Throwback Thursday: Aloha verden – søttende kapittel

Relativt fun fact: karakteren Ole var inspirert av at da jeg var i begynnelsen av tenåra, var jeg skikkelig avstandsforelska i Orlando Bloom (Ole er min norskifisering av navnet Orlando). Så er det dette med hvor ekte en forelskelse i noen man aldri har møtt (i Stan sitt tilfelle noen hun bare har sett en tegning av) egentlig er, da. Men det har vel ligget i kortene ei stund i denne teksten allerede at kanskje er Stan mest opptatt av ideen om Ole enn av mennesket Ole. Uten å spoile noe, selvfølgelig. Men dere veit.

“Hjelp, hjelp, hjelp, hjelp, hjelp”, hvisket jeg da jeg stod utenfor huset til Ole. Jeg hadde akkurat ringt på og nå ventet jeg på at den vakreste gutten i universet skulle åpne.

   Døra gikk opp og verdens peneste smil møtte meg.

   Jeg mistet munn og mæle. Det var ham! Gutten fra tegningen! De var helt like! Nok en gang slo det meg hvor utrolig god Pernille var til å tegne.

   ”Hei… Er det du som er Stan?” spurte Ole blidt. 

   ”J-ja…” stammet jeg fram og greide ikke å ta øynene vekk fra ham. Han var virkelig det nydeligste jeg noen gang hadde sett.

   Smilet hans var helt utrolig. Dessuten hadde han kritthvite tenner på en perlerad, det vil si, ikke en eneste av tennene hans var skjeve.

   Hvor vakkert smilet hans enn var, var øynene hans akkurat like perfekte. De var mørkebrune og dype, akkurat som de helt fantastiske øynene på tegningen som jeg hadde sett inn i utallige ganger før.

   Verken Ole eller jeg visste vel egentlig helt hva vi skulle gjøre. Jeg var jo helt satt ut av den blendende skjønnheten (Ja, jeg tar faktisk så hardt i, det var ikke overdrevent!) til Ole og Ole visste vel egentlig ikke helt hva han skulle gjøre med ei jente som bare stod der og glodde på ham som om han kom fra Mars. Han trodde sikkert at jeg syntes han var skikkelig rar. Han skulle bare visst, han!

   ”Eh… kom inn!” sa Ole til slutt etter å ha fått summet seg litt og vek litt til side så det ble plass til meg i døra. Jeg trådde innenfor dørterskelen og kom inn i et helt vanlig hjem.

   ”Jeg er ikke egentlig så veldig god til å lage mat, men jeg har en Grandiosa i fryseren, bare vent, så skal jeg ta den opp…” sa Ole og vimset inn på kjøkkenet. 

   ”Nei, jeg er ikke sulten”, sa jeg. Det er kjøtt på Grandiosa, vet du. 

   ”Nei vel”, sa Ole og så litt rar ut, men så trakk han på skuldrene og sa: ”Kanskje du heller vil… hm… Jeg hadde jo egentlig forutsett at vi kunne spise Grandiosa, jeg, da, men kanskje du heller vil… Vil du se på hunden min?” spurte han etter en liten stund. 

   ”Ja!” utbrøt jeg. Jeg er glad i dyr.

   Jeg fulgte etter Ole lenger inn på kjøkkenet og så en bull terrier som lå sammenkrøpet i en kurv. 

   ”Å, så søt!” sa jeg med en gang. 

   ”Ikke sant?” sa Ole stolt og gikk bort til den. 

   ”Hva hetter han?” spurte jeg. 

   ”Hun, det er hun. Hun heter Victoria”, sa han. 

   ”Det samme som meg!” utbrøt jeg og plutselig var det ikke like ille å hete Victoria lenger. 

   ”Kult!” sa Ole og ropte på hun som lå i kurven. Hun løftet på hodet og så på Ole. Ole kom bort til henne og klødde henne bak øret og forklarte at det likte hun. Jeg kom bort til henne og strøk henne over hodet og som takk, slikket hun hånden min. Jeg ble glad i henne med en gang! Maken til kosete bikkje, a’ gitt!

   ”Er Pernille bestevenninnen din?” lurte Ole på. 

   ”Ja, det er hun.” 

   ”Da er du heldig som har en så snill og grei bestevenninne!” sa Ole og jeg nikket med et smil.

   Hva skulle jeg egentlig si? Jeg mener, hva sier du til en vilt fremmed og ikke altfor utadvendt gutt? Han var ikke sjenert, altså, men han var ikke akkurat sånn som Roger heller.

   Roger, ja. Hva hadde jeg sagt til han i begynnelsen? Hm, tenke, tenke… Å… Ingenting. Roger hadde tatt seg av snakkingen, han var jo like sjenert som en ordentlig julenisse er tynn, så den saken var jo grei.

   Da kom jeg på noe! Noe alle gutter hadde og som jeg elsket… NEI, det er ikke det du tror det er.

   ”Har du playstation?” spurte jeg. 

   ”Nei, er det sånn spillegreie?” spurte Ole.

   Jeg nektet å tro det! En gutt som ikke hadde playstation og som at på til ikke visste hva det var!

   ”Eh, ja”, sa jeg, det var jo sant. 

   ”Å, skjønner. Jeg har ikke greie på sånne ting, skjønner du. Jeg greier ikke Internett eller data i det hele tatt for ikke å snakke om sånne spilledingser. Ikke en gang en mikrobølgeovn! Eller, ok, da, en mikrobølgeovn, så, men ikke stort mer enn det heller”, forklarte Ole.

   Hjelp, hva slags gutt var egentlig Ole? Annerledes fra de jeg kjente, i allefall. Men han var også mye penere enn alle de jeg kjente, så jeg følte liksom at det var greit.

   ”Vil du høre på litt musikk?” spurte Ole. 

   ”Ok”, sa jeg og trakk på skuldrene. Passet meg fint, det, jeg elsket musikk.

   Jeg ble med Ole opp på rommet hans som igrunn var litt forskjellig fra de fleste andre gutterom. Ja, ikke det at jeg har vært inne på så veldig mange heller, men jeg innbiler meg i hvertfall at de fleste er ganske rotete, men ikke Ole sitt. Her var alt i sin skjønneste orden, ikke et støvkorn noe sted. 

   Ole gikk bort til cd-spilleren sin og jeg spurte ham om hva slags musikk han likte. Inni meg ba jeg: Ikke listepop, ikke listepop, ikke listepop… Jeg kan ikke fordra listepop. Jeg liker å høre på pop noen ganger, men greier du ikke å se hva pop har blitt til? Pop var noe helt annet før. Beach Boys, for eksempel, det var musikk, det. 

   ”Pop”, sa Ole og jeg ble skikkelig sur, men i stedet for å vise det, smilte jeg et veeeldig anstrengt og stivt smil, nikket og sa: ”Ok”. 

   ”Yndlingsgruppen min er R.E.M.”, fortsatte Ole og jeg takket Gud for at det ikke var Britney, Shakira, Avril Lavigne eller annen møkk. For alt jeg visste, kunne jo R.E.M. også være noe møkk, jeg hadde ikke hørt noe av dem tidligere, men det var takk og lov ikke listepop. Det har jeg aldri likt.

   ”Imitation of Life er en fin sang”, sa Ole og satte den på og den var helt grei (Takk, Gud…).

   Plutselig lyste Ole opp i et smil. 

   ”Vi kan spille Trivial Pursuit!” sa han. 

   ”Hva er det?” lurte jeg på. 

   ”Vet du ikke det? Det er et spill, et brettspill”, forklarte Ole. 

   ”Ok, det kan vi godt”, sa jeg og prøvde å høres blid og hyggelig ut.

   Det var et spørrespill. Ganske kjedelig, etter min smak, men det ville jeg ikke si. Kanskje jeg hadde Ole på kroken nå og da var jeg i så fall veldig nær å nå min største drøm. Hvis en feil replikk, som ”dette var kjedelig”, kom til å ødelegge alt sammen, var det best å holde negative kommentarer inni seg.

   ”Det er mørkt!” sa Ole. Ja vel, og så? Det var mørkt, ja, månen holdt på å stå opp, men hva hadde det med saken å gjøre?

   Ole reiste seg brått opp, skrudde av cd-spilleren og gikk med raske skritt ned trappa. Jeg fulgte etter som best jeg kunne. Jeg trodde jo at han skulle ned en liten tur, men tror du ikke den luringen skulle ut, da? Mitt på svarte natta, eller kvelden, i allefall.

