Jeg leser sci-fi-bautaen Dune av Frank Herbert for tida, ei bok jeg har prøvd å lese flere ganger tidligere, men så er den liksom så stor, og ikke bare som i at den er tjukk, men som i at det er så mye å sette seg inn i. Den minner meg på sett og vis litt om en slags Game of Thrones i verdensrommet, med alle de store familiene og politikken og vendettaene og strategiene og what not, men det er jo denne som er the O.G., publisert for første gang i 1965. Denis Villenueve, regissøren av to av de beste sci-fi-filmene som har kommet i løpet av de siste fem åra, har også regissert den nye filmatiseringa av Dune, som etter planen skal være å se på kino i desember i år, og vissheten om dette fungerte som et spark i ræva for meg, og nå håper jeg at jeg skal klare å lese den ut i tide – ikke undervurder hvor sakte jeg leser – men med all denne fritida vi plutselig har fått, har jeg trua på at jeg skal klare det.
Og jeg både liker og misliker Dune så langt. Det jeg liker best er definitivt hvor utrolig omfattende den er, selv om det er også er dét som gjør den til dels vanskelig å lese. Jeg er sjøl ekstremt lat når det gjelder å gjøre research – jeg syns rett og slett det er ganske kjedelig – så noe av det som imponerer meg mest, er når forfattere er gode på det jeg sjøl er dårligst på, noe som kanskje ikke er så rart. Denne verdenen – og da snakker jeg ikke bare om planeten Arrakis, men hele universet Frank Herbert har skapt – er så detaljert, så gjennomtenkt og så massiv at det nesten ikke føles som å lese skjønnlitteratur engang. Akkurat som hos Tolkien er Dune så mye mer enn bare bøker, det er et konsept og en alternativ virkelighet – eller ei alternativ framtid i dette tilfellet. Og jeg liker virkelig å oppholde meg i denne virkeligheten, med alle sine fascinerende religioner og kulturer og landskap. Faktisk minner den meg også litt om Final Fantasy-spilla, kanskje mest av alt om Final Fantasy XII, og jeg er så utrolig spent på å se åssen alt dette kommer til å bli seende ut på film, for det er virkelig flust av muligheter for noen enormt vakre bilder her.
Det jeg misliker er sjølve skrivestilen. Jeg har ikke lyst til å unnskylde det med at denne boka er over femti år gammal, for folk kunne jo skrive i gamledager òg. Det er ikke bare det at det er mye telling framfor showing, men det er gjerne begge deler. Litt sånn at en karakter sier et eller annet med skjelvende stemme og så ser nervøst til sida, og som om ikke dét var platt nok, etterfølges det gjerne av at point of view-karakteren tenker noe lignende «han skjuler noe! Men hva?????» og det føles rett og slett litt kjipt å bli så til de grader undervurdert som leser. La meg gi et eksempel:
«As you say, My Lord.» Hawat turned away, and the Duke saw evidence of nervousness in the old man, thought: Perhaps he suspects I distrust him. He must know I’ve private reports of traitors. Well – best quiet his fears immediately.
Men så kommer det en eller annen beskrivelse av et utenomjordisk landskap som minner meg på hvorfor jeg ikke har lagt denne boka fra meg:
The Duke Leto Atreides leaned against a parapet of the landing control tower outside Arrakeen. The night’s first moon, an oblate silver coin, hung well above the southern horizon. Beneath it, the jagged cliffs of the Shield Wall shone like parched icing through a dust haze. To his left, the lights of Arrakeen glowed in the haze – yellow… white… blue.
Flere smakebiter er å finne hos Flukten fra virkeligheten.
Jeg leser Dune av Frank Herbert nå, og den kommer jeg til å snakke mer om i den kommende månedsoppsummeringa mi, og dét, i kombinasjon med at jeg minte meg sjøl på hvor mye jeg elsker musikken til Still Corners for noen innlegg siden, gjorde at jeg – nok en gang – har fått uendelig lyst til å kjøre meg vill i ørkenen i det sørvestlige USA. Eller, altså, jeg vil helst unngå å ende opp som i Scenic Route (fin, liten indiefilm, forresten, sjekk den ut), men er ei stjerneklar natt opplyst av Melkeveien mellom steinformasjonene i California eller Nevada så mye å be om? (Ja, det er ganske mye å be om for noen med min inntekt, men likevel.) Har funnet noen bilder til dere – som før, klikk på bildet for å komme til bildekilden – og jeg anbefaler VELDIG at du setter på Slow Air eller Strange Pleasures av Still Corners mens du synker inn i en verden av døsige skygger, gamle biler, stillestående luft og etterlengta vind.
Kan noen anbefale meg en film jeg bør sjekke ut som oppholder seg i dette landskapet og cirka denne stemninga? Jeg likte for eksempel Ingrid Goes West ganske godt, men jeg kan godt tenke meg en film uten så mye drama, for jeg vil egentlig bare se masse fine bilder og høre masse fin musikk, haha.
Det er vel ingen som egentlig har det bra akkurat nå, men heldigvis fins det kunst og kultur som kan hjelpe oss gjennom krisa på den måten bare kunst og kultur kan. Jeg anbefalte fem comfort-filmer i dette innlegget, og her kommer ti til som alle er tilgjengelige på Netflix eller HBO.
Det levende slottet
Altså, jeg elsker så å si alle Ghibli-filmene, så dette kan godt være ei generell oppfordring om å sjekke dem ut alle som én, men om det er én film blant de mange herlige eventyra animasjonsstudioet står bak som passer bedre enn resten å anbefale i disse dommedager, trur jeg det må være Det levende slottet. Den flommer over av fortellerglede, magi og detaljrikdom, og inneholder noe av den vakreste animasjonen jeg noen gang har sett. En film som gjør meg varm innvendig hver gang jeg ser den, en film som gjør meg glad i å være i live, en film som jeg på engelsk ville beskrevet som «whimsical». Hayao Miyazaki omtales ofte som den japanske Walt Disney, men jeg syns nesten han er mer en animasjonsverdenens Steven Spielberg, for den samme entusiasmen og kjærligheten til arbeidet sitt som gjør at jeg liker mange av Spielbergs filmer så godt, er i aller høyeste grad tilstede her. Fun fact: trollmannen Hauru er blant de animerte karakterene jeg crusher aller mest på. Tilgjengelig på Netflix fra 1. april.
Eternal Sunshine of the Spotless Mind
Apropos «whimsical». Michel Gondry har lagd to filmer som fins på ei imaginær liste over mine all time yndlingsfilmer, og den ene av dem er denne. I grove trekk handler det om en bedrift som lar folk hviske ut deler av hukommelsen sin, og i all hovedsak er det folk som har fått hjertene sine knust som benytter seg av dette. Fokuset for denne magisk realisme-fabelen er på Joel og Clementine, på mange måter to veldig forskjellige individer; Joel er en introvert og følsom fyr som antakelig ville beskrevet seg sjøl som kjedelig, mens Clementine er utadvendt, sprudlende og impulsiv. Og bare så det er sagt: fram til jeg så denne filmen, trudde jeg at jeg ikke likte Jim Carrey som skuespiller, men han er nydelig i rollen som Joel, en karakter han spiller med den samme nærmest tragikomiske tilnærminga som han bruker i hovedrollen i Kidding, en serie jeg er temmelig begeistra for, og som ikke overraskende Michel Gondry er en av hjernene bak. Og Clementine kunne lett gått i manic pixie dream girl-fella, men hun blir isteden et forfriskende vrengebilde av tropen. I filmen klager hun nettopp over at menn ser på henne som «a concept, or I complete them, or I’m gonna make them alive. But I’m just a fucked up girl who’s looking for my own peace of mind. Don’t assign me yours.» Den ukonvensjonelle måten å fortelle denne historien på kan være veldig forvirrende i begynnelsen, men hold ut, alt gir mening etter hvert som fortellinga utfolder seg. Og selv om denne filmen er trist til tider, er den likevel så fin og håpefull og i stand til å gi deg (tilbake) trua på kjærligheten som en uperfekt del av et uperfekt liv at jeg vil kalle den en nær perfekt comfort-film. Tilgjengelig på HBO.
