Jeg vil leve i disse musikkvideoene

(Jeg vil for den saks skyld også leve i Netflix-filmen Mute, men bortsett fra det visuelle, er den egentlig ikke så veldig bra, så du trenger ikke å se den med mindre du er spesielt interessert.)

Hvis du noen gang har lurt på åssen jeg ville vært som true crime-podcaster

Jeg vil tru at noen av dere har fått med dere at en av mine yndlingspodcaster er My Favorite Murder. Er dere klare til å få vite hva som er mitt favorittmord? Eller har dere kanskje allerede gjetta det?

Uansett. Norske Truecrimepodden utlyste i høst en stilling som vikarierende tekstforfatter. Jeg søkte, og tok selvfølgelig utgangspunkt i mitt favorittmord i søknadsteksten, men fikk ikke jobben. Nå har det visstnok kommet en episode om nettopp den saken jeg skreiv om, men jeg har ikke hørt episoden. Ifølge min venn Mari er min episode bedre skrevet enn den som faktisk ligger ute nå fra Truecrimepodden, og jeg må jo lure på om det er tilfeldig at de slapp en episode om det jeg samme som jeg skreiv om bare noen måneder etter at jeg sendte inn søknaden min? Altså, jeg har jo ikke copyright på denne historien, liksom, men litt betenkelig er det jo.

Siden jeg nå uansett ikke kommer til å bruke søknadsteksten min til noe, tenkte jeg like greit å poste den her. Jeg har prøvd å legge meg opptil skrivestilen til Truecrimepodden, så om du syns noen av formuleringene er litt utypisk meg, er det helt riktig. Jeg syns forøvrig også at jeg – og det må vel være lov å si? – skriver bedre enn det Truecrimepoddens tekstforfatter gjør, så jeg kan jo late som at grunnen til at jeg ikke fikk jobben, er at jeg skriver litt for bra, høhø. Eller bare at jeg egentlig ikke hadde tid til å gjøre noe særlig research utover Wikipedia, på grunn av kort søknadsfrist og mye å gjøre på min vanlige jobb i samme periode.

Mari, som var testleseren min før jeg sendte teksten fra meg, syns nå uansett at jeg burde sende henne en ny true crime-tekst hver uke, så hun var i hvert fall fornøyd. Hadde dette endt opp med å bli en ekte episode av en ekte podcast (og hadde jeg fått betalt for å skrive den), hadde jeg definitivt brukt mer tid på den, for den er langt fra perfekt, men igjen, det er begrensa hvor mye arbeidskraft jeg har kapasitet til å legge i noe uten at det går utover den faktiske pengeinnbringende jobben min.

Er dere klare for litt kirkebrenning og djeveldyrking, eller??



Det er august 1993, og i en trappeoppgang på Tøyen i Oslo ligger liket av en 25 år gammel mann. Mannen har blitt knivstukket 23 ganger; i ryggen, i nakken, og i hodet. Mannen er Øystein Aarseth, kjent fra black metal-miljøet som «Euronymous»; gitarist i Mayhem og innehaver av platebutikken Helvete. Det brutale drapet skal vise seg å være den siste av en rekke grufulle gjerninger utført av medlemmer av den såkalte «Black Circle»; en gruppe svartmetallere med en sterk anti-kristen overbevisning som i årevis hadde sjokkert både norsk og internasjonal presse.

La oss spole tilbake til midten av 80-tallet. Øystein Aarseth danner Mayhem, et av verdens første black metal-band, sammen med kameratene Jørn Stubberud og Kjetil Manheim. De er alle i midten av tenåra og, etter alt å dømme, helt vanlige gutter fra normale middelklassehjem. I 1988 får Mayhem en ny vokalist; Per Yngve Ohlin, ofte kalt Pelle, fra Stockholm. Pelle viser seg å inneha en enorm fascinasjon for og besettelse av døden. Som vokalist i Mayhem blir han kjent som «Dead», et kallenavn han virkelig lever opp til. Noen dager før de skal spille konserter graver han ned klærne han skal bruke, for så å grave dem opp igjen, for at klærne skal lukte av jord og forråtnelse. Han sminker seg for å ligne et lik; hvit i ansiktet og svart rundt øynene. Han snakker om døden konstant, og oppfattes av de andre i bandet som merkelig, innadvendt og deprimert. Det har i ettertid vært flere som tror at Pelle led av Cotards syndrom, en psykisk lidelse der den rammede tror at han eller hun er død.