   ”Hvor skal du?” spurte jeg ute. 

   ”Bli med meg ned til brygga, jeg har en båt der”, sa Ole. 

   ”Eh, ok!” sa jeg og ble med. 

   Ned på brygga gikk vi mens fullmånen skinte med et trolsk lys. Stemningen var perfekt.

   Ole hoppet opp i båten sin og rakte meg hånda med et så fantastisk smil at jeg ble helt mo i knærne. Jeg tok hånda hans og hoppet etter. Det kom et lavt skvulp idet båten beveget seg litt.

   Da Ole begynte å løsne fortøyningen, spurte jeg om vi ikke skulle ha redningsvester. Ole smilte så jeg ble helt svimmel og sa med en så herlig stemme at jeg trodde jeg skulle besvime: ”Hvor romantisk er det egentlig å sitte i måneskinnet i en båt med store redningsvester?”

   Jeg tror det var det som brøt isen mellom oss og jeg sluttet å oppføre meg så anspent som om jeg gikk på et minefelt og begynte å le.

   Ole startet påhengsmotoren og satte av gårde mens båten kruset gjennom de små bølgene som slo mot den.

   Da vi var kommet litt ut, stoppet han båten og så på meg med det blikket. Han sa: ”Stan… Victoria… Jeg syns du er utrolig søt”. Søt, ja vel? Jeg? Uansett, bedre enn ingenting, og jeg smilte et smil som av en eller annen merkelig grunn kom helt av seg selv og sa: ”I like måte. Faktisk er du den skjønneste fyren jeg noen gang har sett!” Ole smilte, lente seg fram mot meg og… Han kysser meg, han kysser meg! hvinte jeg inni meg, men så begynte båten å vugge litt og det var nok til å bryte fortryllelsen som hadde oppstått og jeg forbannet den lille brisen som tidligere hadde virket så frisk og lett.

   Stakkar Ole ble litt rar igjen, kremtet, virret med hodet og sa: ”Kanskje vi burde komme oss inn til land igjen”. 

   ”Ja, det er vel sikkert lurt”, sa jeg, mest for å ha noe å si. Om jeg syntes det var så lurt, var vel egentlig en annen sak. 

   Da vi var framme ved brygga igjen og vi gikk ut av båten, tok Ole meg (Trøste og bære…) i hånda før jeg gikk og sa: ”Da ses vi vel igjen en gang”. Så… Hva tror du? Ja! Ja, han kysset meg! På kinnet, riktignok, men det var nok til at jeg følte hvor utrolig myke og deilige leppene hans var og jeg fantaserte om hvordan det ville vært å kysse dem. 

   ”Ha det, da!” sa Ole til meg og smilte og jeg hvisket vel et lite ”ha det” jeg også, men akkurat da var jeg så omtumlet at jeg igrunn ikke husker helt.

   Jeg trasket bortover gatene i Ålesund. Det var igrunn ganske kaldt og jeg hadde kanskje vært litt vel modig når jeg hadde tatt på meg singlet og skjørt om høsten. 

   Skjørtet, ja. Det likte jeg ikke. Det var et mareritt å bevege seg i. Hadde jeg tatt den skotskrutete med folder på, hadde alt gått så mye lettere, men dette skjørtet var lengre og smalere og gjorde at jeg hadde skikkelig problemer!

   Der var huset til besteforeldrene. Jeg gikk mot det.

   ”Nå?” sa Pernille idet jeg åpnet døra. Pernille stod på terskelen med armene i kors. 

   ”Slipp meg inn, så skal du få vite alt sammen!” sa jeg og Pernille gliste idet hun flyttet seg.

   ”Se her!” sa Pernille og pekte opp i sofaen. Der lå det godteri, potetgull og brus så det holdt i mange år framover. 

   ”Her kan vi kose oss litt mens du avlegger rapport!” sa hun og jeg smilte idet vi hoppet opp i sofaen, men før det, var jeg raskt oppe og skiftet til ei bukse. Lange skjørt med rysjer var, som du sikkert har fått med deg, ikke drømmeplaggene, akkurat.

   ”Kysset han deg?” var det første Pernille ville vite da vi hadde plassert oss selv i sofaen. 

   ”Ja, på kinnet”, sa jeg og kjente at jeg rødmet lett idet jeg sa det. 

   ”Woohoo!” ropte Pernille og det førte til at jeg satte opp i et bredt glis og rødmet enda mer.

   ”Hvor er forresten besteforeldrene dine?” spurte jeg. 

   ”De har gått og lagt seg. Snakket om å ta en dag sammen med oss i byen i morra, men det er ikke interessant. Det er nemlig det du har å fortelle!” sa Pernille. 

   ”Men jeg har jo fortalt deg det!” sa jeg. 

   ”Hva da? At han kysset deg? Du, nå må du gi deg! Jeg nekter å tro at det eneste dere gjorde i løpet av kvelden var å kysse!” sa Pernille og jeg lo. Så det for meg. 

   ”Men hva vil du vite, da?” lurte jeg på. 

   ”Overraskelsen, for eksempel. Han hadde jo lovt deg en overraskelse”, sa Pernille. 

   ”Å, ja, den, ja. Tror det var en måneskinnstur i båten hans”, svarte jeg. 

   ”Jøss, så koselig! Fisket dere?” spurte Pernille. 

   ”Eh, nei. Vi bare kjørte litt rundt og så stoppet han litt ute og da så han meg dypt inn i øynene, hans fløyelsmyke stemme hvisket…” 

   ”Gi deg, da!” avbrøt Pernille, ”du har da aldri vært så glad i klisjeer du! Hva har skjedd med deg?” Jeg la meg bakover og stirret opp i taket og sa: ”Pernille, jeg tror jeg er forelsket!”

Ledd som er for mjuke og ledd som er for stive

Herregud, hvor skal jeg begynne.

Jeg har jo i løpet av åra brukt denne bloggen til å redegjøre ganske grundig for min psykiske helse. Men det føles som om tida er inne for å begynne å snakke mer om min fysiske helse òg, for helt siden min fysiske helse begynte å skrante en eller annen gang mot slutten av tenåra, har det skjedd en slags eksponentiell vekst i smertene mine som den siste tida har nådd et bristepunkt, på mange måter ikke ulikt mitt psykiske bristepunkt rett før jul for to og et halvt år siden. Men fordi psykisk og fysisk helse henger sammen, og jeg som autist uansett syns det er vanskelig å skille mellom psykiske og fysiske følelser, opplever jeg alt dette som mye mer komplisert enn jeg syns det bør være.

Herregud, hvor skal jeg begynne, spør jeg alltid. Men svaret er jo egentlig ganske logisk. For det gir i de aller fleste tilfeller mest mening å begynne med begynnelsen.

Som sagt: en eller annen gang mot slutten av tenåra. Smertene kom så snikende og gradvis at jeg ikke kan gi et mer nøyaktig estimat enn som så. Kanskje begynte det enda tidligere, da jeg dreiv med turn og dans som barn, og underholdt de andre barna med partytriksa mine som blant annet innebar å vippe hofta ut av ledd og legge beinet på nakken. 

Lenge var det bare gøy, og ikke minst en stor fordel i turn og dans. Men etter hvert begynte det å bli et problem å dra på shopping med venninner. Etter et par timer med vandring på kjøpesentergulv fikk jeg så vondt i kroppen at jeg måtte sette meg ned. Jeg tenkte egentlig ikke så mye over det, regna vel egentlig bare med at jeg var i dårlig form. Men det var jo ikke fordi jeg var andpusten eller noe sånt, jeg hadde vondt. Og på slutten av shoppingturen kunne jeg kanskje si noe sånt som at "jeg har så sykt vondt i ryggen" og så kunne venninna mi si "og jeg har vondt i føttene!" og dermed tenkte jeg at det var vel litt hipp som happ om man fikk vondt i ryggen eller føttene etter en lang dag med tråkking, og jeg regna med at vi hadde omtrent like vondt.

Da jeg blei eldre og begynte å dra på konserter, opplevde jeg det samme, bare enda verre og mer smertefullt. Etter konserten kunne jeg finne på å klage over hvor vondt jeg hadde i ryggen, og min konsertmakker kunne typisk si noe i retning "og jeg har så vondt i føttene, vi begynner å bli gamle!" og jeg regna med at dette var helt normalt. Når jeg kjente etter hadde jeg litt vondt i føttene jeg òg, jeg hadde bare ikke lagt merke til det fordi ryggen min var så sinnssykt vond at det tok det meste av oppmerksomheten min.