Big Fish
Vi fortsetter i «whimsical»-sporet (kan ikke noen finne på et godt norsk tilsvarende ord?) med en av de siste av de virkelig bra filmene til Tim Burton. Dette er ei fargerik og rørende skrøne som beholder mye av den samme gøyal-gotiske stemninga fra Burton-klassikere som A Nightmare Before Christmas og Beetlejuice, men uten å tippe helt over i Halloween av den grunn. Dette er kreativt og romantisk og frydefullt å ta del i, og den har et sirkus-inspirert produksjonsdesign som er herlig å se på. En film som fikk meg til å le og gråte da jeg så den på kino for lenge siden, og som er akkurat det man man bør se når man trenger å minnes på hvor mye det tross alt er å glede seg over i verden, global pandemi eller ei. Tilgjengelig på Netflix.
Mean Girls
Jeg var syyykt skeptisk da noen (sannsynligvis Unnveig) ville ha meg til å se Mean Girls en gang for mange år siden da jeg var i begynnelsen av tjueåra og veldig mye mer fordomsfull enn jeg er nå (noe som er lett å se i etterpåklokskapens lys, for jeg ville aldri trudd at jeg var fordomsfull på den tida sjøl). Jeg likte å tenke på meg sjøl som en sånn person som ikke så high school-filmer, og som i hvert fall ikke likte dem, men dere, Mean Girls er en av de morsomste filmene som fins. Den er skrevet av komediedronninga Tina Fey og har noen av de beste, mest på kornet satiriske replikkene jeg kommer på på stående fot («And on the third day, God created the Remington bolt-action rifle, so that man could fight the dinosaurs… and the homosexuals» og ikke minst «Don’t have sex, ‘cause you will get pregnant and die»). Denne filmen er rett og slett full av scener som allerede har gått inn i filmhistorien som moderne klassikere, og den er en sånn sjelden komedieskatt som bare blir bedre og bedre for hver gang man ser den. Tilgjengelig på Netflix.
What We Do In the Shadows
Dere, det er ingenting som slår en god komedie, altså. Sjøl er jeg veldig kresen på komedier, det skal rett og slett ganske mye til for å få meg til å le. Det holder liksom ikke med «HAHAHAHA EN DILDO» for min del, og det er ikke fordi jeg syns jeg er for god for det, jeg bare syns ikke det er morsomt. Heldigvis fins det filmskapere som tar komediesjangeren på alvor (!) og som ikke behandler den som mindre verdt enn det mer opphøyde dramaet (jeg ser en lignende tendens når det gjelder skrekkfilmer for tida, og jeg liker det). Taika Waititi og Jemaine Clement er en like god kombinasjon som Bret McKenzie og Jemaine Clement, og i denne mockumentaryen følger vi fire, etter hvert fem, vampyrer som bor sammen i et kollektiv i Wellington, New Zealand. Hvis du har sett Flight of the Conchords (og hvis ikke: GJØR DET, FOR GUDS SKYLD) er det noe av den samme nesten naive humoren som gjør WWDITS så utrolig fornøyelig. Vampyrene vi blir kjent med er flere hundre år gamle, og de oppfører seg nærmest som barn i møte med den moderne verden. Denne har stort kultpotensiale og mange fantastiske one-linere («Werewolves, not swearwolves»). Rett og slett ei utrolig velskrevet newzealandsk perle. Tilgjengelig på HBO.
Shaun of the Dead
Så, i disse tider der folk slåss om dopapir og ikke går utendørs uten verneutstyr, kan du for eksempel se The Walking Dead, 28 Days Later eller The Road. Eller så kan du se Shaun of the Dead. Hvis du vil benytte anledninga til å se en dystopi nå mens vi først er inne i en, men egentlig blir deprimert nok som det er av de faktiske nyhetene, er det denne fjollete zombiefilmen du skal se. Trekløveret Simon Pegg, Nick Frost og Edgar Wright har gjort mye elskverdig tullball sammen, og Shaun of the Dead er kanskje det beste av det. Simon Pegg kledd som Robert De Niro i The Deer Hunter som slår løs på zombier med balltre mens Queens Don’t Stop Me Now spilles i bakgrunnen er en av den moderne filmhistoriens gøyeste scener. Hvis du liker Monty Python og annen engelsk humor er denne faktisk obligatorisk. Og fans av Black Books får endelig muligheten til å se Dylan Moran i egne gretne person få tarmene revet ut av seg. Tilgjengelig på Netflix.
Fucking Åmål
Jeg veit ikke om du er en ekte skandinav om du ikke har et forhold til filmene til Lukas Moodysson. Jeg så Fucking Åmål da den kom på slutten av nittitallet og, for første gang siden, så jeg den igjen i fjor en gang – og den har blitt enda bedre siden sist. På slutten av nittitallet var jeg riktignok ganske liten og hadde ganske andre referanser enn jeg har i dag, men likevel. Dette er etter min mening en quintessential nittitallsfilm som er så velskrevet og velspilt at jeg blir skjelven i filmhjertet mitt. Jeg husker at da jeg så den første gang, tenkte jeg på hovedpersonene Agnes og Elin som nesten voksne, men sist jeg så den så jeg jo hvor tydelig det er at de jo ER BARN. Seriøst, de er SÅ SMÅ, og i en verden der tenåringer som regel spilles av folk i tjueåra, er det faktisk rart å se skuespillere på omtrent den alderen det er meninga at karakterene deres skal ha. Fucking Åmål er rørende, søt, morsom og keitete, selvfølgelig full av deilig nittitallsnostalgi, og klarer bedre enn de fleste andre filmer å fange opp usikkerheten, den litt patetiske sjølhøytideligheten og humørsvigningene ungdomstida er så vennlig å utsette oss for. Jeg utroper herved denne til en tidløs klassiker. «Men jag vill knarka!!» Tilgjengelig på HBO.
Super 8
Super 8 er ikke en film som kommer til å forandre livet ditt, men den er en nydelig skutt, passe spennende og skjønt fortalt fortelling om en tenåringsgjeng som på slutten av søttitallet blir nødt til å redde småbyen de bor i fra onde, utenomjordiske krefter. Den er skrevet og regissert av J.J. Abrams og produsert av ingen ringere enn Steven Spielberg, så om du allerede nå tenker på filmer som Goonies og E.T. er du akkurat der du skal være. Hvis du har Stranger Things-abstinenser – jeg har det hver eneste dag – kan denne filmen døyve de verste smertene. Se opp for lens flares. Tilgjengelig på HBO.
The Fifth Element
Jeg er i det hele tatt svak for sci-fi, men mye av sci-fi’en jeg ser er relativt tunge og dystre greier, så takk gud for denne festen av en film. Milla Jovovich spiller et romvesen som skal redde verden, og etter en rekke ubeleilige hendelser befinner hun seg på rømmen sammen med Bruce Willis, som har blitt typecasta som en barsk taxisjåfør. Denne framtidsvisjonen er så campy og over the top at den likeså godt kunne vært en del av New Yorks ball-scene på åttitallet, med outrageous kostymer designa av Jean-Paul Gaultier. Gary Oldman er deilig teatralsk som skurk (tenk Eddie Redmayne i Jupiter Ascending, bare at det virker som at Gary Oldman hadde det mye morsommere på settet), og Chris Tucker hammer det opp (det hørtes rart ut på norsk, men la gå) som flamboyant radiovert. Denne filmen vant i sin tid priser fra blant British Academy og Cannes-festivalen, samtidig som den blei nominert til Golden Raspberry og flere Stinkers Bad Movie Awards, noe som kanskje kan gi deg en pekepinn på hva slags type film det er snakk om her. Dette er så nærme du kan komme et drag-show uten faktiske drag queens. Jeg koser gørr i hjel med denne filmen, og den ser lekker-smekker ut. Tilgjengelig på HBO.
