskaper, halvferdige prosjekter og merkelig skrot. Som om tiden fra søstra som nittenåring flyttet dit, og til Oddvar døde, kunne hadde vært et barns ettermiddag, lekende for seg selv rundt husveggene, med alskens leketøy skjødesløst etterlatt, inntil barnet nå var ropt inn og lagt til sengs og de voksne hadde gått rundt og ryddet opp etter det. 

Den siste setninga der er så vanvittig fin!

Flere smakebiter er å finne hos Astrid Terese.

Premiere på Black Box

Inspirasjon kommer og går, sånn vil det vel alltid være. For tida har jeg lite av den. Jeg veit ikke om det er ventinga på svar som gjør det eller om det ville vært sånn uansett, men jeg har ikke fått til å skrive på ei stund nå, i hvert fall ikke noe jeg har blitt fornøyd med. Jeg skriver noveller nå mens Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet uansett er i limbo, men det jeg syns er vanskeligst med å skrive, er å komme i gang, og når man skriver ei novellesamling, må man komme i gang veldig mange flere ganger enn når man skriver en roman. Jeg har et knippe begynnelser liggende på lur i novellesamlingdokumentet som jeg i teorien kunne fortsatt på, men det jeg har skrevet så langt på dem fenger meg ikke. Noen ganger er en idé god i teorien, mens den praktiske gjennomføringa er det verre med. Jeg syns også ofte det er vanskelig å vite om jeg bør prøve å tvinge fram tekst, eller om jeg bør innse at jeg ikke kommer til å få skrevet noe akkurat nå og så heller lese eller se en film eller noe, i håp om at eksterne impulser kanskje kan få fart på tankeprosessen. 

Jeg skreiv førsteutkastet til Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet på så kort tid at jeg ikke rakk å få lyst til å dele utdrag fra den underveis i prosessen. Det er jo ikke en veldig lang roman, men den har likevel endt opp med å føles veldig viktig for meg, og med den tanken i bakhodet er det nesten litt urettferdig hvor lite jeg har latt dere lese av den i forhold til for eksempel novelleprosjektet eller Mjuke, svarte stjerner. Dette er et utdrag fra ganske tidlig i romanen, som også er noe av det nyeste jeg har skrevet på den, fordi jeg, etter tilbakemeldinga fra Anne, skreiv en ny begynnelse flere måneder etter at jeg hadde skrevet fram all handlinga som foregår i Budapest – og det er mesteparten av den.

Det var bare Tarjei på scena, Tarjei og en spotlight, han hadde på seg hvit skjorte og svart bukse, orda han sa var mine, men de var også hans egne, han gjorde dem til sine egne med hvert åndedrett og med hver minste nesten umerkelige forandring i stemmeleiet, jeg satt helt foran og kunne se ansiktet hans på en måte jeg aldri hadde sett noens ansikt før, jeg fikk med meg alle de subtile nyansene i mimikken hans, og teksten min var ikke lenger en tekst, den hadde blitt tredimensjonal, firedimensjonal, den hadde fått liv på en måte jeg ikke hadde kunnet se for meg på forhånd, den hadde forflytta seg ut av min bevissthet og over i Tarjei sin, og Tarjei forflytta den videre til alle i publikum, og i hvert eneste hode levde den nå og for alltid videre, i litt forskjellige utgaver, i hver eneste bevissthet var den litt annerledes, hun som satt til høyre for meg og han som satt til venstre for meg ville huske forskjellige ting når de gikk ut av salen, noen ville trekke på skuldrene og fortsette der de slapp, andre ville ta den med seg, gjemme den i underbevisstheten sin og drømme om den om natta, finne den fram igjen når de kanskje sjøl satt ved et skrivebord eller foran et piano eller stod på ei scene der de skapte noe som ville vært umulig å skape uten denne opplevelsen som Tarjei nå gjorde kjødelig for oss alle, noe som før var abstrakt blei nå en helt konkret ting ute i verden, ute av kontroll, et lite egg som jeg hadde lagt, som klekka til en liten fugl som Tarjei lærte å fly, og da Tarjei stirra ned i gulvet og sa de siste fire orda i monologen, «men jeg kan ikke», gikk noe i stykker inni meg samtidig som noe annet oppstod, og Tarjei bukka, Øystein kom ut på scena fra backstage og vinka meg ned til dem, jeg reiste meg fra setet mitt, klatra opp på scena og stod i glansen fra applausen flankert av Tarjei og Øystein og jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med hva enn det var inni meg som prøvde å trenge seg ut, men jeg trur jeg bare smilte, smilte og bukka mens jeg klamra meg til skuespilleren og regissøren som hadde tatt de ville tankespranga mine på alvor og båret dem fram med en respekt jeg ikke engang visste at de fortjente.