Så dro jeg til Budapest sommeren 2011, da jeg var tjueén år.

I blogginnlegget jeg skreiv om det, høres det ut det som Verdens Beste Tur med Verdens Beste Venner og Verdens Beste Konsert og alt i alt var det en veldig bra tur med veldig bra venner og til og med konserten var veldig bra, men det jeg ikke nevner i innlegget, var at kroppen min, og særlig ryggen, gjorde så ekstremt vondt etter konserten at jeg dagen etter ikke klarte å gå. Mens reisekompisene mine var ute og utforska byen, lå jeg i senga på hostellet og grein fordi jeg hadde så vondt. Og en i turfølget fortalte meg at jeg måtte slutte å gå med så flate sko. Jeg burde heller skaffe skikkelige joggesko med støtdemping og såle som bedre følger fotens naturlige kurve. 

Og da har jeg jo ikke engang nevnt de utallige gangene ting hopper ut av ledd, og særlig hoftene. Jeg kan gjøre ei yogastilling som Warrior III i bare noen sekunder av gangen; ikke fordi jeg mister balansen, men fordi hofta i det beinet jeg står på popper ut av ledd og jeg ramler sammen. I perioder – fordi enkelte dager har jeg det bedre enn andre dager – strekker jeg muskler av nesten ingenting. Jeg opplevde å gå på gata sammen med Jørgen en gang og jeg strakk plutselig skuldra mi fordi armene mine svingte naturlig fram og tilbake i takt med gangen min. I dårlige perioder strekker jeg tunga når jeg gjesper. For noen uker siden fikk jeg noe sjukepleieren trudde var brist eller brudd i ribbeinet etter en ganske uskyldig Peaceful Warrior. Og Jørgen sa at jeg umulig kunne strekke musklene så ofte og av så lite som jeg påstod, for det gikk ikke an. Det måtte være krampe jeg mente. Men som tidligere turner og danser og nå luftakrobat har jeg hatt min andel av kramper opp gjennom, og jeg kjenner definitivt forskjell på krampe og muskelstrekk. 

Men han hadde et poeng. Det går jo ikke an. Skal ikke kunne gå an. Hvis en er frisk, vel å merke.

Hvis jeg gjør noe veldig statisk, som å stå oppreist lenge av gangen, får jeg vondt i ryggen. Hvis jeg trener i en dårlig periode, strekker jeg muskler og det som verre er av i utgangspunktet ufarlige og enkle øvelser. Da jeg tok koronavaksinene, fikk jeg vondt i ryggen. Ryggen min er alltid det første som gjør vondt når jeg blir sjuk. Nå nylig hadde jeg bihulebetennelse, som jo er ille nok i seg sjøl, men det verste var jo egentlig at ryggen min var så grønnforjævlig vond at det eneste jeg orka var å ligge på yogamatta mi og grine. Til slutt ringte jeg Vibeke og spurte om hun kunne komme og hente meg fordi jeg ikke klarte noe som helst. Jeg blei værende i Lier i over ei uke for å komme meg. 

Og jeg har vært hos legen med dette. Mange ganger. Og leger sier stort sett det samme som han ene som var med på Budapest-turen: at jeg ikke bruker gode nok sko. Eller at jeg sitter for mye foran skjerm. Eller at jeg ikke trener nok. Eller at jeg er for tynn. 

Det fins mange tjueénåringer som bruker dårlige sko og som sitter mye foran skjerm og som trener lite og som er tynne, som likevel klarer å gå dagen etter å ha vært på konsert.

I fjor sommer tok jeg røntgen av ryggen min for første gang. Den var visstnok helt fin.

For så vidt over en måned siden tok jeg MR av ryggen min for første gang. Den var visstnok helt fin. Legen min anbefalte meg å ta kontakt med fysioterapeut. Som var det samme som hun gjorde da jeg spurte henne om hun hadde noen som helst idé om hva som kunne feile meg i 2016 eller deromkring. Den gangen var jeg hos en fysioterapeut som ikke skjønte åssen hun kunne hjelpe meg, men som sa at det var lurt å trene.

Jeg har trent hver dag i tre år og jeg er ikke bedre, bare verre.

Da jeg så Yvie Oddly for første gang i RuPaul's Drag Race, var det første gangen jeg hørte om Ehler-Danlos syndrom. Etter å ha klagd over smertene mine til Martina, var hun den første hun som sa til meg at det hørtes ut som Ehler-Danlos syndrom. Symptomene inkluderer en spesifikk form for hypermobilitet, blant annet overstrekk i albueledda:

… i tillegg til smerter, selvfølgelig. 

Det eneste stedet på kroppen der ledda mine ikke er for mjuke for sitt eget beste, er ryggen. Ryggen min blir bare stivere og stivere. Da jeg var liten og dreiv med dans, kunne jeg sitte i lotusstilling, komme cirka halvveis ned i spagaten, nå i gulvet med fingrene mens jeg stod med rette bein og stå i bru. I dag kan jeg sitte i lotusstilling, komme nesten helt ned i spagaten og nå i gulvet med begge håndflatene mens jeg står med rette bein, men jeg klarer ikke lenger å stå i bru, faktisk klarer jeg så vidt å lene meg bakover i det hele tatt, noe som har vist seg å være et stort problem på trening. 

Sist gang jeg var hos legen med dette, da jeg altså blei henvist til MR, var mistanken Bektherevs sykdom. Som jeg egentlig syntes beskreiv ryggsymptomene mine ganske bra, sånn isolert sett. Så selv om det er en skikkelig kjip kronisk sjukdom å ha, hadde jeg håpa at MR'en skulle vise noe, for noe er det jo, om det så er det ene eller det andre. En kollega av Vibeke som har Bekhterevs, mente forøvrig at siden det eneste som hjelper mot Bekhterevs er trening, og jeg allerede trener ganske mye, var det ikke utenkelig at all treninga mi ville ha hindra noe i å vises på et MR-bilde, eller at jeg, som er så mjuk i utgangspunktet, rett og slett ikke kan sammenlignes med noen som ikke er like mjuke eller som ikke trener som jeg gjør. Jeg har kanskje "nøytralisert" en mulig Bekhterevs på egen hånd, og om jeg ikke hadde blitt bitt av treningsbasillen i 2020, ville jeg hatt et mer uttalt sjukdomsbilde.

Legen min mente uansett, som sagt, at jeg burde dra til fysioterapeut igjen siden det ikke var noe å se på bildene. Og jeg mista litt motet, for fysioterapi var tross alt særdeles lite fruktbart sist jeg prøvde meg der.

Men heldigvis for meg, er jobbspesialisten min i Nav tilfeldigvis fysioterapeut i tillegg. Og han mente at jeg, uansett MR-resultat, burde henvises til revmatolog, som kunne ta ei spesialistvurdering på hvorvidt Bektherevs skal utelukkes eller ikke. Dessuten sa han at det ville være utrolig mye mer nyttig for en fysioterapeut om jeg hadde vært til utredning hos revmatolog først, så fysioterapeuten hadde noe å gå etter. Problemet mitt er at jeg har vanskelig for å si imot en autoritet som legen tross alt er. Derfor skal sjukepleieren min være med meg på et møte med legen for å diskutere min psykiske og fysiske helse om ei ukes tid. Det er nemlig litt viktig, ikke bare med tanke på smertene mine, men også fordi at hvis det viser seg at jeg har en potensielt invalidiserende kronisk fysisk sjukdom i tillegg til de psykiske utfordringene mine, er det kanskje mest nyttig for meg å, som Nav formulerte det, "se på den infoen som kan være fint å få med seg ifm vurderinger ift mer stabil økonomi for deg fremover på sikt." Ellers kjent som u-ordet, som jeg lurer på om Nav-folk har en sånn rar klausul på at de ikke har lov til å si, litt sånn som at Kiwi-ansatte ikke får bruke ordet "gratis." 

Men har jeg Bektherevs eller Ehler-Danlos? Visstnok går det an å ha begge.

Jeg håper i hvert fall at møtet med legen og sjukepleieren på fredag om ei uke fører noen vei. For nå har jeg hatt vondt uten å vite hvorfor lenge nok, syns jeg. Kanskje jeg til og med kan få vite hva jeg skal gjøre for å få det bedre. Det hadde jaggu vært noe.