Superbad
Jeg kan ikke noe for det, jeg elsker bromance-filmen Superbad. Dette kan på sett og vis sies å være den maskuline tvillingen til Mean Girls, og er, i likhet med Mean Girls, en av de genuint morsomste filmene jeg veit om. Selv om mye av det som skjer i denne filmen er relativt out there, klarer den likevel å framstå som veldig troverdig når det gjelder det, hva skal jeg kalle det, menneskelige aspektet ved den. Jeg trur fullt og helt på den rare dynamikken vennetrioen Evan, Seth og Fogell imellom, jeg trur på den klønete tiltrekninga mellom Evan og Becca, og jeg trur på deres første pinlige seksuelle opplevelser. Replikkutvekslinga gutta imellom når Fogell har skaffa seg falsk leg er ubetalelig, og Christopher Mintz-Plasse er i det hele tatt et gullfunn i rollen som Fogell, han der vennen som egentlig ingen liker, men som liksom må være med uansett. Tilgjengelig på Netflix.
Jeg har selvfølgelig forståelse for at kulturelle arrangementer blir avlyst for å unngå smittespredning, men det er jo nå vi trenger kunst mer enn noen gang. At helsepersonell, reinholdere, sjåfører, butikkansatte og andre blue collar-arbeidere er helt essensielle for at verden skal gå sin gang er det jo ingen tvil om, men for meg blir det nå også ekstra tydelig hvor mye kunst og kultur har å si for folks mentale balanse. Derfor er det både trist og ufortjent at mange kreative utøvere nå mister hoveddelen av inntektsgrunnlaget sitt på grunn av kansellerte arrangementer av ymse slag. De trenger støtta vår nå mer enn noen gang, så om du har penger å bruke (og om du ikke har det, er det også veldig forståelig – jeg har sjøl en mildt sagt usikker økonomisk framtid akkurat nå, i og med at jeg i dag fikk permitteringsvarsel fra min egen jobb) syns jeg du skal kjøpe produktene yndlingskunstnerne dine selger – og særlig hvis kunstnerne du liker er selvstendige. Ordet «kunster» på norsk har en litt snevrere betydning enn det «artist» har på engelsk, men hvis det skulle være noen tvil, mener jeg både visuelle kunstnere, musikere, forfattere, designere og alle andre som jobber kreativt. I disse digitale tider tjener for eksempel musikere nesten ingenting på strømming via Spotify og denslags, og er helt avhengig av billett- og merch-salg for å få økonomien til å gå rundt. Om du trenger trøsteshopping i disse dager, hva med å skaffe deg ei band-t-skjorte eller ei ny plate?
Tenkte jeg skulle benytte anledninga til å snakke litt om noen av mine yndlingsalbum. Noen av disse platene eier jeg, andre strømmer jeg, andre har jeg nylig kjøpt nettopp på grunn av den spesielle situasjonen vi befinner oss i. Håper dette kan inspirere deg til å støtte opp om de artistene du sjøl liker best, og kanskje også sjekke ut noen av de jeg liker best?
Akkurat nå trenger du musikk, og musikerne trenger deg.
Da Ten Love Songs kom i 2015 fikk jeg det knapt nok med meg, så da jeg plutselig fikk øya (eller rettere sagt øra) opp for dette albumet i fjor på cirka denne tida, var det som å komme fire år for seint til tidenes fest. Fordi for en fest denne plata er – en fest av den beste sorten, forresten, der hvor man ett øyeblikk betror en vanskelig hemmelighet til sin beste venn over et glass rødvin, og i neste øyeblikk danser i neonbelysning, med eller uten tårer i øya. Fordi er det én ting nesten all musikken jeg hører på har til felles, så er det denne perfekte balansen mellom det glade og det triste, mellom komedie og tragedie, mellom yin og yang. Det er i dette ekvilibriet ekte kunst oppstår! For dette er jo ikke sant bare i musikken, men også i bøker og i filmer og i billedkunst og dette kunne vært et eget essay, merker jeg, men la oss nå vende tilbake til Susanne Sundførs fantastiske perle av et album, som blant annet inneholder Delirious, som gir deg alt du ønsker deg fra synthpopens vidunderlige verden, Trust Me, som er en av de mest hjerteskjærende beretningene om vond kjærlighet jeg noen gang har hørt, og Memorial, som er et avantgardistisk opus og nesten et album i seg sjøl.
Ja, hvor skal man egentlig begynne med John Maus, som jeg føler nesten er mer et stykke levende performancekunst enn en mann. Han er åpenbart like glad i lo-fi åttitallsuttrykk som det jeg sjøl er – og når jeg tenker meg om, kan det godt hende at John Maus var en av dem som gjorde meg interessert in the first place. We Must Become the Pitiless Censors of Ourselves er ganske enkelt en ekstremt godt gjennomført hyllest til fortidas spillehaller og cheesy actionfilmer, drevet fram av en slags lydlig naivisme og den typen enkelhet som bare noen som har stålkontroll på hva de driver med kan komme unna med uten å bli beskyldt for å nettopp ikke vite hva de driver med. Det er få låter som gjør meg i så godt humør som det Keep Pushing On er i stand til, og selv om hans coverversjon av Hey Moon nesten er klin lik som Molly Nilssons originalversjon, er det likevel John Maus sin variant jeg trenger å høre på når behovet for litt barnlig månemelankoli melder seg – sorry, Molly.
Jeg veit ikke om Holy Hell, med sine seks låter og tjuetre minutter teknisk sett kvalifiserer som album hvis man skal være litt streng på det, men dette er min blogg og jeg gjør som jeg vil. Jeg elsker at sangene som utgjør Holy Hell er utrolig forskjellige fra hverandre, men at de likevel helt tydelig kommer fra det samme utgangspunktet. Hvis man ser på låtene hver for seg, ville jeg nok sagt at Psychic Sobriety er gotisk synthpop og Sisyphus er sinnapønk, mens man i Red Moon har rota seg helt bort i doom metal-land, og akkurat når man trur man har vendt seg til albumets humørsvingninger, avsluttes det hele med det lett forstyrrende americana-sporet Latex Sun (For Una). Mer kritiske musikklyttere enn meg vil kanskje ha et problem med at denne plata spriker i alle tenkelige retninger, men sjøl syns jeg det er deilig forfriskende at Foie Gras klarer å knyte så mange ulike deler av baklandet sitt sammen til en helhet som i hvert fall jeg syns funker.
Jeg kunne like gjerne valgt den tilsvarende fantastiske Black Noise, eller årets album Conference of Trees, eller Elements of Light, som var et samarbeid med norske The Bell Laboratory, for Pantha du Prince har produsert de beste minimal techno-albuma jeg veit om, og alle er de en egen reise inn i et unikt drømmelignende landskap. I mitt forrige innlegg linka jeg til spillelista mi Trist rave, og dette er artisten som introduserte meg til hele sjangeren minimalistisk techno, som er sjølve grunnmuren nevnte spilleliste er bygd på. The Triad åpner med melankolske The Winter Hymn, før den sklir over i euforiske You What? Euphoria! (som virkelig er en av de mest treffende titlene på ei instrumentallåt noen gang), og derfra går det slag i slag, vi dyttes noen ganger varsomt, andre ganger voldsomt, mellom ytterpunktene melankoli og eufori, som egentlig er nærmere hverandre enn man kanskje skulle tru. Noe av det jeg liker best med Pantha du Prince-soundet er forresten perkusjonen (det er fortsatt lov å kalle det dét også de gangene det er snakk om synth og trommemaskiner, ikke sant?). Det er de klokkelignende, leikne, nærmest alveaktige rytmene som høres ut som krystaller som blir slått mot hverandre som gjør musikken til Pantha så lett å kjenne igjen, og som inspirerer meg mest de gangene jeg innimellom bestemmer meg for å leike med synth sjøl. Og – som tilfellet er med Elements of Light – er det jo faktisk også noen ganger snakk om ekte klokker.