Forholdsvis gøy til å begynne med. Øystein Aarseth til venstre, Pelle Ohlin i midten, Jørn «Necrobutcher» Stubberud til høyre

Etter hvert flytter Pelle Ohlin sammen med Øystein Aarseth og Jan Axel Blomberg, som har vært Mayhems trommeslager siden 1988. De deler et hus i Kråkstad i Ski kommune, og Pelles mentale helse blir bare verre. Han snakker ofte om selvmord, og i følge bandkolleger skal Øystein Aarseth ha oppmuntret ham til å ta livet sitt, angivelig fordi det ville skape blest om bandet og bidra til å forsterke det Øystein oppfattet som imaget deres. 

I april 1991 begår Pelle Ohlin selvmord ved å skjære over hovedpulsårene i begge underarmene, samt strupen. Deretter skyter han seg selv i hodet med hagle. Det er Øystein Aarseth som finner liket, men før han kontakter nødetatene, drar han for å kjøpe et engangskamera som han tar bilder av sin døde samboer og bandkollega med. Han plukker også opp biter av Pelles istykkerskutte hodeskalle som han deretter deler ut til de andre bandmedlemmene så de kan bruke dem som halskjeder. Et av bildene Øystein tar denne dagen blir senere brukt som forsidebilde til bootlegalbumet Dawn of the Black Hearts, utgitt i 1995. 

Dawn of the Black Hearts med Pelles lik som coverbilde

Pelles selvmord markerer et vendepunkt i miljøet som har oppstått rundt Mayhem og andre lignende band. Øystein Aarseth blir gradvis mer opptatt av satanisme og det å fremstille seg selv og bandet forøvrig som ekstreme og sjokkerende. Han åpner platebutikken Helvete, og denne skal komme til å fungere som en slags base for black metal-musikere. Bandmedlemmer fra blant annet Mayhem, Emperor, Thorns og Burzum henger, jobber og bor i platebutikken og i den tilhørende kjelleren, og de med sterkest tilknytning til butikken og miljøet blir kjent som «The Black Circle», et navn Øystein Aarseth skal ha funnet på. Kristian Vikernes, senere kjent som Varg Vikernes, er hjernen bak enmannsbandet Burzum. Han er en ung bergenser med en sterk interesse for norrøn mytologi, og som i følge boken Lords of Chaos av Didrik Søderlind og Michael Moynihan allerede fra ung alder viste nynazistiske sympatier. Øystein Aarseth er fem år eldre enn Varg Vikernes, og de to utvikler et vennskap, der Øystein fungerer som en slags mentor for Varg. Øystein lar Varg bli med som bassist i Mayhem, og i etterpåklokskapens lys er det ikke vanskelig å peke ut dette som øyeblikket da alt for alvor begynner å gå galt.

Kristian Vikernes og Øystein Aarseth

I 1992 starter kirkebrannene. Fantoft stavkirke i Bergen, opprinnelig bygd rundt 1150, brenner ned den 6. juni som et resultat av en påsatt brann. Dette utløser en bølge av påsatte kirkebranner, i hovedsak utført av personer som påstår å være inspirert av satanisme eller av personer fra black metal-miljøet. I alt tolv kirkebranner forekommer i løpet av dette året, og Varg Vikernes er mistenkt i forbindelse med fem av disse brannene. Bård Eithun fra bandet Emperor og Øystein Aarseth er sammen med Varg Vikernes med på å starte brannen i Holmenkollen kapell i Oslo den 23. august 1992. I følge Bård Eithun skal vennskapet mellom Øystein og Varg ha utviklet seg til å bli en slags konkurranse der de hele tiden knivet om å være den drøyeste, den mest ekstreme. Videre påstår Bård Eithun at Øystein skal ha deltatt i brannstiftelsen for å bevise at han var «en del av det», og ikke bare i bakgrunnen. 