Marsteintekst

Jeg husker ikke lenger hva jeg nevner og ikke nevner, men jeg er hvert fall sikker på at jeg har nevnt kurset med Bjarte Breiteig jeg var på tidligere i år. Vel, greia er at jeg fikk såpass mye ut av det kurset at jeg umiddelbart meldte meg på et nytt kurs som Nav også sponsa for meg, så bare noen uker seinere begynte jeg på kurs med Trude Marstein. Nå er også det kurset over. Forhåpentligvis klarer jeg å sette meg ned med novelleprosjektet mitt i løpet av sommeren og rydde skikkelig opp i det. Jeg er egentlig ikke redd for at jeg ikke skriver godt nok – det er i hvert fall ikke der hovedvekta av frykten min ligger – jeg er mest redd for at hele systemet i stadig økende grad favoriserer andre typer personer enn meg. Det virker som at det er lettere å gi ut bøker hvis man har det riktige nettverket, kjenner til de rette bakdørene, enn om man bare håper på å bli plukka ut fra en uendelig stor bunke med innsendte manus som det virker litt tilfeldig hvem som faktisk leser.

Jeg skal ikke bruke for mye tid på å snakke om akkurat dette akkurat nå, gud veit at jeg allerede har snakka temaet i hjel her inne før. Isteden tenkte jeg å dele litt løsreven tekst med dere. Trude Marstein ga oss spontanoppgaver i løpet av kurskveldene, og personlig anser jeg det ikke som veldig sannsynlig at jeg kommer til å bruke disse tekstene til noe direkte, men hvem veit. Nå fins de hvert fall. Om ikke annet beviser de for meg at jeg er god til å produsere tekst fort. Alle disse tekstene blei skrevet i løpet av maks ti minutter. Igjen: det virker ikke som at problemet er at jeg ikke er god nok.

Men hva veit vel jeg.

Les disse bruddstykkene som dere vil:

Lysforurensinga gjør himmelen rødsvart, gulsvart, stjerneløs. Jeg veit ikke om det jeg hører i det fjerne er ville dyr eller biler, her oppe høres alt like fryktinngytende ut uansett. 

   «Der er du jo», sier du. Du setter deg ned ved siden av meg, du har på deg caps selv om sola gikk ned for lenge siden, Ed Hardy-capsen, den vi har krangla så mye om, den jeg syns det er flaut at du bruker og som du likevel, eller kanskje nettopp derfor, fortsetter å bruke.

   «Det var ikke meninga at du skulle finne meg», sier jeg. Varmen er av den typen som føles som om den har masse, som om den aktivt trykker meg ned i bakken. 

   «Det skjønte jeg», sier du, når jeg tenker meg om har jeg egentlig ikke sett deg bruke den siden den festen hos Anna den gangen, den gangen jeg kyssa Alex mens du og de andre var opptatt med å se på salamanderen, jeg har fortsatt ikke fortalt deg om det kysset, selv om jeg har fortalt deg om så godt som alt annet pinlig og jævlig jeg har gjort.

   «Men så fant du meg likevel», sier jeg. Jeg har sandkorn under føttene, jeg burde tatt et annet skopar. 

   «Jaggu», sier du, du er for eksempel den eneste som har hørt om den gangen jeg satte fast fargestiften i rumpa den gangen da jeg var tenåring og som jeg nesten ikke fikk ut igjen, jeg måtte få Tobias til å hjelpe meg med det, du veit dét, men du veit ikke om kysset mellom Alex og meg, selv om det ikke var noen big deal en gang.

   «Tok du bilen», sier jeg. Jeg sitter stille, men ikke stille nok, bakken beveger seg fortsatt under meg.

   «Ja», sier du, dessuten var jeg i min fulle rett til å kysse ham, du hadde tross alt bare klagd og sutra hele den dagen, og så hadde du gått rundt med den blodharry capsen bare på pur f, ikke tatt den av selv om jeg ba deg om det, selv om sola etter hvert gikk ned den gangen akkurat som den har gjort nå.

   «Kjørte du motorveien», sier jeg.

   «Nei», sier du.

   «Hvorfor ikke», sier jeg.

   «Fordi jeg leita etter deg, jeg visste jo at jeg ikke kom til å finne deg langs motorveien», sier du.

   «Du er jo så glad i å kjøre på motorveien», sier jeg.

   «I og for seg», sier du.

---

Bobbi har overtalt meg til å bli med på kjøpesenteret, selv om ingen av oss liker kjøpesentre, fordi den konkrete forsterkeren han skal kjøpe kun er inne på lager på denne spesifikke butikken, og han har ikke lyst til å betale to hundre kroner i frakt for å få den sendt fra lageret. Jeg mistenker at han håper at å gå inn i musikkforretningen skal inspirere meg til å ta min egen musikalske hobby mer på alvor, og han veit uansett hvor godt jeg liker å sitte på med ham mens han kjører på motorveien, så jeg trekker pusten, setter på meg de støykansellerende hodetelefonene og går ved siden av ham inn skyvedørene, og vi har ikke gått mange skritta før blikket mitt faller på den glorete reklameplakaten utafor fitness-sjappa, den som selger manualer og proteinpulver og er bemanna av solbrune menn i ettersittende overdeler. «STRONGMAN» heter den visst, denne vidunderkuren jeg ikke forstår om er en drikk eller noe helt annet

---

Jeg har ikke engang stilt klokka ennå og jeg fikk ikke med meg hva piloten sa og sommeren i Norge gjør det uansett ganske krevende og jeg aner ikke hvor mange timer jeg har vært våken og jeg skulle ønske jeg hadde råd til taxi eller i det minste flytoget og før jeg i det hele tatt har registrert hvilket klokkeslett det står på togtavlene på perrongen ser jeg Tobias. Det er ikke engang sånn at jeg et øyeblikk lurer på om det er ham eller ikke, jeg kunne kjent ham igjen fra hvilken vinkel som helst, ikledd hvilke klær som helst, det er ingen andre som står med knekk i hofta akkurat sånn, han fingrer med en snusboks, har tydeligvis slutta å røyke, han er det siste mennesket i verden jeg orker akkurat nå, men han har sett meg i sidesynet sitt og snudd seg før jeg har rukket å planlegge en tilbaketrekningsmanøver og han sier «Nei men!».

   «Halla», sier jeg med en stemme som er prega av å ikke ha vært i bruk på gud veit hvor mange timer nå.

   «Jeg visste ikke at du skulle hjem», sier han, det er ingen steder å gjemme seg.

   «Bare en kjapp tur, derfor jeg ikke har sagt det til noen, skal bare ha noen møter, bare», sier jeg.

   Han blir stående og nikke og tygge seg på leppa.

   «Slutta å røyke?» Jeg nikker mot snusboksen han fortsatt flytter mellom hendene.

   «Har visst det», sier han.

   «Og du som alltid snakka om hvor digg det var med en røyk etter et godt måltid», sier jeg.

   «Jeg spiser bare take-away for tiden», sier han. 

---

Slutt:

Det må være femten år siden min forrige kjøretime, jeg kom aldri så langt som å faktisk kjøre opp. Stadig har jeg gjentagende drømmer om at jeg kjører bil, hvor ubehagelig det er, hvor lite kontroll jeg har, at alle forventer at jeg skal klare det, men at jeg er livredd hele tida, det er bare flaks som gjør at jeg aldri havner i grøfta, kjører på fotgjengere eller sjøl blir påkjørt. Sånn sett føles det utrolig lite logisk at jeg nå sitter i bilen til Bobbi, har kjørt den ganske langt til og med før jeg omsider stoppa her ved siden av fotballbanen, det er noen barn i gang på den, fire – fem stykker, de tar tilsynelatende ikke notis av meg, for alt de veit er jeg bare en voksen i en bil, de har ikke kompetanse til å bedømme at parkeringa mi bør tilsi at jeg ikke veit hva jeg driver med. Kanskje angrer jeg til og med, jeg veit ikke. Kanskje kan jeg bare gå ut av bilen nå og hoppe på en buss hjem igjen, eller jeg trenger ikke heller å dra hjem, jeg kan dra et helt annet sted. Bobbi kommer til å anmelde biltyveriet. 