   Og da vi seinere satt på Tamara og drakk prosecco, tok Øystein meg i armen, dro meg inntil seg så jeg kunne lukte alkoholånden hans og sa: «Du, jeg kjenner en inspisient nedi Ungarn som har massevis av kontakter i det sentraleuropeiske teatermiljøet.»

   Tarjei satt ved et annet bord, tilbakelent, snakka med alle som ville snakke med ham, jeg hadde ikke sett jenta fra profilbildet hans i kveld, jeg fikk meg ikke til å spørre om henne heller.

   «Hvis vi jobber litt fort, rekker vi søknadsfristen til Kulturrådet», fortsatte Øystein, jeg så på ham.

   «Søke om hva da, egentlig», sa jeg.

   «Om midler til å framføre den utenlands, kanskje til og med dra den med på turné», sa Øystein, «vent, da, jeg skal sende melding til László med én gang, jeg. Han kjenner masse folk.»

   «Jeg trur ikke den er bra nok til å rettferdiggjøre at staten skal betale for at vi reiser Europa rundt, altså», sa jeg.

   «Hallo, sov du i stad, eller?» Øystein stirra på meg, nesten morskt, «det var faen meg vakkert, ass. Var nummeret før jeg begynte å grine.»

   Øystein dro telefonen sin opp fra bukselomma, tasta på den, jeg smilte, drakk en ny slurk prosecco, tømte samtidig glasset, det var plass til så lite av gangen i disse glassa og proseccoen var såpass søt at jeg nesten ikke merka at jeg drakk den, Øystein kikka på meg i sidesynet sitt uten helt å ta øya fra telefonskjermen, uten et ord løfta han proseccoflaska fra bøtta med is på bordet og fylte opp glasset mitt på nytt, det hele med bare éi hand, den andre handa fortsatte å holde telefonen. 

   «Halla.»

   Jeg så opp, Tarjei hadde kommet bort til bordet vårt, smilte ned til meg, jeg hadde hatt lyst til å klemme ham helt siden jeg så ham på scena for noen timer siden, men det var en rar ting å gjøre sånn helt ut av det blå, var det ikke, vi var jo ikke så fulle heller.

   «Tarjei, my man!» utbrøyt Øystein ved siden av meg, han la telefonen fra seg på bordet, reiste seg og dro Tarjei inn i en voldsom klem, slo ham på ryggen til og med, Tarjei lo.

   «Jeg skulle egentlig bare se om dere hadde mer prosecco hos dere, flaska på bordet mitt er tom», sa Tarjei.

   «Men for satan, da, passer ikke Magnus på å fylle opp bøtta til Norges svar på Meryl Streep når han ikke har mer drikke igjen?» sa Øystein, «vent, da, så stikker jeg ned til baren og kjøper mer sjøl. Det er jo ikke meninga at du skal gå tørst i kveld heller.»

   Han gikk mot trappa ned til baren, Tarjei smøyg seg inn forbi bordet og satte seg på plassen til Øystein. 

   «Så du er Norges svar på Meryl Streep?» sa jeg, Tarjei lo.

   «Jeg er visst det», sa han.

   Jeg drakk en ny slurk av glasset mitt, Tarjei tømte resten av flaska over i sitt glass. 

   «Altså, du var så sykt bra i kveld», sa jeg, Tarjei smilte.

   «Og det er ikke bare noe jeg sier», sa jeg, «sånn helt seriøst. Jeg blei skikkelig rørt.»