Fantoft stavkirke etter brannen

Men kirkebrannene er dessverre ikke den alvorligste forbrytelsen som blir begått av en svartmetaller rundt denne tiden. Den 21. august 1992, bare to dager før han deltar i å brenne ned Holmenkollen kapell, befinner tidligere nevnte Bård Eithun fra Emperor seg i OL-parken i Lillehammer. Det gjør dessverre også 33 år gamle Magne Andreassen. Bård Eithun knivstikker Magne Andreassen 37 ganger, etter at Magne angivelig skal ha kommet med seksuelle tilnærmelser mot Bård. I lang tid har politiet ingen mistenkte i saken.
   

Bård «Faust» Eithun var bare 18 år da han drepte Magne Andreassen

Men tilbake til Øystein Aarseth og Varg Vikernes. I 1993 når det rivaliserende forholdet mellom de to bandkompisene sitt bristepunkt, og det hele kulminerer i en skjebnesvanger natt til 10. august. Sammen med Snorre Ruch fra bandet Thorns kjører Varg fra Bergen til Oslo med bil, og ankommer Øysteins leilighet på Tøyen tidlig om morgenen den 10. august. Mens Snorre venter i bilen, slipper Øystein Varg inn i leiligheten sin. Hva som skjer mens Varg er inne hos Øystein, fins det bare én versjon av, og det er versjonen til den av de to som overlever. Det som er sikkert, er at på et tidspunkt begynner Varg å knivstikke Øystein. Øystein kommer seg ut av leiligheten sin, men dør av skadene i trappeoppgangen. Varg har knivstukket sin tidligere venn 23 ganger. 
  
Ni dager senere blir Varg arrestert. Til politiet forteller han at han drepte Øystein Aarseth i selvforsvar; visstnok skal Øystein ha planlagt å kidnappe for så å torturere Varg til døde og filme det hele. Og helt ærlig: med sitt voldsomme fokus på å være så ekstrem som mulig, er det ikke utenkelig å se for seg at Øystein kan ha sagt noe sånt. Likevel: alle de 23 knivstikkene Varg påførte Øystein var på baksiden av kroppen hans; seksten av dem var i ryggen, fem i nakken, og to i hodet. I hvor stor grad gir det egentlig mening å snakke om selvforsvar når den du angivelig forsvarer deg mot, helt åpenbart har vært vendt bort fra deg? Det at Øystein ble funnet i sin egen trappeoppgang, kan også tyde på at han prøvde å rømme fra leiligheten sin.
   
Varg ble uansett ikke trodd av retten, og ble dømt til 21 års fengsel for drapet på Øystein Aarseth, fire kirkebranner og for oppbevaring av 100 kg med eksplosiver, eksplosiver han etter sigende hadde tenkt å bruke til å sprenge Nidarosdomen. I tillegg ble Snorre Ruch dømt til åtte år i fengsel for medvirkning til drap. Litt senere ble også Bård Eithun dømt til fjorten års fengsel for drapet på Magne Andreassen. Alle tre har nå sonet ferdig, og Varg Vikernes bor for tiden i Frankrike med kone og barn.

Varg Vikernes i retten i 1994

Det virker som at de tidligere medlemmene av «The Black Circle» er splittet i sitt syn på hvorvidt drapet på Øystein Aarseth ble begått i selvforsvar eller ikke. Bård Eithun er blant dem som ikke tror på selvforsvarsforklaringen, mens Mayhems nåværende bassist Jørn Stubberud sa i et intervju med det amerikanske musikknettstedet Consequence of Sound i oktober 2019 at han «var på vei til å drepe Euronymous selv», men at Varg Vikernes kom ham i forkjøpet. 
   