Begynnelse:

TV’en står på, noen er i ferd med å begraves, en europeisk kongelig, trur jeg, jeg har ikke oversikt over hvilke monarker som hører til hvor. Bobbi er på kjøkkenet nå, etter lydene å dømme tar han oppvaska for hand til tross for at vi har oppvaskmaskin, han satte bare på TV’en og lot meg være aleine med den, han følte vel det var en passende straff til meg etter at jeg lot sokkene være igjen i skittentøyskurven istedenfor å vaske dem samtidig med underbuksene, «begge skal jo vaskes på seksti grader og vaskemaskinen var jo ikke halvfull engang», sa han etter at han hadde skrudd på TV’en, det var det hele, ingen konklusjon, ingen forklaring, ingen redegjørelse av følelser, bare denne handlinga som jeg antar at er meninga at jeg skal tolke symbolsk, at jeg skal skjønne hva det betyr og hva det sier om hans nåværende sinnsstemning, men det gjør jeg ikke. Hører bare at klirringa fra bestikket blander seg med stemmene på TV’en,

---

Tre – fire blader daler ned utafor vinduet, jeg trudde ikke trærne holdt på sånn på denne tida av året, men med global oppvarming er tross alt ingenting sikkert og alt kan tilsynelatende skje. Sjukepleieren smiler til meg fra inne i båsen sin, eller kanskje er hun ikke sjukepleier, kanskje bare en helt vanlig resepsjonist, megetsigende er det hvert fall, jeg trur ikke hun skjønner hvorfor jeg fortsatt sitter her nå som legen har konkludert med at jeg bare er litt forslått, at jeg antakelig ikke har hjernerystelse engang. Hvite skyer trekker fort over himmelen, telefonen min vibrerer fra lomma, jeg har ikke lyst til å ta den fram, men sannsynligheten er stor for at det er Bobbi, jeg lirker den ut, «har lånt bilen til Luca, er på vei nå» skriver han, ingen smilefjes, hadde helt ærlig håpa på et hjerte, kanskje hjertet med bandasje på som søstera mi pleier å bruke i meldingene til meg, men Bobbi er vel lei av meg og alt jeg roter meg borti på et helt annet nivå enn alle andre. Jeg åpner notatblokka på telefonen og skribler ned en beskrivelse av venterommet, mest for at den utålmodige resepsjonistsjukepleieren skal få inntrykk av at jeg tekster noen og at jeg på den måten kan rettferdiggjøre det faktum at jeg stadig sitter her og potensielt tar opp sitteplassen til noen som faktisk trenger det, og hva skal jeg uansett ellers ta meg til, sosiale medier orker jeg hvert fall ikke å forholde meg til akkurat nå. «Skulle ønske jeg hadde slått meg kraftigere», skriver jeg i notatet, skammer meg litt med det samme, men det er jo sant, hadde jeg brukket et ribbein igjen hadde kanskje Bobbi vært mer tilgivende, hadde det ennå vært litt synd på meg oppi alt, jeg har ikke måttet sy engang.

Jeg sitter i sofaen med knærne oppunder haka, mobilen ligger med skjermen ned, det blir mindre angst på denne måten. Bobbi er ute på verandaen, han har telefonen opp til øret, vi sa ingenting på veien hjem fra legevakta, hørte bare på radio, og da han parkerte bilen til Luca i innkjørselen og skrudde av tenninga, sa han bare «jeg skal ringe forsikringsselskapet», så logisk sett burde det være dét han driver med akkurat nå, glassdøra er lukka igjen, men jeg ser ham gjennom gjenskinnet fra sola; kroppsspråket hans, ansiktsuttrykka, det er ikke forsikringsselskapet han snakker med, det er kanskje mora hans, Luca eller Sara, kanskje til og med ekskjæresten. Jeg vurderer å skru på Bluetooth-høyttalerne, føler et akutt behov for å høre på Anti-Hero av Taylor Swift og danse bort følelsene, men jeg er mest redd for åssen det ville tatt seg ut for Bobbi, at han vil komme inn etter å kanskje ha grått og så se meg svinsende rundt mens jeg mimer teksten, som om jeg ikke tok dette på alvor, men også gikk altfor mye inn i det på ei og samme tid. Jeg tar en avgjørelse: dette er mitt rot og jeg håndterer det som jeg vil, så jeg plukker opp telefonen igjen, overser de tapte anropa og åpner Spotify, strekker med etter fjernkontrollen, og snart er Taylor der og trøster meg med anerkjennelsen hun har sunget til meg så mange ganger før: at hun blir eldre, bare aldri klokere, det er hun som er problemet, alle er enig. 

Mai 2023

Opplevelser: Boktips live på Cappelen Damm med Susanne. Filmkveld hos Trine. Tur med Mari. Eurovision-finalefest hos Trine. Besøk hos Vibeke. Øl med gjengen fra Marsteinkurset. 

Innkjøp: Jeg har den siste tida vært på utkikk etter det perfekte paret med joggesko, og dessverre oppdager jeg ofte altfor seint hvorvidt de egentlig er gode eller ikke, det holder liksom ikke å prøve dem én gang, jeg må alltid gå litt langt med dem før jeg egentlig gjør meg opp ei mening. Disse skoa (første par fra Buffalo, andre par er billigræl fra Kina) er veldig fine, men egentlig ikke så gode som jeg vil ha dem, men jeg håper jeg bare trenger å gå dem inn skikkelig og ikke trenger å bruke penger på enda et par sko.

Men jeg har også endelig kjøpt meg deksel til telefonen min, noe som var på høy tid, fra Post Wook:

Og på Boktips Live hørte jeg Brynjulf Jung Tjønn lese fra Kvit, norsk mann og syntes det jeg hørte var så bra at jeg kjøpte boka:

Og helt til sist denne pinen fra Pawsitive Pins. Forhåpentligvis vil den gjøre det mindre problematisk for meg å oppholde meg i offentlige rom:

TV-serie: Jeg er fortsatt veldig opptatt av Succession, men jeg har også funnet ut at jeg aldri egentlig har snakka om Love, Death + Robots her inne før, som jeg har sett på en del i det siste fordi episodene er korte nok til at jeg rekker å se dem på travle dager der jeg egentlig ikke har tid til å komme i gang med noe ordentlig, men der jeg likevel har en knapp halvtime eller så til rådighet. Kort fortalt er det ikke så mye en TV-serie som det er ei samling animerte sci-fi-kortfilmer, der de korteste er under ti minutter og de lengste er opp mot tjue. Fordi de er lagd av forskjellige filmskapere, varierer de naturlig nok i både tematikk, stil og kvalitet, og helt ærlig syns jeg de fleste av dem virker mer som skisser eller utkast heller enn ferdige ideer, men på sitt beste er de veldig gode og fascinerende ideer som har inspirert meg i min egen skriving. Blant de jeg liker best, er Fish Night og The Very Pulse of the Machine.

Spill: Okeidere, sist vi snakka om dette kosespilte jeg mest Final Fantasy X igjen for ørnte gang, men så nådde jeg det punktet der det går fra gøy til frustrerende, og siden dette tross alt er et spill jeg har spilt mange ganger allerede, føltes det ikke som å gi opp da jeg valgte å legge det fra meg for nå og vende tilbake til Horizon: Zero Dawn, som jeg så vidt rakk å begynne på i april. Og nå har jeg fått fullstendig hekta på det. Det er en post-apokalyptisk verden, men den inneholder verken zombier eller radioaktive monstre, et helt ærlig kjærkomment avbrekk. Det er en enorm verden, og den tillater meg å gjøre uhorvelige mengder med det jeg kanskje syns er aller gøyest i spill: å utforske. 

Film: Det blei to filmer på meg denne måneden: Detektiv Pikachu og The Wonder. Jeg kan absolutt se at førstnevnte har kvaliteter som en morsom og underholdende film, men jeg trur jeg må innse at den bare ikke er min greie i det hele tatt. For meg hadde den det til felles med Marvel-filmer at det er en rørete og overkomplisert historie jeg hele tida distraheres fra i form av slåsskamper, overfladisk romantikk og prangende scenografi. Ikke noe i veien med noe av dette i seg sjøl, det bare har en tendens til å bli for mye for hjernen min å ta innover seg. Sånn sett er The Wonder veldig mye mer i tråd med min foretrukne måte å innta film på: lavmælt og langsom. Den har det riktige stiluttrykket og den riktige ulmende stemninga, men noe ved slutten føltes litt for… jeg veit ikke, lettvint eller uforløst til at jeg klarer å elske den. Men en god film var det helt klart.

Musikk: Eminente Eluvium slapp nytt album i løpet av måneden, og avslutningssporet Endless Flower kombinerer det episke og euforiske som allerede fins i de tidligere låtene, noe som gjør dette til ei perfekt sistelåt. Den er både ei oppsummering og et løfte om mer. Det er de store følelsene og de små. Det er både yin og yang. 