   «Nå må du holde kjeft, ellers begynner jeg å rødme», sa Tarjei.

   «Men sånn helt på ordentlig», sa jeg, jeg skifta stilling, «jeg veit jeg har sagt det før, men denne teksten er så personlig for meg. Og det å se deg liksom bare… jeg veit ikke, leve deg inn i den på den måten du gjorde i stad, å se deg ta den på alvor og bare ta den opp i deg og la den leve gjennom deg, jeg veit ikke. Det var så sykt fint.»

   Tarjei smilte. «Takk. Men du ga meg jo også et veldig takknemlig materiale å jobbe med. Jeg var litt redd for at du ikke skulle bli fornøyd med tolkninga mi av den, den er jo en del av deg, liksom, jeg hadde litt prestasjonsangst i stad, det ville knust meg skikkelig om du ikke likte framføringa mi, men jeg følte jo at det gikk bra. Jeg trur du og jeg er på bølgelengde. Jeg trur du følte nesten det samme da du skreiv den som det jeg gjorde da jeg framførte den.»

   Øystein kom bort til bordet vårt, éi proseccoflaske i hver hand. Han plasserte dem foran oss, satte seg ned på hjørnet ved siden av Tarjei.

   «Hvor blir det av Ingrid i kveld, da?» spurte Øystein mens han åpna den ene proseccoen. 

   «Hun måtte jobbe seinvakt», sa Tarjei.

   «Og den seinvakta var det umulig for henne å bytte?» Øystein helte prosecco i alle de tre glassa på bordet, selv om verken Tarjei eller jeg var helt tomme ennå, før han satte flaska fra seg i bøtta.

   «Tydeligvis», sa Tarjei.

   «Så, Ingrid», sa jeg, jeg kremta, «det er hun som er på profilbildet ditt på Facebook, eller?»

   Tarjei nikka. «Hun er dama mi.»

   Jeg nikka, sugde på leppa mi.

   «Og du er stadig like singel?» Øystein nikka mot meg.

   «Jeg er vel det», sa jeg.

   «Kjekk kar som deg, a gitt», sa Øystein.

   «Syns du jeg er kjekk?» sa jeg.

   «Er du ikke det, da? Han er det, er han ikke?» Øystein så på Tarjei.

   «Kjekkere enn deg, i hvert fall», sa Tarjei, Øystein lo så det gjalla. 

   Jeg prøvde å ikke tenke på hvor lyst jeg hadde på en røyk, prøvde å huske på hvor kaldt det var ute, jeg tygde på innsida av kinnet mitt.

   «Lurer litt på om jeg skal begynne å tenke på hjemturen, jeg», sa Tarjei.

   «Men nå har vi jo fått mer prosecco», sa jeg.

   «Trur du ikke at du og Øystein fint klarer å ta dere av den uten meg, da?» sa han, han reiste seg, jeg gjorde plass, likevel snubla han nesten i meg da han prøvde å komme seg forbi, han tok seg for mot skuldra mi.

   «Sorry», mumla han.

   «Det var ikke vondt», sa jeg.

   Tarjei vinka til oss før jeg så ham forsvinne ned trappa, jeg drakk en ny slurk prosecco.

   «Det var vel blåst i dag, ass», hørte jeg Øystein si ved siden av meg, «jævlig vel blåst.»

   «Ja», sa jeg, jeg fikla med glasset mitt, kremta, så på Øystein, «kjenner du hun her Ingrid godt, eller?»

   Øystein trakk på skuldrene. «Egentlig ikke. Hører noen rykter om at hun er litt sånn… ja. Litt sånn vriompeis, men jeg kjenner henne som sagt egentlig ikke.»

   «Åssen da, vriompeis?»

   Øystein trakk på skuldrene igjen. «Syns bare alltid det virker som at Tarjei er litt i overkant både ettergivende og tilgivende med henne. Hun dukka jo ikke opp i kveld, men Tarjei ville sluppet alt han hadde i hendene for å være der hvis det var hun som hadde hatt en premiere, liksom.»

   «Syns du hun er pen?» spurte jeg.

   «Altså, nå er hun jo dama til Tarjei, da, på en måte», sa Øystein, «men jo da. I’d tap that.»