Jeg blei bitt av en uforutsett California-basill i fjor vår – helt seriøst, jeg hadde aldri trudd jeg skulle bli en sånn person som drømmer om såpeglatte, overfladiske, kvalmende rike L.A. – men så er jo L.A., og Sør-California i det hele tatt, så mye mer enn bare Hollywood. Dette albumet er for meg lyden av å kjøre gjennom et landskap vekslende mellom ørken og hav på USAs sørvestkyst, lyden av stillestående luft, lyden av gamle biler, lyden av varme farger og etterlengta skygge. Still Corners har snakka om at The Shadows er en av hovedinspirasjonene deres, og jeg ser absolutt hvor det kommer fra; det er som om Still Corners har tatt leirbålgitarene til The Shadows og kjørt dem gjennom et drømmefilter, tydelig i for eksempel All I Know, eller i åpningslåta The Trip. Men likevel er det ingen av låtene på dette albumet som er vakrere enn Going Back to Strange, en sang jeg har sovna til mange ganger siden første gangen jeg hørte den. Det foreløpig nyeste albumet deres Slow Air tar opp igjen tråden fra dette albumet, og dét er også verdt å nevne, for om du liker dette, inneholder Slow Air enda mer av det, mens Dead Blue, som kom ut i tidsrommet mellom de to, byr på et mer leikent og litt kaldere åttitallsinspirert sound som jeg også liker veldig godt, men som altså er noe ganske annet.
Okei, så jeg veit at jeg har snakka en del om TR/ST allerede på denne bloggen, men jeg har faktisk aldri gått ordentlig i dybden på noen av albuma, noe som jo nesten er litt overraskende. Og hallo, jeg kunne valgt hvilket som helst av de tre (fire? tre og et halvt?) albuma til Robert Alfons, for jeg liker dem så godt på hver sin måte, men la oss nå for enkelhets skyld velge det nyeste, The Destroyer, et album i to deler gitt ut med et halvt års mellomrom. Den første delen er vesentlig lysere og mer dansbar enn den andre delen, som er langsommere og tristere. Og la nå det være sagt: del én er noe av det beste jeg noen gang har hørt. Colossal er fryktinngytende, illevarslende og mektig, og den helt perfekte måten å åpne et såpass vidtfavnende album på, og når maniske Unbleached setter i gang, er den første ledd i en kjedereaksjon som består av noen av de aller beste låtene TR/ST noen gang har lagd. Bicep er ganske enkelt verdens mest sexy sang, Grouch får deg til å danse som en idiot om du vil eller ei, mens Poorly Coward er en støyende, men likevel lengselsfull knyttneve av en Einstürzende Neubauten-homage. Når det gjelder del to av albumet, hadde ikke det en like umiddelbar appell for meg som del én, og dét til tross for at jeg jo setter stor pris på saktegående, tankefull musikk i utgangspunktet. Men del to blir bedre for hver gang jeg hører den, ikke minst er det her vi finner den nydelig desperate singelen Destroyer, og avslutningssporet Slow Burn er en perfekt oppsummering og blanding av de to ytterpunktene albumet har frakta oss mellom – jamfør det jeg skreiv om Susanne Sundfør og Pantha du Prince. Og piano- og trommekombinasjonen mot slutten av Darling er verdt hele låta.
I Break Horses ga i 2011 ut en av mine absolutte shoegazefavoritter, albumet Hearts. Da oppfølgeralbumet Chiaroscuro kom i 2014, blei jeg ved første gjennomlytting skuffa fordi det ikke videreførte det drømmende gitarstøyet debutplata var så full av, men jo mer jeg hørte på det, dess mer gikk det opp for meg at jeg hadde bare ikke hørt det med de rette øra ennå: dette var jo noe helt annet, det var dust av meg å forvente en ny Hearts, for med Chiaroscuro utforska I Break Horses ei annen side ved seg sjøl, som absolutt var tilstede den første gangen òg, men som denne gangen blei reindyrka. I Chiaroscuro er det mer synth og mindre gitar, det er mer åttitall og mindre nittitall, det er mer kulde og mindre varme, men i bunnen ligger likevel melankolien og de enkle, men utrolig gode melodirekkene som også var der i Hearts, og som var hovedgrunnen til at jeg likte Hearts så godt. For det er noe av det jeg elsker med kunst: uansett hvilken retning man tar ideene sine i, vil de alltid henge sammen med hverandre fordi de kommer fra samme avsender. Nå har Chiaroscuro blitt en like stor favoritt som Hearts, og noen av yndlingslåtene mine er den deilig dansbare Denial, den ambisiøse Medicine Brush som høres ut som en pastellfarga animasjonsserie fra seint på åttitallet (det gir mening i hodet mitt), og den lengtende avslutninga Heart to Know. Gleder meg vanvittig mye til det nye albumet deres kommer seinere i år.
Jeg innså nettopp at dette albumet, som jeg riktignok ikke tenker på som helt nytt, men som ikke akkurat er noen veteran heller, kom ut for fjorten år siden. Tida flyr i selskap med god musikk. Dette New York-bandet har en japansk-amerikansk vokalist som har tatt med seg en touch av j-pop til et ellers vestlig shoegaze-lydbilde, og det er en særdeles vellykka kombinasjon som har gitt utslag i fantastiske låter som New Years og Mizu Asobi. Dette er solskinn, dette er kirsebærblomster, dette er kaffe, dette er by, dette er neonfarger, dette er det beste fra to land på hver sin side av jorda, men det morsomme er jo at når noe blir tilstrekkelig langt vest og tilstrekkelig langt øst, begynner det å nærme seg hverandre hvis man bare reiser motsatt vei.
Dette albumet leid lenge under den samme dumme motvilligheten som jeg urettferdig nok møtte Chiaroscuro av I Break Horses med i sin tid. «Problemet» her er jo at debutalbumet til Black Marble, A Different Arrangement, er så vanvittig bra, og så stemningsfullt på en helt spesifikk måte (lyden av å bli kidnappa av romvesener i en alternativ versjon av åttitallet der alt er bada i lilla lys, for å være nøyaktig), at når Chris Stewart ikke gjorde akkurat det samme da han spilte inn oppfølgeralbumet, blei jeg skuffa. Men så lot jeg plata få lov til å synke inn, og jeg klarte å innse at det er greit når musikere utvikler lydbildet sitt fra album til album (det motsatte er jo det som Cigarettes After Sex holder på med, og selv om jeg jo for all del liker det, foretrekker jeg helt klart utvikling framfor status quo, men det var en digresjon), og nå elsker jeg den mer sommerlige nostalgien som It’s Immaterial byr på. Faktisk begynte jeg å elske albumet såpass mye at det inspirerte ei hel novelle, og selv om jeg nok ikke fullt ut har klart å fange følelsene og bildene denne plata maner fram i meg – for tekst og musikk er nå en gang ikke det samme – liker jeg når jeg kan ta utgangspunkt i én tanke fra én avsender og skape noe helt nytt når det blir filtrert gjennom mine egne referanser. Det er faktisk ingen enkeltlåter jeg liker bedre enn andre på denne plata, men jeg setter veldig pris på helheten den rekkefølgen sangene blir presentert i skaper for meg.
Jeg må innrømme at Fever Ray brukte litt tid på å nå fram til meg. Jeg husker veldig godt at denne plata kom, og at alle anbefalte meg den i hytt og pine, fordi det var jo nøyaktig sånn musikk jeg likte, og så hørte jeg på den, og skjønte virkelig ikke greia. Nå, elleve år seinere, har jeg endelig skjønt greia. Ingen kan beskylde meg for å være rask i oppfattelsen. Personlig erfaring tilsier dermed at du bør gi dette albumet noen forsøk før du avskriver det helt, for det er langsomt, og det er ikke lett tilgjengelig, men gå deg en tur i skogen midt på vinteren noen timer etter at sola har gått ned og sett på Keep the Streets Empty for Me, så skal du se at urmennesket i deg våkner. Selv om dette er elektronisk musikk, har det likevel en veldig organisk følelse. Jeg veit ikke åssen Karin Dreijer jobber når hun lager musikk, men det overrasker meg ikke om hun har brukt til dels primitive metoder for å skape det nesten rituelle soundet som gjør dette albumet til den merkelige og litt skremmende opplevelsen det er. Og coveret av Stranger Than Kindness er så besnærende uhyggelig at det gjør det fullstendig verdt å investere i deluxe-versjonen av albumet.