Throwback Thursday: Aloha verden – sekstende kapittel

En dag, når forholdene ligger til rette for det, skal jeg sette meg ned og fortelle dere om noe av det som har skjedd i det siste, men sånn som ting er akkurat nå, er jeg for det meste bare overvelda. Så inntil da: her har dere litt mer Aloha verden. I dette kapittelet oppsummerer egentlig Stan hele romanen med dette beleilige resonnementet: "Jeg begynte å tenke over noe. Livet mitt var så lettvint. Eller kanskje det bare var jeg som var heldig. Uansett virket det som om jeg ikke behøvde å jobbe for noen ting, de bare kom til meg sånn helt uten videre." Without further ado:

”Stan?” 

   Stemmen til Pernille fikk meg til å våkne. Jeg hadde nemlig sovnet midt opp i all skuffelsen og fortvilelsen og det som verre var.

   Døra gikk opp og Pernille stod i døra. Hun så oppriktig lei seg ut og sa: ”Unnskyld, altså, men det var altså fordi jeg ikke ville at du skulle bli sjalu. Jeg mener, hva om vennskapet vårt hadde gått i vasken fordi jeg hadde sagt sannheten. Det er faktisk best å ljuge i visse situasjoner”. 

   ”Ja, jeg veit det!” sa jeg og smilte. Så gikk jeg opp av senga og ga Pernille en klem mens jeg sa: ”Jeg tilgir deg, jeg. Jeg ville gjort det samme sjøl”. 

   Etter en liten stund, trakk Pernille seg unna og sa: ”Ole er jo ikke min lenger og siden du helt opplagt er på knærne etter han og jeg veit hvor han bor… Jeg mener… Vil du at jeg skal ordne en date eller noe sånt?” 

   Jeg stirret på Pernille. En date med Ole? Det ville vært fantastisk og det sa jeg til henne og da svarte Pernille: ”Ok, men du må bli hjemme, så skal jeg stikke bort til han, jeg!” Jeg nikket opprømt og da Pernille gikk ut av rommet vårt, la jeg meg bakover og tenkte på… Kan du gjette? Ole, vel!

   Pernille kom tilbake igjen etter bare en liten stund og med et smil om munnen. Jeg visste vel egentlig svaret, men allikevel spurte jeg strålende: ”Hva svarte han?” 

   ”Han svarte ja!” hvinte Pernille og hoppet opp og ned. 

   ”Å herregud!” utbrøt jeg og det føltes ut som om jeg besvimte. Jeg? På date med Ole? Min store forelskelse siden… tja, vet ikke! Lenge!

   ”Hva var det du sa?” spurte jeg med store vanskeligheter for å tro hva jeg nettopp hadde hørt. 

   ”Jo, Ole ville bli med på da…” 

   ”Nei, nei, nei!” avbrøt jeg, ”hva sa du til Ole for at han gikk med på det?” 

   ”Å ja. Vel, først sa jeg ’hei’ og sånn, du veit, ’hvordan har du det?’ og sånne ting. Han spurte meg om jeg var tilbake i Ålesund og jeg sa ’ja, det er jeg, og med meg har jeg ei venninne av meg’. ’Jasså’, sa Ole, ’hvordan er hun?” Da svarte jeg ’å, hun er bare helt kjempegrei og så er hun veldig pen også’”. 

   ”Nei, nå må du gi deg!” avbrøt jeg, ”du sa vel ikke seriøst at jeg var pen!?” 

   ”Jo! Du er jo det!” sa Pernille, men jeg bare blåste henne av. Men Pernille fortsatte: ”Da jeg hadde sagt det, ble Ole straks interessert og sa at han savnet en kjæreste. Jeg sa ’ja, det veit jeg at venninna mi også gjør’ og så hadde jeg tenkt å spørre om det, da, men Ole kom meg faktisk i forkjøpet og sa ’du, kan ikke du spørre hun venninna di om hun kunne tenke seg å gå ut med meg, vel?’ ’Jo da, det kan jeg!’ svarte jeg og nå gjenstår bare å ringe ham, da! Jeg mener, å si at du gjerne vil!”

   Jeg smilte da Pernille løp ned igjen for å ringe til Ole og jeg måtte nesten klype meg i armen for å spørre om dette virkelig skjedde meg.

   Jeg begynte å tenke over noe. Livet mitt var så lettvint. Eller kanskje det bare var jeg som var heldig. Uansett virket det som om jeg ikke behøvde å jobbe for noen ting, de bare kom til meg sånn helt uten videre. Var det sånn jeg ville ha det? Ville jeg virkelig bare sitte der og få verdens beste liv servert på sølvfat uten egentlig å fortjene det?

   ”I over i morgen!” ropte Pernille opprømt og stod helt plutselig i døra. 

   ”Når da?” spurte jeg. 

   ”Halv fem. Å, så gøy dette blir!” sa Pernille og var kanskje enda mer i ekstase enn det jeg var. Da hun hadde roet seg en smule, sa hun: ”Han har lovt deg en overraskelse uten like!” 

   ”Kult!” sa jeg og nikket, mens det jeg egentlig mente var ”Vekk meg, jeg tror jeg drømmer!”

Neste dag var jeg kjempehyper. Jeg greide ikke å tenke på noe annet enn daten med Ole dagen etter og det eneste jeg greide å bedrive dagen med, var å se på tegningen min og klærne mine. Jeg måtte nemlig tenke veldig nøye gjennom hva jeg skulle ha på meg. Det var viktig å ta det absolutt fineste jeg hadde, en date med drømmegutten min gjennom ca. hele livet var jo rett rundt hjørnet!

   ”Prøv å tenke på noe annet, da!” sa Pernille lattermild der hun stod i døra og så på at jeg prøvde nye antrekk minst for 100. gang. 

   ”Greier ikke!” sa jeg, men Pernille lo igjen, tok et overblikk over meg og sa: ”Ole liker ikke sånne jenter, altså”. 

   ”Sånne jenter? Hva mener du?” spurte jeg og så nedover meg selv. Jeg hadde jo tatt det aller kuleste skjørtet mitt med folder og skotskruter pluss et dødstøft naglebelte. Toppen var en gul, utringet singlet med East Coast-trykk og en bulldogg. 

   ”Punkere, Stan. Punkere. Det ser ut som om du kommer rett ut fra en video til Sex Pistols, jo!” sa Pernille med en latter. 

   ”Men det er jo dette som er meg… Nei, du har rett, jeg må gjøre best mulig inntrykk på ham”, sa jeg og begynte å ta av meg skjørtet.

   ”Skal vi se… Ole liker søte og snille jenter”, sa Pernille og åpnet klesskapet mitt. 

   ”Hm…” Hun gransket klærne, som alle var i samme stil, skeptisk, før hun snudde seg mot meg og sa: ”Du har ikke noe, jo! Kom, vi må til byen for å handle!” 

   ”Ok!” sa jeg og tok på meg en ok olabukse før jeg grep veska mi og skyndte meg etter Pernille som alt var på vei ned.  

   Da vi var i byen, gikk vi gjennom den, i mine øyne, kjedeligste butikken som noen gang har eksistert: Hennes & Mauritz. Men i følge Pernille var det akkurat der jeg måtte gå hvis jeg skulle så mye som ha en sjanse på Ole.

   ”Prøv. Prøv. Prøv. Prøv”, sa Pernille og lesset en del klær opp på meg, alle i samme romantiske stil med blonder, rysjer og blomster. Jeg gikk inn i prøverommet og så hvor håpløs jeg så ut med et langt, lyseblått skjørt overlesset med sommerfugler og glitter. Dette var ikke meg i det hele tatt, men hvem vet, kanskje jeg trengte en make-over? Punkerstilen min falt sikkert ikke i like god jord hos alle.

Jeg endte til slutt opp med det som så greiest ut for meg: Et knelangt, hvitt skjørt med splitt foran og en del rysjer nederst og en hvit singlet med blonder.

”Det var bedre”, sa Pernille da jeg kom ut av prøverommet, ”nå mangler vi bare sminken!” 

”Sminken?” spurte jeg litt engstelig. Hva kom nå? 

”Ja, jeg mener, det du har er bare ræva. Ikke ta det personlig, altså, men det er ikke helt Ole sin stil med hardt sminkede øyne, en mørkerød leppestift og hvit underlagskrem. Du trenger… tja… en lyserosa lipgloss, kanskje lyseblå øyeskygge, beige underlagskrem og kanskje brun eyeliner og mascara i stedet for svart.” 