Det er ingen tvil om at å drepe et annet menneske er en ondsinnet handling, men hvis det er sant at Øystein Aarseth virkelig oppfordret sin tidligere bandkollega Pelle Ohlin til å ta livet av seg, gjør det ham egentlig noe særlig bedre enn Varg Vikernes? Og hadde han virkelig tenkt å torturere Varg til døde? Som allerede nevnt: per i dag er det bare én person som vet hva som faktisk foregikk i minuttene som ledet opp til drapet, og det er en person som neppe kan kalles en pålitelig forteller – hans mange rasistiske og antisemittiske uttalelser i media er et bevis på nettopp dét. Denne saken er et eksempel på at det noen ganger ikke fins en objektiv sannhet.

2019

Som jeg skreiv i årsoppsummeringa mi i fjor håpa jeg at 2019 skulle bli et annerledes år, et år med forandring. Det skjedde jo i og for seg ei ganske stor forandring i det at det blei slutt mellom Jørgen og meg, men utover det blei 2019 skremmende likt året før der igjen. Dette er vel sikkert bare en del av det å bli eldre, men jeg liker det ikke. Det føles egentlig ikke som at tida går fortere, men som at jeg beveger meg saktere. Jeg blogger stadig sjeldnere, leser stadig mindre til tross for at jeg hele tida lover meg sjøl at jeg skal lese mer, jeg skriver nesten ingenting lenger, ting som før føltes overkommelig har blitt skummelt og vanskelig. Er jeg i ferd med å bli borte for meg sjøl? På den annen side: i 2019 var jeg ærligere med meg sjøl enn jeg har vært på lenge. Jeg skamma meg mindre, og jeg åpna meg om ting jeg ikke hadde trudd jeg skulle åpne meg om med det første – og det gikk helt fint! Ikke bare det, det var en fantastisk lettelse. Fortsetter jeg i dette sporet, kan det hende jeg i framtida ikke engang trenger å være kryptisk og vag når jeg skriver om det på bloggen.

Hva gjorde du i 2019 som du aldri har gjort før?
Skreiv en roman i løpet av en måned. Spilte trommer (altså på en semi-ordentlig måte). Var på fetisjfest. Tatoverte en enhjørning. Var på dragshow. Besøkte Stockholm. Dro på konsert aleine. Andre ting jeg ikke har lyst til å skrive her (ennå).

Beste konsert:
Trur jaggu jeg koste meg mest på Chromatics + Desire i oktober, jeg ass.

Hvilke land har du besøkt det siste året?
Sverige, men for én gangs skyld kom jeg meg litt lenger enn til Strömstad.

Hva ønsker du deg i 2020 som du har savna?
Føler jeg sier det samme hvert eneste år, men: mer motivasjon, mer tid, større fokus.

Hvilke TV-serier var de beste du så?
Altså, det går jo ikke an å snakke om 2019 og TV for meg uten å nevne RuPaul's Drag Race. Det er jo nesten litt rart at jeg ikke har sett det før, men endelig skjedde det, og mye av seinsommeren og høsten min havna om nettopp drag på grunn av det. Men jeg vil også gi en honorable mention til Maniac, som kanskje var den serien jeg så som var mest meg, nærmest som om en A.I. skulle ha lagd en TV-serie basert på informasjon Googles algoritmer har om meg. Jeg koste meg mer med begynnelsen enn med slutten, men de tre første episodene var til gjengjeld toppen av kransekaka, ass.



Hvilken bok er den beste du har lest i år?
Helt klart Naja Marie Aidts Har døden tatt noe fra deg så gi det tilbake. Og apropos bøker: jeg var sikker på at jeg hadde nådd en ny all time low med tanke på antall leste bøker i år, ned fra fjorårets fem, eller egentlig tre, fordi to av dem var lydbøker. Men! Jeg har faktisk lest fem bøker i år, hvorav ingen lydbøker, så det er jo kanskje framskritt? Vi sier det.