   Jeg tømte resten av innholdet i glasset mitt, og det føltes liksom så feil å gå mens det fortsatt var drikke tilgjengelig, men jeg så meg rundt i lokalet og det var ingenting jeg hadde lyst til, ingenting bortsett fra å røyke, jeg så på Øystein, «du har vel ikke tilfeldigvis røyk på deg?»

   «Nei, men jeg har snus», sa han.

   «Ellers takk», sa jeg, og jeg reiste meg, hadde egentlig bare tenkt å gå på do, men på vei tilbake igjen bydde tanken på å gå opp trappa og sette meg sammen med Øystein og alle teaterfolka jeg knapt hadde snakka med meg så fullstendig imot at jeg gikk ut døra isteden, og da jeg gikk nedover mot sentrum langs trikkeskinnene kom jeg på at jeg hadde glemt jakka mi, men det var ingenting jeg hadde mindre lyst til å gjøre enn å gå tilbake og hente den, til tross for at det var satans kaldt, så jeg blei bare stående lent inntil husveggen ved Deli de Luca mens jeg lurte på hvorfor jeg ikke hadde merka noe før nå, hvordan hadde jeg blitt så nummen, hvorfor følte jeg ingenting lenger, hvorfor dansa jeg ikke på bordet og strødde konfetti rundt meg når monologen som betydde så mye for meg hadde hatt premiere for fullsatt sal på Black Box for bare noen timer siden, på den andre sida av veien for meg stod en fyr og snakka i telefonen, hvorfor følte jeg det samme når jeg fantaserte om å knivstikke ham som når jeg fantaserte om å knulle ham.

   Det vibrerte i lomma mi, jeg dro opp telefonen min.

   «Er det du som står uten jakke utafor Deli?» stod det i meldinga fra Tarjei, jeg så rundt meg, men han var ingen steder å se, jeg stirra inn i skjermen og prøvde å komme på noe å svare da jeg hørte skritt komme mot meg.

   «Hei», sa Tarjei, jeg så opp, han hadde en parkas bretta over armen, han kom helt bort, rakte den til meg, jeg tok den på meg.

   «Oi, den var skikkelig varm», sa jeg.

   «Ja, den har hengt i gangen rett over varmeovnen. Hva i helvete er det du driver med?» sa Tarjei.

   «Jeg veit ikke helt. Åssen visste du at jeg var… eller åssen var det du så meg?»

   «Jeg bor rett der borte», sa Tarjei og pekte, «andre vinduet der i tredje etasje er leiligheten min. Jeg så deg fra stua.»

   Jeg dro glidelåsen helt opp, dytta nesa innunder jakka, snuste inn lukta av leiligheten til Tarjei.

   «Du, går det bra med deg, eller? Skal jeg ringe en taxi til deg eller noe?» sa Tarjei.

   «Nei, det er altfor dyrt. Jeg bare glemte jakka mi på Tamara, det er ikke noe stress. Øystein tar den sikkert med seg», sa jeg.

   «Du virker ikke så full, egentlig», sa Tarjei.

   «Nei, jeg skulle ønske jeg var litt fullere», sa jeg, Tarjei smilte skeivt. 

   «Så», Tarjei vippa fram og tilbake på føttene, «du kommer deg hjem, eller?»

   «Jada. Vil du ha tilbake jakka di?»

   «Nei, herregud, det var jo for å unngå at du fryser i hjel at jeg ga den til deg», sa han, «ha den på deg hele veien hjem. Jeg kan få den igjen neste gang vi møtes.»

   «Takk», sa jeg.

   «Skulle da bare mangle. Ta vare på deg sjøl, da.» Tarjei smilte skeivt igjen, gikk noen skritt baklengs og vinka som han hadde gjort første gangen vi møttes, før han snudde seg og gikk tilbake den veien han hadde kommet, jeg så ham låse opp porten og forsvinne inn i bygningen. Jeg begynte å gå nedover mot sentrum igjen, kjente skjelettet mitt gradvis tine inne i den knelange jakka, jeg tok tak i glidelåsen med leppene, sugde på den mens jeg gikk.