Her er fem plater til som hører hjemme på denne lista, men som jeg ikke prioriterte å snakke om denne gangen fordi… y'know, jeg egentlig allerede har gjort det.
Siden sist har jeg klart å roe meg ned litt. Jeg har for eksempel likevel ikke blitt permittert fra jobben – egentlig helt motsatt, jeg har blitt beordra på jobb fordi vi nå plutselig mangler en del folk som følge av karantene, og jeg har egentlig aldri følt at jobben min er spesielt viktig, men nå er det plutselig tydelig for meg at Norges økonomi i stor grad ganske bokstavelig talt ville ha stoppa opp om det ikke hadde vært for meg og de få kollegaene mine som fortsatt er i stand til å møte opp på jobb, og jeg er forsiktig håpefull når det gjelder opposisjonspartienes kamp for oss som er tilkallingsvikarer, selvstendig næringsdrivende og frilansere. Jeg er fortsatt redd for at TR/ST skal bli nødt til å avlyse Europaturneen sin, men i løpet av de siste tre dagene har jeg klart å venne meg litt til tanken på at det kan skje, og forhåpentligvis kommer de i så fall til å utsette heller enn å avlyse helt. Fordi det er årevis siden jeg har gleda meg så utrolig mye til noe som helst, og selv om koronautbruddet selvfølgelig rammer oss alle – jeg, som er relativt frisk, er ikke engang blant dem som er hardest ramma – har jeg en lei og sjølopptatt tendens til å tenke at alt handler om meg, så det føltes liksom bare så jævla typisk at når verden går under, skjer det selvfølgelig det året der jeg for første gang på lenge hadde tenkt å feire bursdagen min siden jeg faktisk blir tredve om en halv måned, der jeg endelig skulle få sett et av mine yndlingsband live, og der jeg kanskje til og med skulle begynne på forfatterstudium 3 – for ja, jeg har søkt, men hvem veit hva som kommer til å skje med ikke bare min, men alle nåværende og framtidige studenters utdanning framover.
Men noe av det viktigste jeg har lært i denne surrealistiske tida vi er inne i, er at jeg må akseptere at det fins ting jeg ikke har kontroll over. Det kan være vanskelig, og jeg har en tendens til å bli ekstremt rastløs og frustrert når jeg så gjerne vil fikse ting, men innerst inne veit at jeg allerede gjør alt jeg kan, som i dette tilfellet er å være nøye med hygienen, bruke hansker på jobb selv om det er upraktisk og ubehagelig og ikke omgås folk mer enn nødvendig. Ofte er det ingen god idé å holde seg for øra, rope «LALALALALA» så høyt man kan og flykte til drømmeland der alt er regnbuer og enhjørninger når vanskelige tanker dukker opp, men i disse dager trur jeg det er helt essensielt for å holde motet oppe. For så lenge man faktisk følger forholdsreglene, er det ikke stort annet man som enkeltindivid får gjort enn å nettopp vente til det går over. Så i mellomtida: velkommen til LaLa-land.
Jeg har ikke muligheten til å ta hjemmekontor, og jeg må som sagt på jobb igjen i morra, så for min egen del blir det ikke mer tid hjemme nå enn ellers (med mindre jeg faktisk – bank i bordet – blir smitta), men for alle dere som frivillig eller ufrivillig sitter i karantene eller isolasjon har jeg, inspirert av dette innlegget på bloggen til Karoline, lagd en liten guide til ting å finne på mens apokalypsen går sin gang. Ta vare på deg sjøl og andre, vis hensyn, vask hender ofte, og ikke kjøp mer enn du trenger på butikken, så kommer vi oss gjennom dette òg.
(Beklager, jeg måtte bare. Cred til thefatjewish.)
Se en film du lenge har tenkt at du bør se – eller se en film du kanskje ikke ville sett ellers
Dette er dessverre ikke tida for å gå på biblioteket og låne filmer eller shoppe på Platekompaniet, men de fleste av oss har en eller annen form for strømmetjeneste og forhåpentligvis en fungerende internett-tilkobling. Alle har selvfølgelig ulik smak når det gjelder film, som med alt annet, men her er noen av mine nye og gamle favoritter – i ingen spesiell rekkefølge – som kan strømmes på Netflix og HBO:
Call Me By Your Name
Denne så jeg for første gang på Oslo/Fusion i 2017, og det var en av de beste filmene jeg så det året. Jeg trur dette er akkurat den typen film man trenger når verden går av hengslene rundt en, og man trenger trøst der man ligger under dyna med en kopp te eller et glass rødvin. Kanskje er ikke Nord-Italia det stedet i verden man helst skulle ønske at man var akkurat nå, men Nord-Italia om sommeren på åttitallet er etter denne filmen å dømme et drømmeaktig og lengselsfullt sted, solfylt og luktende av fersk frukt. Jeg veit ikke om jeg noen gang har sett ungdomsforelskelse skildra så ømt, sårt og virkelig på film noen gang før, og Timothée Chalamet spiller rørende godt. Nydelig soundtrack, og nydelig fotografert i varme farger som både føles nostalgiske og nærværende på éi og samme tid. Fins på Netflix.
Nærkontakt av tredje grad
Denne filmen så jeg så nylig som i går kveld, og selv om det er en klassiker veldig mange har et forhold til, hadde jeg likevel klart å unngå å ha noen spesielle forventinger til den. Og holy smokes, dere, dette var akkurat det jeg trengte å se i går kveld. Da jeg snakka om J.J. Abrams på denne bloggen for litt siden, nevnte jeg at noe av det jeg liker best med ham, er den Spielbergske begeistringa som skinner gjennom i alt han lager. Og hallo, hvor er den Spielbergske begeistringa tydeligere enn i de faktiske filmene til Steven Spielberg, liksom. Denne filmen er en magisk og fargerik fabel om et småsted i Indiana som blir besøkt av romvesener, og der nettopp besøk fra det ytre rom ofte er roten til skrekk og panikk i de fleste andre filmer som handler om det samme, har denne filmen et overveldende optimistisk og nysgjerrig blikk på hele affæren. Det er en tydelig kjærlighet til det uforklarlige som gjør denne filmen til det lille mesterverket den er, og den ser helt fullstendig nydelig ut, noe som er ekstra imponerende med tanke på at spesialeffektene – og resten av filmen, for den saks skyld – er fra 1977. Fins på Netflix.
(500) Days of Summer
En film jeg kommer tilbake til igjen og igjen. Jeg er på generell basis ikke spesielt glad i romantiske komedier, men denne er så smart, så velskrevet, så morsom, så sjarmerende og så realistisk at jeg helt glemmer fordommene jeg har mot sjangeren. Og man sikkert argumentere for at dette ikke engang er en romantisk komedie, nettopp fordi den hiver alle sjangerkonvensjonene ut av vinduet, og for min del er det en god ting: dette er ikke lykkelig-i-alle-sine-dager-kjærlighet, men en troverdig observasjon av hele forholdsforløpet, av alle de fem hundre dagene det varer. Og veit du hva? Det gjør at du føler deg så mye bedre enn hva noen av Hollywood-klisjeene er i stand til. Flere av scenene her har allerede blitt klassikere i hodet mitt, og den inneholder en av de morsomste replikkvekslingene i noen film noen gang. Fins på Netflix.
Burn After Reading
Jeg har sett denne på flere lister som snakker om de svakeste filmene til Coen-brødrene, noe jeg syns er enormt urettferdig, fordi det er faktisk ikke mulig å sammenligne en så fjollete mørk komedie som Burn After Reading med tungvektere som No Country For Old Men og Fargo. Epler og appelsiner, folkens. Den eneste Coen-filmen som er mer underholdende enn Burn After Reading er The Big Lebowski, men den er dessverre borte fra Netlix nå. Men! Du kan fortsette strømme denne absurde forviklingskomedien som faktisk har en del likhetstrekk med Fargo… hvis Fargo hadde vært en komedie. Inkompetente mennesker prøver seg som kriminelle, og konsekvensene er fatale. Og hysterisk morsomme. Hvis du trenger å le, og hvem gjør vel ikke dét nå for tida, er dette filmen du skal se. Fins på HBO.