Hva slags musikk har du hørt mest på?
TR/ST, John Maus, Black Marble, Susanne Sundfør og Chromatics. I den rekkefølgen. Spesielt interesserte må gjerne sjekke ut spillelista med mine mest spilte låter på Spotify. Og: jeg vil gjerne se lista di òg.












Hva ønska du deg? Og fikk?
Ei nyttig og grundig tilbakemelding på det nyeste romanprosjektet mitt. Personlig katarsis. Et kyss (!).

Hva gjorde du på bursdagen din?
Spiste burger på Døgnvill med Vibeke, Mari, Martina og Anders.

Hvilke var de beste filmene du så?
Det var ingen filmer som sønderslo min oppfatning av virkeligheten på samme måten som det 120 slag i minuttet og Mandy gjorde i 2018, men noen av filmene jeg likte best, i alfabetisk rekkefølge fordi de er så forskjellige fra hverandre at det gir liten mening å rangere dem, inkluderer The Favourite, A Ghost Story, The Killing of a Sacred Deer, Only Lovers Left Alive og Weekend. Sistnevnte er egentlig en sånn film jeg godt kunne tenke meg å skrive sjøl. Når jeg tenker meg om, er det egentlig overraskende mange av tekstene mine som på en eller annen måte er varianter av plottet i Weekend.




Ønsker og planer for det nye året:
Jeg SKAL sende inn Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet til et forlag i 2020. Uansett hvor skummelt det er.

Desember 2019

Opplevelser: Hundepass. The sideshow before Christmas. Forfatterklassekos med Unn og Anne Lise. Bursdagen til (den andre) Mari. Jul i Lier. Kinotur med Vibeke. Nyttårsfest hos Mari.

Innkjøp: I desember har jeg vel igrunn bare kjøpt julegaver til andre.

TV-serie: Jeg driver egentlig fortsatt med å ta igjen for all den tida i vår da jeg ikke klarte å sitte stille lenge nok til å se en episode av noe som helst. I desember så jeg den siste sesongen av The Affair og den nyeste sesongen av Castle Rock.

Film: Deadpool, Ghost World, Jeg har mistet kroppen min, I, Tonya, Star Wars – Episode IX: The Rise of Skywalker, Mute og Grey Gardens (altså spillefilmen fra 2009). Av disse var I, Tonya blant dem jeg likte best. Jeg var litt for liten til å få med meg hele Tonya Harding-greia mens det faktisk skjedde, men jeg har vært innmari fascinert av historien hennes siden jeg leste om henne i et eller annet random blad mens jeg var hos frisøren for noen år siden. Hun var kunstløpdronninga USA helst skulle vært foruten; de mente hun var white trash, og ikke så ut sånn som USAs representant i OL burde se ut. Man trenger ikke være opptatt av kunstløp i det hele tatt for å la seg begeistre av det brokete karaktergalleriet, der alle utrolig nok er basert på ekte personer.



Musikk: Whisper av Still Corners er den låta jeg hørte mest på i desember – og for ei låt det er. Helt perfekt å sovne til, selv om den passer bedre til ei tropenatt enn akkurat midtvinteren.

Fem dager etter julaften

Hvert år rundt juletider tenker jeg at i år gidder jeg ikke å skrive et eget blogginnlegg om hva jeg fikk av gaver, for er det ikke noe litt ekkelt skrytete i å brife med materielle goder på den måten, men så åpner jeg gavene, og så får jeg liksom så mye fint at jeg klarer ikke å dy meg likevel.