”Ikke tull!” stønnet jeg, men Pernille lo og sa: ”Gi den romantiske stilen en sjanse, da! Du kommer til å like den etter hvert, bare vent å se!”

Da vi gikk mot avdelingen for sminke, kom jeg til å tenke på det som skjedde sist gang jeg var vitne til en make-over. Det med Roger og Sid. De hadde feiget ut med en gang de fikk se sitt nye hår, og egentlig skjønner jeg jo det og, men allikevel ga dette meg litt kalde føtter.

”Se her!” Pernille avbrøt tankene mine og holdt fram noe lilla greier i en liten, gjennomsiktig plastboks. 

”Hva er det?” lurte jeg på. 

”Bodyglitter. Smør det hvor du vil på kroppen, og du vil glitre om kapp med det kjedet her som du skal ha på deg!” svarte Pernille og holdt opp et kjede med et sommerfuglanheng med strassteiner i alle regnbuens farger.

Jeg kunne ikke annet enn å stirre storøyd på smykket. Skulle jeg ha på meg det?

Pernille skjønte meg såpass godt at hun visste hva det blikket betydde og holdt opp et armbånd med plastskjell og sa: ”Dette skal du også ha”. 

Til slutt endte jeg opp med masse rart, igrunn, og jeg måtte kikke ned i handleposen flere ganger for å forsikre meg om at jeg virkelig hadde kjøpt alle disse greiene. 

Jeg gikk mot utgangsdøra, da plutselig Pernille spurte: ”Hvor har du tenkt deg?” 

”Eh, hjem”, sa jeg, som sant var. 

”Å, nei da, du, du slipper ikke unna så lett! Kom her!” sa Pernille og dro meg i armen. Hun dro meg med seg helt bort til… frisørsalongen. 

”Du kan ikke mene det! Jeg liker ikke å fornye håret”, sa jeg og tok fram en lokk av mitt egne naturlig blonde hår. 

”Nei, nei, ikke nå. I morgen. Ville bare vise deg hva som kom, jeg, for i morgen skal du få en skikkelig søt frisyre!” sa Pernille. 

”Nei, ikke si det ordet! Ikke si ordet ’søt’!” ropte jeg og holdt meg for ørene, men Pernille bare lo.

   Da vi kom hjem, var besteforeldrene hennes også hjemme. 

   ”Har dere vært på shoppingtur?” lurte bestemoren ivrig på, ”få se hva dere har kjøpt, da!” Jeg greide ikke å la være å surmule litt da jeg tok opp skjørtet, toppen, smykkene og sminken. Bestemoren bare sa at det var et ”kjempelekkert antrekk”. Bestefaren til Pernille så det også og jeg var sikker på at han, som alle andre besteforeldre, var mye mer fornøyd med denne stilen enn den jeg hadde hatt før.

   Den jeg hadde hatt før. Betydde det at jeg hadde skiftet stil nå, da? Nei, det kunne det ikke! Jeg hadde bare kjøpt disse klærne for å pynte meg litt ekstra til daten. Etter daten skulle jeg selvfølgelig kle meg i punkerklær igjen.

   ”Vi var nede ved et museum, vi! Det var så koselig der! Absolutt verdt et besøk!” Stemmen til bestemoren til Pernille skar inn i tankegangen min, men den hadde allerede kommet så langt at jeg var begynt å tvile.

   ”Jeg går ovenpå litt, jeg. Føler meg ikke helt bra”, unnskyldte jeg meg og gikk opp trappa med tunge skritt. Akkurat hva jeg tvilte på, visste jeg ikke helt, men én ting visste jeg: Noe var det og dette noe jeg ikke helt kunne identifisere, gjorde meg usikker og litt redd.

   Jeg måtte visst ha duppet av litt igjen. Typisk meg, det, vet du. Duppe av på morgen og våkne opp på kvelden, frisk og uthvilt. Og hvis jeg greide å spare meg for fristelsen til å ikke sove på dagen, klarte jeg allikevel ikke å sovne på kvelden, da, så hva var egentlig vitsen med å spare seg for fristelsen?

   Uansett, da jeg våknet, var det mørkt og Pernille lå og sov i senga over meg. Jeg, på madrassen min, lurte på hva jeg skulle gjøre for å bli trøtt, men denne gangen som andre ganger, kom jeg heller ikke på noe spesielt og det endte med at jeg til slutt lå og vred meg i senga mens tusen tanker svirret rundt i hodet mitt. Tanker som ”hva om ikke Ole liker meg?”, ”lurer på hva som skjer hvis vi blir sammen”, ”hva om ånden min ikke er helt fin?”, ”er Ole en dårlig kysser?”, men også tanker som, ”lurer på hva klikken i USA gjør nå”, ”savner de meg?”, ”hvordan går det med Tobias og Kylie?” og ”jobber de med å gi ut en ny singel?”

   Etter hvert falt også jeg i søvn, og da sov jeg tungt, til forandring, derfor hørte jeg ikke at Pernille stod opp, men våknet allikevel med et rykk da hun sprutet et glass med vann i ansiktet på meg!

   ”Aaaah!” ropte jeg og satte meg opp. Jeg så rett opp i et tomt kjøkkenglass og en glisende Pernille. 

   ”Opp og stå, du veit vel hvilken dag det er i dag?” spurte hun lurt. 

   ”Ole!” gispet jeg og satte meg opp, men Pernille bare lo. 

   ”Kom igjen”, sa hun, ”vi to skal til frisøren, vi!”

Trettipunktersbloggutfordring #16: Fem ting du ønsker deg til jul

Husker dere sist jeg svarte på trettipunktersbloggutfordringa mi? Det gjør nesten ikke jeg heller. Heldigvis utvida jeg tidsfristen fra tretti dager til uendelig med tid da jeg begynte på den for lenge, lenge siden, ellers hadde jeg driti meg ut skikkelig nå. Nå som vi offisielt er over halvveis, betyr det kanskje at det bare er åtte år til jeg fullfører den! Hurra for meg. (Som et lite apropos fikk jeg litt lyst til å gi tjuefem år gamle Kristine som begynte på denne utfordringa med femten fakta om seg sjøl en klem – flesteparten av faktaene er veldig åpenbart skrevet om noen med udiagnostisert autisme og ADHD.)

Og siden vi nå allerede har etablert at tidsforståelse ikke er min sterkeste side, ser jeg ingen problemer med å snakke om hva jeg ønsker meg til jul i mai.

1. Platespiller

Jeg ga Jørgen platespiller i julegave i 2012, og i 2013 flytta vi sammen. Da han flytta ut i 2019, hadde jeg ganske mange plater og ingen måte å høre på dem på. Men siden det bare var noen måneder til jeg fylte rundt tall, bestemte jeg meg for at i april 2020 skulle jeg jaggu gi platespiller til meg sjøl i trettiårsgave. Men så var det som kjent utrolig mye som ikke blei noe av likevel i det herrens år 2020. Ikke minst mista jeg jobben og befant meg plutselig i en ganske mye kjipere økonomisk situasjon enn før. Tre år seinere er jeg fortsatt i den samme situasjonen (inntil videre, Nav er på ballen, mer om det seinere) og platespiller har havna ganske langt nede på lista over økonomiske prioriteringer. Men en vakker dag skal det skje.

2. Plater

Mangelen på platespiller hindrer meg derimot ikke i å kjøpe plater. Nå om dagen bruker jeg stort sett Spotify til å høre på musikk, men jeg nekter å kjøpe abonnement hos dem fordi de velger å betale artistene så latterlige lite. Isteden bruker jeg penga jeg ellers ville brukt på å kjøpe plater som artistene faktisk tjener noe på. Dessuten er det mange som legger så mye arbeid i fine fysiske utgivelser at det uansett føles verdt det selv om jeg inntil videre ikke kan høre på dem. De er små kunstverk, noe jeg snakker enda mer om i dette innlegget fra 2019. Jeg bare liker å eie plater, jeg liker å eie fysiske representasjoner av musikken jeg er glad i, de føles nærmest som trofeer eller diplomer på et vis, som konkretiseringer av den abstrakte handlinga det innebærer å støtte en artist direkte. Jeg ville mer enn gjerne overført en pengesum direkte til en artist jeg liker sin bankkonto for å sikre at de kan fortsette å drive med musikk uten å få noe tilbake for det utover musikken, så å dermed faktisk få en utgivelse det ligger mye omtanke i, syns jeg er utrolig fint. 