Drive
Jeg trudde veldig lenge at en film som heter Drive som har Ryan Gosling i hovedrollen som fluktbilsjåfør skulle være noe i nærheten av The Fast and the Furious, men heldigvis er det helt feil. Drive har noen biljakter og actionsekvenser, men den er først og fremst et langsomt mellommenneskelig drama proppfull av nydelige bilder av L.A. og fantastisk filmmusikk som the one and only Johnny Jewel i utgangspunktet var hyra inn for å komponere, men i siste liten gikk isteden jobben til Cliff Martinez som blei bedt om å etterligne soundet til Johnny Jewel, så… hvorfor ikke bare la Johnny Jewel beholde komponistjobben? Anyhoo, den ubrukte filmmusikken av Johnny Jewel fins på Spotify, og filmen inneholder fortsatt de nydelige låtene Under Your Spell av Desire og A Real Hero av College, og filmen er i det hele tatt en audiovisuell fryd om smaken din på noen som helst måte sammenfaller med min. Fins på HBO.
Binge en TV-serie
For eksempel en miniserie eller en serie med korte episoder og få sesonger, i hvert fall hvis man håper at lockdown'en ikke skal vare så lenge.
Angels In America
Jo mer jeg tenker på det, dess mer går det opp for meg at dette er en bortimot perfekt serie. Den er så latterlig bra skrevet at jeg nesten blir misunnelig. Selv om den handler om et i utgangspunktet deprimerende tema – AIDS-krisa på åttitallet – føles den aldri håpløs, og den har i tillegg store mengder humor. Scena der Belize og Prior – for anledninga kledd som Obi-Wan Kenobi – fyker rundt i Rådhuset eller hvor de nå enn er, er fortsatt en av mine hands down favorittscener fra noen serie noen gang. Så velspilt, så velskrevet, så perfekt, perfekt, perfekt. Det er noe nesten Six Feet Under-aktig over både manuset, den generelle stemninga, karakterene og hele oppbygginga, men med tanke på at denne er basert på Tony Kushners teaterstykke fra 1993, er det faktisk denne som er the O.G. Fins på HBO.
Maniac
Jeg veit at det ikke er altfor lenge siden jeg snakka om denne serien her på bloggen, men hvor fornøyelig den er kan bare ikke overdrives. Jeg liker riktignok den første halvdelen bedre enn den siste, og jeg skjønner at folk detter litt av lasset når hoveddelen av handlinga begynner å foregå i drømmeland, men også i drømmeland er det mange herlige øyeblikk – «Annie, I’m a hawk!». Jeg elsker at dette klarer å være en futuristisk sci-fi-serie som likevel har et skikkelig retro-preg, og produksjonsdesignet er helt nydelig. Det eneste som mangler er et skikkelig synthbasert soundtrack. Fins på Netflix.
Dirk Gently’s holistiske detektivbyrå
Apropos fornøyelige TV-serier; denne scorer høyt på sjarmometeret. Den er løst basert på bokserien til Douglas Adams, og om du har lest noe av Douglas Adams, skjønner du hvor gøy dette er. Det vil si; ikke nødvendigvis, for filmatiseringa av Hitchhiker’s Guide To the Galaxy som kom for ei stund siden var jo egentlig ikke spesielt gøy, men denne gangen har de gjort det riktig. Ånden til Douglas Adams føles i høyeste grad tilstede i dette fargerike og bisarre universet, det er faktisk sånn at jeg blir glad bare av å tenke på det. For i ekte Adams-stil er ikke dette bare hedonistisk dadaisme, det er faktisk smart skrevet og med flere lag enn hva det ser ut som ved første øyekast. En energiinnsprøyting helt uten at sprøyter er involvert. Fins på Netflix.
The OA
Brit Marlings sjangeroverskridende lille mesterverk vekte store følelser hos meg i løpet av sine to sesonger. Jeg innrømmer at jeg må kunne kalles besatt av tanken på reiser på tvers av tid og rom – helt seriøst, det er det mest spennende jeg veit om i hele verden – og i denne poetiske serien utforskes parallelle dimensjoner med en nærmest varsom tilnærming og noen helt utrolig vakre bilder. At Brit Marling også spiller hovedrollen i og har skrevet den fantastiske indie-perla Another Earth er ikke overraskende, for det er en del av de samme temaene og den generelle stemninga som fins der som i The OA. Jeg har lyst til å kikke inni hodet til Brit Marling – eller kanskje mer enn det, bli venn med henne. For en genial hjerne hun har. Fins på Netflix.
Orphan Black
Okei, jeg bryter trenden med miniserier og korte serier med å anbefale et femsesongers sci-fi-thrillereventyr der alle hovedrollene spilles av den samme skuespilleren. Jeg kommer aldri til å ikke være imponert over Tatiana Maslanys evne til å ikke bare holde styr på alle de forskjellige karakterene, men i tillegg til tider spille en av karakterene som spiller en av de andre karakterene. Hint: det er kloning involvert. I serien, altså, ikke i virkeligheten. Selv om dette tidvis er en mørk serie, i hvert fall sammenligna med de andre på denne lista, føles den likevel aldri tung, og hadde dette vært ei bok, ville jeg kalt den en pageturner, for det er fryktelig vanskelig å la være å spille av neste episode når den forrige tar slutt. Og er det egentlig noe som er mer tilfredsstillende enn et godt lagd spenningsserie? Fins på Netflix.
Spill et TV-spill
For ordens skyld: i hodet mitt innbefatter konseptet «TV-spill» spill på alle former for skjermer.
Life Is Strange
Sist gang jeg var i isolasjon, altså da jeg var i Bodø og passa vakre Nomi for ei tid tilbake, var det i all hovedsak dette fine, lille spillet som stjal oppmerksomheten vekk fra skrivinga jeg hadde kommet dit for å gjøre. Dette spillet snakker til den delen av meg som lar seg begeistra av serier som tidligere nevnte The OA, for også her er det snakk om reising i tid og parallelle virkeligheter. Fordi valga man tar underveis i spillet har konsekvenser for handlinga, blir man – eller i hvert fall jeg – ekstremt emosjonelt investert i det. Det er spillvarianten av choose-your-own-adventure, og spillet har i det hele tatt stort fokus på handling og er på sett og vis ganske litterært. Fint soundtrack òg.
Tomb Raider III
Jeg har egentlig allerede snakka så mye om dette identitetsdefinerende (for meg, i hvert fall) spillet på denne bloggen at det kanskje ikke er så mye mer å si, men jeg må liksom ha det med på denne lista likevel, for selv om jeg fortsatt er frustrert over hvor jævlig vanskelig det er på Playstation – spill det heller på PC om du har mulighet – er det likevel så utrolig bra, og det er i all hovedsak fordi det på et vis føles nysgjerrig. Det har en genuin oppdagelsesglede ved seg, litt Indiana Jones, på en måte, bare mørkere (og med en kulere hovedperson). Nevada-avsnittet er fortsatt noe av det mest klaustrofobiske, skremmende, spennende og fascinerende jeg har spilt. Ja, man ender opp inne i Area 51. Say no more.
Final Fantasy X
Jeg kunne like gjerne anbefalt Final Fantasy VII, men tier’n vil nok alltid være ørlite nærmere hjertet mitt bare fordi det var dét som introduserte meg til hele FF-serien. Felles for alle FF-spilla er at de kan spilles gjennom relativt fort hvis det bare er sjølve historien man er ute etter – og det er godt fortalte og utrolig tilfredsstillende historier, altså – eller man kan virkelig gjøre et dypdykk og tilbringe hundrevis av timer i et spillunivers som tilsynelatende aldri tar slutt. FFX er det nærmeste jeg har kommet å virkelig fullføre et av FF-spilla, men jeg har likevel aldri runda det fullt ut. Det har jeg utrolig lyst til å gjøre en gang. Og forresten: FF-spilla er noen av de visuelt peneste spilla du noen gang kommer til å spille, og til og med de gamle klassikerne fra nittitallet ser uforskamma bra ut den dag i dag.