Denne teen, hvit te med ananas fra A. C. Perch's Thehandel, er en av de beste teene jeg noen gang har smakt, i tillegg til at grønnfargen på teboksen er en av mine yndlingsfarger:

Jeg fikk et baderomsteppe som ser litt ut som en hjerne:

Denne boka er visstnok rar, ekkel, vakker og skummel, med andre ord alt jeg liker på én gang:

Jeg fikk et av årets aller beste album:

Jeg fikk Mummi-stæsj, som tydeligvis er i ferd med å bli en slags årlig tradisjon:

Jeg fikk praktiske hverdagsting:

 Jeg elsker at jeg er den folk jeg kjenner tenker på når de ramler over enhjørninger:

I tillegg fikk jeg penger og et strykejern, men jeg har strykejern fra før, så det skal jeg bytte på Elkjøp en av de nærmeste dagene (hva skal jeg kjøpe isteden? KANSKJE PLAYSTATION 4???????).

Og ellers vil jeg bare si tusen takk til de av dere som leste det forrige innlegget mitt! Det satte jeg skikkelig stor pris på. Skriving er så viktig og vanskelig, og vanskelig fordi det er viktig.

Det meste av angsten min kan spores tilbake til dette

Jeg har nevnt tidligere på denne bloggen at når skrivinga mi står fast, står jeg fast generelt òg, for skriving er så ekstremt viktig for meg og så tett bundet til livet mitt. Hvis jeg ikke får skrevet har jeg det ikke bra. Det høres så teit ut, men det er på sett og vis nesten like viktig for meg som mat og luft. I disse His Dark Materials-tider; skriving er min dæmon.

Og jeg har altså ikke skrevet siden i sommer. Det er faktisk helt jævlig. Og fordi jeg liker å skylde på alle andre enn meg sjøl, så trur jeg noe av grunnen til det er at jeg fortsatt venter på svar fra en tidligere lærer.

Så altså. Alltid like fantastiske Anne har allerede gitt meg ei grundig lesning av Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet, og jeg har tatt til meg hennes tilbakemeldinger så godt som jeg syns jeg får til og jobba fram et andreutkast. Anne hadde ikke muligheten til å lese det på nytt etter at jeg skreiv det om – noe jeg for all del forstår SÅ SINNSSYKT GODT, for hun gjør jo dette her helt frivillig og det tar tid og ressurser og jeg skjønner egentlig ikke at hun gadd og orka å lese det første gangen heller, men hun er nå en gang en superhelt – så jeg spurte en annen tidligere lærer om han kunne lese. Han skreiv at han var usikker på om han fikk tid, men at jeg skulle sende, så skulle han se hva han fikk til. Og i sommer sendte jeg ham altså det jeg hadde, og jeg venter fortsatt på svar. I mellomtida har jeg snakka med en av mine nyeste venner, Lina, som driver med utrolig mange spennende kreative prosjekter, og som har ganske mye mer erfaring med scenekunst (som er det hovedpersonene i romanen jobber med) enn det jeg har, og jeg har skrevet om teksten for tredje gang med hennes kommentarer og innspill både i bakhodet og i margen. Sendte en liten notis til læreren min om at jeg hadde gjort noen endringer, så om han fortsatt ville lese, kunne jeg sende ham den nye versjonen. Dette var i høst, og jeg har fortsatt ikke fått noe svar fra ham.

Og jeg har jo ikke lyst til å mase, for disse folka er jo etablerte forfattere som for det første velger å gi meg kunnskapen sin og blikket sitt GRATIS når den "vanlige" måten å gjøre dette på er å betale flere tusen for å delta på skrivekurs – og sånn bør det jo for så vidt også være, for ingenting er mer irriterende enn når man som kreativ utøver blir bedt om å gi av seg sjøl og fagfeltet sitt gratis. For det andre er jeg veldig klar over at disse forfatterne lever langt travlere liv enn meg og har cirka ti tusen bedre ting å finne på enn å lese tekster fra tidligere elever, og det er jo ikke det at jeg på noen måte trur eller forventer at det jeg skriver er så jævla viktig for omverdenen at jeg bør prioriteres framfor noe annet, det er bare det at det er jo faktisk så jævla viktig for meg. Noe som er en bagatell i form av "jaja, jeg glemte visst å svare på den mailen" for noen, betyr skrivesperre i månedsvis for meg. Og la meg også presisere at det er helt i orden for meg om man ikke har tid eller mulighet eller lyst til å lese, men da hadde det vært alle tiders med en liten beskjed om at dét er tilfellet sånn at jeg kan komme meg videre i livet og kanskje heller vurdere andre alternativ, for eksempel å sende det til noen andre eller – jesus kristus – sende det inn til et forlag.