3. Bøker

Jeg er verdens treigeste leser og det veit vi alle. Boka nederst på illustrasjonsbildet her, begynte jeg på i fjor sommer og er den jeg fortsatt holder på med. På et visst punkt i fjor mista jeg lysten til å både lese, skrive og leve, og jeg er fortsatt på vei opp av det hullet. Jeg har lyst til å leve igjen, har så vidt fått tilbake lysten til å skrive, så forhåpentligvis er lysten til å lese neste steg. Til tross for at det er et enormt gap mellom hvor mange bøker jeg skaffer meg og hvor mange jeg rekker å lese, er bøker akkurat som plater bare en sånn ting jeg setter veldig pris på å eie og få. Jeg liker følelsen av å fysisk ha mange bøker i nærheten til enhver tid, dessuten er å kjøpe bøker det aller nyttigste man kan gjøre for å sikre overlevelsen til våre mange fine uavhengige bokhandlere, for eksempel Cappelens Forslag. Som med artister, hadde jeg ikke nølt med å overføre en pengedonasjon til Forslaget om de hadde bedt meg om det, så når den mest effektive måten å støtte dem økonomisk på er ved å få ei bok i gjengjeld, er jo det en no-brainer.

4. Spill

Film, bøker og spill er mine foretrukne måter å innta fortellinger på, og det varierer hvilke av de tre jeg foretrekker enda litt mer enn de andre. Akkurat nå er det spill. Egentlig liker jeg jo fysiske utgivelser av spill aller best, akkurat som med alt annet, men jeg innser jo hvor praktisk det er med PSstore. Med andre ord er både fysisk format og digitale gavekort optimale gaver til meg, jul eller bursdag eller hva det måtte være.

5. Klær

Jeg syns personlig det er veldig trist at moteindustrien er en klimaversting, for jeg er veldig glad i klær generelt og elsker å bruke mote til å uttrykke meg kreativt og visuelt, kanskje særlig fordi jeg er så usedvanlig dårlig til å tegne, haha. Jeg er dog ganske flink til å ta bevisste valg når det gjelder å kjøpe klær, blant annet ved å handle brukt eller ved å støtte uavhengige bedrifter. Selv om mange trur de forstår klesstilen min, er det slettes ikke alle som gjør det, så jeg tør ikke å ønske meg klær av hvem som helst, men det er enkelte venner jeg stoler på dømmekraften til, sånn som Mari, som ga meg toppen jeg har på meg på bildet over. Jeg har forøvrig blitt spurt før om hva stilen min heter, liksom hvilken subkultur jeg hører til, og da må jeg dessverre gi det litt kjedelige svaret at jeg ikke har peiling. Akkurat som at jeg ikke prøver å skrive i noen spesifikk sjanger, prøver jeg heller ikke bevisst å følge noen spesifikke stilregler. Jeg lar meg inspirere av alt mulig, og inspirasjonskildene mine varierer over tid, men jeg er alltid glad i farger og glitter. De siste åra har åttitallet, nittitallet, grunge og white trash vært åpenbare inspirasjonskilder, men det viktigste for min del er noe så vagt som å føle hvorvidt et gitt plag ✧･ﾟ: *✧･ﾟ:*sparks joy*:･ﾟ✧*:･ﾟ✧.

April 2023

Opplevelser: Middag på Mamma pizza og biljard på Rock In med Mari. Middag på Habibi, spill og dranks på Tilt og karaoke på Syng med Vibeke, Trine, Martina og Hannah. Tacofest hos Vibeke. Disney-quiz og Hits for quiz på Brød og Sirkus og karaoke på Syng med Martina, Trine, Hannah, Liza, Tina og Camilla.

Innkjøp: Jeg har etter hvert innsett at selv om jeg føler meg skikkelig dum med caps, er det helt nødvendig for meg å bruke det om sommeren fordi jeg har en tendens til å bli solbrent i hodebunnen. Heldigvis er jeg allerede ganske harry, så jeg kan bruke Von Dutch.

Jeg forhåndsbestilte soundtracket til podcasten Impact Winter da det blei annonsert fordi det inneholdt ei ny låt av TR/ST, men så endte jeg dessverre opp med å egentlig ikke like sangen så veldig. Men penger brukt på plater er aldri bortkasta i mitt hode, dessuten er sjølve vinylen skikkelig fin:

TV-serie: I likhet med The White Lotus, unngikk jeg bevisst Succession ganske lenge fordi jeg syntes det hørtes kjedelig ut basert på handlinga (rik familie kjemper om makt på Wall Street), men akkurat som med The White Lotus tok nysgjerrigheten overhånd til slutt likevel, og akkurat som med The White Lotus har jeg endt opp med å elske Succession til tross for en tematikk som egentlig ikke interesserer meg, rett og slett fordi det er så ufattelig velskrevet og velspilt. Nok en gang er dette et bevis på at god TV liksom er god TV uansett, for hvis håndverket alt er bygd på er solid, kan omtrent hva som helst fenge og engasjere. Succession har noe av den samme satiriske undertonen jeg satte sånn pris på i The White Lotus, men er plassert i et Game of Thrones-aktig rammeverk der utspekulerte og mangefasetterte karakterer slåss om den etterlengta plassen øverst i hierarkiet. 

Spill: Nå som jeg faktisk har spilt ferdig The Last of Us Part II, vil jeg bare avslutningsvis si at jeg setter pris på hva spillskaperne har gjort med materialet sitt. Dette er nærmest en slags anti-spill-opplevelse, der det første spillet i større grad fulgte de sedvanlige konvensjonene for forventningene våre til spillmediet. Denne gangen har de vært mer opptatt av å si noe om den menneskelige psyken enn av å forme et narrativ på den måten vi kjenner det, med oppbygging, utvikling og en form for katarsis. På denne måten føles historien som en helhet litt uforløst og skuffende, samtidig som det jo ofte er nettopp sånn den menneskelige opplevelsen er: uten mening, utilfredsstillende og urettferdig. Sjølve fortellinga fungerer dårlig som ei fortelling nettopp fordi spillet heller vil utforske menneskesinnet enn å fortelle ei fortelling, og menneskesinnet durer i vei uten å ta hensyn til troper og konvensjoner. Jeg veit ikke om dette gir mening, og jeg trur nok også denne måten å bygge opp et spill på vil støte enkelte fra seg, men jeg er glad de valgte å ta en risiko og gi oss en ny måte å spille på, og jeg er veldig spent på hva de vil få til med andre sesong av TV-serien.

Etter å ha fullført TLOU2, begynte jeg så vidt på Horizon: Zero Dawn, som foreløpig lover veldig godt og som minner meg litt om Subnautica, ikke i gameplay, men i plott. Man ramler tilfeldigvis over rester etter en høyteknologisk sivilisasjon som åpenbart har vært borte i hundrevis eller tusenvis av år. Hva skjedde, og hvorfor er de alle døde? Meeeen, som nevnt sist gang jeg var innom denne bloggen, har jeg i det siste vært såpass sliten at jeg egentlig ikke har orka å sette meg inn i noe nytt, så istedenfor å spille videre på Horizon: Zero Dawn, lasta jeg ned den remastra HD-utgaven av det spillet som antakelig ligger hjertet mitt aller nærmest, nemlig Final Fantasy X. 

Film: Hjernen min fortsetter å trekkes mot spill framfor film, og sånn må det tydeligvis bare være om dagen. Men jeg så The Good Nurse sammen med Vibeke da jeg var der for å feire bursdagen hennes, som definitivt gjorde jobben sin som fiksjonalisert true crime. Jessica Chastain og Eddie Redmayne er stort sett alltid gode, og til tross for at filmen forteller en grusom historie om en snill sjukepleier med morderiske lyster, er det den usedvanlig føkka helsepolitikken i USA som for meg står igjen som den mest skremmende delen av denne filmen.

Musikk: At det ikke er noen åpenbar sammenheng mellom når ei låt kommer ut og når jeg innser hvor god den er, er ikke noe nytt. Nå nyligst har det skjedd med Veridis quo av Daft Punk, og den har fått meg til å innse noe jeg syns er litt interessant med musikksmaken min. Mari har en sterk preferanse for låter som "tar av etter hvert" (med hennes egne ord), som har et definerbart punkt der slusene åpner seg og alt låta har bygd opp til, omsider flommer ut. Denne låta er jo det fullkomment motsatte av det, og ei låt Mari sannsynligvis aldri ville hatt tålmodighet til. Og det er nettopp derfor jeg liker den så godt: den liksom bare flyter av gårde, og mangelen på utvikling tillater meg å fortape meg i den. For min del kunne denne låta vart i timevis.