Fallout 2
Fallout-serien har jo fått en ny renessanse nå med New Vegas og what not, men det eneste Fallout-spillet jeg har spilt, er nummer to i rekka, og det er altså så vanvittig bra (og om du lurer på hvorfor jeg ikke har spilt de nye spilla, er det bare fordi jeg ikke har kommet så langt ennå. Så mange spill, så lite tid, etc.). Ikke minst er det ekstremt passende i disse dommedagstider, for vi befinner oss i en øde verden der en atomkrig har gjort store deler av verden ubeboelig. Som i Life Is Strange har alle valg du tar faktiske konsekvenser for den videre handlinga, og det er ei handling som er så godt fortalt og velskrevet at jeg vil gjerne ha en film fra dette universet, altså, bare nevner det. Det er deler av dette spillet som har opprørt meg så kraftig at jeg aldri kommer til å tilgi det – og alltid kommer til å elske det.
Les ei av de mange uleste bøkene du har stående i bokhylla di
Jeg kan selvfølgelig ikke garantere at du har yndlingsbøkene mine på vent, men om noen av disse skulle være blant de du ikke har lest ennå, er det nå du endelig skal gi dem en sjanse.
The Road av Cormac McCarthy
Det har aldri i min levetid vært et mer passende tidspunkt å innta dystopier på enn akkurat nå. Heldigvis har vi ikke kommet til The Road-nivå av denne ubeleilige pandemien vi tynges av ennå, og takk og lov for det, for dette er grimt. Jeg skal ikke ljuge og si at man blir i godt humør av å lese denne, men den er ikke uten håp. På mange måter kan den minne litt om The Walking Dead, men der det i Walking Dead er zombier som utgjør den største trusselen, er det i The Road mennesker. Og det gjør alt så uendelig mye mer realistisk, og desto mer forstyrrende og grusomt.
Songfuglen av Jan Roar Leikvoll
Jeg har snakka om Leikvoll før, og jeg er altså så ekstremt begeistra for hans utrolig særegne litterære universer. For det er ikke magisk realisme, for det er ikke noe overnaturlig som skjer, samtidig som bøkene hans er plassert i helt andre virkeligheter enn de vi kjenner til. Min favoritt blant de av bøkene hans jeg har lest er også en slags dystopi, men av et litt annet slag enn The Road. Etter en slags krig mellom menn og kvinner har kvinnene fordrevet mennene fra samfunnet, og midt oppi det hele vokser Jakoba opp, som egentlig er en gutt, men som har blitt kledd ut som jente siden han var liten. Men nå er han i ferd med å komme i puberteten, og mora hans er klar til å gjøre det som må til for at han fortsatt skal passere som jente. Denne boka er noe av det mest fascinerende jeg har lest, og Leikvolls poetiske språk er deilig å være i.
En dåre fri av Beate Grimsrud
Psykisk sjukdom er sjeldent et koselig tema å lese om, men denne boka er likevel ikke så mørk som den lett kunne blitt. Tvert imot har Beate Grimsrud en nesten leiken måte å skrive på, det er noe litt naivt ved skrivestilen hennes, nesten som om den tilhører et barn, men det blir et utrolig effektivt virkemiddel i kombinasjon med den sterke historien om stemmene i hodet til hovedpersonen som bare tar mer og mer overhånd. Det har blitt ei tragikomisk og vakker fortelling, som i tillegg var så engasjerende å lese at jeg – og jeg veit at dette uttrykket er en klisjé – hadde vansker med å legge den fra meg.
Plutselig høre noen åpne en dør av Trude Marstein
Jeg innser at jeg ikke er så flink til å lese bøker som gjør folk gira og glad i å leve, så jeg beklager at jeg bare anbefaler romaner som på hver sin måte gjør litt vondt å lese, og til tross for at denne virker relativt trivelig i forhold til de dramatiske handlingsforløpa til de andre bøkene på denne lista der den utforsker forholdet mellom ei mor og ei datter, er den egentlig den vondeste av dem alle. Kanskje er det fordi mor-datter-settinga nettopp burde vært et hyggelig utgangspunkt, og når moras psykiske mishandling av barnet sitt, fortalt fra moras perspektiv, virkelig begynner å gå opp for leseren, har man blitt så gradvis dratt inn i det at man faktisk empatiserer med mora? Denne boka gjorde meg redd for min egen hjerne, og den er så godt skrevet at jeg blir like deler begeistra og misunnelig.
Hør på musikk
Enten ett og ett album som et fordypningsprosjekt med lyset skrudd av, øya lukka og med noise-cancelling headset, eller mens du rydder, skriver, jobber, lager mat, trener eller går tur. Jeg har noen spillelister til ulike formål du gjerne må utforske om du skulle føle behovet melde seg:
No puedo bailar – til rydding, vasking, dansing, matlaging eller vorspiel. Opprinnelig lagde jeg denne som ei festspilleliste, men jeg har endt opp med å høre mest på den mens jeg sminker meg før jeg drar ut, eller på vei hjem fra byen. Den inneholder rett og slett nesten fjorten timer med noen av mine all time favourites, og jeg pleier å shuffle den sånn at jeg alltid blir positivt overraska over det neste som dukker opp. Den er relativt dansbar, men det skal nok sies at jeg til tider strekker definisjonen av «dansbar» litt vel langt. Men utgangspunktet var altså at jeg ville fylle ei liste med sanger jeg ville elska å høre på fest. Og man kan ikke danse like intenst hele festen gjennom, kan man vel? Inneholder ei god blanding av synthpop, post-punk, åttitallsklassikere, shoegaze, techno og alternativ rock, men mer enn noen spesifikk sjanger, er dette ei spilleliste som for meg består av god stemning.
Yoga – til yoga (no shit), frokost, skriving, lesing, soving eller jobbing. Til tross for tittelen på denne lista, har jeg aldri brukt den mens jeg har gjort yoga, men i hodet mitt er yoga nesten uansett mer en sinnstilstand enn en treningsform, so there you go. Det jeg derimot bruker den masse til, er skriving og soving. Dette er så rolig som du kan få det, helt uten brå bevegelser eller skarpe diskanter, og du kan like gjerne høre på den når du trenger å fokusere, som når du trenger å la tankene flyte. Dårlig med melodier å spore i denne lista, til gjengjeld mye droning.
Chill shit – til frokost, spising generelt, jobbing, avslapping, fyllesjuke eller lett husarbeid. Dette er den lista du skal høre på om yoga-lista ikke gir deg nok motivasjon, men No puedo bailar blir altfor slitsom. Den perfekte søndagslista etter min mening. Når du er sliten og bare vil slappe av uten å sovne, eller trenger å få gjort noen få små oppgaver sånn at du kan gå inn i ei ny uke med blanke ark, men du ikke er helt der at du vil shine hele huset. Behagelig tempo i denne lista. Mye trip-hop, jazz, saktegående beats og instrumentale godbiter.
Trist rave – til dansing, gråting, dansegråting, gråtedansing, drømming, jobbing eller skriving. Melankolsk techno er noe av den vakreste musikken jeg veit om, og i denne lista har jeg samla noen av mine favoritter som befinner seg i det forjettede land mellom euforisk dans og krampegråt. Du trur det ikke før du har hørt det.
Elektriske regnbuer – til dansing, gåturer, trening, matlaging, rydding eller vasking. I denne lista har jeg samla noen av mine gladeste øyeblikk i musikkformat, og de er alle temmelig elektroniske. Dette er lyden av sola som skinner på bare fortau om våren, lyden av gode nyheter, lyden av forelskelse, eller, om du vil: lyden av elektriske regnbuer. I all hovedsak synthpop av ymse slag.