Og apropos det: jeg er så redd for å sende det inn til et forlag. Jeg veit jeg har snakka om det før, at fordi dette nyeste romanprosjektet mitt er det jeg har skrevet som jeg har aller størst tru på, føles det som så uendelig mye står på spill ved å sende det fra seg. For om ikke dette er godt nok for utgivelse, åssen kan jeg da noen gang skrive noe som er bedre? Særlig uten hjelp fra for eksempel en redaktør? Og jeg har jo gått så mye på skriveskole nå at det bør holde snart, bør det ikke? Og kanskje er egentlig dette prosjektet godt nok til å gis ut, men hva om jeg sender det fra meg prematurt og får nei, og så ville jeg kanskje kunnet få ja om jeg bare hadde vært litt mer tålmodig? Jeg blei litt skremt da jeg en gang blei bedt av en redaktør om å sende manuset til ham for en, som han kalte det, "uforpliktende samtale", og det jeg fikk tilbake var ei seriøs vurdering med konsulentuttalelse og det hele. Som jeg for all del satte pris på, altså, men jeg hadde liksom regna med at en "uforpliktende samtale" var litt mindre formell enn som så. Jeg har jo beslutningsvegring så det gjaller, men jeg trur det jeg ønsker meg er en kvalifisert hjerne som kan fortelle meg om romanen min er klar til å sendes til et forlag eller ikke.

Så er det dette, da. Forfatterstudiet i Tromsø blir landets første skrivestudium med et tredje år. Jeg har selvfølgelig tenkt å søke, og ja, jeg kommer til å bli helt knust om jeg ikke kommer inn. Men hva om jeg kommer inn? Er det ikke da bedre å vente med å sende fra meg et manus jeg er usikker på til etter at jeg har jobba med det gjennom et helt studieår til? Eller må jeg gjøre noe med dette manuset så fort som mulig, fordi jeg er drittlei av å stirre i veggen dag ut og dag inn fordi jeg ikke får til å skrive så lenge Jeg veit ikke om det er dette som er kjærlighet er i limbo?

Ingen av disse spørsmåla er retoriske, forresten. Har du gjort deg opp noen tanker som helst under lesinga av dette blogginnlegget? I så fall: SNAKK TIL MEG. Jeg trenger en rådgiver, ass. Nå som jeg ikke går forfatterstudiet lenger, har jeg liksom ingen å snakke om skriverelaterte ting med i umiddelbar nærhet til enhver tid. Hva bør jeg gjøre? Sende manuset til et forlag? Avvente og se om jeg kommer inn på forfatterstudium 3 først? Gi opp? Rømme fra leiligheten min og bli med i et omreisende sirkus? HJELP???

November 2019

Opplevelser: Halloweenfest på Misfornøyelsesbar. Sverige-tur med Vibeke og mamma. Innflyttingsteselskap hos Vibeke. Biljard og dranks med gode venner.

Innkjøp: Endelig er andre delen av The Destroyer-albumet til TR/ST her! Og se så fin vinyl!

TV-serie: Åh dere, jeg er så utrolig glad for at His Dark Materials er bra! Etter den gedigne skuffelsen som var filmen fra 2007 var jeg litt tilbakeholden med entusiasmen min da jeg fikk greie på at den altså skulle bli en HBO-serie, og særlig fordi bøkene kanskje er den aller beste YA/fantasy-serien jeg noen gang har lest, men jeg liker det så langt! Jeg syns Lyra godt kunne vært enda frekkere og mer uforskamma, og bittelitt mindre barnslig, men alt i alt syns jeg Dafne Keen gjør en god jobb som hovedrolleinnehaver. Men: jeg syns HBO har så dårlig bildekvalitet at jeg faktisk blir litt lei meg. Jeg må se episodene på dataen fordi TV-skjermen rett og slett blir for stor og bildet desto mer kornete. Altså, Netflix klarer jo å levere OK bildekvalitet, det burde ikke være noe vanskeligere for HBO? Akk ja.