Eksempler på ting som er fint – til gåturer, togturer, matlaging, rydding, eller vasking. Hvis jeg hører ei låt og tenker «herrefred dette var SYKT FETT HALLELUJA» så havner den som regel ikke i denne lista, men i No puedo bailar. Hvis jeg hører ei låt og tenker «gud bedre, dette var syyyykt fint» er sjansen stor for at den havner i denne lista. Noen ganger havner den i begge. Noen ganger havner låter fra denne lista i Trist rave-lista mi. Noen ganger havner de i Chill shit. Her er det sanger fra et vidt spekter av sjangre, men de har det til felles at de nytes best med lukka øyne, eventuelt i solskinn, eventuelt i solskinn med lukka øyne.
Hør en podcast
Jeg har allerede to ganske omfattende lister over podcaster jeg har hørt og likt. De kan du sjekke ut her og her.
Jeg har egentlig hatt et innlegg som dette planlagt ei god stund nå, det er bare det at det har vært en del jobb i det siste, og jeg har sagt til meg sjøl at bare jeg får litt fri nå, så skal jeg ta meg tid til å skrive dette innlegget jeg har hatt i bakhodet så lenge nå og HAHAHAHAHA nå har skjebnen kommet og bitt meg i ræva.
Okei. Så i utgangspunktet hadde jeg blant annet tenkt å snakke om hvor sinnssykt overlykkelig jeg blei da følgende blei kunngjort:
fordi så fan som jeg er av TR/ST har jeg ikke vært av noe band siden Salem i 2010/2011, men der Salem liksom bare... blei borte?... (heroin er en dårlig idé, folkens) holder TR/ST koken som bare faen, og da disse nyhetene traff meg i mellomgulvet i slutten av februar, måtte jeg løpe i ring i leiligheten min i tjue sammenhengende minutter i pur eufori.
Men mer om det en annen gang. Forhåpentligvis? Fordi tenk om det må avlyses i disse koronatider?? Hvor overfladisk det enn måtte høres ut kommer jeg i så fall til å begynne å grine.
Fordi det er jo derfor jeg omsider har tid til å skrive dette innlegget. Careful what you wish for og alt det der, fordi der jeg for ei ukes tid siden var lei av å jobbe så mye, sitter jeg nå ufrivillig hjemme og har all tida i verden til å blogge. Jeg har aldri hatt fast jobb i hele mitt liv, jeg har vært ringevikar i den samme bedriften siden 2011 – noe de kommer unna med ved hjelp av smutthull i regelverket – og jeg har bare ikke penger til å permitteres, hvis jeg da i det hele tatt blir permittert. Jeg har en kontrakt som sier at arbeidsforholdet mitt opphører når jeg går for dagen og begynner når jeg kommer, sånn at jeg teknisk sett aldri jobber sammenhengende. Det enkleste for dem er ikke å permittere meg, men å bare bestemme seg for at de ikke trenger meg og ikke la meg få jobbe, som jo er sånn de gjør det uansett ellers. Og når Bent Høie går ut og sier at det er enkeltpersoner og bedrifter som må ta kostnadene dette medfører og ikke staten, hahahahahaha da er jeg fucked fordi jobben min kommer ikke til å gjøre en dritt for meg. Altså, de har ikke gjort det før, hvorfor skal de plutselig gjøre det nå som det er unntakstilstand og de kommer til å miste millioner av kroner i omsetning? Jeg gidder ikke å gjenta Facebook-statusen min fra i går, så jeg bare limer den inn her isteden:
Og oppi det hele føler jeg meg som verdens største dritt når jeg "bare" har økonomien og framtidige hendelser jeg har sett fram til å bekymre meg over (sånn som nevnte konsert, utdrikningslaget til en av mine beste venner, min egen trettiårsdag…). Jeg er jo fortsatt tross alt relativt frisk og kommer antakelig ikke til å være i noen dødsfare, men det er likevel veldig sårende når folk mer eller mindre eksplisitt kaller meg egoistisk fordi jeg for eksempel ikke har muligheten til å komme meg noe sted uten å reise kollektivt. Jeg har selvfølgelig ikke lyst til å smitte noen som er dårligere rusta enn meg til å takle sjukdom, samtidig som det er veldig lett for andre med mye penger, stort nettverk, fleksible jobber og gode ressurser å dømme de som ikke har samme utgangspunkt som dem.
Og fordi jeg ikke har sutra nok i dette innlegget så langt, kan jeg også nevne at internettet i leiligheten min har vært fryktelig ustabilt i noen uker nå, helt siden den dagen det blåste så fælt. Jeg har vært nødt til å skru dataen min av og på igjen fire ganger i løpet av den tida det har tatt å skrive dette innlegget, fordi dét tilsynelatende er det eneste som hjelper, så når jeg først er fastlåst hjemme, får jeg ikke engang brukt Netflix eller Spotify eller noe annet internettbasert i noe særlig grad – dårlig internett er en annen grunn til at det har vært lite blogging fra denne kanten i det siste. Noen som har noen logisk forklaring på hvorfor dataen trenger å skrus av og på, og gjerne vente litt mellom av og på, mens telefonen min tilsynelatende klarer å rekoble til wi-fi så effektivt at jeg nesten kan bruke den på en vanlig måte?
Jeg var jo en av dem som hadde et temmelig avslappa forhold til hele koronagreia helt fram til sånn i går kveld. Men shit got veldig real bare i løpet av noen timer.
Opplevelser: Besøk hos Vibeke. Besøk hos Mari. Konsert med Georgia. Fest hos Lauren. Sverige-tur. Pizza og øl med gode venner.
Innkjøp: Kjøpte Seeking Thrills-albumet til Georgia på konserten hennes, og fordi jeg for én gangs skyld følte meg tøff (og var litt full) turte jeg å gå bort og snakke med henne etterpå. Jeg fikk en liten signatur og ei oppfordring fra henne om å fortsette å spille trommer (på konserten spilte hun trommer og sang samtidig, kommer aldri til å ikke være imponert over folk som får til det), og jeg er i det hele tatt veldig glad jeg gjorde det! Supersøt dame.
TV-serie: Jeg var ganske spent på den nye Watchmen-serien til HBO, mest fordi jeg har et litt komplisert forhold til filmen fra 2009. Det vil si, jeg elsker alt det filmen prøver å få til, men ikke den faktiske gjennomføringa. Litt sånn, på overflaten høres det ut som en film jeg vil elske, og plukker man den fra hverandre bestanddel for bestanddel og ser på enkeltelementene hver for seg, høres det fortsatt ut som en film jeg vil elske, men når man ser den som en helhet liker jeg den likevel ikke så godt?? Vanskelig å forklare. Uansett, jeg likte serien mye bedre enn filmen, kanskje fordi serieformatet av åpenbare grunner tar seg bedre tid til å utforske alle de spennende ideene filmen introduserte. Med det sagt; det er mye å sette seg inn i, og jeg trur jeg ville følt meg konstant forvirra hvis det ikke hadde vært for at jeg allerede har sett filmen. Altså, serien har ikke veldig mye med filmen å gjøre, men det hjelper litt for world buildinga sin skyld å ha litt kjennskap til universet fra før. Og dere, for et fantastisk soundtrack serien har!
Film: Ingrid Goes West, Waterworld, Ferris Bueller's Day Off, Clueless, Catch Me If You Can og Party Monster: The Shockumentary. Sistnevnte har jeg hatt lyst til å se siden Georgia (altså Hardstark, ikke tidligere nevnte musiker-Georgia) snakka om den i en episode av My Favorite Murder, og selv om fokuset i både dokumentaren og MFM-episoden er på det tragiske mordet, så jeg filmen mest på grunn av fascinasjonen jeg har utvikla for klubbmiljøet i New York på åtti- og nittitallet. Hadde det ikke vært for at det var fullt av tvilsomme typer og et rusmisbruk som etter hvert gikk over alle støvleskaft, skulle jeg likt å besøke Limelight som en turist i tidsmaskinen jeg aldri kommer til å få, men som jeg til stadighet drømmer om. Bare det estetiske uttrykket aleine gjør meg vill i nikkersen.
Musikk: Gud bedre, denne remixen av Caroline Polacheks So Hot You're Hurting My Feelings ga meg liv gjennom hele måneden. Og hvis du syns bubblegum bass'en blir litt for slitsom, er den veldig kul i originalversjon òg.