Spill: Jeg har ikke offisielt gitt opp Tomb Raider 3 ennå, men det jeg derimot har gjort, er å kjøpe et av mine kjæreste barndomsminner på Steam: The Curse of Monkey Island, som altså er nummer tre i Monkey Island-serien. Jeg snakka litt om Monkey Island her, og altså, hvor ekstremt fornøyelig dette spillet er kan bare ikke overdrives. Sist gang jeg spilte det var jeg antakelig rundt ti år og ikke så god i engelsk, så sånn i tillegg til at dette var en nostalgieksplosjon av de sjeldne, lo jeg faktisk høyt flere ganger der jeg satt aleine i mørket i leiligheten min fordi jeg endelig skjønte alle vitsene. Og dere, det er noe helt eget ved det å komme tilbake til noe du elska som barn i voksen alder. Jeg spilte The Curse of Monkey Island så sykt mange ganger da jeg var liten at det var veldig mange av replikkene jeg kunne utenat, bare at jeg denne gangen faktisk forstod hva de betydde. Gir det mening? Litt sånn som når man husker en engelskspråklig sang fra før man lærte seg engelsk, bare at man husker sangen liksom helt fonetisk og uten noen ordbaserte assosiasjoner til lydene? Til tross for at spillet er godt over tjue år gammalt (!) holder det seg like godt den dag i dag, og det hører med til historien at jeg koste meg såpass mye at jeg runda hele greia på to dager.

Film: Sin City, Super Dark Times, Beach Rats, The Big Sick, The Tale, A Ghost Story, The King, Up (jeg er seint ute, jeg veit) og The Limehouse Golem.

Altså, A Ghost Story. Jeg hadde egentlig ingen forventninger da jeg satte den på, annet enn at en perifer bekjent hadde sagt at hun likte den. Det skulle vise seg at den på sett og vis ødela meg litt, på best tenkelige måte. Den er så lavmælt og stillegående at man et øyeblikk kan misforstå og tru den er kjedelig, men før du i det hele tatt har skjønt at det har skjedd, har den krøpet innunder huden på deg og trollbundet deg. Dette er det ørnte beviset på at less is more, på at hvis man tar vekk alt unødvendig tant og fjas, sitter man igjen med et materiale som er så rått og så ekte at det ikke lenger går noen omveier; følelsene filtreres ikke, de skytes direkte inn i blodårene dine, og de få virkemidlene den faktisk tyr til, virker desto sterkere. Herregud, jeg er så sykt fan av minimalisme i film. A Ghost Story er noe av det tristeste, fineste, rareste og mest poetiske jeg har sett på ei god stund, og etter hvert beveger den seg så sømløst over i metafysikken at jeg jaggu ender opp med å føle dette. Sjølve hjemsøkingsaspektet funker ganske likt som det gjør i The Haunting of Hill House (som jeg også virkelig elska), og akkurat dét var absolutt blant de tinga jeg likte aller best i den serien, men i motsetning til The Hauting of Hill House er ikke A Ghost Story en skrekkfilm. I det hele tatt. Så ikke la deg skremme (høhø) av tittelen hvis du ikke liker grøssere. Denne passer for alle som setter pris på minimalistisk filmkunst uavhengig av sjanger.



Musikk: Jeg er stadig på synthpop-kjøret, og i følge last.fm-statistikken min er Afraid of the Dark av Young Ejecta den sangen jeg har hørt aller mest på i november. Jeg kommer alltid til å være spesielt svak for den tilsynelatende sjølmotsigelsen "dansbart og trist", og når vokalisten har en såpass behagelig stemme i tillegg er det jo nesten selvsagt at jeg ikke har klart å holde meg unna denne låta.